8 Kvalitet og kunnskap

God kvalitet i tilbudet er viktig for pasienter, brukere og pårørende. Vi må måle kvalitet og gjøre resultatene tilgjengelig for alle. Brukere og pårørende har ofte gode forslag til forbedring av tjenestene. Systematisk innhenting av brukererfaringer er et viktig verktøy i kvalitetsforbedringsarbeid og innovasjon.

God kvalitet på tjenestene betyr at de er virkningsfulle, trygge og sikre, samordnet og preget av kontinuitet, at de involverer brukerne og utnytter ressurser på en god måte. Oppdatert og god utnyttelse av kunnskap er en forutsetning for godt folkehelsearbeid og for å levere trygge og gode helse- og omsorgstjenester gjennom hele pasientforløpet, og for å utnytte ressursene effektivt.

Utdanning, kompetanseutvikling, forskning, innovasjon, kunnskapsoppsummeringer, bruk av teknologi, kvalitetssystemer og ledelse er sentrale virkemidler for en kunnskapsbasert helse- og omsorgstjeneste. Vi må tenke nytt og finne nye måter å arbeide og samarbeide på.

En kunnskapsbasert utdanning og praksis legger et viktig grunnlag for kunnskapsbasert yrkesutøvelse (se kapittel 9).

Departementets langsiktige strategi for å styrke helse- og omsorgsforskningen og satsingen på behovsdrevet innovasjon i helseforetakene har gitt positive resultater. Satsningen er et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og andre aktører. Forsknings- og innovasjonsaktiviteten har økt, og det settes av mer ressurser til medisinsk og helsefaglig forskning og innovasjon. Departementet har de siste årene bidratt til å etablere en infrastruktur for forskning i pleie- og omsorgssektoren, allmennlegetjenesten og tannhelsetjenesten.

Det er behov for å ta i bruk ny kunnskap for å utvikle tjenestetilbudet. Det kan for eksempel skje gjennom velferdsteknologi, IKT og arbeidsbesparende teknologi. Det er også behov for å prioritere forskning og innovasjon om forebygging, påvirkningsfaktorer for helse og helseatferd, samhandling, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og tannhelsetjenesten. Flere høringsinstanser understreker behovet for å styrke omfanget av kliniske studier der flere sykehus er med, og forskning knyttet til effekter av tiltak.

Data fra biobanker og helseregistre gir store muligheter for å styrke kvalitet og kunnskap. Norge har flere sentrale helseregistre og nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Kreftregistret er et nasjonalt helseregister med tilknyttede kvalitetsregistre. Det er behov for å samordne og modernisere disse. Det mangler fortsatt registre på flere viktige områder som muskel- og skjelettlidelser, psykiske lidelser og rusmiddelavhengighet. Det er behov for å bygge opp registre med data fra spesialist- og primærhelsetjenesten slik at man får kunnskap om hele pasientforløp. Strategi og handlingsplan for modernisering av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre (2010–2020) foreslår en langsiktig nasjonal strategi og toårige handlingsplaner for å følge opp forslagene.

I dag utnyttes ikke mulighetene for elektronisk samhandling godt nok. Bruk av teknologi skal bidra til effektive og sikre tjenester i hele pasientforløpet. IKT-systemer kan gi bedre pasientbehandling, mindre pasienttransport, bedre utnyttelse av ressurser og styrking av pasient- og brukerrollen.

Norge har et godt teknologisk utgangspunkt for å utveksle informasjon på en sikker og effektiv måte. Teknologien skal legge til rette for at nødvendig informasjon er tilgjengelig ved behov der pasienten befinner seg. Pasienten skal være informert og være aktiv deltaker i behandlingen, så langt det er mulig.

Ny forskningsbasert kunnskap blir ikke alltid tatt i bruk i helsetjenesten, eller det kan ta for lang tid før den tas i bruk. Norge har etablert organer og prosesser for kunnskapshåndtering gjennom Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Helsedirektoratet. Det er behov for en helhetlig tilnærming til hvordan forskningsbasert kunnskap kan støtte beslutninger i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Departementet foreslår å etablere et system for kunnskapsbasert vurdering ved innføring og bruk av nye metoder i spesialisthelsetjenesten.

God kunnskapshåndtering bør ligge til grunn for faglige retningslinjer, innføring av nye metoder, legemiddelbruk og utvikling av kvalitetsindikatorer. Også organisering, finansiering, utdanning og kompetanseutvikling, planlegging og drift av helse- og omsorgstjenestene forutsettes å være kunnskapsbasert.

Helseforvaltningen og helse- og omsorgstjenesten må etterspørre og bestille kunnskapsoversikter og forskning som grunnlag for beslutninger. Det er viktig at forskning og kunnskapshåndtering er forankret i strategiske planer og på ledernivå.

Kontinuerlig læring i organisasjonen er en forutsetning for kvalitetsforbedring. Læringskulturen inkluderer rutiner, vaner, holdninger, og hvilken praksis som etterspørres og belønnes. I et miljø med god læringskultur skal man kunne stille spørsmål og fortelle om uønskede hendelser uten å frykte negative følger. Gode etiske holdninger er en forutsetning for høy kvalitet i tjenesten. I en komplisert medisinsk hverdag må etisk bevissthet vedlikeholdes og fornyes i tråd med faglig og organisatorisk utvikling og samfunnsutviklingen. Dette er et ledelsesansvar.

De aller fleste opplever at de får god hjelp i helse- og omsorgstjenesten. Enkelte ganger skjer det likevel uønskede hendelser der pasienter blir skadet. Internasjonale undersøkelser anslår at 8 – 20 prosent av pasientene i sykehus blir utsatt for uønskede hendelser. Det er behov for større åpenhet i helsetjenesten om uønskede hendelser. Helsetjenesten må bli enda bedre til å forebygge slike hendelser, og å bruke dem som grunnlag for årsaksanalyse og læring. God pasientsikkerhet forutsetter at pasient og behandler kan kommunisere med hverandre på en forståelig måte.

Problemer knyttet til legemiddelbehandling er vanlig i alle deler av helse- og omsorgstjenesten. Ofte skyldes det manglende oversikt over pasientens totale legemiddelbehandling og dårlig informasjonsflyt mellom aktørene. Andre årsaker er mangel på rutiner, retningslinjer og mangelfull pasientveiledning. Det kan være at pasienten får for mange og unødvendige legemidler, for høye eller for lave doser eller uheldige kombinasjoner av legemidler. Dette kan føre til alvorlige bivirkninger eller dødsfall, og ekstra kostnader for samfunnet knyttet til sykefravær og sykehusinnleggelser.

Mål for perioden

Regjeringen vil ha en helsetjeneste som ligger i front medisinsk og teknologisk. Målet er et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, og med høy pasientsikkerhet.

Kvalitetsforbedringsarbeid skal være integrert i ordinær virksomhet. Resultater knyttet til kvalitet og pasientsikkerhet skal etterspørres og følges opp.

Systematisk pasientsikkerhetsarbeid skal bidra til bedre pasientsikkerhet og færre uønskede hendelser. Pasientene skal være trygge på at de får riktig legemiddelbehandling. Uønskede hendelser som skyldes feil legemiddelbruk, skal reduseres.

Forskning og innovasjon skal ha høy kvalitet og relevans for helsetjenesten. All utdanning, forebygging, diagnostisering, behandling, oppfølging, pleie og omsorg skal bygge på best mulig forskningsbasert kunnskap.

