11 Framtidig statlig aktivitetspolitikk

Regjeringen ønsker gjennom et bredt spekter av virkemidler å stimulere til mer og bedre aktivitet både innenfor den organiserte idretten og i form av egenorganisert trening og mosjon.

Det ytes tilskudd til organisasjoner som har idrett og fysisk aktivitet som hovedformål. Det ligger i sakens natur at egenorganisert fysisk aktivitet ikke kan stimuleres gjennom direkte tilskudd til en organisasjon eller til selve aktiviteten. Som redegjort for i kapittel 10 er tilskudd til anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet det sentrale virkemiddelet for å stimulere til egenorganisert aktivitet.

I dette kapitlet redegjøres det for framtidig statlig aktivitetspolitikk gjennom ulike tilskudd til idrettsorganisasjoner. Mål og tiltak spesifikt rettet mot fysisk aktivitet og friluftsliv vil bli omtalt i kapittel 13, mens statens mål, virkemiddelbruk og særskilte satsinger knyttet til idrettens utvidede samfunnsrolle er tema for kapittel 12.

Spillemidler til aktivitetsformål vil fortsatt primært bli kanalisert til den frivillige, medlemsbaserte idretten gjennom NIF.

Utgangspunktet for den statlige aktivitetspolitikken er idrettens egenverdi, som best lar seg beskrive med begrepene glede, mestring og sosiale fellesskap. Den statlige idrettspolitikken skal bidra til å utvikle et enda bedre aktivitetstilbud for befolkningen. Samtidig er det en selvstendig målsetting å støtte opp om idrettsaktivitet som foregår innenfor rammen av en frivillig, medlemsbasert forening.

Regjeringen legger til grunn for sin idrettspolitikk at det har en merverdi at aktiviteten foregår i idrettslag, med sine sosiale fellesskap, sin frivillighetskultur og sitt demokratiske fundament.

11.1 Utviklingstrekk og utfordringer

I tidligere kapitler er det beskrevet ulike utviklingstrekk som vil kunne påvirke den framtidige statlige idrettspolitikken. Her er det relevant å trekke fram noen utviklingstrekk og utfordringer den organiserte idretten står overfor, og som har direkte relevans for det statlige tilskuddet til NIF med medlemsorganisasjoner.

Den organiserte idretten møter konkurranse fra andre tilbydere av fysisk aktivitet i et helt annet omfang enn tidligere. At de fleste voksne trener på egenhånd eller sammen med venner er ikke nytt. De kommersielle treningssentrene har også eksistert lenge, men ikke i det omfang eller med det store spekteret av aktivitetstilbud som i dag. NIF har en målsetting om at idrettens treningstilbud blir konkurransedyktig i forhold til private treningssentre.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at den frivillige, medlemsbaserte idretten fortsatt skal være den viktigste arenaen for barns og ungdoms deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Svært mange idrettslag organiserer også aktivitet for voksne.

Den organiserte idretten har likevel ikke samme sentrale posisjon eller rolle for voksenbefolkningen som for barn og ungdom. For voksne er det overordnede målet fra statens side å stimulere til fysisk aktivitet.

Dette vil gjøres primært gjennom utbygging av anlegg og særskilte tiltak rettet mot inaktive. Samtidig vil gode rammebetingelser for lagene være viktig også for å opprettholde og utvikle et aktivitetstilbud til voksne innenfor den organiserte idretten.

Både idretten selv og det offentlige er opptatt av å finne fram til gode løsninger for å videreutvikle idrettens potensial for å aktivisere flere enn i dag, og bidra til å løse samfunnsutfordringer knyttet til fysisk inaktivitet.

For den frivillige, medlemsbaserte idretten kan dette medføre utfordringer. For det første må den ta et valg om å konkurrere med private treningssentre om de aktive voksne. For det andre er det forventninger fra det offentlige om å aktivisere nye grupper som ikke nødvendigvis er motivert for å drive fysisk aktivitet. I begge tilfeller vil det innebære krav om kompetanse og kapasitet som den frivillige idretten ikke nødvendigvis besitter.

Det er derfor viktig at offentlige myndigheter er seg bevisst muligheter og begrensinger som ligger i samarbeid med frivillige lag og foreninger. Det kan ikke fra statens side forventes eller kreves at lokale idrettslag skal ta på seg et samfunnsansvar ut over sine primæroppgaver.

Et beslektet utviklingstrekk er den tiltagende profesjonaliseringen og fagliggjøringen på deler av idrettsfeltet. Det er fortsatt slik at de aller fleste idrettslag drives nesten utelukkende med frivillig innsats.

Samtidig ser vi en rask utvikling i studietilbud innenfor ulike idrettsrelaterte fag på høgskolenivå. For staten og for idretten innebærer denne utviklingen både en utfordring og en mulighet.

De som utdannes fra disse studiene vil ha ambisjoner om å utøve sin profesjon blant annet innenfor den organiserte idretten. Det gir også idrettslagene økt tilgang på kompetanse som kan være verdifull i forhold til ønsket aktivitetsutvikling.

Et sentralt spørsmål er under hvilke betingelser profesjonalisering og et samarbeid mellom fagpersoner og frivillige styrker det sivile engasjementet og frivillig innsats. Alternativt kan en spørre om når en profesjonell ekspansjon medfører at det frivillige engasjementet svekkes.

Det er viktig å bidra til en kunnskapsbasert tilnærming til disse spørsmålene. Kulturdepartementet finansierer derfor et forskningsprosjekt i regi av Institutt for samfunnsforskning der denne tematikken belyses.

