2 Voksnes utdanning og deltakelse i arbeidsmarkedet

Målgruppen for denne meldingen er voksne som har lite utdanning eller svake grunnleggende ferdigheter, og som har problemer med å komme inn i eller bli værende i arbeidslivet. I dette kapittelet gis en beskrivelse av målgruppen, hvordan sammenhengen er mellom utdanning og kompetanse, arbeidsmarkedssituasjonen og voksnes deltakelse i ulike opplæringsaktiviteter.

Utdanning og kompetanse er viktig for både den enkelte og for norsk økonomi, og styrker den enkeltes muligheter i arbeids- og samfunnslivet. En velkvalifisert arbeidsstyrke sikrer tilbud av arbeidskraft som er kompetent og omstillingsdyktig, og er en viktig forutsetning for et arbeidsliv med høy produktivitet. Kunnskap er den viktigste kilden til økt produktivitet.1 Bedring av kunnskap og ferdigheter i brede lag av befolkningen er nødvendig for å øke inntektene både til den enkelte og til landet.

2.1 Befolkningens utdanning og grunnleggende ferdigheter

Norge har en befolkning med generelt høy utdanning og gode ferdigheter. Likevel er det mange voksne som har lav kompetanse, svake grunnleggende ferdigheter eller problemer med å få godkjent sin kompetanse, og som derfor har vanskeligheter med å få varig fotfeste i arbeidslivet.

2.1.1 Utdanning

Fullført og bestått videregående opplæring er et viktig grunnlag for videre utdanning eller jobb. I Norge er det et betydelig antall voksne som ikke har gjennomført videregående opplæring. I aldersgruppen 25–66 år er det om lag 560 000 personer som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning, tilsvarende 20 prosent av befolkningen i aldersgruppen. I tillegg er det noen få – rundt 11 000 personer – i aldersgruppen 25–66 år som ikke har noen utdanning. Disse er i all hovedsak innvandrere.2

Det er ingen nevneverdige kjønnsforskjeller når det gjelder andelen med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Kvinner har i større grad høyere utdanning, menn har i større grad videregående som høyeste fullførte utdanning.

Innvandrere er overrepresentert i gruppen med lav formell kompetanse, jf. figur 2.1. Det er små kjønnsforskjeller i gruppen innvandrere med lav formell kompetanse. Samtidig er innvandrere også overrepresentert blant dem med lang utdanning, det vil si blant dem med fire års høyere utdanning eller mer. Det er store forskjeller mellom innvandrere fra ulike land. Innvandrere fra landgruppe 2, det vil si fra Øst-Europa utenom EU, Asia (inkludert Tyrkia), Afrika, Sør- og Mellom-Amerika og Oseania utenom Australia og New Zealand, har en større gruppe som kun har grunnskole som høyeste fullførte utdanning.

Det skjer ingen store forandringer i utdanningsnivået i befolkningen fra ett år til det neste. I et lengre tidsperspektiv har det imidlertid skjedd store endringer. Gjennom de siste tre tiårene er andelen voksne med grunnskole som høyeste fullførte utdanning blitt betydelig redusert, fra nesten 40 prosent av aldersgruppen 25–66 år i første halvdel av 1980-tallet til om lag 20 prosent i 2014. Veksten i utdanning over tid innebærer at andelen med kun grunnskole øker med alder for de som er mellom 40 og 66 år3, jf. figur 2.1.

Note: Øvrig befolkning inkluderer her norskfødte med innvandrerforeldre.

Kilde: SSB statistikkbanken

Et høyt frafall i videregående opplæring er en viktig årsak til at mange ender opp med kun grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Drøye 70 prosent av dem som begynner i videregående opplæring, fullfører i løpet av fem år. Andelen som oppnår studiekompetanse eller yrkeskompetanse, er høyere blant jenter enn blant gutter. Fullføringsgraden er lavest i yrkesfaglige utdanningsprogrammer. Innvandrere har lavere gjennomføring enn andre, særlig gjelder dette for mannlige innvandrere fra landgruppe 2.4

Analyser viser at et godt faglig utgangspunkt fra grunnskolen øker mulighetene for å gjennomføre videregående opplæring.5 Ulikt utgangspunkt i form av grunnskolekarakterer bidrar til å forklare mange av forskjellene i gjennomføring.

