12 Idrettens samfunnsbetydning

Idrett og fysisk aktivitet er av stor betydning for å skape et fungerende, aktivt og inkluderende samfunn. Først og fremst bidrar de frivillige organisasjonene på feltet gjennom å utføre sine primæraktiviteter. Det finnes idrettslag i nesten alle lokalsamfunn i Norge. Idretten er derfor av stor samfunnsmessig betydning både gjennom sine aktiviteter og sitt bidrag til sosiale fellesskap i nærmiljøet.

Regjeringen ønsker å framheve, understøtte og videreutvikle det potensialet idrett og fysisk aktivitet har for å nå mål av stor samfunnsmessig betydning. Det dreier seg i særlig grad om velferdspolitiske mål knyttet til inkludering i vid forstand, til helsefremmende arbeid og til å nå inaktive grupper med et tilbud om fysisk aktivitet.

NIF har gjennom sitt idrettspolitiske dokument for perioden 2011 til 2015 uttrykt ambisjoner om å bidra til en positiv samfunnsutvikling på en rekke områder. Idretten framhves som en viktig inkluderingsarena. Under punktet Idrett og folkehelse heter det at norsk idrett skal bidra til bedre folkehelse gjennom det brede aktivitetstilbudet lokalt. I tillegg vil idretten være en del av en bred samfunnsallianse for å redusere fysisk inaktivitet i Norge. Videre utrykkes det i dokumentet at idretten ønsker å samarbeide med skolen om allsidige aktivitetstilbud.

Friluftslivsorganisasjonene har også store mål for sitt arbeid særlig knyttet til folkehelse. Friluftsliv representerer lavterskeltilbud som når store deler av befolkningen og kan være et viktig bidrag i det forebyggende helsearbeidet.

Kulturdepartementet vil understreke at innenfor rammen av idrettspolitikken utgjør styrking av lokale foreningers rammebetingelser, blant annet gjennom satsing på utbygging av anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet, det viktigste bidraget for å nå målene knyttet til inkludering og helsefremmende arbeid.

Samarbeid mellom det offentlige og frivillige organisasjoner om tiltak utenfor organisasjonenes kjerneoppgaver forutsetter at dette foregår på organisasjonenes premisser. Det innebærer at det ikke kan forventes eller kreves, at lokale idrettslag skal ta på seg et utvidet samfunnsansvar ut over sine primæroppgaver. Det har ikke lagene nødvendigvis kapasitet eller kompetanse til. Det er viktig at også idrettsorganisasjonenes sentrale ledd er seg bevisst dette, når målene for idrettslagenes bidrag på dette området utformes.

Målet bør være at flere ønsker å delta innenfor rammene av det idrettslagene kan klare med egne, frivillige krefter. Med dette som utgangspunkt vil Kulturdepartementet oppmuntre til lokale tiltak der idretten selv initierer eller påtar seg ansvar ut over sine primæroppgaver, der det finnes kompetanse, kapasitet og et finansieringsgrunnlag for dette. I noen tilfeller vil det også være aktuelt å iverksette tiltak fra statlig nivå rettet mot særskilte grupper.

Når idretts- og friluftslivsorganisasjonene driver et arbeid som bidrar til å nå velferdspolitiske mål, vil det berøre flere departementers og ikke minst kommunenes ansvarsområder. Det er derfor viktig at den offentlige virkemiddelbruken trekker i samme retning slik at idrett og fysisk aktivitet i enda større grad enn i dag kan være en viktig bidragsyter til et aktivt og inkluderende samfunn.

12.1 Idrett er inkludering

Frivillige organisasjoner utgjør verdifulle sosiale fellesskap. Videre er organisasjonene arenaer for læring, kompetanseutvikling og meningsdannelse. Deltakelse i organisasjonslivet er sentralt for utvikling av sosial kapital og aktiv samfunnsdeltakelse.

Det er derfor viktig at organisasjonene klarer å være inkluderende overfor alle grupper i befolkningen, uavhengig av for eksempel kjønn, utdanning eller inntekt. NIF er Norges største frivillige organisasjon. Det gir idretten en unik posisjon som inkluderingsarena.

Idrettslagenes aktiviteter og sosiale fellesskap er for eksempel av svært stor betydning for mange utsatte barn og ungdom, eller som innfallsport til det norske storsamfunnet for minoritetsgrupper.

Som vist tidligere (jf. kapittel 3) oppgir kvinner i noe større grad enn menn at de er fysisk aktive. Blant NIFs medlemmer er kjønnsfordelingen om lag 40 prosent kvinner og 60 prosent menn. Det er ingen store kjønnsforskjeller når det gjelder innmelding i idrettslag i barne- og ungdomsgruppen. Overvekten av menn ser ut til å komme med stigende alder, og kan derfor være et uttrykk for en generasjonsforskjell som vil utjevnes over tid. Det er store forskjeller mellom idrettene når det gjelder kjønnsbalanse.

