16 En etisk og verdibasert idrett

Det er et sentralt mål for norsk idrett og en forutsetning for den statlige støtten til den organiserte idretten, at all aktivitet og øvrig arbeid innenfor organisasjonen skal ha en klar verdiforankring.

Idrettens etikkarbeid har sitt utgangspunkt i idrettens grunnverdier, som er nedfelt i NIFs lov. Der heter det blant annet at organisasjonen skal være en positiv verdiskaper for individ og samfunn og dermed styrke sin posisjon som folkebevegelse og drivkraft i samfunnet.

Videre understrekes det at idrettsorganisasjonens arbeid skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All idrettslig aktivitet skal bygge på grunnverdier som idrettsglede, fellesskap, helse og ærlighet.

En av hovedbegrunnelsene for statlig støtte til NIF er en ambisjon om å bidra til å bevare og sikre NIF som en åpen og inkluderende organisasjon og bidra til at idrettslagene fortsatt kan være verdifulle rammer for sosialt fellesskap.

Verdiarbeid er en kontinuerlig prosess som norsk idrett har og skal ha et stort fokus på. NIF er en stor organisasjon, med 2,1 millioner medlemskap og nesten 12 000 idrettslag. Aktiviteten spenner fra lokal breddeaktivitet for seksåringer til en målrettet satsing på Norges fremste toppidrettsutøvere. Det er en utfordring for en så stor og mangeartet organisasjon å sørge for at grunnverdiene danner basis for hele virksomheten.

Det vil være umulig å gardere seg mot enkelttilfeller der det trås over grensen for idrettens verdigrunnlag. Desto viktigere er det at alle organisasjonsledd har en tydelig og avklart verdiforankring. Det vil da være mulig å ta tak i og sette inn korrigerende tiltak overfor en praksis som er i strid med dette fundamentet.

Kulturdepartementet har derfor i sine årlige tilskuddsbrev understreket at alle medlemmer i norsk idrett skal ha et bevisst forhold til idrettens grunnverdier. Verdiene skal integreres i daglig praktisk handling gjennom en lokal forankring av verdiarbeidet.

Det er viktig at NIF vektlegger arbeidet med likestilling i vid forstand i idretten, og at organisasjonen aktivt motarbeider diskriminering i forhold til seksuell orientering, livssyn, kjønn og etnisk bakgrunn. NIF skal være en åpen og inkluderende organisasjon. Inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i idretten inngår som en viktig prioritering i idrettsorganisasjonenes arbeid.

Det vil fortsatt være en forutsetning for statlig støtte til idretten at den har betydelig fokus på sitt etikk- og verdiarbeid. Norsk idrett skal fortsatt være en organisasjon der aktive og foreldre kan være trygge på at viktige verdier som samhold, glede og ærlighet holdes i hevd og danner grunnlag for en åpen og inkluderende idrett.

16.1 Antidopingarbeidet innenfor idretten

Antidopingarbeidet er et konkret uttrykk for idrettens verdifundament. Norge og norsk idrett har lenge vært ledende i dette arbeidet. Staten har også vært en aktiv med- og støttespiller for antidopingarbeidet innenfor idretten.

Doping innenfor idretten kan defineres som bruk av et stoff eller en metode som er forbudt gjennom idrettens eget antidopingregelverk.

Antidopingarbeidet er viktig ut fra flere ulike hensyn. For det første er det viktig å opprettholde en toppidrett som ivaretar utøvernes helse. Mennesker som driver eliteidrett utsetter i mange tilfeller kroppen for stor belastning gjennom sitt trenings- og konkurranseprogram. I enkelte idretter er det en ikke ubetydelig fare for å bli utsatt for skader som en direkte konsekvens av aktiviteten.

Desto viktigere er det at utøverne ikke blir utsatt for press eller at det gis aksept for å benytte dopingmidler som i de fleste tilfeller har uheldige helsemessige konsekvenser. Helseskader som følge av dopingbruk er ikke koblet til risiko forbundet med selve utøvelsen av idrettsaktiviteten. Dopingbruk medfører ofte mer alvorlige helsekonsekvenser enn skader som er et direkte resultat av utøvelse av idrett.

