6 Godkjenning av utenlandske utdanninger og yrkeskvalifikasjoner

Å få godkjent sin medbrakte kompetanse kan være avgjørende for å få arbeid, og slik få en varig og stabil tilknytning til arbeidslivet. Det er et viktig mål at innvandrerne skal få bruke ressursene sine og bidra til fellesskapet. Norge trenger kompetanse for utvikling av arbeidslivet og økonomien, det er derfor nødvendig at medbrakt kompetanse fra utlandet blir brukt effektivt. Det innebærer både en helhetlig innsats for å øke rekrutteringen av innvandrere til arbeidslivet, og et kontinuerlig arbeid for å forenkle og forbedre godkjenningsordningene for utenlandske utdanninger og yrkeskvalifikasjoner.

Godkjenning av utdanninger og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner1omfatter mange ordninger og involverte aktører. De ulike godkjenningsordningene styres etter forskjellige prinsipper og lovverk basert på ulike hensyn og formål.

De ulike godkjenningssystemene gjenspeiler historien til ulike yrker og utdanninger og er preget av at ordningene skal ivareta og balansere forskjellige hensyn. Godkjenningsordningene må for eksempel bidra til at personer får brukt kompetansen sin til nytte for seg selv og samfunnet. Samtidig skal krav til kvalitet og sikkerhet i yrkesutøvelse og nivå på utdanninger opprettholdes, og høyere utdanningsinstitusjoners (UH-institusjoner) faglige autonomi respekteres. Hensynet til internasjonale forpliktelser må også ivaretas.

Regjeringen vil også komme tilbake til problemstillinger knyttet til godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeskvalifikasjoner i meldingen om integreringspolitikk som etter planen skal legges fram for Stortinget våren 2016.

6.1 Godkjenning av utenlandsk utdanning

6.1.1 Godkjenning av utenlandsk fagopplæring og utenlandsk fagskoleutdanning

Norge har, i motsetning til de andre nordiske landene, fram til i dag ikke hatt en sentral godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring. Personer som har en utenlandsk fagopplæring har ikke hatt et sted å henvende seg for å få godkjent sin utdanning. Dette har særlig vært problematisk for arbeidsinnvandrere fra EØS-området. Etter henstilling fra Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet utførte noen fylkesmenn en vurdering av om den utenlandske fagopplæringen søkeren ønsket vurdert, var sidestilt med norsk fagopplæring. Fylkesmennene gir bare en uttalelse, ikke en formell godkjenning med hjemmel i lov eller forskrift. I arbeidet med vurderingen av utenlandsk fagopplæring får fylkesmennene bistand fra fylkeskommunene.

Norge har også manglet en ordning for godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning.

6.1.2 Vurdering av kvalifikasjoner for opptak til høyere utdanning

Personer med en utenlandsk videregående opplæring som ønsker opptak til høyere utdanning i Norge, trenger en vurdering av sine kvalifikasjoner. Det er Samordna opptak som behandler søknader om opptak til høyere utdanning fra søkere med utenlandsk utdanning i den nasjonale opptaksmodellen. De vurderer også, utenom opptaket, videregående opplæring fra utlandet og gir råd om slik utdanning kan gi generell studiekompetanse.

I forskrift om opptak til høyere utdanning er følgende fastsatt for søkere med utenlandsk utdanning2:

• Søkere med tre-årig videregående utdanning fra de andre nordiske landene er kvalifisert for opptak uten tilleggskrav i norsk når den videregående utdanningen gir generelt opptaksgrunnlag til universiteter og høyskoler i de respektive landene.

• Søkere som har utenlandsk utdanning fra land utenfor Norden, må dokumentere bestått utdanning på nivå med norsk tre-årig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, jf. sjette ledd, og i tillegg dokumentere kunnskaper i norsk […]

• GSU-listen er bindende ved opptak til høyere utdanning.

GSU-listen (listen for generell studiekompetanse fra utlandet) er en oversikt per land som beskriver hvilke krav som gjelder for at personer med utdanning fra utlandet skal ha generell studiekompetanse i Norge (det vil si hva slags utdanning de må ha fra det aktuelle landet, samt eventuelle tilleggskrav i norsk og engelsk). Listen vedtas og administreres av NOKUT. I tillegg til at den er bindende i vurderinger av søknader om opptak til høyere utdanning, brukes GSU-listen også veiledende i andre sammenhenger: i forbindelse med opptak til høyere grads studier, faglig godkjenning ved universiteter og høyskoler, og i NOKUTs vurderinger av søknader om generell godkjenning av utenlandsk utdanning.