I styrende organer i særforbund og idrettskretser har NIF lyktes relativt godt med en kvinneandel på litt under 40 prosent. På trenersiden er bildet noe skjevere. Særlig blant trenere på øverste nivå er det en klar overvekt av menn.

Det er viktig at idretten arbeider aktivt og målrettet for å øke kvinneandelen i sentrale posisjoner og utvikler aktivitetstilbud som er attraktive for begge kjønn. Det vil blant annet styrke idrettsorganisasjonenes inkluderende rolle. Kulturdepartementet ser positivt på det arbeidet NIF gjør på dette området, og oppfordrer organisasjonen til å fortsette med tiltak for å bedre kjønnsbalansen blant ledere og trenere.

Et område som idrettsorganisasjonene har hatt fokus på de senere årene er å forebygge og bekjempe diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering. NIF har hatt et eget prosjekt «Med idretten mot homohets», som blant annet har vært finansiert gjennom tilskudd fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Erfaringene fra prosjektet er gode, men for å oppnå varige resultater er det viktig å ha et kontinuerlig fokus på problemstillingen. NIF har derfor sørget for at bevisstgjøring og handlingsalternativer for å motvirke diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering er en del av trenerutdanningen. Temaet er også en del av idrettens verdiarbeid.

Regjeringen vil understreke viktigheten av at idretten fortsetter sitt arbeid for en åpen idrett og motvirker diskriminering på grunnlag av seksuell orientering.

Idrettsdeltakelse er særlig viktig for barn og ungdom. Enkelte grupper av barn og ungdom med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i idrettslag og idrettsaktiviteter. Det er imidlertid stor variasjon i deltakelsen blant barn og ungdom med innvandrerbakgrunn. Mens gutter med innvandrerbakgrunn er omtrent like idrettsaktive som andre gutter, er jentene underrepresenterte i idretten.

Det er viktig å ha med seg at ungdom med innvandrerbakgrunn i større grad enn ungdom med norsk barkgrunn er med i ikke-organiserte idrettsaktiviteter (NOVA 2011).

I NOU 2011:14 Bedre integrering vises det til at når det gjelder gutter, dreier forskjeller i idrettsaktivitet seg primært om ressurser (først og fremst familieøkonomi), mens forskjeller i idrettsmedlemskap forklares med religion og kultur (deriblant verdien av å prioritere skolen). Ressurser forklarer også mye av minoritetsjentenes underrepresentasjon, men religion er en viktigere årsaksforklaring enn for guttene. Økonomiske ressurser i hjemmet bidrar til å begrense minoritetsungdoms deltakelse i den organiserte idretten (NOU 2011:14, kapittel 10.4).

Kulturdepartementet viser til at NIF, særforbund og idrettslag er opptatt av at idretten skal være en arena hvor mennesker med innvandrer- og minoritetsbakgrunn skal finne seg til rette. Det finnes en rekke gode eksempler på idrettslag som har lykkes i sitt arbeid med inkluderingsarbeid overfor barn og ungdom med innvandrerbakgrunn.

Utdraget fra NOU 2011: 14 Bedre integrering, viser at det er svært viktig at idretten utvikler lavterskeltilbud, ikke minst er det viktig at aktivitetstilbudet innenfor idretten ikke medfører så store kostnader for deltakeren at det i praksis representerer en økonomisk barriere.

Det er viktig at idrettsaktivitet er tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomi. Dette er avgjørende for at idretten fortsatt skal kunne nå alle og motvirke sosial ulikhet i deltakelsesmønstre (jf. kapittel 11).

12.1.1 Inkludering i idrettslag

Kulturdepartementet forvalter en særskilt tilskuddsordning som tar utgangspunkt i idrettslagenes evne og mulighet til å være inkluderingsarenaer i nærmiljøet.

Det overordnede målet med tilskuddsordningen Inkludering i idrettslag er å inkludere nye grupper inn i idrettslagenes ordinære aktivitetstilbud, gjennom å motvirke økonomiske og kulturelle barrierer som kan være til hinder for å delta i organisert idrettsaktivitet.

Tilskuddet skal benyttes til tiltak rettet mot barn (6–12 år) og ungdom (13–19 år) med innvandrerbakgrunn – med særlig vekt på jenter, og barn og ungdom fra familier med lav betalingsevne. I 2012 er det avsatt 9,5mill. kroner til ordningen til fordeling i 2013.

NIF er tilskuddsmottaker og viderefordeler tilskudd til idrettsråd og idrettslag i ti større bykommuner og fire randkommuner til Oslo. Det ytes tilskudd blant annet til å utvikle lavterskeltilbud til alle uavhengig av medlemskap i et lag og til å videreutvikle det medlemsbaserte tilbudet i lagene.

Kulturdepartementet ga høsten 2010 International Research Institute of Stavanger (IRIS) i oppdrag å foreta en gjennomgang av tilskuddsordningen. Hensikten var å få oppdatert kunnskap om hvordan idrettslagene, gjennom tilskuddsordningen, lykkes i sitt arbeid med å tilrettelegge for inkludering og integrering.

