2 Sammendrag

Kapittel 3. Forutsetninger for energipolitikken

I kapittel 3 er det gitt en gjennomgang av sentrale forutsetninger for energipolitikken, energiforsyningen i Norge, ulike teknologier for produksjon av energi, det nordiske kraftmarkedet og energipolitiske utfordringer. Det blir også gitt en oppsummering av framskrivninger av energiforbruket fram til 2020 basert på Energiutvalgets beregninger.

Blant sentrale forutsetninger er det grunn til å feste seg ved at Norge er elektrisitetslandet framfor noen. Forbruket av energi er nært knyttet til velstandsutvikling og produksjonsutvikling. Vi har en stor kraftintensiv industri. Forbruket av elektrisitet har vist en sterk vekst de siste årene. Infrastrukturen i energiforsyningen består i hovedsak bare av overføringsnettet for strøm. Vannkraften står for nær all elproduksjon, dette gjør den norske elproduksjonen fri for utslipp til luft. Vannkraften er en viktig del av nasjonalformuen. Men den sterke satsingen på vannkraft innebærer også at den norske energiforsyningen er sårbar for svikt i nedbøren. Det er fortsatt gode muligheter til å bygge ut vannkraft, men den store utbyggingsperioden for vannkraft er over. Det kan skje vesentlige teknologiske og miljømessige forbedringer i mange typer energi- og elproduksjon, men mange av de nye teknologiene er fortsatt kostbare.

Felles for alle framskrivningene til Energiutvalget i NOU 1998:11 er at de viser en fortsatt vekst i energiforbruket fram mot 2020, dersom det ikke iverksettes tiltak. I framskrivningen som er kalt Stø kurs, vokser elforbruket med 1,6 prosent per år fram mot 2005, og med omlag 1 prosent per år fra 2005 - 2020. Samlet øker elforbruket med 32 TWh fram til 2020. I 3 av de 4 scenariene i NOU 1998:11 konkluderes det med at husholdningene vil stå for den største veksten i elforbruket fram til 2020. Dette øker behovet for energi til oppvarming.

Sammenliknet med andre land er prisen på elektrisitet i Norge lav. Energiutvalget viste til at økte avgifter på elektrisitet og fyringsolje kan være et egnet virkemiddel dersom det er politisk ønskelig med en kraftig reduksjon eller stabilisering av energiforbruket. Utvalgets beregninger viser at det vil være krevende å stabilisere energiforbruket, og at fordelingsvirkningene av å øke forbruksavgiftene kan være uheldige. Et flertall i utvalget anbefalte derfor at mulighetene for å differensiere elektrisitetsavgiften mellom ulike brukere ble utredet nærmere.

Gasskraftens andel av produksjonskapasiteten i Nord-Europa har økt i rask takt de siste ti årene. Utslippene av CO₂ fra gasskraftverk utgjør i størrelsesorden 3-400 tusen tonn per TWh produsert kraft. Det er flere selskaper som har planer om å bygge gasskraftverk i Norge.

Naturkraft AS fikk 5. juni 1997 anleggskonsesjoner etter energiloven for bygging og drift av gasskraftverk på Kollsnes i Hordaland og Kårstø i Rogaland. Naturkrafts anleggskonsesjoner er endelige. Ved SFTs vedtak av 21. januar 1999 fikk Naturkraft utslippstillatelser etter forurensningsloven. SFTs avgjørelse er påklaget av flere miljøorganisasjoner og av Naturkraft. Klagesaken vil bli behandlet på vanlig måte etter forurensningsloven. Regjeringen vil ikke foregripe den forestående klagebehandlingen.

Industrikraft Midt-Norge DA søkte 4. mars i år om anleggskonsesjon for et gasskraftverk på Fiborgtangen i Levanger kommune.

Nordenfjeldske Energi A/S sendte i juni 1998 melding om et gasskraftverk på Tjeldbergodden i Aure kommune.

