8 Samarbeid mellom sektorene

Voksne som har lite utdanning og svake grunnleggende ferdigheter har større risiko enn andre for å havne utenfor arbeidslivet. Regjeringen arbeider for at voksne som har problemer med å få varig tilknytning til arbeidslivet og som trenger påfyll av kompetanse, skal få tilgang til nødvendig opplæring. En del vil trenge bistand fra offentlige myndigheter for å heve kompetansen sin, og bistandsbehovene går ofte på tvers av sektorgrenser. For at den enkelte skal få best mulig bistand til å få varig og stabil tilknytning til arbeidslivet, må innsatsen til utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedsmyndighetene være samordnet og helhetlig.

For å lykkes med nødvendig samarbeid lokalt, er det viktig at det nasjonale nivået tydeliggjør og avklarer fordeling av oppgaver og ansvar mellom de ulike sektorområdene, og uttrykker forventninger til samarbeid lokalt. Det er behov for å sette klare mål og stake ut en tydelig retning for alle aktørene. Det er også behov for felles kunnskap, forståelse og verktøy som kan brukes på tvers av sektorene.

8.1 Status for samarbeidet

8.1.1 Samarbeid om kvalifiseringstiltakene for nyankomne innvandrere

Som følge av innvandringen de siste tiårene, har sammensetningen av målgruppene for tilbud i ulike sektorer endret seg. Dette innebærer at tilbudene må tilpasses et større mangfold blant brukerne, også for å bidra til gode overganger mellom tilbud i ulike sektorer. For å oppnå at de ulike delene av integreringspolitikken henger sammen, er det nødvendig med samordning og samarbeid på både statlig og lokalt nivå. Det finnes en del særskilte samordningstiltak for utvalgte politikkområder som gir føringer for samarbeid på lokalt nivå. For eksempel er det utarbeidet et rundskriv for samarbeid mellom arbeids- og velferdsmyndighetene og kommunene om hvordan man skal samarbeide om deltakere i introduksjonsprogrammet1. Rundskrivet ble oppdatert i 2015, og legger blant annet føringer for at den enkelte kommune og Arbeids- og velferdsetaten skal utarbeide en skriftlig samarbeidsavtale der det framkommer hvilke instanser internt i kommunen som deltar i samarbeidet. Avtalen skal sikre ansvarsdeling, informasjonsflyt og samarbeidsrutiner.

Kommunene har ansvar for grunnskoleopplæring for voksne, introduksjonsprogrammet og opplæring i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere. Det er derfor behov for å samordne det kommunale tjenestetilbudet. I mange tilfeller er det de samme lærerne som underviser i grunnskoleopplæring for voksne og i opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og deltakergruppene er gjerne overlappende. En del steder er også tilbudene samlokalisert. På statlig nivå samarbeides det derfor om etterutdanning av lærere i grunnskolen for voksne og lærere som underviser i opplæring i norsk og samfunnskunnskap.

8.1.2 Samarbeid mellom utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene

Utdanningsmyndighetene og arbeidsmarkedsmyndighetene har lang tradisjon for samarbeid om overlappende eller felles målgrupper, som voksne arbeidssøkere med lite utdanning. Den sentrale samarbeidsavtalen fra 2007 mellom daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet og KS, skulle skape bedre samordning i grenseflatene mellom utdannings- og arbeidsmarkedsmyndighetene, både for unge og voksne arbeidssøkere. Denne avtalen ble avviklet i 2011 da etablering av fylkesvise samarbeidsavtaler var implementert. Fylkesvise samarbeidsavtaler mellom utdanningsmyndighetene og Arbeids- og velferdsetaten formaliserer samarbeidet om arbeidssøkere med behov for hjelp fra begge parter. Sentrale myndigheters mål med fylkesvise samarbeidsavtaler er at de skal legge grunnlag for å utvikle gode lokale løsninger.

8.2 Utfordringer i det tverrsektorielle samarbeidet

Utdannings-, integrerings- og arbeidsmarkedsmyndighetene har felles målgrupper og mange vil ha behov for å kombinere tjenester fra ulike deler av det offentlige systemet. Enkelte har også rettigheter etter flere lovverk. Ulike hensyn og mål må veies mot hverandre når konkrete tiltak skal utformes for at flere med lav kompetanse skal kunne delta i opplæring. Dette kan gi utfordringer i den faktiske utøvelsen av politikken, og i samarbeidet mellom førstelinjen i de enkelte sektorene.

