4 Organisering av statens engasjement

Statlig initiativ og finansiering har vært drivende for utviklingen av romvirksomhet – i Norge som i alle andre land. Årsakene til dette er sammensatte, og skyldes blant annet at bransjen var preget av store investeringskostnader og høy risiko, og at mange av bruksområdene for romvirksomhet er drevet frem av offentlige, herunder militære, behov. Private initiativ og privat finansiering har de senere årene i økende grad begynt å gjøre seg gjeldende, blant annet gjennom initiativer som Elon Musks selskap SpaceX. Statene er likevel fortsatt i stor grad aktivt til stede i romsektoren, både gjennom finansiering av forsknings- og utviklingsarbeid, som eier av operative satellittsystemer, og ikke minst som kunde og teknisk rådgiver til private aktører.

Norsk statlig satsing på romvirksomhet er nytteorientert, med vektlegging av næringsutvikling og konkrete nasjonale brukerbehov innenfor nær alle samfunnssektorer. Holdningen til hvordan virksomheten skal organiseres er pragmatisk, med vekt på å utnytte tilgjengelige muligheter som kan dekke nasjonale behov på en kostnadseffektiv måte. Ofte er internasjonalt samarbeid den mest hensiktsmessige fremgangsmåten for å dekke norske behov. Andre ganger har det vært nødvendig å utvikle tverrsektorielle løsninger i nasjonal regi, som de norske skipsovervåkingssatellittene. Den sterke vektleggingen av brukerbehov har ført til at norsk satsing på romvirksomhet er sterkt sektorovergripende, med påfølgende behov for koordinering mellom berørte departementer og etater.

4.1 Norges deltakelse i internasjonalt samarbeid

Norsk romvirksomhet er i stor grad bygget opp gjennom strategisk utnyttelse av internasjonalt samarbeid, både bilateralt og multilateralt. Utover den betydelige deltakelsen som finner sted gjennom de europeiske romorganisasjonene ESA og den europeiske organisasjonen for meterologisatellitter, EUMETSAT (European Organisation for the Exploitation of Meterological Satellites), samt EUs romprogrammer Galileo, EGNOS og Copernicus, deltar Norge i flere samarbeidsordninger om rom. Noen av disse er konkrete samarbeid om infrastruktur, mens andre omfatter overordnet regulering eller analyse. Internasjonalt arbeid knytter seg videre til mellomstatlige drøftelser om videreutvikling av regelverk og såkalt «soft law», eller retningslinjer, noe som har betydning for utvikling av nasjonale lover og regler. Boks 4.1 gir en oversikt over bredden i Norges internasjonale samarbeid på romområdet.

Boks 4.1 Internasjonalt romsamarbeid

FN

COPUOS har mandat til å utvikle traktater og prinsipper om utnyttelsen av verdensrommet. COPUOS ble etablert i 1958 og er underlagt FNs generalforsamling. Komiteen har i dag 92 medlemsstater. Norge ble medlem av COPUOS i 2017. Norden er i tillegg representert ved Danmark, Finland og Sverige. COPUOS har to underkomiteer: Legal Subcommittee og Scientific and Technical Subcommittee.

Flere andre FN-organer arbeider med spørsmål knyttet til romvirksomhet, blant annet Conference of Disarmament (CD), International Civil Aviation Organization (ICAO), International Maritime Organization (IMO), International Telecommunications Union (ITU) og World Meteorological Organization (WMO). Norge er en aktiv deltaker og bidragsyter også i disse organisasjonene.

FNs generalforsamling realitetsbehandler hvert år flere resolusjoner som omhandler ytre rom. Dette skjer både i Generalforsamlingens 1. komité som arbeider med internasjonal fred og sikkerhet, særlig nedrustning og ikke-spredning, og i 4. komité hvor blant annet fredelig bruk av ytre rom diskuteres.

ESA

ESA er en mellomstatlig organisasjon med 22 medlemsstater, som har som formål å utvikle europeisk romvirksomhet. Med et budsjett på i underkant av 6 mrd. euro pr. år er ESA ett av verdens største internasjonale samarbeid om forskning og utvikling. Siden Norge ble medlem i 1987 har organisasjonen vært det sentrale virkemiddelet for utvikling av norsk romvirksomhet.

EU

Med blant annet programmene Galileo, EGNOS og Copernicus har EU de siste par tiår fått stadig større betydning for utviklingen av romvirksomhet i Europa. En viktig drivkraft bak dette er romvirksomhetens økende betydning som et verktøy for å oppnå målsettinger på andre politikkområder, som økonomisk vekst, klima- og miljøpolitikk og sikkerhet.

Bilateralt/annet multilateralt

EASP (Esrange Andøya Special Project) er en mellomstatlig avtale mellom Frankrike, Norge, Sveits, Sverige og Tyskland om bruk av rakettskytefeltene på Andøya og i Kiruna. Inneværende avtaleperiode gjelder for årene 2016–2020. Hvert land bidrar med et fast årlig beløp som går til å finansiere oppskyting av forskningsraketter (sonderaketter) ved Andøya Space Center og rakettskytefeltet Esrange i Kiruna. Sonderakettene benyttes til å skyte opp vitenskapelige instrumenter for forskere i landene som deltar i avtalen.

Radarsatavtalen mellom Canada og Norge har siden 1990-tallet gitt Norge tilgang til bilder fra det kanadiske radarsatellittprogrammet. Norge har et stort behov for radarbilder for overvåking av havområder, og bildene har i en årrekke vært et viktig verktøy for myndighetsovervåking av norske havområder. Gjeldende avtale gir Norge tilgang til bilder ut 2020, og er et viktig supplement til bilder som gjøres tilgjengelig gjennom EUs Copernicus-program.

EUMETSAT (European Organisation for the Exploitation of Meterological Satellites) eier og drifter flere satellitter som tilbyr informasjon som anvendes til værmelding og klimaforskning.

OECD Space Forum utarbeider statistikk, analyser og rapporter om betydningen av romvirksomhet for verdensøkonomien.

GEO (Group on Earth Observation) er et internasjonalt samarbeid for samordning av miljødata fra blant annet satellitter, bøyer og forskningballonger. Formålet er å styrke tilgangen til data for å understøtte miljø- og ressursforvaltning samt krisehåndtering. Den viktigste satsingen er utviklingen av GEOSS (Global Earth Observation System of Systems), som skal utvikle nødvendig infrastruktur og tjenester for datainnhenting fra enkeltnasjoner og internasjonale organisasjoner, slik at data og informasjon er tilgjengelig for beslutningstakere på alle nivåer.

EISCAT (European Incoherent Scatter) eies av forskningsråd og institutter i Finland, Japan, Kina, Norge, Storbritannia og Sverige, og driver tre radaranlegg for studier av ionosfæren. EISCAT har infrastruktur lokalisert på fire steder, blant annet utenfor Longyearbyen.

