5 Sør-Sør-samarbeid og regionale partnerskap

Regjeringen ønsker en vitalisering av arbeidet med å styrke kapasiteten til og kompetansen om forebygging blant samarbeidspartnerne våre i Sør. Det er avgjørende å bidra til en kompetanseheving som kan sette disse landene bedre i stand til selv å møte de utfordringene vi har skissert. Det er naturlig at dette forankres i arbeidet med å utvikle bedre styresett. I tillegg kommer innsatsen for å styrke det sivile samfunnet. Her er det ønskelig at Norad får et særlig ansvar for styrket dialog med frivillige organisasjoner om sammenhengen mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling, i samråd med UD.

Regjeringen ønsker å bygge partnerskap med aktører som er aktive i å dele kunnskap og informasjon til beste for målet om styrket forebygging, både bilateralt og regionalt. En slik styrket forebyggingsdialog bør omfatte utveksling av erfaringer med fred- og forsoningstiltak, sårbarhetsreduksjon overfor ulike typer humanitære katastrofer, risiko- og konfliktforståelse, beredskapsspørsmål, likestilling (gender) og krisehåndtering/respons, med sikte på å styrke lokal kapasitet.

En rekke beredskaps- og tilpasningstiltak, som oppbygging av matvarelagre, utvikling av nye dyrkningsmetoder, tiltak for sysselsetting i gjenoppbyggingsfasen, migrasjonsspørsmål mv., kan med fordel utvikles som del av et regionalt samarbeid. Det gjelder også forskning på og utredning av regionale og lokale konsekvenser av klimaendringene.

Sør-sør-samarbeid kan også stimuleres langt mer i en tidlig gjenoppbyggingsfase ved at land som har kommet ut av konflikt og startet arbeidet med gjenreisning, kan bidra konstruktivt og overføre sine erfaringer til land i samme situasjon. I arbeidet med sensitive spørsmål av denne typen kan det være lettere å benytte denne typen kompetanse, bl.a. for å hindre tilbakefall.

Regjeringen ønsker å stimulere til mer Sør-Sør-samarbeid om forebygging og bidra til å legge forholdene til rette for dette, via FN, Verdensbanken, ISDR, Center for Humanitarian Dialogue og subregionale organisasjoner. Vi ser dette som en måte å skape større politisk forpliktelse til forebyggende tiltak fra nasjonale og lokale myndigheters side.

Miljø- og klimaendringene, nye migrasjonsstrømmer og faren for tiltakende konflikter om knappe ressurser vil som regel ha en regional dimensjon. De fleste konfliktene i verden foregår i regioner hvor minst ett av de nærmeste landene også befinner seg i konflikt. Det er behov for større bilateralt samarbeid mellom land i Sør om slike spørsmål og for en styrking av regionalt samarbeid med sikte på forebygging av ulike typer humanitære katastrofer.

Det er et klart behov for at regionale og subregionale organisasjoner, som Den Afrikanske Union (AU), Den arabiske liga, Sammenslutningen av sørøst-asiatiske stater (ASEAN) o.a. utarbeider en felles politikk og strategi for beskyttelse av sivile. Særlig i sårbare stater («fragile states») står vi overfor store utfordringer mht. til tilpasning til klima- og miljøendringer.

En rekke nye regionale initiativ og fora har de siste årene blitt etablert, med sikte på bedre koordinering av forebygging og beredskap, særlig overfor naturkatastrofer. Disse representerer nye koordineringsmuligheter og nye potensielle samarbeidspartnere for oss.

Behovet for mer regionalt samarbeid forsterkes av mangelen på et klart FN-mandat for beredskap, sårbarhetsreduksjon, varsling mv. FN har så langt hatt sin klart viktigste rolle på responssiden i arbeidet med humanitære katastrofer, og de siste årene i økende grad på beredskapssiden. Organisasjoner som ISDR og ProVention har til en viss grad tatt tak i koordineringsoppgavene innenfor forebygging, men mye arbeid gjenstår.

I regioner med mange små land vil regionalt samarbeid kunne ha stor betydning, men det er viktig at regionale organisasjoner og fora trekker hele regionen med seg, ikke bare et fåtall land. Hvis ikke, risikerer vi å utvikle nytt byråkrati og ikke operative organisasjoner.

Norge støtter små utviklingsøystater (Small Island Developing States (SIDS)) bl.a. gjennom bidrag til fondene under Klimakonvensjonen og bidrag til Den globale miljøfasiliteten (GEF), samt til kontinentalsokkelprogrammet og forskningssamarbeid mellom Cicero og CARICOM Climate Change Centre om tilpasninger til klimaendringer. Disse landene er særlig sårbare for ekstremvær og stigning i havnivået. Nye flyktningestrømmer vil trolig komme fra små øystater, som står overfor store kostnader hvis de skal tilpasse seg klimaendringer.

