5 Internasjonale perspektiver

Global tilgang på helsepersonell

Utenriksdepartementet har nylig lagt fram Meld. St. 11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, som beskriver helsepersonellsituasjonen globalt og formulerer Norges politikk på området.

Verden står overfor en betydelig mangel på helsepersonell der flere land har problemer med å dekke nåværende og anslåtte behov for personell. Utfordringen er desidert størst i utviklingsland. WHO anslår at det globalt mangler nesten 4,3 millioner helsearbeidere. Mangelen er størst i fattige land. Selv om behovene for helsetjenester varierer mellom land, opplever de aller fleste land utfordringer med hensyn til å dekke nåværende og forventet framtidig behov for helsepersonell. I mange tilfeller er utdanningskapasiteten for liten. I tillegg har flere land, spesielt utviklingsland, helsesystemer med manglende evne til å absorbere og effektivt utnytte det personellet som finnes eller som blir utdannet. Utfordringene og problemene som land møter er forskjellige og varierer ut fra lokalisering og utviklingsnivå, men for flere er situasjonen alvorlig og kan true landenes evne til å tilby sine innbyggere grunnleggende helsetjenester. Samtidig migrerer mange helsearbeidere for å arbeide i rikere land med bedre arbeidsvilkår. Denne situasjonen gjør det berettiget å snakke om en global helsepersonellkrise.

Mesteparten av verdens helsepersonell befinner seg i urbane strøk, mens om lag halvparten av verdens befolkning bor i utkantstrøk. Lik tilgang til tjenester lar seg ikke realisere så lenge disse geografiske ulikhetene består. Regjeringen legger derfor til grunn at oppfyllelse av retten til helse for enkeltindivider forutsetter en jevnere og mer rettferdig fordeling av helsepersonell. Helsepersonellkrisen er et globalt problem og krever derfor globale og helhetlige løsninger. Godt samarbeid og informasjonsutveksling på tvers av landegrenser for å finne helhetlige løsninger etterstrebes. Den globale helsepersonellmangelen medfører et stort behov for å øke kapasiteten for utdanning globalt, samtidig som kvaliteten på utdanningen må ivaretas. Kunnskap hos helsepersonell i jobb må vedlikeholdes og videreutvikles for å gi bedre tjenester. Det er også viktig at arbeidsfordelingen mellom ulike typer helsearbeidere er best mulig tilpasset behov og kapasitet, og at utdanningssystemet gjenspeiler dette. Som en knapp ressurs må helsepersonell også brukes så effektivt som mulig, noe som stiller krav til kvalitet og evne til innovasjon i helsesystemene.

Aktiv rekruttering fra andre lands side bidrar til å tappe de fattigste landene for helsepersonell. Medlemslandene i WHO vedtok i 2010 frivillige retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell, der høyinntektsland blant annet blir oppfordret til å motvirke aktiv rekruttering fra land med kritisk mangel på helsepersonell. Arbeidet med retningslinjene følges opp i WHO og i Norge. Regjeringen har lagt til grunn at de internasjonale retningslinjene skal innføres i helse- og omsorgstjenesten. Norge skal avstå fra aktiv og systematisk rekruttering fra fattige land som selv har mangel på helsepersonell.

Dette innebærer å vektlegge forebygging av migrasjon fra fattige til rikere land, men også lokal migrasjon mellom landsbygda og urbane strøk, der hvor dette har negative konsekvenser for helsesystemene. Samtidig må helsearbeidere ha samme rett til å flytte som andre. Innsatsen for å unngå negative effekter av migrasjon består blant annet i å bedre helsearbeideres arbeids- og leveforhold der de befinner seg, også for å hindre avgang fra sektoren, og bistå med økt utdanning av helsepersonell hvor kvalitet på utdanning og yrkesutøvelse vektlegges. Dels støtter Norge selv arbeid for at de fattigste landene med stor sykdomsbyrde skal få tilgang på helsepersonell, blant annet gjennom Fredskorpsets ordning for helsepersonellutveksling, og dels koordinerer og investerer vi komplementært til annen internasjonal innsats som fremmer helsepersonelløsninger.