6.1.3 Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Personer som har høyere utdanning fra utlandet kan ønske en godkjenning som gir informasjon til potensielle arbeidsgivere om hvilket nivå og omfang utdanningen deres har. Generell godkjenning er en ordning hvor en utenlandsk høyere utdanning vurderes opp mot kravene til akkrediterte norske utdanninger. Ordningen som forvaltes av NOKUT er frivillig og er ment som et hjelpemiddel for personer som vil inn på det norske arbeidsmarkedet. Utdanningen vurderes bare ut fra nivå og omfang, og godkjenningen sier ikke noe om det faglige innholdet. Retten til å gi generell godkjenning er forankret i universitets- og høyskoleloven3. NOKUT har ansvar for forvaltning av ordningen.

For å imøtekomme næringslivets behov har NOKUT i tillegg til den formelle generelle godkjenningen, innført en såkalt «turbovurdering», som er rettet utelukkende mot arbeidsgivere. I løpet av en uke vil NOKUT kunne fortelle arbeidsgivere om utdanningsdokumenter er ekte, om lærestedet er akkreditert i hjemlandet, og hva slags utdanningssystem landet har.

Generelt vil all godkjenning være basert på den dokumentasjonen søkeren legger fram. I enkelte tilfeller vil søkeren ikke kunne dokumentere sin utdanning, eller dokumentasjonen kan være ufullstendig (for eksempel kan dette gjelde for flyktninger). I andre tilfeller vil dokumentasjonen ikke kunne ansees som tilstrekkelig pålitelig. Dette vil for eksempel gjelde utdanningsdokumenter fra land hvor infrastrukturen på utdanningsområdet er dårlig eller har brutt sammen. I slike tilfeller vil det være nødvendig med en rekonstruksjon av utdanningen, en prosess som er vesentlig mer ressurskrevende enn den ordinære godkjenningen. For søkere som ikke kan dokumentere sin kompetanse fra høyere utdanning, fikk NOKUT fra 2013 midler til å etablere en egen prosedyre, den såkalte UVD-ordningen (godkjenningsordning for personer uten verifiserbar dokumentasjon).

NOKUT har systematisk bygget opp kompetanse om høyere utdanning. NOKUT mottok over 6 500 søknader om generell godkjenning i 2014, med en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på 1,3 måneder. I tillegg gjør NOKUT årlig rundt 120 vurderinger knyttet til UVD-ordningen. UVD-ordningen ses på med interesse fra utlandet som en mulig modell for godkjenning av utdanningsdokumenter som ikke kan verifiseres.

6.1.4 Faglig godkjenning

I tillegg til, eller i stedet for, en generell godkjenning kan personer med utenlandsk høyere utdanning ha behov for en vurdering av det faglige innholdet i sin utdanning. Dette kalles faglig godkjenning. Faglige godkjenninger av utenlandsk utdanning er delt inn i fritak og faglig jevngodhetsvurdering. De har det til felles at de fordrer en vurdering av det spesifikke faglige innholdet i søkerens aktuelle utdanning opp mot en spesifisert akkreditert norsk høyere utdanning. En faglig godkjenning skiller seg dermed fra en generell godkjenning ved at den sier noe om i hvilken grad en utenlandsk utdanning i faglig innhold og nivå tilsvarer hele (jevngodhetsvurdering) eller deler (fritak) av et bestemt studieprogram ved et bestemt universitet eller en bestemt høyskole. I begrepet «faglig jevngod» ligger det et krav om at utdanningen oppfyller den aktuelle høyere utdanningsinstitusjonens spesifikke faglige krav til innhold, bredde og dybde i den graden det søkes godkjenning av. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir søkeren rett til å bruke tittelen som er fastsatt for den utdanningen den er jevnført med.4 Myndigheten til å foreta faglige godkjenninger er derfor bare tillagt universiteter og høyskoler som er institusjonsakkrediterte, eller som tilbyr akkrediterte studier etter universitets- og høyskoleloven.

Det finnes også en spesialordning for flyktninger uten dokumentasjon på utdanning. I særlige tilfeller kan det aktuelle universitetet eller høyskolen gi fritak for del av en grad på grunnlag av kunnskaper dokumentert på annen måte enn ved eksamen5, tilsvarende UVD-godkjenningen beskrevet ovenfor.