Gode risiko- og sårbarhetsanalyser kan med fordel utarbeides innenfor en region og kan også bidra til å styrke samarbeid og dialog mellom parter i en konflikt. I Latin-Amerika har man fått til regional samordning, som CEPREDENAC (Coordination Center for the Prevention of Natural Disasters in Central America), som er en del av det regionale integrasjonssamarbeidet mellom Costa Rica, El Salvador, Guatemala, Honduras, Nicaragua og Panama.

Vi trenger flere slike eksempler. En rekke land har så langt hatt liten suksess med det forebyggende arbeidet, bl.a. fordi de i løpet av kort tid har blitt utsatt for mange krisesituasjoner. Haiti er et eksempel på dette, hvor ressurstilgang og kompetanse har vært begrenset. Nettopp fordi den nasjonale beredskapen er svak settes lokale og nasjonale ressurser og beredskapsordninger til side når katastrofen rammer. Dermed gjøres det for lite for å redusere sårbarhet for befolkningen på lengre sikt.

Å ta initiativ til mer regionalt samarbeid om humanitære og utviklingspolitiske utfordringer egner seg også som tema for nordiske utenriks­ministermøter med andre grupper av land, som de nordisk-afrikanske utenriksministermøtene. Denne typen møter kunne imidlertid med fordel utvides til å gjelde andre grupper av land, for eksempel Sør-Asia, hvor særlig miljø- og klimaendringene i Himalaya-regionen må møtes med koordinerte tiltak mellom verdens mest folkerike land. Her kunne de nordiske landene i fellesskap være pådrivere.

Sikkerhet er avgjørende for at konflikter holdes i sjakk og for å få til utvikling. Det er behov for bistand til sikkerhetssektoren og til stabiliseringstiltak som involverer militære styrker i utviklingsland. I tråd med føringene i Soria Moria-erklæringen arbeider Regjeringen for økt norsk sivil og militær deltakelse i FN-operasjoner.

Utover dette bør vi også vurdere støtte til fredsbevarende operasjoner i regi av regionale organisasjoner i Sør, militær observasjon av inngåtte våpenhvile- og fredsavtaler og opplæring av militært personell i menneskerettigheter og internasjonal humanitærrett. Den Afrikanske Unions styrke i Darfur kan brukes som eksempel. Styrken har ikke klart å sikre beskyttelse av sivilbefolkningen, inkludert de internt fordrevne. Med flere troppestyrker og bedre tilgang til ressurser, samt et mandat spesifikt innrettet mot beskyttelse av sivile, internt fordrevne og humanitært personell, ville en slik styrke være et effektivt militærtiltak for å støtte opp under humanitær innsats og tidlig gjenoppbygging.

Støtte til slike militære aktiviteter kan ikke innrapporteres som offisiell utviklingsbistand (ODA). Regjeringen vil på sikt vurdere om denne typen sikkerhetstiltak kan bli tilført norske midler for å bidra til å forebygge konflikt og komplekse humanitære katastrofer.

Regjeringen vil:

• styrke regionale partnere som kan takle kriser, og som gjennom fysisk tilstedeværelse kan bidra til å forebygge humanitære katastrofer

• fokusere på økt samarbeid om forebygging i regional sammenheng med utvalgte land, i Afrika, Latin-Amerika og Sør-Asia (Himalayaregionen)

• i første omgang prioritere samarbeidet med Kina, Bangladesh, Vietnam og Kuba, som partnere i et Sør-Sør-samarbeid og for norske fagmiljøer på forebyggings- og beredskapssiden

• styrke samarbeidet med regionale organisasjoner i Sør med sikte på mer systematisk erfaringsutveksling og kapasitetsbygging

• bidra til økt oppmerksomhet om og innsikt i effektene av klimaendringene på små øystater og sårbare kystsamfunn i arktiske strøk og støtte tiltak som kan styrke deres stemme i klimaforhandlingene

• bidra til etablering av en internasjonal mekanisme for å sikre overføring av kompetanse og teknologi mellom partnere i Sør på forebyggings-, gjenoppbyggings- og beredskapssiden, i samarbeid med Verdensbanken og FN

• støtte opp om OCHAs styrking av sine regionale kontorers ansvar for beredskap og forebygging og organisasjonens dialog med nasjonale myndigheter og regionale organisasjoner

• gå inn for utvidet bruk av de nordiske utenriksministermøtene som kanal for å sette forebygging av humanitære katastrofer på dagsorden.