7 Internasjonalisering

Forskning og høgre utdanning er i sin natur internasjonal. De viktigste forskningsutfordringene er grenseoverskridende og krever internasjonalt samarbeid for å styrke verdens felles kunnskapsbase. Det er viktig å ta del i denne kunnskapsbasen, da det aller meste av vår kunnskap skriver seg fra forskning og utvikling i andre land. Regjeringens internasjonale satsing på utdanning og forskning sikter derfor bredt. Internasjonaliseringsarbeidet skal styrke vår egen kunnskaps- og kompetanseutvikling og bidra til internasjonale fellesløsninger.

Departementet arbeider målrettet for å gjøre Norge kjent som en kunnskapsnasjon og attraktiv samarbeidspartner. Deltakelse i internasjonale utdannings- og forskningsprogrammer og samarbeid gjennom institusjonsavtaler gir nye faglige perspektiver, kunnskapsutvikling, nye læringsformer og styrkede språk- og kulturkunnskaper blant studenter og fagpersoner. Dette bidrar til at norske studenter er kvalifisert for et stadig mer internasjonalt og flerkulturelt samfunns- og arbeidsliv etter endt utdanning. Internasjonalisering bidrar samtidig til å synliggjøre og profilere norske institusjoner.

7.1 Hva var endringene og virkemidlene i Kvalitetsreformen?

I St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – Krev din rett ble det understreket at økt internasjonalt aktivitetsnivå er nødvendig for å få nye impulser i sektoren og øke kvaliteten i norsk høgre utdanning og forskning.

For å styrke det helhetlige arbeidet med internasjonalisering ble flere innsatsområder vektlagt. Det skulle arbeides for å øke deltakelsen i internasjonale programmer og institusjonsforankrede utvekslingsavtaler. Studenter som ønsket det, skulle få tilbud om studieopphold i utlandet som del av et gradsstudium. Videre var det et mål å stimulere flere utenlandske studenter til å ta høgre utdanning i Norge. Institusjonene og de faglig ansatte skulle utnytte muligheten til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid og gjensidige samarbeids- og utvekslingsavtaler. Viktigheten av å legge forholdene til rette for at institusjonene blir attraktive arbeidsplasser for utenlandske vitenskapelig ansatte, ble understreket. Institusjonene skulle i tillegg bygge opp tilbud på engelsk, samtidig som rollen som norske kulturinstitusjoner ble ivaretatt. Som del av Kvalitetsreformen var det et mål å arbeide for at norske utdannings- og forskningsinstitusjoner skulle inngå gjensidige samarbeidsavtaler med institusjoner i utviklingsland.

For å støtte opp om institusjonenes internasjonaliseringsarbeid ble det blant annet gjort tre overordnede grep på nasjonalt nivå:

• Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU).For å bidra til gjennomføring av internasjonaliseringsstrategiene i Kvalitetsreformen ble Senter for Internasjonalt Universitetssamarbeid (SIU) overført fra Universitets- og høgskolerådet til staten og reorganisert som et forvaltningsorgan. Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU) ble etablert 1. januar 2004 og fikk et bredt mandat. SIU skal være til hjelp for lærestedene i arbeidet med internasjonalt utdannings- og forskningssamarbeid og samordne tiltak på nasjonalt nivå. Organet skal blant annet fremme internasjonalisering, kulturell kommunikasjon og internasjonal mobilitet i høgre utdanning. SIU er også involvert i oppgaver knyttet til forskermobilitet og forskerinteresser, samt i en rekke nord-sørinitiativ.

• Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).NOKUT ble etablert som et uavhengig organ som skal kontrollere og utvikle kvaliteten på norsk høgre utdanning slik at den holder høgt internasjonalt nivå, jf. kapittel 4. NOKUT behandler også enkeltsøknader om generell godkjenning av utenlandsk utdanning.

• Indikator for internasjonalisering i finansieringssystemet.Det ble etablert en indikator for internasjonalt samarbeid i finansieringssystemet. Institusjonene fikk økonomisk uttelling i finansieringssystemet for studenter som reiser ut på utenlandsopphold av minst tre måneders varighet gjennom samarbeidsavtaler mellom norsk og utenlandsk institusjon (mobilitetstilskudd). Det gis tilsvarende uttelling for innreisende studenter.

7.2 Hva sier evalueringen?

Evalueringen viser at Kvalitetsreformen har gitt internasjonaliseringsarbeidet økt oppmerksomhet. Det påpekes imidlertid at utviklingen for mange institusjoner skjer langs de samme dimensjonene som også var viktige før Kvalitetsreformen ble innført. Dette gjelder særlig studentutveksling og deltakelse i forskernettverk. Ifølge evalueringen har institusjonene i varierende grad en helhetlig tilnærming til internasjonalisering som virkemiddel for økt kvalitet.

