1 Innledning

En framtidsrettet statlig idrettspolitikk skal legge til rette for at befolkningen har mulighet til å delta i idrett og fysisk aktivitet på alle nivåer.

Idrett er en viktig del av livet til svært mange nordmenn. Idrett engasjerer og begeistrer. Deltakelse i idrett og fysisk aktivitet er en kilde til glede, overskudd og mestring. Idrett handler også om sosiale fellesskap, om gode oppvekstvilkår og om god helse.

I årene som har gått siden sist en melding om idrett ble fremmet for Stortinget har det skjedd endringer i folks aktivitetsvaner, i omfanget av frivillig arbeid og i befolkningssammensetningen som gjør det naturlig å gjennomgå statens målsettinger og virkemiddelbruk på idrettsområdet.

Forholdet mellom idrett, egenorganisert fysisk aktivitet og kommersielle interesser er endret. For det første har idretten selv et betydelig samarbeid med eller møter konkurranse fra kommersielle aktører. Videre gir befolkningens store interesse for idrett og fysisk aktivitet et grunnlag for næringsvirksomhet i et langt større omfang enn for bare få år siden.

Regjeringen mener det derfor er viktig å få belyst og vurdert hvilke konsekvenser dette bør få for målene, men kanskje i særlig grad virkemiddelbruken, innenfor den statlige idrettspolitikken. På dette grunnlaget fremmer regjeringen en stortingsmelding som vil trekke opp rammene for statlig politikk på idrettsområdet.

I hele perioden siden opprettelsen av Norsk Tipping AS har den delen av selskapets overskudd som tilfaller idrettsformål dannet det økonomiske grunnlaget for den statlige idrettspolitikken.

De økonomiske rammene som staten har hatt til disposisjon fra spillemidlene til idrettsformål de senere årene, har ikke vært tilstrekkelig til å imøtekomme lokale behov, forventninger og investeringsvilje.

Dette gjelder særlig i forhold til tilskudd til anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet. I løpet av det siste tiåret har det oppstått et betydelig etterslep på anleggssiden. Med etterslep menes differansen mellom tilskuddsbehovet i kommunene og tilgjengelige midler på statlig hold.

1.1 Samfunnsendringer og demografiske utviklingstrekk

I denne meldingen vil det ikke bli gjort noen omfattende gjennomgang av utviklingstrekk i samfunnet generelt eller i sivilsamfunnet. Endringer innenfor eller med direkte kobling til området idrett og fysisk aktivitet vil bli nærmere redegjort for i de kapitlene der dette er relevant.

Det kan likevel være grunn til å trekke fram noen helt overordnede endringstrekk ved det norske samfunnet som ikke er direkte relatert til idrett, men som vil ha betydning for utviklingen av en framtidig statlig idrettspolitikk.

Langsiktige demografiske og sosiale trender vil kunne påvirke aktivitetsomfang og innretning i vesentlig grad. Dette vil også kunne ha innvirkning på hvilke organisatoriske sammenhenger den enkelte vil utøve fysisk aktivitet innenfor, noe som igjen kan ha betydning for den statlige idrettspolitikken.

1.1.1 Befolkningsutvikling – alderssammensetning

For det første er det interessant å sette søkelyset på den forventede befolkningsutviklingen. Utvikling i folketallet, alderssammensetning, regionale forskjeller i befolkningsutvikling og utviklingen mot et mer flerkulturelt samfunn kan påvirke forutsetningene for en framtidig idrettspolitikk.

Statistisk sentralbyrå (SSB) opererer med flere prognosealternativer for befolkningsutviklingen fram mot 2060. De ulike prognosealternativene opererer med forskjellige verdier knyttet til sentrale måleparametre som fruktbarhet, levealder, sentraliseringsgrad og netto innvandring.

Nedenfor har vi valgt å referere SSBs hovedalternativ for befolkningsutviklingen. Hensikten er ikke å tegne et nøyaktig bilde av hvordan utviklingen forventes å bli, men å peke på noen sannsynlige hovedtendenser.

I mars 2012 rundet vi 5 millioner personer bosatt i Norge. SSB har beregnet at ved et prognosealternativ med middels fruktbarhet, levealder, sentralisering og nettoinnvandring vil den årlige befolkningsveksten ligge på omlag 0,5 prosent de kommende årene. Det er forventet at folketallet vil passere 5,3 millioner i 2020 og i 2050 blir innbyggertallet på om lag 6,6 millioner.

Befolkningen blir også eldre. I 1950 var vel 8 prosent over 67 år, mens dagens andel er vel 13 prosent. Andelen er forventet å øke ytterligere, til 19 prosent i 2030 og 22 prosent i 2050. Samtidig er andelen barn og unge under 15 år synkende og er forventet å synke fra om lag 20 prosent i 2011 til 17 prosent i 2050.

Lave barnetall sammen med en stadig høyere levealder fører til en endring av balansen mellom ulike aldersgrupper. Samtidig er det viktig å understreke at selv om andelen av barn og ungdom i befolkningen vil gå ned, vil det i følge SSBs prognoser være om lag 145 000 flere barn og ungdom i aldersgruppen under 15 år i 2030 enn i dag.

