6 Dekke viktige samfunns- og brukerbehov

Det andre av regjeringens mål for norsk romvirksomhet er å dekke viktige samfunns- og brukerbehov. Satellitter er i dag nødvendig infrastruktur for en lang rekke grunnleggende samfunnsoppgaver og bidrar til et sikrere, mer effektivt og bærekraftig samfunn. Satsing på romvirksomhet er dermed også en satsing på å understøtte andre prioriterte samfunnsoppgaver, som samfunnssikkerhet, forsvar, maritim sikkerhet, nordområdesatsingen og klima- miljøpolitikk, herunder Norges nasjonale og internasjonale kamp mot miljøkriminalitet.

Utviklingen av romvirksomhet i Norge har i stor grad vært drevet frem av konkrete norske samfunnsbehov, knyttet til blant annet maritim kommunikasjon, sjøsikkerhet og suverenitetshevdelse. Langt på vei har dette vært et resultat av Norges geografi, topografi og økonomiske struktur. Store havområder, ulendt terreng og en økonomi med stort innslag av naturressursutvinning og maritim transport, har gjort at Norge i større grad enn de fleste andre land har hatt nytte av satellitter for kommunikasjon, navigasjon og overvåking. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende i nordområdene. Flere forhold taler for at denne nytten kommer til å øke i årene fremover. Tilgang til ny teknologi og infrastruktur, blant annet som følge av Norges deltakelse i utbyggingen av Galileo, EGNOS og Copernicus, gir nye muligheter for hvordan satellitter kan brukes for å løse viktige samfunnsutfordringer. Utviklingstrekk som økt aktivitet i nordområdene, næringsutvikling i havrommet og økende ekstremvær, skaper nye utfordringer som satellitbaserte løsninger vil spille en viktig rolle i å løse. Forsvaret er i økende grad avhengig av satellitter for å ivareta sitt samfunnsoppdrag. Videre støtter satellitter opp under prioriterte målsettinger for norsk utenrikspolitikk, slik som kampen mot klimaendringer og oppnåelse av FNs mål for bærekraftig utvikling.

Internasjonalt samarbeid er bærebjelken i regjeringens satsing på romvirksomhet, også når det gjelder arbeid for å legge til rette for tilfredsstillende dekning av norske samfunns- og brukerbehov. Medlemskapet i FNs COPUOS gir oss mulighet til å være med på å videreutvikle det internasjonale rammeverket på romområdet. Vårt medlemskap i ESA bidrar til utvikling av ny teknologi som løser behov hos norske brukere. Vår deltakelse i Galileo, EGNOS og Copernicus gir oss innflytelse over, og innsikt i, operativ infrastruktur som er av stor betydning for å løse norske samfunns- og brukerbehov. Deltakelse i slikt samarbeid vil sannsynligvis også i fremtiden fortsette å være et av de viktigste tiltakene Norge kan gjennomføre for å sikre effektiv dekning av norske brukerbehov. Samtidig åpner småsatellitteknologi nye muligheter for løsninger i nasjonal regi. Som demonstrert av de fire norske småsatellittene for skipsovervåking som har blitt skutt opp siden 2010, kan selv små investeringer i slike satelliter gi stor merverdi som et supplement til data Norge får tilgang til fra Copernicus og annet internasjonalt samarbeid.

Rombasert infrastruktur har i økende grad fått en strategisk betydning, ettersom slik infrastruktur blir stadig viktigere for myndighetsutøvelse, samfunnskritiske tjenester og i forsvarssammenheng. En viss grad av nasjonal kontroll og egenevne er nødvendig for å sikre våre interesser, også i tilfeller der tjenester kan kjøpes kommersielt. Norge har spesielle behov knyttet til maritim sektor og i nordområdene, og det er ikke gitt at aktører utenfor Norge har evne eller interesse av å utvikle gode løsninger for disse. En egenevne vil også være positivt for Norges rolle i bi- og multilateralt romsamarbeid. Innflytelse på utbyggingen av viktig infrastruktur vil ha betydning for samfunnssikkerhet og krisehåndtering. Vi trenger derfor tilstrekkelig innsikt og kompetanse i norske forsknings- og teknologimiljøer for å kunne identifisere mulige løsninger, for å være en kompetent motpart ved anskaffelser og i internasjonalt samarbeid, og for å utvikle og implementere nasjonale løsninger der dette er mest hensiktsmessig.

6.1 Klima og miljø

Satellitter spiller en avgjørende rolle for å etablere faktagrunnlag for en kunnskapsbasert klima- og miljøpolitikk. Jordobservasjon fra satellitt gjør det mulig å observere store områder på en kostnadseffektiv måte, samtidig som det kan gjøres mange identiske målinger over et langt tidsrom. Utviklingen av avanserte sensorer gjør at stadig flere forhold av betydning for miljø og klima kan måles fra satellitt. Satellittdata tas på grunnlag av dette i økende grad i bruk i miljøsektoren, både for langsiktig forskning på miljø og klima, og for operativ overvåking av hav og land. Mange av de grunnleggende klimavariablene som omhandles i IPCC-rapportene fra FNs klimapanel er allerede i vesentlig grad basert på satellittmålinger. Dette gjelder blant annet temperatur, havnivå, sjøis, isbreer, skydekke, avskoging og utstråling. Etableringen av Copernicus-programmet betyr at potensialet for bruk av satellittdata i miljøforvaltningen kommer til å øke kraftig i årene fremover.

Klimaet påvirkes av en lang rekke store dynamiske fenomener som klimagassutslipp, endringer i snø- og isdekke, sotpartikler i atmosfæren, havstrømmer, vindsystemer, skydekke og sannsynligvis variasjoner i solaktiviteten. Forståelsen av det kompliserte samspillet mellom disse og andre faktorer over tid, er en grunnleggende forutsetning for å kunne si noe om klimaendringenes årsaker og virkninger. En slik forståelse forutsetter sammenliknbare målinger fra hele kloden, samlet inn over et langt tidsrom. Satellitter for innsamling av miljø- og klimadata har tradisjonelt vært enkeltstående forskningssatellitter, med begrenset levetid. Dette har begrenset muligheten til å utarbeide de lange tidsseriene av data som er nødvendig for en fullverdig forståelse av et komplekst og langsiktig fenomen som klimaendringer. Etableringen av Copernicus-programmet innebærer en radikal endring av denne situasjonen. Copernicus er lagt opp til å være et permanent program, der gamle satellitter fortløpende erstattes av nye som gjør tilsvarende målinger. Forskere og beslutningstakere over hele verden vil gjennom dette få en varig kilde til sammenliknbare data med relevans for en lang rekke forhold som påvirker miljø og klima.

Satellittdata støtter i dag opp under norsk miljøforvaltning på en rekke områder, som klimaovervåking, havovervåking, snø, isbreer og permafrost, vegetasjon og kulturminner, skog- og arealforvaltning, vannkvalitet, luft, metan, ozon- og UV-stråling, miljøkriminalitet, oljeutslipp og bistandsarbeid.

Grafikk: ESA/ATG Medialab

6.2 Norske miljøetater og satellittdata

6.2.1 Miljødirektoratet, Riksantikvaren og Meteorologisk Institutt

Miljødirektoratet bruker satellittdata i økende grad, som et supplement til miljøovervåkingen, men satellitter har tidligere ikke gitt grunnlag for langsiktig og regelmessig overvåking. Både klimatjenesten, atmosfæretjenesten, landtjenesten og den marine tjenesten i Copernicus vil derfor bli viktig for miljøforvaltningen.

Riksantikvaren har brukt satellittbilder i flere år, spesielt for å finne nye og ukjente kulturminner og få en mer helhetlig oversikt over allerede kjente kulturminner i større områder. Arealendringer, klimaendringer og forurensning er trusler mot kulturminner og kulturmiljøer, og data fra flere av de etablerte tjenestene i Copernicus vil være viktige hjelpemidler for tilstandsovervåking.

Satellitter har allerede i flere tiår vært viktige for værvarsling, og værsatellitter er nå den viktigste datakilden for langtidsvarsler. Det eksisterer velfungerende europeiske samarbeidsorganisasjoner (EUMETSAT og ECMWF) for henholdsvis værsatellitter og langtidsvarsling. Vi ser videre en oppbygging av felleseuropeiske tjenester som utnytter satellittdata i Copernicus-programmet. Meterologisk Institutt deltar aktivt i denne oppbyggingen med prosjekter. Det er nå under utvikling tredje generasjon geostasjonære værsatellitter og andre generasjon polare værsatellitter, og disse vil bli meget viktige i værvarslingen i tiden fremover. Norge er aktivt med i disse programmene.