Flere norske miljøer arbeider med å utvikle teknologi for gasskraftproduksjon som gir minimale CO₂-utslipp. Norsk Hydro arbeider med planer for bygging av et stort gasskraftverk på Karmøy basert på hydrogenrik fyrgass. Aker Maritime har lansert et gasskraftverk som fyres med en kombinasjon av naturgass og ren oksygen.

De teknologier for CO₂-fjerning det hittil har vært forsket mest på er separering av CO₂ fra eksosgass. I dag er det fire kjente teknologier. Disse metodene innebærer at CO₂ fjernes etter at forbrenningen av naturgass har funnet sted.

Eventuelle framtidige søknader skal behandles etter energiloven og forurensningsloven. Ut fra en helhetsvurdering vil Regjeringen gå imot bygging av gasskraftverk i Norge som ikke baserer seg på en teknologi for rensing av CO₂ som gir minimale utslipp.

De nye fornybare energikilder er framtidas energikilder. Regjeringen baserer seg på at den teknologiske utviklingen vil frambringe løsninger som på sikt vil gi et vesentlig bidrag til energiforsyningen i verden. I Norge ligger det godt til rette for økt bruk av nye, fornybare energikilder som vindkraft, bioenergi, varmepumper og solenergi.

Kyotoprotokollen fra desember 1997 representerer et stort skritt fremover i den internasjonale klimapolitikken. I protokollen har de industrialiserte landene forpliktet seg til å redusere sine samlede årlige utslipp av de seks viktigste klimagassene med minst 5 prosent i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008-2012. For Norge innebærer Kyotoprotokollen at våre utslipp av klimagasser maksimalt kan øke med 1 prosent i forhold til 1990-nivå. Forpliktelsen kan innfris både gjennom tiltak innenlands og ved å gjøre bruk av Kyoto-mekanismene - internasjonal kvotehandel mellom de landene som har forpliktelser, felles gjennomføring, som er prosjektbasert samarbeid mellom industriland, og den grønne utviklingmekanismen, hvor industriland kan delta i prosjekter i utviklingsland og få kreditert utslippsreduksjoner fra disse. Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal vurdere hvordan slik deltakelse kan utformes i forhold til nasjonal virkemiddelbruk, og hvordan et nasjonalt system for omsettbare klimagasskvoter bør utformes.

Energiutvalget utførte framskrivninger av energi - og kraftbalansen i tilfellet der de internasjonal klimagassutslippene ble redusert kostnadseffektivt («Klimaveien»). I beregningene la utvalget til grunn at Kyotoprotokollens forpliktelser skulle oppfylles av de industrialiserte land innen 2010. I tillegg antok man at u-landene også begrenset sine utslipp allerede i 2010, og at man i 2020 hadde redusert utslippene med 20 prosent i forhold til 1990-nivå. Beregningene viser at lønnsomheten for vannkraft og nye fornybare energikilder øker betydelig, og på sikt vris kraftproduksjonen i Norden i en mer miljøvennlig retning. I beregningene som omfatter klimaavtaler må forbrukerne i Norden tilpasse seg kraftpriser i størrelsesorden 30 øre/kWh, omlag det dobbelte av i dag. Dette gir også en annen utvikling i energiforbruket.

De nordiske landene er i dag nært sammenknyttet med overføringsforbindelser for kraft. Norge har overføringslinjer til alle de nordiske landene, i tillegg er det en mindre overføringsforbindelse til Russland. Overføringsnettet for elektrisitet mellom landene i Norden gjør at energipolitikken i ett land har virkninger i de andre landene, og at et lands kraftbalanse ikke bestemmes av de nasjonale forholdene alene. Sammenhengen i kraftproduksjonen gir også muligheter for å få bedre miljøresultater i Norden sett under ett.

