5 Forskning

Kunnskap, fremskaffet gjennom forskning, er en forutsetning og et virkemiddel for å møte utfordringene samfunnet står overfor. Både de globale utfordringene knyttet til store klima- og miljøspørsmål og utfordringer knyttet til helse, arbeidsliv, velferd og verdiskapning krever kunnskap framskaffet i de fremste forskningsmiljøer, nasjonalt og internasjonalt. Så vel næringsliv som offentlig sektor har behov for økt kunnskap. Regjeringens mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiene i verden innenfor områdene landet har fortrinn.

I dette kapitlet vil departementet, med utgangspunkt i evalueringen av Kvalitetsreformen, drøfte spørsmål om forskningsvilkårene, sammenhengende tid til forskning og forskningsbasert undervisning. Regjeringen vil i en egen stortingsmelding i 2008 følge nærmere opp spørsmål som blant annet gjelder rekruttering til forskerstillinger.

5.1 Hva var endringene og virkemidlene i Kvalitetsreformen?

I Kvalitetsreformen ble det lagt til grunn at universiteter og høgskoler skal drive forskning av høg internasjonal kvalitet og at undervisningen skal være forskningsbasert. Forskningskomponenten i finansieringssystemet, økte frihetsgrader og fullmakter for institusjonene, nye organisasjons- og ledelsesmodeller og mer vekt på internasjonalisering var blant virkemidlene som skulle bidra til å styrke forskningen.

Sentrale sider ved forskning som del av Kvalitetsreformen ble behandlet i St.meld. nr. 35 (2001–2002) Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren. Grunnlaget for den generelle forskningspolitikken er lagt i St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning.

5.2 Hva sier evalueringene?

I evalueringen oppgir 70 pst. av de fagansatte ved universitetene at de bruker mer tid på undervisning etter innføringen av Kvalitetsreformen. Tilsvarende tall ved høgskolene er 58 pst. Det er få ansatte som sier de bruker mer tid på forskning. Dette er funn som er i samsvar med interne evalueringer som er gjennomført ved Universitetet i Bergen (UiB) og Universitetet i Oslo (UiO).

Resultatene fra personalundersøkelsen blir i evalueringsrapporten problematisert opp mot andre undersøkelser. I NIFU STEPs rapport 7/2007 Tolv år etter høgskolereformen – en statusrapport om FoU i statlige høgskolerkommer det fram at høgskolepersonalets rapporterte tidsbruk i 1997 sammenliknet med 2005 har vært relativt stabil. I gjennomsnitt bruker fagpersonalet på begge tidspunktene i underkant av 60 pst. av sin totale arbeidstid på undervisning og ca. 20 pst. av tiden på FoU. 49 pst. av fagpersonalet oppgir at forskningsvilkårene er tilfredsstillende eller bedre. Professorer og førsteamanuenser ved de statlige høgskolene bruker i gjennomsnitt like mye tid til FoU som sine kolleger ved universitetene.

Ved universitetene er det ikke gjort tilsvarende oppdatert tidsbruksundersøkelse som for høgskolene. Arbeidstiden blant det vitenskapelige personalet ved universitetene i perioden 1981 til 2000 har i gjennomsnitt vært relativt stabil på 29 pst. både til undervisning og forskning, jf. Guldbrandsen og Smeby (2005) Forskning ved universitetene. Rammebetingelser, relevans og resultater. Den resterende tiden til fagpersonalet ble i 2000 brukt til blant annet administrasjon (17 pst.), veiledning (14 pst.) og utadrettede oppgaver (7 pst.). Vitenskapelig ansatte i Norge hadde fram til 2000 omtrent like mye tid til forskning som vitenskapelig ansatte i land det er naturlig å sammenlikne seg med. Av det vitenskapelige personalet vurderte 40 pst. sine muligheter for å utføre forskning som dårlige eller relativt dårlige i 2000, mens 29 pst. vurderte dem som gode eller relativt gode. Dette mønsteret har vært det samme siden 1981.