8.2.1 Utfordringer i samarbeid om kvalifiseringstiltakene for nyankomne innvandrere

På lokalt nivå varierer det hvor utstrakt samarbeidet om kvalifisering av flyktninger og innvandrere er, jf. kapittel 4. Samarbeid øker mulighetene for å oppnå gode resultater, mens mangelfullt samarbeid kan være et hinder for gode løsninger og tjenestetilbud.2

Flere offentlige utredninger3 har pekt på behovet for en bedre samordning av opplæring etter opplæringsloven og introduksjonsloven. Det pekes blant annet på at samordning kan gi bedre samsvar med elevsammensetningen og arbeidslivets krav, og at det kan gi muligheter for bedre ressursutnyttelse. En del kommuner melder også at det er en utfordring å kombinere opplæring etter introduksjonsloven og etter opplæringsloven. Tilbakemeldinger om hvilke problemer som kan oppstå når personer trenger opplæring etter begge lovverk, handler blant annet om ulike læreplaner og fraværsregler, ulike ordninger for skyss og ulike betingelser for lærerne som underviser. Svake norskferdigheter er også en utfordring for gjennomføring av videregående opplæring, jf. kapittel 3.8.2.

Lærerne som underviser i henholdsvis norskopplæringen og i grunnskoleopplæringen for voksne møter mange av de samme deltakerne, og har mange av de samme behovene for kompetanseutvikling, for eksempel innenfor voksenpedagogikk og norsk som andrespråk. Ansvaret for kompetanseutvikling av lærere innenfor norskopplæringen og for lærere i grunnskolen ligger imidlertid i ulike sektorer, og det varierer i hvilken grad lærerne som underviser voksne får det samme kompetanseutviklingstilbudet.

I flere kommuner er ansvaret for gjennomføring av introduksjonsordningen lagt til NAV-kontoret. Gjennom partnerskapet har stat og kommune felles ansvar for driften av NAV-kontoret og skal sikre et samordnet tjenestetilbud til brukerne. Partnerskapet reguleres av lokale samarbeidsavtaler. Flere utvalg og undersøkelser har pekt på at det er behov for bedre samarbeid og koordinering mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommunene4, jf. punkt 5.5.1. Dette dreier seg blant annet om mangel på innflytelse over utvalget av tiltak, hvor tidlig et samarbeid omkring deltakerne innledes, hvor godt samhandlingen fungerer og dermed hvor arbeidsrettet programmene blir.

8.2.2 Utfordringer i samarbeidet mellom kommuner, fylkeskommuner og Arbeids- og velferdsetaten

Det er i dag variasjon i hvor mye det samarbeides på lokalt nivå, og hvor godt samarbeidet fungerer. Flere undersøkelser viser at samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene er krevende, og at det handler om ulik styringsstruktur, organisering, regelverk, rutiner og kultur.5

En undersøkelse finner at samarbeidet mellom fylkeskommunen og Arbeids- og velferdsetaten om voksne som trenger videregående opplæring, varierer.6 Undersøkelsen viser til at fylkesvis samarbeid mellom fylkeskommunen og NAV-kontor ofte er basert på personlige relasjoner og i mindre grad formelle avtaler. Samtidig er det lagt opp til at man i Arbeids- og velferdsetaten skal kunne tilpasse innsatsen mot lokale utfordringer og målgrupper. Samhandling om ungdom er betydelig mer utbredt enn samarbeid om voksne med behov for opplæring eller utdanning. Dette gjelder både ved formalisert samarbeid gjennom avtaler, og operativt samarbeid.

Undersøkelsen finner at samarbeid om å få flere i arbeid gjennom utdanning i hovedsak følger to ulike hovedstrategier. I den ene tilnærmingen organiserer aktørene utdanningen i tråd med hvem som har ansvar for de ulike brukerne. Her betaler Arbeids- og velferdsetaten for brukere uten rett til videregående opplæring, og fylkeskommunen betaler for dem med rett. I den andre tilnærmingen finansierer og organiserer én av aktørene utdanningsdelen. Ansvarsdeling er nødvendig for å få til et godt samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkeskommunene. Ansvarsdeling kan gjøre oppgavefordelingen klarere, og det kan bli tydeligere hvilke grupper man skal prioritere å samarbeide om. Samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten og fylkene er nedfelt i samarbeidsavtaler. Disse kan bidra til bedre samarbeid om felles målgrupper. Samtidig viser undersøkelsen at samarbeidsavtaler også kan føre til mindre samarbeid heller enn mer, dersom avtalene primært brukes til å identifisere hvem som har ansvar for de ulike gruppene, og til å sikre at «riktig» aktør tar sitt ansvar.7