Det har fra de nordiske regjeringers side vært arbeidet for å bidra til en videre utvikling av det nordiske elektrisitetsmarkedet i en bærekraftig retning. Regjeringen vil arbeide for at prisene på elektrisitet inkluderer miljøkostnadene ved elektrisitetsproduksjon. Dette kan skje gjennom kvotehandel, avgifter eller markeder for grønn elektrisitet, jf. kapittel 4. Det arbeides med dette spørsmålet innen Nordisk Ministerråd, blant annet i forhold til Nordisk Råd. En harmonisering av avgiftene i det nordiske elmarkedet vil måtte forholde seg til den fremdrift som skjer innenfor EU på dette området. En annen viktig utfordring for energipolitikken er at perspektivet for samarbeidet er utvidet til å omfatte energisektoren i alle land rundt Østersjøen.

Om få år vil tilknytningen til det øvrige Europa øke gjennom de planlagte overføringskablene mellom Sverige og Polen, Norge og Tyskland og mellom Norge og Nederland. Utviklingen i resten av Europa vil i større grad enn tidligere få betydning for den nordiske kraftprisen. Gjennomføringen av elektrisitetsdirektivet vil påvirke utviklingen i det nordiske og europeiske kraftsystemet. EUs arbeid med energi- og miljøspørsmål vil også være av betydning for norsk kraftforsyning. Arbeidet er særlig sentrert rundt nye fornybare energikilder, energieffektivisering og kraft-varmeproduksjon. Vedtak i EU om energiskatter vil også være av betydning.

Kapittel 4. Omlegging av energiforbruk og energiproduksjon

I kapittel 4 er det gitt en oversikt over Regjeringens mål for omlegging av energiforbruket, Regjeringens politikk for å begrense energiforbruket og tiltak for å fremme vannbåren varme og nye fornybare energikilder.

Regjeringen legger opp til en energipolitikk som underbygger en ambisiøs miljøpolitikk. Det betyr at vi må berede oss på en framtid der energi, og særlig elektrisitet blir et knappere og mer verdifullt gode. Omleggingen av forbruk og produksjon må skje på en måte som er akseptabel for velferden. Målene for omlegging av energiforbruk og -produksjon er:

• å begrense energiforbruket vesentlig mer enn om utviklingen overlates til seg selv

• å bruke 4 TWh mer vannbåren varme årlig basert på nye fornybare energikilder, varmepumper og spillvarme innen år 2010

• å bygge vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh innen år 2010

Omleggingen forutsetter en energipakke med en opptrapping av elavgiften kombinert med tilskudd til investeringer innenfor en ramme på inntil 5 milliarder kroner over en 10 års periode. Dersom det skulle skje en utvikling av teknologi som øker lønnsomheten av nye fornybare energikilder vesentlig, så kan størrelsen på støttebeløpet vurderes. Uheldige fordelingsvirkninger av økt elavgift forutsettes kompensert ved minstefradrag/klassefradrag og økt minstepensjon/bostøtte. Avgiften på fyringsoljer øker tilsvarende elavgiften. I forbindelse med opptrappingen av elavgiften vil virkningene for næringslivet bli vurdert. Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang av gjeldende fritaksordninger for merverdiavgift og avgift på elektrisitet.

Regjeringen vil utvikle energimarkedene i en retning som bidrar til å styrke mulighetene for å nå målene for en omlegging. Både inntektsreguleringssystemet, tarifferingen av nettet og markedsutviklingen er områder som vil bli fulgt nøye. Ved å synliggjøre hva kraftsystemet koster kan en arbeide mot et felles mål selv om de endelige beslutningene blir tatt lokalt.

