2 Om nasjonal helse- og omsorgsplan

I Nasjonal helseplan (2007–2010) presenterte regjeringen status for helsetjenesten i Norge og foreslo politiske tiltak for en bedre helsetjeneste. I denne fireårsperioden har regjeringen lagt vekt på seks bærebjelker:

• helhet og sammenheng

• demokrati og legitimitet

• nærhet og trygghet

• sterkere brukerrolle

• faglighet og kvalitet

• arbeid og helse.

I Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) legger regjeringen den politiske kursen for helse- og omsorgstjenestene og folkehelsearbeidet de neste fire årene. Regjeringens utgangspunkt er at det er et offentlig ansvar å fremme helse og forebygge sykdom, og å sikre nødvendige helse- og omsorgstjenester til hele befolkningen. Alle skal ha et likeverdig tilbud av helsetjenester uavhengig av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon.

I planen legger regjeringen en bred tilnærming til grunn. Gjennom en aktiv folkehelsepolitikk og en trygg og moderne helse- og omsorgstjeneste, legges grunnlaget for en friskere befolkning.

Samhandlingsreformen er en retningsreform som gjennomføres fra 1. januar 2012. Arbeidet med gjennomføringen vil stå sentralt i perioden 2011–2015. Regjeringen vil ha en helsetjeneste som ligger i front medisinsk og teknologisk. Målet er et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet, kort ventetid og med størst mulig nærhet til, og tilpasset den enkelte bruker. Brukere og pårørende skal møtes med respekt og omsorg og ha innflytelse over utformingen av tjenestetilbudet.

St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen Rett behandling – på rett sted – til rett tid, beskrev tre hovedutfordringer i helse- og omsorgstjenesten:

• Pasientenes behov for koordinerte tjenester besvares ikke godt nok

• Tjenestene preges av for liten innsats for å begrense og forebygge sykdom

• Demografisk utvikling og endring i sykdomsbildet gir utfordringer som vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.

For å svare på disse utfordringene, la regjeringen opp til fem hovedgrep:

• klarere pasientrolle

• ny fremtidig kommunerolle

• etablere økonomiske insentiver

• utvikle spesialisthelsetjenesten slik at den i større grad kan bruke sin spesialiserte kompetanse

• tilrettelegge for tydeligere prioriteringer.

God helse er viktig for livskvaliteten til den enkelte. En befolkning med god helse er også viktig for samfunnet. Flere kan være i arbeid og bidra til verdiskapingen, og samfunnet sparer utgifter. Regjeringen styrker derfor det tverrsektorielle folkehelsearbeidet for å skape en bærekraftig helsetjeneste, fremme god helse, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller.

Gjennom samhandlingsreformen vil regjeringen sørge for en helse- og omsorgstjeneste som svarer på pasientenes behov for sammenhengende tjenester og som møter utfordringene knyttet til demografiske og epidemiologiske endringer. Gjennom reformen justeres retningen mot i større grad å fremme helse, forebygge mer og å begrense sykdom, mot et helsevesen som henger bedre sammen og som gir bedre helsetjenester nær der folk bor.

For å bedre helsetilbudet nær der folk bor skal en større del av veksten i helsebudsjettene fremover komme i kommunene. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal utvikles slik at den i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og innsats så tidlig som mulig. Samtidig skal spesialisthelsetjenesten videreutvikles. Vi vil desentralisere mer av de vanligste sykehustilbudene og fortsette sentraliseringen av tilbud som krever spisskompetanse. God kvalitet og riktig kompetanse skal stå sentralt på alle nivåer av helsetjenesten. Gjennom forpliktende samarbeid på tvers av nivåene skal pasienter og brukere oppleve å få helhetlig og samordnet behandling. Brukernes rolle skal bli tydeligere.

Nye tekniske løsninger og behandlingsmetoder vil gjøre det mulig å behandle flere pasienter på en bedre måte. Men teknologi vil aldri kunne erstatte den menneskelige kompetansen. De ansatte i helse- og omsorgssektoren er den viktigste ressursen. Regjeringen er opptatt av å sikre tilgangen på tilstrekkelig personell med nødvendig kompetanse til oppgavene i kommunene, fylkeskommunene og spesialisthelsetjenesten.