6.2.2 Nasjonal koordinering og tilgang til jordobservasjonsdata

Utbyggingen av kapasitet for jordobservasjon gjennom Copernicus og andre programmer skaper store muligheter for en bedre og mer kunnskapsbasert norsk miljøforvaltning. Effektiv utnyttelse av disse mulighetene krever både at norske aktører får tilgang til relevante data og at norske aktører settes i stand til å utnytte disse dataene på en god måte. Copernicus er basert på åpen datapolitikk, der alle data gjøres gratis tilgjengelig for alle som ønsker det. Ved å delta i programmet gis Norge påvirkningskraft, slik at programmet i større grad gjør observasjoner i områder der Norge har særlige interesser. Det er flere grupper og fora som kan bidra til koordinering av tjenesteutvikling som er tilpasset miljøforvaltningens brukerbehov. Eksempler er Norge digitalt, en nasjonal satellittgruppe som er koordinert gjennom Kartverket og er brukerforum for innspill til Copernicus User forum. Norsk Romsenter har i samarbeid med Meterologisk Institutt utviklet og tilrettelagt for tilgang og fri utnyttelse på nasjonalt nivå gjennom websiden satellittdata.no.

6.2.3 Jordobservasjonsdata i nasjonale satsinger

Miljøkriminalitet

Regjeringen har i Granavolden-plattformen varslet at den vil legge frem en strategi for styrking av innsatsen mot miljøkriminalitet nasjonalt og internasjonalt. Satellittdata er et viktig verktøy for å avdekke, forebygge og bekjempe miljøkriminalitet. Satellittdata kan brukes mot skogkriminalitet, ulovlig mineralutvinning, kulturminnekriminalitet, ulovlig brenning av landbruksområder, krypskyting, fiskerikriminalitet, samt avfall- og forurensningskriminalitet inkludert ulovlige oljeutslipp.

I tillegg til at satellittdata kan bidra til å avdekke konkrete overtredelser av regelverk, vil slike kontroll- og overvåkningssystemer kunne ha en allmennpreventiv effekt ved at det øker oppdagelsesrisikoen. Det kan også bidra til å redusere risikoen for korrupsjon, som er et viktig element i kampen mot miljøkriminalitet. Satellittdata vil videre kunne gjøre at håndtering av bevis automatiseres, og kan dermed bidra til å redusere kriminell profitt.

Regjeringens Klima- og skoginitiativ

Klima- og skoginitiativets hovedmål er at redusert og reversert tap av tropisk regnskog bidrar til stabilt klima, bevart naturmangfold og bærekraftig utvikling. Innsats som mest effektivt bidrar til kosnadseffektive og målbare reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging prioriteres. Jordobservasjon er viktig for å skaffe informasjon om hva som skjer, og hva som har skjedd, i skogen og på landarealene rundt.

Initiativet har vektlagt å sikre land tilgang til slike data, støtte og veiledning i deres bruk, og stimulere et informert forsknings- og sivilt samfunnsmiljø. Klima- og skoginitiativet har blant annet støttet: 1) Kapasitetsbygging for tropiske skoglands bruk av jordobservasjoner gjennom FNs UN-REDD program, 2) faglig samarbeid mellom institusjoner og land for veiledning i bruk av jordobservasjon for skogovervåkning gjennom Global Forest Observation Initiative (GFOI), 3) gratis, offentlig tilgjengeliggjøring av skog- og landinformasjon gjennom Global Forest Watch og 4) innkjøp og offentliggjøring av høyoppløselig satellittdata av tropene.

Miljøkriminalitet og regjeringens Klima- og skoginitiativ er eksempler på områder hvor Norge har tatt internasjonalt lederskap og hvor satellitter har mye å tilby. I tillegg til disse innsatsområdene, har Norge tatt lederskap internasjonalt for klimafinansiering, biologisk mangfold, genetiske ressurser, grønn skipsfart, og mot miljøgifter og marin forsøpling. Internasjonale satellittkapasiteter fra EUs romprogrammer og norske satellittkapasiteter, kan bli viktige for å understøtte disse og andre nasjonale og internasjonale klima- og miljøpolitiske områder.

6.3 Samfunnssikkerhet og beredskap

Satellitteknologi har gjennom en årrekke blitt et stadig viktigere verktøy for sikkerhet. Satellitter kan overvåke store arealer på en kostnadseffektiv måte, etablere situasjonsbilder, gi kommunikasjonsforbindelse til steder der ingen andre teknologier når frem og besørge presis og sikker PNT. Disse egenskapene gjør satellitter til verdifulle hjelpemidler, både for forebyggende samfunnssikkerhet, operativ håndtering av ulykker og naturkatastrofer og for nasjonal evne til myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse.

6.3.1 Sjøsikkerhet

Norge har lang tradisjon for å utnytte mulighetene som satellitteknologi fører med seg for styrket samfunnssikkerhet, særlig i maritim sektor. Behov knyttet til sjøsikkerhet og havovervåking var en ledende motivasjon bak oppbyggingen av norsk kompetanse i romvirksomhet fra og med slutten av 1960-tallet. Satellitter spiller i dag en sentral rolle i å forebygge ulykker til havs, gjennom å gi bedre navigasjonstjenester, bedre kommunikasjonsmuligheter til skip og bedre informasjonsgrunnlag gjennom data fra jordobservasjonssatellitter. Værvarsler og varsling av havis, som er to tjenester av svært stor betydning for maritim sikkerhet, avhenger av satellitter både for å samle inn nødvendig data og for å kommunisere oppdaterte varsler til skip.

Satellitter spiller også en viktig rolle for å håndtere ulykker når disse først oppstår. Informasjon fra skipsovervåkingssatellitter som mottar og videresender AIS-signaler eller radar gir detaljert informasjon om skips posisjoner og bevegelser og gjør det enklere å avverge ulykker og koordinere redningsoperasjoner. Norge har i flere tiår deltatt i det internasjonale redningssatellittsamarbeidet COSPAS-SARSAT. Satellittene i dette systemet fanger opp signaler fra spesielle nødpeilesendere og formidler disse til redningssentraler. Innenfor EUs satellittnavigasjonsprogram Galileo er det utviklet en egen søk- og redningsfunksjon (Galileo SAR) som vil bli EUs bidrag til COSPAS-SARSAT-systemet, MEOSAR. Dette gir en stor forbedring i søk- og redningstjenesten i arktiske strøk ved at en utløst nødpeilesender kan lokaliseres langt raskere enn tidligere og med større nøyaktighet. Galileo SAR omfatter funksjonaliteten «return link» som sender bekreftelse til den nødstedte om at hjelp er på vei. I tillegg til dette vil det høyelliptiske kommunikasjonssystemet som Space Norway utvikler muliggjøre sanntidsinformasjon med video i forbindelse med eventuelle ulykker og redningsaksjoner ved og rundt Svalbard.

6.3.2 Overvåking av flom, skred og is

Satellittdata er i ferd med å bli et viktig redskap for å forebygge ulykker og skader fra snøskred, jordskred, fjellskred, flommer, is og isbreer. Data fra Sentinel-satellittene tas i økende bruk i Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) varslinger.

InSAR-data benyttes til å kartlegge hvor store fjellskred utgjør risikoobjekter, som så må undersøkes nærmere eller overvåkes kontinuerlig. Den nasjonale InSAR-tjenesten er svært viktig fordi fjellskredene som kartlegges og overvåkes kan ha et svært stort skadepotensial dersom de ikke oppdages. Dataene har også høy merverdi for andre brukere, fordi setningsskader og innsynkning av overflaten skaper problemer for veier og jernbane, bygninger og infrastruktur. Gode bevegelsesdata er viktig for å unngå disse problemene i prosjektering, vedlikehold og drift.