I 2010 gjennomførte NIF en undersøkelse blant et representativt utvalg av sine lag og foreninger. Idrettslagsundersøkelsen kartla blant annet hva som ble vurdert som de største utfordringene i forhold til å skape et enda bedre idrettstilbud. Det å rekruttere og holde på frivillige, og det å ha tilstrekkelig tilgang på anlegg ble sammen med det å sikre tilstrekkelig økonomisk grunnlag for drift, trukket fram som de største utfordringene.

Det framgår også av idrettslagsundersøkelsen at idrettslagene er stolte av det tilbudet de gir, og de nevner sosialt miljø og godt oppvekstmiljø som de viktigste faktorene. Dette viser at idrettslagene ønsker seg og tar et ansvar ut over et rent aktivitetstilbud.

Det å opprettholde idretten som en base for frivillighet og som oppvekstarena blir en sentral utfordring i en tid da idrettslagene møter stadig større konkurranse fra andre tilbydere av fritidsaktiviteter for barn og ungdom.

11.2 Idrettens organisering og frivillige fundament

Det er en grunnleggende forutsetning for innretningen på den statlige idrettspolitikken at NIF er en frivillig, medlemsbasert og autonom organisasjon. Det innebærer at idretten selv bestemmer rammer og innhold for organisasjonens virksomhet. NIF og deres medlemmer har ansvaret for aktivitetsutviklingen innenfor egen organisasjon.

Utgangspunket for regjeringen er at det er viktig å bevare idretten som en frivillig organisasjon med stor frihet til å definere rammene for sin virksomhet. Idrettspolitikk er frivillighetspolitikk. Det har en egenverdi at idrett utøves innenfor rammene til en frivillig organisasjon.

Det er en styrke for norsk idrett at den er samlet i én organisasjon. En samlet idrettsbevegelse har mulighet til å utnytte samarbeid på tvers og fordeling av økonomiske ressurser som virkemidler for å skape et mangfoldig aktivitetstilbud. En samlet idrettsorganisasjon har vært viktig for mangfoldet og for mindre idretters mulighet til utvikling.

En samlet idrett med et kompetent sentralledd er også viktig for at staten skal kunne drive en tilskuddsforvaltning. Ansvaret for å definere egne mål og samtidig operasjonalisere hvordan de overordnede statlige målene skal nås, ligger hos idrettsorganisasjonene selv.

Betydningen av en samlet idrettsorganisasjon er blant annet betinget av i hvilken grad sentralleddet klarer å reflektere medlemmenes interesser og behov. Det er helt avgjørende at paraplyorganisasjonen henter sin legitimitet fra sine medlemmer.

Fra statens side er det ønskelig å kunne forholde seg til en samlet norsk idrettsbevegelse. Det er NIFs rolle som et paraplyledd som er i stand til å samle og artikulere sine medlemmers interesser, som utgjør organisasjonens legitimitetsbase i forhold til offentlige myndigheter.

Statlig grunntilskudd til aktivitetsformål på idrettsområdet er knyttet til mottakerens primære formål og organisasjonsform. Det innebærer at statlig grunntilskudd vil gå til frivillige, medlemsbaserte organisasjoner som har idrett og fysisk aktivitet som sitt primære formål.

11.3 Spillemidler til NIF; mål og prioriteringer

Det viktigste statlige virkemiddelet på aktivitetsområdet er tilskuddet til NIF. Tilskuddet skal bidra til at norsk idrett har gode og stabile rammebetingelser som gir grunnlag for et kvalitativt godt og omfattende aktivitetstilbud.

Det er idrettslagenes aktivitetstilbud som i første rekke legitimerer statlige tilskudd. Det er i lagene nesten all aktivitet i norsk idrett skapes.

Det er også lagene som er rammen for idrettens viktige bidrag til å skape gode nær- og oppvekstmiljøer. Det er et mål å opprettholde idretten som en frivillig medlemsbasert organisasjon, slik at den fortsatt kan utgjøre viktige sosiale møteplasser og være arenaer for meningsdannelse og demokrati.

Det er videre et statlig mål å bidra til en åpen og inkluderende idrett. Dette innebærer at idretten skal være inkluderende overfor nye grupper, og at idrettens verdigrunnlag gjør det mulig for alle å føle seg velkommen og finne et tilbud innenfor idretten.

Gjennom vektleggingen av en inkluderende idrett, understrekes også det statlige målet om sosial inkludering og utjevning av sosiale forskjeller når det gjelder deltakelse i idrett og fysisk aktivitet.

Statens prioriterte målgrupper for tilskuddet til NIF er barn og ungdom. Dette er grupper som det er særlig viktig å stimulere til fysisk aktivitet. For barn og ungdom er idrettens rolle som sosial møteplass og kilde til meningsfylt fritid særlig viktig. For staten er det viktig å legge til rette for at alle barn og ungdom har et tilbud, uavhengig av faktorer som foreldrenes økonomi og bosted.

Den statlige idrettspolitikken har videre et særlig ansvar for å legge til rette for idrettsdeltakelse og økt fysisk aktivitet for personer med nedsatt funksjonsevne.

11.3.1 En åpen og inkluderende idrett

For å kunne nå det statlige målet om at alle som ønsker det skal kunne drive idrett og fysisk aktivitet forutsettes en åpen og inkluderende idrett.

Norsk idrett har en visjon om idrettsglede for alle. Det innebærer en ambisjon om at alle mennesker skal gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov. Dette er uttrykt i NIFs formålsparagraf og utgjør det verdimessige grunnlaget for organisasjonens virksomhet.

Kulturdepartementet understreker at omfanget av det statlige tilskuddet til NIF over tid vil avhenge av i hvilken grad norsk idrett lykkes med å leve opp til sin visjon.