USA er det enkeltlandet Norge har mest romsamarbeid med. Til grunn for dette samarbeidet ligger en stat-til-stat-avtale mellom USA og Norge om samarbeid om sivil bruk av det ytre rom. I denne avtalen er Norsk Romsenter implementeringsorgan på norsk side mens National Aeronautics and Space Administration (NASA), National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) og U.S. Geological Survey (USGS) har tilsvarende rolle på amerikansk side. Samarbeidet begynte med sonderakettaktiviteter på Andøya, og dette videreføres i dag i et stort prosjekt som kalles Grand Challenge Initiative, hvor også Japan deltar. Den største aktiviteten i dag er stasjonstjenester for de nevnte tre organisasjonene ved KSATs bakkestasjoner. Stat-til-stat-avtalen rommer mange flere områder og er et godt utgangspunkt for et utvidet samarbeid i kommende år. Et annet interessant samarbeid mellom USA og Norge er bakkeradaren Rimfax som Forsvarets forskningsinstitutt har utviklet for NASA til bruk på deres rover Mars 2020, som lander på Mars i februar 2021.

Foto: NASA/FFI

CNES (Centre Nationale d’Etudes Spatiales) fra Frankrike ble det startet samarbeid med på sekstitallet, og det var da knyttet opp mot romforskningsaktiviteter på Andøya og Svalbard. I dag omfatter det bl.a. samarbeid knyttet til mikrosatellitter og felles utvikling av jordobservasjonsinstrumenter som skal fly på Eumetsats MetOp-satellitter.

DLR (Deutsches Zentrum für Luft- und Raumfahrt) fra Tyskland ble det startet samarbeid med rundt 1970. Hovedfokus har også her vært på romforskningssiden. Samarbeidet har i stor grad vært knyttet til ulike aktiviteter på Andøya, men også koordinert utvikling av romteknologi gjennomføres.

Samarbeidet med japanske JAXA (Japan Aerospace Exploration Agency) har også hatt fokus på romforskning og rakettvirksomhet fra Andøya/Svalbard, mens stadig nye felter vurderes.

Bilateralt samarbeid har vist seg svært effektivt i mange sammenhenger hvor vi finner gjensidig matchende kompetanse, interesser og behov med andre nasjoner.

4.1.1 Samarbeid i FNs COPUOS

FNs COPUOS er ett av de mest sentrale fora for romvirksomhet. Sentrale oppgaver i COPUOS er utvikling av et internasjonalt rammeverk for å sikre bærekraftig og fredelig bruk av rommet, koordinere globale initiativ, legge til rette for internasjonalt samarbeid, samt spre kunnskap om bruk og nytte av rombaserte tjenester blant medlemsland og andre FN-organisasjoner.

Det har ikke vært vedtatt multilaterale FN-traktater på romområdet siden 1979. Isteden arbeider COPUOS primært med vedtakelse av såkalt «soft law» (resolusjoner, retningslinjer, prinsipper). I tillegg foregår det koordinering av internasjonale arbeidsgrupper som retter fokus på naturlige farer fra verdensrommet (asteroider m.m.), kapasitetsbygging (blant annet spredning av informasjon om nytten av rommet), erfaringsutveksling mellom landene, og utforming av klare rammer for bruk av verdensrommet og romrelatert bakkeinfrastruktur. COPUOS fremstår følgelig som et helt sentralt forum med legitimitet, mandat, arbeidsplan og handlekraft til å videreutvikle det internasjonale rammeverket på dette området. Norge er, som nevnt tidligere, part til samtlige av FNs romtraktater, med unntak av Månetraktaten fra 1979 (Agreement Governing the Activities of States on the Moon and Other Celestial Bodies).

4.1.2 Medlemskap i ESA

ESA er først og fremst en forsknings- og utviklingsorganisasjon, som gjennomfører programmer innenfor både grunnforskning og industrielt rettet, anvendt forskning. Aktivitetene finansieres i hovedsak gjennom et todelt bidrag fra medlemsstatene.

• 1. Et obligatorisk bidrag som finansierer ESAs administrasjon, et grunnforskningsrettet vitenskapsprogram, samt driften av ESAs oppskytingsbase i Korou i Fransk Guyana. Kontingenten er fastsatt som en andel som avhenger av størrelsen på det enkelte medlemslands NNI (netto nasjonalinntekt). Dette gjenspeiler at denne delen av ESAs aktiviteter er å anse som et fellesgode, der alle land skal bidra med sin solidariske andel.

• 2. Et nasjonalt bestemt bidrag som går til ulike frivillige programmer. De frivillige programmene omfatter i hovedsak anvendt, industrirettet forskning og teknologiutvikling, innenfor eksempelvis raketter, bemannet romferd, navigasjon, kommunikasjon og jordobservasjon. Ettersom landene har hatt ulike teknologiske og industrielle forutsetninger så vel som ulike interesser knyttet til programområdene, kan deltakerandelen differensieres etter eget ønske.

Det obligatoriske vitenskapsprogrammet i ESA er etter NASAs programmer det største romforskningsprogrammet i verden. På flere områder er programmet størst, for eksempel innenfor astrometri og kometforskning. Mange av prosjektene er samarbeidsprosjekter med NASA, JAXA og den føderale russiske romorganisasjonen, ROSKOSMOS. Norske forskere har hatt og vil ha sentrale roller i flere av prosjektene i programmet.

ESAs frivillige jordobservasjonsprogram er ledende globalt. Programmet omfatter tre sentrale områder: en serie forskningssatellitter kalt Earth Explorers, EUMETSATs værsatellitter og utviklingen og byggingen av EUs Copernicussatellitter. Samarbeidsprosjektene er fellesfinansiert mellom ESA og de andre organisasjonene.

Europas satellittnavigasjonsprogram, Galileo og EGNOS, er utviklet av ESA med felles finansiering av ESA og EU. Den operative delen finansieres helt av EU, men arbeidet styres av ESA.

Ut over de nevnte prosjektene har ESA sentrale aktiviteter for utforskning av solsystemet, både ubemannet og bemannet. Den bemannede delen er til nå sterkt knyttet til det internasjonale samarbeidet rundt romstasjonen med USA, Russland, Japan og Canada.

ESA er i ferd med å etablere et Space Safety Programme, med aktiviteter både rettet inn mot romvær, astroidetrusler, romtrafikk og rydding av romsøppel. De første årene vil programmet i betydelig grad være teknologifokusert. ESAs fremtidige rolle i operativ overvåking av romtrafikk er foreløpig uavklart.

ESA er en industrielt rettet organisasjon. Det meste av de konkrete utviklingsaktivitetene som finansieres over ESAs programmer utføres av industrien i medlemslandene, gjennom kontrakter med ESA. ESAs programmer er basert på prinsippet om full industriretur. Dette innebærer at hvert medlemsland i utgangspunktet skal få kontrakter tilsvarende landets bidragsandel i det aktuelle programmet. Hvor stor industriretur landene faktisk oppnår, avhenger imidlertid av deres evne til å tilby produkter som er relevante og konkurransedyktige for ESAs programmer. Det er betydelige variasjoner i hvilken grad ESAs medlemsstater evner å oppnå høy industriretur. Norge har i noen grad tidligere hatt utfordringer med lav retur i det obligatoriske programmet, men denne utfordringen er nå overkommet gjennom et tett samarbeid mellom ESA, Norsk Romsenter og industrien. I de frivillige programmene har vi tidvis hatt overretur. Dette har i første rekke sammenheng med at norsk teknologiindustri av historiske årsaker i større grad er rettet inn mot anvendt romteknologi, slik som maritime anvendelser av navigasjon og kommunikasjon, snarere enn de vitenskapelige instrumentene som utgjør en betydelig del av det obligatoriske programmet. Samtidig har deltakelsesnivået i de frivillige programmene vært tilpasset det nivået der norsk næringsliv har utviklet konkurranseevne. Industriretur fra ESA har sammen med den nasjonale støtteordningen Nasjonale følgemidler vært av betydning for å bygge opp norsk romrelatert industri. Norsk deltakelse i ESA har gjort det mulig for norsk næringsliv å delta i utviklingsprogrammer, som har styrket det teknologiske nivået og bidratt til utvikling av produkter for det kommersielle markedet.