Radardata brukes til overvåking av alle snøskred som utløses, og utbredelsene av flommer under dårlig vær. Dette er også et viktig datagrunnlag for dimensjonering og planlegging av utbygginger som kan bli utsatt for skred- og flomfare. For samferdselssektoren er slike data viktig for beredskap, krisehåndtering og dimensjonering. Optiske data brukes til å overvåke utbredelse og tilstand til snødekket på land og isdekket på innsjøene. Dette gir bedre snøskred-, flom-, jordskred- og isvarsler. Snøovervåkingen gir oversikt over i hvilken grad snøsmelting kan gi tilsig til vannkraftsystemet i knapphetssituasjoner og dermed bedre håndtering av rasjoneringssituasjoner. Satellittdata brukes for å oppdage og overvåke bredemte vann som kan gi katastrofale oversvømmelser, og for å dokumentere hvordan isbreene endrer seg med klima.

Publikum, sivil beredskap og Forsvaret får gevinstene av at Sentinel-data tas i bruk i NVEs varslingstjenester, ved at de får bedre produkter og mindre usikkerhet i varslene på Varsom, Yr og andre lignende tjenester.

Satellittdata er viktig for å kunne utvikle nye tjenester og metoder i samspill med andre datakilder og innovativ bruk av IT. Maskinlæring, aggregering av satellittdata i modeller og automatisering av manuelle arbeidsprosesser er satsingsområder for mer effektive tjenester og produkter med høyere kvalitet og bedre geografisk og tidsmessig dekning.

De operative tjenestene er sentrale for å håndtere og utnytte dataflyten fra satellittene, både innad i varslingstjenestene og utad mot publikum og beredskapsaktørene.

NVE og Statens vegvesen har etablert Varsom Regobs som datasentral for naturfarerelaterte observasjoner for varsling og beredskap, slik at situasjonsbildet kan deles i sanntid.

For fartøy er det viktig å kunne motta pålitelig informasjon som sikkerhetsmeldinger med navigasjonsvarsler, værvarsler osv., samt å kunne sende og motta nødmeldinger. Både sikkerhetsmeldingene og nødmeldingene er en del av det globale GMDSS-systemet (Global Maritime Distress and Safety System). GMDSS leveres fra geostasjonære satellitter (Inmarsat). FNs IMO godkjente i mai 2018 også satellitter i lavbane (Iridium) for å levere GMDSS-tjenester.

Nødetatene, inkludert Nødnett og SAR, er avhengige av satellittjenester i sikkerhets- og beredskapsarbeid. Basestasjonene i Nødnett bruker GPS for synkronisering, og dersom GNSS-signalet faller bort vil stasjonene gå over til å bruke sin interne klokke. Dette vil ikke ha umiddelbare konsekvenser, men kan dersom bortfallet er av lang varighet (typisk rundt 30 dager) føre til at basestasjonene blir usynkroniserte. Man vil da kunne merke redusert talekvalitet i form av små brudd i samtalen. Nødnetts transportable basestasjoner, som benyttes ved spesielle hendelser der Nødnetts dekning ikke er til stede eller når bakkenett er satt ut av drift, benytter i stor grad satellittkommunikasjon for å koble basestasjonen til kjernenettet. Nødnetts terminaler har GPS og nødetatene benytter denne informasjonen for lokalisering og styring av ressurser. Nødetatene vil kunne utføre sine oppgaver selv ved bortfall av satellittbaserte tjenester, men med betydelig redusert effektivitet.

Polarkoden1 stiller krav til at man skal kunne motta oppdatert is-informasjon, ha mulighet til å motta telemedisinsk assistanse, og ha mulighet for kommunikasjon langs en planlagt rute. Høy båndbredde vil gjøre det mulig å motta data av høyere kvalitet, f.eks. høyoppløselige iskart og satellittbilder. Bredbåndskommunikasjon har derfor et viktig sikkerhetsaspekt knyttet til seg.

Tingenes internett er i fremmarsj, og man kan se for seg at nødetatene kan nyttiggjøre seg systemer der uteenhetene automatisk rapporterer posisjon og status til en kommandosentral. Et slikt system kan dra spesielt nytte av posisjons- og kommunikasjonstjenester fra satellitter.

6.4 Forsvarets utnyttelse av rommet

Satellitteknologi har spilt en viktig rolle for militære aktiviteter helt siden de første sovjetiske og amerikanske satellittene ble skutt opp på 1960-tallet. Militære bruksområder for satellitteknologi omfatter blant annet navigasjon og kommunikasjon under militæroperasjoner, samt bruk av jordobservasjonssatellitter for overvåkning og værvarsling som favner bredere enn ren etterretning. I takt med at militær virksomhet i stadig større grad baserer seg på avanserte, høyteknologiske nettverksoperasjoner, har satellitteknologiens rolle blitt enda viktigere, også for det norske Forsvaret. I Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft understrekes det at rombasert kommunikasjon, navigasjon og overvåking bidrar til Forsvarets operative evne, nasjonal suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Historisk har det vært et skarpt skille mellom sivil og militær bruk av satellitteknologi. Større romnasjoner har hatt sine egne separate satellitter og programmer. Tradisjonelt har det vært forsvarssektoren som har innehatt den ledende teknologien. Frem til slutten av den kalde krigen var det strenge restriksjoner på hvor avansert teknologi som kunne frigjøres til sivil bruk. I dag er imidlertid skillet mellom sivil og militær romvirksomhet i ferd med å viskes ut. Forsvarsteknologien har ikke lenger det teknologiske forspranget den en gang hadde, og i mange tilfeller er det den sivile romsektoren som leder utviklingen, blant annet som følge av teknologioverføring fra forbrukerelektronikk.

For å utnytte den raske teknologiutviklingen på sivil side har også Forsvaret blitt en stor bruker av kommersielle tjenester. Mange satellittbaserte systemer har derfor blitt flerbruksbaserte, dvs. systemer som kan brukes både til sivile og militære formål. I tillegg til bruk av kommersielle tjenester baserer Forsvaret seg på tilgang til tjenester primært gjennom bilaterale avtaler med andre nasjoner. Et eksempel her er tilgang til global geostasjonær SATCOM via det amerikanske Wideband Global Satcom. Sist, men ikke minst, er Forsvaret også en aktiv bruker av de norske AIS-satellittene. Forsvaret ser nå på muligheten for å øke den nasjonalt kontrollerte kapasiteteten ved å etablere en konstellasjon av småsatellitter, i første omgang for maritim overvåking og muligens også kommunikasjon. En slik kapasitet vil kun være mulig å realisere som et bredt tverrsektorielt engasjement. Erfaring fra oppskyting så langt av fem norske småsatellitter har vært at selve tilgangen til oppskytingskapasitet har vært det største usikkerhetsmomentet i prosjekttimeplanene, med i snitt ett års ventetid for hver satellitt. Det er derfor strategisk viktig med forutsigbar og sikker tilgang til oppskytingskapasitet.

Det norske Forsvaret har på strategisk og operativt nivå allerede i mange år vært en stor bruker av rombaserte tjenester, ofte i form av tjenester Norge har fått tilgang til gjennom NATO-samarbeidet. Videre har FFI gjennom en årrekke vært et ledende fagmiljø på flere romrelaterte teknologiområder. FFI har som formål å drive anvendt forskning og utvikling for forsvarssektorens behov. Instituttet skal gi råd om muligheter og utfordringer knyttet til fremskaffelse og bruk av militært materiell. FFI er følgelig en viktig bidragsyter knyttet til kompetanse i rombaserte kapabiliteter for forsvarssektoren.

Romvirksomhet var inntil nylig ikke i nevneverdig grad en del av Forsvarets egne strategidokumenter. Finansiering av romvirksomhet over statsbudsjettet har i all hovedsak vært rettet mot industriutvikling og mot å løse sivile brukerbehov, mens Forsvaret stort sett har fått sine behov dekket gjennom bilaterale avtaler med NATO-allierte. Dette bildet har de senere årene vært i rask endring, i særlig grad etter fremleggelsen av den inneværende langtidsplanen for forsvarssektoren gjennom Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft. Målet er å etablere romvirksomhet som et eget operasjonsdomene i Forsvaret, slik landmakt, sjømakt, luftmakt og cyber er det i dag.

Forsvarssektorens arbeid med romvirksomhet skal ha som formål å skaffe til veie rombaserte kapasiteter som trengs for å utføre eget samfunnsoppdrag. Slike kapasiteter må både dekke Forsvarets reelle behov til eksempelvis navigasjon, kommunikasjon og overvåkning, og være tilfredsstillende sikret mot tjenestebortfall og ulike typer manipulering fra fiendtlige aktører. Særlig viktig er det at Norge spiller en aktiv rolle for å utvikle god dekning av rombaserte tjenester i nordområdene og Arktis. Dette er områder som er av stor strategisk betydning for Norge, samtidig som infrastrukturen både på bakken og i verdensrommet ofte er dårligere utbygd enn hva tilfellet er i mange andre områder NATO opererer i.