2.1 Oppfølging av Nasjonal helse- og omsorgsplan

Oppfølgingen av Nasjonal helse- og omsorgsplan skal i størst mulig grad ta utgangspunkt i de ordinære dokumentasjons- og rapporteringsordningene. En egen gjennomføringsplan for samhandlingsreformen bygger på de eksisterende strukturer og virksomheter, og etablering av et fireårig prosjekt i Helse- og omsorgsdepartementet (se kapittel 3). Stortinget vil bli orientert om fremdriften gjennom de årlige kommune- og budsjettproposisjonene.

Det er behov for arenaer hvor aktørene i helse- og omsorgstjenestene kan vurdere status og hvordan tjenesten kan videreutvikles for å nå de helsepolitiske målene. Helse- og omsorgsdepartementet har, i samarbeid med Helsedirektoratet, invitert til nasjonale helsekonferanser siden 2007. Konferansen er blitt et møtested for ledere, brukere, bransjeorganisasjoner og fagfolk, og er en viktig arena for dialog.

2.2 Høringen

Som et ledd i arbeidet med Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) var det en omfattende høring høsten 2010.

Det ble avholdt konsultasjoner med Sametinget og en lang rekke møter med bruker- og profesjonsorganisasjoner og andre interessenter.

Det ble avholdt fire åpne, regionale høringsmøter. De ble holdt i Bergen (1. november) med hovedvekt på kvalitet og prioritering, i Mo i Rana (24. november) om desentraliserte spesialisthelsetjenester, samhandling og ny pasientrolle, i Ålesund (13. desember) om geriatri og eldreomsorg, og på Hamar (14. desember) om forebygging og folkehelsearbeid. Det deltok til sammen 5–600 personer på de fire møtene.

Gjennom en åpen høring på nettstedet http://fremtidenshelsetjeneste.regjeringen.no kom det viktige innspill til arbeidet med Nasjonal helse- og omsorgsplan. Høringsperioden var fra 18. oktober 2010 til og med 18. januar 2011. Høringen var nettbasert for å nå bredt ut, senke terskelen for å avgi høringssvar og for å øke engasjementet. Både befolkningen og tradisjonelle høringsinstanser ble invitert til å avgi høringssvar.

Det ble lagt ut 28 dokumenter om status, mål og virkemidler for en bedre helse- og omsorgstjeneste og folkehelsearbeidet. I tillegg ble det lagt ut tre dokumenter om utviklingen av helse- og omsorgstjenesten, utfordringer og gjennomføring av samhandlingsreformen. Sammendrag av tekstene fantes både på norsk og samisk.

Temaene var fordelt på seks hovedgrupper:

• Folkehelse: Nasjonale folkehelsetiltak, lokalt folkehelsearbeid, sosial ulikhet og helse, arbeid og helse, beredskap og smittevern, internasjonalt helsesamarbeid.

• Fremtidens kommunehelsetjeneste: Forebyggende helsetjenester, legetjenester i kommunene, pleie- og omsorgstjenester, habilitering og rehabilitering, tannhelsetjenesten.

• Helhet og sammenheng: Sykehusstruktur, tilgjengelighet, akuttmedisin, desentraliserte spesialisthelsetjenester, finansiering av helsetjenesten, psykisk helse og rus.

• Ny pasientrolle: Pasientforløp og brukermedvirkning, frivillig arbeid og ideelle organisasjoner.

• Kvalitet og faglighet: Kvalitet og læringskultur, forskning og innovasjon, kunnskap i helsetjenesten, pasientsikkerhet, IKT, e-helse og personvern, helseregistre og biobanker, legemidler og legemiddelbruk.

• Helsepersonell: Utdanning og rekruttering, ledelse og arbeidsmiljø i helsetjenesten.

I løpet av høringsperioden var 25 569 unike besøkende innom nettstedet. De mest leste temaene var sykehusstruktur, pleie- og omsorgstjenester, habilitering og rehabilitering, og nasjonale folkehelsetiltak.

Høringssvarene

Det kom inn 1 671 høringssvar fra i alt 697 ulike høringsinstanser – 385 enkeltpersoner og 312 organisasjoner/institusjoner/offentlige organer. De første ukene kom det mange høringssvar fra enkeltpersoner, mens organisasjoner, institusjoner og offentlige organer dominerte de siste ukene.