Kilde: SSB, 2011

Livsløpet er også under omforming ved at flere unge etablerer seg senere med arbeid og familie, samtidig som eldre lever lenger. En stigende andel av voksenlivet tilbringes dermed utenfor det ordinære arbeidslivet.

1.1.2 Regional befolkningsutvikling

SSB legger til grunn at folketallet vil øke i alle landets fylker de neste femten årene. De fire største byene har hatt sterk folketilvekst de siste ti årene, og har en årlig befolkningsvekst som ligger over landsgjennomsnittet. I Oslo økte folketilveksten, sett i forhold til folketallet ved begynnelsen av året, fra 0,8 prosent i 2001 til 2,1 prosent i 2010. I Stavanger var tilsvarende tall 0,8 og 1,8 prosent. Økningen var noe svakere for Bergen og Trondheim. Fram til 2030 forventes veksten å være sterkest i Rogaland, Oslo og Akershus.

Både nettoinnvandringen og mobilitet mellom regionene bidrar til at en stadig større andel av befolkningen bor i eller i nærheten av de største byene. Andelen av befolkningen som bor i kommuner med sterkest befolkningsvekst har økt jevnt, fra 50 prosent i 1980 til 55 prosent i 2006 og forventes å øke ytterligere.

Kilde: SSB, 2010

SSBs befolkningsframskrivninger viser altså at det kan forventes økt sentralisering og økende befolkningspress på allerede relativt folkerike områder.

1.1.3 Flerkulturell befolkning

SSB definerer innvandrerbefolkningen til å bestå av personer med to utenlandsfødte foreldre, det vil si personer som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet.

Per 1. januar 2011 utgjør innvandrere 12,2 prosent av befolkningen i Norge, eller i overkant av 600 000 personer. Det er størst andel innvandrere i Oslo, hvor disse til sammen utgjør 27 prosent av befolkningen.

Det er registrert innvandere med opprinnelse fra 216 ulike land. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Den samlede innvandringen er forventet å øke en del fram til 2014 for deretter å gå ned.

Kilde: SSB

Vi vet at når det gjelder både deltakelse i frivillige organisasjoner og vaner i forhold til fysisk aktivitet, skiller deler av minoritetsbefolkningen seg fra gjennomsnittet i befolkningen. Forskning viser at der innvandrerbefolkningen er underrepresenterte i de tradisjonelle norske frivillighetssegmentene, så deltar de på andre måter.

Et mer flerkulturelt samfunn påvirker derfor prioriteringene mellom ulike grupper i samfunnsstrukturen, og kan ha betydning for idrettspolitikken.

1.1.4 Inntekt og sosial ulikhet

Det har vært en generell velstandsutvikling i Norge i perioden etter forrige idrettsmelding. Dette har resultert i at majoriteten i befolkningen har opplevd inntektsøkning og økt kjøpekraft. Gjennomsnittsnordmannen har fått styrket sin personlige økonomi vesentlig den siste 10-årsperioden.

Sammenlignet med resten av Norden har norske husholdninger et klart høyere inntektsnivå også når en tar hensyn til at prisnivået her til lands er noe høyere enn i våre naboland. I tillegg har forskjellen i inntekt mellom norske familier og andre familier i Norden økt de siste årene. Ifølge Eurostat lå den kjøpekraftsjusterte (KKP) medianinntekten til norske husholdninger i 2007 mellom 30 og 40 prosent høyere enn medianinntektene til danske, svenske og finske husholdninger

Kilde: Eurostat

Parallelt med, og som et resultat av denne økonomiske utviklingen og forbruksmønsteret, har både tilbudet av varer og tjenester relatert til idrett og fysisk aktivitet økt. De aller fleste har råd og tid/mulighet til å skaffe seg og benytte mye utstyr for å drive ulike former for fysisk aktivitet.

Når vi også tar med at de kommersielle treningssentrene har utvidet sitt tjenestetilbud vesentlig og at stadig flere benytter disse tilbudene, innebærer dette at befolkningens tilbud om og mulighet til å drive fysisk aktivitet både innenfor og utenfor den organiserte idretten har økt som følge av en styrket kjøpekraft.

Samtidig vet vi at ikke alle har tatt del i den generelle velstandsutviklingen. Sosial ulikhet og skjev fordeling av godene er en utfordring som fortsatt er aktuell. En kartlegging fra 2010 av sosiale forskjeller i frivillig deltakelse i Norge, viser blant annet at sannsynligheten for å være aktivt medlem i en idrettsorganisasjon er størst for personer med høy inntekt, høy utdanning, heltidsansettelse og god helse. (Vollebæk/Sivesind ISF: Frivillige organisasjoner, sosial utjevning og inkludering).

Det er derfor også et viktig mål for idrettspolitikken å bidra til å utjevne sosiale forskjeller i deltakelsesmønstrene ved å legge til rette for at så mange som mulig kan delta i idrett og fysisk aktivitet.