IRIS viser i sin gjennomgang til at tilskuddsordningen bidrar til et stort mangfold, både når det gjelder målgrupper, aktivitetstilbud og organisatoriske løsninger. Idrettslagene har i første rekke iverksatt generelle tilbud rettet mot både minoritets- og majoritetsbarn og – ungdom av begge kjønn.

På et overordnet nivå er måloppnåelsen betydelig. En av de viktigste måloppnåelsene IRIS peker på, er at en større del av idrettsbevegelsen nå engasjerer seg i problematikk knyttet til inkludering og integrering. Tilskuddet har utløst og opprettholder et økende tilbud og engasjement i idrettslagene overfor barn og ungdom med minoritetsbakgrunn og fra familier med betalingsproblemer.

Måloppnåelse i form av antall personer som inkluderes i idrett, synes tallmessig mest knyttet til lavterskeltilbud. Rekruttering til ordinære idrettslagstilbud, som også kommer til uttrykk gjennom medlemskap i klubben, rapporteres det også om, men i vesentlig mindre grad.

Rapporten fra IRIS indikerer også at ordningen medfører at tilskuddsmottakerne har økt fokus på inkluderingsarbeidet og at arbeidet blir mer systematisk.

Samtidig pekes det på at det er utfordringer knyttet til å rekruttere barn og ungdom inn i lagenes ordinære aktiviteter, samt i forhold til å mobilisere frivillige ressurser og da i særlig grad å involvere nok foreldre. Dette er et punkt der det vil arbeides videre med å utvikle gode rekrutteringsmodeller. Som på alle andre områder er idretten avhengig av frivillige ressurser for å skape et varig og godt tilbud til målgruppene for denne tilskuddsordningen.

Kulturdepartementet mener at tilskuddsordningen Inkludering i idrettslag kan være med å bidra til at idrettsråd og idrettslag har større fokus på og er bedre rustet til å lykkes i arbeidet med å inkludere barn og ungdom med minoritetsbakgrunn i idrettsfellesskapet.

Tilskuddsordningen er også viktig fordi den er med på å synliggjøre idrettslagenes rolle som inkluderingsarena. Det er derfor viktig at de idrettsråd og lag som omfattes av ordningen bidrar med gode eksempler på tiltak som lykkes, slik at dette på en hensiktsmessig måte kan gjøres kjent for alle organisasjonsledd i NIF og andre frivillige organisasjoner. NIF har et ansvar for å spre slik kunnskap i sin organisasjon.

Det er også verdt å merke seg at mange av utfordringene med å få med minoritetsungdom i idrettslag er de samme som gjelder for å rekruttere og holde på ungdom generelt i idretten. Kulturdepartementet mener derfor det kan være grunn til å se på resultatene fra tilskuddsordningen også i arbeidet med å utvikle ungdomsidretten mer generelt.

Kulturdepartementet vil derfor styrke tilskuddsordningen i størrelsesorden 2 mill. kroner i forhold til 2011 nivå, når effekten av endringen i tippenøkkelen slår inn. Styrkingen av tilskuddet forutsetter at NIF prioriterer arbeidet med erfaringsoverføring og kompetanseutvikling med utgangspunkt i resultatene fra lagenes arbeid.

12.2 Idrett og fysisk aktivitet som bidrag til bedret folkehelse

Befolkningens helse er blant samfunnets viktigste ressurser. Befolkningen får stadig bedre helse, likevel er det fortsatt et stort potensial i å fremme helse og forebygge sykdom og tidlig død.

Kilde: Foto: Beate Patay/Hammer Turn

Det er et samfunnsansvar å bidra til god helse i befolkningen. Hvordan vi utvikler samfunnet vårt har stor betydning for helsen til hver og en av oss, og ikke minst for hvordan helsen er fordelt i befolkningen. God helse hos den enkelte øker muligheten for livsutfoldelse.

Kilde: Foto: Beate Patay/Hammer Turn

Til tross for at en økende andel av befolkningen rapporterer at de trener og mosjonerer på fritiden, kompenserer ikke dette i tilstrekklig grad for den reduserte aktiviteten i hverdagen. Fysisk inaktivitet svekker funksjonsdyktigheten og øker risikoen for sykdom, skader og dødelighet. Beregninger viser at rundt 95 000 nordmenn kan defineres som fullstendig inaktive. (SINTEF 2010).

Samtidig viser undersøkelser at en beskjeden økning i aktivitetsnivået gir inaktive en betydelig helsegevinst i form av redusert sykdomsrisiko, bedre livskvalitet og økt funksjonsdyktighet i eldre år.

Helsemyndighetenes anbefalinger for fysisk aktivitet er minst 30 minutters daglig moderat fysisk aktivitet. Et eksempel på moderat aktivitet kan være rask gange, og aktiviteten kan være oppdelt i løpet av dagen i bolker av minst 10 minutters varighet. Dette er nok til å gi en helsegevinst for dem som tidligere bare har hatt lette daglige aktiviteter.