Norge bør på denne bakgrunn spille en ledende rolle blant NATO-landene når det gjelder utvikling av relevant rominfrastruktur og utnyttelse av romvirksomhetens muligheter for å understøtte militær evne i nordområdene og Arktis. I tillegg til å dekke våre egne behov, vil romkapasiteter i Arktis i mange tilfeller også kunne understøtte våre allierte, samt være et forhandlingskort som gjør Norge til en mer attraktiv partner for internasjonalt samarbeid. Forsvarets satsing på romvirksomhet bør skje i nært samarbeid med relevante sivile myndigheter, både for å unngå unødvendige dobbeltkapasiteter og for å sikre en hensiktsmessig utnyttelse av synergier mellom ulike sektorer. Sivilt-militært myndighetssamarbeid, internasjonalt samarbeid og samarbeid med kommersielle leverandører vil i mange tilfeller være den mest kostnadseffektive løsningen, og skal vurderes der det er relevant.

I tillegg til Arktis og nordområdene er norske maritime interesser, skipsfartsberedskap, Forsvarets operasjoner og virksomhet globale. Norge har således globale behov for tilgang til satellittbaserte tjenester.

I forsvarssektoren er romvirksomhet etablert med avklarte og tydelige ansvarsforhold. Militær romvirksomhet ledes, styres og koordineres av Forsvarssjefens fagmyndighet for militær romvirksomhet.

6.5 Nordområdene

Satellitter er et verktøy for å ivareta grunnleggende samfunnsbehov som navigasjon, maritim kommunikasjon, og overvåking av klima og miljø. Dette gjelder ikke minst i nordområdene, der til dels store avstander, utfordrende værforhold og manglende infrastruktur på bakken kan gjøre at det finnes få alternativer til satellittbaserte løsninger. Satellittdata er nødvendig for flere formål, som måling av havisens utbredelse i tid og rom, istykkelse og isdrift, kartlegging av habitater for isavhengige arter, vegetasjonskartlegging, beregning av massebalanse og dynamikk for isbreer, ruteplanlegging til lands og i sjøisen under tokt i Antarktis, og vegetasjonsendringer på Svalbard og Jan Mayen. Både radarsatellittene og de optiske satellittene er til stor nytte for Norsk Polarinstitutt og andre nasjonale polarforskere. Daglig dekning av radarsatellitter har særlig stor betydning for forståelse av sjøisutbredelsen i nord og særlig rundt Svalbard.

Romvirksomhet har stor betydning for sikker, bærekraftig og effektiv forvaltning og næringsaktivitet i nordområdene. Næringer som fiskeriene, maritim næring og offshorenæringen har behov for god tilgang til satellittjenester. Det samme gjelder Forsvaret, sivile sikkerhetsmyndigheter og miljøforvaltningen. Ivaretakelse av Norges interesser i nord er et viktig element i regjeringens arbeid med romvirksomhet.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Overvåkning av skipstrafikken, miljøforurensning som oljesøl og fiskeri i nordområdene er viktige for Norges myndighetsutøvelse, samt for å kunne ha en effektiv beredskap. Norge har derfor store behov for satellitter for overvåkning og kommunikasjon, og hvor etater med operativt ansvar til sjøs kan dele informasjon på en sikker og effektiv måte. Dette gjelder under søke- og redningsoperasjoner og for å avdekke ulovlig fiske og for transport av farlig og forurenset last.

Den gunstige geografiske plasseringen gjør at mye infrastruktur knyttet til romvirksomheten er plassert i nordområdene. Nordområdene er også omtalt under kap. 8 og vil også omtales i nordområdemeldingen som skal legges frem høsten 2020.

6.6 Samferdsel

Samferdselssektoren gjør utstrakt bruk av satellittjenester, både på land, til havs og i luften. I maritim sektor har dette vært tilfelle i flere tiår, mens bruken på land og i luften har tiltatt de senere årene i takt med bedre tilgang på tjenester og økende digitalisering.

Alle transportformer har etter hvert gjort seg mer eller mindre avhengig av satellittnavigasjon og satellittkommunikasjon. Pålitelighet og tilgjengelighet av systemene er derfor kritisk.

6.6.1 Maritim transport

Den maritime transportbransjen er storbruker av satellittnavigasjon og -kommunikasjon. GPS og Galileo er navigasjonsverktøy for alle skip i dag og satellittkommunikasjon muliggjør overføring av informasjon som tv, radio, telefon og internett til skip. Internett via satellitt til skip vil blant annet bidra til automatisering og digitalisering av skip og gradvis flytte styring og operasjoner fra skip til land.

Behov for maritim kommunikasjon var i stor grad utløsende for at norske myndigheter begynte å satse på romvirksomhet i sin tid. Formålet med etableringen av Inmarsat var å etablere pålitelige kommunikasjonstjenester til skipsfarten på global basis og øke sikkerheten til sjøs.

Satellittbasert overvåking av skipstrafikken er et annet område som er sentralt i norsk romvirksomhet. På 1990-tallet skjedde flere ulykker med skip som seilte til havs utenfor norskekysten. Grunnstøting, forlis, tap av menneskeliv og oljeforurensning var blant konsekvensene. Blant disse var ulykker med bulkbåtene Sonata og Arisan i 1991 og 1992, fiskebåtene Njord og Bordanes i 1992 og 1993, det russiske krigsskipet Murmansk i 1994, bulkbåtene Leros Strength og Ulsund i 1997 og 1998, og bulkbåten John R i 2000.

En av Kystverkets hovedoppgaver er å sørge for sikker seilas i norske farvann og å forebygge ulykker til sjøs. Trafikkovervåkning er et viktig virkemiddel. Gjennom kjeden av AIS-mottakere langs kysten og AIS-satellittene samles det inn detaljert informasjon om både kystnær trafikk og maritim aktivitet i havområdene. Et oppdatert maritimt situasjonsbilde setter både Kystverket og andre etater i stand til å forebygge og håndtere farlige situasjoner og ulykker.

De siste 10 årene har tilgangen på kommersielle kommunikasjonssystemer eksplodert i omfang. Drevet av et kommersielt marked ser man nå et totalt digitalisert kommunikasjonsnett. Sjøfart som tidligere har vært preget av et tilsynelatende rigid sertifikatregime når det kommer til utstyr som skal anvendes på skip, er nå i endring. FNs maritime organisasjon IMO ser derfor et behov for å legge til rette for godkjenning av alternative applikasjoner og kommunikasjonsløsninger.

Kilde: FFI

6.6.2 Luftfart

All bruk av det ytre rommet er avhengig av bruk av konvensjonelt luftrom for transitt til ytre rom og i noen tilfeller også for retur. Konvensjonelt luftrom forvaltes av luftfartsmyndighetene. Det er drøftelser både internasjonalt i ICAO og EU og nasjonalt i regi av Samferdselsdepartementet om fremtidig bruk av konvensjonelt luftrom og samspillet med ytre rom og romaktiviteter.

I luftfarten har økt bruk av satellittnavigasjon til erstatning for bakkebaserte radionavigasjonssystemer vært trenden i flere år. Luftfarten er internasjonal og i stor grad styrt av internasjonale regler. Norge er medlem av FNs luftfartsorganisasjon ICAO og den mellomstatlige europeiske lufttrafikkorganisasjonen Eurocontrol. EUs luftfartsmyndighet, European Aviation Safety Agency (EASA), utarbeider felleseuropeisk regelverk som blir gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen. Norge er derfor forpliktet til å følge internasjonale regelverk og utviklingstrekk på områdene navigasjon, kommunikasjon og luftromsovervåkning. Det finnes fortsatt en rekke bakkebaserte radionavigasjonssystemer innen luftfarten, selv om antallet installasjoner på bakken har blitt redusert, og flyselskapene i stor grad har gått over til bruk av satellittnavigasjon. EU legger opp til dette og Europeisk Radionavigasjonsplan fra 2018 beskriver en slik utvikling.