Norge er blant de OECD-landene som har lavest gjennomføring i videregående opplæring for ungdom. Likevel ligger Norge over OECD-gjennomsnittet av befolkningen som har oppnådd videregående opplæring. Det kan forklares med at mange fullfører videregående opplæring i voksen alder i Norge. Andelen som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning, ligger noe lavere enn både OECD-gjennomsnittet og EU-gjennomsnittet, mens andelen som har høyere utdanning ligger over både OECD- og EU-gjennomsnittet, jf. figur 2.2.

Kilde: OECD Education at a Glance 2015.

Utdanningsnivået varierer mellom sentrale og mindre sentrale kommuner. Andelen lavt utdannede er høyest i de minst sentrale kommunene, mens det er lavere andel lavt utdannede i sentrale kommuner, jf. figur 2.3.

Kilde: SSB

Det er også variasjoner mellom fylkene. I Finnmark er det for eksempel 35 prosent som har grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mens tilsvarende tall i Oslo er 21 prosent. Ser vi på hvor det bor flest personer med grunnskole som høyeste utdanning, finner vi at Oslo, Akershus og Hordaland hver har over 100 000 personer i denne gruppen, sammenliknet med 21 000 personer i Finnmark.

2.1.2 Grunnleggende ferdigheter

Norge kommer godt ut i internasjonale målinger av voksnes grunnleggende ferdigheter, selv om det også i Norge er for mange som har svake grunnleggende ferdigheter. PIAAC-undersøkelsen viser at Norge har et generelt høyt ferdighetsnivå i den voksne befolkningen (16–65 år). Norge er ett av fire land, sammen med Finland, Sverige og Nederland, der voksenbefolkningens ferdigheter ligger over gjennomsnittet av deltakende OECD-land når det gjelder lesing, tallforståelse og problemløsning med ikt.

Norge har imidlertid hatt en nedgang i resultater i leseferdigheter på slike målinger.6 Sammenlikninger av resultatene fra ulike internasjonale undersøkelser viser at Norge er blant landene med størst nedgang. Ferdighetene har falt mest blant de yngste i undersøkelsene. PIAAC-undersøkelsen viser at Norge er ett av bare tre land, sammen med Storbritannia og Kypros, hvor leseferdighetene i aldersgruppen 16–24 år er svakere enn i befolkningen samlet. Samtidig opparbeider og vedlikeholder mange voksne sine ferdigheter gjennom høy deltakelse i et kompetansekrevende arbeidsliv og et stort omfang av etter- og videreutdanning (jf. kapittel 2.3).

I PIAAC-undersøkelsen er leseferdighetene delt inn i fem nivåer, hvor Statistisk sentralbyrå (SSB) omtaler de som skårer på nivå 1 eller lavere som «svake lesere».7 Om lag 12 prosent av norske voksne skårer på nivå 1 eller lavere, noe som tilsvarer rundt 400 000 personer. Andelen er godt under det internasjonale gjennomsnittet, men det er også noen land som har færre svake lesere enn Norge, jf. figur 2.4. I tallforståelse ligger nesten 15 prosent av norske voksne, eller 480 000 personer, på ferdighetsnivå 1 eller lavere. Personer med svake ferdigheter i lesing har ofte svak tallforståelse også, men det er ikke fullstendig overlapp. Om lag 10 prosent av voksenbefolkningen skårer lavt både i lesing og tallforståelse. Menn skårer noe høyere enn kvinner i lesing, men denne forskjellen er ikke signifikant dersom man korrigerer for bakgrunnsvariabler som alder, utdanning og arbeidsmarkedsstatus. Kvinner skårer markant lavere enn menn i tallforståelse, og denne forskjellen er spesielt stor for alderen 35 år og over.