Forskning og oppdatert kunnskap bør ligge til grunn for beslutninger om å innføre nye behandlingsmetoder, for finansiering av tjenester, for faglige retningslinjer, for utvikling av indikatorer og organisering av tjenester.

Det skal være målbar effekt av arbeid med forskning, innovasjon, IKT, kvalitet og kunnskap om tilgjengelighet, behandlingsresultat, pasientsikkerhet, kostnadseffektivitet og pasient- og brukertilfredshet.

Sikker informasjonsteknologi skal legge til rette for at nødvendig informasjon, kunnskap og kompetanse er tilgjengelig for helsepersonell gjennom hele pasientforløpet. Pasient- og brukerrollen skal styrkes gjennom tilrettelagte nettjenester.

Samspillet mellom utdanning, forskning, innovasjon og tjenestene, skal styrkes.

8.1 Kvalitet og læringskultur

Stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet

Regjeringen vil legge frem en egen stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, som skal danne grunnlaget for arbeidet i årene fremover. Meldingen skal vurdere om organisatoriske, juridiske, finansielle og styringsmessige virkemidler og rammebetingelser, støtter arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i hele helse- og omsorgstjenesten. Meldingen skal også vurdere hvorvidt dagens systemer for kvalitetsutvikling og pasientsikkerhet bidrar til å nå nasjonale mål for kvalitet og pasientsikkerhet.

Departementet vil spesielt vurdere hvordan man kan styrke og videreutvikle arbeidet med indikatorer og måling og bruk av resultater i forbedringsarbeid. Det skal eventuelt også vurderes hvorvidt det innenfor gjeldende økonomiske rammer, er hensiktsmessig å innføre resultatbasert finansiering basert på grad av oppnådde kvalitetsmål – som et positivt insentiv i kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet.

Videre vil departementet se på hvordan utprøvende behandling og bruk av legemidler utenfor godkjent indikasjon, håndteres i helsetjenesten, og om det er behov for ytterligere tiltak eller forbedringer i virkemidler – for eksempel informasjon og bruk av vitenskapelig metode.

Forslag om å lovfeste krav til systematisk kvalitetsforbedringsarbeid

I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester foreslås krav til virksomheten om å drive systematisk kvalitetsforbedringsarbeid. Forslaget gjelder også spesialisthelsetjenesteloven. Slik lovregulering vil også bli vurdert i arbeidet med revisjon av tannhelsetjenesteloven. Virksomhetene skal legge til rette for at systematisk forbedringsarbeid integreres i det daglige arbeidet. Ledelsesforankring og forankring i ulike personellgrupper er viktig.

Kompetanse

Pasientsikkerhet, kunnskapshåndtering og kvalitetsforbedring bør være integrert i alle relevante utdanninger. I stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene, vurderes behovet for å legge mer vekt på kvalitet, pasientsikkerhet og etikk i helse- og sosialfagutdanningene.

Styrke arbeidet med kvalitet i helse- og omsorgstjenesten

Systematisk kvalitetsforbedringsarbeid forutsetter at ledelsen har oversikt over kvalitet og pasientsikkerhetsnivå i virksomheten, at resultatene brukes til å iverksette tiltak og at tiltakene følges opp og etterspørres. Helse- og omsorgsdepartementet vil understreke ansvaret i styringsdialogen med de regionale helseforetakene, og legge inn flere styringskrav knyttet til kvalitet og pasientsikkerhet.

Helsedirektoratet skal gjennomføre et prosjekt om et mulig nasjonalt kvalitetssystem for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. I forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester redegjøres det for mulige endringer i fastlegeforskriften, for eksempel å innføre nasjonale funksjons- og kvalitetskrav til fastlegene (kapittel 5). Det er satt i gang en rekke tiltak i Omsorgsplan 2015 for å bedre kvaliteten, kompetansen og kapasiteten i den kommunale omsorgstjenesten.

Etablere flere nasjonale kvalitetsindikatorer

Det finnes nasjonale kvalitetsindikatorer for spesialisthelsetjenesten, den kommunale helse- og omsorgtjenesten og den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Indikatorene gir kunnskap om enkelte sider ved tjenestene. Det skal etableres et nasjonalt kvalitetsindikatorsystem som skal gi pålitelig kunnskap om sikkerhet, kvalitet og ytelser i alle deler av helsetjenesten. Det skal legges vekt på å inkludere indikatorer på sosiale forskjeller i tilgjengelighet og bruk og resultat av helsetjenester. Informasjonen skal brukes i kvalitetsforbedringsarbeid, til politisk styring, virksomhetsstyring, og til forskning. Brukergruppene skal være med i arbeidet med indikatorene. Resultatene skal være tilgjengelige for alle, og prosessene for etablering av indikatorer bør være åpne og kontrollerbare. Forslaget får bred støtte i høringen, men flere påpeker at det er vanskelig å utvikle relevante indikatorer.

Det er utarbeidet forslag til rammeverk for det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet, med anbefalinger om hvordan det skal videreutvikles. Helsedirektoratet har ansvar for å drifte og videreutvikle det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet.

Norge deltar i kvalitetsindikatorprosjekt i regi av OECD og Nordisk Ministerråd. Det er utarbeidet et omfattende sett med overordnete kvalitetsindikatorer på utvalgte diagnoseområder, som hjerte- og karlidelser, kreft, kroniske sykdommer og psykisk helse. I tillegg leveres indikatorer innen munn- og tannhelsefeltet, pasientsikkerhet og pasienterfaringer. Flere av indikatorene kan brukes til å utvikle nye kvalitetsindikatorer i Norge.

Helsedirektoratet har utviklet nasjonale retningslinjer på flere områder. Disse inneholder forslag til indikatorer som kan brukes for å følge med på resultater og finne ut i hvilken grad retningslinjene følges. Informasjonssystemet KOSTRA (Kommune-stat-rapportering) gir styringsinformasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

Satsingen på medisinske kvalitetsregistre og etablering av Nasjonalt helseregisterprosjekt, gjør at vi er i ferd med å få flere og bedre nasjonale helse- og kvalitetsregistre. Data i disse registrene og Norsk pasientregister vil være viktige datakilder for forbedringsprosjekter, forskning og utvikling av indikatorer.

8.2 Pasientsikkerhet

Lovfesting av systematisk pasientsikkerhetsarbeid

Pasientsikkerhet handler om vern mot unødig skade som følge av ytelse av helse- og omsorgstjeneste eller mangel på slik ytelse. Regjeringen har fremmet forslag om å lovfeste at alle virksomheter i hele helse- og omsorgstjenesten skal drive systematisk arbeid for å ivareta pasientsikkerheten. Det varsles at internkontrollforskriften bør revideres med sikte på å inkludere sentrale elementer i systematisk pasientsikkerhetsarbeid.

Nasjonal pasientsikkerhetskampanje 2011–2014

I januar 2011 startet den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender (www.pasientsikkerhetskampanjen.no). Kampanjen har som mål å redusere antall pasientskader på utvalgte innsatsområder, bygge systemer for pasientsikkerhet og forbedre pasientsikkerhetskulturen i helsetjenesten. Kampanjen skal konsentreres om noen få områder hvor vi vet det er behov for forbedringer: sykehusinfeksjoner, legemiddelsamstemmighet før og etter sykehusinnleggelse, legemiddelbruk i sykehjemmene, slagbehandling og psykisk helsevern. Aktiviteter som settes i gang i treårsperioden, skal danne grunnlag for det varige pasientsikkerhetsarbeidet i helse- og omsorgstjenesten.

