7 Sikring av samfunnsviktig rominfrastruktur

Sikkerhet er et sentralt tema for norsk og internasjonal romvirksomhet. På den ene siden er satellittjenester et viktig verktøy for sikkerhet og sårbarhetsreduksjon, i form av kostnadseffektive og driftssikre løsninger på oppgaver som havovervåking, skredovervåking, sjøredning og myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse. På den andre siden er samfunnet på grunn av sin avhengighet av satellittjenester svært sårbart dersom satellittene, satellittsignaler og jordstasjonene blir utsatt for sikkerhetstruende virksomhet eller uønskede hendelser.

Bortfall eller forstyrrelser av satellitter kan gjøre alvorlig skade på sentrale samfunnsfunksjoner, som værvarsling, kraftforsyning, betalingsoverføring, kommunikasjon og navigasjon. Økt bruk av satellittjenester bidrar dermed både til å redusere og til å øke samfunnets sårbarhet. Konsekvensene ved bortfall av sentrale satellittbaserte tjenester vil imidlertid være betydelig større dersom det først skjer. Spesielt i et krise-krig perspektiv vil tilsiktede handlinger mot satellittbaserte systemer være en betydelig risiko for samfunnets funksjonsevne og totalforsvarets operative evne.

Regjeringen ønsker at Norge utnytter de mange mulighetene satellitteknologi fører med seg for økt verdiskaping, samfunnssikkerhet og effektiv offentlig forvaltning. Samtidig må en helhetlig rompolitikk ta hensyn til nye sårbarheter som oppstår når samfunnet gjør seg stadig mer avhengig av satellittjenester. Et målrettet sikkerhetsfokus har også betydning for det internasjonale omdømmet til norsk romvirksomhet.

Ny sikkerhetslov legger godt til rette for god sikring av verdier og informasjon, herunder også i romsektoren. Departementene har iht. loven ansvaret for å utpeke grunnleggende nasjonale funksjoner innenfor sine ansvarsområder. Det skal gjennomføres skadevurderinger etter en enhetlig metodikk, og det skal utpekes, klassifiseres og holdes oversikt over skjermingsverdige objekt og infrastruktur som skal sikres med relevante sikringstiltak.

Regjeringen har lagt frem en strategi for posisjonsbestemmelse, navigasjon og tidsbestemmelse (PNT). Her adresseres sårbarhetene knyttet til bruk av blant annet globale satellittnavigasjonssystemer. Strategien er en del av regjeringens arbeid for å styrke samfunnssikkerheten, og har som hovedmål å sikre at vi kan fortsette å nyttiggjøre oss PNT-systemene, bidra til bevisstgjøring rundt samfunnets bruk av slike systemer og bidra til at samfunnets sårbarhet for svikt i PNT-systemene reduseres.

Forrige kapittel redegjorde dels for hvordan romvirksomhet bidrar til styrket sikkerhet i både sivil og militær sektor. Dette kapittelet vil belyse hvordan norske myndigheter bør forholde seg til samfunnets voksende avhengighet av satellittinfrastruktur. Den første delen av kapitlet beskriver uønskede hendelser og sikkerhetstruende virksomhet og viser hvordan disse kan håndteres. I den andre delen av kapitlet gjøres det rede for regjeringens politikk for å redusere samfunnets sårbarhet mot slike trusler.

7.1 Trusler mot rominfrastruktur

Satellitteknologi brukes i dag for å utføre et stort og variert utvalg av sentrale samfunnsoppgaver, fra betalingsoverføring til sjøredning og skipskommunikasjon. Bortfall av satellittjenester kan få store konsekvenser, som i mange tilfeller kan true liv og helse og medføre store økonomiske tap. I verste fall kan også evnen til å ivareta nasjonale sikkerhetsinteresser settes i fare, ettersom både overvåkning og militære operasjoner i stor grad avhenger av å bruke satellitter. Samtidig må den romrelaterte infrastrukturen som samfunnet har gjort seg avhengig av beskyttes mot både uønskede hendelser og sikkerhetstruende virksomhet.