Idretten har langt på vei lykkes med å gi store grupper et godt aktivitetstilbud, i særlig grad barn og ungdom. Likevel er det knyttet noen utfordringer til det å gi et tilbud til alle grupper og til mennesker med svært ulike forutsetninger for deltakelse.

Idrettens viktigste ressursgrunnlag er alle de frivillige som i praksis driver norsk idrett. Her ligger både idrettens muligheter og begrensinger i forhold til å nå alle med et godt tilbud. Den enorme frivillige innsatsen er den viktigste garantien for en åpen og inkluderende idrett. Samtidig er det begrensinger i forhold til hvilke oppgaver det med rimelighet kan forventes at et frivillig drevet lokallag kan påta seg.

Regjeringen legger til grunn at en inkluderende idrettsbevegelse er seg bevisst utfordringene knyttet til sosial ulikhet i deltakelsesmønstre. Det er i den forbindelse viktig at aktivitetstilbudet innenfor idretten ikke medfører så store kostnader for deltakerne at det i praksis representerer en reell økonomisk barriere for deler av befolkningen.

Enkelte idretter har utviklet seg i en slik retning, der kostnadsnivået er svært høyt allerede relativt langt ned i aldersklassene. Dette er en utvikling det er vanskelig å snu. Det er derfor viktig at det innenfor idrettens totale aktivitetstilbud fortsatt skal være et bredt og allsidig tilbud til alle, uavhengig av den enkeltes (eller foreldrenes) økonomiske situasjon.

En åpen og inkluderende idrett innebærer også at alle, uavhengig av kjønn, etnisk eller kulturell bakgrunn, funksjonsevne eller seksuell orientering skal kunne føle seg velkommen og delta i idrettsaktiviteter.

Kulturdepartementet vil gjennom tilskuddet til NIF legge til rette for at visjonen om en åpen og inkluderende idrett lar seg realisere.

11.3.2 Nærmere om sentrale prioriteringer

På grunnlag av de overordnede målene for den statlige idrettspolitikken som er skissert i kapittel 9 og tydeliggjøringen av mål og målgrupper i avsnittet over, legges følgende prioriteringer til grunn for tilskuddet til NIF:

• Utvikle aktivitetstilbudet til ungdom.

• Opprettholde et omfattende og kvalitativt godt aktivitetstilbud for barn.

• Styrke satsingen på idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, både innenfor topp- og breddeidretten.

• Styrke rammene for utvikling av toppidretten.

Disse prioriteringene innebærer at en eventuell styrking av tilskuddet til NIF de kommende årene vil gå til de rammepostene som er spesielt innrettet mot aktivitetsutvikling for barn og ungdom og til toppidrett.

Grunnstøttepostene til NIF og til særforbundene vil derfor ikke ha prioritet innenfor tilskuddene til aktivitetsformål de kommende årene. Disse grunntilskuddene skal fungere som en basisfinansiering som skal sikre et godt, omfattende og mangfoldig aktivitetstilbud. Det kan likevel ikke forventes at det statlige tilskuddet skal fullfinansiere sentralorganisasjonenes virksomhet og et eventuelt økt ambisjonsnivå.

Kulturdepartementet viser også til at det har vært en betydelig økning i grunnstøtten til NIF og særforbundene de siste årene.

Videre må det legges til grunn at rammebetingelsene for idrettens nasjonale organisasjonsledd vil bli styrket som følge av planlagt opptrapping av ordningen med merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner.

11.3.3 Ungdomsidrett

Regjeringen ønsker å fokusere særskilt på å styrke og utvikle ungdomsidretten. Dette er i tråd med idrettens egne prioriteringer, som peker på styrking av ungdomsidretten som et av sine viktigste satsingsområder.

Kilde: Foto: Erlend Aas/Norges fotballforbund

Den organiserte idretten favner svært mange barn. Idrettslagene er den organiserte fritidsaktiviteten med flest medlemmer også blant ungdom (NOVA 2010). Samtidig vet vi at svært mange ungdommer slutter med idrett i løpet av tenårene, og at årsakene til dette er mange og sammensatte (jf. kapittel 3).

En styrking av ungdomsidretten er viktig for å øke omfanget av fysisk aktivitet blant ungdom og som bidrag til å etablere gode aktivitetsvaner for framtiden. En slik styrking er videre viktig for å utvikle meningsfylte fellesarenaer for ungdom.

Tall fra ulike undersøkelser og kartlegginger viser at ungdom i økende grad utøver trening og mosjon i andre organisatoriske sammenhenger enn i idrettslaget. Kommersielle treningssentre og egenorganisert fysisk aktivitet har økende oppslutning blant ungdom.

Det er positivt at det utvikles treningstilbud som ungdom finner attraktive. Uavhengig av hvem som organiserer slike tilbud er det viktig at ungdom stimuleres til å være fysisk aktive.

Idrettens betydning som sosial møteplass, arena for meningsdannelse og som opplæring i en frivillighetskultur kan ikke erstattes av andre, som for eksempel de kommersielle treningssentrene. Derfor er det viktig med en ekstra stimulans for å utvikle ungdomsidretten.

Ungdom er innenfor idrettspolitikken definert som aldersgruppen 13 til 19 år. Kulturdepartementet mener det er formålstjenlig å holde fast på denne aldersinndelingen. Idrettens barneidrettsbestemmelser omfatter gruppen til og med 12 år. Det er derfor naturlig at nedre grense for ungdom settes til 13 år. Dette er i tråd med det idretten selv definerer som aldersgrense for ungdomsidrett.