PIAAC-undersøkelsen måler også voksnes evne til problemløsning med ikt-verktøy. SSB har anslått at i overkant av en fjerdedel av voksenbefolkningen har svake evner til problemløsning med ikt-verktøy. Dette tallet inkluderer både de som har gjort det svakt på testen (12 prosent) og de som ikke har tatt denne PC-testen (16 prosent). De eldste i undersøkelsen, aldersgruppen 55–65 år, har klart svakere ferdigheter i problemløsning med ikt enn andre. Kvinner skårer noe lavere enn menn på problemløsning med ikt, men denne forskjellen gjelder ikke gruppene som er yngre enn 35 år.

Kilde: OECD PIAAC-undersøkelsen.

Det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og ferdigheter. Innenfor leseferdighet og tallforståelse ligger om lag en fjerdedel av dem som har utdanning på grunnskolenivå, på ferdighetsnivå 1 eller lavere, mens dette gjelder kun én av 20 blant personer med høyere utdanning. Innvandrere skårer lavere på PIAACs tester enn den øvrige befolkningen. Mens om lag 35 prosent av innvandrerne har leseferdighet på nivå 1 eller lavere, og om lag 40 prosent av innvandrerne har tallforståelse på nivå 1 eller lavere, gjelder dette om lag én av ti i den øvrige befolkningen. Innvandrere utgjør nesten fire av ti av dem med svake ferdigheter i lesing eller tallforståelse. Ferdighetstestene i PIAAC er på norsk, og årsaken til at en del innvandrere skårer lavt kan derfor skyldes svake norskferdigheter, og ikke svake leseferdigheter eller manglende tallforståelse. Svake norskferdigheter kan imidlertid være hemmende for deltakelse i arbeidslivet og aktivitet i samfunnet for øvrig. Levekårsundersøkelsen blant innvandrere fra 2005/2006 bekrefter at en del innvandrere sliter med norskferdigheter.8 Dette gjelder særlig for kvinner med innvandrerbakgrunn. I gjennomsnitt mente 18 prosent av kvinnene med innvandrerbakgrunn at deres norskkunnskaper er dårlige eller svært dårlige, mot sju prosent av mennene. Det er store forskjeller mellom innvandrere fra ulike land, og det er mer vanlig at de som ikke er sysselsatt synes de behersker norsk dårligere enn de som er sysselsatt.9

2.2 Sammenheng mellom kompetanse og deltakelse i arbeidslivet

Det er flere grunner til at voksne kan ha problemer med å få varig fotfeste i arbeidslivet. En viktig årsak er mangel på kompetanse. Noen mangler utdanning, har svake grunnleggende ferdigheter eller har problemer med å få anerkjent sin kompetanse i det norske arbeidsmarkedet. Noen av disse er i utdanning. Andre har helseproblemer som begrenser mulighetene for å være i arbeid. Mange kan ha sammensatte problemer, hvor svak kompetanse kan være en del av et komplisert bilde. Noen velger å stå utenfor arbeidslivet for å ta ulønnede omsorgsoppgaver i hjemmet. Innretning på trygdeordninger kan også bidra til at enkelte velger å stå utenfor arbeidslivet.

Arbeidslivet endrer seg raskt, og kravene til kompetanse i arbeidslivet øker. SSBs framskrivninger mot 2030 tyder på at etterspørselen etter arbeidskraft med kun grunnskole som høyeste fullførte utdanning vil synke, mens etterspørselen etter faglært arbeidskraft ligger an til å øke.10 Både kortsiktige og langsiktige perspektiver underbygger derfor betydningen av økt kompetanse for bedre bruk av arbeidskraftsressursene.

2.2.1 Sammenheng mellom utdanning og arbeid

Sysselsettingen i Norge er generelt på et høyt nivå sammenliknet med de fleste andre land. Sysselsettingen er imidlertid ikke like høy blant alle. Det er en klar sammenheng mellom utdanning og deltakelse i arbeidslivet, og sysselsettingen øker med utdanningsnivå. Personer med lavt utdanningsnivå har høyere risiko for arbeidsledighet og utstøting fra arbeidslivet enn andre. Tall fra SSBs arbeidskraftundersøkelse viser for eksempel at sysselsettingen blant voksne med kun grunnskole er om lag tre fjerdedeler av nivået blant voksne med videregående opplæring, jf. figur 2.5.