Mange kommuner avga ett samlet høringssvar for alle temaene. Blant de spesifikke temaene kom det flest høringssvar om sykehusstruktur, akuttmedisin og nasjonale folkehelsetiltak. Mange uttrykte tilfredshet med selve høringsformen, både den lave terskelen for å kunne avgi høringssvar og at man kunne lese andres høringssvar.

Samiske organisasjoner og institusjoner påpeker at utfordringer som samiske pasienter møter i kontakt med helse- og omsorgstjenesten, ikke er ivaretatt i høringen. Det gjelder også strategier og satsinger som er omtalt i høringsdokumentene. Det har vært konsultasjoner mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Sametinget. Det er enighet om tekstene som er inkludert i meldingen. Sametinget ønsker mer synlighet ved at samenes situasjon og utfordringer drøftes flere steder. De ønsker et avsnitt om videreutvikling av spesialisthelsetilbudet til samiske pasienter. Departementet mener at dette innspillet er ivaretatt i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2010, og at det følges opp i det ordinære styringssystemet.

Helhet og sammenheng

Det er bred enighet om intensjonene i samhandlingsreformen. De fleste høringsinstansene sluttet seg til utfordringsbildet som ble tegnet i høringsdokumentene. Mange savner en utdyping av utfordringene på folkehelseområdet og på spesielle områder som psykisk helse og rusfeltet.

Høringsinstansenes viktigste momenter for å gjennomføre samhandlingsreformen er at økonomiske virkemidler må utredes bedre, og at nye oppgaver må fullfinansieres. Flere påpeker at utkastet til gjennomføringsplan fremstår som generell og uforpliktende, særlig for folkehelse. Målformuleringene og de mulige virkemidlene som skisseres, oppleves som vage. Kommunene understreker betydningen av lokal handlefrihet for å finne gode organisatoriske løsninger. Likeverd mellom spesialist- og kommunehelsetjeneste fremholdes av flere som en forutsetning for reformen.

Høringsinstansene ble bedt om å vurdere to avgrensede modeller for 20 prosent kommunal medfinansiering av somatiske pasienter. Modell 1 omfattet alle behandlingsepisoder (opphold og konsultasjoner) for pasienter over 80 år, og modell 2 medisinske behandlingsepisoder for alle aldersgrupper. Et flertall av høringsinstansene er skeptiske til modell 1. De mener at den vil kunne medføre at terskelen for sykehusbehandling blir høyere for personer over 80 år enn for andre aldersgrupper. En omfattende gjennomgang av høringssvarene knyttet til disse modellene, er gjort i drøftingen av økonomiske virkemidler i kapittel 3.

De fleste kommunene, Legeforeningen og Sykepleierforbundet er skeptiske til kommunal medfinansiering. De mener at ordningen ikke vil være dekkende for å bygge opp det samlede omfanget av oppgaver som kommunene skal påta seg, som følge av reformen. Helse Sør-Øst RHF mener at kommunal medfinansiering ikke vil bidra til særlig bedre måloppnåelse enn dagens ordning, mens Helse Vest RHF støtter at det gis en forskriftshjemmel for kommunal medfinansiering. Helse Nord RHF mener at en mer direkte og målrettet finansieringsordning ville gitt en raskere og mer effektiv måloppnåelse, men støtter subsidiært en modell som omfatter medisinske behandlinger og konsultasjoner. Helse Midt-Norge RHF er enig i at kommunal medfinansiering er ment som en insentivordning, og den vil ikke alene kunne finansiere alternative tilbud i kommunene. Dette er også i tråd med KS uttalelse om at kommunal medfinansiering, over tid, kan gi et redusert utbyggingsbehov i spesialisthelsetjenesten.

Mange av høringsinstansene som er imot kommunal medfinansiering, foreslår alternativt opplegg med fullfinansiering gjennom en økning i kommunenes frie inntekter eller som øremerking.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om de alternative medfinansieringsmodellene, er skeptiske til en aldersavgrenset modell. De mener at denne vil kunne medføre at terskelen for sykehusbehandling blir høyere for personer over 80 år enn for andre aldersgrupper.

Et flertall av høringsinstansene, herunder de fleste kommunene, støtter forslaget om at det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasienter skal overføres til kommunene, fra den dag pasienten er definert som utskrivingsklar. Kommunene er opptatt av at det utarbeides klare kriterier og at de får medbestemmelsesrett for når en pasient er utskrivingsklar. Flere høringsinstanser mener at økonomiske virkemidler bør innføres gradvis for å høste erfaringer.