7.1.1 Uønskede hendelser

Uønskede hendelser mot satellitter, bakkeinfrastruktur og satellittsignaler omfatter foruten teknisk svikt og menneskelig feil i første rekke romvær, romsøppel og interferens.

Romvær skyldes elektromagnetisk stråling (UV og røntgen) og skyer av elektrisk ladede partikler fra solas atmosfære, som direkte eller indirekte treffer jordens atmosfære. Fenomenet kan forstyrre navigasjons- og kommunikasjonssignaler og skade satellitter og mottaksutstyr. Kraftig romvær kan også skade elektronisk utstyr på bakken og om bord på fly. Som et naturfenomen er omfanget av romvær utenfor menneskelig kontroll. Fenomenet kan imidlertid ofte varsles, ettersom det tar én til tre dager fra en partikkelutstrømming oppstår på sola til partiklene når jordens magnetfelt og atmosfære. Slikt varsel gjør det igjen mulig å iverksette ulike tekniske tiltak for å beskytte infrastrukturen. Norge har i dag tilgang til romværvarsling som leveres av det amerikanske meteorologiske instituttet NOAA. Norge har også stor egenkompetanse knyttet til forståelsen av romvær. Romværvarsling er et internasjonalt problem og må behandles globalt gjennom samarbeid og koordinering internasjonalt. På denne bakgrunn deltar Norge i FNs COPUOS sin ekspertgruppe om romvær. Det foreligger også planer om en fremtidig, felleseuropeisk varslingstjeneste. Samtidig pågår det her et forberedende arbeid på norsk side.

Romsøppel er en samlebetegnelse for unyttige, menneskeskapte objekter som går i bane rundt jorda. Dette er i hovedsak fragmenter fra utrangerte eller ødelagte satellitter og bæreraketter. Objektenes svært høye hastighet gjør at selv objekter på størrelse med et kronestykke kan påføre satellitter store skader ved sammenstøt. Det anslås at det per i dag finnes over 750 000 objekter som er store nok til å gjøre skade på satellitter. Dette tallet vokser stadig og når et objekt først har kommet i bane vil det normalt bli værende der i flere år. Dersom banen ligger på en høyde tilsvarende 600 km vil objektene være i bane mer enn 20 år, over 800 km blir det mer enn hundre. Det voksende antallet av både operative satellitter og romsøppelobjekter gjør sammenstøt til et økende problem og det fryktes at en ukontrollert økning av romsøppel kan gjøre viktige satellittbaner ubrukelige.

Flere forsøk på å etablere internasjonale retningslinjer for å begrense spredning av romsøppel har mislyktes. I dag foregår dette arbeidet hovedsakelig gjennom COPUOS.

I tillegg har flere land etablert overvåkings- og varslingssystemer for romsøppel, som i noen grad kan brukes for å avverge potensielle kollisjoner med satellitter som har evne til å manøvrere. Flere aktører, herunder den europeiske romorganisasjonen ESA og Kina, arbeider også med å utvikle teknologi som kan fjerne eksisterende romsøppel. Slike løsninger er imidlertid i en tidlig fase og foreløpig finnes det ingen aktuell løsning på romsøppelproblematikken.