Lærings- og rapporteringssystem for uønskede hendelser

Rapportering av uønskede hendelser er sentralt i arbeidet med pasientsikkerhet. Lokale meldesystemer og oppfølging lokalt er viktig fordi det er der kvaliteten og pasientsikkerheten skapes og forbedres. Det er et ledelsesansvar å etablere et velfungerende system for internkontroll og meldesystem for uønskede hendelser. Ansatte skal oppleve at det er trygt å melde. Meldingene skal følges opp ut fra et system- og læringsperspektiv.

I forslag til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester foreslås det å flytte forvaltningen av meldeordningen etter spesialisthelsetjenestelovens § 3 – 3, fra Helsetilsynet til Nasjonal enhet for pasientsikkerhet, som ligger i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Ved å legge den nasjonale ordningen til en uavhengig instans, legges det til rette for et gjennomgående rapporterings- og læringssystem fra lokalt til nasjonalt nivå i spesialisthelsetjenesten. Det er ønskelig å skaffe seg erfaringer med ordningen før den eventuelt vurderes innført også for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Sikre tilsynsmessig oppfølging av alvorlige, uønskede hendelser

Det er innført en prøveordning der helseforetakene og virksomhetene de har avtale med, er pålagt å varsle om alvorlige, uønskede hendelser direkte til Statens helsetilsyn. Varselet skal sendes snarest og senest dagen etter at hendelsen har skjedd. Statens helsetilsyn har etablert en utrykningsgruppe som skal sikre rask oppfølging av meldinger om alvorlige, uønskede hendelser. Målet med utrykningsgruppen er at Helsetilsynet raskt kan få oversikt over hendelsesforløpet og innhente annen informasjon fra de som er involvert. Utrykningsenheten og varslingsplikten trådte i kraft 1. juni 2010, og er en prøveordning for to år. Denne ordningen foreslås lovfestet i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Utvikle nasjonale pasientsikkerhetsindikatorer

Det er behov for et nasjonalt indikatorsett for pasientsikkerhet som gjør det mulig å følge med og evaluere. Norge deltar i OECDs og Nordisk Ministerråds arbeid med å utvikle indikatorer for pasientsikkerhet. Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen forventes å utvikle indikatorer som kan brukes i det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet.

Pasientsikkerhet som tema i forskning

Det er behov for mer forskning knyttet til pasientsikkerhet og mer nasjonalt forskningssamarbeid på området. I Norges forskningsråds program for helse- og omsorgtjenesteforskning er pasientsikkerhet ett av flere temaer.

8.3 Kunnskapsutvikling og kunnskapshåndtering

Tilgang til kunnskap

Alt personell som har med pasienter og brukere å gjøre, må ha like god tilgang til relevant kunnskap. Slik tilgang skjer best elektronisk, og det må utvikles digitale kunnskaps- og beslutningsstøtteverktøy. Faglig beslutningsstøtte for helsepersonell må bli en viktig del av eHelse-strategien. Tilgang til internett på arbeidsstedet er en forutsetning.

En felles faglig plattform med retningslinjer, prosedyrer og annen beslutningsstøtte på tvers av nivåer og profesjonsgrenser er et viktig virkemiddel i samhandlingsreformen. Ved hjelp av informasjonsteknologi kan personell i alle deler av helsetjenesten ha tilgang til oppdatert kunnskap. Helsebiblioteket i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, er en nasjonal tjeneste som gir alle ansatte i helse- og omsorgstjenesten tilgang til retningslinjer, databaser, tidsskrifter og andre kunnskapsressurser. Det meste av innholdet er tilgjengelig også for pasienter og publikum.

Det arbeides også for å styrke tilgangen til og omfanget av åpen publisering av forskningsresultater på nett. I 2011 er det etablert et felles nasjonalt system for dokumentasjon av forskning.

Nasjonale ressursmiljøer

Spesialisthelsetjenesten har en viktig rolle i å sikre nasjonal kompetansespredning på sine ansvarsområder, og til den øvrige kommunale helse- og omsorgssektor. Det finnes i dag et hundretalls ulike nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten.

Nasjonale tjenester er en fellesbetegnelse på nasjonale behandlingstjenester, flerregionale behandlingstjenester og nasjonale kompetansetjenester i spesialisthelsetjensten. Disse tjenestene skal bidra i forskning, undervisning og kompetansespredning i hele helsetjenesten.

Fra 2011 er det innført et nytt styringssystem for nasjonale behandlings- og kompetansetjenester. Dette for å sikre sterkere og mer dynamisk nasjonal styring. Når nasjonal kompetanse er bygget opp på et område, er det et mål å sikre at denne integreres i det ordinære tjenestetilbudet slik at det gir rom for etablering av nye nasjonale tjenester. Hvert femte år skal det foretas en helhetlig gjennomgang for å sikre at nasjonale tjenester er etablert i tråd med tjenestens behov og den medisinsk-teknologiske utviklingen.

Departementet vil utrede hvordan man kan styrke arbeidet med nasjonale kompetansetjenester i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det finnes en rekke nasjonale og regionale kompetansesentre som retter seg mot kommunesektoren. De fleste av disse sentrene er tilknyttet universitets- og høyskolene. Sentrene er opprettet for å styrke kunnskapssvake områder. De arbeider blant annet innen allmennmedisin, omsorgstjenester, psykisk helse og rusfeltet.

Kompetansesentre for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger er likestilt med nasjonale kompetansetjenester i spesialisthelsetjenesten når det gjelder kriterier for godkjenning og hvilke oppgaver som skal ivaretas (forskrift om godkjenning av sykehus og om landsfunksjoner og nasjonale kompetansesenterfunksjoner ved sykehus).

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten sammenfatter forskning på helse, formidler kunnskap, måler kvalitet på helsetjenester og bidrar til å utvikle og forbedre kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene. Kunnskapsoppsummeringer bidrar også til å synliggjøre områder der det er behov for økt forskning.

Nasjonale faglige retningslinjer, veiledere etc.

Nasjonale retningslinjer og veiledere gir helsepersonell mulighet til å tilby kunnskapsbasert behandling. For å styrke arbeidet med faglige retningslinjer og metodevurderinger nasjonalt og regionalt, vil det være behov for å etablere faggrupper på ulike fagområder, tilsvarende de som er etablert på kreftområdet. Det er viktig å inkludere kommunehelsetjenesten og brukerne i dette arbeidet. Pasienterfaringer og brukermedvirkning må få en større plass i kunnskapsgrunnlaget for helse- og omsorgspersonell. Denne tenkningen får bred støtte av høringsinstansene. Noen høringsinstanser mener også at retningslinjer bør være forpliktende og at det bør være noen konsekvenser ved ikke å bruke disse.