Den økte studentutvekslingen tyder på at dette området blir prioritert framfor andre målsettinger i internasjonaliseringsarbeidet. Det blir problematisert at dette kan sees i sammenheng med hvordan institusjonene opplever insitamentene fra departementet. Studentutveksling blir først og fremst målt i kvantitet, gjennom tallet på innreisende og utreisende studenter.

Evalueringen viser at studentene er blitt klar over sine muligheter til å reise ut. Samtidig pekes det på utfordringer ved institusjonene, for eksempel at det ved flere programmer både på lavere og høgre grad ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for utreise. Det sies i evalueringen at strammere studieopplegg og krav til studieprogresjon i programmene kan gjøre utenlandsopphold vanskeligere enn tidligere. Det vises også til administrative vansker med innpassing av utenlandske kurs i norsk utdanning, særlig ved profesjonsfagene. I tillegg pekes det på at en del studenter av ulike grunner ikke er motiverte for lengre utenlandsopphold.

Ifølge evalueringen kan det synes som fagpersonalet mener at internasjonaliseringsstrategiene som følger av Kvalitetsreformen i første rekke har med studentmobilitet å gjøre, og har liten relevans for det internasjonale forskningssamarbeidet. Det synes også som et flertall av forskerne mener at studentutveksling i seg selv ikke kan bidra til å øke kvaliteten i norsk høgre utdanning. Evalueringsforskerne peker på at Kvalitetsreformen kan ha gjort skillet mellom internasjonal studentaktivitet og forskningsaktivitet tydeligere.

I evalueringen sies det at Kvalitetsreformen har utløst finansielle og administrative ressurser internt ved institusjonene. Det er likevel en mangel på klare strategiske prioriteringer i institusjonenes ledelse. Videre sies det at både institusjonenes ledelse og de faglig ansatte ser ut til å være relativt fraværende når det gjelder å forme innholdet og retningen i arbeidet de internasjonalt ansvarlige gjør ved institusjonene. Ifølge evalueringen gjør de internasjonalt ansvarlige ved høgskolene ofte prioriteringer i samråd med Senter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU).

I evalueringsrapporten sies det at få institusjoner har en egen strategi for såkalt «internasjonalisering hjemme». Det vises til at de fleste tiltak som er satt i verk er knyttet til studentaktiviteter som fadderordning, internasjonal dag og integrasjon av utenlandske studenter gjennom sosiale aktiviteter, heller enn undervisning på engelsk, innføring av internasjonalt pensum og faglig samspill mellom norske og utenlandske studenter.

7.3 Kvalitetsreformen i et internasjonalt perspektiv

Kvalitetsreformen i Norge må sees i sammenheng med den internasjonale utviklingen i høgre utdanning. Norsk høgre utdanning har sin plass i et globalt kunnskapssamfunn, og Norge er aktivt med i internasjonale utviklingsprosesser. I denne sammenhengen kan Bologna-prosessen og Lisboa-strategien, som har flere felles mål, trekkes fram.

Bologna-prosessen har som mål å skape et felles europeisk område for høgre utdanning innen 2010, jf. boks 7.1. I Bologna-prosessen er det vedtatt ti hovedmål. En rekke av målene har vært sentrale elementer i Kvalitetsreformen. Statusrapporten for Bologna-prosessen, som ble lagt fram på ministermøtet i London i 2007, viser at Norge ligger i fremste rekke når det gjelder oppfølging av disse målene. Alle landene i Bologna-prosessen har forpliktet seg til å utarbeide nasjonale rammeverk som er i overensstemmelse med kvalifikasjonsrammeverket for det europeiske området for høgre utdanning innen 2010, jf. kapittel 3.

Norge er i tillegg aktiv med hensyn til deltakelse i EUs Lisboa-strategi for utdanning. De tre overordnede målene for denne strategien er å forbedre kvaliteten og intensiteten i utdannings- og opplæringssystemene, gjøre det lettere for alle å få tilgang til utdanning og opplæring uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn, og å åpne utdannings- og opplæringssystemene mot omverdenen.

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge i EU-programmene på utdannings- og forskningssiden. De to viktigste her er EUs sjuende rammeprogram for forskning og EUs program for livslang læring, jf. boks 7.2.