EU er ikke medlem av ESA, men det er et tett samarbeid mellom de to organisasjonene. ESA er primært en teknologiutviklingsorganisasjon. Det har de senere årene vært tendenser til en begynnende arbeidsdeling mellom ESA og EU, der ESA tar ansvar for forskning og utvikling, mens EU finansierer og gjennomfører utbygging og drift av samfunnsnyttige, satellittbaserte systemer. Det er en betydelig overlapp i medlemskapene i ESA og EU. Av ESAs medlemsstater er det kun Norge, Sveits og etter hvert trolig Storbritannia som ikke også er medlem i EU. De fleste av EUs medlemsstater som ikke er medlem i ESA har uttrykte planer om å oppnå slikt medlemskap. De har alle opprettet forskjellige samarbeidsavtaler med ESA for å forberede medlemskap.

4.1.3 EUs romprogrammer

EU har de siste par tiårene fått stadig større betydning for utviklingen av romvirksomhet i Europa. En viktig drivkraft bak denne utviklingen er romvirksomhetens økende betydning som et verktøy for å oppnå målsettinger på andre politikkområder, som økonomisk vekst, klima- og miljøpolitikk og sikkerhet. Litt forenklet har EUs styrkede engasjement bidratt til å endre romvirksomhetens status i europeisk politikk fra å være et felt for spesielt interesserte til å bli et politikkområde i kjernen av det europeiske samarbeidet. Dette har flyttet grensene for hva Europa er i stand til å få til i verdensrommet, men har også gjort europeisk romvirksomhet til et betydelig mer komplekst politikkområde.

EUs romprogrammer Galileo, EGNOS og Copernicus er historisk store løft for rominfrastruktur i Europa, som det ikke hadde vært mulig å gjennomføre uten EUs finansielle og politiske muskler. Alle disse programmene har hatt sin teknologiske utvikling innenfor frivillige programmer i ESA og den første fasen av utbyggingen og finansieringen av programmene ble gjort felles av ESA og EU. For Copernicus fortsetter denne felles løsningen, mens EGNOS og Galileo er fullstendig overtatt av EU. EUs økte innflytelse over europeisk romvirksomhet har skapt behov for avklaringer av hvordan forholdet mellom EU og ESA skal være. For Norge, som er medlem av ESA, men ikke av EU, har dette spørsmålet avgjørende betydning for vår fremtidige evne til å ivareta våre interesser i rommet.

I EUs nye romprogram for perioden 2021–2027 introduseres to nye programelementer i tillegg til videreføringen av Copernicus og Galileo/EGNOS. Dette gjelder henholdsvis sikker satellittkommunikasjon, Governmental Satellite Communications, (GOVSATCOM) og romovervåkning, Space Situational Awareness, (SSA).

EUs satsing på romvirksomhet foregår i hovedsak gjennom programmene Galileo, EGNOS og Copernicus.

Galileo er et satellittnavigasjonssystem under sivil kontroll med global dekning. Systemet er ett av i alt fire slike systemer på verdensbasis. De øvrige globale satellittsystemene er USAs GPS, Russlands GLONASS og det fremtidige kinesiske Beidou-systemet. Galileo ble erklært delvis operativt i desember 2016 og er nå tilgjengelig for brukere over hele verden. Når systemet er ferdig utbygd i 2020 vil det bestå av i alt 30 satellitter. Pr. 1. januar 2019 er 26 av disse allerede skutt opp. I tillegg til en åpent tilgjengelig navigasjonstjeneste (som tilsvarer GPS slik denne fremstår for sivile brukere) vil Galileo-systemet omfatte søk- og redningstjenesten Galileo-SAR, en høynøyaktighetstjeneste, en kommersiell autentiseringstjeneste og den krypterte tjenesten Galileo-PRS (Public Regulated Service). Galileo har et budsjett på 7,8 mrd. euro for perioden 2014–2021. Til tross for den høye prislappen har gjennomføringen av programmet vært høyt prioritert av EU, selv i en periode som ellers har vært preget av innsparinger i offentlige budsjetter. Den sterke politiske viljen til å fullføre etableringen av Galileo kan forstås på bakgrunn av den store strategiske og økonomiske betydningen satellittnavigasjon har fått i det moderne samfunnet.

Før Galileo var Europa avhengig av det amerikanske GPS, og dels det russiske GLONASS, for å ivareta behovet for satellittnavigasjon. De to sistnevnte programmene er styrt av de to landenes forsvarsmyndigheter. Dette ble for det første ansett som en trussel mot europeisk suverenitet og sikkerhet, fordi Europa i ytterste forstand var avhengig av amerikansk velvilje for å dekke et tjenestebehov som i økende grad er nødvendig for å ivareta grunnleggende samfunnsfunksjoner. For det andre ble dominansen til GPS vurdert å være et alvorlig hinder for utviklingen av en europeisk satellittnavgasjonsindustri. GPS er et militært drevet system, der ikke-amerikanske aktører er utestengt fra å konkurrere om leveranser til selve systemet. Videre har amerikanske næringsaktører tilgang til detaljert teknisk informasjon om GPS-systemet, som utenlandske aktører er utestengt fra. Amerikanske bedrifter har derfor store fortrinn i markedet for nye tjenester og produkter som gjør bruk av GPS. Etableringen av Galileo utligner denne konkurransemessige ulempen og baner veien for at også europeisk næringsliv skal kunne hevde seg i det globale satellittnavigasjonsmarkedet.

EGNOS (European Geostationary Navigation Overlay Service) er et støttesystem som verifiserer og korrigerer satellittnavigasjonssignaler fra GPS og GLONASS, og etter hvert også Galileo. Slik verifisering er viktig for bruk av satellittnavigasjon på anvendelsesområder som krever særlig høy grad av presisjon og pålitelighet, slik som for eksempel luftfart. EGNOS består av tre satellitter i bane over ekvator, samt et nettverk av bakkestasjoner. Bakkestasjonene logger og analyserer signaler fra GPS og GLONASS og bruker disse analysene for å beregne nødvendige signalkorreksjoner. Via de tre satellittene blir disse signalkorreksjonene så oversendt brukerne. EGNOS har vært operativt siden 2009 og er under stadig videreutvikling. Selv om det er et separat system fra Galileo, finansieres det over samme budsjettlinje som Galileo i EUs budsjetter.