Som en oppfølging av Nasjonal strategi for kreftområdet (2006 – 2011) er det utarbeidet et nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for lindrende behandling i kreftomsorgen. De nasjonale retningslinjene er anbefalinger og råd til helsetjenesten om hva som anses som god praksis. Retningslinjer for lindrende behandling til barn er ikke en del av handlingsprogrammet i dag. Helsedirektoratet vil inkludere retningslinjer om lindrende behandling til barn, når handlingsprogrammet skal revideres. Departementet vil legge til rette for å utarbeide nasjonale standarder for palliasjon i helsetjenesten, både for barn og voksne. Tilbud om palliativ pleie og hospice skal inngå som en integrert del av spesialisthelsetjenesten og kommunenes samlede helse- og omsorgstilbud.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten ble opprettet i 2007. Fra 1. januar 2011 er mandatet utvidet slik at det gjenspeiler hele departementets ansvarsområde. Navnet er derfor endret til Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten. Formålet er å bidra til en mer helhetlig tilnærming og felles situasjons- og problemforståelse hos aktørene i helse- og omsorgstjenesten, slik at tiltak og prosesser blir godt koordinert. Rådet skal medvirke til dialog mellom myndigheter, tjenesteytende virksomheter, brukerorganisasjoner og faglige organisasjoner og fagforeninger.

Innføring av nye, kostbare metoder i spesialisthelsetjenesten

Departementet foreslår å etablere et nytt system for kunnskapsbasert vurdering ved innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Dette gjelder for legemidler, medisinsk-teknisk utstyr, medisinske prosedyrer og diagnostiske tester. Målet er å sikre likeverdig tilgang til nye metoder som er trygge og som har dokumentert effekt. Systemet skal også sikre at metoder som ikke har nødvendig dokumentert effekt, ikke tas i bruk. Det er viktig med systematisk innsamling av erfaringer og dokumentasjon om nye metoder, slik at ny kunnskap kan produseres, gjøres tilgjengelig for hele helsetjenesten og anvendes lokalt, regionalt og nasjonalt. Departementet foreslår at institusjoner i spesialisthelsetjenesten som ønsker å ta i bruk en ny metode, først må gjennomføre en Mini-health technology assessment (boks 8.2).

Beslutningen om å innføre nye metoder skal fattes på laveste effektive nivå, det vil si oftest på lokalt nivå. Der Mini-HTA avdekker betydelige organisatoriske eller økonomiske konsekvenser, eller at metoden ikke har tilstrekkelig dokumentasjon om virkning eller sikkerhet, bør beslutningen løftes til regionalt nivå.

Beslutninger på regionalt nivå skal sikre at helseforetakene kan tilby likeverdig tilgang til nye metoder. I dette ligger det også at regionale helseforetak i fellesskap må vurdere om innføring av en ny metode kan gjøres ut fra eksisterende kunnskapsgrunnlag eller om det behøves mer omfattende metodevurderinger, herunder en full HTA. Ved behov vil slike utredninger kunne bestilles fra Statens legemiddelverk og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Forslag om å innføre nye metoder som gir vesentlig bedre effekt eller økte utgifter, løftes til nasjonalt nivå. Helsedirektoratet har ansvar for å utarbeide nasjonale retningslinjer i helsetjenesten, å gi råd til departementet i spørsmål om høyspesialisert behandling, metoder som gir vesentlig bedre effekt eller økte utgifter, og nasjonale screeningundersøkelser.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten vil bli involvert i disse vurderingene. Det er departementet som avgjør spørsmål om implementering av nye screeningprogrammer og vesentlige spørsmål om høyspesialiserte og kostnadskrevende metoder. I tillegg til etablerte programmer for livmorhalskreft og brystkreft, vil det i 2011 iverksettes et toårig pilotprosjekt for screening av tykk- og endetarmskreft.

Det er viktig å høste erfaringer med teknologier som allerede er innført. Når erfaring eller ny kunnskap tilsier at en metode ikke er kostnadseffektiv eller imøtekommer faglige krav, bør den fases ut. Teknologiers virkninger, bivirkninger og kostnader over tid, bør derfor overvåkes og bruken bør revurderes.

Etablerte metoder vil kunne vurderes i forbindelse med Helsedirektoratets revisjon av faglige retningslinjer, gjennom arbeidet i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, av Statens legemiddelverk, eller gjennom kvalitetssikringsarbeid i tjenesten, for eksempel gjennom bruk av kvalitetsregistre. Det er likevel viktig å sikre systematisk tilnærming til kunnskapsbasert revurdering av metoder også i de regionale helseforetakene, for eksempel som en del av helseforetakenes anskaffelsesprosedyrer.

Nye metoder med mangelfullt kunnskapsgrunnlag om effekt, bør ikke gis som helsehjelp med mindre det gis som utprøvende behandling.

8.4 Forskning og innovasjon

Et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem

Ledelsesforankring, god infrastruktur, et hensiktsmessig regelverk og systemer som sikrer forskerutdanning, karriereløp og god forskningsetisk praksis, er viktig for et velfungerende forsknings- og innovasjonssystem for helse- og omsorgssektoren. Det er avgjørende at forskningsresultater og nye innovasjoner gjøres kjent og blir tatt i bruk. Det er viktig å skape en kultur for å identifisere og utvikle innovative løsninger. Forskning og innovasjon må integreres i alle ledd i ledelsen og i lederutdanningskurs. Lovreguleringen av hvilke sykehus som kan benytte betegnelsen universitetssykehus, vil synliggjøre det særskilte ansvar for forskning og utdanning som disse sykehusene har, ut over det generelle ansvaret alle sykehus er pålagt i dag.

Det er etablert felles utdanningsløp for doktorgrad og spesialisering i odontologi og psykologi. Det er iverksatt to pilotprosjekter for utprøving av felles utdanningsløp i medisin. Dette bør videreføres i regi av Nasjonal samarbeidsgruppe for forskning. Felles utdanningsløp bør også vurderes i den kommunale helsetjenesten.

I den varslede stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene vil forskning og forskningsbasert utdanning stå sentralt. Her er hovedvekten lagt på de profesjonsrettede bachelorutdanningene.

Helse- og kvalitetsregistre og biobanker

Data fra nasjonale helseregistre, kliniske registre, befolkningsundersøkelser og biobanker, kan avdekke sammenhenger og årsaksforhold. Det er et mål å øke antall nasjonale helse- og kvalitetsregistre, og å øke tilgjengeligheten til datamaterialet i nasjonale registre og biobanker for behandling av pasienter og i forskningsøyemed. Muligheten for å kople opplysningene i biobankene på en personvernmessig forsvarlig måte mot sentrale helse- og sykdomsregistre gjør at biobankene kan karakteriseres som et unikt grunnlag for forskning som kan bedre forståelsen av sykdomsmekanismer generelt og for spesifikke sykdomsgrupper. Nasjonalt helseregisterprosjekt tar utgangspunkt i Strategi for modernisering og samordning av sentrale helseregistre og medisinske kvalitetsregistre. Det skal legges til rette for bedre kvalitet, bedre utnyttelse og enda sikrere håndtering av data i helseregistrene.

Nasjonale medisinske kvalitetsregistre er et viktig verktøy for å dokumentere behandlingsresultater, til bruk i kvalitetsforbedringsarbeid og som grunnlag for forskning om behandlingsresultater over en lang tidsperiode. Videreutvikling av kvalitetsregisterområdet må ses i sammenheng med Nasjonalt helseregisterprosjekt. Det må sikres at personvern blir ivaretatt ved bruk av data fra biobanker og helseregistre.