Den største helsegevinsten kommer når man går fra å være inaktiv til å bli aktiv, deretter vil økt fysisk aktivitet gi ytterligere gevinst. Daglig aktivitet på 60 til 90 minutter anbefales for å forebygge overvekt. For barn og ungdom anbefales minst 60 minutters variert daglig fysisk aktivitet med både moderat og høy intensitet (Helsedirektoratet).

Rettferdig fordeling av velferdsgoder er grunnleggende for god helse i befolkningen. Helseplager knyttet til fysisk inaktivitet rammer sosialt skjevt og bidrar til økte sosiale helseforskjeller.

12.2.1 Folkehelse i samhandlingsreformen

Folkehelsearbeid handler om å skape gode oppvekstvilkår for barn og ungdom, forebygge sykdom og forhindre skader, og det handler om å utvikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner og beskytter mot helsetrusler. Dette krever systematisk og langsiktig innsats i alle samfunnssektorer.

Det å fremme helse, forebygge sykdom og redusere sosiale helseforskjeller er helt sentralt i Samhandlingsreformen. Reformens fokus på forebygging ble understreket av Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 47 (2008–2009), jf. Innst. 212 S (2009–2010).

Samhandlingsreformen er både en retningsreform og et langsiktig utviklingsprogram for å sikre kvalitet i tjenestene og et bærekraftig samfunn. Reformen er konkretisert gjennom Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015, jf. Meld. St.16 (2010–2011), og to nye lover med ikrafttreden 1. januar 2012, jf. Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) og Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det vises til Stortingets behandling, jf. Innst. 422 S (2010–2011), Innst. 423 L (2010–2011) og Innst. 424 L (2010–2011).

Regjeringen varslet i Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 utvikling av en tverrdepartemental folkehelsestrategi. Hensikten er å styrke koordineringen mellom sektorer og gi mulighet for å se ulike områder i sammenheng.

Videre la regjeringen i meldingen grunnlag for en ny og bredere nasjonal satsing på fysisk aktivitet og varslet arbeid med å fastsette indikatorer og måltall for helseadferd og påvirkningsfaktorer på flere områder som bl.a. fysisk aktivitet.

Folkehelsestrategien er tverrdepartemental og skal legges fram i 2013. Regjeringen vil styrke arbeidet med å fremme god helse i befolkningen, forebygge sykdom og utjevne sosiale helseforskjeller. Det skal tas hensyn til sosiale helseforskjeller i planer, politikk- og lovutvikling, der det er relevant.

12.2.2 Ny lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

Folkehelseloven, jf. Prop. 90 L (2010–2011) Lov om folkehelsearbeid, skal legge til rette for et langsiktig og systematisk folkehelsearbeid. Et viktig grep i loven er å samle folkehelseregelverket i én lov som regulerer kommuner og fylkeskommuners oppgaver og ansvar, og som i tillegg pålegger statlige helsemyndigheter å støtte opp under kommunesektorens folkehelsearbeid.

Loven skal medvirke til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Loven baseres på fem grunnleggende prinsipper; «helse i alt vi gjør» (Health in All Policies), føre-var-prinsippet, prinsippet om bærekraftig utvikling, prinsippet om utjevning og prinsippet om medvirkning.

Folkehelseloven pålegger kommuner og fylkeskommuner et helhetlig ansvar for å fremme folkehelse gjennom de virkemidler de rår over. Videre knyttes folkehelsearbeidet i kommunesektoren til planlegging etter plan- og bygningsloven med krav til medvirkning fra innbyggerne. Intensjonen er blant annet å bringe folkehelse inn som en integrert del av det lokaldemokratiske arbeidet med samfunnsutvikling som fremmer helse og velferd i kommunene.

Etter plan- og bygningsloven er kommuner og fylkeskommuner pålagt å planlegge på en måte som blant annet fremmer befolkningens helse og motvirker sosiale helseforskjeller. Ny folkehelselov utfyller planloven ved at kommuner og fylkeskommuner pålegges å skaffe seg oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker denne, jf. §§ 5 og 21. Dette kan for eksempel gjelde muligheter for idrett og fysisk aktivitet.

Etter lovens §§ 6 og 21 skal oversikten inngå som grunnlag i arbeidet med lokale og regionale planstrategier. Basert på denne oversikten over folkehelseutfordringene skal kommunene fastsette mål og strategier og iverksette nødvendige tiltak, jf. § 7. Loven krever ikke egne planer for fysisk aktivitet, men det legges til grunn at folkehelse, herunder fremming av fysisk aktivitet, ivaretas og forankres i plansystemet etter plan- og bygningsloven.

Kulturdepartementet stiller som et vilkår for å søke om spillemidler at et idrettsanlegg er innarbeidet i en kommunal plan (jf, kapittel 10). Etter departementets vurdering er dette vilkåret formålstjenlig for å sikre en anleggsutbygging i kommunene som er et uttrykk for lokale behov og prioriteringer.