Regjeringen vil utvikle kommunenes og fylkeskommunenes rolle i energipolitikken. Arealplanleggingen og kollektiv varmeplanlegging er oppgaver der kommunene må spille en viktigere rolle i energipolitikken enn i dag. Dette må skje i samarbeid med energiverkene som har områdekonsesjon. Kommunene spiller også en viktig rolle for å utnytte lokale energiressurser. Norges vassdrags- og energidirektorat kan kreve at energiverkene legger fram energiplaner. Regjeringen vil søke etter ytterligere muligheter for å motivere kommunene til å ta en mer aktiv rolle i energiplanleggingen gjennom økonomiske insentiver. Utformingen av klima- og energistrategier i lokal Agenda 21-arbeidet vil støtte opp under denne utviklingen.

Teknisk forskrift til plan- og bygningsloven er ett av flere virkemidler som kan bidra til omlegging. Det vil bli satt ned et utvalg som skal foreslå tiltak for strengere krav til bruk av energi i bygninger. Krav om vannbåren oppvarming, og krav til eksisterende bygg, er muligheter som skal utredes. Det er aktuelt å kombinere skjerpede byggforskrifter med tilskudd.

Omleggingene av energiforbruk og energiproduksjon vil gi muligheter for verdiskaping på nye områder og i regioner med ensidig næringsliv.

Energiutvalget påpekte at enøkvirksomheten var fragmentert. De mente at organiseringen burde bli mer målrettet og anbefalte en evaluering av den nåværende enøkorganiseringen. De anbefalte å opprette et sentralt enøk-organ for målrettet gjennomføring av enøk-politikken. Departementet vil vurdere spørsmålet om et eget sentralt organ for enøkvirksomhet for eksempel i form av et enøkdirektorat.

Kapittel 5. Vannkraften

I kapittel 5 er det gitt en oversikt over vannkraftsektoren i Norge, potensialet for utbygging, verdiskapningen i kraftsektoren og Regjeringens politikk for offentlig eierskap til vannkraftressursene.

Utviklingen de siste 10 årene har forsterket elektrisitetens posisjon i den norske energiforsyningen. Kraftforbruk har økt med 16 TWh, eller 1,2 prosent per år. Den sterke veksttakten i elforbruket de senere årene er knyttet til det høye aktivitetsnivået i norsk økonomi.

Det har vært en kraftig nedgang i investeringer i nye vannkraftanlegg på 1990-tallet. Ved at markedet erstattet oppdekningsplikten, ble motivet for utbygging redusert og den økonomiske risikoen for produsentene større. De siste 8 årene har tilgangen på ny kraftkapasitet vært 0,45 TWh/år. Både miljøhensyn og ressursgrunnlaget setter rammer for utbyggingen av vannkraft. Det er fortsatt gode muligheter for å bygge ut vannkraft, både gjennom nye prosjekter og ved tilleggsutbygginger, men epoken med de store vannkraftutbyggingene er over med de begrensninger som er lagt på videre utbygginger.

Regjeringen mener det nå er behov for en oppdatering av Samlet Plan. Det er 6 år siden siste rullering av planen ble behandlet av Stortinget. Det er forutsatt at formålet med Samlet Plan, slik det ble definert i St meld nr 63 for 1984-85, fortsatt skal stå ved lag. Det vil si at Samlet Plan skal være en ressursoversikt og et styringsverktøy for utbygging av vannkraft i Norge.

Det er stor interesse for utbygging av mikro- og minikraftverk. Regjeringen vil vurdere om det er endringer i lover og regelverk som kan bidra til å forenkle behandlingen av denne type saker.

I NOU 1994:12 om ny lov om vassdrag og grunnvann ble det foreslått en ny generell bestemmelse om krav til minstevannføring. Departementet går i proposisjonen til ny lov om vassdrag og grunnvann inn for at det fastsettes minstevannføringskrav på bakgrunn av en konkret vurdering under konsesjonsprosessen. Departementet går videre inn for en begrenset adgang til å innkalle eldre vassdragstiltak uten konsesjon til konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Etter departementets syn vil forslaget i lovproposisjonen gi mulighet til å sikre en mer optimal utnyttelse og legge grunnlag for en mer helhetlig vassdragsforvaltning enn dagens lovverk. Eventuelle produksjonstap som følge av de nye reglene, antas etter dette å bli langt mindre enn det forslaget til flertallet i utvalget ville kunne innebære.