Biobanker er en samling biologisk materiale som er samlet inn i store befolkningsundersøkelser (for eksempel HUNT) eller som ledd i diagnostikk og behandling. Mulighetene for å forske på disse dataene er ikke godt nok utnyttet. Det kan blant annet skyldes manglende infrastruktur som kan lette samhandling mellom forskningsmiljøer. Forskerne har møtt på problemer som at dataene er vanskelig tilgjengelige og vanskelige å sammenstille. I rapporten Gode biobanker – bedre helse foreslås en rekke tiltak knyttet til organisering og infrastruktur som må til for å ta ut data til forskning. Norges forskningsråd har bevilget 80 mill. kroner over tre år til et prosjekt for å etablere en nasjonal infrastruktur for norske biobanker, kalt Biobank Norge (boks 8.3).

I tillegg har Norges forskningsråd etablert et eget forskningsprogram for å utnytte potensialet i norske biobanker ytterligere. Det vurderes nå en eventuell norsk deltakelse i et EU-samarbeid om biobank infrastruktur.

Kliniske multisenterstudier

En utfordring for klinisk forskning er at omfanget av kliniske multisenterstudier går ned. Det er et mål å legge til rette for bedre infrastruktur og god klinisk praksis for å styrke omfang og kvalitet på kliniske intervensjons- og multisenterstudier. Regjeringen vil legge til rette for at Norge deltar i EUs infrastrukturtiltak for kliniske studier (The European Clinical Infrastructure Network, ECRIN). Nettverket skal sikre nasjonal deltakelse i kliniske multisenterstudier, økt norsk samarbeid og danne grunnlag for et eventuelt nordisk samarbeid om kliniske multisenterstudier. De regionale helseforetakene samarbeider om å etablere et felles elektronisk rapporteringssystem for kliniske intervensjonsstudier i helseforetakene.

Norge bør også følge den internasjonale utviklingen ved å vurdere potensialet for en mer risikobasert regulering og godkjenning av kliniske studier. Gjennom Nordisk råd utredes et forslag om nordisk samarbeid om kliniske studier for å styrke Norden som en arena for private og offentlig initierte og finansierte kliniske multisenterstudier. Disse vil omfatte legemiddelstudier og andre metoder.

Nasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

Å tilrettelegge for økt nasjonalt og internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid kan sikre bedre kvalitet og ressursutnyttelse. Faglige forskernettverk bør etableres innad og på tvers av sektorer, tjenestenivåer og fagdisipliner. Innovasjonsvirksomheten innen helse- og omsorgstjenesten er spredt, og prosjektene er gjerne små og lokalt forankret. Utvikling av nye løsninger bør skje i et samspill mellom helse- og omsorgssektoren, forskningsmiljøene og næringslivet nasjonalt og internasjonalt. Departementet vil oppfordre til formalisert samarbeid om forskning og innovasjon i den kommunale helse- og omsorgssektoren, både nasjonalt, regionalt, og lokalt gjennom interkommunalt helsesamarbeid og lokalmedisinske sentre.

Det er ønskelig med mer samarbeid og bedre arbeidsdeling om støttefunksjoner mellom universitetssykehus og universitetene, for eksempel for søknader til EUs rammeprogram for forskning, og for å samordne virkemiddelapparat for kommersialisering og teknologioverføring gjennom det etablerte TTO-systemet (Technology Transfer Organization).

Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

Det er et mål å styrke internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid bilateralt, gjennom EU, på nordisk nivå og gjennom Verdens helseorganisasjon. Det arbeides systematisk for å øke norsk deltakelse i EUs rammeprogram for helseforskning og i randsoneaktivitetene til EUs rammeprogram. Norge er med i flere pilotprosjekter for felles EU-programmer, blant annet forskning på Alzheimers sykdom og andre nevrologiske sykdommer, sunn mat og ernæring og antibiotikabruk.

Det vil utarbeides en strategi for å få flere miljøer innen medisin og helse og omsorg til å søke midler gjennom EUs rammeprogram. Det vil også arbeides med å videreføre Norges engasjement innen global helseforskning, blant annet gjennom oppfølgingen av Verdens helseorganisasjons forskningsstrategi og fortsatt norsk deltakelse i The european Development of Clinical Trials Program, for å styrke kliniske studier i Afrika sør for Sahara.

Forskning og innovasjon i og på den kommunale helse- og omsorgssektoren

På flere av kommunehelsetjenestens områder er det i dag lav forskningsaktivitet. Dette gjelder for eksempel allmennmedisinsk forskning og fagutvikling. I forslag til kommunal helse- og omsorgslov foreslås det at kommunene vil få et medvirkningsansvar knyttet til forskning for og om den kommunale helse- og omsorgstjenesten og at forskning skal inn i avtaleverket mellom kommuner og helseforetak. Medvirkningsansvaret kan omfatte å tilgjengeliggjøre data innhentet fra tjenesten i kommunen, eller å synliggjøre aktuelle problemstillinger og forskningsbehov. Ansvaret vil ikke omfatte selv å initiere eller finansiere forskning. Økt forskningsaktivitet vil kunne være en viktig faktor for å styrke rekrutteringen til kommunehelsetjenesten.

Forskningen bør i hovedsak skje i samarbeid med universitets- og høyskolesektoren og øvrige forskningsinstitusjoner for å sikre kvalitet og konsentrasjon av forskningen. Det må utredes ytterligere hvordan samarbeid om forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan samordnes på regionalt nivå.

Regjeringen pekte i innovasjonsmeldingen (St. meld. nr. 7 (2008 – 2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge) ut helse- og omsorgstjenestene som en sektor for særskilt satsning på tjenesteinnovasjon i møte med fremtidens utfordringer. Det er satt ned et eget offentlig utvalg som vil legge frem sin innstilling i en NOU om innovasjon og omsorg sommeren 2011. Det er naturlig å følge dette opp i nær sammenheng med kommunenes øvrige plan-, utviklings- og innovasjonsarbeid.

Forskning på tannhelse

Det er behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget innenfor tannhelse. Departementet vil vurdere ansvarsplassering for forskning, fagutvikling og kunnskapsutvikling i tannhelsetjenesten. Etablerte og planlagte regionale odontologiske kompetansesentre skal ha en viktig rolle i tannhelseforskning.

Forskning på folkehelse

Det er behov for å styrke forskning om årsaker til sykdom og dårlig helse, om påvirkningsfaktorer for helse og helseatferd, og om effektive folkehelsetiltak til befolkningen og ulike målgrupper.

Helsetilstanden påvirkes av mange faktorer, som arvelige disposisjoner og miljøpåvirkning, rusmiddelbruk og psykososiale problemer, levevaner som inaktivitet og usunt kosthold. Når det gjelder forskning på mat, kosthold og helse, vil Helse- og omsorgsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Landbruks- og matdepartementet vurdere samarbeid om videre satsing.

Samhandlingsforskning

Det er behov for mer forskning og innovasjon om samhandling i helse- og omsorgstjenesten. Sentrale områder er pasientflyt, henvisningspraksis, tilbud til pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester og effekten av forebygging og behandlingstiltak i helse- og omsorgstjenesten. Gjennom å stille krav til at finansierte samhandlingstiltak bør følges av enten følgeforskning eller en evaluering, ønsker departementet å sikre overførbarhet av ny kunnskap som genereres. Departementet har gitt Forskningsrådet i oppdrag å utrede hvordan en følgeevaluering av samhandlingsreformen kan gjennomføres.