For å bedre informasjonsutvekslingen og sikre en så god saksbehandling som mulig av disse søknadene på tvers av institusjonene, har Kunnskapsdepartementet etablert en database, GAUS (søketjeneste for godkjenning av utenlandske studier). Det er en forutsetning at de enkelte institusjonene legger all saksbehandling i tilknytning til søknader om faglig godkjenning i databasen, slik at andre institusjoner kan få innsyn i saksbehandlingen av søknader av liknende karakter, samt at NOKUT legger inn sine vedtak om generell godkjenning. Det er et generelt inntrykk i sektoren at databasen fungerer etter målsettingen, og at den er blitt et nyttig verktøy i godkjenningsprosessen.

Dersom en person som har utenlandsk høyere utdanning ønsker å fortsette sin utdanning i Norge, kan han eller hun søke om fritak for fag eller emner i en norsk utdanning på bakgrunn av utdanning tatt ved utenlandske høyere utdanningsinstitusjoner.6 Lovbestemmelsen slår fast at dokumentasjon av realkompetanse kan gi grunnlag for fritak. Dette kan også være aktuelt for utenlandske søkere.

6.2 Godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

Personer som ønsker å utøve et lovregulert yrke i Norge, vil trenge en godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner. I Norge er over 170 yrker lovregulert. Ordningen med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner har sin opprinnelse i at det stilles krav til kompetanse for å utøve lovregulerte yrker. Antall regulerte yrker varierer fra land til land.

6.2.1 Godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner for søkere fra land i EØS

For å fremme mobilitet mellom land i EU/EØS, også for yrker som er regulert, har EU innført et yrkeskvalifikasjonsdirektiv (2005/36/EF)7. I direktivet stilles det krav om at landene skal ha ordninger for å godkjenne den kompetansen andre lands borgere har til å utøve yrket i det landet der de bosetter seg. Både utdanninger på høyere nivå og opplæring på videregående opplæringsnivå og lavere, kan føre fram til yrker som er lovregulerte og kommer inn under bestemmelsene i direktivet. Ordningene er avgrenset til borgere fra medlemsland i EU/EØS.

Godkjenningsordningene for lovregulerte yrker skal sikre at personell som autoriseres, har nødvendig kompetanse til å utøve yrket de skal virke i. Det er 15 godkjenningsinstanser som er omfattet av direktiv 2005/36/EF i Norge. 12 departementer har ansvar for lovregulerte yrker. Kunnskapsdepartementet er koordinator for direktivet om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Antall regulerte yrker vil til enhver tid variere noe ved at enkelte yrker blir regulert og andre avregulert. Det er flest søknader om godkjenning innenfor helseyrkene og elektrofagyrkene.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet ble i januar 2016 endret ved direktiv 2013/55/EU som forenkler direktivet noe og innfører en del nye regler. Dette gjelder for eksempel innføring av varslingsmekanismer for helseyrker, veterinærer og personer i yrker med opplæring av mindreårige hvis yrkesutøver har mistet retten til å utøve yrket. Videre skal det innføres profesjonskort som skal forenkle godkjenningsprosessen for mottakerlandet. Kortet skal være frivillig å bruke. Landene skal også i gitte tilfeller vurdere delvis adgang til et yrke når kriterier for dette er til stede. Direktivet stiller krav om at informasjonen skal være elektronisk tilgjengelig, og at det skal være mulig å søke om godkjenning elektronisk.

6.2.2 Godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner for søkere fra land utenfor EØS

Selv om det kan være utfordringer knyttet til godkjenningsordningen for regulerte yrker for EØS-borgere, er dette et etablert system som gir forutsigbare rammer for godkjenning. For borgere av land utenfor EØS er situasjonen en annen ved at det ikke er felles regler for behandling av slike søknader. Saksbehandlingen er mer komplisert, særlig for søknader som gjelder utdanning fra land i Asia og Afrika. Før selve saksbehandlingen starter, kan den enkelte søker bruke svært lang tid på å innhente ytterligere dokumentasjon på sin kompetanse fra utlandet, etter krav fra godkjenningsinstansen. Saksbehandlingen resulterer også ofte i et krav om at den enkelte må gjennomføre mer utdanning og/eller skaffe seg mer arbeidspraksis før godkjenning blir gitt. Det kan skyldes at utdanning ervervet utenfor EØS ikke passer så godt inn i det norske utdanningssystemet, og ikke er harmonisert eller regulert gjennom EU-direktiver i samme grad som utdanninger fra EØS-land.

