6 Samarbeid med samfunns- og arbeidsliv

Et velfungerende forskningsmiljø er avhengig av godt samspill med ulike aktører. Et forpliktende samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og resten av arbeidslivet er til gjensidig nytte og berikelse for alle parter. Universitets- og høgskolesektoren har hovedansvaret for å skaffe kompetent arbeidskraft til samfunnet. Impulser fra næringslivet og samfunnet er nødvendig for å styrke relevansen i utdanning og forskning og bidra til et fleksibelt etter- og videreutdanningstilbud.

Institusjonenes samfunnsoppdrag omfatter hele virksomheten ved institusjonene. Departementet vil i dette kapitlet drøfte betydningen av samarbeid med samfunns- og arbeidsliv, som utgjør ett aspekt ved samfunnsoppdraget. Departementet vil foreta en bredere diskusjon av universitetene og høgskolenes samfunnsoppdrag i oppfølgingen av Stjernø-utvalgets innstilling.

6.1 Hva var endringene og virkemidlene i Kvalitetsreformen?

Kvalitetsreformen la grunnlag for endringer i lovverket. Blant endringene var pålegg om samarbeid med samfunns- og arbeidsliv, jf. Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell og Innst. O. nr. 58 (2001–2002). Lovendringene ble gjort for å synliggjøre en oppgave institusjonene i stor grad allerede ivaretok. I 2005 ble kravet om samarbeid ytterligere presisert i den nye universitets- og høgskoleloven som gjelder for både statlige og private institusjoner, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) Om lov om universiteter og høyskoler, jf. Innst. O. nr. 48 (2004–2005).

Bakgrunnen for endringene var blant annet økte krav om kvalitet og relevans i utdanningen fra studenter og samfunns- og arbeidsliv. Med reformen fikk institusjonene økte organisatoriske og faglige fullmaker og nytt finansieringssystem, slik at institusjonene i større og raskere grad kunne respondere på samfunnets endrede krav og forventninger til utdanningene og FoU-arbeidet.

Samarbeid med samfunns- og arbeidsliv utgjør ett aspekt ved universitetene og høgskolenes samfunnsoppdrag. Universitetene og høgskolenes samfunnsoppdrag omfatter utdanning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling, jf. lov om universiteter og høyskoler §§ 1–1 og 1–3. Samfunnsoppdraget gjelder således hele virksomheten ved universitetene og høgskolene.

6.2 Hva sier evalueringene?

Institusjonenes samarbeid med samfunns- og arbeidsliv er ikke direkte berørt i evalueringen av Kvalitetsreformen. OECD har imidlertid tatt opp dette temaet i Thematic Review of Tertiary Education: Norway. OECD mener at institusjonene må omstille seg raskere til samfunnets behov enn hva som er tilfelle i dag. I rapporten fra OECD foreslås en tettere og mer formalisert kobling til samfunns- og arbeidsliv, samt at det utvikles indikatorer for å måle dette samarbeidet.

Rambøll Management har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet utredet samarbeidet mellom utdanning og arbeidsliv i rapporten Utredningsprosjekt om samarbeidet mellom utdanning og arbeidsliv(2007). Gjennom en spørreskjemaundersøkelse er det funnet at de fleste institusjonene har overordnede målsettinger for samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, mens færre har operasjonaliserte målsettinger. Målsettinger for samarbeid er mer utbredt blant høgskolene enn blant universitetene. Viktige målsettinger for samarbeidet er at studentene skal få økt kjennskap til arbeidslivet, at studentene skal få prøve ut det de lærer i praksis, og at studentene lettere skal få jobb etter endt utdanning. Det er varierende i hvilken grad det rapporteres om måloppnåelse for samarbeid. Under halvparten av institusjonene rapporterer om måloppnåelse som en del av kvalitetssikringssystemet, mens over 20 pst. ikke rapporterer på måloppnåelse i det hele tatt.

Gjennom spørreundersøkelsen har Rambøll Management identifisert barrierer og drivkrefter for samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv. En viktig drivkraft er at institusjonene er motiverte for samarbeid. Mangel på insentiver i finansieringssystemet, mangel på tid og mangel på administrativ støtte oppgis imidlertid som barrierer for samarbeid.