Bedre dokumentasjon og prioritering av forskning

Vi trenger et godt og objektivt beslutningsgrunnlag for å prioritere forskning til de områdene der kunnskapsbehovet er størst, og der det er gap i kunnskapsgrunnlaget. Et viktig virkemiddel er å ha oversikt over forskningsaktivitet, ressursbruk og resultater som omfatter all medisinsk og helsefaglig forskning i helse- og omsorgssektoren og på tvers av sektorene. Det nasjonale systemet for forskningsdokumentasjon, Cristin, og Norsk vitenskapsindeks (felles publikasjonsdatabase for universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og de regionale helseforetakene) som er i drift fra 2011, skal bidra til å gjøre forskningsresultater tilgjengelig på tvers av sektorene. Det er ønskelig med økt dialog mellom frivillig sektor, private og det offentlige om finansiering og prioritering av helse- og omsorgsforskning og innovasjon. Hensikten er å se forskningsressursene og prioriteringene innenfor medisin og helse i sammenheng.

Klassifiseringssystemet Health Research Classification System (HRCS) skal benyttes som nasjonalt system for klassifisering av medisinsk og helsefaglig forskning. Systemet er tatt i bruk av alle helseforetakene i løpet av 2010, i Norsk vitenskapsindeks fra 2011 og Forskningsrådet gjennomfører et pilotprosjekt på helserelaterte program. Systemet vil gi grunnlag for bedre prioritering av forskningsressurser. Det kan derfor være behov for å videreutvikle systemet for å fange opp særskilt prioriterte områder, som samhandlingsforskning.

Helse og omsorg er et prioritert område i regjeringens arbeid med forskning og innovasjon. Forstsatt satsing på dette får høy tilslutning blant høringsinstansene. Behovet for en overordnet nasjonal strategi for helse- og omsorgsforskning og innovasjon, kalt HelseOmsorg 2021, vil bli vurdert. Forslaget har fått bred støtte i høringen. Strategien kan sikre en helhetlig prioritering og oppfølging på området og tydeliggjøre en nasjonal politikk fremover.

Brukermedvirkning

Det må legges bedre til rette for økt brukermedvirkning i forskning og innovasjon. Brukermedvirkning sikrer at det forskes på relevante temaer for brukerne og at nye innovative løsninger er i tråd med brukernes behov. Med brukere menes både pasienter og personell.

Når det gjelder behovsdrevet innovasjon vil departementene at tjenesten skal synliggjøre tiltak som tar utgangspunkt i brukernes (pasienter, pårørende, helsepersonell) behov. Tjenesten skal utvikle og sette i verk nye løsninger som gir bedre kvalitet for brukerne.

Offentlig initierte kliniske studier og sammenlignende effektstudier

For å sikre kunnskap på områder som ikke nødvendigvis ivaretas av forskningsinstitusjonene selv eller industrien, er det behov for offentlig initierte kliniske studier. Fra 2011 etableres et forskningsprogram for offentlige initierte kliniske studier på kreft gjennom Norges forskningsråd. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering vil få ansvar for å foreta en prioritering av tematiske områder der det er behov for offentlig initierte kliniske studier. Det er ønskelig at denne ordningen utvides til å omfatte andre fagområder på sikt.

Departementet vil også vurdere hvordan omfanget av sammenlignende effektstudier kan styrkes eksempelvis gjennom Norges forskningsråd. Det tas sikte på etablering av et forskningssamarbeid med USA om sammenlignende effektstudier.

Innovasjon

Helse- og omsorgstjenestene må være nyskapende og fremtidsrettet. Innovasjon handler om å iverksette og innføre nye tjenester og løsninger. Innovasjon kan ta utgangspunkt i erfaringsbasert kunnskap, brukerbehov, ny teknologi, eller ideer fra bedrifter, helsepersonell eller enkeltpersoner. Denne typen innovasjon betegnes som behovsdrevet innovasjon. Men innovasjonen kan også ta utgangspunkt i forskning. Innovasjon er viktig for å sikre at forskningsbasert kunnskap omdannes til nye tjenestetilbud og at dette også omfatter tiltak for å endre organisasjonskultur og organisering. Det bør legges til rette for at alle forskningsprosjekter vurderer mulighetene for innovasjon, slik det gjøres i helseforetakene i økende grad.Dette blir viktig også for den kommunale helse- og omsorgssektoren. Utredningen fra utvalget som ser på innovasjon i omsorgssektoren, legges frem våren 2011. Det er viktig å sikre at vellykkede innovasjonsprosjekter og piloter blir tatt i bruk og får bredt gjennomslag. Dette krever god dokumentasjon av både nytte og kostnader.

Flere studier viser at offentlig innkjøp gir større effekt på innovasjon enn direkte bidrag fra FoU. For å løse ut potensialet kreves det at helse- og omsorgssektoren blir mer nyskapende og bruker anbud som et strategisk virkemiddel for å utløse innovasjon. Bruk av før -kommersielle anskaffelser kan være et viktig virkemiddel.

Helse- og omsorgsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet ønsker å videreføre og videreutvikle den langsiktige fellessatsingen på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren. Det skal skje i samarbeid med sektoren og InnoMed, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. En midtveisevaluering gjennomført våren 2011, vil gi viktige signaler om videreføring og videreutvikling av satsingen, blant annet satsing på forskningsbasert og behovsdrevet innovasjon i hele sektoren. Satsingen er viktig for å få mer oppmerksomhet på utvikling av medisinsk-teknisk utstyr, biomedisin, IKT og tjenesteutvikling. Flere høringsinstanser mener at samarbeid med kommersielle aktører og private sykehus, vil gi et potensial for nye og mer effektive tjenester eller produkter. Dette vil gi helsesektoren bedre løsninger og næringslivet økte muligheter i et nasjonalt og internasjonalt marked.

8.5 IKT, eHelse og personvern

Stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse- og omsorgssektoren

Hensiktsmessig bruk av IKT er en sentral forutsetning for å nå målene om en helhetlig helse- og omsorgstjeneste i tråd med samhandlingsreformen. I høringen til Nasjonal helse- og omsorgsplan var det mange som ga uttrykk for at det er viktig med en nasjonal politikk på dette området.

Regjeringen vil, i løpet av 2012, fremme en stortingsmelding om elektronisk samhandling i helse og omsorgssektoren. Viktige temaer i meldingen vil være tilgang til pasientopplysninger i elektronisk form, elektronisk informasjonsutveksling, nettjenester til pasient og bruker, samt kunnskapsstøtte til helsepersonell. Overgang til rene digitale plattformer for informasjonsforvalting aktualiserer spørsmål knyttet til personvern og behandling av helseopplysninger. Dette vil bli drøftet i stortingsmeldingen. Velferdsteknologi vil også bli et sentralt tema.

Nasjonal styring ved utvikling, innføring og forvaltning av samhandlingsløsninger

Det er viktig å styrke den nasjonale styringen av IKT-utviklingen for å nå målene om elektronisk samhandling. Ved utvikling, innføring og endringer av IKT-systemer i sektoren opplever myndighetene, tjenesteytere og leverandører nye problemstillinger knyttet til ansvarsfordeling, organisering og prosesser.

Helse- og omsorgsdepartementet har etablert en nasjonal gruppe for IKT i helse og omsorgssektoren, eHelsegruppen. Den skal gi råd til myndighetene, og bidra til samordning, koordinering og prioritering av IKT-tiltak i helse- og omsorgssektoren.