Boks 11.1 NIFs trenerløype

Kilde: NIF/www.idrett.no

Den øvre aldersgrensen på 19 år må ses i sammenheng med at dette er alderen de fleste er ferdige med videregående skole. Denne alderen markerer et skille i livet der svært mange skifter bo- og nærmiljø og der idrettslaget ikke lenger har samme betydning.

Tilskuddet til NIF inneholder et eget rammetilskudd spesifikt innrettet mot barn, ungdom og breddeidrett (post 3). Kulturdepartementet vil avsette ytterligere ressurser på denne posten særskilt til utvikling av aktivitetstilbudet til ungdomsgruppen.

En slik styrking av tilskudd til ungdomsidrett vil bli sett i sammenheng med satsing på anlegg for ungdomsidrett og med tilskuddsordningen Inkludering i idrettslag, som har videreutvikling av aktivitetstilbudet som et sentralt element.

I NIFs «Idrettspolitiske dokument» for perioden 2011–2015 heter det at ungdom må få idrettslige muligheter ut fra sine egne forutsetninger. Det er en utfordring å utvikle og gjøre aktivitetstilbudet mer fleksibelt. Dette kan oppleves som et brudd med idrettslagenes tradisjonelle og godt innarbeidede aktivitetstilbud, og det kan være en utfordring å skaffe frivillige til nye typer tilbud.

Det finnes imidlertid mange eksempler på gode aktivitetstilbud for ungdom i regi av lokale idrettslag. Et viktig grep for å lykkes med satsingen på ungdomsidrett er å lære av de gode eksemplene. Det vil være et naturlig ansvar for NIF sentralt og regionalt å innhente, systematisere og spre kunnskap om hvilke ungdomstiltak som fungerer.

I samarbeid med særforbundene har NIF utviklet en ny trenerutdanning (trenerløypa). Et av elementene er økt satsing på og skolering av trenere som skal legge til rette for lavterskel og breddeaktiviteter. Trenerløypa er i stor grad begrunnet med behovet for økt kompetanse for å ivareta behovene til ungdommer som ønsker et idrettstilbud, men ikke nødvendigvis ønsker å satse for å bli best mulig innenfor tradisjonell konkurranseidrett.

Departementet mener dette er et viktig tiltak for å videreutvikle idretten og skape grunnlag for en reelt sett åpen og inkluderende idrett.

Det er positivt at idretten selv har satt fokus på å utvikle ungt lederskap og at de ønsker å legge til rette for at ungdom selv tar ansvar for eget idrettsmiljø. Kulturdepartementet ønsker å støtte opp om dette arbeidet som er viktig både for muligheten til aktivitetsutvikling og som introduksjon til frivillig arbeid.

Samtidig er det viktig at en utvikling av ungdomsidretten også omfatter satsing på konkurranseidrett. Det er grunn til å anerkjenne at selve konkurranseelementet er et kjennetegn ved idrett, et særtrekk som gir idrettutøvelse mening og identitet. Den store interessen for idrett er i stor grad et resultat av dette konkurranseelementet.

Det skal derfor også legges til rette for de ungdommene som ønsker å drive konkurranseidrett på ulike nivåer. En naturlig konsekvens av at det satses på toppidrett, er at det også drives en målrettet utviklingsorientert ungdomsidrett for å gi et best mulig tilbud til de som ønsker å satse på sin idrett.

De senere årene har det vært en markert økning i antall videregående skoler med utdanningsløp tilpasset ungdom som ønsker å kombinere idrett og utdanning. Departementet vurderer det som positivt at ungdom som ønsker å kombinere idrett og utdanning kan gjøre dette i sitt lokalmiljø.

11.3.4 Barneidrett

Den organiserte idretten har størst oppslutning blant barn (6–12 år). Som tidligere vist er det i denne aldersgruppen flere medlemskap i norsk idrett enn det er individer i populasjonen. Dette viser både at svært mange barn deltar i idrett, og at mange av disse igjen deltar i flere ulike aktiviteter. Det omfattende aktivitetstilbudet for barn er kjernevirksomheten til norsk idrett.

Barneidretten foregår lokalt i idrettslagene. Det er dette svært omfattende, gode og allsidige aktivitetstilbudet for barn i lagene som i første rekke legitimerer den statlige støtten til den organiserte idretten.

På samme måte som for ungdomsidretten er det viktig at det legges vekt på å utvikle varierte og allsidige tilbud til barnegruppen. NIF har etablert idrettens barnerettigheter og bestemmelser om barneidrett. Rettighetene er et politisk virkemiddel og uttrykker de verdier som skal være grunnlaget for barneidretten i Norge.

Rettighetene legger vekt på barns rett til trygghet og trivsel innenfor idretten, og det legges stor vekt på barnets mestring framfor prestasjon. Videre inneholder rettighetene en utviklingsplan for hva som bør være fokus for aktivitetene på ulike alderstrinn. Rettighetene er tydelige på at barn har rett til å delta i trenings- og konkurranseaktiviteter som er tilpasset deres alder, fysiske utvikling og modenhetsnivå. Barn har videre rett til å velge om de vil delta i konkurranser eller ikke, hvor mange aktiviteter de vil delta i og hvor mye de vil trene.

Bestemmelsene er et regelsett som skal overholdes i alle organisasjonsledd i norsk idrett. Sammen utgjør rettighetene og bestemmelsene rammene for barneidretten. Bestemmelsene fastslår blant annet hva slags rammer det skal være for konkurranser på ulike alderstrinn. Barneidrett er i denne sammenheng definert som idrettsaktiviteter for barn til og med det året de fyller 12 år.

Kulturdepartementet mener at idrettens barnerettigheter og bestemmelser om barneidrett er viktige for den norske idrettsmodellen og tydelig viser verdigrunnlaget som barneidretten skal gjenspeile. Statens støtte til barneidrett tar som utgangspunkt at barneidrettsbestemmelsene er kjent og overholdes ute i lagene.