Med folkehelseloven etableres et nytt fundament for å styrke folkehelsen i politikk- og samfunnsutvikling og i planarbeid ut fra regionale og lokale utfordringer og behov. I dette ligger også en styrking av innsatsen til kommunene og fylkeskommunene som planmyndighet etter plan- og bygningsloven for å sikre natur og rekreasjonsområder som er viktige for befolkningens muligheter til fysisk utfoldelse, idrett og friluftsliv.

Det kan også gjelde innsats for å møte behov for enkle anlegg som turveier og stier, samt øvrige nærmiljøanlegg som kan gi bedre muligheter for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Ikke minst kan det gjelde bygging og vedlikehold av gang- og sykkelveier for å sikre en tryggere fremkommelighet for myke trafikanter – til og fra skole, jobb og fritidsaktiviteter.

Kvaliteter i det fysiske miljøet betyr mye for hvor fysisk aktiv befolkningen er. Barn, eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser er særlig avhengig av bolignære aktivitetsområder for å kunne utfolde seg trygt. Det er viktig, blant annet i et utjevningsperspektiv, at slike hensyn ivaretas i planlegging og utforming av de fysiske omgivelsene.

Samtidig vil det være avgjørende viktig at helsemyndigheter sentralt, regionalt og ikke minst i kommunene engasjerer seg og bidrar med sin kunnskap og kompetanse i samspill med andre i slike prosesser. Generelt vil arbeid for fysisk aktivitet i befolkningen skje i samarbeid med aktører regionalt og lokalt, herunder frivillige organisasjoner, i samsvar med ansvars- og rolledelingen som følger av loven.

12.2.3 Nærmere om samarbeid med frivillige organisasjoner

Prop. 90 L (2010–2011) omtaler forholdet til frivillige organisasjoner i folkehelsearbeidet. Det vises til at frivillige organisasjoner spiller en betydelig rolle, både ved at det gir egenverdi for den enkelte å engasjere seg i frivillig innsats og i kraft av de tilbudene og tjenestene som organisasjonene produserer for omverdenen.

Innenfor det voksende segmentet av organisasjonssamfunnet – idrett, kultur og fritid – viser forskning at det er sosiale forskjeller i deltakelse. Forskning viser også at det er sosiale forskjeller i aktivitetsvaner og helse. De med høy utdanning er mer fysisk aktive enn grupper med lavere utdanning.

Samtidig vet vi at barn av foreldre med høy utdanning er mer aktive og deltar oftere i fysisk aktivitet enn barn av foreldre med lav utdanning. I et folkehelseperspektiv er det viktig at alle, uavhengig av alder, sosioøkonomisk status eller etnisitet, får tilgang til det godet som deltakelse i frivillige lag og organisasjoner innebærer for den enkelte.

Fylkeskommuner og kommuner tillegges etter folkehelseloven et større og mer helhetlig ansvar i folkehelsearbeidet. Det er forventet at de inngår allianser og etablerer samarbeid med ulike aktører, også med frivillige organisasjoner, på ulike områder i folkehelsearbeidet.

Slik det også framgår av lovproposisjonen vil prinsippene for samarbeid med frivillig sektor i hovedsak være de samme som for det tverrsektorielle samarbeidet forøvrig. Blant virkemidlene er partnerskapsavtaler og dialogarenaer, samt plansystemet etter plan- og bygningsloven som medvirkningsarena.

Etter folkehelseloven § 4 tredje ledd skal kommunene legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Ved Stortingets behandling av lovforslaget, jf. Innst 423 L (2010–2011), ble det påpekt at den enkelte kommune, ut fra lokale hensyn og behov, selv må ta stilling til omfag av samarbeidet og hvordan samarbeidet ønskes tilrettelagt. Fra det offentlige vil det imidlertid være viktig å ta hensyn til at lokale idrettslag i all hovedsak drives med frivillig innsats.

Samtidig vil det være viktig ikke å initiere samarbeidsprosjekter som kan gå på bekostning av lagenes primæroppgaver og deres frivillige og demokratiske fundament.

Idrettsorganisasjonene har i likhet med en del friluftslivsorganisasjoner organisering og tilrettelegging av fysisk aktivitet som sin primæroppgave. Lokale idrettslag er gjennom sine primæroppgaver viktige bidragsytere til økt fysisk aktivitet i det helsefremmende arbeidet, ved å legge til rette for aktivitetstilbud i stimulerende miljøer.

Tilskuddet fra Kulturdepartementet til NIF skal støtte opp om idrettsorganisasjonens satsing på å nå inaktive og aktivisere flere gjennom idrettslagene. NIF mottar i tillegg tilskudd fra Helsedirektoratet som er spesielt rettet inn mot området idrett og folkehelse.

Til grunn for Helsedirektoratets tilskudd ligger føringer fra Stortinget der følgende områder forutsettes ivaretatt; styrking av arbeidet med idrett for personer med nedsatt funksjonsevne, et sprekere Norge i regi av Norges bedriftsidrettsforbund og idrettslig lavterskeltilbud for fysisk inaktive og andre utsatte grupper.