En annen undersøkelse viser at det er særlig to grupper som faller mellom to stoler: ungdom mellom 22 og 24 år som har mistet ungdomsretten, og innvandrere med dårlige norskferdigheter og lite utdanning.8

Flere undersøkelser viser at en annen utfordring for samarbeidet er at Arbeids- og velferdsetaten må anskaffe arbeidsmarkedskurs via anbud.9 I en undersøkelse pekes det på at det kan være en mismatch mellom hva fylkeskommunene tilbyr, typisk ettårige kurs, og kravene i anbudene som typisk har en maksimal varighet på et halvt år.10 Det finnes imidlertid eksempler på at kommuner og fylkeskommuner leverer anbud til Arbeids- og velferdsetaten. Det krever at fylkeskommunens tilbud passer til anskaffelseskriteriene, og er i tråd med forskrift om arbeidsmarkedstiltak.

Manglende felles forståelse, kunnskap og verktøy kan også gjøre samarbeidet mellom kommuner, fylkeskommuner og Arbeids- og velferdsetaten krevende. En undersøkelse peker på at mangel på kunnskap om hverandres systemer og hvilke rettigheter og muligheter som finnes i de ulike systemene, kan gjøre samarbeidet om voksne med behov for videregående opplæring, vanskelig.11 Et tidligere samarbeidsprosjekt mellom utdanningsmyndighetene og arbeidsmarkedsforvaltningen om voksne med svake grunnleggende ferdigheter, har vist at en hindring for samarbeid er at de ulike aktørene manglet verktøy og kompetanse til å avdekke om brukerne hadde opplæringsbehov, og at det har vært utfordrende å finne et egnet tilbud til voksne med svake grunnleggende ferdigheter.12

8.3 Tiltak for bedre tverrsektorielt samarbeid

En viktig ambisjon for regjeringen er at de tre sektorene skal ha en mer helhetlig tilnærming til voksne med svak kompetanse, og at tilbudene skal være individorienterte og fleksible.

Det er behov for både nasjonalt og lokalt samarbeid mellom utdannings-, arbeidsmarkeds- og integreringsmyndighetene for å ivareta individets behov for et samordnet tjenestetilbud. Et godt samarbeid forutsetter at de ulike sektorene har tydelige mål, en felles forståelse av utfordringen og felles kunnskap og verktøy.

8.3.1 Felles verktøy for å kartlegge grunnleggende ferdigheter

Voksne kan i dag få opplæring i grunnleggende ferdigheter på flere arenaer, og av flere ulike aktører i det offentlige hjelpeapparatet. Gjennom BKA-programmet får mange voksne kurs i lese-, skrive-, regne- og ikt-ferdigheter på arbeidsplassen. Arbeids- og velferdsetaten kjøper også inn kursplasser hos private tiltakstilbydere som gir opplæring i grunnleggende ferdigheter. Også attføringsbedrifter tilbyr kurs i grunnleggende ferdigheter for personer tilmeldt Arbeids- og velferdsetaten. Voksne som trenger opplæring i grunnleggende ferdigheter, kan få dette fra kommunen som en del av grunnskoleopplæring for voksne.

For å identifisere hvem som har behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter, vil det være nødvendig med en form for kartlegging. Ettersom gruppene med høyest risiko for å falle utenfor arbeidslivet ofte har sammensatte utfordringer, kan en kartlegging også være nyttig for å skille mellom de personene som kan ha nytte av opplæring i grunnleggende ferdigheter, og de som trenger andre, eller supplerende, tiltak.

I Sundvolden-erklæringen foreslår regjeringen at alle som står utenfor arbeidsmarkedet, og som er i kontakt med hjelpeapparatet, automatisk skal få et tilbud om å få kartlagt sine grunnleggende ferdigheter. Intensjonen er at kartlegging skal kunne avdekke svake grunnleggende ferdigheter, slik at personene det gjelder kan få tilbud om nødvendig opplæring.

Per i dag finnes det ikke noe kartleggingsverktøy for grunnleggende ferdigheter som er felles for aktørene på feltet. Verktøyene som finnes er av ulik kvalitet.