EUs nye program for livslang læring gjenspeiler erkjennelsen av at læring og kunnskap ikke bare er knyttet til det tradisjonelle utdanningssystemet, men er noe den enkelte må forholde seg til hele livet. Kunnskapsløftet i grunnopplæringen og Kvalitetsreformen har begge sentrale mål og elementer som gjør programmet til et viktig redskap for gjennomføring av norsk utdanningspolitikk. Både Kvalitetsreformen og programmet for livslang læring skal fremme kvalitet i utdanningen og samarbeid om kvalitetssikring. Videre skal de bidra til utviklingen av et kunnskapsbasert samfunn og fremme samhandling, samarbeid og mobilitet mellom utdanningssystemene i Europa. Det er derfor et sentralt mål for Regjeringen å ha stor norsk deltakelse i det nye programmet.

Norske utdanningsinstitusjoner har lange tradisjoner for samarbeid med Sør, og ordninger og programmer som for eksempel kvoteordningen gjennom Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen), Norads program for masterstudier (NOMA) og NUFU-programmet (The Norwegian Programme for Development, Research and Education) legger til rette for bredt samarbeid. Norske utdannings- og forskningsinstitusjoner er opptatt av å videreføre og å styrke samarbeidet med land som har svak økonomi, fattigdom og et lite utbygd utdanningssystem.

Norge har også et omfattende nordisk utdannings- og forskningssamarbeid gjennom blant annet virksomheten til Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. Departementet stimulerer videre til internasjonalt samarbeid gjennom Nordområdestrategien og Nord-Amerikastrategien. Innenfor rammen av de bilaterale kulturavtaler er det dessuten lagt til rette for utdannings- og forskningssamarbeid mellom Norge og en rekke land.

7.4 Drøfting

Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om internasjonalisering i utdanningen høsten 2008. Meldingen vil gi en helhetlig vurdering av dagens rammer, ordninger og ressursbruk i internasjonalisering av videregående opplæring, fagskoleutdanning og høgre utdanning. I stortingsmeldingen om internasjonalisering vil en gjennomgå hele det internasjonale virkefeltet for å vurdere både vektleggingen av de ulike elementene i internasjonaliseringen, samsvar mellom nasjonale mål og virkemidler, samt resultatene av arbeidet som gjøres. Departementet vil komme tilbake til oppfølgingen av utfordringer som beskrives nedenfor i den kommende stortingsmeldingen om internasjonalisering.

7.4.1 Strategiplaner

Gode strategiplaner og oppfølgingsrutiner er viktige og nødvendige styringsverktøy for å gjøre riktige prioriteringer. Utfordringer som er reist gjennom blant annet evalueringen av Kvalitetsreformen har bidratt til at institusjonene gjennomgår og fornyer sine strategier og planer på internasjonaliseringsfeltet. I dette arbeidet er det viktig at institusjonene vurderer hvordan man ivaretar de ulike sidene ved internasjonalisering som virkemiddel for kvalitetsheving. Sammenhengen mellom internasjonalisering i utdanning og forskning og hensynet til «internasjonalisering hjemme» er blant elementene som bør integreres i strategiene.

7.4.2 Institusjonelle samarbeidsprogrammer og avtaler

Institusjonene arbeider stadig mer målbevisst for at internasjonalt samarbeid skal skje gjennom etablerte programmer og avtaler. Institusjonene har lagt ned et stort arbeid i å rydde opp i avtaleporteføljen. Det inngås nye avtaler, og avtaler som ikke har vært godt forankret ved institusjonene, blir avviklet.

Det er viktig med avtaler som ser sammenhengen mellom forskningssamarbeid og studentutveksling, særlig med tanke på master- og ph.d.-nivå. Universitetene har kommet godt i gang i arbeidet med internasjonale institusjonsavtaler som omfatter både utdanning og forskning. Departementet har gjennom styringsdialogen fått informasjon om at flere av høgskolene også griper denne utfordringen. Samtidig må man erkjenne at det vil være vanskelig å oppnå et høgre aktivitetsnivå for studentutvekslingen, dersom aktiviteten i sin helhet skal knyttes til forskningssamarbeid. Det vil derfor trolig være behov for egne, store programmer der forskningssamarbeid og studentutveksling blir sett i sammenheng.

7.4.3 Studentmobilitet

Kvalitetsreformen hadde som mål at institusjonene skulle tilby studieopphold i utlandet som del av et gradsstudium for studenter som ønsker det. Videre skulle det stimuleres til at flere utenlandske studenter skulle ta deler av sin høgre utdanning i Norge. Studentmobiliteten skulle knyttes opp mot institusjonsavtaler for å sikre god kvalitet.