Folkehelse

Høringsinstansene gir entydig støtte til økt satsing på forebygging og folkehelse. Mange fremhever også betydningen av å jevne ut sosiale helseforskjeller. Flere etterlyser at det legges større vekt på helsefremmende sider ved folkehelsearbeidet, det vil si faktorer som skaper og opprettholder helse fremfor risikoreduksjon og sykdomsforebygging. Flere fremhever betydningen av å satse sterkere på strukturelle tiltak som prisvirkemidler og lovreguleringer på levevaneområdet (Legeforeningen, Helsedirektoratet, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Diabetesforbundet, Kreftforeningen og Pensjonistforbundet). De fleste høringsinstanser påpeker betydningen av tilrettelegging for friluftsliv og fysisk aktivitet i nærmiljøet, sunn mat og drikke, røykfrie miljøer mv. Det etterlyses mer systematisk samarbeid med frivillige organisasjoner for å tilrettelegge for godt folkehelsearbeid. Et flertall påpeker betydningen av å satse på barn og unge, skole og barnehage. Høringsinstansene er samstemt i forståelsen av at det meste av folkehelsearbeidet må skje i andre sektorer enn helsesektoren. Det etterlyses en sterkere forpliktelse på statlig nivå til å ivareta helsehensyn i de enkelte departementers og sektorers planer og strategier.

Flere tar til orde for at det må utarbeides en nasjonal strategi/handlingsplan for folkehelse. Den må forplikte aktuelle departementer og/eller ha samordnete mål og strategier for alle departementer. De fleste høringsinstanser mener det er behov for en generell styrking av folkehelsearbeidet og at økt satsing krever en vesentlig opptrapping av statlige bevilgninger.

Flere høringsinstanser savner konkrete tiltak, for eksempel: forebyggende arbeid innen psykisk helse, helsefremmende tiltak for eldre (eldresentertilbud til alle), ulykkesforebygging, universell utforming, konkretisering av samarbeid med frivillige organisasjoner og private aktører for å fremme folkehelsen, bedre minoritetshelse og konkrete tiltak for å fremme fysisk aktivitet i arbeidslivet. Mange enkeltpersoner ønsker strengere regelverk på strålingsområdet.

Fremtidens kommunale helse- og omsorgstjeneste

Flere høringsinstanser ønsker at innholdet i de forebyggende tjenestene skal konkretiseres. Helsedirektoratet etterlyser kvalitets- og funksjonskrav for slike tjenester. Legeforeningen etterlyser sterkere vekt på grupperettede tiltak og at individrettede tiltak må konsentreres om de med høyest sykdomsrisiko.

Brukerorganisasjoner og offentlige institusjoner er overveiende positive til det som står om legetjenester i kommunene, mens Legeforeningen og enkeltleger er overveiende kritiske. Kommunene gir sammensatte tilbakemeldinger. Flertallet støtter presisering av listeansvar i forskrift og innføring av kvalitets- og funksjonskrav med rapportering. Flertallet ser behov for mer tverrfaglig samarbeid og bedre integrering av legetjenesten i kommunehelsetjenesten for øvrig.

Mange instanser, blant annet Helsedirektoratet, ser behov for bedre kommunal ledelse. Mange peker på at dette krever medisinskfaglig kompetanse i kommunene og styrking av samfunnsmedisinsk kompetanse og kommunelege I-funksjonen. Legeforeningen er enig i dette, men ønsker fortsatt avtalebasert trepartssamarbeid mellom staten, kommunen og legene. Kunnskapssenteret peker på at kommunen må ha kompetanse i å etterspørre kvalitet, og evne og kapasitet til å lede legetjenesten.

Temaet akuttmedisin fikk mange høringssvar. Det er bred støtte for kvalitetsforbedring og at det stilles klare kvalitetskrav til legevaktstjenesten, herunder krav til kompetanse hos legevaktsleger. Det blir uttrykt behov for nærmere konkretisering av tiltak, herunder forskriftsfesting. Det henvises til utkast til Nasjonal handlingsplan for legevakt og Stortingets behandling av samhandlingsmeldingen.