Fra et sikkerhetsmessig ståsted er det bekymring for sårbarhet dersom satellittnavigasjons-signaler faller ut. Den siste tiden har vist at tilgangen til satellittnavigasjons-tjenester kan reduseres på ulike måter og at utelukkende bruk av satellittnavigasjon i luftfarten vil kunne gi situasjoner med utilfredsstillende sikkerhetsnivå. Det er derfor viktig at man vurderer behovet for, i de tilfellene hvor luftfarten krever det, å ha robuste reservesystemer tilgjengelige, som ikke har samme sårbarhet.

Det er sannsynlig at det i fremtiden primært brukes satellittbaserte navigasjonssystemer, men at noen konvensjonelle navigasjonssystemer opprettholdes som reserveløsninger i tilfelle satellittsignalene av en eller annen grunn ikke skulle være tilgjengelig. For luftfarten har det også vært utfordringer med manglende satellittdekning i nordområdene, noe som har medført begrensning i bruk av satellittnavigasjon, for eksempel ved innflygningsprosedyrer. Tilgang til satellittdekning har gradvis blitt bedret, blant annet gjennom Galileo og EGNOS.

Overvåking av luftrommet baseres også i økende grad på løsninger som anvender satellitter. Tradisjonelt har radar vært det viktigste verktøyet for å registrere flyenes bevegelse som grunnlag for å utøve lufttrafikktjeneste. Utviklingen går i retning av å bruke andre systemer som ADS-B og WAM. Disse er avhengige av fungerende satellittnavigasjon, særlig som kilde til nøyaktig tid for synkronisering av digital dataoverføring. Det er derfor tatt initiativ til å etablere alternative kilder til tidssynkronisering for å minke sårbarhet.

Kommunikasjonssatellitter med økt båndbredde gjør det mulig å gå over fra tradisjonell lufttrafikktjeneste basert på bruk av VHF-radio i kommunikasjon mellom bakke og fly, til systemer som er basert på å overføre datameldinger (datalink). I tillegg vil bruk av satellittkommunikasjon bidra til å bedre kommunikasjons- og overvåkningsdekning i områder med få muligheter for utbygging av annen bakkebasert infrastruktur. Dette vil kunne bidra til økt sikkerhet, spesielt over nordområdene og havområder. Den europeiske romorganisasjonen ESA og EUs teknologiske luftfartsprogram SESAR samarbeider om å utvikle et nytt satellittbasert kommunikasjonssystem for europeisk luftfartskontroll, som skal gi mer effektiv trafikkavvikling og økt sikkerhet.

6.6.3 Landtransport

Også landbasert transport gjør stadig større bruk av satellittjenester. Både innenfor vei- og jernbanesektoren gjøres det bruk av et bredt spekter av satellittbaserte tjenester i alt fra infrastrukturbygging til flåtestyring. Maskinstyring med centimeter-nøyaktighet har blitt en standard i den tyngre maskinparken til entreprenører som har kontrakter knyttet til store infrastrukturprosjekter for vei og jernbane.

På jernbane brukes satellittnavigasjon for tidssynkronisering i digital kommunikasjon og signalering, men det vil i stadig større grad også bli benyttet til posisjonsbestemmelse av tog. Satellittnavigasjon er nyttig for sporing av gods og materiell på jernbane. I veitrafikk bruker både biler og myke trafikanter satellittnavigasjon for å finne frem, gjerne ved hjelp av smarttelefoner og lokasjonsbaserte tjenester.

Intelligente transportsystemer (ITS) handler om å bruke IKT-systemer til å oppnå forbedringer av trafikk og transport. ITS omfatter et bredt spekter av tiltak og løsninger. Ved samvirkende ITS (C-ITS) utnyttes kommunikasjon mellom kjøretøy, trafikanter og infrastruktur for å oppnå bedre fremkommelighet, økt trafikksikkerhet og mer miljøvennlig mobilitet. Samvirkende ITS muliggjør deling av informasjon om kjøretøys plassering, bevegelse og andre data fra mobiltelefoner og kjøretøy. Dette kan gi bedre mobilitetstjenester for alle trafikanter. I fremtiden vil samvirkende ITS åpne for mer komplekse anvendelser som vil kreve kontinuerlig, rask og kapasitetssterk datakommunikasjon gjennom hele transportsystemet. Slike løsninger åpner for avansert styring av trafikken og helt nye muligheter som vil kunne ha positiv effekt både på trafikksikkerhet, fremkommelighet og miljø.

Satellittbaserte systemer vil være godt egnet som datakilde ved bruk av veiprising basert på kjøretøyets posisjon. Dette må være nøyaktig nok til at det ikke er tvil om hvilken takst bruker/eier skal betale. GPS og Galileo gir posisjonsbestemmelse ned mot 1 meter, men Galileo vil i tillegg få en gratistjeneste som gir posisjonsbestemmelse ned mot 20 cm nøyaktighet og en tjeneste som gir autentisert posisjon. Veiprising er ikke tatt i bruk i Norge.

I det nye drosjeregelverket som ble vedtatt av Stortinget før sommeren 2019 ble det blant annet vedtatt en bestemmelse i yrkestransportloven § 9(3) hvor det fremgår at hver drosjetur skal loggføres ved hjelp av et satellittnavigasjonssystem. Opplysningene skal lagres i 60 dager. I dag er den eneste sikre måten å foreta sporing av turene via taksameteret. I proposisjonen som ble sendt til Stortinget vises det videre til taksameterarbeidsgruppen og at gjennomføringen av satellittnavigasjonssporingen vil avhenge av resultatet av dette arbeidet.

Formålet med å føre logg over hvor drosjene har kjørt er å bidra til at uønskede hendelser som kan skje i drosjen, som for eksempel trakassering, seksuelle overgrep o.l., kan oppklares i etterkant. I tillegg kan det virke forebyggende for passasjerenes og sjåførenes sikkerhet samt gi passasjerene og sjåføren en trygghet.

Et annet formål med loggføring av drosjeturer er forbrukerhensyn. Satellittnavigasjon-systemet kan gjøre det mulig å se i etterkant hvilken rute som er kjørt. Dersom en passasjer ønsker å klage på en gjennomført drosjetur, for eksempel at sjåføren har kjørt den lengste ruten, vil det være mulig å få data om hvor drosjen har kjørt.

6.7 Utviklingspolitikk

Norge har tatt på seg en sentral og aktiv rolle i oppfølgingen av FNs bærekraftsmål internasjonalt både gjennom lederskap og ved finansiell støtte. Bistanden og utviklingspolitikken er viktige redskaper for Norges internasjonale arbeid tilknyttet bærekraftsmålene. I april 2017 la regjeringen frem Meld. St. 24(2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid. Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk. Denne stortingmeldingen gir viktige føringer for Norges internasjonale og utviklingsrettede 2030-innsats.

Data utgjør et grunnlag for å kunne frembringe en faktabasert politikk for bedre liv, på tvers av regioner og utviklingsnivå. I en æra av falske nyheter og alternative fakta, er gode data blitt enda viktigere. Data og statistikkproduksjon er et grunnleggende verktøy for implementeringen av 2030-agendaen for bærekraftig utvikling. Bredbånd spiller på lik linje en viktig rolle som katalysator for progresjon for 2030-agendaen.

FNs COPUOS har nedsatt en arbeidsgruppe, «Space2030 Agenda», hvor Norge deltar. Arbeidsgruppen vurderer hvordan rombaserte tjenester kan bidra til å oppnå bærekraftsmålene, enten direkte som drivere av bærekraftig utvikling, eller indirekte gjennom å tilby nødvendig data for indikatorene som anvendes til å måle utviklingen frem mot 2030.

Satellitter er i løpet av det siste tiåret blitt en del av samfunnskritisk infrastruktur gjennom å være integrerte komponenter i værmelding, kommunikasjon, navigasjon og overvåkning/forvaltning av land og hav. Satellittenes unike globale kapasitet, herunder evne til å dekke vanskelig tilgjengelige områder, hvor en gjerne finner ressurssvake bosetninger, gjør satellitter og satellittbaserte tjenester til etterspurte verktøy for både offentlige og frivillige utviklingsaktører. Norge kan basert på kompetanse og industriell styrke bidra med satellittinfrastruktur og -tjenester for norsk utviklingspolitikk.