For det andre strider bruk av doping mot idealet om fair play. Bruk av doping er et middel for å oppnå en kunstig forbedring av prestasjonsevnen. Doping bryter dermed med det grunnleggende prinsippet om at idrettsutøvere skal konkurrere på like vilkår.

Et tredje argument for å forby bruk av doping i idretten er at det strider mot idrettens idégrunnlag og anseelse. I regelverket til World Anti-Doping Agency (WADA) heter det at doping ikke er forenlig med «the spirit of Sport».

16.1.1 Utviklingen av det internasjonale antidopingarbeidet

De siste årene har det skjedd store endringer i det internasjonale antidopingarbeidet innenfor idretten. Dopingskandalen under Tour de France i 1998 ble et vendepunkt når det gjaldt erkjennelsen av dopingproblemets omfang i idretten. Etableringen av WADA i 1999 representerte et viktig steg i utviklingen av en mer effektiv internasjonal bekjempelse av doping.

WADAs formål er å fremme, koordinere og overvåke det internasjonale antidopingarbeidet. Det fremste instrumentet er World Anti-Doping Code (WADA-koden). WADA-koden er det første dokumentet som harmoniserer antidopingreglene på tvers av idretter og land. Koden er undertegnet av internasjonale og nasjonale idrettsorganisasjoner og antidopingorganisasjoner. Organisasjonene må inkorporere kodens bestemmelser i sine regelverk. En av WADAs sentrale oppgaver er å overvåke organisasjonenes oppfølging av regelverket. WADA skal vedta en revidert kode under neste verdenskonferanse om doping i idretten i Johannesburg i 2013.

WADA er en privatrettslig stiftelse, og statlige myndigheter har derfor ikke undertegnet WADA-koden. Statenes forpliktelser på antidopingområdet er regulert i UNESCOs internasjonale konvensjon mot doping i idretten, som ble utarbeidet i 2005. Konvensjonen har som formål å fremme en dopingfri idrett og er det første globale mellomstatlige instrumentet på området. Konvensjonen skal bidra til internasjonal harmonisering av antidopingarbeidet i idretten og til økt samarbeid mellom statene og idrettens egne organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt.

Etableringen av WADA har skapt behov for samarbeid og økt koordinering blant statlige myndigheter på antidopingområdet. Dette har gitt et tettere antidopingsamarbeid gjennom Europarådet. Det er også et økende fokus på antidopingarbeid innenfor EU. Gjennom Lisboa-traktaten har idrett blitt et nytt samarbeidsområde i EU, der antidopingarbeid inngår som et viktig element.

16.1.2 Organiseringen av antidopingarbeidet i Norge

For Kulturdepartementet er det en sentral oppgave å sikre gode strukturelle og økonomiske rammebetingelser for gjennomføringen av det praktiske antidopingarbeidet i Norge. Det er et overordnet mål å ivareta en effektiv bekjempelse av doping i idretten, samtidig som man sikrer at lovgivende, utøvende og dømmende myndighet utøves av uavhengige organer.

Kulturdepartementet og NIF opprettet i 2003 stiftelsen Antidoping Norge. Formålet var å sikre at kontrollvirksomheten og påtalemyndigheten organiseres uavhengig av idretten og staten. Kontroll- og påtalekompetanse er overført fra NIF til Antidoping Norge gjennom en skriftlig avtale, med hjemmel i NIFs lov § 12-22. Påtaleoppgavene knyttet til brudd på NIFs straffebestemmelser om doping ivaretas av en egen påtalenemnd, som fører saker for NIFs domsorgan. Avgjørelser fattet av NIFs domsorgan kan påankes til Idrettens voldgiftsrettt (CAS) i henhold til bestemmelsene i NIFs lov § 12-15.

Ved siden av kontrollvirksomheten og påtaleoppgavene, er det en sentral oppgave for Antidoping Norge å drive verdi-, informasjons- og forebyggende virksomhet for å bekjempe doping i idretten. Dette rokker ikke ved idrettens selvstendige ansvar for et helhetlig verdiarbeid i egen organisasjon. Av vedtektene framgår det videre at Antidoping Norge skal fremme internasjonalt samarbeid på antidopingområdet, og at de skal bidra til forskningsvirksomhet knyttet til virksomhetens formål.