Det skal arbeides videre med utvikling av en effektiv styringsmodell på IKT-feltet. Modellen skal sikre tydelig rollefordeling og støtte en koordinert utvikling av tiltak i sektoren. Styringsmodellen skal sikre at det gjøres overordnete prioriteringer mellom ulike tiltak. Det skal utarbeides en felles handlingsplan. Det er viktig å etablere gode arkitekturvalg. Utvikling av IKT-løsninger i helsetjenesten må være i samsvar med øvrig IKT-utvikling i offentlig sektor.

Alle på sikker elektronisk samhandlingsplattform

Det er et mål at alle aktører skal være tilknyttet ett sikkert nett, og elektronisk kommunikasjon skal være den vanlige måten å kommunisere skriftlig på.

Det er avgjørende at aktørene bruker de samme standardiserte meldingsformater og har de samme versjonene. Det er frivillig å bruke de standarder som er utviklet, og det er heller ikke satt frister for når en bestemt standard skal tas i bruk. Derfor går utviklingen saktere enn ønskelig.

Det må sikres at informasjonen overføres på en sikker måte, og at den bare er tilgjengelig for dem som har behov for det i forbindelse med pasientbehandling. Taushetsplikten og hensynet til pasientenes rett til personvern, skal ivaretas.

I kommunal helse- og omsorgslov foreslås lovendringer som gir hjemmel til i forskrift å bestemme at dokumentasjon og kommunikasjon av helseopplysninger skal skje elektronisk. Det vurderes å etablere en sertifiseringsordning for kommunikasjon av helseopplysninger. Ordningen bør ta utgangspunkt i definerte minstekrav for de elektroniske pasientjournalsystemene. Det kan være å gjennomføre lovpålagte krav, bruk av standarder, at systemet inneholder angitte elektroniske meldinger og er i stand til å kommunisere med definerte pasientjournalsystemer.

På lengre sikt må det vurderes å sertifisere at beslutningsstøtte til legene skal inngå i det elektroniske pasientjournalsystem. Bedre beslutningsstøtte kan hjelpe legen å fatte riktige beslutninger ved terapivalg, valg av dose, evaluering av effekt og oppfølging av en pasient. Beslutningsstøtte kan eksempelvis være rutiner for å gjennomføre tverrfaglige legemiddelgjennomganger og nasjonale faglige retningslinjer.

Regjeringen foreslår å lovfeste at spesialisthelsetjenesten og kommunene skal ta hensyn til behovet for effektiv elektronisk samhandling ved anskaffelse og videreutvikling av journal- og informasjonssystemer. Det bør også vurderes hvordan avtalestrukturer mellom enkeltaktører og myndigheter i større grad skal gjenspeile minstekrav til teknologianvendelse.

Helsenett

Norsk Helsenett SF skal ivareta drift og videreutvikling av et helsenett som skal sikre trygg kommunikasjon mellom aktørene. Det er et mål at alle aktører i helse- og omsorgssektoren skal være tilknyttet helsenettet.

Norsk Helsenett SF skal opprette et CSIRT (Computer Security Incident Response Team) for helsesektoren. Teamets hovedoppgave er å informere og tilby assistanse innen informasjonssikkerhet til virksomhetene i helsenettet. Målet er å redusere risiko for uønskede sikkerhetshendelser, og handle raskt når hendelser oppstår.

Norm for informasjonssikkerhet

Norm for informasjonssikkerhet skal sikre forsvarlig behandling av pasientdata internt i den enkelte virksomhet og trygg kommunikasjon mellom aktørene. Normen omfatter alle krav som må tilfredstilles for å oppfylle lov- og forskriftskrav til informasjonssikkerhet i helse- og omsorgssektoren.

Tilgang til helseopplysninger

Nødvendige pasientopplysninger skal være tilgjengelige for behandlende helsepersonell ved behov. Meldingsbasert kommunikasjon fungerer godt ved planlagt bruk, men har sine begrensninger ved uplanlagte situasjoner, når det haster og når pasienten har vanskelig for å gjøre rede for seg.

Elektroniske meldinger og nasjonal kjernejournal vil bidra at helsepersonell har tilgang til opplysninger når de trenger det. I noen tilfeller vil det være behov for tilgang til utvalgt informasjon på tvers av virksomhetsgrenser. Stortinget vedtok i juni i 2009 endringer i helseregisterloven og helsepersonelloven som gir adgang til i forskrift å kunne gi tilgang til helseopplysninger på tvers av virksomhetsgrenser for behandlende helsepersonell. Forskriften er under arbeid.

Nasjonal helseportal

Det bør sikres en enkel tilgang til ulike tjenester for pasienter og brukere, så de kan involveres i prosesser og beslutninger om egen helse. Det skal derfor etableres en nasjonal helseportal for helsetjenesten som skal være Norges samlede inngangsport til helsetjenester på nett og gi folk relevant og kvalitetssikret informasjon.

Pasienter, brukere og pårørende vil få enkel tilgang til informasjon om sykdom og behandling, om tjenestetilbudet og veiledning om rettigheter og støtteordninger.

Første versjon av portalen skal være klar i juni 2011. I første omgang skal Helseportalen være en veiviser for befolkningen om helsetjenester, sykdom og behandling, helse og sunnhet, rettigheter og selvbetjening til tjenester. Målet er et helhetlig tilbud av nettjenester og telefontjenester.

I en ferdig utbygd nasjonal helseportal vil all informasjon om helsetjenesten være samlet på ett sted. Det vil gjøre det lettere for brukere, pasienter og pårørende å finne kunnskapsbasert informasjon om forebygging, sykdom og behandling, og det blir lettere å velge på tvers av behandlingssteder. En fremtidig mulighet er at vesentlige opplysninger om en pasient gjøres tilgjengelig uansett hvor han behandles, men bare for pasienten selv og behandlingsansvarlig personell.

Nasjonalt meldingsløft

Nasjonalt meldingsløft er et program for effektiv og helhetlig meldingsutveksling av en rekke meldinger som epikrise, henvisning, laboratorierekvisisjoner og -svar, røntgenrekvisisjoner og -svar og sykmeldinger. Innsatsen har vært konsentrert om legekontor og helseforetak. Fra sommeren 2010 har det vært lagt til rette for oppkobling av tannleger. Fra 2010 er det også satset på at pleie- og omsorgstjenesten skal kunne utveksle elektroniske meldinger med legekontor og helseforetak, til hjelp for nivåene ved inn- og utskriving av pasienter.

eResept

Elektroniske resepter (eResept) vil gjøre det enklere, tryggere og mer effektivt å rekvirere og ekspedere reseptpliktige legemidler, medisinsk utstyr og næringsmidler. Økonomisk oppgjør til apotekene og bandasjistene ved utlevering på blå resept, kan også gjøres gjennom denne løsningen. For pasientene er det mindre risiko for feilekspedering. Forfalskning av resepter blir langt vanskeligere.

Forsøk med eResept startet i 2010 med utprøving hos allmennleger og apotek i kommunene Os og Larvik. Forsøket er godt mottatt både blant pasienter, ansatte ved legekontor og apotek. Etter at denne pilotfasen er gjennomført, skal ordningen med eResept innføres hos fastleger i Hordaland og Vestfold, før resten av landet følger etter.

Utbredelsen vil avhenge av hvor raskt apotekene og legene tar i bruk nytt system som kan håndtere elektroniske resepter.