Evalueringsforskerne finner at de foreliggende undersøkelsene kan peke i noe ulike retninger. Likevel finner de det sannsynlig at ansatte i mange fagmiljøer har kommet i en situasjon der det er blitt vanskeligere å finne tid til forskning, og særlig sammenhengende tid. I evalueringsrapporten sies det at arbeidet med nye studietilbud, økt vekt på veiledning og tilbakemelding og administrativt arbeid kan ha medført redusert tid til forskning.

Det drøftes også hvordan fordelingen av tid kan være forskjellig mellom ulike fagmiljøer og institusjonskategorier. Slik evalueringsforskerne vurderer det, er disse problemene mest framtredende ved universitetene. Ved de statlige høgskolene kan undersøkelser indikere at forskningsvilkårene er minst like gode som før, og at tiden som blir brukt til forskning, er stabil.

Ifølge evalueringen er det for tidlig å si om fagpersonalets opplevelse av redusert tid til forskning har gitt eller vil gi negative utslag på kvalitet og produktivitet i forskningen.

Det ble gjort forholdsvis store endringer i forskningskomponenten i statsbudsjettet for 2006, jf. omtale av finansieringssystemet i kapittel 9. På evalueringstidspunktet var det derfor ikke mulig å dokumentere resultater av forskningskomponenten i finansieringsmodellen.

Evalueringsforskerne peker på at det blir en viktig oppgave framover å sørge for at personalets forskningsvilkår sikres og forbedres, uten at den positive utviklingen i veiledning og jevnlig vurdering av studentene som fulgte av Kvalitetsreformen svekkes.

5.3 Drøfting

5.3.1 Økt satsing på forskning og flere stillinger

Et av vedtakene i Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – Krev din rettvar at kvalitetsløftet for utdanningen ikke skulle gå ut over forskningsinnsatsen ved institusjonene, jf. Innst. S. nr. 337 (2000–2001). Universitets- og høgskolesektoren ble tilført 1 144 mill. kroner gjennom Kvalitetsreformen. Disse midlene, som er prisjustert årlig, er lagt inn i institusjonenes basisbevilgninger og kommer således både forskningen og utdanningen til gode.

Kilde: NIFU STEP

Videre ble det i 2004 lagt inn 220 mill. kroner i den resultatbaserte forskningskomponenten som insentiv for økt forskningsaktivitet. Samlet har det i perioden 2002 til 2006 vært en nominell budsjettvekst for universiteter og høgskoler på 31 pst., jf. St.prp. nr. 1 i perioden 2002–2006. Realveksten (vekst justert for pris og lønnskompensasjon) har vært på om lag 11 pst.

Det har i perioden 2002–2006 vært en økning i antall ansatte på 3 635 samlet ved alle statlige universiteter og høgskoler. Dette tilsvarer en vekst på 15,5 pst. Økningen omfatter både midlertidig og fast ansatte, og inkluderer alle typer stillinger, også nye stipendiatstillinger. I samme periode har studenttallene vært noenlunde stabile.

I 2002 var det i gjennomsnitt 14,9 studenter per faglig ansatt ved alle universiteter og høgskoler, mens gjennomsnittet i 2006 var 12,3 studenter per faglig ansatt, jf. tall fra DBH. Endringen har vært størst ved universitetene, der det i 2002 var i gjennomsnitt 10,6 studenter per faglig ansatt, mens gjennomsnittet i 2006 var 8,6 studenter per faglig ansatt. Alle faglige ansatte, både faste og midlertidige, samt stipendiatstillinger, inngår i denne beregningen.

I St.prp. nr. 1 (2007–2008) er det foreslått å opprette 350 nye stipendiatstillinger i 2008. Samtidig vil Norges forskningsråd få i oppgave å sette i verk en nasjonal ordning med forskerskoler. Det er viktig at økning i antall stillinger også sees i sammenheng med mulighet til å oppnå høgre grad av likestilling i sektoren.