Interferens oppstår når signaler på en radiofrekvens forstyrres av andre signaler som sendes på samme, eller på tilgrensende frekvenser. De fleste satellitter i rommet forutsetter bruk av radiosignaler for å kunne kommunisere med bakken. Slike forstyrrelser vil ikke ødelegge satellitten, men kan likevel gi en betydelig reduksjon av satellittens nytteverdi så lenge de pågår. Interferens er i hovedsak en menneskeskapt utfordring knyttet til forvaltning av en begrenset fellesressurs. Til forskjell fra romsøppel er imidlertid ikke interferens en utfordring som oppsto med romalderen, men noe som har vært kjent siden radioteknologi ble tatt i bruk tidlig på 1900-tallet. Som en følge av dette er det institusjonelle rammeverket for å håndtere interferensproblematikk langt bedre utviklet enn hva som er tilfellet for romsøppel. Det viktigste virkemiddelet for å begrense interferens er kontroll med tildelingen av frekvenser og satellittbaner, samt god evne til å fange opp og eliminere forstyrrelser som påvirker satellitter, bakkestasjoner eller brukere. Tildeling av frekvenser gjøres gjennom FN-organet Den internasjonale teleunion (ITU), der Norge representeres av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom), som også er nasjonal frekvensmyndighet.

7.1.2 Sikkerhetstruende virksomhet

Sikkerhetstruende virksomhet mot satellittinfrastruktur omfatter et bredt spekter av mulige handlinger, som kan utføres av både stater og ulike ikke-statlige aktører. Satellittjenestenes økende betydning for samfunnsdrift og militær slagkraft gjør angrep mot satellittinfrastruktur til et stadig mer aktuelt virkemiddel for å svekke en motpart politisk, økonomisk eller militært. Angrep kan ha til formål å forstyrre eller hindre bruken av den aktuelle satellittjenesten, mens andre har til formål å villede eller skaffe etterretningsinformasjon.

Angrep med formål å ødelegge bruken av en satellittjeneste omfatter fysisk ødeleggelse, cyberangrep, støysending (jamming), narring (spoofing), innsidetrussel og kombinasjoner av disse (hybrid trussel). Fysisk ødeleggelse kan rettes både mot satellittene selv, satellittsignaler og mot tilhørende infrastruktur på bakken. Flere stater har i dag evne til å skyte ned satellitter som går i lave baner, noe som ble demonstrert da henholdsvis Kina i 2007 og India i 2019 skjøt ned en av sine egne satellitter. Jordstasjoner er naturlig nok enklere mål enn satellitter og vil kunne ødelegges med mer konvensjonelle virkemidler, som luftangrep, bakkestyrker eller av terroraktører. Som annen elektronisk, nettverkstilknyttet infrastruktur er både satellitter, jordstasjoner og mottakerutstyr sårbare for cyberangrep, som vil kunne stenge ned eller svekke viktige tjenester som avhenger av satellitter. Støysending er interferens som er forårsaket med vilje, gjennom å sende kraftige radiosignaler på samme frekvens som motpartens satellitter. I likhet med utilsiktet interferens, vil støysending kunne blokkere bruken av en satellittbasert tjeneste.

I stedet for å ødelegge bruken av et satellittsystem kan en motpart ønske å infiltrere systemet, enten for å innhente etterretningsinformasjon, eller manipulere datatrafikken. Gjennom å hacke en satellitt, eller tilhørende infrastruktur, vil det være mulig å innhente informasjon som har etterretningsverdi. En egen undergruppe av angrep, som kan gi særlig store skadevirkninger, er handlinger som har som formål å villede motparten, såkalt narring. Mulige fremgangsmåter er hacking eller utplassering av falske sendere. Gjennom bruk av slike metoder kan satellittnavigasjonssignaler manipuleres, slik at de viser gal posisjon, eller formidler falsk informasjon over motpartens kommunikasjonssystemer. Ikke minst når det gjelder satellittnavigasjonssystemer kan skadevirkningen av slike handlinger bli stor. For noen brukere av satellittnavigasjon kan kryptering gi beskyttelse mot narring. Dette gjelder Forsvarets bruk av militær GPS, og i fremtiden bruk av Galileo PRS i både sivil og militær sektor.

Støysending og fysisk ødeleggelse av infrastruktur vil raskt merkes av brukerne, gjennom at navigasjonssignalene faller bort. I mange tilfeller vil brukerne kunne tilpasse seg dette, enten ved å innstille planlagte aktiviteter, eller ved å ta i bruk alternative, om enn dårligere, navigasjonssystemer. Ved narring vil imidlertid ikke brukerne i første omgang merke at noe er galt, noe som vil kunne få katastrofale konsekvenser når satellittnavigasjon brukes til flynavigasjon eller andre sikkerhetskritiske anvendelser.