Et annet sentralt tema i høringssvarene er behovet for økte overføringer til kommunene for å ivareta dagens og fremtidens omsorgsoppgaver. Flere mener at verdighetsgarantien må følges opp med økte midler, og at en forskrift til verdighetsgarantien bør vurderes innført for alle brukergrupper og i alle deler av tjenesten. Flere tar til orde for raskere utbygging av sykehjem og omsorgsboliger. Norsk Pensjonistforbund krever et løft i sykehjemsutbyggingen. Mange mener at hjemmetjenesten må styrkes med kompetanse og ressurser. Norsk Sykepleierforbund mener at det er behov for økt satsing på hjemmesykepleien slik at flest mulig kan bo hjemme, også de som har alvorlig helsesvikt. Flere av de frivillige organisasjonene understreker behovet for et mer systematisert samarbeid mellom frivillig sektor og myndigheter for å løse fremtidens omsorgsoppgaver.

Mange enkeltpersoner som har gitt kommentarer til temaet psykisk helse og rus, er opptatt av reell brukemedvirkning på individ- og systemnivå. Flere er opptatt av å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. En del kommuner etterlyser mer veiledning fra spesialisthelsetjenesten samtidig som de er opptatt av at de kommunale psykiske helsetjenestene ikke må trappes ned etter opptrappingsplanen for psykisk helse.

Mange høringsinstanser har understreket behov for økt ressurstilførsel og prioritering av rehabiliteringsfeltet, og at det er nødvendig med faglig avklaring av oppgavedelingen mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det vises til at et kommunalt tilbud hvor pasienten kan bo hjemme, vil være mer kostnadseffektivt, samtidig som tilbudet gis nær tjenestene som skal følge brukeren over tid.

De fleste som har kommentert tannhelsetjenesten, har anført at denne tjenesten i større grad må finansieres av det offentlige. Flere har påpekt at pasientene ofte får et større mellomlegg ved refusjon av tannbehandling, siden tannlegens pris er høyere enn statens honorarsatser. Fag- og profesjonsforeninger og brukerorganisasjoner fremhever behovet for et bedre tannhelsetilbud til personer med kroniske sykdommer og funksjonshemninger, personer med medfødte lidelser og sjeldne medisinske tilstander, personer med epilepsi og kreftpasienter. Det etterlyses tilrettelagte tannhelsetilbud i helseforetakene, mer forskning og fagutvikling i tannhelsetjenesten, og at tjenesten trekkes mer inn i det helhetlige helsetilbudet. Pensjonistorganisasjoner er opptatt av at eldre i institusjon og de som får hjemmesykepleie, sikres nødvendig tannbehandling og at tannpleieres kompetanse må utnyttes bedre.

Fremtidens spesialisthelsetjeneste

Nesten halvparten av høringssvarene om sykehusstruktur kom fra enkeltpersoner. Et overveiende flertall av disse uttrykker bekymring for lokalsykehustilbudet. De ønsker klare krav til hva et lokalsykehus skal inneholde, spesielt med tanke på akuttkirurgi og fødetilbud. Mange høringsuttalelser uttrykker skepsis til helseforetaksmodellen. Primærleger og sykehus er gjensidig avhengige av hverandre. Hvis sykehustilbudet blir redusert, vil utfordringene for kommunehelsetjenesten øke ytterligere hevdes det. Det blir fremholdt i noen høringssvar at hvis sykehusene skal måles på kvalitetsindikatorer, må dette også inkludere de indikatorene der små sykehus har fortrinn, som tverrfaglig samarbeid, nærhet til pasient og pårørende, samarbeid med fastleger og kommuner osv.

Å videreutvikle desentraliserte spesialisthelsetjenester, får bred støtte. Helseforetakene nevner spesielt desentraliserte tilbud til eldre og pasienter med kroniske sykdommer. Tydeliggjøring av ansvars- og oppgavefordeling mellom nivåene etterlyses, likeså presisering og avklaring av begreper (for eksempel mellom distriktsmedisinske og lokalmedisinske sentra). Regionale helseforetak uttrykker bekymring for at høringsutkastet fremstår som fragmentert (viktige tema behandles enkeltvis) og de savner et helhetlig og overordet perspektiv.