De offentlige forskningsbevilgningene over statsbudsjettet har samlet økt med om lag 3,5 mrd. kroner fra 2005 til 2008. Kapitalen i Forskningsfondet er i samme periode styrket med 30 mrd. kroner. Hvis en ser på perioden 2002–2007, har Forskningsrådets bevilgninger økt med om lag 1,7 mrd. kroner. Det er særlig Kunnskapsdepartementets bevilgninger og avkastningen fra fondet for forskning og nyskaping som har bidratt til denne veksten.

Norges deltakelse i EUs sjuende rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter gir universitets- og høgskolesektoren økte muligheter for tildeling av forskningsressurser. Med en økonomisk ramme på til sammen 400 mrd. kroner blir dette verdens største forskningssamarbeid. Ved å delta på denne arenaen styrker Norge kvaliteten på egen forskning, sikrer viktige impulser til innovasjon og verdiskaping og får samarbeide med andre om å møte globale kunnskapsutfordringer på områder som for eksempel miljø og helse.

Kilde: NIFU STEP

Norsk forskningspolitikk har de siste årene lagt sterkere vekt på kvalitet og konsentrasjon i tildeling av forskningsmidler. Det er blant annet utviklet satsinger og virkemidler som prioriterer fremragende forskningsmiljøer, og som vektlegger oppbygging av sterke forskergrupper rundt nasjonale prioriteringer. Eksempler på dette er Sentre for fremragende forskning (SFF), Yngre fremragende forskere (YFF) og Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) .Dette er ordninger som gir de beste forskere og miljøer muligheter til å utføre forskning av høg internasjonal kvalitet innenfor gode økonomiske rammer. Parallelt med dette foregår det en faglig prioritering og konsentrasjon av noen strategiske satsinger i institusjonenes FoU-virksomhet. Dette er faktorer som kan påvirke den enkelte institusjons, det enkelte fagmiljøs, og også den enkelte forskers, muligheter og ressurser til egen forskning.

NIFU STEP viser at det har vært en generell bedring av forskningsresultatene ved universiteter og høgskoler de siste årene dersom en måler det i økt publisering, økt grad av sitering og flere avlagte doktorgrader, jf. figur 5.1 og 5.2 . Dette kan skyldes både økt satsing på forskning, bedre utbytte av nye virkemidler og bedre forskningsorganisering og ledelse. Figurene viser at utviklingen startet før Kvalitetsreformen ble innført.

5.3.2 Fagpersonalets tidsbruk

Det er grunn til å ta alvorlig at fagpersonalet oppgir å bruke mindre av sin tid på forskning etter innføringen av Kvalitetsreformen. Det er samtidig viktig å vurdere problemstillingen nærmere. Svarene fra fagpersonalet kan være preget av at de ble avgitt i innføringsfasen av Kvalitetsreformen. Evalueringen undersøker ikke hvordan personalets faktiske tidsbruk fordelte seg mellom undervisning, veiledning, forskning og administrasjon. For sektoren som helhet er det ikke entydig grunn til å si at forskningsaktiviteten er redusert som følge av Kvalitetsreformen.

Universitetene og høgskolene har valgt ulike strategier og prioriteringer for fordeling av tidsressurser. For å vurdere om det avsettes tilstrekkelig tid til forskning, må den enkelte institusjon ha god oversikt over hvordan de samlede tidsressursene faktisk blir fordelt på ulike oppgaver, som undervisning, forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og administrasjon.

NIFU STEP vil høsten 2007 delta i det internasjonale prosjektet Comparative Academic Profession. I den norske delen av dette prosjektet vil blant annet fagpersonalet ved universiteter og høgskoler rapportere om egen tidsbruk til forskning, undervisning og administrasjon. Gjennom dette datamaterialet vil man kunne få et oppdatert bilde av hvordan fagpersonalet opplever tidsbruk noen år etter at Kvalitetsreformen ble innført. Undersøkelsen vil samtidig gi muligheter til å sammenlikne norske fagpersoners tidsbruk med fagpersoner i andre land.