Nasjonal kjernejournal

Etablering av nasjonal kjernejournal er et viktig tiltak i samhandlingsreformen. Målet er å øke pasientsikkerheten ved at helsepersonellet får tilgang til oppdatert og riktig informasjon om diagnoser og behandling. Dette er spesielt viktig ved akutt innleggelse. Dermed kan man redusere risikoen for skade og feilbehandling.

Kjernejournal vil også være et viktig virkemiddel for å få korrekt informasjon om pasientens samlede legemiddelbruk. Opplysningene i kjernejournalen skal kunne være tilgjengelig for helsepersonell som har behov for det, og for pasienten selv.

Etablering av nasjonal kjernejournal vil kreve lov- og forskriftsendringer. Dette arbeidet pågår, og det skal startes et pilotprosjekt som vil gjøre utvalgt informasjon tilgjengelig på ett sted. Denne informasjonen vil i første omgang handle om personalia, pårørende, fastlege, utleverte legemidler, kontakt med spesialisthelsetjenesten, kritisk informasjon og logg over bruk. På lang sikt skal den nasjonale kjernejournalen være en integrert løsning på tvers av helsesektoren.

Telemedisin og velferdsteknologi

Det er et mål at helse- og omsorgstjenester gis så nær pasientens eller brukerens hjem som mulig. Informasjonsteknologi åpner for nye måter å samarbeide på og nye måter å levere helse- og omsorgstjenester på. IKT-løsninger kan gjøre at pasienter slipper å reise til sykehus for å få behandling, og det kan bidra til å gi pasientene et bedre lokalt helsetilbud.

Telemedisinske løsninger er nyttig når spesialisthelsetjenesten skal veilede personell i kommunene og ved hjemmebehandling. Det prøves ut telemedisinske tjenester for pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) så de kan mestre sykdommen og klare seg hjemme. Med en KOLS-koffert kan pasienten kommunisere med helsepersonell gjennom lyd og bilde.

Telemedisinske løsninger kan også benyttes i utdanning. Det har blant annet vært utprøvd ved desentralisert utdanning av tannlegespesialister i et samarbeid mellom Tannhelsetjenestens kompetansesenter i Nord-Norge og Universitetet i Oslo.

Med mobilt røntgen – Røntgen på hjul – kan røntgenbilder tas på et sykehjem, og tolkes av spesialist via nett. Pasienten slipper å reise til sykehuset. Trygghetsnettet i Vestfold støtter pårørende via PC og bildetelefoni. Trygghetsnett skal bidra til at pårørende til hjemmeboende pasienter får kunnskap og kompetanse til å mestre hverdagen.

Vi står overfor en rivende utvikling innen medisinsk teknologi og velferdsteknologi. Slik teknologi kan gjøre det enklere å leve selvstendig, gi økt trygghet for pårørende og det kan frigjøre tid for helsepersonell.

Regjeringens satsing på innovasjon i helse- og omsorgssektoren har et særskilt fokus på IKT. Utvalget om Innovasjon og omsorg (Hagen-utvalget) skal sette velferdsteknologien inn i en sammenheng, og finne nye løsninger på fremtidens omsorgsutfordringer. Utvalget legger frem sin innstilling sommeren 2011.

8.6 Legemidler og legemiddelbruk

Korrekte opplysninger om den enkeltes legemiddelbruk

For å sikre at helsepersonell har korrekte opplysninger om den enkeltes legemiddelbruk, må det finnes en oppdatert oversikt over medisinene pasienten tar (medisinliste). Visse kosttilskudd og naturmidler bør også registreres, fordi de kan påvirke effekten av flere legemidler dersom de tas samtidig. Medisinlisten må gjøres tilgjengelig for nødvendig helsepersonell i alle deler av helsetjenesten. Elektronisk kjernejournal vil kunne oppfylle dette. Men inntil en kjernejournal er på plass bør det etableres en løsning hvor pasienten får en medisinliste der alle legemidler er oppført. Dette er spesielt viktig ved skifte av lege eller omsorgsnivå. At pasienten får utdelt en medisinliste er et tiltak i den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen som startet i 2011.

Tverrfaglig samarbeid med farmasøyt og annet helsepersonell

Etablering av tverrfaglige team vil være et viktig kvalitetsforbedrende tiltak med tanke på riktig legemiddelbehandling. Teamet kan bestå av forskriver, sykepleier, farmasøyt eller klinisk farmakolog. Målet med en legemiddelgjennomgang er å vurdere pasientens totale legemiddelbruk, sett i forhold til diagnoser, effekt og bivirkninger.

Bedre utnytting av farmasøyters kompetanse kan bidra til riktigere legemiddelbehandling. Farmasøyter i helsetjenesten har tradisjonelt vært knyttet til rådgivning og tilsyn, men farmasøyter kan også bidra ved vurdering og oppfølging av legemiddelbehandling hos enkeltpasienter.

Mange sykehus har avtaler med farmasøyter via sykehusapotekene. Det er imidlertid få stillinger for farmasøyter innen kommunestrukturen. En farmasøyt kan tilby rådgivning, opplæring og videreutdanning, tilsyn og legemiddelgjennomganger ved sykehjem, i hjemmebasert omsorg og i andre institusjoner (se boks 8.4).

Utvalgte pasientgrupper bør få tilbud om legemiddelgjennomgang ved bytte av omsorgsnivå, og ved langvarige/regelmessige opphold i sykehus eller kommunal institusjon.

Elektroniske verktøy og databaser

Den planlagte videreutviklingen av støtteverktøy i legens elektroniske journalsystem ved eResept og forskrivningsstøtte er viktig. Det vil være aktuelt å inkludere verktøy for varsling av uheldige medikamentkombinasjoner og verktøy for tilpasning av riktig dose ved nedsatt organfunksjon, og ved ulike aldre.

Etterutdanning/tilbakemelding til legen

Bruk av kollegabasert terapiveiledning i etterutdanningsgrupper for allmennleger, der hver lege får tilbakemelding på egen forskrivningspraksis, har vist at legene blir mer reflekterte i sin forskrivning av legemidler. Deltakerne har erfart at dette er en metode som er godt egnet til å diskutere og lære mer om legemiddelbehandling. Det skal vurderes å få kollegabasert terapiveiledning inn som en del av spesialiseringen i allmennmedisin.

Pasientveiledning

Bedre veiledning for pasienter, særlig pasienter med kroniske lidelser, fører til bedre mestring av det å leve med en kronisk sykdom. Riktig legemiddelbruk er et viktig moment i en lærings- og mestringsstrategi. Pasientveiledning, ved en samtale mellom pasient og farmasøyt, kan bidra til at pasienten får en bedre forståelse for egen legemiddelbruk. Med utgangspunkt i pasientens spørsmål om egen legemiddelbruk, bør pasienten få råd om legemiddelhåndtering, toleranse og mulige bivirkninger av legemidler. Slik veiledning kan foregå på flere arenaer, for eksempel ved utskrivning fra sykehus eller kommunale institusjoner.

Multidose

Multidose er ferdigdoserte medisiner som leveres ferdigpakket fra apoteket og som kan bidra til at håndteringen av legemidler blir enklere og mer oversiktlig. Multidose er imidlertid ikke hensiktsmessig for alle pasienter, for eksempel pasienter som hyppig endrer dose eller som har legemidler de tar «ved behov». Multidose brukes noe i dag og det eksisterer en støtteordning for kommuner som ønsker å ta i bruk multidose. Det vil være aktuelt å fremme økt bruk av multidose.