Gjennom styrking og videreutvikling av idrettslagenes primæroppgaver kan det legges til rette for at enda flere enn i dag stimuleres til å drive fysisk aktivitet i form av trening og mosjon. Frivillige lag og organisasjoner kan også være tilbydere av blant annet fysisk aktivitet i samarbeid med frisklivssentraler.

12.2.4 Nærmere om frisklivssentraler

I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, Prop. 91 L (2010–2011), framgår det at kommunen skal tilby helsefremmende og forebyggende tjenester. Dette gjelder blant annet helsestasjons- og skolehelsetjeneste. I tillegg kan kommunen tilby tjenester eller tilbud som ikke følger direkte av loven, for eksempel frisklivstilbud, helsestasjon for eldre m.v.

Frisklivssentralen er et kommunalt tilbud til personer som har behov for hjelp til å endre helseatferd. Tilbudet skal styrke individets mestring av egen helse, primært gjennom endringsfokusert veiledning og tilpassede tiltak for fysisk aktivitet, bedre kosthold og røykeslutt. Noen har også tilbud til personer med risikofylt alkoholbruk og lettere psykiske lidelser.

Frisklivssentralene blir stadig viktigere i kommunehelsetjenestens arbeid for å fremme helse og forebygge sykdom. Det legges vekt på tiltak som kan utjevne sosiale helseforskjeller. Evalueringer har vist at tilbudene når ut til personer fra lave sosioøkonomiske grupper og at de er godt tilpasset deltakerne.

En studie fra Nordland og Buskerud har vist at tilbudene gir økt fysisk form, redusert vekt og økt selvopplevd helse, og at framgangen delvis vedlikeholdes også ett år etter oppfølging.

Det har vært en betydelig vekst i antall kommuner som har etablert denne type tjenester. Ved inngangen til 2011 var det etablert frisklivstilbud i over 100 kommuner, hvorav noen drives som interkommunalt samarbeid. Flere er under oppbygging.

Tjenesten er ikke lovpålagt, og det er ingen fast modell eller krav til hvordan en frisklivssentral skal utformes. Mange kommuner ønsker å etablere frisklivssentraler, og i løpet av de siste årene er det gitt økonomisk støtte fra staten til utvikling og tilrettelegging av slike tilbud i kommunene.

Helsedirektoratet utga i februar 2011 en veileder for etablering og drift av frisklivssentraler. Frisklivssentralene samarbeider med henvisende instanser, andre relevante helse- og omsorgstjenester og sosialtjenester, lokale lavterskeltilbud og frivillige organisasjoner, bl.a. innen idrett. Aktivitetene ved sentralene bør i størst mulig grad være slik at de kan følges opp etter at «reseptperioden» er avsluttet.

Målet er å gjøre deltakerne i stand til å vedlikeholde for eksempel økt fysisk aktivitet gjennom egenaktivitet eller som deltakere i lokale tilbud. En viktig oppgave er derfor å veilede deltakerne videre til lokale lavterskeltilbud. Frisklivssentralene bør ha oversikt over hvilke tilbud som finnes for fysisk aktivitet, kostholdsendring, røykeslutt og andre tidlig intervensjons- og mestringstilbud i kommunen. Frivillige lag og organisasjoner kan også være tilbydere av blant annet fysisk aktivitet i samarbeid med frisklivssentraler.

12.3 Idrett og fysisk aktivitet i skolen

Regjeringen har over lang tid satt fokus på skolens bidrag til økt fysisk aktivitet. En viktig forutsetning for å drive fysisk aktivitet er at det er lagt til rette for det gjennom fysisk utforming av skolens uterom, og gjennom bygging av anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet i tilknytning til skoler.

Ved fordelingen av spillemidler til anlegg og områder for fysisk aktivitet vil anlegg der det foreligger flerbruksmuligheter bli prioritert. Dette vil blant annet omfatte anlegg som kan benyttes av skolen på tidspunkter hvor idretten eller andre primære brukergrupper ikke benytter anlegget.

Kilde: Foto: Kulturdepartementet/Idrettsavdelingen

Regjeringen fremmet våren 2011 en stortingsmelding om innholdet i skolens ungdomstrinn, Meld. St. 22 (2010–2011) Motivasjon – Mestring – Muligheter. I meldingen omtales fysisk aktivitet. Meldingen viser til at skolen har muligheter til å legge til rette for økt fysisk aktivitet innenfor rammen av lovverk og læreplaner.

Det finnes en rekke eksempler på at det legges til rette for fysisk aktivitet i skolen. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en idé- og ressursbank for fysisk aktivitet i skolen. Der finnes det stoff om hvordan fysisk aktivitet kan inngå som metode i fag, som pauseaktivitet eller mer planlagt aktivitet for alle. Kunnskapsdepartementet oppfordrer skolene til å ta i bruk denne idébanken.

Prosjektet Fysisk aktivitet og måltider i skolen har gitt verdifulle erfaringer og godt ressursmateriell til skolene.