I tillegg vil NIFU STEP gjennomføre en tidsbruksundersøkelse blant det vitenskapelige personalet ved universitetene som gjør at man i 2010 kan gjøre sammenlikninger med tilsvarende undersøkelse i år 2000. Departementet er videre kjent med at enkelte institusjoner har igangsatt arbeid med å kartlegge forholdet mellom undervisningstid og tid til forskning på en mer systematisk måte, jf. blant annet den interne evalueringen ved UiB . For å drøfte disse spørsmålene videre vil departementet ta initiativ til et dialogmøte med sektoren.

Institusjonene har ansvar for å utvikle og sikre kvaliteten i forskning og i faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Dette forutsetter et systematisk arbeid for å innhente kunnskap om FoU-virksomheten slik at institusjonsledelsen kan gjøre faglige og strategiske prioriteringer. Det er blant annet viktig å kvalitetssikre hvordan institusjonenes FoU-strategier blir fulgt opp og hvordan vedtak om fordeling av FoU-ressurser og andre FoU-prioriteringer blir realisert i ulike deler av institusjonene. En god kultur for faglig ledelse vil kunne øke kvaliteten på og omfanget av FoU-arbeidet ved institusjonene.

Innenfor rammene som blir gitt på nasjonalt nivå har institusjonens ledelse ansvar for å foreta faglige prioriteringer og sørge for at fagmiljøene disponerer tilstrekkelige tidsressurser til å ivareta oppgaver knyttet til både undervisning og FoU. Likeledes er det institusjonsledelsens ansvar å følge opp egne medarbeidere for å få gode resultater fra forskningsressursene de er tildelt.

Institusjonens samlede ressurser, faglige prioriteringer, fagportefølje og oppgaver setter en grense for den disponible forskningstiden for den enkelte forsker. Universitetene og høgskolene har blitt mer målrettede og stiller tydeligere krav om resultat, kvalitet og produksjon enn før for tildeling av nye forskningsmidler og tid til forskning. Ekstern finansiering er blitt stadig viktigere, og ikke alle fagmiljøer når opp i konkurransen om for eksempel midler fra Norges forskningsråd og EU.

Sammenhengende tid til forskning

Kvalitetsreformen har medført en særlig utfordring for institusjonenes forskningsvirksomhet. Nye studietilbud, nytt kvalitetssikringssystem, nye vurderings- og arbeidsformer og økt vekt på internasjonalisering medførte et omfattende og krevende administrativt og faglig arbeid.

En del av den økte arbeidsbelastningen innenfor undervisning og administrasjon som fagpersonalet rapporter om som følge av Kvalitetsreformen, er antakelig knyttet til implementering av reformen, og vil kun ha kortsiktig negativ effekt på tid til forskning. Det gjelder for eksempel omlegging av gradssystemet, nye studieløp og overgang til nytt karaktersystem. Andre endringer som følger av Kvalitetsreformen er mer permanente, for eksempel tettere kontakt mellom student og faglig ansatt.

Det er grunn til å tro at faglig ansatte ved mange institusjoner kan frigjøre tid nå som implementeringsfasen for Kvalitetsreformen er over. Ut fra sin faglige profil og prioritering må institusjonene vurdere hvordan tid som blir frigjort ved omlegging av deler av virksomheten kan nyttes på andre områder som forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, formidling og utdanning.