Fremtidens pasient- og brukerrolle

Fylkesmenn påpeker viktigheten av helsepersonells plikt til å delta i arbeidet med individuell plan, og at brukermedvirkning må tydeliggjøres som et redskap for kvalitetsforbedring av tjenesten. Fag- og profesjonsforeningene vil se på muligheter for å flytte oppgaver til apotek (legemiddelsamtale, farmasøytrekvirering) og hvilke muligheter som ligger i en nasjonal helseportal. De er opptatt av hvordan det kan tilrettelegges for helhetlige pasientforløp ved hjelp av retningslinjer, enhetlig IKT-system for informasjonsutveksling, praksiskonsulentordning og ved å styrke ordningen med pasientansvarlig lege i sykehus.

Mange er opptatt av brukermedvirkning på system- og individnivå. Brukermedvirkningen må være reell også for pasienter med hørselstap, kognitiv svikt, utviklingshemmede, psykisk syke m.fl. Individuell plan fremheves som et viktig tiltak. De fleste er opptatt av helhetlige pasientforløp og at det må utvikles retningslinjer der brukerne involveres i arbeidet. Pårørendes behov fremheves. Flere av høringsinstansene peker på behovet for å øke kunnskapen om pasienter med innvandrerbakgrunn slik at denne gruppen sikres reell og likeverdig tilgang til helsetjenesten. Det blir etterlyst mer tilgjengelig informasjon om helsetjenesten på ulike språk. Mange er opptatt av å få etablert en nasjonal, nettbasert helseportal som kan bidra til at pasienter, brukere og pårørende kan skaffe seg informasjon om helsetjenesten. Helseportalen må også inkludere tilbud til innvandrere og samer.

Høringsinstansene fremhever frivillige og privates evne til å nå frem til brukergrupper som ikke alltid fanges opp av det ordinære tjenesteapparatet. Et gjennomgangstema er behovet for forutsigbarhet og bedre rammevilkår for frivillige og ideelle aktører, både de som driver tjenester for det offentlige og brukerorganisasjoner. Enkelte organisasjoner fremholder at ikke alle tjenester er egnet for anbud. Legeforeningen skriver at anbud innen psykiatri og rusbehandling kan medføre faglig uheldige konsekvenser, og i noen tilfeller kan tilbudet bli uforsvarlig. Flere fremhever at frivillige og private i hovedsak brukes som et supplement eller tas inn i prosesser på et sent tidspunkt. Kreftforeningen ønsker et mer forpliktende samarbeid hvor frivillig sektor trekkes inn allerede i planleggingsfasen og ikke bare ses på som et supplement når de fleste brikker allerede er på plass.

Kvalitet og kunnskap

Forskning og utdanning er viktig for rekruttering av personell og bygging av gode fagmiljøer. Kommunene vil kunne tape konkurransen om personell med spesialisthelsetjenesten, hvis de ikke deltar i forskning og undervisning. Flere hevder at kommunene må få plikt til å drive forskning på linje med spesialisthelsetjenesten.

Høringen avspeiler utålmodighet når det gjelder bruk og nytte av IKT i helse- og omsorgssektoren. Alle høringsinstansene utrykker behov for mer statlig ansvar for styringen på området. Flere støtter etableringen av den nasjonale eHelsegruppen, som skal gi råd til myndighetene og bidra med samordning, koordinering og prioritering av bestillinger og krav til IKT-løsninger. Det er bred enighet om at all skriftlig informasjonsutveksling i helse- og omsorgssektoren skal skje elektronisk. Flere beskriver personvernet og informasjonssikkerhet som en stor utfordring, fordi svaret ikke bare ligger i tekniske løsninger, men også i helsepersonellets kompetanse ved bruk av nye verktøy.

Understrekingen av kvalitet og kunnskap i tjenestene bifalles. Legeforeningen mener at høringen legger til grunn et relativt smalt kunnskapsbegrep, ved å vektlegge forskningsbasert kunnskap, og nevner at det også trengs kunnskap gjennom andre kilder. Mange høringsinstanser er enig i at kunnskapshåndtering er viktig for innføring av nye behandlingsmetoder, for faglige retningslinjer og kvalitetsindikatorer. Både Opplysningskontoret for Meieriprodukter, Norges Farmaceutiske Forening og Nasjonalt råd for ernæring understreker betydningen av å gjennomføre systematiske kunnskapsoppsummeringer i arbeidet med faglige retningslinjer.