Det forventes derfor at idretten legger til rette for at barn har muligheter for å prøve ut og drive med flere aktiviteter samtidig og til å finne et aktivitetstilbud som er tilpasset deres ønsker og forutsetninger.

Barneidretten er tuftet på frivillig innsats, og den er i stor grad foreldredrevet. Idrettslagenes tilbud til barn er derfor rammen for verdifulle sosiale fellesskap mellom flere generasjoner.

Det er mange oppgaver innenfor idretten som kan løses av frivillige og som ikke betinger særskilt kompetanse eller forkunnskaper. Det er med på å gjøre idretten til en arena hvor mange kan bidra frivillig. Samtidig er det viktig at selve idrettsaktiviteten baseres på kunnskap om barns utvikling og forutsetninger. Oppfyllelse av idrettens barnerettigheter forutsetter slik kunnskap og kompetanse hos trenere og ledere. Kulturdepartementet mener derfor det er viktig at NIF og særforbund fortsatt har fokus på kompetanse- og trenerutvikling innenfor barneidretten.

Departementet mener det er hensiktsmessig å holde fast på at barn i denne sammenheng defineres som aldersgruppen 6 til 12 år. Det er en naturlig nedre aldersgrense ved 6 år, som er sammenfallende med alderen da de fleste barn begynner på skolen.

11.3.5 Idrett for personer med nedsatt funksjonsevne

Kulturdepartementet vil gjennom tilskuddet til NIF legge til rette for idrettsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne.

Idrettstinget i 1996 vedtok å starte en prosess for å integrere personer med nedsatt funksjonsevne i ordinær idrett. Vedtaket bygger på en ambisjon om at alle skal kunne finne et idrettstilbud i sitt lokalmiljø.

Utgangspunktet for idrettsorganisasjonenes virksomhet og for den statlige idrettspolitikken er idrettens egenverdi, uttrykt gjennom begreper som glede, mestring og deltakelse. Dette er ikke minst viktig for utøvere med funksjonsnedsettelser. Idrett og fysisk aktivitet kan også være en viktig arena for sosialisering og allmenn ferdighetsutvikling.

En utfordring for idretten er å bygge opp og ivareta tilstrekkelig kompetanse til å skape gode aktivitetstilbud. I idretten har det de siste årene vært lagt vekt på kompetanseoppbygging i særforbundene.

Det er samtidig viktig å utvikle kompetanse på lagsnivå. Lagene er frivillig drevet, og trenere og ledere har gjerne verv i en kortere periode. Det er derfor behov for kontinuerlig kompetanseutvikling. Departementet finner det derfor meget positivt at idretten har et mål om at idrett for personer med nedsatt funksjonsevne skal integreres i trenerutdanningen i alle idretter. Gjennom tilskuddet til NIF vil departementet bidra til økt innsats for kompetanseheving i idrettslagene på dette området.

Gode og trygge miljøer er viktig for god aktivitetsutvikling for alle grupper, også personer med nedsatt funksjonsevne. Regjeringen holder fast på målet om inkludering av utøvere med funksjonsnedsettelser i ordinære idrettsaktiviteter. Det bør imidlertid tas høyde for at det i noen tilfeller, og for enkelte grupper, kan være et godt alternativ med særskilte tilbud for nærmere avgrensede målgrupper. Dette kan være formålstjenlig for å skape gode aktivitetsmiljøer og trygge sosiale fellesskap.

Regjeringen vil derfor legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i idrett og fysisk aktivitet ut fra sine ønsker og forutsetninger. Dette vil ligge til grunn for virkemiddelbruk både på aktivitets- og anleggsområdet. Det er en klar forventning om at NIF prioriterer dette området ved viderefordeling av det statlige tilskuddet.

Vektleggingen av personer med nedsatt funksjonsevne som en prioritert målgruppe, innebærer en satsing både på barne- og ungdomsidrett, breddeaktiviteter for voksne og toppidrett for denne gruppen. Det er derfor et viktig signal når det i Idrettspolitisk dokument for perioden 2011–2015 står at «toppidretten, med dens funksjonsfriske og funksjonshemmede utøvere, skal videreutvikles». Kulturdepartementet vil prioritere toppidrett for personer med nedsatt funksjonsevne gjennom tilskuddet til toppidrett (post 4).

Fra det offentlige vil det være viktig å bidra med rammebetingelser som gjør at idrettslag og andre organisasjoner kan lykkes i sitt arbeid med å gi personer med nedsatt funksjonsevne et godt aktivitetstilbud.

Kommunene har etter sosialtjenesteloven § 4-2 bokstav c, plikt til å ha støttekontaktordning. Ordningen omfatter blant annet personer med nedsatt funksjonsevne. I ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov er ordningen videreført i § 3-2. Her er imidlertid personlig assistanse (PA) tatt inn som en overordnet betegnelse. PA omfatter tjenestene praktisk bistand, opplæring og støttekontakt.

Selv om tjenesten heter støttekontakt i lovverket, kan kontakten ha ulike betegnelser, etter hva slags oppdrag han eller hun har. Det finnes for eksempel offentlig finansierte treningskontaker, som er en støttekontakt som deltar i fysisk aktivitet sammen med en som ønsker det. Ofte vil det være aktuelt å delta aktivt i et idrettslag. For å bli treningskontakt, må man ha gjennomført et kurs.

11.3.6 Toppidrett

Toppidrett er viktig som kulturell identitetsskaper i det norske samfunn. Få områder er omfattet av så stort engasjement, entusiasme og begeistring som toppidrett.