Muligheten til å bruke mer sammenhengende tid til forskning er viktig for å bedre vilkårene for og kvaliteten på forskningen. Både i den nasjonale evalueringen og i evalueringene ved UiB og UiO drøftes ulike måter institusjonene kan legge til rette for dette på. Eksempelvis kan det vurderes om undervisning i et emne bør foregå gjennom hele semesteret eller om man heller bør ha mer intensiv undervisning i en kortere periode. Et annet tiltak kan være å organisere forskernes tid slik at enkelte semestre blir hele undervisningssemestre, mens andre semestre avsettes til forskning. En tredje mulighet er å bruke et tolærersystem, slik at undervisningen ikke blir skadelidende om en forsker er borte i en periode i forbindelse med forskningsarbeidet sitt. Noen institusjoner har gjort bruk av forskningspermisjon for det vitenskapelige personalet. Det er også diskutert om bruk av treterminsordning og fordeling av studiet over hele året kunne gjøre det lettere å organisere sammenhengende tid til forskning. Innenfor små fagområder er det pekt på at man bør vurdere mer samarbeid om undervisning mellom institusjoner for å kunne legge til rette for sammenhengende forskningstid.

Dette er viktige forhold som institusjonene bør arbeide videre med. I samsvar med forslag i den interne evalueringen fra UiO ser departementet det som verdifullt om Universitets- og høgskolerådet (UHR) kan bidra til å utveksle erfaringer om mulighetene institusjonene har for å legge bedre til rette for sammenhengende tid til forskning.

5.3.3 Forskningsbasert undervisning

I universitets- og høgskoleloven heter det at universiteter og høgskoler skal tilby høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.

Begrepet forskningsbasert undervisning er drøftet i blant annet St.meld. nr. 35 (2001–2002) Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren. Forskningsbasert undervisning er et begrep som kan forstås og defineres på ulike måter. En grunnleggende forutsetning er likevel at den som underviser, skal formidle både vitenskapens normer for kritiserbarhet og alternative synspunkter, samt anerkjent, forskningsbasert kunnskap. Den som underviser, må selv forske eller være en del av et fagmiljø der det forskes og publiseres på områder som er relevante for studieprogrammet.

Slik OECD påpeker i rapporten Thematic Review of Tertiary Education: Norway, kan undervisning likevel ofte skje på andre områder i faget enn der forskningen foregår. Dette gjelder både for enkeltforskere og fagmiljøer, og innebærer at det vil være varierende grad av tematisk samsvar mellom det faglige personalets forskning og undervisning. Det er derfor nødvendig at det samlede fagmiljøet er oppdatert på det siste av vitenskapelig litteratur, metoder og tilnærmingsmåter på både nasjonalt og internasjonalt nivå. Denne kunnskapen må gjenspeiles i pensumlister og undervisning.

Betydningen av forskningsbasert undervisning kan blant annet på grunn av fagmiljøets sammensetning og studentens forutsetninger ha et noe annet innhold på lavere enn på høgre grad, jf. blant annet NIFU STEPs rapport 25/2007 Praksisrettet FoU? En undersøkelse av høgskolesektorens forsknings- og utviklingsarbeid innen helse- og sosialfag.

NOKUT har i forskriften om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høgre utdanning spesifisert krav til fagmiljø knyttet til et studietilbud. På høgre grad er NOKUTs krav at minst 50 pst. av fagmiljøet skal dekkes av ansatte med førstestillingskompetanse, og av disse skal minst 25 pst. være professorer. På lavere grads nivå er tilsvarende krav at 20 pst. av personalet har førstestillingskompetanse.

Forskerrekruttering

Det er nødvendig å rekruttere og utdanne dyktige forskere for å kunne tilby forskningsbasert undervisning og styrke forskningskvaliteten. Ved institusjonene har antallet nye stipendiatstillinger som er finansiert med øremerkede midler fra departementet, økt med om lag 1 000 i perioden 2002 til 2007. Da er stipendiatstillinger finansiert av Norges forskningsråd ikke tatt med. Videre er det foreslått å opprette 350 nye stipendiatstillinger i budsjettet for 2008. Dette har medført økt behov for veiledning av doktorgradsstudenter. På noen fagfelt kan det være en av forklaringene på at de vitenskapelig ansatte opplever at Kvalitetsreformen har medført økt press på egen tid til forskning. På andre fagfelt, særlig eksperimentelle fag, er veiledning ofte en integrert del av forskningen, og økt antall stipendiater kan bidra til veilederens egen forskningsinnsats.