Det har vært en tydelig økning i antallet norske studenter som tar deler av sin utdanning i utlandet, og økt antall utenlandske studenter ved norske læresteder de senere årene. Universitetene har hatt størst økning. Det er også universitetene som har lengst tradisjon for og dermed best grunnlag for å øke utvekslingen. Statlige høgskoler har et høgre antall utreisende enn innreisende studenter. For universitetene er bildet omvendt.

Tall fra Statens lånekasse for utdanning (Lånekassen) viser at det i de siste årene har vært en nedgang i antall norske studenter som tar en hel gradsutdanning i utlandet. I 2002–2003 fikk 15 207 studenter støtte fra Lånekassen til gradsutdanning i utlandet, mens tallene i 2006–2007 var nede i 12 375.

Statistikk fra Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) viser at 3 756 studenter hadde utenlandsopphold som del av sin norske grad i 2006. I 2001 var antallet 2 902. Disse tallene viser imidlertid ikke det totale omfanget av studentmobilitet ut av Norge. Statistikken gjelder utenlandsopphold av minst tre måneders varighet som ledd i en samarbeidsavtale med et utenlandsk lærested, det vil si utveksling som gir uttelling i finansieringssystemet.

Statistikk fra Lånekassen viser at det finner sted betydelig mobilitet som ikke fanges opp av DBH-statistikken. I 2001 fikk 5 583 studenter støtte til såkalte delstudier i utlandet, det vil si utenlandsopphold som del av et gradsstudium i Norge. I 2006 var antallet 7 680 1. Av disse hadde 7 294 utenlandsopphold av mer enn tre måneders varighet. Differansen mellom statistikken fra DBH og Lånekassen skyldes trolig i all hovedsak at en del studenter reiser ut utenfor etablerte samarbeidsavtaler mellom norsk og utenlandsk institusjon. Dette innebærer sannsynligvis at studentene selv finner ønsket studiested og -opplegg i utlandet. Det er ønskelig at studentene har mulighet til selv å velge relevant og ønsket studiested i utlandet. Samtidig er det trolig et potensial for institusjonene til å få flere studenter til å velge å reise ut gjennom avtaler institusjonene har inngått med utenlandske institusjoner.

Det er blitt problematisert at lærestedene, til tross for mobilitetstilskuddet i finansieringssystemet, taper på å sende studenter ut, fordi man ikke får uttelling for de studiepoeng studentene avlegger i utlandet. Institusjonene får imidlertid uttelling for studiepoeng som de utenlandske studentene avlegger i Norge, og dersom lærestedet oppnår balanse i antallet utreisende og innreisende studenter vil den økonomiske effekten for institusjonen være uendret når det gjelder studiepoengsuttelling. I tillegg vil den motta et mobilitetstilskudd både for utreisende og innreisende studenter. Departementet ønsker økt studentutveksling, både til og fra Norge. Mobilitetstilskuddet vil derfor bli vurdert i forbindelse med stortingsmeldingen om internasjonalisering i utdanningen.

Lånekassens statistikk viser at om lag 400–500 studenter per år får støtte til utenlandsopphold av mellom fire uker og tre måneders varighet. Det kan eksempelvis være snakk om praksisperioder i profesjonsutdanningene på én til ti uker, opphold ved de norske studiesentrene i utlandet, og andre former for faglig forankrede opphold. For mange studenter, for eksempel eldre studenter, studenter med familie og omsorgsforpliktelser og profesjonsutdanningsstudenter, utgjør de korte utenlandsoppholdene et viktig alternativ til lengre utenlandsopphold. Institusjonene bør derfor videreføre arbeidet med slike tilbud. Departementet vil legge vekt på bedre rapportering og statistikk om denne typen tilbud.

Det har ifølge statistikk fra DBH vært en økning i antallet innreisende studenter til norske universiteter og høgskoler, fra 2 805 i 2003 til 3 871 i 2006. Når det gjelder evnen til å ta imot studenter fra utlandet, er det forskjeller mellom institusjonene. Økningen i antallet innreisende studenter til norske institusjoner skyldes trolig at det har vært en økning i antallet studietilbud på engelsk ved norske læresteder, og da særlig på høgre nivå. Studentsamskipnadene gjør et viktig arbeid med å stille boliger til disposisjon for innreisende studenter.