Enkelte godkjenningsinstanser krever at en søker fra land utenfor EØS får en generell godkjenning av utdanningen fra NOKUT før de vil behandle søknaden. Det kan gjøre at søker opplever at systemet er tungvint ved at det er flere godkjenninger som må foretas. Godkjenningskontoret innhenter ved behov uttalelser fra andre instanser, det kan være enten en generell godkjenning fra NOKUT eller en uttalelse fra en utdanningsinstitusjon. I praksis blir det derfor for denne gruppen ofte snakk om godkjenning av utdanning og ikke godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Noen godkjenningskontorer legger i slike tilfeller mer vekt på utdanningen enn på yrkeskvalifikasjonene, og krever at utdanningen blir «omgjort» til norsk utdanning for at den skal godkjennes.

6.3 Kompletterende utdanning

Kompletterende utdanning er et samlebegrep for tilleggsutdanning som personer med kvalifikasjoner fra utlandet trenger for å få godkjent og anvendt sine yrkeskvalifikasjoner, og komme raskere inn på det norske arbeidsmarkedet i jobber som de er kvalifisert for. Å kunne bruke medbrakte kvalifikasjoner, supplert med nødvendig kompletterende utdanning, uten å måtte ta hele utdanningen på nytt, er verdifullt både for den enkelte og for det norske arbeids- og samfunnslivet. Behovet for kompletterende utdanning kan gjelde personer med utdanning på ulike nivåer, både med og uten behov for godkjenning for å praktisere yrket. Spørsmålet har særlig blitt aktualisert i forbindelse med lovregulerte yrker for søkere fra land utenfor EØS. Kompletterende utdanning vil også være nødvendig for en del flyktninger som har høyere utdanning.

Godkjenningskontorene kan gi informasjon til søkere om hvilke fag eller emner som må kompletteres for å få godkjent utdanningen. På grunn av mangelfull statistikk er det uklart i hvilket omfang dette skjer. En utredning har dokumentert at det er mangel på slike tilbud ved universiteter og høyskoler i Norge selv om det er vanskelig å tallfeste.8

Det finnes ikke en egen, nasjonal ordning for kompletterende utdanning i Norge. Departementet med ansvar for det enkelte regulerte yrket har også ansvar for at det finnes systemer for kompletterende utdanning.

Høgskolen i Oslo og Akershus har igangsatt et kurstilbud innenfor sykepleiens faglige og vitenskapelige grunnlag som er et av fagområdene hvor Helsedirektoratet9, i sine avslag ofte påpeker at det er mangler ved den utenlandske utdanningen til søkerne. Kurset finansieres ved egenandel fra studentene og ble utviklet med noe støtte fra Helsedirektoratet.

Sverige har tilbudt kompletterende utdanningsprogrammer til personer med utdanning fra land utenfor EØS siden 1995, blant annet for sykepleiere og lærere. Erfaringene fra Sverige tyder på at god organisering av et slikt utdanningstilbud blant annet kjennetegnes av at tilbudet er hjemlet i lov/forskrift, at tilbudet finansieres gjennom øremerkede midler til lærestedene og at flere læresteder samarbeider om å tilby et slikt opplegg. Flere andre land har også kompletterende tilbud som en del av systemet for godkjenning av utenlandsk utdanning og yrkeskvalifikasjoner. Dette gjelder blant annet Tyskland og Canada. Tilbudene omtales ofte som «bridging programs».

6.4 Tiltak for et enklere system for godkjenningsordninger

6.4.1 Etablere godkjenningsordninger for utenlandsk fagutdanning

Regjeringen vil opprette en nasjonal godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring, jf. Prop. 1 S (2015–16). Forvaltningen av denne skal samordnes med generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet har også foreslått å opprette en ordning for godkjenning av utenlandsk fagskoleutdanning gjennom endringer i fagskoleloven. Disse endringene skal etter planen tre i kraft 1. august 2016.