Copernicus er et jordobservasjonssystem, som omfatter satellitter, sensorer og tilhørende tjenester for overvåking av fenomener på bakken, i atmosfæren og i havet. Systemet samler inn data som støtter opp under blant annet klima- og miljøpolitikk, havovervåking, forskning og samfunnssikkerhet. Copernicus begynte å levere tjenester i 2014 og vil være fullt utbygget innen 2030. Systemet vil da bestå av 20 egne satellitter i den såkalte Sentinel-serien, hvorav sju er skutt opp ved utgangen av 2019. I tillegg til Sentinel-satellittene vil systemet integrere data fra andre, offentlige og privateide satellitter, samt fra bakkebaserte sensorer. Copernicus er basert på et prinsipp om åpen datapolicy. Dette innebærer at alle data som skaffes til veie gjennom programmet skal tilbys kostnadsfritt til alle som ønsker det. I tillegg til rådata tilbyr Copernicus flere tilrettelagte informasjonstjenester på temaområdene marine miljøer, landmiljøer, atmosfæriske tjenester, krisesituasjoner og samfunnssikkerhet. Copernicus representerer en historisk stor satsing på jordobservasjon. Sentinel-satellittene, som danner kjernen i programmet, er blant verdens mest avanserte jordobservasjonssatellitter. Copernicus er det første systemet som er ment å gjøre observasjoner på permanent basis, ved at satellittene, når de når slutten av sin levetid, erstattes av nye satellitter som gjør sammenliknbare målinger. Dette gjør det mulig å bygge opp lange tidsserier av data, noe som blant annet vil være av stor betydning for å forstå klimaendringenes omfang og konsekvenser.

Copernicus skal være et verktøy for forskning og for offentlig forvaltning på fagområder som miljø- og ressursforvaltning og samfunnssikkerhet, men skal også stimulere til innovasjon og næringsutvikling. Prinsippet om åpen datapolicy er i stor grad motivert av et ønske om å legge til rette for utvikling av kommersielle informasjonstjenester. Europakommisjonen anslår at nytteverdien av Copernicus for det europeiske samfunnet i perioden 2017–2035 vil være på mellom 67 og 131 mrd. euro.

Illustrasjon: ESA-P. Carril

4.1.4 Norsk deltakelse i EUs romprogrammer

Utviklingen av EUs romprogrammer startet på slutten av 1990-tallet, som et samarbeid mellom ESA og EUs sjette rammeprogram for forskning. Norge deltok i utviklingsarbeidet helt fra starten av, gjennom vårt medlemskap i ESA og vår deltakelse i EUs rammeprogram. Da Galileo, EGNOS og Copernicus senere ble etablert som ordinære EU-programmer, ble Norges deltakelse tatt inn i EØS-avtalen, i henholdsvis 2009 (for Galileo og EGNOS) og 2012 (for Copernicus). Deltakelse i inneværende programperiode, som løper fra 2014–2020, ble tatt inn EØS-avtalen gjennom Stortingets vedtak av Prop. 42 S (2013–2014) for Galileo og EGNOS og Prop. 65 S (2014–2015) for Copernicus. For Galileo og EGNOS er det i tillegg inngått en egen, mellomstatlig avtale, som regulerer en del forhold som ikke naturlig omfattes av EØS-avtalen.

Avtalene som er blitt inngått med EU om Norges deltakelse i Galileo, EGNOS og Copernicus gjør at Norge i all hovedsak har samme plikter og rettigheter i programmene som EUs medlemsstater. Vi bidrar med en solidarisk andel av de totale programkostnadene, beregnet på grunnlag av vårt BNP iht. EØS-avtalen. For hele perioden 2014–2020 utgjør dette bidraget tilsammen om lag 2,5 mrd. kroner. Norsk næringsliv har samme rett som bedrifter i EUs medlemsstater til å konkurrere om leveranser til utbyggingen og driften av programmene. Norge har møte- og talerett i programmenes styrende og rådgivende organer. Vi har i tråd med EØS-avtalen ingen stemmerett, men dette har begrenset praktisk betydning. De styrende og rådgivende organene er faglig pregede og konsensusorienterte, og spørsmål blir sjelden satt på spissen gjennom avstemninger. Selv om tilgangen til dataene er uavhengig av deltakelse i Copernicus-programmet, har Norges deltakelse gitt oss mulighet til å sørge for at radarsatellittene observerer våre nordlige havområder med en optimal modus for våre behov.

Norge er en stor bruker av både satellittnavigasjon og jordobservasjon, blant annet som følge av våre store havområder, ulendte terreng og vår maritimt orienterte økonomi. Norges deltakelse i Galileo, EGNOS og Copernicus kan derfor ansees som et solidarisk bidrag til infrastruktur vi har stor nytte av. I tillegg gir programdeltakelsen Norge muligheter som vi ikke ville ha fått om vi i stedet hadde valgt å være gratispassasjer i programmene. For det første gir vår deltakelse i programmenes styrende og rådgivende organer innflytelse over hvilke tjenester programmene skal tilby. Eksempler på effekten av slik innflytelse er at Galileo som følge av norske innspill har fått bedre ytelse i de norske nordområdene enn hva EUs forslag opprinnelig la opp til, og at Copernicus prioriterer å bruke knapp radarsatellittkapasitet over områder der det særlig er Norge som har brukerbehov. For det andre er norsk deltakelse en forutsetning for at norske bedrifter skal ha lov til å konkurrere om leveranser til utbyggingen og driften av EUs romprogrammer. Norske bedrifter har vist seg svært konkurransedyktige i dette markedet, og har så langt oppnådd kontrakter for over 200 mill. euro i disse EU-programmene. For deltakelsen i EUs romprogrammer for perioden 2006–2016 har norske bedrifter fått kontrakter som utgjør 91 pst. av hva Norge betalte inn i samme periode. Av de mindre landene er Norge her det landet som har hevdet seg best. For det tredje gir Norges deltakelse norske aktører tidlig og detaljert innsikt i de tekniske mulighetene EUs romprogrammer fører med seg. Dette gjør det lettere for norske bedrifter å posisjonere seg i det globale nedstrømsmarkedet for produkter og tjenester som nyttiggjør satellittnavigasjon og jordobservasjon, og å utvikle tjenester som dekker særlige norske brukerbehov.

4.1.5 Bi- og multilateralt samarbeid i forsvarssektoren

NATO-alliansen og det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Norge er avhengig av et sterkt og tett internasjonalt sikkerhets- og forsvarssamarbeid. Den nylig godkjente NATO Space Policy vil være styrende for NATOs tilnærming til bruk av verdensrommet. NATO vil spille en viktig rolle for informasjonsutvksling, øke interoperabilitet og sikre at NATOs operasjoner kan påkalle nødvendig støtte. NATO har ikke egne romkapasiteter. NATO sikrer tilgang til rombaserte tjenester for egen kommandostruktur gjennom prioritert tilgang til kapasiteter fra nasjonene som kan tilby dette. En slik samordning og deling muliggjør også tilgang til tjenester for f.eks. Norge, som i dag i svært liten grad har egen nasjonal rominsfrastuktur.