Norges viktigste partner for internasjonal utviklingsinnsats er multilaterale organisasjoner, og spesielt FN-systemet. Flere operasjonelle FN-organisasjoner er allerede i dag storbrukere av satellittkapasitet og data, da satellittkapasiteter og data understøtter både deres støtte til medlemslandene, men også deres internasjonale mandater. Flere FN-organisasjoner, som utviklingsprogrammet, organisasjonen for landbruk og ernæring og barnefondet, har lenge vært oppmerksom på de norske kapasitetene innenfor romvirksomhet, og ønsker tettere satellittsamarbeid med Norge.

6.7.1 Jordobservasjonsdata og norsk utviklingspolitikk

Jordobservasjon-satellitter gir i dag viktige bidrag til de fem utviklingspolitiske innsatsområdene: 1) Helse, 2) Utdanning, 3) Klima, miljø og hav, 4) Næringsutvikling, landbruksutvikling og fornybar energi og 5) Humanitær innsats, gjennom innhenting av data fra nedbør, temperaturvariasjoner og arealendringer i urbane og rurale strøk.

Både utviklingsaktører og myndigheter har god nytte av satellittbasert informasjon. Satellittdata tilrettelegger for kunnskapsbaserte avgjørelser for politikkutforming og programaktivitet og bidrar på denne måten til at ressurser blir forvaltet mest mulig effektivt.

Miljøkriminalitet er de senere årene kommet høyt opp på den politiske agendaen, både nasjonalt og internasjonalt. Ulike former for jordobservasjonsdata kan bidra med informasjon om ulike former for miljøkriminalitet, som for eksempel ulovlig utvinning av naturressurser, ulovlig dumping av avfall og ulovlige oljeutslipp. Satellittdata kan også gi indikasjoner på lyssky aktivitet som ulovlig omlasting fra skip til skip, samt bygging av ulovlig infrastruktur som nyttes i forbindelse med for eksempel miljøkriminalitet og menneskesmugling.

6.7.2 Satellittkommunikasjon for norske utviklingspolitiske innsatsområder

Satellittbasert teknologi kan dramatisk forbedre kommunikasjon og datadelingskapasitet i kritiske situasjoner når telefon- og internett linjer er brutt og muliggjøre tilgang til tele- og datatjenester for helse- og utdanningssystemer på steder som er avskåret fra telekommunikasjonsinfrastruktur.

Norge har med Telenor i spissen, vidtspennende erfaring og kompetanse på leveranser av tele- og internettløsninger verden over. Telekommunikasjon er Norges største romsektor, og Telenor er i dag en av verdens fremste bedrifter i satellittkommunikasjon. Gjennom kompetansen og kapasitetene Norge har i satellittkommunikasjon, ligger store muligheter for samarbeid mellom offentlige og private aktører for å realisere satellittbaserte kommunikasjonsløsninger for offentlige brukerbehov. Potensialet som ligger i satellittkommunikasjonssamarbeid mellom private og offentlige aktører er blitt demonstrert både i nord og sør, med Space Norways HEO-prosjekt for kommunikasjon i Arktis som et siste og aktuelt eksempel, der det norske Forsvaret og det private telekommunikasjonsselskapet Inmarsat er sentrale kunder.

I Norges arbeid for global utdanning, global helse og humanitær innsats er bredbånd og digitale verktøy sentrale elementer. Satellittbaserte kommunikasjonsløsninger er for mange områder eneste mulighet for å sikre kommunikasjon, og i dag benytter derfor store FN-organisasjoner som FNs utviklingsprogram (UNDP) og FNs barnefond (UNICEF) betydelige midler på kommersielle innkjøp av satellittkommunikasjon for deres støtte til medlemsland i sør, og for egen innsats. UNDP og UNICEF er godt kjent med norsk satellittkommunikasjons-kompetanse og kapasitet. UNDP og UNICEF inngår blant flere FN-organisasjoner som ønsker å samarbeide med Norge og Norsk Romsenter om muligheter for tilrettelegging for mer kostnadseffektiv satellittkommunikasjon til bruk i utviklingsinnsats.

6.8 Satellitter til støtte for Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid

I juni 2019 la Utenriksdepartementet frem Meld. St. 27 Norges rolle og interesse i multilateralt samarbeid. Omtalen av norske interesser i meldingen viser til forhold som er avgjørende for norske borgeres sikkerhet, velferd og økonomi. Det pekes på at norske interesser inkluderer både våre nasjonale egeninteresser, som å ivareta territorial integritet og en sterk norsk økonomi, og våre interesser i å sikre et regelstyrt og forutsigbart samkvem mellom stater.

Meldingen viser at i mange tilfeller er norske interesser ikke begrenset til å gjelde kun våre direkte egeninteresser. For eksempel er det i Norges interesse at det multilaterale systemet bidrar til å løse felles utfordringer, underbygge folkeretten, statenes sikkerhet og suverenitet, sikre respekt for menneskerettighetene og oppnå bærekraftsmålene.

Utviklingspolitikken er en integrert del av utenrikspolitikken, og bærekraftsmålene ligger i dag til grunn for Norges engasjement i det multilaterale systemet. Den norske romverktøykassen er i dag i stand til å gi viktige bidrag til nasjonal og internasjonal oppfølging og gjennomføring av 2030-agendaen, herunder gjennom å understøtte alle de fem utviklingspolitiske innsatsområdene.

Norsk romvirksomhet har også mye å tilby de andre norske utenrikspolitiske innsatsområdene som folkerett og menneskerrettigheter, sikkerhet, økonomi, naturressurser og hav, internasjonal fattigdomsbekjempelse, terror- og kriminalitetsbekjempelse og migrasjon, asyl og gjenbosetning. Det er flere eksempler på at norsk internasjonalt romengasjement og norsk nasjonal egenevne innenfor romvirksomhet kan understøtte Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid.

6.8.1 Norsk romvirksomhet til støtte for utenrikspolitiske innsatsområder

I juni 2019 annonserte Klima- og miljødepartementet at Norge ønsker å gi verden gratis tilgang til høyoppløselige satellittbilder av tropene med detaljertesatellittbilder av regnskog. De optiske satellittbildene som regjeringens Klima- og skoginitiativ kjøper inn over bistandsbudsjettet, vil ikke bare være en verdifull kilde til informasjon om verdens tropiske skoger. Slike detaljerte satellittbilder kan også fange opp informasjon om alt fra små endringer i infrastruktur i urbane strøk, til små endringer i habitater som er sentrale for spredning av infeksjonssykdommer som malaria.

De detaljerte satellittbildene forventes også å gi viktige bidrag til andre norske utenrikspolitiske innsatsområder, via norsk internasjonal fredsinnsats og norsk internasjonal innsats for flyktninger og internt fordrevne, til norsk og internasjonal humanitær innsats.

Gjennom norsk internasjonalt romsamarbeid har Norge i dag en betydelig verktøykasse. Eksempler på dette er deltakelsen i EUs romprogrammer, der Copernicus-programmet blant annet gir viktig informasjon om status for ulike klimaparametre sentrale for oppfølging av Parisavtalen, samt informasjon for tematiske områder som internasjonal marin forsøpling og naturkatastrofer. Norges deltakelse i EUMETSAT gir på sin side uvurderlig informasjon om nasjonale og internasjonale værforhold.

Gjennom nasjonal egenevne på rom har Norge også mulighet til å fremskaffe satellittkapasiteter for sentrale nasjonale målsettinger som ikke dekkes av Norges internasjonale romengasjement. Dette kan være satellittbasert informasjon fra norske havovervåkningssatellitter for Norges internasjonale innsats for rene og sunne hav. Det kan også være norsk strategisk tilrettelegging av satellittbasert bredbånd for norsk innsats for flyktninger og internt fordrevne i norske samarbeidsland i sør. Videre kan det være smalbåndskommunikasjon fra norske satellitter som blant annet kan bidra til sanntidssporing og beskyttelse av ville dyr, og at Norge sørger for at FN og myndigheter i sør har nødvendig og nær sanntidstilgang til svært detaljerte satellittbilder for å kunne synliggjøre og gripe inn mot internasjonal miljøkriminalitet og menneskerettighetsforbrytelser.

6.8.2 Norsk romvirksomhet som virkemiddel i multilateralt samarbeid

Norge har en rekke verktøy tilgjengelig for å fremme norske og felles interesser i det multilaterale systemet. Sentrale norske virkemidler er: 1) Internasjonale politiske innsatser, diplomatiske bidrag og partnerskap, 2) norske kandidaturer, formannskap og styreplasser, 3) rekruttering til internasjonale organisasjoner, 4) økonomiske bidrag, 5) bidrag til forsvaret og politiet og 6) norsk representasjon og tilstedeværelse internasjonalt. Den norske romverktøykassen har potensial i seg til å fylle kritiske kommunikasjon- og informasjonsgap for norske utenrikspolitiske målsettinger, og understøtte den internasjonale innsatsen til den norske utenrikstjenesten.