1.2 Idrett og fysisk aktivitet i Norge – kort tilstandsrapport

Nordmenn trener som aldri før. Tre fjerdedeler av befolkningen oppgir å trene eller drive fysisk aktivitet i mosjonshensyn en eller flere ganger i uka. Vi trener oftere, vi trener hardere og vi trener mer.

Et annet sentralt utviklingstrekk er at idrett og fysisk aktivitet i form av trening og mosjon drives i større grad av alle aldersgrupper i befolkningen.

For voksenbefolkningen foregår denne treningen i første rekke som egenorganisert fysisk aktivitet. Treningssentre har også styrket sin posisjon som arena for voksnes trening. De senere årene har vi også sett at stadig flere og yngre ungdom benytter seg av tilbudene til kommersielle treningssentre.

Idrettslagene har ikke like stor oppslutning blant voksne, men andelen av befolkningen over 15 år som oppgir idrettslag som sin primære treningsarena har vært stabil de siste 25 årene.

Når det gjelder barn og ungdom foregår imidlertid fortsatt mye av treningen innenfor rammene av den organiserte idretten. Rundt 85 prosent er, eller har vært, medlem i et idrettslag. Med mer enn to millioner medlemskap er Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) Norges største frivillige organisasjon og en viktig premissleverandør for barn og unges fritid.

Samtidig har den generelle utviklingen når det gjelder fysisk aktivitet gått i negativ retning. De som trener, trener mer enn før, men den daglige aktiviteten, hverdagsaktiviteten, er vesentlig redusert de siste 20 årene.

Dette har først og fremst sammenheng med en endring i livsstil og vaner. Stillesittende jobber, en høy andel personbiler, medie- og kommunikasjonsbruk har gitt oss helt andre forutsettinger for fysisk aktivitet enn våre forfedre hadde.

Som et resultat av dette, har andelen av befolkningen som beveger seg for lite økt. Delvis som et direkte resultat av dette ser vi en framvekst av livsstilssykdommer og helseplager.

I behandlingen av nordmenns forhold til idrett og forutsettinger for å drive idrettsaktivitet er det vesentlig å skille mellom fritidsaktivitet, idrett, trening og fysisk aktivitet i mosjonshensikt – på fritiden, og hverdagsaktivitet, den aktivitet som følger av hverdagens gjøremål.

Kilde: Foto: Beate Patay/Hammer Turn

1.3 Behov for en framtidsrettet idrettspolitikk

Den situasjonen og de utviklingstrekkene som er skissert over endrer premissene for den statlige idrettspolitikken. Samtidig endres også rammene den organiserte idretten opererer innenfor.

Befolkningsvekst vil skape behov for at det bygges nye idrettsanlegg, dersom dagens anleggsdekning skal opprettholdes. Vi ser en utvikling der en stadig større andel av befolkningen bosetter seg i tettbygde strøk. Enkelte områder vil oppleve betydelig befolkningsøkning, med de konsekvensene det vil få når det gjelder å tilby innbyggerne gode muligheter til å drive idrett og fysisk aktivitet.

Norge vil de kommende år få en økning i antallet eldre, både i absolutte tall og som andel av totalbefolkningen. Samtidig ser vi at eldre i større grad enn før ønsker og har muligheten til å drive med trening og mosjon. Det må derfor vurderes om dette bør påvirke innretningen på den statlige idrettspolitikken.

Et kulturelt og etnisk mangfold i befolkningen kan ha innvirkning på aktivitetsomfang og ikke minst hvilke typer aktiviteter som oppfattes som attraktive. Dette vil igjen utfordre vår evne til både å utvikle et attraktivt aktivitetstilbud og en anleggsportefølje som svarer til befolkningens ønsker og behov.

Det finnes i dag et rikt tilbud av idrettsrelaterte aktiviteter, både i regi av den frivillige, medlemsbaserte idretten og fra ulike private og kommersielle tilbydere. Det innebærer at det både er mulig for flere å finne et aktivitetstilbud, og at det har oppstått en viss konkurranse om de aktive.

Det er viktig for legitimitetsgrunnlaget for den statlige idrettspolitikken at den er tydelig i forhold til hvilke aktører som er berettiget statlig støtte og på hvilke vilkår dette skal skje.

Det viktigste virkemiddelet staten disponerer på idrettsområdet er tilskudd til anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet. Det er viktig at anleggsutbygging tar utgangspunkt i lokale behov i kommunene, og oppdatert kunnskap om bl.a. aktivitetsprofil og behov i befolkningen, særlig blant barn og ungdom.

Samtidig vet vi at det er en økende ubalanse mellom kommuners og idrettslags evne og vilje til å investere i idrettsanlegg, og statens mulighet til å følge opp gjennom tilskudd fra spillemidlene.

Oppsummert viser sentrale utviklingstrekk at det er behov for en helhetlig gjennomgang av den statlige idrettspolitikken, for å legge til rette slik at alle som ønsker kan drive idrett og fysisk aktivitet.