En samordning av disse godkjenningsordningene vil gi en mer effektiv forvaltning, og vil bedre kvaliteten på avgjørelsene. For søkeren vil det være mest hensiktsmessig å ha en instans å forholde seg til. Nivåene i utdanningssystemene i utlandet samsvarer ikke alltid med nivåene i norsk utdanning. I tillegg vil det være behov for «verifiseringskompetanse» og kunnskap om blant annet andre lands utdanningssystemer, utdanningsinstitusjoner, lærlingordninger og fagopplæringsorganisasjoner.

Regjeringen vil

• etablere en nasjonal godkjenningsordning for utenlandsk fagopplæring

• etablere en nasjonal godkjenningsordning for utenlandsk fagskoleutdanning

6.4.2 Styrke UVD-ordningen

UVD-ordningen (godkjenningsordning for personer uten verifiserbar dokumentasjon) ble opprettet i 2013. Denne ordningen gjelder høyere utenlandsk utdanning. Årlig gjør NOKUT rundt 120 vurderinger knyttet til UVD-ordningen.

Regjeringen vil

• styrke godkjenningsordningen for personer uten verifiserbar dokumentasjon (UVD-ordningen)

6.4.3 Tilgang og likebehandling

Personer som trenger godkjenning av sin utdanning eller sine yrkeskvalifikasjoner kan ha problemer med å finne fram til informasjon om hvor de skal henvende seg for å få sin utdanning eller yrkeskvalifikasjoner godkjent, jf. boks 6.1. For personer som trenger godkjenning er det viktig med forutsigbarhet, likebehandling og enkel tilgang til informasjon.

I dag er det tilfeller av mangelfull oppfølging fra godkjenningskontorene overfor søkerne som har yrkeskvalifikasjoner fra land utenfor EØS, og som har fått avslag på sin søknad. I tillegg er det ikke god nok informasjon til søkerne om hva de mangler, og hva de kan gjøre for å få godkjenning. Noen godkjenningskontorer har for eksempel kun gitt avslag uten nærmere informasjon.

Norge kan selv velge å legge tilsvarende prinsipper som i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv til grunn for søknader også for søkere fra land utenfor EØS. Dette vil bidra til større likebehandling i søknadsbehandlingen. Videre vil det bidra til at godkjenningskontorene legger større vekt på at søker har utøvd et yrke i hjemlandet, og har yrkespraksis og etter- og videreutdanning. Det vil også kunne bidra til å få inn bedre og mer sammenlignbar statistikk fra de ulike godkjenningsinstansene, jf. kapittel 6.4.5.

Regjeringen vil igangsette et utredningsarbeid sammen med de mest berørte departementene for å vurdere om prinsipper i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektiv kan legges til grunn for søknader om godkjenninger av utenlandske yrkeskvalifikasjoner for søkere fra land utenfor EØS. Utredningen skal også inneholde vurderinger av tiltak for større grad av forutsigbarhet, større grad av likebehandling og enkel tilgang til informasjon og veiledning for ikke-EØS-borgere som søker om godkjenning til lovregulerte yrker. Dette inkluderer også en standardisert innsamling av en samlet statistikk på tvers av godkjenningsordningene. En felles nettportal med informasjon om hvor man skal henvende seg for alle typer godkjenning skal også vurderes i dette arbeidet. Arbeidet skal ta utgangspunkt i gjeldende ansvars- og oppgavefordeling mellom departementer og godkjenningsinstanser. Arbeidet vil ledes av Kunnskapsdepartementet.

Regjeringen vil

• vurdere tiltak som kan gi økt forutsigbarhet, større grad av likebehandling og enkel tilgang til informasjon og veiledning for ikke-EØS-borgere som søker om godkjenning til lovregulerte yrker. Arbeidet vil inkludere vurdering av en informasjonsportal

6.4.4 Styrke tilbudet om kompletterende utdanninger

Utfordringene når det gjelder behovet for flere kompletterende utdanningstilbud angår svært mange sektormyndigheter. Med økende innvandring og stor etterspørsel etter arbeidskraft innenfor noen sektorer med mange lovregulerte yrker, særlig helsesektoren og elektrofagyrkene, har denne utfordringen fått økt oppmerksomhet. Dette gjelder spesielt innvandrere, men til dels også norskfødte. God tilgang til kompletterende utdanning vil derfor bidra til å gi innvandrere den kompetansen de har behov for, og dermed bidra til at de raskere kommer i arbeid som svarer til deres kompetanse.