USA har vært og er den dominerende romnasjonen i verden og sammen med våre nære allierte land Storbritania, Tyskland, Frankrike og Canada er dette de mest sentrale internasjonale partnere for å kunne sikre nødvendig tilgang til rombaserte tjenester. Det er inngått flere både bi-og multilaterale avtaler om romrelatert samarbeid. Tilgangen til den militære delen av GPS er for eksempel regulert i en egen MoU med USA. Denne avtalen er, foruten selve anvendelsen av militær bruk av GPS for Forsvaret, en forutsetning for norsk industris muligheter for integrasjon av militær GPS i egne programmer og systemer, som for eksempel sjømålsmissilet NSM og JSM for F-35. Etter hvert som Norge får flere egne romkapasiteter å tilby til andre partnere, vil vi også være en mer attraktiv samarbeidspartner. Bi- og multilateralt internasjonalt romsamarbeid med nære allierte er derfor et prioritert område for regjeringen.

4.2 Romvirksomhet i norsk statsforvaltning

Norsk offentlig satsing på romvirksomhet er et verktøy for å nå mål på andre politikkområder. En følge av dette er at arbeidet med romvirksomhet i norsk statsforvaltning er sterkt sektorovergripende. Det overordnede ansvaret for romvirksomhet ligger hos næringsministeren, mens nytten av romvirksomhet i stor grad oppnås på politikkområder andre statsråder har ansvaret for, slik som miljøforvaltning, samferdsel og stats- og samfunnssikkerhet, og utenriks- og sikkerhetspolitikk. Effektiv forvaltning av statens engasjement i romvirksomhet krever derfor samarbeid, koordinering og informasjonsutveksling mellom ulike deler av staten. Dette delkapittelet gir en oversikt over ulike aktører i norsk forvaltning som har ansvarsområder som berører romvirksomhet, og hvordan de jobber sammen. Se også vedlegg 1 for beskrivelse av departementenes ansvar og aktivitet innenfor romvirksomhet.

4.2.1 Norsk Romsenter

Norsk Romsenter er et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, som har som formål å være statens strategiske, samordnende og utøvende organ for å sikre en effektiv utnyttelse av verdensrommet til beste for det norske samfunnet. Hovedoppgavene til Norsk Romsenter er rådgivning om romvirksomhet overfor norsk forvaltning og næringsliv, oppfølging av Norges deltakelse i internasjonalt samarbeid om romvirksomhet, samt forvaltning av nasjonale utviklingsmidler for romvirksomhet. I tillegg tildeles Norsk Romsenter løpende oppdrag fra andre brukerdepartementer og etater, gjerne med separat finansiering. Et konkret eksempel er AIS- og NorSat-satellittene som er delvis finansiert av Kystverket, men som er utviklet og anskaffet gjennom Norsk Romsenter.

Rådgivning overfor norsk forvaltning skal sikre at norske myndigheter har et best mulig beslutningsgrunnlag i saker som berører romvirksomhet, samt at norsk forvaltning skal kunne utnytte rombaserte løsninger der det er hensiktsmessig. Denne rådgivningen har de senere årene blitt en stadig viktigere del av Norsk Romsenters mandat, i takt med romvirksomhetens økende betydning som et verktøy for forvaltningen og for samfunnet for øvrig. Rådgivningen foregår både overfor departementer og etater, i særlig grad i tilknytning til klima- og miljøsektoren, transportsektoren, utenrikssektoren og forsvars- og sikkerhetssektoren.

Rådgivning overfor næringslivet skal bidra til å hjelpe norsk næringsliv til å utnytte mulighetene som skapes av Norges deltakelse i ESA og EUs romprogrammer, samt å legge til rette for at romvirksomhet mer generelt skal bidra til økt verdiskaping i Norge. Rådgivning er teknisk og strategisk og skjer både overfor etablerte og mulig nye rombedrifter. I tillegg til rådgivning overfor enkeltbedrifter bistår Norsk Romsenter på en rekke temarettede konferanser, seminarer og workshops.

Oppfølgingen av Norges internasjonale samarbeid om romvirksomhet skal sikre ivaretakelse av norske interesser. Den dominerende rollen internasjonalt samarbeid spiller i norsk romvirksomhet gjør denne oppfølgingen til en vesentlig del av Norsk Romsenters samfunnsoppdrag. Den viktigste delen av dette arbeidet er oppfølging av Norges deltakelse i ESA, EUs romprogrammer, samt COPUOS. Norsk Romsenter er Norges representant i de styrende og rådgivende organene til ESA og EUs romprogrammer. I tillegg finansierer Norsk Romsenters bevilgning også norske nasjonale eksperter i EUs romprogrammer. Norsk Romsenter er også delegat til COPUOS, sammen med Nærings- og fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet. Ut over ESA, EU og FN, følger Norsk Romsenter opp en lang rekke bilaterale samarbeidsavtaler.

Forvaltning av nasjonale utviklingsmidler omfatter ordningene Nasjonale følgemidler for romvirksomhet (21,5 mill. kroner i 2020-budsjettet) og Nasjonal infrastruktur og tekniske aktiviteter (43,7 mill. kroner i 2020-budsjettet). Førstnevnte ordning skal bidra til å utvikle norsk romrelatert næringsliv, særlig gjennom bidrag til FoU-arbeid som setter norsk næringsliv bedre i stand til å konkurrere om leveranser til EU, ESA og det kommersielle markedet. Målgruppe for ordningen er norske bedrifter og forskningsmiljøer som har eller kan få leveranser til internasjonal romrelatert virksomhet eller til anvendelsesområder av stor betydning for Norge, primært rettet inn mot å kvalifisere norske industriaktører for leveranser til ESA, EU eller det kommersielle markedet. Sistnevnte ordning finansierer infrastrukturutvikling og tekniske aktiviteter som skal løse særlige norske brukerbehov. De nasjonale ordningene utgjør en liten del av det totale rombudsjettet, men er viktig for å støtte opp under det internasjonale samarbeidet. Forvaltningen av ordningene henger tett sammen med Norsk Romsenters oppdrag som rådgiver for næringslivet og ansvarlig for oppfølging av Norges deltakelse i ESA og EUs romprogrammer.

Norsk Romsenter anskaffer og forvalter nasjonal rominfrastruktur på vegne av brukerdepartementer og etater. Prosjektledelsen av Kystverkets AIS-satellitter skjer i regi av Norsk Romsenter, og flere etater er brukere. Nye typer sensorer er under utvikling av FFI og industrien, og disse vil kunne komplementere AIS-nyttelastene for å gi et bedre totalbilde av fartøy i nordområdene.

Etatens engasjement er begrunnet med dekning av nasjonale brukerbehov og tilrettelegging for verdiskaping i norsk romnæring. Norsk Romsenter har som rolle å bidra til tverrsektoriell samhandling om nasjonal rominfrastruktur. Sektorenes individuelle behov må ses i sammenheng for å finne gode fellesløsninger og sikre en mer kosteffektiv bruk av statens ressurser. Tverrsektorielle løsninger vil kunne stimulere flere departementer til å ta del i infrastrukturprosjekter de på egenhånd ikke ser seg i stand til å delta i. En konsekvens kan bli en ytterligere effektivisering av statlig sektor, gitt at utnyttelse av rommet gir kostnadsbesparelser på andre områder. En bedre offentlig samordning av rombaserte infrastrukturprosjekter vil også være gunstig for norsk industri.