Kilde: SSB, arbeidskraftundersøkelsen

Flere undersøkelser bekrefter den positive sammenhengen mellom utdanning og arbeid. Det er godt dokumentert at frafall i videregående opplæring øker risikoen for å falle utenfor arbeidslivet allerede som ung voksen.11 Unge voksne uten videregående opplæring har i gjennomsnitt lavere sysselsetting, kortere arbeidstid og lavere inntekt enn unge voksne med fullført videregående opplæring.12 Økt kompetanse styrker mulighetene på arbeidsmarkedet, dette gjelder også kompetanse på lavere nivå enn fullført videregående opplæring. Den sikreste veien inn i arbeidsmarkedet er fagbrev, dobbelkompetanse, det vil si både studie- og yrkeskompetanse eller høyere utdanning.13

Utdanning og kompetanse er nøkkelfaktorer for en varig tilknytning til arbeidslivet. Den klare positive samvariasjonen mellom utdanning og tilknytning til arbeidslivet kan i noen grad skyldes at personer med lite utdanning har andre problemer, for eksempel helseproblemer. Den sterke sammenhengen mellom utdanning og arbeid skyldes sannsynligvis både en selvstendig effekt av utdanning og at det i enkelte tilfeller kan være andre, bakenforliggende og mer sammensatte, årsaksforhold som forklarer både deltakelse i utdanning og utfall på arbeidsmarkedet.

2.2.2 Sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og arbeid

Det er en klar sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og deltakelse i arbeidslivet, på samme måte som det er en klar sammenheng mellom utdanning og arbeid. Bedre grunnleggende ferdigheter gir økt deltakelse i arbeidslivet og redusert risiko for arbeidsledighet eller utenforskap. Svake grunnleggende ferdigheter fører imidlertid ikke automatisk til utenforskap. I Norge er 63 prosent av dem som karakteriseres som svake lesere (det vil si på nivå 1 eller lavere), i arbeid, jf. figur 2.6. Blant sterke lesere (det vil si dem med leseferdigheter på nivå 4 eller 5) er hele ni av ti i jobb.

Kilde: OECD, PIAAC-undersøkelsen

Tidligere undersøkelser har også vist at det er en tydelig sammenheng mellom grunnleggende ferdigheter og arbeidsmarkedsstatus.14 Påvirkningen mellom grunnleggende ferdigheter og suksess på arbeidsmarkedet kan imidlertid gå begge veier.15 Gode ferdigheter kan styrke mulighetene i arbeidslivet, samtidig som deltakelse i arbeidslivet kan føre til at ferdigheter utvikles og vedlikeholdes.

Den høye sysselsettingen i Norge sammenliknet med mange andre land fører til at sysselsettingen er relativt høy både for svake og sterke lesere. Av landene i PIAAC-undersøkelsen, har Norge høyest sysselsetting både i gjennomsnitt og for dem som er på leseferdighetsnivå 3 og over. For svake lesere derimot, det vil si de som er på nivå 1 eller lavere, er det flere land som har høyere sysselsetting enn Norge. Canada, Estland, Tyskland, Japan, Korea og USA har alle høyere sysselsetting enn Norge blant de svakeste leserne. Det kan være flere grunner til at Norge ser ut til å være dårligere til å inkludere svake lesere i arbeidsmarkedet enn en del andre land. Noe av årsaken kan være høye arbeidskraftkostnader, små lønnsforskjeller og et arbeidsliv som derfor må stille store krav til produktivitet. Dette kan gi færre arbeidsplasser for personer med svake ferdigheter og lav produktivitet. Videre kan det være høye terskler for å komme inn på arbeidsmarkedet på grunn av et relativt godt individuelt stillingsvern. Dette kan føre til at arbeidsgivere i visse tilfeller vegrer seg for å ansette personer med svak eller udokumentert kompetanse. Men det kan også skyldes at andelen i Norge med svake leseferdigheter er relativt liten, jf. figur 2.4, og at dette derfor er en mer selektert gruppe, med større utfordringer enn i mange andre land.