Regjeringen legger til grunn at kraftforsyningen skal ha en inntjening som setter den i stand til å utnytte mulighetene for verdiskapning i energisektoren. Eierene, som i stor grad er offentlige, bør bidra til den langsiktige utviklingen av selskapene, blant annet ved å legge vekt på å få til en best mulig avkastning og gjennom utbyttepolitikken. Dette vil også styrke grunnlaget for energiverkene til å ta del i omleggingen av energibruk og energiproduksjon.

Hovedpilarene for offentlig eierskap i kraftforsyningen er tuftet på vassdragslovgivningen. De viktigste virkemidler for å sikre fortsatt offentlig eierskap er bestemmelsene om forkjøpsrett, konsesjonsplikt og hjemfall. Politikken for å sikre offentlig eierskap i kraftforsyningen har ligget fast og til dels blitt ytterligere styrket gjennom årene. Departementet fremmet i desember 1998 et nytt lovforslag som vil innskjerpe reglene om offentlig eierskap og sikre mot omgåelse av konsesjonslovgivningen. Regjeringen legger avgjørende vekt på å opprettholde et sterkt offentlig eierskap til kraftforsyningen. Eierskapet kommer i tillegg til alle de andre styringsredskapene som myndighetene rår over. Dette gir oss stor handlefrihet i styringen av våre vannkraftressurser. Eierskapet gir også styringsmuligheter utover det som følger av konsesjonslovgivningen. Regjeringen vil vurdere ytterligere virkemidler for å sikre offentlig eierskap.

Kapittel 6. Overføringen av kraft

I kapittel 6 omtales inntekter fra nettvirksomheten, tariffering av nettjenester, tiltak for å utjevne overføringstariffer og investeringer i nettet.

Regjeringen legger vekt på distriktshensyn i kraftoverføringen.

Netteiere skal over tid ha dekket kostnadene ved drift og avskrivning av nettet og ha rimelig avkastning på investert kapital ved effektiv drift. Dagens metode for regulering legger til rette for en effektiv nettdrift og nettinvesteringer. Norges vassdrags- og energidirektorat vurderer hensynet til investeringer.

Tariffene for kraftoverføring bør i størst mulig grad gjenspeile belastningen på nettet. Brukerne av nettet må ikke diskrimineres. Punkttariffsystemet sikrer alle adgang til nettet på like vilkår og legger til rette for en effektiv kraftomsetning. Nivået på den samlede tariffen bestemmes av hvor tilknytningspunktet er i nettet. Endringer i sentralnettstariffen fra 1.1.98 legger grunnlaget for en bedre utnyttelse av sentralnettet enn tidligere. Uttak av kraft fra sentralnettet i produksjonsnære strøk reduserer i mange tilfeller tapet, og skal belønnes for det.

Pr 1.1.1999 var gjennomsnittlig overføringstariff for en husholdningskunde med et forbruk på 20 000 kWh 23,2 øre/kWh inklusiv merverdiavgift. Laveste overføringstariff var 16,3 øre/kWh, mens høyeste var 37,5 øre/kWh. Forskjellene i overføringstariffene på landsbasis som følge av naturgitte forhold bør reduseres. En ordning som direkte reduserer overføringstariffene for sluttforbrukere tilknyttet distribusjonsnettet i områder i landet med høye overføringskostnader vurderes. Ordningen skal erstatte ordningen med støtte til investeringer i ledningsnettet.

Det er av betydning at brukerne av nettet står overfor mest mulig riktige økonomiske signaler når det gjelder kraftomsetningen og kostnader ved å bruke, og å være tilknyttet nettet. Det er naturlig at problemstillinger vedrørende riktigere langsiktige signaler til produsenter og forbrukere i større grad vurderes ved tarifferingen. En geografisk differensiering i de faste leddene kan av denne grunn være aktuelt. I første omgang vil det være naturlig at spørsmålet drøftes og analyseres i forbindelse med tarifferingen i sentralnettet.