Romvirksomhet har i løpet av de senere årene utviklet seg fra å være et forholdsvis smalt, FoU-orientert fagfelt, til å bli en viktig tilrettelegger for en lang rekke grunnleggende samfunnsoppgaver. Både i forvaltningen og næringslivet blir behovet for kompetanse om romvirksomhet dermed stadig større, noe som har gitt en stor økning i Norsk Romsenters ansvar og oppgavemengde. Etaten har utviklet seg i takt med de nye oppgavene, og er i stadig større grad en ressurs for norske brukere og beslutningstakere innenfor romvirksomhet. Regjeringen vil på bakgrunn av dette fortsette å bruke Norsk Romsenter som statens strategiske, samordnende og utøvende organ for romvirksomhet og legge til rette for at etaten skal kunne ivareta dette stadig bredere oppdraget også i fremtiden.

4.2.2 Organisering av Forsvarets satsing på romvirksomhet

Meld. St. 32 (2012–2013) Mellom himmel og jord: Norsk romvirksomhet for næring og nytte berørte i liten grad forsvarssektorens behov. Den inneværende langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft tydeliggjør forsvarssektorens avhengighet av rombaserte tjenester. Forsvarsdepartementet har derfor styrket forsvarssektorens satsing på romvirksomhet. Målet er å etablere romvirksomhet som et eget operasjonsdomene i Forsvaret, slik landmakt, sjømakt, luftmakt og cyber er det i dag. En av hovedaktivitetene for forsvarssektorens satsing på romvirksomhet har vært å presisere og tydeliggjøre ansvarsfordelingen knyttet til romvirksomhet i Forsvaret, samt å utnytte mulighetene i et sivil-militært samarbeid.

Regjeringen vil videreutvikle det tverrsektorielle samarbeidet innenfor romvirksomhet for å oppnå full effekt av et sivil-militært samarbeid. Sivil-militært samarbeid innenfor romvirksomhet kan i stor grad bygge på erfaringer fra sivil-militært samarbeid om bruk av luftrom, som er vel etablert og fungerer bra.

Foto øverst: ESA. Foto nederst: Erik Uribarri

4.2.3 Interdepartemental koordinering

Romvirksomhet berører de fleste departementer og en lang rekke underliggende etater. Forvaltningen av statens engasjement i romvirksomhet krever på bakgrunn av dette omfattende koordinering. Det viktigste forumet for slik koordinering er Romutvalget. Under Romutvalget er det opprettet et underutvalg, Romsikkerhetsutvalget, som behandler saker som omhandler sikkerhetsgradert informasjon. Begge utvalgene ledes av Nærings- og fiskeridepartementet.

Romutvalgets formål er å være en plattform for informasjonsutveksling og koordinering for de departementene som er sterkest berørt av romvirksomhet. Utvalgets arbeid skal legge til rette for at norsk forvaltning har en helhetlig forståelse av romvirksomhet og hvilken rolle denne spiller for ivaretakelse av Norges interesser. Romutvalget omfatter Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Utenriksdepartementet, Norsk Romsenter og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Underliggende etater deltar ved behov.

Romsikkerhetsutvalget ble opprettet i 2016, på bakgrunn av en stadig økende mengde saker som omfatter sikkerhetsgradert informasjon. Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn påpekte behov for å tydeliggjøre myndighetsansvaret. I Romsikkerhetsutvalget deltar Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet. I tillegg deltar Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste, Etterrretningstjenesten, Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet og Norsk Romsenter.

Regjeringen vil fortsatt bruke Romutvalget og Romsikkerhetsutvalget som plattform for koordinering av romvirksomhet i norsk forvaltning.

Rommets strategiske verdi for norske interesser er økende og mange saker innenfor romområdet krever bred forankring på politisk nivå. Romvirksomhetens sterke sektorovergripende rolle kommer til syne i flere tverrgående prosesser i regjeringen, som havsatsingen, nordområdesatsingen, samfunnssikkerhet, forsvarsplanlegging, forskning og utvikling, næringsutvikling m.m.

4.3 Statlige sektorpolitiske selskaper

Nærings- og fiskeridepartementet forvalter statens eierskap i to selskaper med sektorpolitisk mandat innenfor romvirksomhet: Andøya Space Center AS og Space Norway AS. Begge selskapene forvalter samfunnsnyttig, romrelatert infrastruktur og skal bidra til å styrke norsk forskning, høyteknologisk næringsliv, løse samfunnsoppgaver samt utløse verdiskaping i Norge. Selskapene har sin opprinnelse i operative og kommersielle aktiviteter som ble utviklet internt i Norsk Romsenter, men ble senere skilt ut som egne aksjeselskaper, først under forvaltning av Norsk Romsenter og fra 2014 under direkte forvaltning av Nærings- og fiskeridepartementet. Begge selskapene har hatt en kraftig økning i omsetning og aktivitetsnivå de siste 5–10 årene og utgjør i dag en sentral del av statens engasjement innenfor romvirksomhet, sammen med internasjonalt teknologisamarbeid gjennom EU og ESA og nasjonale aktiviteter i norske statlige etater.

4.3.1 Andøya Space Center AS

Andøya Space Center AS tilbyr infrastrukturtjenester til forskningsmiljøene for testing av teknologi og for rom- og atmosfæreforskning, til norske og internasjonale kunder fra forskningsmiljøer, næringsliv og offentlig forvaltning. Konsernet eier og drifter en rekke test- og oppskytingsfasiliteter på Andøya i Nordland, og har i tillegg en oppskytingsrampe for forskningsraketter ved Ny-Ålesund på Svalbard.

Andøya Space Center AS eies av staten (90 pst.) og Kongsberg Defence & Aerospace (10 pst). Statens begrunnelse for eierskapet i Andøya Space Center er å legge til rette for at norsk næringsliv, forskningsmiljøer og forvaltning har god tilgang til infrastruktur for teknologitesting og naturvitenskapelig forskning. Statens mål som eier er å styrke teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse i norsk næringsliv, forskningsmiljøer og forvaltning.

Konsernet finansieres hovedsakelig av inntekter fra tjenestesalg, men har også garanterte inntekter fra offentlige tilskudd gitt gjennom EASP-avtalen (se omtale under boks 4.1) og fra en grunnbevilgning til datterselskapet Nasjonalt senter for romrelatert opplæring (NAROM).

Virksomheten på Andøya startet i 1962 med oppskyting av forskningsraketter (såkalte sonderaketter) for rom- og atmosfæreforskning. Oppskyting av slike raketter er fortsatt en viktig del av konsernets aktiviteter, men i tillegg har virksomheten gradvis blitt utvidet til å omfatte en rekke andre aktiviteter. Blant disse aktivitetene er lasermålinger i atmosfæren fra lidarobservatoriet Alomar, slipp og test av forskningsballonger som gjør målinger i atmosfæren og en økende aktivitet knyttet til bruk av droner. Foruten morselskapet består konsernet Andøya Space Center i dag av datterselskapene Andøya Test Center, NAROM, Norsk Dronesenter og Andøya Spaceport. Andøya Test Center utfører testing av rakett- og missilteknologi på oppdrag fra blant andre forsvarsindustrien, det norske Forsvaret og utenlandske militære myndigheter. NAROM driver formidlings- og utdanningsaktiviteter i realfag rettet mot både elever og lærere, og samarbeider med Andøy videregående skole om landslinjen for romteknologi.