Forankring og initiativ fra ledelsen ved institusjonene ser ut til å være avgjørende for vellykket samarbeid. Opplæring i etablering av samarbeid og ordninger som avlaster faglærerne for administrativt arbeid nevnes også som viktige drivkrefter. Viktige virkemidler er økt formidlingsinnsats og insentiver til bedrifter og virksomheter til å inngå samarbeid.

Utredningen vektlegger tre typer samarbeidsaktiviteter. Den første gruppen av aktiviteter er eksempelvis samarbeid med arbeidslivet om utvikling av nye studietilbud. Den andre gruppen av aktiviteter er at institusjonene har et karrieresenter, at arbeidsgivere holder presentasjoner ved institusjonene og at den enkelte faglærer formidler kontakt mellom eget fagområde og samfunns- og arbeidslivet. Den tredje og siste gruppen av aktiviteter er praksis, skriving av prosjektoppgaver for næringslivet, bruk av mentorordninger, bruk av forelesere fra næringslivet og sambruk av lokaler eller vitenskapelig utstyr.

De statlige høgskolene skal gjennom FoU-virksomhet bidra til utvikling og innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning, styrke praksisfeltet i profesjonsutdanningene og forbedre utdanningen. NIFU STEPs rapport 7/2006 Tolv år etter høgskolereformen – en statusrapport om FOU i statlige høgskoler viser at høgskolene har et potensial for videreutvikling av sin FoU-virksomhet, blant annet med hensyn til samarbeid med samfunns- og arbeidsliv.

Internt samarbeid med andre ansatte framstår som den vanligste samarbeidsformen for høgskoleansatte. I rapporten trekkes det fram at det ofte er manglende samsvar mellom utdanningstilbud og lokal næringslivsstruktur. NIFU STEP tar også opp andre forhold som hindrer høgskolesektoren i å være en sentral aktør i regional utvikling: FoU-kompetansen ved høgskolene, spesielt ved ingeniørutdanningene, er lav, insentivstrukturen i høgskolesektoren er i liten grad rettet inn mot samarbeid med lokal næringslivsstruktur, og omfanget av regionalt finansierte FoU-prosjekter er lite.

Kunnskapsdepartementet har i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet foretatt en gjennomgang av virkemidler for kommersialisering av forskningsresultater ved de høgre utdannings- og forskningsinstitusjonene (Rasmussen, Sørheim og Widding, 2007). Ett av tiltakene for å imøtekomme behovet for kommersialisering og formidling av forskningsresultater har vært etablering av teknologioverføringsselskaper (TTO) ved universitetene. Gjennomgangen av virkemidler viser en utfordring i teknologioverføringsselskapenes rolleforståelse og den nasjonale arbeidsdelingen mellom dem. Det reises også spørsmål ved om det skal være en TTO ved hvert universitet, eller om man skal utvikle sentrale miljøer som betjener mange institusjoner. Utfordringer som trekkes fram er også behovet for å øke omfanget av kommersialiseringen, skape sterkere forankring av kommersialiseringsaktivitetene i forskningsinstitusjonene, bedre koordineringen i arbeidet med immaterielle rettigheter, styring og videreutvikling av kompetansen om kommersialisering hos forskningsmiljøene og kommersialiseringsaktørene og utviklingen av bedre koblinger mellom forskningsmiljøene og investorer/næringsliv i idéutviklings- og etableringsfasen.

6.3 Drøfting

6.3.1 Begrepsavklaring

Samfunnsoppdraget og det utvidede formidlingsbegrepet er begreper som gis ulikt innhold. Departementet vil derfor klargjøre hva som legges i begrepene, spesielt med referanse til samarbeid mellom universiteter og høgskoler og samfunns- og arbeidsliv.

Samfunnsoppdraget

De statlige universitetene og høgskolene i Norge er organisert som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Hoveddelen av institusjonenes inntekter består av offentlige midler. Det innebærer at universitetene og høgskolenes virksomhet forventes å bidra til å realisere overordnede mål i samfunnet. I lov om universiteter og høyskoler av 2005 reguleres dette gjennom § 1 – 1 (formålsparagrafen) om utdanning, forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling, og gjennom § 1 – 3, som gir nærmere bestemmelser om institusjonenes virksomhet. Paragrafene angir til sammen institusjonenes overordnede samfunnsoppdrag. Samfunnsoppdraget må sees som en dynamisk standard som vil avhenge av myndighetenes føringer i styringsdialogen, institusjonens størrelse og profil, og i hvilken grad institusjonene er finansiert av staten.