Antidoping Norge mottar et årlig tilskudd fra spillemidlene til idrettsformål. Det overordnede målet med tilskuddet er å bidra til å opprettholde og utvikle Antidoping Norge som et uavhengig kontroll- og påtaleorgan innenfor det norske antidopingarbeidet og å bidra til at Antidoping Norge gjennom sin virksomhet kan bekjempe doping ved å fremme en ærlig og dopingfri idrett. Spillemidlene har gitt Antidoping Norge mulighet til å utvikle et antidopingprogram som i internasjonal sammenheng holder et høyt nivå.

Når det gjelder Antidoping Norges virksomhet utenfor den organiserte idretten skal denne i sin helhet finansieres av andre kilder enn spillemidlene. Det legges til grunn at dette prinsippet videreføres.

Analyse av dopingprøver skjer ved Norges laboratorium for dopinganalyse, ved Oslo universitetssykehus Aker, ett av 33 WADA-akkrediterte antidopinglaboratorier. Laboratoriet mottar et årlig tilskudd fra spillemidlene til idrettsformål. Analyse av dopingprøver utgjør en viktig del av antidopingarbeidet, og departementet ønsker å sikre at Norges laboratorium for dopinganalyse kan opprettholde et høyt faglig nivå på sitt arbeid.

16.1.3 Norges deltakelse i det internasjonale antidopingsamarbeidet

Både Kulturdepartementet og Antidoping Norge deltar aktivt i det internasjonale antidopingarbeidet gjennom ulike samarbeidsfora.

Siden Europarådets antidopingkonvensjon trådte i kraft i 1990, har Europarådet spilt en sentral rolle i arbeidet mot doping i idretten. Norge er part i konvensjonen og deltar aktivt i oppfølgingen av denne. Norge deltar også i Europarådets arbeid med å koordinere europeiske innspill til WADAs virksomhet.

Som part i den nye internasjonale konvensjonen mot doping i idretten, deltar Norge også aktivt i UNESCOs arbeid med oppfølging av denne. Norge var ett av de første landene som ratifiserte konvensjonen.

Norge er medlem av IADA (International Antidoping Arrangement), et myndighetssamarbeid mellom Australia, Canada, Danmark, Finland, Nederland, New Zealand, Norge, Storbritannia, Sverige og Sør-Afrika. Landenes nasjonale antidopingorganisasjoner deltar også aktivt i samarbeidet.

I tillegg til å delta aktivt i internasjonale samarbeidsfora på antidopingfeltet, har Antidoping Norge inngått bilateralt samarbeid med antidopingorganene i enkelte andre land. Samarbeidet med Kina og Russland er her av særlig betydning.

16.1.4 Vurdering av det norske antidopingarbeidet innenfor idretten

Det er Kulturdepartementets vurdering at antidopingarbeidet innenfor idretten i Norge drives på en god og forsvarlig måte. Norge har gjennom mange år vært blant de ledende internasjonalt på dette området. Antidopingarbeidet er et dynamisk fagområde, og Antidoping Norge har et kontinuerlig fokus på å utvikle sitt arbeid i tråd med nye utfordringer. Utviklingen av et blodprofilprogram er ett av eksemplene på tiltak som skal styrke dopingkontrollarbeidet.

Europarådet gjennomførte i 2006 et besøk i Norge for å evaluere Norges oppfølging av sine konvensjonsforpliktelser. I rapporten konkluderes det med at organisering og oppgavefordeling innenfor det norske antidopingsystemet fungerer effektivt, og at rollefordelingen mellom Kulturdepartementet, NIF og Antidoping Norge er klart definert. Alle artiklene i konvensjonen oppfylles, og evalueringsgruppen fant ikke mangler i systemet.