Departementet legger til grunn at for den videre utviklingen av overføringstariffene og inntektsreguleringen skal hensynet til effektiv bruk av nettet, effektive nettinvesteringer og akseptabel leveringskvalitet i alle deler av landet vektlegges. Dette underbygger omleggingen av energiproduksjon og -forbruk.

Kapittel 7. Sikkerhet i energiforsyningen

I kapittel 7 er det gitt en nærmere vurdering av mulige tiltak for å bedre sikkerheten i energiforsyningen.

Regjeringen vil arbeide for å opprettholde sikkerheten i kraftleveringene, både for å mestre toppene i forbruket, og for å kunne ha en god evne til å klare kraftbalansen i år med vesentlig svikt i vannkraftproduksjonen som følge av lite nedbør. Det er Statnett SF som er ansvarlig for systemsikkerheten i det norske kraftsystemet både på kort og lang sikt. Et godt dimensjonert overføringsnett og et velfungerende kraftmarked er en forutsetning for å mestre sikkerheten i elforsyningen.

Til grunn for reguleringen av kraftsystemet er det viktig å ha et fleksibelt energisystem på forbrukersiden.

Kapittel 8. Kraftkontrakter med industrien

Proposisjonen om Statskrafts industrikontrakter og leieavtaler vil bli lagt fram i løpet av kort tid. Det vises til denne proposisjonen for en detaljert beskrivelse av forslaget. I kapittel 8 er det redegjort for hovedtrekkene i forslaget.

Statskraftkontraktene på stortingsbestemte vilkår for deler av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien utløper i årene 2004-2011. I Stortingsproposisjonen foreslår Regjeringen nye kontrakter og leieavtaler med enkelte industribedrifter på myndighetsbestemte vilkår fra 1.1.2001. Nye kraftleveranser på myndighetsbestemte vilkår må tilpasses EØS-avtalen og en helhetlig energipolitikk. Kraftmarkedets rammevilkår og virkemåte er endret betydelig på 1990-tallet. EØS-avtalens statsstøtteregler tilsier at kraftleveranser på myndighetsbestemte vilkår baseres på markedsverdier. Norge har en annen ressurs- og miljøsituasjon enn tidligere, og det er behov for en aktiv politikk for å begrense energiforbruket. Samtidig er det viktig å utnytte de verdier som industrien har bygd opp, for å opprettholde og videreutvikle næringslivet i distriktene.

Kraftintensiv industri og treforedlingsindustri består av en rekke ulike bransjer og bedrifter. En stor del av denne industrien kan, gjennom lønnsomhet og kompetanse, oppnå konkurransedyktige vilkår innenfor ordinære markedsorganisatoriske rammer. Norsk Hydro, Norske Skog og store deler av Elkem har allerede dekket sitt framtidige behov med forretningsmessige avtaler. Regjeringen foreslår at resten av treforedlingsindustrien, Hustadmarmor, Borealis og diverse mindre bedrifter innen Mo Industripark heller ikke tilbys nye myndighetsbestemte kontrakter. Til grunn for dette ligger blant annet vurderinger av bedriftenes kraftkostnader i dag og kraftkostnadenes betydning for virksomheten.

Bedrifter basert på langsiktige kraftvilkår som ligger vesentlig under markedsprisnivået i dag står overfor særskilte utfordringer når kontraktene løper ut. I stor grad gjelder det bedrifter lokalisert på ensidige industristeder i distriktene. Tilbud om nye myndighetsbestemte kontrakter gir slike bedrifter muligheter for en gradvis tilpasning til ordinære markedsorganisatoriske rammer. Bedrift og samfunn gis mulighet til å bygge opp nødvendig kompetanse, kartlegge behovet for omstillinger og iverksette en hensiktsmessig omstillingsprosess der dette viser seg nødvendig.