Angrep mot satellittinfrastruktur vil kunne brukes av fiendtlige aktører til å påvirke interne politiske prosesser eller til å undergrave evnen til å yte militær motstand. Slike angrep er på bakgrunn av dette en trussel mot statssikkerheten, dvs. statens evne til å ivareta sin eksistens, suverenitet, integritet og politiske handlefrihet. Angrepene kan inngå som en del av et konvensjonelt militært angrep, eller et mer begrenset, fordekt angrep som tar sikte på destabilisering, manipulering eller press. Noen typer angrep, slik som fysisk ødeleggelse av satellitter i bane, krever kapasiteter som det sannsynligvis kun er noen få stater som besitter.

Ødeleggelse av jordstasjoner, eller cyberangrep, ligger imidlertid innenfor rekkevidden til ukonvensjonelle væpnede grupper og kriminelle nettverk. Det internasjonale trusselbildet er i økende grad preget av komplekse aktørbilder og hybride trusler. Angrep mot satellittinfrastruktur må forventes å være en metode flere aktører kan tenkes å ta i bruk for å utøve press mot norske myndigheter. Sikker tilgang til rominfrastruktur blir derfor et viktig sikkerhetspolitisk virkemiddel for å bevare Norges politiske handlefrihet.

Trusselen fra tilsiktede handlinger skiller seg på viktige måter fra trusselen fra utilsiktede fenomener som romvær, romsøppel og interferens. Når det gjelder uønskede hendelser har alle land i hovedsak en felles interesse av å begrense slike hendelser. Dette gjør det mulig å etablere bredt, internasjonalt samarbeid om mottiltak, som demonstrert blant annet av ITUs arbeid mot interferens, samarbeid om romværsvarsling og forsøkene på å etablere internasjonale retningslinjer mot spredning av romsøppel.

Når det gjelder sikkerhetstruende virksomhet har landene først og fremst en interesse av å beskytte egne og allierte satellitter. Satellitter som tilhører militære motstandere vil mange land tvert imot ønske å ha evne til å ødelegge sette ut av spill, som ledd i et militært angrep. Dette har konsekvenser for hva slags tiltak som realistisk kan iverksettes, siden land ikke vil ønske å dele all informasjon med potensielle militære motstandere. Tiltak mot sikkerhetstruende virksomhet vil derfor i stor utstrekning måtte håndteres nasjonalt, eller gjennom avtaler mellom allierte land.

Et av de viktigste verktøyene for å ivareta sikkerheten til norsk rominfrastruktur er Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven) med tilhørende forskrifter, jf. boks 7.3.

Viktig rominfrastruktur, herunder bakkestasjonene på Svalbard, Jan Mayen og Trollbasen, er allerede underlagt bestemmelsene i sikkerhetsloven. Norge har videre inngått flere internasjonale avtaler som berører sikring av rominfrastruktur, herunder avtalene vi har inngått med EU, Galileo og EGNOS. Disse avtalene forplikter Norge til å sikre infrastruktur på norsk jord og gjør det mulig for EU å utveksle sikkerhetsgradert informasjon med Norge. Vi har også inngått en avtale med USA om utveksling av informasjon som har relevans for sikring mot både uønskede hendelser og sikkerhetstruende virksomhet. Norge er videre i ferd med å forhandle frem en avtale med EU som skal fastsette reglene for norsk tilgang til Galileos offentlig regulerte tjeneste PRS.