I Kvalitetsreformen har det vært et mål å øke de høgre utdanningsinstitusjonenes samlederelevans for samfunnet, gjennom de tre hovedoppgavene utdanning, forskning og formidling. I lov om universiteter og høyskoler av 2005 ble «forventningene om at institusjonene i større grad skal samarbeide tett med samfunnsliv, kulturliv og næringsliv», jf. Ot. prp. nr. 79 (2003–2004), presisert. Særlig viktig i denne sammenheng er bestemmelsen i § 1 – 3 om at institusjonene skal «samarbeide med lokalt og regionalt samfunns- og arbeidsliv, offentlig forvaltning og internasjonale organisasjoner». Slikt samarbeid forutsettes å omfatte utdanning, forskning og formidling.

Det utvidede formidlingsbegrepet

Formidling inngår i universitetene og høgskolenes samfunnsoppdrag, og blir ved siden av utdanning, forskning og utviklingsarbeid ofte omtalt som den tredje oppgave. Institusjonene skal formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv. Institusjonene skal videre bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, bidra til innovasjon og verdiskaping og legge til rette for at institusjonenes ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. Målgruppene for institusjonenes formidlingsvirksomhet er andre fagmiljøer, kulturliv, arbeids- og næringsliv og allmennheten.

Den forskerrettede formidlingen foregår i hovedsak gjennom vitenskapelige publiseringer og vitenskapelige konferanser. Den brukerrettede formidlingen er langt mer variert og omfatter for eksempel utarbeidelse av læremidler, utviklingsarbeid, formidling til forskere utenfor eget fagfelt, innovasjon, kommersialiseringsprosesser og direkte kontakt med brukere gjennom konferanser eller andre fora. Allmennrettet formidling består av formidling i mer tradisjonell forstand. Det kan for eksempel dreie seg om foredrag, innslag i media, kronikker og populærvitenskapelige artikler, utstillinger med mer.

Det utvidede formidlingsbegrepet er en fellesbetegnelse på disse typer aktiviteter og gjenspeiler at formidling innebærer kommunikasjon og samhandling med andre aktører. Særlig vil formidling rettet mot brukere i samfunns- og arbeidsliv, samt formidling til allmennheten, bidra til at institusjonene samarbeider tett med samfunnet rundt seg. Spesielt etter endringene i universitets- og høgskoleloven i 2002, samt i loven om arbeidstakeroppfinnelser, jf. Ot.prp. nr. 67 (2001–2002) Om lov om endringer i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere og Innst. O. nr. 6 (2002–2003) er institusjonenes ansvar for innovasjon og nyskaping blitt satt på dagsorden. Randsonevirksomhet ved universiteter og høgskoler spiller en viktig rolle i institusjonenes formidlingsarbeid.

6.3.2 Institusjonenes samarbeid med samfunns- og arbeidsliv

En videreutvikling av universiteters og høgskolers samarbeid med samfunns- og arbeidsliv er viktig for å øke kvaliteten i utdanning og FoU. Det er viktig at dette forankres i strategiarbeid, samtidig som målsettingene må konkretiseres. Det må også settes av tid og ressurser til slikt arbeid.

Universitets- og høgskoleloven fastslår institusjonenes ansvar for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Basisfinansieringen i finansieringssystemet skal ivareta disse oppgavene. Institusjonene bør etablere egne insentivstrukturer og egne meritteringsordninger for ansatte for å ivareta oppgaver og mål som ikke er omfattet av finansieringssystemet.

Departementet vil vurdere å endre forskningskomponenten i finansieringssystemet for å stimulere til utgivelse av lærebøker og andre akademiske arbeider som har et bredere publikum enn tradisjonelle vitenskapelige publikasjoner, jf. omtale i kapittel 9.

Helse- og sosialutdanninger, lærerutdanninger og ingeniørutdanninger er eksempler på utdanningstilbud som er av stor betydning for samfunnet. I slike utdanninger er det nødvendig å utvikle systematiske samhandlingsarenaer med yrkeslivet, jf. for eksempel NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanningen. Samarbeid vil bidra til å utvikle en god praksisopplæring og en bedre dimensjonering av grunn-, etter- og videreutdanning. Videre vil gode samarbeidsarenaer gi mulighet til å drøfte spørsmål knyttet til faglig relevans og økt samarbeid om yrkesrettet FoU. Et mer formalisert samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv ved utvikling av nye og eksisterende studietilbud vil styrke studienes relevans overfor arbeidslivet. Et eksempel på samhandling med samfunns- og arbeidsliv er omtalt i boks 6.1.