Nesten fire av ti svake lesere i Norge er ikke sysselsatt ifølge PIAAC-undersøkelsen. Dette er en uensartet gruppe, og noen kan ha sammensatte behov. Mange av de svake leserne som står utenfor arbeidsmarkedet har lite utdanning. Nesten to av tre har grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Hver tredje er innvandrer. Svake lesere er overrepresentert blant de yngste og eldste aldersgruppene i undersøkelsen. Hver fjerde er i aldersgruppen 16–24 år, og mer enn hver tredje er i aldersgruppen 55–65 år. Det er anslått at bortimot 30 prosent av arbeids- og velferdsforvaltningens brukere (arbeidsledige, personer med nedsatt arbeidsevne, sosialhjelpsmottakere med videre) har svake grunnleggende ferdigheter.16

2.2.3 Mange av arbeids- og velferdsforvaltningens brukere har lite utdanning

Mange voksne som har svak kompetanse og som står utenfor arbeidslivet, har kontakt med eller mottar ytelser fra arbeids- og velferdsforvaltningen og få er i utdanning. Tall fra SSB viser at mer enn åtte av ti ikke-sysselsatte i alderen 25–66 år med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, har en eller annen tilknytning til arbeids- og velferdsforvaltningen, jf. figur 2.7. To tredjedeler mottar helserelaterte ytelser. De fleste av disse mottar uførepensjon, men det er også et betydelig antall som mottar arbeidsavklaringspenger. Det tyder på at mange i denne gruppen kan ha sammensatte problemer, og at kompetanse og helse kan være del av et større utfordringsbilde. Over halvparten av de som mottar helserelaterte ytelser, er over 50 år. Det er generelt flere kvinner enn menn som mottar helserelaterte ytelser, og denne forskjellen har blitt noe større de siste ti årene.17

Figur 2.7 viser også at mindre enn én av ti av ikke-sysselsatte i alderen 25–66 år med grunnskole som høyeste fullførte utdanning er registrert som arbeidsledig eller deltar på tiltak for ordinære arbeidssøkere. Enda færre er i utdanning, som her inkluderer både ordinær utdanning og introduksjonsordningen for flyktninger. Det er få voksne deltakere i grunnskole og videregående opplæring sammenliknet med andelen personer med svak kompetanse som står utenfor arbeidslivet. Mange er trolig ikke motivert for utdanning, blant annet på grunn av høy alder, manglende ferdigheter eller økonomiske barrierer.

Note: Status er basert på en prioriteringsrekkefølge for å synliggjøre grad av nærhet til arbeidsstyrken, og for å unngå dobbelttellinger. Ledighet (registrert ledighet, ordinære tiltaksdeltakere, mottakere av dagpenger og individstønad) er rangert foran utdanning (ordinær utdanning og introduksjonsordningen), som igjen er rangert foran mottakere av helserelaterte ytelser (i hovedsak uførepensjon, arbeidsavklaringspenger og personer med nedsatt arbeidsevne på tiltak, de aller fleste på sykepenger regnes som sysselsatte og kommer derfor ikke med her). Deretter kommer personer som mottar ulike former for pensjon eller noen ytelser som ikke er nevnt over, og til slutt personer som ikke gjenfinnes i noen registre.

Kilde: SSB, System for persondata

Personer med kun grunnskole er klart overrepresentert blant dem med nedsatt arbeidsevne, jf. figur 2.8. Nedsatt arbeidsevne er et rettslig og administrativt begrep i arbeids- og velferdsforvaltningen, basert på vurderinger som konkluderer med et betydelig behov for innsats for å komme i jobb. Dette inkluderer også et stort antall brukere som i hovedsak har behov for helsemessig behandling eller rehabilitering før de har nytte av arbeidsmarkedstiltak. Personer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning utgjør om lag halvparten av de voksne med nedsatt arbeidsevne.