Rekruttering til forskning handler også om at institusjonene må arbeide for å beholde de som på sikt ønsker, eller er i et karriereløp for å bli forsker. Studier viser at det særlig er kvinner som faller fra, ikke fullfører karriereløpet eller finner annet arbeid. Det er derfor viktig å legge vekt på kvinners forskningsvilkår.

I Rapport 12/2007 Forskerrekrutteringsbehov i Norge har NIFU STEP gitt framskrivninger for behovet for forskerrekrutter fram til 2020, basert på tre ulike vekstscenarier. I Rapport 2/2007 Forskerrekruttering i Norge – status og komparative perspektiverhar NIFU STEP blant annet sett på gjennomføringsgraden i forskerutdanningen. De fleste stipendiatene bruker tid utover den vanlige åremålsperioden som er på tre til fire år. Av alle 1995-stipendiatene hadde bare 74 pst. fullført etter ti år. Ifølge NIFU STEP kan nye tall for 2001-stipendiatene tolkes som at gjennomføringsgraden kan være på vei opp.

De to rapportene gir viktige innspill og utfordringer til departementet i den videre prosessen med å styrke forskerrekrutteringen til universiteter og høgskoler.

Den kommende stortingsmeldingen om rekruttering og forskerutdanning vil ta opp spørsmålet om videre behov og prioriteringer for å øke kapasitet, kvalitet og gjennomstrømning i forskerutdanningen.

Økt studentinvolvering i FoU-arbeid

I NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanningen i 2006 observerte evalueringspanelet at fagmiljøets aktiviteter innenfor forsknings- og utviklingsarbeidet var lite kjent blant studentene. Også i NOKUTs rapport om revisjon av sykepleierutdanningene ble det problematisert at studentene manglet kunnskap om fagpersonalets forskningsprosjekter.

Institusjonene bør synliggjøre bedre overfor studentene hvilken forskning som foregår ved eget lærested og trekke FoU-arbeid inn i undervisnings- og læresituasjoner for studentene. Gjennom studiets arbeidsmåter må det legges til rette for at studentene utvikler en forskerholdning til eget og andres arbeid. Krav til åpen og etterprøvbar kildebruk, selvstendighet, analyse og refleksjon i studentenes egne arbeider vil bidra til en slik holdning.

Av flere grunner vil det være utfordrende å involvere alle studenter i pågående FoU-prosjekter. Det vil særlig gå et skille mellom lavere og høgre grads studier. Forskjellige typer studier vil også ha ulike forutsetninger for og muligheter til å involvere studentene i forskningsprosjekter. I NIFU STEPs rapport 25/2007 Praksisrettet FoU? En undersøkelse av høgskolesektorens forsknings- og utviklingsarbeid innen helse- og sosialfag problematiseres det, blant annet i lys av studentens forutsetninger og forskningskultur i fagmiljøene, om det er formålstjenlig at studenter på bachelornivå involveres i FoU-arbeid.

5.3.4 Mangfold blant fagpersonalet

Fagpersoner med ulik erfaringsbakgrunn formulerer forskjellige problemstillinger i forskning. Økt mangfold kan derfor bidra til økt forskningskvalitet og forskningsrelevans.