Regjeringen foreslår at tilbud om nye myndighetsbestemte industrikontrakter i første rekke konsentreres til bedrifter som er lokalisert i distriktene, der utfordringene knyttet til eventuelle omstillinger er størst. Det foreslås at Finnfjord smelteverk, Elkem Rana, Fesil Rana Metall, Fundia Bygg/Profiler, Eka Chemicals Rana, Rana Gruber og Fesil Holla smelteverk kan få dekket inntil 70 prosent av kraftbehovet. Det foreslås også å tilby kontrakter til enkelte bedrifter i mer sentrale strøk, og at disse kan få dekket inntil 50 prosent av behovet. Det gjelder Orkla Exolon, Sør-Norge Aluminium, Tinfos Øye smelteverk og Fesil Lilleby smelteverk, PEA, Globe Hafslund Metall, Norton Arendal, Norton Lillesand og Falconbridge Nikkelverk. Flere av disse bedriftene har ikke slike kontrakter i dag, men inkluderes blant annet ut fra vurdering av kraftkostnadenes relative betydning.

Regjeringen foreslår at de nye kontraktene gis 20 års varighet fra 1.1.2001. Eksisterende kontrakter på stortingsbestemte vilkår til disse bedriftene termineres samtidig. Volumet i nye kontrakter trappes gradvis ned fra og med 2011, slik at kontraktsvolumet i 2020 er redusert til 40 prosent.

Ordningen med å tildele kraft til nye prosjekter foreslås avviklet.

Regjeringen foreslår at Elkem tilbys å leie vannfallrettigheter og kraftanlegg i Saudavassdraget, og Svelgen I og II i Bremanger, og at AS Tyssefaldene gis anledning til å leie Tysso II med vannfallrettigheter, for en periode på 30 år fra 1.1.2001.

I kontraktene og leieavtalene stilles krav som kan bidra til å styrke forsyningssikkerheten i kraftsystemet, og det kan stilles krav for å effektivisere energibruken.

Regjeringen har lagt vekt på å finne ordninger som er i samsvar med EØS-avtalen. Prisvilkårene i de nye kontraktene og leieavtalene tar utgangspunkt i prisnivå som antas å være oppnåelig ved forhandlinger om langsiktige kontrakter i markedet i dag, justert for verdien av ytelsene som industrien må stille til rådighet. Terminering av eksisterende kontrakter gir også grunnlag for lavere pris i nye kontrakter, og bidrar til en gradvis overgang til ordinære markedsorganisatoriske vilkår. Virkningen av terminering er størst for bedrifter med de rimeligste statskraftkontraktene.

Regjeringen legger vekt på at kraften benyttes til industriformål på bestemte steder. Det foreslås at behovsvilkåret videreføres, men at det justeres i samme retning som det Stortinget har vedtatt for Norsk Hydro, jf. St prp nr 38 (1997-98). Det innebærer blant annet at annen krafttilgang som bedriftene skaffer seg etter 1.1.1999 ikke omfattes av behovsvilkåret, og at behovsvilkåret trappes ned etter hvert som eksisterende kontrakter utløper.

Regjeringen legger til grunn at bedriftene som tilbys kraftleveranser i henhold til proposisjonen inngår avtale om dette innen 1.7.2000 på de vilkår som framgår av proposisjonen. I motsatt fall videreføres eksisterende kontrakter og leieavtaler på stortingsbestemte vilkår uendret fram til ordinært utløp.

Kapittel 9. Økonomiske og administrative konsekvenser

I kapittel 9 blir det gitt en gjennomgang av de økonomiske og administrative konsekvensene av de foreslåtte tiltakene i meldingen.

Den konkrete oppfølging hvert år vil skje gjennom de årlige budsjettene.