Andøya Spaceport AS (ASP) ble etablert i mai 2018 som et heleid datterselskap av Andøya Space Center (ASC). Andøya Spaceport AS er opprettet for å utvikle og drifte en oppskytingsbase for små satellitter på Andøya. I revidert nasjonalbudsjett 2018 ble Andøya Space Center innvilget et ansvarlig lån på 20 mill. kroner, for å studere mulighetene for en eventuell utbygging av en oppskytningsbase for små satellitter på Andøya og avklare om det er forretningsmessig grunnlag for en investering. En bredt anlagt mulighetsstudie er laget i samarbeid med Norsk Romsenter. I etterkant har ASC bedt om utvidet egenkapital for å realisere sine spaceport-planer. Nærings- og fiskeridepartementet har mottatt søknad om utvidet egenkapital. Søknaden er til vurdering.

Andøyas beliggenhet med nærhet til et stort og forholdsvis lite trafikkert luftrom og havområde gjør at øya egner seg godt for arealkrevende forsknings- og testaktiviteter. Beliggenheten nord for polarsirkelen gir et ytterligere fortrinn for forskning på atmosfæren i polare strøk og på fenomener som nordlys. I kombinasjon med kompetanse og infrastruktur bygget opp over mange tiår gjør dette Andøya Space Center til en internasjonalt konkurransedyktig tilbyder av avanserte, høyteknologiske tjenester. Konsernets kunder finnes over hele verden, innenfor både akademiske forskningsmiljøer, teknologiindustri og militære myndigheter.

Tjenestene som Andøya Space Center tilbyr bidrar til kompetanseutvikling og konkurransedyktighet i norsk høyteknologisk næringsliv, til å fremme norsk og internasjonal forskning på blant annet klimaendringer, og til å teste militær teknologi for Norge og våre allierte. Norsk industri har høyt utviklet ekspertise på missilteknologi, og tilgangen til testfasilitetene på Andøya bidrar til denne næringens konkurransedyktighet.

Ved utgangen av 2018 hadde selskapet 94 ansatte, og driftsinntektene i 2018 var på 141 mill. kroner. Målet med statens eierskap i Andøya Space Center AS er å legge til rette for styrket teknologisk og naturvitenskapelig kompetanse i norsk næringsliv, forvaltning og forskningsmiljøer.

4.3.2 Space Norway AS

Space Norway AS utvikler og forvalter romrelatert infrastruktur som skal dekke viktige, norske samfunnsbehov. Konsernet finansieres i sin helhet av egne inntekter og mottar ikke tilskudd fra staten. Staten eier 100 pst. av Space Norway AS, som hadde 21 ansatte ved utgangen av 2018 og driftsinntekter i 2018 på 61,3 mill. kroner. Selskapet har hovedkontor i Oslo.

Space Norway AS har en lang historie som en aktør i skjæringspunktet mellom offentlig virksomhet og kommersiell næringsutvikling. Opprinnelsen til konsernet er Tromsø Telemetristasjon, som ble etablert i 1967 av Norges teknisk-naturvitenskapelig forskningsråd, for å utnytte Tromsøs gunstige plassering for å lese ned data fra satellitter i polar bane. Aktivitetene ved Tromsø Telemetristasjon var deretter i mange år en del av virksomheten til Norsk Romsenter, før infrastrukturen ved stasjonen i 1997 ble utskilt i aksjeselskapet Norsk Romsenter Eiendom AS, mens driften ble ivaretatt av driftsselskapet Tromsø Satellittstasjon AS.

Kongsberg Satellite Services AS (KSAT) startet i 2002 som en utskilt del av Norsk Romsenter Eiendom AS. Senere innfusjonerte KSAT Tromsø Satellittstasjon AS og Kongsbergs etableringer på Svalbard. I 2003/2004 etablerte Norsk Romsenter Eiendom AS fiberforbindelsen til Svalbard og senere også bredbåndsforbindelse til Antarktis gjennom Telenors Thor 7 satellitt. I 2013 skiftet selskapet navn til Space Norway AS. Aktivitetsområdet til Space Norway AS har med utgangspunkt i bakkestasjonsvirksomheten i Tromsø gradvis blitt utvidet og diversifisert. Konsernets hovedaktiviteter omfatter i dag eierskapet i KSAT, samt fiberkabelen som forbinder Svalbard med fastlandet og bredbåndsforbindelsen til Trollbasen i Dronning Maud Land. I tillegg utvikler Space Norway AS flere nye prosjekter på rominfrastruktur. Ett av disse er HEO-prosjektet, omtalt tidligere.

KSAT ble som nevnt opprettet som eget selskap i 2002, ved utskillelse av Norsk Romsenter Eiendom AS sin bakkestasjonsvirksomhet. Space Norway AS eier 50 pst. av selskapet, mens de resterende 50 pst. eies av Kongsberg Defence & Aerospace AS. I dag eier og drifter KSAT bakkestasjoner i Tromsø, på Svalbard, på Jan Mayen, ved Troll-stasjonen i Dronning Maud Land og på en rekke andre lokaliteter rundt omkring i verden. I tillegg til drift av bakkestasjoner leverer selskapet informasjonstjenester basert på satellittdata. Selskapet hadde i 2018 en omsetning på 844 mill. kroner og 190 ansatte, de fleste i Tromsø og på Svalbard. Det statlige eierskapet gjennom det sektorpolitiske selskapet Space Norway AS bidrar også til at virksomheten er i tråd med norske interesser. KSATs stasjon på Svalbard, SvalSat, har over 100 operative antenner og har nærmere 50 000 kontakter med satellitter i måneden. SvalSat er verdens største bakkestasjon for satellitter og markerer Norge svært positivt internasjonalt.

Foto: Bent F. Sunde

Statsat AS eies av Space Norway AS og ble opprettet i 2013 for å utnytte rominfrastruktur til offentlige formål, og ivareta dette gjennom anskaffelse og drift av rominfrastruktur for norske statlige formål. Statsat drifter og fornyer Kystverkets AIS-satellitter. Statsat AS sine aktiviteter skjer i utvidet egenregi, som medfører unntak fra det generelle anskaffelsesregelverket. Utvidet egenregi innebærer at staten under visse forutsetninger kan anskaffe varer eller tjenester fra et selvstendig rettssubjekt, slik som et aksjeselskap, på samme vilkår som om staten selv sto for leveransen. Dette medfører at anskaffelsesregelverket ikke får anvendelse for anskaffelser fra Statsat AS til statlige organer, men også at det legges sterke begrensninger på selskapets adgang til å drive markedsrettet virksomhet ut over oppdragene selskapet får tildelt av staten gjennom utvidet egenregi. Selskapet hadde i 2018 fire ansatte og en omsetning på 5,7 mill. kroner.

Heosat AS eies av Space Norway og vil stå for programgjennomføringen og senere operere satellittbasert bredbånd i Arktis. Dette innebærer daglig drift av to satellitter på vegne av sine kunder, satellittoperatøren Inmarsat og Forsvarsdepartementet. Satellittene vil opereres i samarbeid med Kongsberg Satellite Services i Tromsø.