Et annet uttrykk for kvaliteten på det norske antidopingarbeidet er den posisjonen Antidoping Norge har internasjonalt. WADA fokuserer sterkt på betydningen av å dele kompetanse og erfaring mellom antidopingorganisasjonene i de ulike landene, og på dette området har Norge vært pionerer. Allerede i 1996 ble det innledet et samarbeid med Kina, og i dag er det et tett samarbeid mellom Antidoping Norge og Kinas nasjonale antidopingorganisasjon, CHINADA. Et annet eksempel er samarbeidsavtalen mellom Antidoping Norge, RUSADA (Russlands antidopingbyrå) og WADA. Gjennom avtalen bidrar Antidoping Norge med råd og veiledning, mens WADA påser at internasjonale regler og standarder etterleves.

Det norske antidopingarbeidet kan også vurderes på grunnlag av de holdninger til doping som framkommer blant norske toppidrettsutøvere og i befolkningen som helhet. Det kan her vises til en studie gjennomført ved Norges idrettshøgskole (Breivik, Hanstad, Loland, 2009). Studien tok for seg holdninger til tradisjonelle prestasjonsfremmende midler, anabole steroider og EPO, blant toppidrettsutøvere og i befolkningen generelt. Resultatene viste at norske toppidrettsutøvere totalt avviser bruk av slike stoffer. Befolkningen generelt er også avvisende. Dette viser at det er en sterk og god antidopingkultur i Norge. Samtidig viste undersøkelsen at mulige nye og lovlige prestasjonsmetoder har betydelig aksept både blant topputøvere og enda mer i befolkningen. Forskerne indikerer at dette kan innebære tøffere kår for antidopingarbeidet i framtiden.

Det omfattende og kvalitativt sterke antidopingarbeidet som er etablert i Norge de siste årene gir grunnlag for å si at Norge i dag har et effektivt system for å bekjempe dopingbruk innenfor idretten.

16.1.5 Prioriteringer framover

Norge skal fortsatt være ledende i arbeidet mot doping i idretten. Det overordnede målet er å opprettholde og videreutvikle et effektivt og faglig sterkt antidopingarbeid, samtidig som arbeidet ivaretar rettssikkerheten og rettighetene til utøvere og andre berørte enkeltindivider.

Kulturdepartementet vil fremdeles ha fokus på organisering og rollefordeling for å sikre at alle ledd i antidopingarbeidet baserer seg på et uavhengig faglig grunnlag.

Gjennom spillemidlene til idrettsformål skal det sikres gode økonomiske rammebetingelser for gjennomføringen av antidopingarbeidet i Norge. Antidoping Norge har en avgjørende rolle i dette arbeidet, og det er en prioritert oppgave å støtte opp om deres virksomhet. Antidopingarbeidet er et fagfelt som er i stadig utvikling, og det er avgjørende at Antidoping Norge har et kontinuerlig fokus på å utvikle sitt arbeid i tråd med nye utfordringer.

Norges laboratorium for dopinganalyse inngår som et viktig element i et samlet norsk antidopingprogram. Gjennom spillemidlene til idrettsformål vil Kulturdepartementet opprettholde grunnlaget for et faglig sterkt WADA-akkreditert antidopinglaboratorium i Norge.

Gjennom å opprettholde og videreutvikle et nasjonalt antidopingarbeid basert på høy faglig kvalitet kan Norge fortsatt ivareta en internasjonal pådriverrolle på området.

Norge vil delta aktivt i den internasjonale høringsprosessen som WADA organiserer i forbindelse med revidering av WADA-koden.

16.2 Doping som samfunnsproblem (doping utenfor den organiserte idretten)

Norge har i dag et effektivt system for å bekjempe dopingbruk innenfor idretten. De siste årene har det imidlertid vært en økende erkjennelse av at bruk av dopingmidler utgjør en større utfordring i miljøer utenfor den organiserte idretten, og at dette representerer et samfunnsproblem.