7.2 Regjeringens politikk for romsikkerhet

Samfunnets økende avhengighet av satellitter fører med seg sårbarhet for både naturlige og menneskeskapte trusler. Dette er en alvorlig utfordring, men samtidig i liten grad unikt for satellitteknologi. Satellittsystemenes sårbarhet gjenspeiler en generell sårbarhet i elektroniske, nettverkstilknyttede systemer, som er til stede uavhengig av om infrastrukturen er plassert i verdensrommet eller andre steder. Ettersom også rent bakkebaserte systemer kan hackes eller ødelegges av naturkatastrofer, er det lite sannsynlig at samfunnets sårbarhet vil bli mindre om man skulle beslutte å begrense bruken av satellittjenester. Spørsmålet blir i stedet hvordan sårbarheten best kan håndteres.

Sårbarhet knyttet til bruk av satellittsystemer er en kompleks problemstilling. Som redegjort for i det foregående delkapittelet omfatter trusselbildet både utilsiktede og tilsiktede hendelser. Antallet samfunnsområder som kan rammes er omfattende og overskrider vanlige sektoravgrensninger i forvaltningen. Videre er romvirksomhet et aktivitetsområde som i svært stor grad går på tvers av landegrensene. Det finnes ingen nasjonale territorier i verdensrommet. Om ett land utfører handlinger som for eksempel bidrar til å øke mengden romsøppel, vil dette få konsekvenser også for andre land som nyttiggjør satellitter i tillegg til for en selv.

Der departementene utpeker virksomheter i romsektoren som skal underlegges sikkerhetsloven, vil det stilles krav til virksomhetenes risikovurderinger og tiltak for å oppnå forsvarlig sikkerhetsnivå. Disse tiltakene må sees i sammenheng med øvrige krav og forpliktelser Norge har sluttet seg til gjennom internasjonale traktater, bi- og multilaterale avtaler mv.

For Norge og andre europeiske land er internasjonalt samarbeid også i stor grad en forutsetning for i det hele tatt å kunne bygge og drifte større satellittsystemer. Samtidig er det andre problemstillinger – ikke minst knyttet til sikkerhetstruende virksomhet – som krever evne til å iverksette sikringstiltak nasjonalt. Effektiv sårbarhetshåndtering må ta utgangspunkt i dette komplekse bildet. Sårbarhetsreduksjon kan ikke behandles som isolerte tiltak, verken av virksomhetene selv eller av allierte land, men som et system som må ivareta både innhenting av kunnskap om trusler, sikringstiltak som skal hindre at skade oppstår og tiltak som begrenser konsekvensen av skade som likevel oppstår.

Rominfrastrukturen som Norge er avhengig av eies av et bredt sammensatt utvalg av aktører, som omfatter norske statlige etater, internasjonale organisasjoner, norske statseide selskaper og norske og utenlandske selskaper. Eierne har et selvstendig sikringsansvar for infrastrukturen de forvalter. Staten må på sin side sørge for at viktig rominfrastruktur forvaltes på en forsvarlig måte, enten det skjer gjennom lovregulering, kontraktsforpliktelser, eller på internasjonalt nivå.

Kompetanse og forskning om romrelatert sikkerhet er viktig. Regjeringens arbeid for å styrke utdannings- og forskningstilbudet i IKT-sikkerhet, som er varslet i Meld. St. 10 (2016–2017) Risiko i et trygt samfunn, vil bidra til dette. Norsk Romsenter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Nasjonal kommunikajsonsmyndighet (Nkom), Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten har i økende grad rettet søkelyset mot risikobildet som romvirksomheten står overfor. Dette har bidratt til å bygge opp økt kunnskap om håndtering av slike trusler i norsk forvaltning.

Galileo, EGNOS og Copernicus vil i årene fremover spille en sentral rolle for å dekke norske brukerbehov. Aktiv norsk deltakelse i disse programmene bidrar til å styrke norsk kompetanse om utnyttelsen av disse tjenestene, herunder hvordan de best kan sikres mot ulike trusler. Også deltakelse i andre internasjonale organisasjoner, som ESA og COPUOS, bidrar til å styrke norsk kompetanse knyttet til romsikkerhet. Regjeringen vil arbeide for at Norge i størst mulig grad utnytter disse mulighetene.