Graden av ekstern finansiering er en indikasjon på om universiteter og høgskoler samarbeider med omkringliggende arbeidsliv. I perioden 2004–2006 har universitetene økt det totale omfanget av eksternt finansiert virksomhet med 7,5 pst. De vitenskapelige høgskolene har hatt en svak reduksjon i eksterne inntekter, mens de statlige høgskolene har hatt en vekst på om lag 12 pst. i de totale inntektene. I absolutte tall er universitetene klart størst. Offentlige kilder er den største bidragsyteren både for universiteter og høgskoler. Næringslivets bidrag er minst ved kunsthøgskoler og statlige høgskoler.

Departementet har de senere år rettet en særlig innsats mot å styrke og utvikle FoU-virksomheten ved de statlige høgskolene, og det er etablert flere nasjonale virkemidler i regi av Norges forskningsråd for å styrke FoU ved høgskolene:

• Strategiske høgskoleprosjekter (SHP) er utviklet for å stimulere høgskolene til å styrke organisering, samarbeid og faglig ledelse til utvikling av mer solide FoU-miljøer og strategiske satsinger. SHP gir tilskudd til praksisrettet FoU i blant annet profesjonsfag og ingeniørfag. SHP gir også tilskudd til grunnleggende forskning som støtter opp under høgskolenes faglige særpreg.

• Forskningsprogrammet Praksisrettet FoU for barnehage, grunnopplæring og lærerutdanning er en betydelig satsing for utvikle en mer forskningsbasert profesjonspraksis i læreryrkene.

• Programmet Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI), som er under oppstart, har blant annet som formål å styrke høgskolenes bidrag til regional innovasjon og næringsutvikling. Det skal også opprettes regionale forskningsfond som supplerer de nasjonale FoU-virkemidlene.

Disse satsingene gir de statlige høgskolene muligheter til å bygge opp forsknings- og utviklingskompetanse av høg kvalitet. Satsingene gir et godt grunnlag for at de statlige høgskolene kan øke kvaliteten på og omfanget av forskning i de kommende årene.

I Innst. S. nr. 166 (2006–2007), jf. St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid er det gjort vedtak om at to av normalt fire eksterne representanter i høgskolens styre oppnevnes av regionene. Dette vil bidra til å styrke institusjonenes rolle som regional aktør. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en lovendring som oppfølging av vedtaket.

Universitetene og en del høgskoler har etablert samarbeid med næringsliv, venturemiljøer og offentlige virksomheter som støtter opp under kommersialiseringen av forskningsresultater. Formålet er blant annet å få fram nyetableringer og bidra til innovasjon.

Motivasjonen bak kommersialisering av forskningsresultater er primært å bidra til at forskningsresultater kommer samfunnet til nytte, ikke å bidra til økte inntekter for institusjonene. Mens eksternt finansiert virksomhet i stor grad er knyttet til de eksisterende akademiske grunnenhetene – institutter, fakulteter og ulike sentra – er kommersialisering lagt til heleide eksterne selskaper, som teknologioverføringskontorer (TTOer), eller aktører som institusjonene er deleiere i, som forskningsparker og liknende. Arbeidet har kommet et stykke på vei, men det gjenstår en rekke utfordringer i å videreutvikle systemet slik at forskningen blir enda mer samfunns- og næringslivsrelevant enn den er i dag. Dette kan for eksempel være tiltak som styrker institusjonenes arbeid med immaterielle rettigheter (IPR), tiltak som sikrer relevant rekruttering (hvor eksempelvis erfaring fra næringslivet kan vektlegges) og tiltak som håndterer sidegjøremål på gode måter med videre.