Flere høringsinstanser som Helsetilsynet i Hedmark og Kreftforeningen, mener at det bør være plikt til å bruke retningslinjer og at det bør være noen konsekvenser ved ikke å bruke dem. Kreftforeningen skriver at det er viktig at retningslinjer beskriver hele pasientforløpet og at de revideres jevnlig. De skriver også at retningslinjene er vanskelig tilgjengelig for pasienter og pårørende, og at brukerne bør kunne involveres i arbeidet med å utforme retningslinjer. Brukermedvirkning i dette arbeidet påpekes av flere.

Flertallet av høringsinstansene understreker betydningen av at helse- og omsorgsarbeidere skal ha tilgang til internett på arbeidsplassen. Enkel tilgang til oppdatert kunnskap for helsepersonell blir støttet av alle grupper. Flere skisserer behov for behandlingsstøttende verktøy. Dette vil være viktig i beslutninger, samt understøtte og fremme helsepersonells deltakelse i å utvikle nye samarbeidsmåter.

Mange understreker betydningen av god pasientsikkerhetskultur preget av åpenhet og læring, og ønsker kommunehelsetjenesten tydeligere inn i tiltakene. Både kommuner og fag- og profesjonsforeninger er opptatt av at pasientsikkerhet må inn i utdanningen.

Personell

Behovet for å sikre fremtidig rekruttering og kompetanse i helse- og omsorgssektoren understrekes av mange. Spesielt blir behovet for å styrke kompetansen i kommunene, trukket frem. Det er viktig å jobbe både med rekruttering og med å beholde og videreutvikle medarbeidere. Systematisk kompetanseheving bør følges av konkrete virkemidler og ressurser. Kompetanseløftet må styrkes og forlenges, legge til rette for at voksne ufaglærte kan få fagbrev og følge opp med etterutdanning. Det er også flere som har omtalt behovet for å vurdere innhold og innretning på utdanninger. Bedre kompetanse i samfunnsmedisin og folkehelsearbeid i kommunene etterlyses, og i sykehusene trengs helsepedagogikk og forebyggingskunnskap. Flere høringsinstanser savner en konkret og langsiktig strategi for oppbygging av kapasitet og tilpassing av de helsefaglige utdanningene ved høyskoler og universiteter. Det uttrykkes bekymring for at utdanning og kompetanseøkning vil ta så vidt lang tid at mange kommuner ikke vil være satt i stand til å påta seg de nye oppgavene når de overføres.

Mange er opptatt av kommunenes ansvar for utdanningsoppgaver. Spesielt gjelder det behovet for bedre praksisundervisning. Flere utdanningsinstitusjoner peker på at kommunene bør ha en ansvarlig kontaktperson eller enhet som de kan samarbeide med om tilrettelegging og innhold i praksisundervisningen.

Sentrale aktører som helseforetak og ansattes organisasjoner, vektlegger at god ledelse vil være helt avgjørende for å lykkes med samhandlingsreformen. Sammenheng mellom ledelse, arbeidsmiljø og kvalitet blir trukket frem. Mer kunnskap om hva som virker innen helseledelse, lederutdanning og lederutviking etterlyses fra Kunnskapssenteret. Ledere i helsetjenesten har for stort kontrollspenn (størrelse på myndighetsområde for eksempel antall underordnede). Ledere nærmest pasientene bør gis bedre rammevilkår, mener Sykepleierforbundet. De ønsker at regjeringen krever at helseforetak og kommuner etablerer arenaer for ledere fra begge nivåer, helst felles lederutviklingsprogram for kommuner og spesialisthelsetjenesten.

Spekter viser til at helsepersonellutdanningene blir stadig mer spesialiserte. Styrking av en felles faglig og organisatorisk kultur forutsetter samhandlingskompetanse. Slik kompetanse må vektlegges i utformingen av utdanningene og praksisperiodene.

Behovet for tilfredsstillende kompetanse er et sentralt tema i høringssvarene om pleie- og omsorgstjenester. Det gjelder svarene fra kommuner, brukerorganisasjoner og fag- og profesjonsforeninger. Videre påpekes behovet for flere tiltak for å øke andelen heltidsstillinger. Flere mener at tiltakene i Kompetanseløftet er gode, men ikke tilstrekkelige til å rekruttere og beholde nok og kompetent personell.