Regjeringen vil fortsette å arbeide ut fra en helhetlig tilnærming til helsepersonellkrisen som ivaretar både innenriks- og utenrikspolitiske hensyn med hensyn til rekruttering, forebygging av negative konsekvenser ved migrasjon og helsepersonellutdanning. Videre skal Norge bidra til gjennomføringen av WHOs retningslinjer for internasjonal rekruttering av helsepersonell.

Utdanning av helsepersonell for framtiden

En bredt sammensatt gruppe uavhengige eksperter fra en rekke land har på eget initiativ utarbeidet en rapport om utdanning av framtidens helsepersonell.1 Arbeidet ble finansiert av bl.a. Bill & Melinda Gates Foundation og Rockefeller Foundation, og rapporten ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet i desember 2010. Foranledningen var hundreårsjubileet for en tilsvarende rapport, «The Flexner Report», som la mye av grunnlaget for moderne medisinutdanning.

Rapporten befatter seg hovedsakelig med utdanning innenfor medisin, sykepleie og folkehelse. Perspektivet er globalt, med stor vekt på likhet og sosial rettferdighet. Den påviser store skjevheter i fordelingen av ressurser til helsetjenester og utdanning av helsepersonell sett i forhold til folketall og sykdomsbyrde i ulike deler av verden: Mens nasjonalinntekten i de rikeste landene er i størrelsesorden 100 ganger høyere enn i de fattigste, er helseutgiftene per hode 1000 ganger høyere. Når det gjelder utdanning, er 31 land helt uten medisinutdanning, hvorav 9 er i Afrika sør for Sahara, mens ytterligere 44 land har bare én medisinutdanning (hvorav 17 i Afrika sør for Sahara). Et beslektet problem er hjerneflukt; et eksempel som nevnes, er at 61 % av legene som ble utdannet i Ghana mellom 1985 og 1994, hadde forlatt landet i 1997.

For alle deler av verden finner rapporten at investeringene i utdanning av helsepersonell er svært lave, i størrelsesorden 2 % av de samlede utgiftene til helsetjenester. I USA brukes det for eksempel mer på yoga, alternativ medisin og kosttilskudd enn de samlede budsjettene til de medisinske fakultetene inkludert forskning og klinisk virksomhet. Det anbefales derfor en kraftig økning i investeringene.

Forfatterne mener videre at utdanningene er stivnede, statiske, utdaterte og preget av kunstige profesjonsgrenser og revirtenkning, og anbefaler gjennomgripende reformer. I tillegg til konsekvensene av globaliseringen begrunnes behovet for endring med kjente utviklingstrekk: en aldrende befolkning, nye pasientgrupper, flerkulturelle samfunn, kroniske sykdommer og mer krevende pasienter og pårørende, sammen med økt vekt på omsorg, helhetlige pasientforløp og forebygging i tjenestene og dermed på primærhelsetjenesten. Studentene i alle typer helsefaglige utdanninger vil derfor trenge mer praksis i førstelinjen. En annen hovedanbefaling er å styrke kunnskapsgrunnlaget for profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse gjennom satsing på praksisnær forskning.

Rapportens hovedanbefalinger er delt inn i pedagogiske og strukturelle tiltak (hhv. «instructional reforms» og «institutional reforms»):

«Instructional reforms»:

• kursbeskrivelser basert på læringsutbytte

• fremme tverrfaglighet, teamarbeid og generiske ferdigheter (kommunikativ kompetanse, samarbeidsevner, ledelse osv.)

• utnytte IKT bedre i utdanningene

• trekke på global kunnskap, men tilpasse den lokalt

• bedre finansiering av utdanningene og kompetanseheving av personalet

• bryte ned profesjonsgrensene og fremme felles holdninger, verdier og atferd

«Institutional reforms»:

• tettere samarbeid utdanning – helsevesen

• mer vekt på og samarbeid med primærhelsetjenesten i utdanningene

• tiltak for å utjevne geografiske forskjeller, kjønnsforskjeller mv.

• danne globale allianser mellom utdanningsinstitusjoner der også andre relevante partnere er med