Norsk toppidrett har siden opprettelsen av Olympiatoppen på slutten av 1980-tallet hatt gjennomgående svært gode resultater. En viktig forutsetning for suksessen har vært og er det systematiske utviklingsarbeidet, samarbeidet mellom ulike idretter og de fellesskapsløsninger det er lagt til rette for gjennom Olympiatoppens arbeid. Det er imidlertid viktig å understreke at det er særforbundene som har ansvaret for ivaretakelse av toppidrett innenfor sine idrettsgrener. Departementet registrerer også at NIF understreker betydningen av den regionale kompetanseutviklingen innenfor toppidretten.

Norsk toppidrett har ikke samme ressursgrunnlag, verken befolkningsmessig eller økonomisk, som en rekke andre større nasjoner. Idretten framhever derfor selv at en viktig grunn til de mange sterke norske toppidrettsprestasjonene, har vært det utstrakte samarbeidet mellom særidretter og den kompetansen som er bygget opp i et samlet, tverrfaglig toppidrettsmiljø. Erfaringene fra dette samarbeidet er gode, og vil naturlig danne grunnlag for framtidig statlig tilskudd til toppidrett.

Dersom Norge fortsatt skal hevde seg på samme nivå i internasjonal toppidrett, er det Kulturdepartementets vurdering at det økonomiske grunnlaget for toppidrettssatsingen må styrkes. Det innebærer at departementet på sikt vil prioritere en opptrapping av det statlige tilskuddet til toppidrett.

Toppidrett er underholdning, men også dypere sett en identitetsskaper for publikum. Dette befester idrettens posisjon som et viktig kulturfenomen. I tillegg er idrett på øverste nivå uttrykk for en positiv prestasjonskultur som har klare fellestrekk med og overføringsverdi til andre samfunnsområder.

Toppidrett inspirerer og bidrar positivt til å rekruttere til idrettsaktivitet. Oppmerksomheten rundt toppidrett og dens utøvere er med på å rette fokus mot gleden, samholdet og muligheten for egenutvikling som deltakelse i idrett innebærer. Toppidrett for personer med nedsatt funksjonsevne viser på en særlig tydelig måte hva idrettsaktivitet kan bety for mestring og fysisk utvikling, og er derfor svært viktig for rekruttering gjennom å skape gode forbilder.

En styrking av toppidretten vil legge til rette for at norsk idrett også i framtiden skal tilby utøverne et trenings- og konkurransetilbud av høy kvalitet. Gode rammebetingelser for toppidretten er viktig for at norske utøvere skal kunne satse på sin idrett og ha mulighet til å utnytte sitt potensial.

Kilde: Foto: Stian Broch Photography

En absolutt forutsetning for statlig støtte til toppidrett er at denne drives innenfor faglige og etisk forsvarlige rammer. Det framheves gjerne at toppidrett er grensesprengende i sin natur. Det kreves stadig fornyelse både innenfor aktivitets- og utstyrsutvikling, og i treningsmetoder for å hevde seg i moderne toppidrett.

I en slik sammenheng er det viktig at idretten selv er seg bevisst forholdet mellom positiv prestasjonsutvikling på den ene siden og hensynet til idrettsutøvernes helse, idealene om konkurranse på like vilkår, samt toppidrettens rolle som inspirator for barne- og breddeidrett på den andre siden.

Fra statens side er det en forutsetning at toppidrettssatsingen skal styrke tilbudet både for funksjonsfriske utøvere og for utøvere med nedsatt funksjonsevne. NIF har et mål om at alle idrettsutøvere skal gis likeverdige muligheter til å utvikle sine idrettslige ferdigheter og prestere på høyt internasjonalt nivå. Kulturdepartementet understreker at toppidrett for personer med nedsatt funksjonsevne skal ivaretas innenfor rammen av tilskuddet til toppidrett (post 4).

Kulturdepartementet vil også understreke at staten alene ikke kan være en garantist for toppidrettssatsingen. Det forutsettes at idretten også i framtiden klarer å skaffe andre inntekter, herunder sponsorinntekter, til toppidrettsformål.

11.3.7 Innretning, oppfølging og kontroll av statlige midler

Det er Kulturdepartementets vurdering at inndelingen av tilskuddet til NIF i flere store rammetilskudd fungerer tilfredsstillende. Departementet vil derfor videreføre ordningen med rammetilskuddsposter.

Kulturdepartementet vil løpende vurdere behovet for justeringer i rammene for tilskuddsordningen. Eventuelle justeringer vil drøftes med tilskuddsmottakerne.

Tilskudd i form av spillemidler er statlige midler. Det innebærer at Kulturdepartementet har plikt til å følge opp at midlene blir brukt i tråd med forutsetningene som ligger til grunn for tilskuddet.

Samtidig skal ikke staten drive detaljstyring av NIF og medlemsorganisasjonenes virksomhet. Gjennom det årlige tilskuddsbrevet formulerer departementet overordnede mål for tilskuddet til NIF. Innenfor rammene av disse målene har NIF og medlemsorganisasjonene frihet til å fastsette mer konkrete mål, sentrale satsingsområder og tiltak for å nå målene.

Som redegjort for i kapittel 6 er det noen utfordringer knyttet til å dokumentere måloppnåelse for tilskuddet til NIF, og til å påvise en entydig sammenheng mellom den statlige virkemiddelbruken og den aktiviteten som foregår lokalt i idrettslagene. Kulturdepartementet anerkjenner at NIF har en krevende rapporteringsoppgave.