Produksjon og finansiering av forskning og kunnskapsgrunnlag til internasjonale forhandlinger, herunder i internasjonale forhandlinger om klima- og miljøavtaler, er allerede i dag en viktig del av den norske diplomatiske verktøykassen. Et felles kunnskapsgrunnlag gjør at det blir tatt bedre beslutninger i multilaterale fora, og det er også lettere å enes om problemer og løsninger når virkelighetsforståelsen er lik. Det at Norge har egenevne til å få på plass sentrale satellittkapasiteter gjør det også mulig for oss å målrette satellittinnsats på tematiske innsatsområder som er viktige for Norge.

Sanntidstilgang til svært høyoppløselige bilder fra norske satellittkapasiteter vil også kunne være en ressurs innenfor forskjellige norske utenrikspolitiske innsatsområder.

6.9 Forskning og utdanning

Mens nye resultater fra jordobservasjon forholdsvis raskt kan tas i bruk for økt samfunnsnytte, ligger den praktiske utnyttelsen av ny kunnskap innenfor astronomi, kosmologi og fundamentalfysikk som oftest betydelig lenger frem i tid. Samtidig er det godt kjent at de ekstreme kravene som denne type forskning stiller til teknologien, kan ha betydelige ringvirkninger i land som evner å høste teknologisk fra romforskningen. Norge har vært en meget liten deltaker i den internasjonale romstasjonen3, men norsk forskning på Romstasjonen har allerede gitt teknologiske ringvirkninger inn mot både veksthusnæringen og gassmålinger i industrielle systemer.

Kilde: ESA/NASA

Kombinasjonen av ny erkjennelse og avansert teknologi har gjort at romsektoren i mange land har en viktig rolle i å vekke interessen for realfag hos skoleelever, og slik er det også i Norge.4 Det økte tilfanget av data fra rombaserte instrumenter har dessuten gjort at stadig flere studenter ved universitetene arbeider med målinger fra rommet. Dette er nyttig erfaring inn mot en rekke yrker, både innenfor næringsliv, forvaltning og andre organisasjoner.

Mange satellitter og romsonder er egentlig forskningsinfrastruktur utplassert i verdensrommet. Instrumenter som måler nedover mot jorden, bidrar med data til geofysisk forskning som oseanografi, meteorologi, polarforskning, geodesi, osv. Romteleskoper brukes for å søke ny kunnskap innenfor astronomi, solfysikk, kosmologi, fundamentalfysikk, planeter, måner og asteroider i vårt eget solsystem, samt planeter rundt andre stjerner (exoplaneter). Norsk Romsenter tok sammen med norske solforskere fra UiO initiativ overfor amerikanske forskere til nedlesning fra Svalbard for NASA-satellitten IRIS. Noen satellitter og romsonder gjør romfysikk-målinger i sitt eget nærområde, mens kjøretøy med vitenskapelige instrumenter kjører rundt på Mars og på månen. I 2020 skal det norske radarinstrumentet RIMFAX, laget ved FFI, sendes til Mars med en av NASAs rovere for å kartlegge hva som skjuler seg under overflaten på Mars. Samtidig diskuterer verdenssamfunnet hva som skal gjøres etter den internasjonale romstasjonen, og mulighetene for en bemannet forskningsstasjon på månen.

Det finnes i Norge sterke fagmiljøer på noen områder av romforskningen, og disse har vunnet store utlysninger i Forskningsrådet og European Research Council. Dette gjelder blant annet Birkeland-senteret (romfysikk, Bergen), Rosseland-senteret (solfysikk, Oslo) og CEED (the Centre for Earth Evolution and Dynamics – geofysikk og planetologi, UiO). Innenfor jordobservasjon er det dessuten gode fagmiljøer ved en rekke universiteter og anvendte institutter. NTNU har verdifull erfaring fra Romstasjonen og utvikler egen småsatellitt for havovervåking.

Norge har lange tradisjoner med nordlysforskning, og dette er et felt hvor sonderaketter og rombaserte måleinstrumenter spiller sammen. Her møtes også fagområder som solforskning, plasmafysikk og atmosfærefysikk. Ut fra denne forskningen er det i ferd med å vokse frem varslingstjenester når det gjelder solstormer og romvær. Ulike typer romvær-fenomener kan forstyrre vår teknologiske hverdag nede ved jordoverflaten, og utgjøre en fare for satellitter, astronauter og fly i polare ruter.

Avanserte romteleskoper og romsonder er blant de største prosjektene i ESA, og må ofte bryte teknologiske barrierer. Dette tar lang tid, og i noen tilfeller må romsonden også reise i årevis for å komme frem til det objektet som skal studeres. Slike internasjonale prosjekter, der det kan gå mer enn ti år fra byggestart til vitenskapelige data foreligger, stiller det nasjonale forskningsfinansieringssystemet overfor noen utfordringer: Hvordan skal man sikre at det høstes vitenskapelig av de investeringene som er gjort i rominfrastrukturen ett tiår eller to tidligere? I Norge kompliseres dette bildet ytterligere av at bevilgningene til bygging av romteleskoper og romsonder i ESA gjøres gjennom Norsk Romsenter, mens Norges forskningsråd har det overordnete ansvaret for norske prioriteringer innenfor grunnforskning og tildeling av doktorgradsstipender.

Det ble i 2018 utgitt en rapport utarbeidet for Norsk Romsenter som gjennomgikk den vitenskapelige nytten Norge har hatt av ESAs Vitenskapsprogram. Det overordnede budskapet i rapporten er behovet for å «stå løpet ut» for at nasjonen skal kunne høste vitenskapelig av investeringene som er gjort i den rombaserte forskningsinfrastrukturen. Dette har man lyktes med i noen ESA-prosjekter, men ikke i alle.

Norge har i mange år skutt opp vitenskapelige instrumenter på korte sub-orbitale ferder i rommet med sonderaketter fra skytefeltene på Andøya og i Ny Ålesund. NorSat-1 ble i 2017 den første norske mikrosatellitten som hadde to vitenskapelige romforskningsinstrumenter i bane.

Forskning som kan bidra til økt bruk av satellittdata i offentlig og privat sektor vil være relevant for å nå målene i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning (Meld. St. 4 (2018–2019).

Det vil ofte være noe avstand mellom den grunnleggende forskningen og den praktiske nytten av forskingsresultatene i forvaltning eller næringsliv. Det er viktig at det statlige virkemiddelapparatet legger til rette for praktisk utnyttelse av satellittdata i forvaltning og næringsliv.

Det er behov for FoU for å sikre at de enorme datamengdene fra jordobservasjon forholdsvis raskt kan tas i bruk for økt samfunnsnytte nasjonalt og internasjonalt. Dette berører både universitetenes forskning og utdanning og instituttsektorens rolle for innovasjon i offentlig og privat sektor. I den strategiske planen for EUs neste forsknings- og innovasjonsprogram, Horisont Europa, har jordobservasjon en sentral plass under satsingsområdet mat, bioøkonomi og naturressurser.

God teknisk utdanning blir en forutsetning for fremtidens utvikling av norsk romvirksomhet, både i næringslivet og i det offentlige. NTNU satser derfor stort på romvirksomhet med stadig flere stipendiater og postdoc og et betydelig antall masterstudenter som utfører prosjekt- og masteroppgaver på romrelaterte tema. Fakultetet for Informasjonsteknologi og elektronikk (IE) har etablert mikrosatellitter som ett av sine 11 strategiske satsingsområder. Den første mikrosatellitten skal skytes opp i 2020, og flere skal følge jevnlig i årene som kommer, spesielt på feltet maritim overvåking og kommunikasjon. En kobling mellom industri og akademia blir viktig for utvikling av nasjonal rominfrastruktur, innovasjon og næringsliv.

6.10 Fiskeriforvaltning

Romteknologi er viktig for å samle informasjon om aktivitet på havet og for myndighetenes arbeid med ressurskontroll i Norge og i det nasjonale og internasjonale arbeidet mot fiskerikriminalitet og ulovlig, urapportert og uregulert fiske.