Den registrerte ledigheten varierer systematisk med utdanning. Rundt fire av ti av de ledige i aldersgruppen 25–66 år hadde kun grunnskole i 2014. Figur 2.9 viser arbeidsledigheten for voksne målt som andelen registrerte arbeidsledige samt arbeidssøkere på tiltak i prosent av arbeidsstyrken, fordelt etter utdanningsnivå i 4. kvartal 2014. Ledigheten målt på denne måten er om lag dobbelt så høy for personer med grunnskole som høyeste utdanning som for personer med videregående utdanning og om lag tre ganger så høy som for personer med høyere utdanning. Etter 2014 har ledigheten økt, og det har blitt flere ledige med høyere utdanning som følge av nedgangen i petroleumsrelatert virksomhet på Sørvestlandet.18

Ledigheten var klart høyest blant personer med ukjent utdanning. I denne gruppen er det mange innvandrere, og trolig vil mange i gruppen ikke ha fullført videregående opplæring. Noen mangler sannsynligvis også fullført grunnskoleopplæring. Ledigheten blant innvandrere varierer med landbakgrunn, og er særlig høy blant innvandrere med lite utdanning fra land i landgruppe 2.

2.2.4 Kompetanse fra utlandet

Felles for mange som kommer til Norge er at de har med seg en utdanning eller andre yrkeskvalifikasjoner som de ønsker å få uttelling for og bruke i norsk arbeidsliv. En del vil ha behov for en formell godkjenning eller vurdering av den medbrakte kompetansen. I en situasjon der det kommer mange asylsøkere til Norge, er det særlig viktig at samfunnet klarer å ta i bruk den kompetansen innvandrerne representerer. Godkjenningsordningene skal bidra til at personer får brukt kompetansen sin til nytte for seg selv og for samfunnet. Samtidig skal nivå på utdanninger, krav til kvalitet og sikkerhet i yrkesutøvelse ligge fast. Det er en rekke ulike godkjenningsordninger, avhengig av type utdanning eller yrkeskvalifikasjoner, jf. kapittel 6. Mangel på godkjenningsordninger og svakheter i eksisterende ordninger bidrar til at noen innvandrere bruker lang tid på å få godkjent kompetansen de har med seg, eller de får den aldri godkjent. Begge deler gjør det vanskeligere å komme inn i arbeidslivet, eventuelt å få en jobb som svarer til kompetansen. Det mangler god, sammenliknbar statistikk for saksbehandlingen innenfor de ulike godkjenningsordningene. Slik statistikk vil kunne gi et visst bilde av hvor mange som faller innenfor målgruppen, hvilke land de kommer fra og hvilke typer kompetanse det dreier seg om. Dette problemet er omtalt i kapittel 6 der også forslag til tiltak for å forbedre statistikken drøftes.

I tillegg finnes data fra SSB om forekomsten av overkvalifisering av innvandrere. En rapport for perioden 2007–2012 belyser i hvilken grad innvandrere får uttelling på arbeidsmarkedet for kompetansen sin.19 Den viser at innvandrere generelt har en større andel overkvalifiserte enn befolkningen ellers. Hvor vanlig det er å utføre en jobb man er overkvalifisert for, har delvis sammenheng med hvor man kommer fra. For innvandrere fra landgruppe 1, det vil si fra EU/EFTA-land, Nord-Amerika, Australia og New Zealand var andelen overkvalifiserte 34 prosent. Samtidig var det 43 prosent av innvandrere fra landgruppe 2 som var overkvalifiserte. For befolkningen ellers var andelen 11 prosent. Problemet er størst for dem med utenlandsk utdanning. Andelen overkvalifiserte er langt lavere for dem som innvandret før de fylte 16, og som derfor med stor sannsynlighet har utdanning fra Norge. Undersøkelsen påpeker at dårlig uttelling for utdanning og overkvalifisering også kan ha andre årsaker enn problemer med godkjenning, for eksempel diskriminering eller mangelfulle norskkunnskaper. For noen kan det være en kombinasjon av flere av slike årsaksfaktorer.