Etablering av kompletterende utdanningstilbud fordrer at det er kjent hva søkerne trenger av slik utdanning. Når det gjelder lovregulerte yrker, er det påkrevd at godkjenningsinstansene bedrer sine registreringssystemer for å få fram informasjon om og få dokumentert søkernes behov for kompletterende utdanning, også for søkere fra land utenfor EØS. For at utdanningssektoren skal ha mulighet til å innrette og tilpasse tilbud i samsvar med behovene, er det nødvendig å etablere en systematisk dialog mellom relevante utdanningsinstitusjoner og godkjenningsinstanser. Det er også behov for at de aktuelle departementene og godkjenningsmyndighetene får på plass systemer for finansiering av slike tilbud.

Mange norske profesjonsutdanninger har et stort innslag av praksis sammenliknet med tilsvarende utdanning fra andre land. Det indikerer at det er behov for kvalifisert og veiledet praksis som en del av tilbudet om kompletterende utdanning.

Dagens situasjon, med et høyt antall flyktninger, en betydelig arbeidsinnvandring gjennom flere år og etterspørsel etter arbeidskraft med visse typer kompetanse i arbeidsmarkedet, aktualiserer behovet for bedre ordninger for kompletterende utdanning. Det er derfor behov for en ny satsing på slike tiltak som bygger på erfaringene fra universiteter og høyskoler.

Stortinget har bevilget midler til flere tilbud om kompletterende utdanninger i høyere utdanning, jf. Prop. 1 S (2015–16).

Regjeringen vil

• styrke tilbudet om kompletterende utdanninger

6.4.5 Mer kunnskap og statistikk om godkjenningsprosesser og utdanning fra utlandet

Integreringsmyndighetene følger med på hvordan det går med integreringen på en rekke felt gjennom ulike former for statistikk fra fagmyndighet eller SSB, for eksempel over bosetting av flyktninger, deltakelse i kvalifisering, sysselsetting og arbeidsledighet. Dette gjøres blant annet ut fra et mål om effektiv ressursbruk for å oppnå en mest mulig smidig overgang til arbeid for innvandrere. Slik statistikk publiseres regelmessig og minst en gang i året.

En utredning om lovregulerte yrker, søknadsbehandling og statistikk påpeker at statistikkføringen er lite systematisk.10 Statistikken er heller ikke samlet eller sammenliknbar på tvers av ulike instanser selv om gangen i saksbehandlingen er relativt lik. I følge utredningen er godkjenningsinstansene positive til at det utvikles et felles system for statistikk. Elektronisk søknadsbehandling anbefales som mest kostnadseffektivt for å få på plass samlet statistikkrapportering.

Fordi godkjenningsordningene har stor betydning for innvandrernes deltakelse på arbeidsmarkedet, er det ønskelig at det også på dette feltet blir laget samlet statistikk. Det gjelder for eksempel oversikt over antallet innvandrere som er i godkjenningsprosessen til enhver tid, og en oversikt over strømmene inn og ut av prosessen og strømmene mellom de ulike fasene i prosessen. Videre er det behov for oversikt over tendenser og utvikling i saksbehandlingstiden og den totale tiden den enkelte søker bruker i godkjenningsprosessen både for lovregulerte yrker og for utdanninger.

Det finnes i dag ingen oversikt over andelen søkere som etter krav fra godkjenningsinstansene klarer å skaffe påkrevd dokumentasjon, over den gjennomsnittlige tiden som brukes til dette og til videre verifisering av dokumentene. Det finnes heller ikke statistikk som viser hvilken kompetanse søkere som får avslag mangler, statistikk som gir grunnlag for å tallfeste andelen som fullfører påkrevd kompletterende utdanning eller som viser tiden den enkelte bruker for å skaffe seg slik tilleggskompetanse. Det er derfor vanskelig å vurdere behovet for effektivisering for å få til en raskere godkjenningsprosess og overgang til arbeid.

Det er også mangler i SSBs utdanningsstatistikk når det gjelder innvandreres medbrakte utdanning, trass i tiltak de senere årene for å forbedre dette. Det ble gjennomført en stor spørreskjema-undersøkelse i 2011–2012 blant alle innvandrere uten registrert utdanning. Det har dessuten blitt lagt bedre til rette for innhenting av utdanningsdata gjennom administrative registre, i første rekke Datasystem for utlendings- og flyktningsaker (DUF).