Fiberkabelen som forbinder Longyearbyen med Harstad ble etablert i 2004 av det daværende Norsk Romsenter Eiendom AS, for å legge til rette for effektiv overføring av data fra Svalbard Satellittstasjon. Selv om motivasjonen bak etableringen var knyttet til romvirksomheten på Svalbard, har kabelen i de påfølgende årene fått en vel så stor betydning for det øvrige samfunnet på øygruppen.

Felles for aktivitetene som utføres av Space Norway AS er at de berører teknologi og infrastruktur der det er et særlig behov for statlig kontroll. Rominfrastruktur spiller en stadig større rolle for ivaretakelse av grunnleggende samfunnsfunksjoner og bortfall av denne infrastrukturen kan derfor ha alvorlige konsekvenser. Statens begrunnelse for eierskapet i Space Norway er forvaltning og videreutvikling av sikkerhetskritisk romrelatert infrastruktur som dekker viktige norske samfunnsbehov. Statens mål som eier er å tilby kostnadseffektiv og forsvarlig forvaltet romrelatert infrastruktur.

4.4 Nasjonal regulering

Norge var blant de første land i verden til å vedta en nasjonal romlov. Lov om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet trådte i kraft i 1969, og ble laget ut fra behovet om å få på plass nasjonal autorisasjon og tilsyn som følge av ratifiseringen av traktaten om det ytre rom fra 1967. Det foregår i dag en rivende utvikling på området, og norske aktører har høye ambisjoner og forventer vekst i årene fremover. Romvirksomhet har endret seg fra primært å være statlig styrt til at private aktører tilbyr teknologi og tjenester langs hele verdikjeden. At Norge har tiltrådt fire av fem romtraktater medfører videre en rekke internasjonale forpliktelser relevant for norsk regelverk. Utviklingen internasjonalt tilsier at Norge har behov for å få på plass en tidsriktig og fremtidsrettet regulering på området, som ivaretar våre nasjonale interesser og internasjonale forpliktelser. Regjeringen har på denne bakgrunn igangsatt arbeidet med utforming av en ny norsk romlov. Eventuelle fremtidige romaktiviteter fra Norge vil medføre behov for beslutninger knyttet til en nasjonal tilsynsmyndighet, noe som også har relevans for arbeidet knyttet til en ny lov.

Norge har videre vedtatt en egen forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt på Svalbard. Forskriften som trådte i kraft 1. mai 2017 skal sikre at jordstasjoner på Svalbard etableres, driftes og brukes i samsvar med lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon, lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard og innenfor folkerettens rammer.

For Antarktis er Forskrift om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt i Antarktis vedtatt, også denne fastsatt med virkning fra 1. mai 2017.

En ny lov om nasjonal sikkerhet trådte i kraft 1. januar 2019. Loven er ett av regjeringens prioriterte tiltak for å styrke sikkerhetsarbeidet bredt i Norge. Regjeringens intensjon er at et nytt regelverk vil sette myndigheter og virksomheter bedre i stand til å sikre nasjonale sikkerhetsinteresser mot et trussel- og risikobilde i stadig og rask endring. Loven med tilhørende forskrifter tydeliggjør departementenes ansvar for det forebyggende sikkerhetsarbeidet.

Hovedformålet med loven er å sikre landets suverenitet, territorielle integritet, demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser ved å forebygge, avdekke og motvirke sikkerhetstruende virksomhet. Det nye regelverket har en begrenset utvidelse av virkeområdet sammenliknet med tidligere regelverk, som kun hadde statssikkerhetsområdet som virkeområde. Tiltakene skal gjennomføres i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper og verdier i et demokratisk samfunn. Tiltakene går på tvers av samfunnssektorer, mellom offentlig og privat virksomhet, og mellom militær og sivil virksomhet.

Sikkerhetsloven gir et godt hjemmelsgrunnlag til å stille krav til sikring av romrelatert virksomhet som har avgjørende betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Kongen i statsråd er videre gitt mulighet til å gripe inn ved risiko for skadefølger for nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er bedre lagt til rette for deling av graderte trussel- og risikovurderinger med virksomheter underlagt loven, og bedre lagt til rette for sikring av informasjonssystem og infrastruktur, i tillegg til objekt. Endelig vises det til at ny sikkerhetslov skal sikre tilgjengelighet og integritet, i tillegg til konfidensialitet.

Departementene har iht. loven ansvaret for å utpeke grunnleggende nasjonale funksjoner innenfor sine ansvarsområder. Det skal gjennomføres skadevurderinger etter en enhetlig metodikk, og det skal utpekes, klassifiseres og holdes oversikt over skjermingsverdige objekt og infrastruktur som skal sikres med relevante sikringstiltak. Dette vil virke inn på romvirksomhet på den måten at flere funksjoner innenfor romvirksomhet som har en avgjørende betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser, vil omfattes av lov om nasjonal sikkerhet.

Virkeområdet til ny lov forstås som statssikkerhetsområdet og en snever del av samfunnssikkerhetsområdet. Det nye regelverket tar inn over seg at enkelte funksjoner er kritiske både for samfunnssikkerheten og statssikkerheten. For eksempel vil sikre satellittbaserte tjenester være avgjørende for både statssikkerheten og samfunnssikkerheten. Dette innebærer at det i et sårbarhetsperspektiv ikke er mulig å dele statssikkerhet og samfunnssikkerhet i gjensidig utelukkende kategorier.

Lov om elektronisk kommunikasjon fra 2003, ekomloven, regulerer i hovedsak elektronisk kommunikasjon uavhengig av hvilken underliggende teknologi eller kommunikasjonsteknikk som benyttes, samt forvaltning og bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret. Det pågår arbeid med en omfattende revisjon av loven som ledd i å gjennomføre en nylig vedtatt, omfattende ekomregelverkspakke fra EU.

Regjeringen vil:

• Videreføre et aktivt engasjement i ESAs romprogrammer, for å støtte opp under norsk næringsutvikling og brukerbehov

• Vurdere å videreføre Norges deltakelse i EUs romprogrammer

• Delta aktivt i COPUOS med sikte på utvikling av folkeretten og å fremme en regelstyrt bruk av verdensrommet i tråd med norske interesser

• Vurdere å videreføre Norges deltakelse i øvrig internasjonalt bi- og multilateralt romsamarbeid

• Legge til rette for økt tverrsektorielt samarbeid knyttet til nasjonale rominteresser

• Videreutvikle Norsk Romsenters rolle som statens faglige rådgiver i strategiske spørsmål og som statens samordnende og utøvende organ for forvaltning av norsk romvirksomhet

• Legge til rette for tverrsektorielle behovs- og mulighetsstudier knyttet til nasjonale løsninger innenfor rominfrastruktur

• Styrke Romutvalgets rolle som tverrsektoriell arena for samordning av norsk romvirksomhet gjennom jevnlig politisk deltakelse i utvalget

• Styrke Romsikkerhetsutvalgets rolle som tverrsektoriell arena for samordning av sikkerhetsspørsmål knyttet til romvirksomheten