Kvinneandelen blant det faste vitenskapelige/faglige personalet har økt fra 27 pst. i 1990 til 37 pst. i 2005, jf. NIFU STEPs arbeidsnotat 44/2006 Likestillingsscenarier for UoH-sektoren.Ved de statlige høgskolene utgjør kvinner nærmere halvparten av det faste vitenskapelige personalet. Ved universiteter og vitenskapelige høgskoler utgjør de derimot mindre enn tredjeparten. På fagområdene medisin og helsefag er kvinnene i flertall. Innenfor fagområdene matematikk og naturvitenskap og teknologi er kvinnene generelt i sterkt mindretall. NIFU STEP har gjort beregninger over framtidig etterspørsel etter personale og tilgang på kvalifiserte søkere til faste stillinger. Analysen i rapporten viser at det vil ta mange år før et mål om 50 pst. kvinneandel i faste vitenskapelige stillinger blir nådd. I 2005 var 17 pst. av alle professorer kvinner. Ifølge rapporten er det knapt realistisk å nå likestillingsmålet om 50 pst. kvinner i toppstillinger til utgangen av 2028.

Analysen til NIFU STEP viser at det er store forskjeller i kvinneandel mellom de ulike institusjonskategorier, fagområder og stillingskategorier. På medisin og helsefag, humaniora og samfunnsvitenskap, der man er nærmere likestillingsmålet, er tilgangen på kvalifiserte kvinner forholdsvis god. På fagområder som matematikk, naturvitenskap og teknologi, der likestillingsmålet er lenger unna, er tilgangen på kvinnelige rekrutter mer sparsom.

Dette tilsier at en bør vurdere om det er hensiktsmessig å utvikle virkemidler tilpasset ulike fagområder, institusjonskategorier og stillingstyper. På teknologi og realfag er det for eksempel viktig å arbeide for å øke rekruttering til studier på grunnivå og å sikre at en større andel kvinner fortsetter i universitets- og høgskolesektoren etter avsluttet doktorgrad. Generasjonsskiftet i universitets- og høgskolesektoren gir mulighet for at flere kvinner rekrutteres inn, men det forutsetter et bevisst arbeid som er forankret i institusjonenes ledelse.

Departementet vil i den kommende rekrutteringsmeldingen vurdere forhold som gjelder likestilling. Dette er også et forhold som vil bli vurdert av Utvalget for høyere utdanning (Stjernø-utvalget).

I rapporten Kjønnsbalanse i akademia – gylne muligheter gir Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning sin sluttrapport for perioden 2004–2006. Det gis her videre anbefalinger til arbeidet for å fremme likestilling i sektoren.

Det er et viktig mål å øke tallet på kvinner, både blant rekrutter og i det faste forskerpersonalet i universitets- og høgskolesektoren. For å hjelpe institusjonene med å innlemme likestillingsarbeidet i den strategiske og langsiktige utviklingen av forskningsmiljøene viderefører departementet Komité for integreringstiltak – kvinner i forskningfor en ny treårsperiode (2007–2009). Komitéen vil i 2008 dele ut en likestillingspris for universiteter, høgskoler og forskningsinstituttsektoren på 2 mill. kroner.

5.4 Oppsummering

Departementet tar alvorlig at fagpersonalet rapporterer at de bruker mindre tid på forskning som følge av Kvalitetsreformen, og vil følge med på tidsbruk til FoU-virksomhet ved institusjonene.

Den enkelte institusjon og det enkelte forskningsmiljø må ha gode vilkår for å tilby forskningsbasert undervisning og drive forskning av høg kvalitet. Institusjonens ledelse må foreta faglige og strategiske prioriteringer av forskningsinnsats og fordeling av forsknings- og tidsressurser.

Det er viktig at institusjonene innlemmer likestillings- og mangfoldsperspektivet i det strategiske og langsiktige arbeidet for å styrke kvalitet i forskningen.

Departementet vil invitere til et dialogmøte med sektoren om tid til forskning. I tillegg vil departementet ta initiativ til samarbeid med UHR for at institusjonene kan utveksle erfaringer med å legge til rette for mer sammenhengende tid til forskning og for større grad av studentinvolvering i fagmiljøenes FoU-arbeid.

Departementet vil legge fram en stortingsmelding om forskerrekruttering i løpet av 2008.