Idrettsbevegelsens betydning og legitimitet kommer i første rekke til uttrykk gjennom den omfattende aktiviteten som skapes lokalt i idrettslagene. Det er derfor avgjørende at NIF kan sannsynliggjøre og dokumentere hvordan virksomheten i de sentrale og regionale organisasjonsleddene bidrar til å utvikle lagenes aktivitetstilbud.

Det er en utfordring å finne den rette balansen mellom idrettsorganisasjonens autonome stilling og nødvendig oppfølging av statlige tilskudd. Omfang og innretning av oppfølging og kontroll med statlige tilskudd vil variere med hvor detaljerte målene er, og hvem som er mottaker.

Når det gjelder tilskuddet til NIF, vil den statlige kontrollen med midlene være tilpasset målsettingene for de ulike rammepostene. Det er derfor svært viktig at Kulturdepartementet er tydelige på målene og forventet rapporteringsnivå for de enkelte rammepostene i tilskuddet til NIF.

Kulturdepartementet har gode erfaringer med å gjøre bruk av evalueringer i tillegg til ordinær rapportering for større tilskuddordninger, eksempelvis for post 3 og tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger. Dette har gitt verdifull kunnskap om måloppnåelse og effektene av disse ordningene.

Kulturdepartementet vil derfor ta initiativ til en mer systematisk, forskningsbasert vurdering av måloppnåelsen for tilskuddet til NIF. Departementet mener det er formålstjenlig med regelmessig bruk av evalueringer som supplement til ordinær rapportering fra tilskuddsmottakerne.

Dette vil bidra til å kunne holde rapporteringskravene til NIF på et overordnet nivå, samtidig som det vil gi departementet jevnlig tilgang på objektiv informasjon og vurdering av måloppnåelse fra tredjepart.

Kulturdepartementet vil vurdere nærmere hvor ofte det vil være hensiktsmessig å gjennomføre denne type evalueringer og hvor omfattende den enkelte evaluering bør være, herunder hvilke rammeposter som skal gjennomgås.

Kulturdepartementet vil likevel antyde at det vil være naturlig å starte opp med en evaluering av post 1 Grunnstøtte til NIF, og post 2 Grunnstøtte til særforbund.

11.4 Tilskudd til lokale lag og foreninger

Stortinget har ved flere tidligere anledninger understreket behovet for å bedre rammevilkårene for idrettens frivillige, medlemsbaserte virke for barn og ungdom, jf. Innst. S nr. 101 (1998–99).

Som en konsekvens av dette har Kulturdepartementet siden 2000 hatt en egen tilskuddsordning for lokale lag og foreninger.

Det har vært en årlig målsetting at inntil 10 prosent av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål, avsettes til denne tilskuddsordningen. Tilskuddet for 2011 var derfor på 156 mill. kroner. Til sammen er det i perioden 2000–2012 overført 1 663 mill. kroner til lokale idrettslag gjennom denne ordningen.

Tilskuddet overføres til NIF for videre utbetaling til det enkelte lag.

Målsettingen med tilskuddsordningen er å bidra til aktivitet og deltakelse i medlemsbaserte foreninger som driver idrett og fysisk aktivitet for barn og ungdom. Det er lagenes primæraktiviteter som skal støttes. Det er videre et mål at ordningen skal understøtte den frivillige innsatsen i lagene.

Det er idrettsrådene som står for fordelingen av midlene til lagene i sine respektive kommuner. Idrettsrådene er idrettslagenes samarbeidsorgan i kommunene. Ved fordelingen skal idrettsrådene følge departementets overordnede retningslinjer og ivareta lokale behov. I tillegg kan NIF komme med anbefalinger om hvordan fordelingen kan gjøres, innenfor de rammer departementets retningslinjer gir.

Beløpet det enkelte idrettsråd har til fordeling bestemmes av antall innbyggere i målgruppen (6–19 år) i kommunen. Når idrettsrådene har foretatt sin fordeling, meldes denne til NIF som foretar utbetalingen direkte til lagene.

Kilde: Foto: Eva Skei/Norges håndballforbund

Tilskudd skal kun gis til lag som har idrett og/eller fysisk aktivitet som sitt primære formål, og som driver idrettslig virksomhet for barn og/eller ungdom. Lag som mottar tilskudd skal være selveiende og frittstående foreninger, med utelukkende personlige medlemmer.

Alle lag som tilfredsstiller ovennevnte krav, og som er medlemmer i NIF, har rett på tilskudd. I tillegg skal idrettsrådene vurdere om andre foreninger som oppfyller øvrige krav i retningslinjene, skal gis tilskudd.

Midlene skal brukes til aktivitet både for barn og ungdom. Idrettsrådene skal sikre at minst 1/3 av midlene tilfaller hver målgruppe. Tilskuddsmidlene skal i sin helhet tilfalle og utbetales til lagene.

Likestillingsaspektet, hensynet til utøvere med spesielle behov, herunder personer med nedsatt funksjonsevne, samt inkludering av barn og ungdom som i liten grad deltar i organisert idrett, skal ivaretas ved fordelingen.

11.4.1 Erfaringer med ordningen

Tilskuddsordningen er evaluert flere ganger, senest i 2007 av IRIS (International Research Institute of Stavanger). Her konkluderes det med at det er god sammenheng mellom statlige målsettinger og de resultater ordningen har medvirket til. Tilskuddsordningen er et relativt effektivt virkemiddel når hensikten er å kanalisere midler til lokalnivået for å bedre vilkårene for idrettslagenes aktiviteter.

IRIS konkluderer også med at idrettslagene har oppnådd gode resultater på flere områder og at ordningen på en hensiktsmessig måte støtter opp om lagenes barne- og ungdomsarbeid. Det er likevel grunn til å understreke at tilskuddsmidlene utgjør en relativt liten andel av lagenes samlede inntekter.