Som tidligere nevnt overskrider romvirksomhet de vanlige sektorinndelingene i forvaltningen. Effektiv utnyttelse av kompetanse og kunnskap som bygges opp om romsikkerhet krever derfor samarbeid og informasjonsutveksling på tvers av sektorer. Et viktig virkemiddel for å få til dette er at det legges til rette for kontakt på saksbehandlernivå mellom relevante departementer og etater. Det er en forutsetning at denne kontakten foregår jevnlig og at den er institusjonalisert mellom virksomhetene, slik at den videreføres også ved skifte av saksbehandlere i den enkelte virksomhet.

Nærings- og fiskeridepartementet har på bakgrunn av dette opprettet Romsikkerhetsutvalget, som er omtalt tidligere. Når det er relevant diskuteres romvirksomhet også i andre interdepartementale fora, som Regjeringens sikkerhetsutvalg og Det interdepartementale polarutvalget. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for informasjonsutveksling og samarbeid mellom relevante forvaltningsorganer om sikkerhetsrelaterte spørsmål som berører romvirksomhet.

Det vil i liten grad være mulig å nyttiggjøre seg kunnskap om trusler og sårbarheter dersom ikke ansvarlig myndighet har mulighet til å utøve kontroll over viktig rominfrastruktur, for eksempel gjennom lovregulering eller kontraktsforpliktelser. En slik kontroll er imidlertid krevende. Bruk av utenlandske operatører eller underleverandører til å levere og drifte samfunnskritisk norsk infrastruktur vil kunne innebære at infrastrukturen kontrolleres fra områder utenfor norsk jurisdiksjon. Uklare eierforhold og leverandørstrukturer vil gjøre det vanskelig å ha oversikt over hvilke aktører som faktisk kommer i inngripen med systemene, noe som kan gjøre at viktig informasjon om sårbarheter i kritisk infrastruktur kan komme på avveie. Dette vil kunne misbrukes av utenlandske statlige eller ikke-statlige aktører som ønsker å ramme norske interesser. Det vil også kunne være vanskelig å ettergå om operatøren ivaretar sikring mot tilsiktede og utilsiktede hendelser på en god måte, selv om operatøren selv ikke har fiendtlige hensikter rettet mot norske interesser.

De viktigste forutsetningene for at ansvarlig myndighet skal kunne utøve slik kontroll, er god oversikt over eventuelle andre roller operatøren innehar og detaljert forståelse for hvordan operatøren sikrer tjenesten mot indre og ytre trusler. I noen tilfeller kan tilstrekkelig kontroll oppnås gjennom lovregulering og kontraktsfestede forpliktelser. Sikkerhetslovens bestemmelser om sikkerhetsgraderte anskaffelser er et sentralt verktøy i så måte. Regjeringen vil ved anskaffelser av ny rominfrastruktur vurdere behovet for myndighetskontroll og hvordan dette best kan ivaretas.

Videre vil regjeringen sørge for at statlige aktører er koordinert for å sikre at alle norske romaktører tar hensyn til norsk sikkerhet og øvrige forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Norge kommer til å ha flere små og store satellitter i bane i fremtiden og det kan i fremtiden også bli skutt opp satellitter fra norsk jord. Begge deler medfører et ansvar for å kartlegge satellitter over norsk territorium, og følge de norske satellittene i bane. I tillegg har Norge et ansvar for å følge opp nasjonale konsesjoner som er gitt, for eksempel gjennom ITU. Her kan det foreligge uklarheter rundt plassering av satellitter og bruk av frekvenser. En forutsetning for god forvaltning av romaktiviteter er at norske myndigheter har tilgang til et oppdatert situasjonsbilde over miljøet der aktiviteten foregår. Behovet for styrket situasjonsforståelse for hendelser i og påvirkning fra rommet er basert på internasjonale forpliktelser, retningslinjer og nasjonalt forvaltningsansvar. En betydelig økning av norsk aktivitet i verdensrommet bidrar til å styrke behovet ytterligere.