Viktigheten av fysisk aktivitet er understreket ved at regjeringen i 2009 innførte rett til fysisk aktivitet for 5. til 7. tinn i grunnskolen, i tillegg til kroppsøvingsfaget. Til sammen skal dette utgjøre 76 timer i løpet av disse to årstrinnene. Den obligatoriske fysiske aktiviteten skal tilrettelegges slik at alle elever kan oppleve glede, mestring, fellesskap og variasjon i skoledagen.

Gjennom det ordinære tilskuddet til NIF har Kulturdepartementet gitt idrettsorganisasjonene muligheten til å utvikle samarbeidet mellom idrett og skole og SFO. NIF beskriver samarbeidet som vellykket og konkluderer med at dette bidrar til mer aktivitet.

Skole og SFO foregår på dagtid. Det vil i begrenset grad være mulig å drive tilbud på dagtid over tid utelukkende med frivillig innsats. Et vellykket samarbeid mellom idrett og skole/SFO forutsetter derfor lokal forankring og finansiering, samt at idrettens særegenhet som frivillig organisasjon hensyntas.

Kulturdepartementet vil fortsatt gi anledning til at spillemidler benyttes til å stimulere til tiltak og utvikle modeller for samarbeid mellom idrettslag og skolen, eller SFO. Departementet finner det formålstjenlig at tiltak for å øke den fysiske aktiviteten på ungdomstrinnet prioriteres.

Det forutsettes i den forbindelse at NIF utvikler en idébank med eksempler på vellykkede samarbeidsrelasjoner. Dette kan medvirke til erfarings- og kompetansespredning i og mellom idrettsorganisasjoner.

Kulturdepartementet finner det formålstjenlig å initiere en evaluering av samarbeid mellom idretten og skole/SFO. Ved en systematisk gjennomgang av dette feltet vil det trolig være mulig å identifisere forutsetninger for å lykkes med denne type samarbeid. Dette kan igjen danne grunnlag for en mer kunnskapsbasert tilnærming til feltet.

I tillegg har Miljøverndepartementet og Kunnskapsdepartementet et samarbeidsprosjekt som heter Den naturlige skolesekken. Dette er et prosjekt som skal inspirere til flerfaglighet, samarbeid, fysisk aktivitet og bruk av naturen som læringsarena. Gjennom Den naturlige skolesekken kan skoler og organisasjoner søke om midler til å utvikle flerfaglige undervisningsopplegg, der også friluftsliv og fysisk aktivitet kan inngå.

12.3.1 Kroppsøving i skolen

Kroppsøving er det enkeltfaget i grunnskolen som har tredje flest timer (etter norsk og matematikk). Faget er svært viktig for å nå barn og ungdom med et kvalitativt godt tilbud om fysisk aktivitet. Skolen er den eneste arenaen hvor en kan nå alle i aldersgruppen 6–15 år.

Utdannede kroppsøvingslærere vil trolig være den gruppen som er best kvalifisert og har størst mulighet til å stimulere til fysisk aktivitet for alle, også de som ikke finner seg til rette innenfor idretten.

I Meld. St. 22 (2010–2011) heter det at kroppsøvingsfaget skal inspirere til bevegelse gjennom ulike former for fysisk aktivitet. I Elevundersøkelsen oppgir elevene at kroppsøving er det faget de liker best. Faget har vært gjenstand for diskusjon, spesielt knyttet til vurderingspraksis og vurderingsbestemmelsene i læreplanen for faget og forskrift til opplæringsloven.

Spørsmålene knytter seg blant annet til i hvilken grad elevens forutsetninger skal virke inn på vurderingen av elevens kompetanse i faget, hvor stor innvirkning resultater på ulike prestasjonstester skal ha på vurderingen, og privatistordningen knyttet til faget.

Tilbakemeldinger Kunnskapsdepartementet får, kan tyde på at noen oppfatter at faget er i ferd med å utvikle en kultur for måling og testing som ikke fremmer fagets formål. Kunnskapsdepartementet ønsker mer informasjon om hvordan opplæringen gjennomføres, og vil blant annet se nærmere på for eksempel vurderingspraksisen i faget, herunder omfang og bruk av ulike tester. Utdanningsdirektoratet har på denne bakgrunn fått i oppdrag å gjennomgå læreplan og grunnlaget for vurdering i kroppsøvingsfaget.

Elevundersøkelsen har kartlagt om elevene er fornøyd med arbeidsformene i de ulike fagene. Kroppsøving er et fag der elevene kan oppleve inspirasjon, mestring og motivasjon (Meld. St. 22 (2010–2011)).

12.4 Idrett og fysisk aktivitet for inaktive voksne

Som det framgår av tidligere kapitler vil barn, ungdom og personer med nedsatt funksjonsevne være de prioriterte målgruppene for den statlige idrettspolitikken framover.