Manglene skyldes særlig at det er vanskelig å få inn utdanningsopplysninger for innvandrere fra EØS-land. Disse trenger ingen oppholdstillatelse i Norge, kun en registrering. I tillegg er de opplysningene som er innhentet, både gjennom survey og DUF, basert på egen oppgitt utdanning, noe som ofte svekker kvaliteten på statistikken.

Kunnskapsdepartementet vil undersøke mulighetene for få utarbeidet en samlet statistikk på tvers av godkjenningsordningene for lovregulerte yrker. Statistikken skal kunne gi en oversikt over antall søkere som til enhver tid er i de ulike fasene av godkjenningsprosessen, gjøre det mulig å følge utviklingen i saksbehandlingstidene hos de ulike instansene og finne den totale tiden den enkelte søker bruker på å få kvalifikasjonene sine godkjent. Arbeidet involverer flere departementer og vil bli ledet av Kunnskapsdepartementet.

Det skal også iverksettes kompetansekartlegging av flyktninger med sikte på at personer med medbrakt kompetanse skal gis et tilpasset opplegg for raskere å komme i arbeid der de får brukt sin kompetanse. Stortinget har bevilget midler til dette i statsbudsjettet for 2016, tiltaket vil omtales nærmere i den kommende integreringsmeldingen.

Regjeringen vil

• igangsette et arbeid med å vurdere utarbeiding av samlet statistikk på tvers av godkjenningsordninger for lovregulerte yrker

6.4.6 Kompetanseheving i førstelinjetjenestene

Programrådgivere i introduksjonsprogrammet, veiledere på karrieresentrene eller på NAV-kontorer og lærere og rådgivere i den kommunale voksenopplæringen møter personene som har behov for godkjenning av utdanning eller yrkeskvalifikasjoner. Det er derfor viktig at disse førstelinjetjenestene har god kunnskap om og oversikt over de ulike godkjenningsordningene, og hva som kreves for å få godkjent ulike typer utdanning og yrkeskvalifikasjoner. Selv om informasjonen om godkjenningssøknader kan være god, kan det oppstå utfordringer i kommunikasjonen som fører til ufullstendige eller ikke-tilfredsstillende søknader. Dette kan forlenge saksbehandlingstiden. God nettbasert informasjon og kompetente saksbehandlere som gir søkerne bistand, kan bidra til bedre søknader, til å forkorte den reelle behandlingstiden og til å effektivisere godkjenningsmyndighetenes arbeid.

Et kompetansehevende tiltak for programrådgivere i kommunenes introduksjonsprogram gjennomføres av IMDi i samarbeid med NOKUT. Tiltaket omfatter både kursvirksomhet og et nytt e-læringsprogram som vil kunne tas i bruk av flere aktuelle instanser. Et annet relevant tiltak er et forsøksprosjekt med sikte på styrket karriereveiledning for innvandrere gjennom et samarbeid mellom regionale karrieresentre og den kommunale voksenopplæringen. Erfaringene så langt viser at tverrfaglig samarbeid gir et bedre karriereveiledningstilbud til innvandrere.

Regjeringen vil

• videreutvikle og styrke tiltak som er satt i gang med sikte på å øke kunnskapen i førstelinjetjenestene om godkjenningsordningene gjennom etatenes ordinære informasjonsarbeid og karriereveiledning

6.4.7 Bevissthet og ansvar i arbeidslivet

Arbeidsgivere har et betydelig ansvar med hensyn til å anerkjenne verdien av kompetanse ervervet utenfor Norge, ansette arbeidssøkere med en annen utdanningsbakgrunn og annen tilegnet yrkeskvalifikasjon enn norsk og et annet fødselssted enn Norge. Erfaringer fra andre land har vist at kampanjer rettet mot arbeidsgivere kan gjøre arbeidslivet mer bevisst problemstillingene med utenlandsk kompetanse og arbeidskraft. Regjeringen vil derfor ta initiativ til en kampanje for å øke kunnskapen og forståelsen av utenlandsk kompetanse. I tillegg vil kampanjen informere om de ulike godkjenningsordningene. Partene i arbeidslivet inviteres til å bidra til kampanjen sammen med ansvarlige statlige etater. Et bredt samarbeid skal sikre legitimitet og at kampanjen når mange arbeidsgivere i både offentlig og privat virksomhet.

Regjeringen vil

• igangsette en kampanje for å få fram verdien av å anerkjenne og ansette personer med kompetanse ervervet utenfor Norge