Idrettsrådene har på en god måte tatt på seg oppgaven med å fordele midlene ut til lagene. Gjennom sitt forvaltningsansvar har idrettsrådene styrket sin posisjon som koordineringsorgan for idrettslagene i lokalsamfunnet (IRIS 2007).

Det er en utfordring å finne gode tildelings- og kontrollrutiner for en statlig tilskuddsordning som fordeles ut til lokale lag. Hvert år siden ordningen ble etablert har over 5 000 idrettslag mottatt tilskudd.

Det er derfor viktig at man i forvaltningen av ordningen finner en god balanse mellom en hensiktmessig oppfølging av midlene og en fornuftig ressursbruk på kontroll. Skal ordningen fungere etter hensikten, kan ikke det enkelte idrettslag pålegges en rapporteringsbyrde som kan oppleves å ikke stå i forhold til målet med ordningen og tilskuddsbeløpets størrelse.

Rapporteringen fra NIF viser hvilke lag som har mottatt midler og hvor mye det enkelte lag har mottatt. Departementet vil med jevne mellomrom foreta mer omfattende gjennomganger for å få informasjon om bruken av og effekten av tilskuddsmidlene. En måte å gjøre dette på er å gjennomføre eksterne evalueringer.

11.4.2 Prioriteringer framover

Tilskuddet til lokale lag og foreninger, sammen med andre ordninger som merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner, merverdiavgiftskompensasjon ved bygging av idrettsanlegg og grasrotandelen fra Norsk Tipping AS, har bidratt til bedre økonomiske rammebetingelser for lokalidretten.

Kulturdepartementet ønsker derfor å videreføre og på sikt styrke satsingen på lokale lag og foreninger, gjennom at inntil 12,5 prosent av overskuddet fra Norsk Tipping AS til idrettsformål anvendes til tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger, når endringen av tippenøkkelen er faset inn.

Det er ikke ønskelig å foreta større endringer i de statlige retningslinjene for ordningen. Det understrekes at dette også i framtiden skal være en grunnstøtteordning rettet mot lagenes primæraktiviteter.

Samtidig er det viktig at også de statlige midlene til lokalnivået understøtter de delene av den organiserte idretten der utfordringene er størst. Dette gjelder lagenes muligheter til å utvikle og opprettholde et attraktivt aktivitetstilbud for ungdom, samt sikre deres mulighet til å inkludere nye grupper i sin virksomhet. Kulturdepartementet vil derfor vurdere om retningslinjene bør justeres for i enda større grad enn i dag å ivareta disse hensynene.

11.5 Tilskudd til samisk idrett

Siden 2005 er det gitt et særskilt tilskudd fra spillemidlene til samisk idrett. Tilskuddet har sin begrunnelse i Grunnlovens § 110a som regulerer statens ansvar for å legge til rette for å sikre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Idrett er en del av kulturbegrepet. Kulturdepartementet har derfor vurdert at det med henvisning til Grunnloven, gis økonomisk støtte fra spillemidlene til de særegne samiske idrettsaktivitetene. Spillemidler til samiske idrettsaktiviteter gis til Sametinget som viderefordeler midlene til samiske idrettsorganisasjoner.

Samiske idrettsorganisasjoner mottar også annen økonomisk støtte fra Sametinget. I tillegg har samisk idrett mulighet til å motta tilskudd fra spillemidlene til nødvendig infrastruktur gjennom tilskuddsordningene til idrettsanlegg. Samiske idrettslag vil også kunne motta midler gjennom Kulturdepartementets tilskuddsordning til lokale lag og foreninger.

Utover ordinære idrettsaktiviteter organiserer Samenes Idrettsforbund (SVL-N) idrettsaktiviteter som er særegent samiske og knyttet til den samiske kulturen. Det er opprettholdelse og videreutvikling av de særegne samiske idrettsaktiviteter som er en del av tradisjonell samisk kultur, som utgjør grunnlaget for tilskuddet fra spillemidlene.

Det er også en målsetting av midlene skal bidra til økt omfang av idrett og fysisk aktivitet i befolkningen. Tilskuddet skal primært benyttes til aktiviteter rettet mot barn og ungdom. Tilskuddet skal ikke støtte opp om ordinære idrettsaktiviteter som utøves i regi av samiske idrettsorganisasjoner.

Departementet mener at begrunnelsene for innføringen av et særskilt tilskudd for å bevare og videreutvikle særegne samiske idrettsaktiviteter fortsatt er gyldige. Tilskuddet fra spillemidlene vil derfor bli videreført.

11.6 Tiltak

• Kulturdepartementet vil prioritere tilskudd til utvikling av idrettstilbudet til ungdom, både i form av lavterskel- og ikke konkurransebaserte aktiviteter, og gjennom tilrettelegging for en utviklingsorientert ungdomsidrett.

• Tilskuddet til barneidrett styrkes for å opprettholde et omfattende og kvalitativt godt aktivitetstilbud for denne målgruppen.

• Gjennom tilskuddet til NIF vil det legges økt vekt på idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, både innenfor topp- og breddeidretten.

• Tilskuddet til toppidrett styrkes.

• Inndeling av tilskuddet til NIF i fire rammetilskudd fungerer tilfredsstillende og foreslås videreført.

• For å bedre oppfølgingen av tilskuddet til NIF vil det tas systematisk bruk av eksterne evalueringer av måloppnåelse.

• Tilskuddsordningen til lokale lag og foreninger styrkes ved at inntil 12,5 % av spillemidlene til idrettsformål tilfaller denne ordningen, når endringen av tippenøkkelen er faset inn.

• Tilskudd til særegne samiske idrettsaktiviteter videreføres.