Voksne har et ansvar for å ta vare på egen helse blant annet gjennom å drive fysisk aktivitet. Tallmaterialet som er presentert tidligere i meldingen viser at en stadig større andel av befolkningen tar et slikt ansvar, og driver en eller annen form for trening eller mosjon.

Samtidig er det mange av de som trener eller mosjonerer som er i for lite aktivitet i forhold til helsemyndighetenes anbefalinger, og en relativt stor gruppe oppgir at de aldri trener eller mosjonerer.

Kapittel 3 viser at voksne i relativt beskjeden grad trener i regi av idrettslag. NIFs idrettslagsundersøkelse viser at om lag 70 prosent av idrettslagene oppgir at de har treningstilbud for voksne. Det kan derfor være grunn til å anta at selv om det finnes en rekke tilbud, er det få voksne som benytter seg av disse.

Det er flere og sammensatte årsaker til at det er slik. Voksne som driver idrett eller fysisk aktivitet gjør dette egenorganisert eller i stadig større grad i private treningssentre.

Det viktigste det offentlige kan bidra med ovenfor den gruppen av voksne som allerede er fysisk aktive, er utbygging av idrettsanlegg og sikring av områder der aktiviteten kan foregå. Også for inaktive vil en tilpasset anleggsutvikling være viktig (jf. kapittel 10).

For enkelte, klart avgrensede målgrupper kan det være formålstjenlig med andre særskilte tiltak. Det er et mål at alle skal kunne ta del i gleden ved å være fysisk aktiv og oppleve nytteverdien i form av bedret helse.

Regjeringen ønsker å stimulere til et samarbeid mellom arbeidsmyndighetene og idrettsorganisasjonene med et mål om å gi et aktivitetstilbud til mennesker som av ulike grunner befinner seg utenfor det ordinære arbeidslivet.

12.4.1 Tiltak for inaktive

Aktiv på dagtid er et tilbud som er etablert flere steder i landet. Aktiv på dagtid er tilrettelagt fysisk aktivitet på dagtid for alle som mottar en eller annen form for trygd eller sosial stønad og som er mellom 18 og 65 år.

Det er stor variasjon i hvordan Aktiv på dagtid er organisert rundt om i landet, hvem som finansierer tilbudet og hvem som står for aktiviteten. En fellesnevner er at det som regel dreier seg om samarbeidsløsninger mellom det offentlige og idretten.

I tillegg til tiltak som bærer navnet Aktiv på dagtid, finnes det en rekke lokale samarbeidsrelasjoner mellom for eksempel kommuner, lokale NAV-kontorer og idrettslag med samme mål og målgrupper.

NOVA har gjennomført en kartlegging av deltakernes erfaringer med Aktiv på dagtid tilbudet i Oslo (NOVA rapport 13/11: «Aktiv på dagtid»). Rapporten konkluderer med at deltakerne i Oslo generelt er svært fornøyde med treningstilbudet. Deltakerne oppgir selv at de har utbytte av treningen i form av bedre helse, at de kommer i bedre form og blir mer fornøyde med seg selv.

NOVA mener det er flere forhold som gjør at deltakerne i Aktiv på dagtid i Oslo synes dette er et vellykket tiltak; Det er høy kvalitet på selve treningstilbudet, det er ingen høy økonomisk terskel for å delta og tilbudet har lav terskel både treningsmessig og sosialt. I tillegg framheves det som positivt at Aktiv på dagtid ikke er en del av det offentlige hjelpeapparatet, men er en nøytral arena (NOVA 2011).

Regjeringen ser meget positivt på denne type tiltak overfor inaktive. Tiltakene mennesker som har stort utbytte av aktivitetene som tilbys. Et godt aktivitetstilbud til den målgruppen det her er snakk om vil kunne ha positiv effekt på den enkeltes helse og sosiale liv, og vil derfor være et viktig bidrag til en bedret livssituasjon. Dette vil igjen bedre mulighetene for igjen å kunne delta i arbeidslivet.

Kulturdepartementet ønsker å stimulere til at denne type tilbud utvikles og styrkes over hele landet. Departementet vil etter samråd med NIF finne fram til en formålstjenlig modell for forvaltning av et slikt tilskudd. Den modellen som velges må ta hensyn til idrettslagenes muligheter og begrensinger i forhold til å bidra inn i slike tiltak. Det er viktig at de organisasjonsledd innenfor idretten som skal bidra innehar tilstrekkelig kompetanse og kapasitet.

12.5 Tiltak

• Kulturdepartementet vil gjennom økt satsing på utbygging av idrettsanlegg og ved å styrke idrettens rammebetingelser, bidra til at idrettslagene kan opprettholde og utvikle sitt aktivitetstilbud.

• Tilskuddsordningen til inkludering i idrettslag utvides og styrkes.

• Kulturdepartementet vil stimulere til tiltak og utvikle modeller for samarbeid mellom idrettslag og skolen. Tiltak på ungdomstrinnet vil prioriteres.

• Kulturdepartementet vil gjennom tilskudd til NIF legge til rette for tiltak for å nå inaktive.