Regjeringen anbefaler en trinnvis tilnærming til fagfeltet, der sivil og militær sektor jobber sammen nasjonalt, med kommersielle aktører og opp mot internasjonale partnere for å bygge situasjonsforståelse i rommet. Det norske behovet for situasjonsforståelse omfatter oversikt over satellittaktivitet, varsling av romvær, samt monitorering og støtte til oppskyting og varsler om objekter som kommer inn i atmosfæren.

Kompetanse, informasjonsdeling og kontroll er viktige verktøy for å hindre at kritisk infrastruktur skades. En helhetlig politikk for romsikkerhet må imidlertid også omfatte tiltak for skadebegrensning i situasjoner der uønskede hendelser likevel oppstår. Operatører av kritisk infrastruktur må ha rutiner som sikrer varsling og hurtig gjenoppretting av tjeneste. Ansvarlig myndighet må sørge for at slike rutiner er på plass, blant annet gjennom lov- og kontraktsfestede forpliktelser. For særlige viktige tjenester kan det også være ønskelig med redundant kapasitet, i form av alternative tjenester som kan fungere som reserveløsning i tilfelle avbrudd. For at et system skal ha verdi som reserveløsning må det tilfredsstille visse krav. Det må ikke være sårbart for de samme truslene som rammer primærløsningen. Det må også være et system som brukerne faktisk har tilgang til og er i stand til å bruke. Systemer som krever at sluttbrukerne investerer i kostbart ekstrautstyr vil i praksis ha liten verdi, da mange brukere vil velge å ikke gjøre denne investeringen. Regjeringen vil jobbe for at operatører av viktig rominfrastruktur har tilfredsstillende rutiner for gjenoppretting av tjeneste og vurdere behovet for redundante løsninger når det gjelder særlig viktige samfunnsfunksjoner.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for informasjonsutveksling og samordning mellom relevante forvaltnings- og tilsynsorganer om risikoforhold knyttet til rominfrastruktur

• Sørge for et tidsriktig og fremtidsrettet norsk lovverk på området, som gir tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for å beskytte samfunnsviktig rominfrastruktur

• Gjøre aktivt bruk av satellitteknologi for å redusere samfunnets sårbarhet

• Styrke norske myndigheters situasjonsforståelse i verdensrommet gjennom tverrsektorielt samarbeid

• Legge til rette for at Norge har nødvendig kompetanse for å sikre samfunnsviktig infrastruktur mot utilsiktede og tilsiktede handlinger

• Følge opp romrelaterte tiltak i den nasjonale PNT-strategien

• Sørge for at norske myndigheter har tilstrekkelig kontroll over samfunnsviktig rominfrastruktur primært gjennom lovgivning og kontraktsforpliktelser

• Staten vil gjennom sitt eierskap i Space Norway tilby kostnadseffektiv og forsvarlig forvaltet romrelatert infrastruktur som dekker viktige norske samfunnsbehov og gjennom sitt eierskap i Andøya Space Center legge til rette for at norsk næringsliv, forskningsmiljøer og forvaltning har god tilgang til infrastruktur for teknologitesting og naturvitenskapelig forskning

• Styrke norsk kompetanse knyttet til romsikkerhet gjennom internasjonalt samarbeid, samt tilrettelegge for kontakt mellom relevante myndighetsorganer for å utnytte kompetanse og bygge kunnskap om romsikkerhet

• Arbeide i internasjonale fora, særlig COPUOS, for å begrense omfanget av romsøppel

• Delta i arbeidet med utvikling av internasjonale romtrafikkregler, blant annet gjennom COPUOS

• Delta i COPUOS sin ekspertgruppe om romvær, samt bidra til videre utvikling av europeisk romværovervåking

• Tydeliggjøre ulike forvaltningsorganers roller og ansvar i spørsmål knyttet til romsikkerhet