Mange institusjoner har gode ordninger, også ut over det rent faglige, for å ta i mot utenlandske studenter. Utenlandske studenter kan bringe inn nye perspektiver i utdanningen, og det er viktig at institusjonene vurderer hvordan de kan være en ressurs for kvalitetsutviklingsarbeid. Det er samtidig flere institusjoner, ofte små høgskoler, som erkjenner en utfordring når det gjelder å legge til rette for utenlandske studenter.

7.4.4 Studietilbud på engelsk

Det har vært en gradvis økning i omfanget av studietilbud som blir gitt på engelsk ved norske institusjoner. Det er i hovedsak universitetene, de vitenskapelige høgskolene og noen av de store høgskolene som har en viss bredde i tilbudet. Ambisjonene til de fleste institusjonene synes å være å øke omfanget av engelskspråklige tilbud.

Utvikling av engelskspråklige tilbud må sees som et strategisk grep for både å tiltrekke seg flere internasjonale studenter og for å øke forskningssamarbeidet. I denne sammenhengen er det viktig også å vurdere tilbud på andre språk enn engelsk. Videre bør institusjonene legge til rette for at fagpersonalet kan få språklig kompetanseutvikling som del av arbeidet med internasjonalisering. Moduler på engelsk kan være et aktuelt tilbud for norske studenter som ikke velger å ta utenlandsopphold som del av utdanningen, eller som ønsker å forberede seg språklig til utenlandsopphold. I tillegg kan dette også bidra til at norske og utenlandske studenter kan ta de samme kursene.

Institusjonene må videreføre arbeidet med å finne en balanse mellom internasjonalisering og ivaretakelsen av norsk fagspråk. Dette vil bli drøftet i stortingsmelding om språk som Kultur og kirkedepartementet skal legge fram våren 2008.

7.4.5 Forskermobilitet

Mobilitet innenfor forskning er knyttet både til mobilitet av arbeidskraft og studenter. De senere årene har man kunnet observere en sterk økning i mobiliteten knyttet til både personlige kontakter, gjesteforskeropphold, seminarer, konferanser, møter, internasjonale forskningsprogrammer og nettverk og så videre.

Det er et mål å øke internasjonaliseringen av forskningen ytterligere. Universiteter og høgskoler har gjennom internasjonale programmer og bilaterale avtaler bygget et godt grunnlag for internasjonalt samarbeid.

De siste årene har antallet publikasjoner med forfatteradresse i andre land i tillegg til nasjonal forfatter økt. I 2005 utgjorde de mer enn halvparten av publikasjonene, og de økte ytterligere i 2006, jf. kapittel 5.

Innrapportert forskermobilitet til DBH viser at det har vært en samlet økning i både inn- og utreisende fagpersoner de siste årene. Universitetene står for en stor andel av dette. Dataene for slik mobilitet er foreløpig noe mangelfulle. Det er derfor nødvendig å styrke kvaliteten på rapporteringen på dette feltet. Det ser ut til at mobiliteten er lavere blant kvinner enn menn. Institusjonene bør derfor etablere strategier og virkemidler som øker forskermobiliteten også for kvinner.

Departementet vil vurdere utfordringer knyttet til forskermobilitet i den kommende stortingsmeldingen om forskerrekruttering.

7.5 Oppsummering

Internasjonalisering er et viktig virkemiddel for å øke kvaliteten i norsk høgre utdanning og forskning. Universiteter og høgskoler må derfor ha en helhetlig tilnærming til internasjonalisering. SIU er tillagt en viktig rolle i å støtte institusjonenes videre arbeid på dette feltet.

Det er nødvendig at institusjonene videreutvikler det strategiske arbeidet for at internasjonalisering tydeligere kan bidra til kvalitetsutvikling i utdanning og forskning. Det vil være viktig med gode koblinger mellom studentutveksling og forskerutveksling gjennom institusjonelle avtaler som bidrar til økt kvalitet i denne typen utveksling. I tillegg vil det være viktig å vurdere hvordan arbeidet med internasjonalisering ved eget lærested og samarbeid med Sør kan bidra til kvalitetsutvikling.

Departementet vil søke dialog med blant annet SIU, Universitets- og høgskolerådet, NOKUT, Norad og studentorganisasjonene i det videre arbeidet med å styrke internasjonalisering i utdanning og forskning. I denne sammenhengen vil departementet ta initiativ til et fagseminar, der man kan drøfte de erfaringer man har gjort på internasjonaliseringsfeltet etter innføring av Kvalitetsreformen.

Departementet vil komme tilbake til oppfølgingen av utfordringer som er beskrevet ovenfor i en egen stortingsmelding om internasjonalisering i utdanningen, som skal legges fram høsten 2008.