Studienes arbeidslivsrelevans og studentenes sysselsettingsevne er en viktig del av Kvalitetsreformen og er i tillegg framhevet i Bologna-prosessen. Departementet har drøftet dette spørsmålet i kapittel 3. Bachelorgradene skal gi relevant kompetanse for bruk i arbeidslivet. Utviklingen av et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk vil bidra til å kommunisere tydeligere læringsmål i ulike gradsstudier til arbeidslivet. Ved implementeringen av Kvalitetsreformen har det vært naturlig at institusjonene har lagt vekt på å innføre ny gradsstruktur. En økt vektlegging av å beskrive læringsutbytte og å utvikle et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk retter oppmerksomheten mot studienes innhold framfor struktur. Det finnes ulike måter å samarbeide med samfunns- og arbeidsliv på, men felles for de ulike samarbeidsarenaene er at de kan bidra til å øke kvaliteten og relevansen på studiene for bruk i samfunns- og arbeidsliv. Det er derfor nødvendig at institusjonsledelsen støtter opp om dette og forankrer dette i institusjonenes strategier.

I det videre arbeidet med kvalitetssikringssystemene kan det være aktuelt å tydeliggjøre samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og relevans som elementer i kvalitetssikringssystemene, jf. kapittel 4.

Etterspørselen etter etter- og videreutdanning ser ut til å øke. Det er en utfordring å innfri forventninger til relevans og dermed møte behovet som etterspørres. Dette er spesielt tydelig overfor privat næringsliv, men erfaringer fra Kunnskapsløftet tilsier også at det innenfor offentlig sektor er for få relevante tilbud. Ved å styrke samarbeidet med samfunns- og arbeidsliv vil institusjonene kunne øke relevansen i utdanningene og forbedre tilbudet om etter- og videreutdanning. Departementet vil samarbeide videre med universitets- og høgskolesektoren og aktører i samfunns- og arbeidsliv på dette området.

Departementet vil arbeide for å utvikle tydeligere rapporteringskrav for bedre å kunne måle samarbeidet mellom institusjonene og arbeidslivet, jf. kapittel 9. Departementet vil gjøre dette i samråd med institusjonene og Database for statistikk om høgre utdanning (DBH). Ved Universitetet i Oslo arbeides det med å gjøre bedre bruk av kandidatundersøkelsen til NIFU STEP til å måle om studenter med bachelorgrad får relevant arbeid etter studiene. Slike undersøkelser kan gi viktig informasjon om studietilbudenes arbeidslivsrelevans, og departementet vil vurdere om det er mulig å utvikle indikatorer på nasjonalt nivå som kan måle overgangen mellom utdanning og arbeidsliv.

6.4 Oppsummering

Med økte fullmakter har institusjonene fått et godt rammeverk for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv, og det er et tydelig krav om samarbeid med samfunns- og arbeidsliv i lovverket. Institusjonenes basisbevilgninger inneholder midler til aktivitet på dette feltet.

Det er viktig å videreutvikle samarbeidet med samfunns- og arbeidsliv for å øke kvalitet og relevans i utdanning og FoU-arbeid. Institusjonene bør derfor utvikle et mer formalisert samarbeid, blant annet ved utvikling av nye studietilbud. En strategi for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv bør forankres i ledelsen ved universitetene og høgskolene, og institusjonene bør vurdere insentiv- og meritteringsordninger for å stimulere til slikt arbeid. Det er også viktig at det settes av tid og ressurser.

Spesielt høgskolene bør styrke og innrette sin FoU-virksomhet mot regional utvikling og samarbeide mer med omkringliggende samfunns- og arbeidsliv.

Det er behov for å styrke samarbeidet mellom utdanning, forskning og arbeidsliv for å bidra til innovasjon og kommersialisering av forskningsresultater. Det er behov for å utvikle flere nye tiltak og å styrke enkelte av de ordninger og tiltak som gjelder i dag. Dette vil bli videre drøftet i den kommende stortingsmeldingen om innovasjon, og i forbindelse med oppfølgingen av Stjernø-utvalgets innstilling.

Departementet vil vurdere å endre forskningskomponenten i finansieringssystemet for å stimulere til utgivelse av lærebøker og andre akademiske arbeider som har et bredere publikum enn tradisjonelle vitenskapelige publikasjoner, jf. omtale i kapittel 9.

Departementet vil arbeide for å utvikle rapporteringskrav for samarbeid med samfunns- og arbeidsliv, med sikte på å utvikle indikatorer på nasjonalt nivå som kan gi god informasjon til utdanningssøkende, institusjonene og sentrale myndigheter om studentenes overgang fra utdanning til arbeidsliv. I det videre arbeidet med kvalitetssikringssystemene kan det være aktuelt å tydeliggjøre samarbeid med samfunns- og arbeidsliv og relevans som elementer i kvalitetssikringssystemene, jf. kapittel 4.