En surveyundersøkelse (Barland og Tangen 2009) gjort blant unge voksne som møtte på sesjon i perioden mars–desember 2008, viste at rundt 2 prosent hadde brukt eller brukte dopingmidler. Andre undersøkelser gjort på norske forhold viser en prevalens som varierer fra 0,8 prosent til 3,0 prosent, og at det er gutter og menn som hovedsakelig bruker disse substansene (Norheim 2008). I mindre miljøer og grupper kan imidlertid bruken av doping være langt større. En sammenlignende studie av seks ulike videregående skoler i Oslo viste at totalt 4,5 prosent av alle elevene ved en eller flere anledninger hadde prøvd anabole steroider. Det var et tydelig kjønnsskille i forhold til bruk (Norheim 2008). Av guttene hadde 6,8 prosent prøvd, mens det blant jentene var 1,5 prosent.

Bruk av doping utenfor den organiserte idretten handler i hovedsak om bruk av anabole androgene steroider (AAS). Det kan også omfatte bruk av testosteron og til en viss grad også sentralstimulerende midler og veksthormoner. Man finner bruk av doping i ulike miljøer, som for eksempel i kroppsbygger- og fitnessmiljøer, blant såkalte torpedoer, i motemiljøer og blant risikoungdom. I undersøkelsen fra Barland og Tangen framgår det at motivene for å bruke doping i hovedsak er knyttet til kropp og utseende, og at idrettsprestasjoner i liten grad er en motivator.

Bruk av doping utenfor idretten er i første rekke et helse- og rusrelatert problem. På denne bakgrunn er det Helse- og omsorgsdepartementet som har det koordinerende ansvaret for myndighetenes innsats mot doping som samfunnsproblem. Norske myndigheter arbeider med å styrke kunnskapen om de helsemessige konsekvensene av dopingbruk blant dem som allerede er engasjert i arbeidet mot vold, rus og kriminalitet. Regjeringen er i ferd med å utarbeide en ny stortingsmelding om rusmiddelproblematikken. Meldingen vil omhandle doping, og tiltak knyttet både til forebygging og behandling vil bli vurdert nærmere.

16.3 Kampfiksing

Kampfiksing og manipulering av idrettsresultater har eksistert i lang tid. Selv om det mangler gode omfangsundersøkelser, kan den økte mengden med eksempler tyde på at fenomenet har økt i omfang de senere årene. Kampfiksing er mest utbredt i fotball, men det finnes eksempler også fra idretter som tennis, basketball, volleyball og håndball. Det kjennes per i dag ikke til eksempler på kampfiksing i norsk idrett.

Det er flere årsaker til at kampfiksing finner sted, og det er flere eksempler på at fotballag har blitt bestukket for å tape, eller at lag blir enige om å spille på et bestemt resultat for å oppnå en fordel. Bestikkelse av dommere er heller ikke uvanlig. Den vanligste forklaringen på den antatte oppblomstringen av kampfiksing de senere årene er knyttet til spillvirksomhet, og da særlig internettbasert gambling. Slik gambling er ofte forbundet med spillselskaper fra land og områder i verden med svak eller manglende lovgiving og/eller evne eller vilje til å håndheve lovene. Motivet er finansiell profitt, og det er avdekket kobling til grupper som driver organisert kriminalitet.

Kampfiksing er isolert sett et problem for idretten selv og dens renommé, og det er idretten som besitter virkemidler gjennom blant annet å straffe lag og utøvere som bedriver slik virksomhet. Problemet synes imidlertid å ha fått for store samfunnsmessige implikasjoner til at idrettens organisasjoner kan bekjempe problemet alene. Idretten har etterlyst et større myndighetsengasjement på området, særlig når det gjelder etterforskning og straffeforfølgelse av tilfeller av kampfiksing. Det pekes også på at lovverket er for svakt på dette området i mange europeiske land.

De europeiske idrettsministerkonferansene i 2008 og 2010 konkluderte med at det er behov for tiltak på myndighetsnivå. Europarådet har tatt initiativ til et samarbeid blant europeiske myndigheter for å bekjempe kampfiksing, og en anbefaling til myndighetene om tiltak for å bekjempe dette ble vedtatt av Europarådet i 2011. Videre ble det på den europeiske idrettsministerkonferansen i 2012 konkludert med at det skal settes i gang forhandlinger i regi av Europarådet om en mulig juridisk bindende konvensjon om kampfiksing. Kampfiksing er også et hovedtema innenfor EUs idrettspolitikk, og EU støtter opp om arbeidet som gjøres i regi av Europarådet.