2.3 Voksnes deltakelse i opplæring

Å tilrettelegge for at mennesker i alle aldre skal kunne få relevant opplæring eller utdanning er et viktig kompetansepolitisk mål. Mange voksne deltar i opplæring og utdanning. Deltakelse i opplæring og utdanning er en viktig del av voksnes tilgang til den kompetansen det er behov for i arbeids- og samfunnslivet. Voksne i Norge, i likhet med voksne i de andre nordiske landene, deltar mye i ulike former for læring sammenliknet med voksne i andre europeiske land.20

Alle voksne har imidlertid ikke den samme tilgangen til opplæring. De som har mye utdanning fra før, deltar mye i opplæring. Personer som i utgangspunktet har lite formell utdanning, deltar mindre i opplæring. Dette mønsteret bidrar til å videreføre eller forsterke allerede etablerte forskjeller.

Tilsvarende sammenheng gjelder mellom grunnleggende ferdigheter og opplæring. Voksne med svake grunnleggende ferdigheter deltar generelt mindre i opplæring enn voksne med gode ferdigheter. En slik sammenheng gjelder i mange land, også i Norge, jf. figur 2.10, men sammenhengen er svakere i Norge enn i mange andre land. Deltakelsen i opplæring er høyere i Norge enn i gjennomsnittet av de landene som var med i PIAAC-undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av nivået på leseferdigheter. Blant voksne med gode leseferdigheter er imidlertid forskjellen mellom Norge og gjennomsnittet av de andre OECD-landene mindre tydelig enn den er blant dem med svake leseferdigheter. Norge ser altså ut til å involvere voksne med svake grunnleggende ferdigheter i ulike opplæringsaktiviteter i noe større grad enn det som er tilfellet i mange andre land.

Merknad: Se note til tabell A5.7 i OECD Skills Outlook 2013 for øvrige merknader. Tallene er justert av OECD.

Kilde: OECD PIAAC-undersøkelsen.

Sysselsatte deltar mer i opplæring i form av kurs og annen læring enn dem som er utenfor arbeidslivet. Tabell 2.1 viser sammenhengen mellom deltakelse i formell utdanning og deltakelse i kurs og andre organiserte læringsaktiviteter (ikke-formell opplæring) og arbeidsstyrkestatus. Sysselsatte deltar mer i kurs og opplæring enn dem som ikke er i arbeidslivet. Samtidig er det en del voksne som deltar i ulike former for formell utdanning, som kan være alt fra grunnskole til høyere utdanning. Siden mye av dette foregår som fulltidsaktivitet på dagtid, vil mange av disse ikke være i arbeidslivet. Derfor er deltakelsen i formell utdanning høyere blant dem som ikke er sysselsatte enn blant de sysselsatte.

Det er også store forskjeller i deltakelse blant sysselsatte med ulikt utdanningsnivå. Figur 2.11 viser sammenhengen mellom utdanningsnivå, deltakelse i formell utdanning, i ikke-formell opplæring og i læringsintensivt arbeid blant sysselsatte. Sysselsatte med grunnskole som høyeste utdanningsnivå deltar mindre i formell utdanning og i ikke-formell opplæring enn sysselsatte med fullført videregående eller høyere utdanning. Sysselsatte menn og kvinner deltar i omtrent like stor grad i opplæring, mens kvinner deltar mer i formell utdanning.

Kilde: SSB lærevilkårsmonitoren

Personer som er i arbeid har ofte muligheter til å lære og erverve kompetanse gjennom selve arbeidet. Læringsintensivt arbeid er definert som en jobb der det stadig er krav om å lære seg noe nytt, og at man har gode muligheter til å skaffe seg den kunnskapen og de ferdighetene man trenger gjennom det daglige arbeidet. Fordelingen av læringsintensivt arbeid følger det samme mønsteret som gjelder for voksnes deltakelse i opplæring. Sysselsatte med grunnskole som høyeste fullførte utdanning opplever sjeldnere arbeidet som læringsintensivt enn det sysselsatte med høyere utdanning gjør, jf. figur 2.11. Utdanningsnivå har størst betydning for hvor gode lærevilkår den enkelte har i arbeidslivet.21