Data og signaler fra satellitter er et viktig hjelpemiddel i arbeidet med ressurskontroll i fiskeriene, både i enkeltsaker og for å utarbeide risikoanalyser. Reglene om satellittovervåking av fiskefartøy ble først vedtatt i Norge i 1999. I dag er alle norske fiske- og fangstfartøy over 15 meter (12 meter i Skagerrak og EU-sonen) og transportfartøy som mottar fangst i ulike farvann, samt utenlandske fiskefartøy som oppholder seg i norske havområder, pålagt å installere satellittsporingsutstyr. Satellittsystem som Iridium og Inmarsat er nødvendige for sivil telekommunikasjon til havs, oppfyllelse av myndighetenes krav til elektronisk rapportering av fangst- og aktivitetsdata og annen dataoverføring som posisjonsrapportering.

Norsk Fisheries Monitoring Centre som ligger i Fiskeridirektoratet overvåker norske og utenlandske fiskefartøys aktivitet og bevegelser 24 timer i døgnet. I tillegg har analyseenheten i Vardø, som er et samarbeid mellom Fiskeridirektoratet og Kystverket, som oppgave å analysere tilgjengelig informasjon om fartøysaktiviteter og bevegelser, og avdekke ulovlig fiske og andre ulovlige aktiviteter på havet på oppdrag fra både norske og internasjonale etater. De bruker hovedsakelig tjenesten Sporing og samhandling utviklet av BarentsWatch i sine analyser.

Grenseoverskridende kriminalitet på havet involverer globale aktører og foregår i flere lands fiskerisoner og internasjonalt farvann. Satellittdata bidrar til et mer komplett bilde av nasjonal og internasjonal skipstrafikk, og kan bidra til å avdekke ulovlig fiske og andre ulovlige aktiviteter, som for eksempel ulovlig omlastning, menneskehandel og ulovlig handel med fiskeprodukter.

Posisjonsrapportering (Vessel Monitoring System VMS) er et satellittbasert overvåkingssystem som overfører data til fiskerimyndighetene om et fartøys plassering, kurs og fart. Ressurskontrollen bruker posisjonsrapportering som et av grunnlagene for risikovurderinger og avdekking av lovovertredelser. I tillegg brukes AIS-data.

Long Range Identification and Tracking (LRIT) er et globalt satellittbasert system for sporing av fartøy som er omfattet av SOLAS-konvensjonen5, og kan brukes av offentlige myndigheter til å overvåke fartøy som mistenkes å være involvert i ulovlig fiske eller andre ulovlige aktiviteter på havet. Fiskefartøy er ikke omfattet av SOLAS-konvensjonen og er derfor utelatt fra dette systemet. Omlastningsskip (skip som transporterer fisk fra fiskefelt) omfattes imidlertid av SOLAS-konvensjonen, og kan spores ved hjelp av LRIT-systemet.

Den økende aktiviteten og interessen for nordområdene gjør bruk av satellitter i fiskeriforvaltningen mer aktuelt. Det er forventet at stadig mer av fiskeriaktiviteten vil trekke nordover, og kreve gode systemer for kommunikasjon og kontroll. Videre har utviklingen av kommunikasjon gått vesentlig raskere enn hva som er tilfelle på havet. Det er et behov både for å raskere laste opp og ned data på havet og for å kommunisere data direkte fra fiskefartøy til aktører på land, samtidig som kostnadene holdes på et akseptabelt nivå.

6.11 Landbruk

Landbruket tar i bruk romteknologi på en rekke områder. Utviklingen har kommet lengst i bruk av posisjoneringstjenester, men anvendelser basert på jordobservasjon er økende og det forventes flere nye tjenester på dette området de nærmeste årene. Jord- og skogbruk er arealbaserte næringer hvor kartlegging er viktig. Romteknologien bidrar til bedre fastsettelse av grenser, dokumentasjon av dreneringssystemer og kartlegging av arealressursene.

Satellittbaserte posisjoneringssystemer er grunnlaget for maskinell presisjonsdrift. Nye landbruksmaskiner er utstyrt for dette. Nøyaktigheter ned mot 5–10 centimeter gir optimal posisjonering av såmaskiner og utstyr for spredning av gjødsel eller plantevernmidler. Tilsvarende utstyr i høstingsmaskiner gir detaljerte avlingsregistreringer. I skogbruket gir teknologien bedre styring og registrering ved tynning, avvirkning og transport. Detaljerte data fra ulike stadier i produksjonen kobles sammen via posisjon. Dette gir bonden og skogbrukeren verdifullt grunnlag for planlegging og videreutvikling av driften. Satellittnavigasjon er dessuten nyttig for å følge opp offentlige krav om dokumentasjon og sporbarhet i jordbruk og matproduksjon.

Beitenæringene, herunder reindrift, benytter posisjoneringstjenester ved beitebruk i utmark. Dette styrker arbeidet med oppsyn og gjeting av dyreflokker og forenkler oppfølgingen av syke eller skadde dyr. Slik bidrar teknologien også til økt dyrevelferd. Copernicusprogrammet har også utviklet snøkart for bruk i reindriftsnæringen.

I skogbruket benyttes satellittnavigasjon til taksering, registrering og driftsplanlegging. Behovet vil øke ytterligere dersom skogsindustrien skal møte etterspørsel etter trevirke med spesielle kvaliteter. Satellittnavigasjon kommer dessuten til nytte ved skogsdrift i mørke og vinterstid. Hogsten er avmerket på kart og posisjoneringsinstrumentene kan vise at maskinfører holder seg innenfor grensene. Samtidig passer man på å holde sikker avstand til miljøelementer og kulturminner samt høyspentlinjer og andre luftkabler.

Det er laget oversiktskart over skogressurser basert på en kombinasjon av satellittbilder og data fra den nasjonale skogregistreringen (Landsskogtakseringen). Fastmark i fjellet er også inndelt i grove vegetasjonsklasser ved hjelp av satellittbilder. Det arbeides med systemer basert på endringsdeteksjon. Målene kan være å kartlegge nedbygd jordbruksareal, hogstflater eller omfanget av skogskader i form av innsektangrep eller stormskader. Nytten av jordobservasjon vil øke med muligheten til å gjøre flere opptak gjennom vekstsesongen.

Landbruket er avhengig av at observasjoner gjøres innenfor en kort vekstsesong. Bruken av romteknologi innenfor landbruket forventes å øke med mer stabil og forutsigbar tilgang på data. Nye satellitter gir nå bedre spektral oppløsning og hyppigere dekning. Dette gir grunnlag for nye tjenester innenfor deteksjon av skogskader, avlingsestimering, kvalitetsestimering og ugresskartlegging. Bedre agronomiske modeller for bruk med fjernmålingsdata kan i neste omgang gi grunnlag for tilpassede rådgivningsmoduler for de ulike anvendelsene.

Regjeringen vil:

• Legge til rette for at romvirksomhet utnyttes som en kostnadseffektiv løsning for viktige samfunns- og brukerbehov

• Bidra til at norske teknologimiljøer evner å fremskaffe rombaserte løsninger for norske brukerbehov

• Vurdere behovet for nasjonal og tverrsektoriell tilrettelegging for småsatellitter, blant annet for å dekke brukerbehov i nordområdene og til havs

• Bedre samordningen mellom sivil og militær romvirksomhet

• Arbeide for at norske brukere av jordobservasjonsdata har den nødvendige datatilgangen fra norske og internasjonale satellitter og at norske FoU-miljøer bidrar til innovative og kostnadseffektive løsninger på tvers av sektorer

• Gjøre miljøinformasjon lett tilgjengelig for allmenheten i tråd med prinsippene bak miljøinformasjonsloven

• Arbeide for at norsk romforskning og romkompetanse skal være på et høyt internasjonalt nivå

• Fortsette arbeidet relatert til 2030-agendaen i regi av COPUOS

• Bidra til bekjempelse av miljø- og fiskerikriminalitet gjennom utnyttelse av satellittdata

• Bidra til økt bruk av satellittdata i arbeidet med bærekraftsmålene internasjonalt, i samarbeid med Europakommisjonen, relevante FN-organisasjoner og Group on Earth Observations (GEO)

• Styrke utviklingslands tilgang til norsk analyse- og sporingsteknologi gjennom Blå rettferdsinitiativet i det internasjonale arbeidet mot fiskerikriminalitet