Norske myndigheter vil ha et økt fokus på kampfiksing fremover, både som en bidragsyter i arbeidet på europeisk plan, men også i et nasjonalt perspektiv for å motvirke at slik aktivitet får fotfeste i Norge og norsk idrett.

16.4 Kampaktiviteter som tillater knockout

I Norge er kampaktiviteter som tillater knockout lovregulert. Profesjonell boksing er forbudt ved lov av 12. juni 1981 om forbud mot profesjonell boksing. Andre kampaktiviteter som tillater knockout er regulert av lov av 15. juni 2001 om organisert kampaktivitet som tillater knockout (knockoutloven). I henhold til knockoutloven må kampaktiviteter som tillater knockout søke om godkjenning for å arrangere konkurranse, oppvisning eller treningskamp. Søknader behandles av en egen godkjenningsnemnd oppnevnt av Kulturdepartementet. For å få godkjenning må kampaktivitetene følge nærmere fastsatte sikkerhetsbestemmelser.

Kulturdepartementet vil foreta en gjennomgang av de juridiske sidene ved lov om forbud mot profesjonell boksing og knockoutloven.

16.5 Andre aktuelle områder

Av andre aktuelle områder som på en god måte eksemplifiserer både behovet for og resultatene av et aktivt verdiarbeid kan nevnes arbeidet mot seksuell trakassering og overgrep, arbeidet mot homohets i idretten og forebygging av spiseforstyrrelser.

16.5.1 Seksuell trakassering og overgrep

NIF arbeider aktivt for å motarbeide seksuelle overgrep og seksuell trakassering innenfor idretten. Nye retningslinjer mot seksuell trakassering og overgrep i idretten ble vedtatt av idrettsstyret i september 2010.

Trenere, ledere, tillitsvalgte, funksjonærer, dommere mfl. har hovedansvaret for at retningslinjene gjøres kjent i organisasjonen/idrettsmiljøet og at disse overholdes.

Idrettsstyret har også vedtatt at alle idrettslag fra og med 1. januar 2009 plikter å innhente politiattest for personer som skal utføre oppgaver for laget som innebærer et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige eller mennesker med utviklingshemming. NIF var den første frivillige organisasjonen som innførte obligatorisk politiattest.

16.5.2 Arbeidet mot homohets i idretten

En åpen og inkluderende idrett er framhevet som en av hovedutfordringene i Idrettspolitisk dokument 2011–2015. NIF har derfor som mål å håndheve nulltoleranse for diskriminering og trakassering på grunnlag av blant annet seksuell orientering. For å ivareta dette målet arbeider NIF for å forebygge og bekjempe homohets og homofobi i organisert idrett.

Etter at prosjektet Med idretten mot homohets ble avsluttet 31. desember 2009, har NIF videreført arbeidet innenfor sin ordinære virksomhet. Det har vært prioritert å legge til rette for at særforbund og idrettskretser tar opp temaet i egen organisasjon. I tillegg har særforbund og idrettslag brukt NIFs kompetanse i håndtering av temarelevante saker.

16.5.3 Forebygging av spiseforstyrrelser

Helse er en av grunnverdiene som all idrettslig aktivitet i regi av NIF skal bygge på. Forebygging av spiseforstyrrelser blant idrettsutøvere er av stor betydning for å kunne ivareta denne verdien.

Sunn Jenteidrett er et samarbeidsprosjekt (2008–2013) mellom Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund, Norges Orienteringsforbund og Norges Friidrettsforbund. NIF bidrar med midler og kompetanse inn i prosjektet. Hovedmålene er å:

• Redusere forekomst av spiseforstyrrelser blant utøvere i disse fire idrettene.

• Heve treneres kompetanse om idrett og spiseforstyrrelser og om hvordan de kan skape arenaer for sunn utvikling av unge utøvere.

• Øke kunnskap om kosthold og ernæring blant utøvere og trenere.