Regjeringen vil derfor utvikle et tverrsektorielt kartleggingsverktøy. Aktuelle brukere for et slikt kartleggingsverktøy er først og fremst det offentlige hjelpeapparatet, for eksempel voksenopplæringssentre, karrieresentre og Arbeids- og velferdsetaten. Private aktører er også mulige brukere av verktøyet. Det er en rekke private aktører og frivillige organisasjoner som driver opplæring og kvalifisering, blant annet tilbydere av arbeidsmarkedstilbud, studieforbund og attføringsbedrifter. Det varierer i dag om og hvordan disse aktørene bruker kartleggingsverktøy, og hvilken forståelse de har av grunnleggende ferdigheter. Samtidig leverer de opplæring eller kvalifiseringstiltak som ofte er finansiert av det offentlige.

I en rapport om kartleggingsverktøy til Kunnskapsdepartementet peker Vox på at bruken av verktøy er ulik for forskjellige målgrupper, og anbefaler derfor at det utvikles tre ulike innganger til kartleggingen av grunnleggende ferdigheter:

• Et detaljert verktøy til bruk for opplæringstilbydere, for eksempel voksenopplæringssentre eller tilbydere av BKA-program. Formålet med kartleggingen vil være å finne ut av hvilken opplæring en deltaker har behov for. Kartleggingen er et hjelpemiddel for å gjøre opplæringen tilpasset den enkelte. En slik kartlegging må være relativt detaljert.

• Et enkelt verktøy med veileder som for eksempel kan brukes i Arbeids- og velferdsetaten og de fylkesvise karrieresentrene. Verktøyet skal først og fremst kunne gi svar på om den voksne har behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter.

• Et enkelt verktøy tilgjengelig for alle via internett – med tilhørende informasjon om rettigheter og hvor man kan henvende seg for å få opplæring.

Vox peker på at kartleggingsverktøyene som utvikles, må tilpasses ulike instansers behov og øvrige verktøy som finnes i dag.

Regjeringen mener at det er en fordel om alle som jobber med voksnes kompetanse, får tilgang til felles verktøyløsninger og en felles forståelse av hva som kartlegges. Slik vil kartleggingen bli lik for alle brukerne, noe som igjen vil gi bedre kommunikasjon på tvers av ulike instanser. Løsningene som velges må derfor være slik at de blir foretrukket av aktørene som skal ta dem i bruk. Verktøyene må også enkelt kunne tas i bruk av alle aktører som har behov for det. Det bør videre være mulig for enkeltpersoner å benytte et kartleggingsverktøy på nett.

En del av målgruppen for kartleggingsverktøy vil være personer med et annet morsmål enn norsk. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er svake grunnleggende ferdigheter og hva som er svake norskferdigheter. Det vil derfor være viktig å tilrettelegge for at verktøyene i størst mulig grad kan benyttes av personer som har begrensede norskferdigheter.

Regjeringen vil

• utvikle verktøy for å kartlegge grunnleggende ferdigheter

8.3.2 Samarbeid om modulstrukturert opplæring for voksne

Regjeringen vil gjennomføre forsøk med modulstrukturert opplæring for voksne, jf. kapittel 3.9.1. Modulstrukturert opplæring skal gjøre det lettere å kombinere opplæring fra utdanningssystemet med introduksjonsprogrammet og arbeidsmarkedstiltak i Arbeids- og velferdsetaten.

Samarbeid om modulstrukturert opplæring i kommunene

Regjeringen ønsker å stimulere til at flere av deltakerne i introduksjonsprogrammet kan få grunnskoleopplæring eller videregående opplæring som del av programmet, jf. kapittel 4.6.1. Det skal gi bedre samordning mellom opplæring etter introduksjonsloven og opplæringsloven. Som en del av forsøkene med modulstrukturert opplæring for voksne skal det derfor prøves ut opplegg som kombinerer opplæring etter de to regelverkene. Hensikten er å finne fram til løsninger som vil gi et effektivt og tilpasset opplæringstilbud på tvers av sektorgrensene. Det skal gi kortere opplæringsløp og raskere overgang til arbeidslivet for den enkelte. Tilbakemeldinger fra kommunene tyder dessuten på at det er en utfordring å gi personer med svake norskferdigheter et godt nok tilpasset opplæringstilbud. Det er likevel ikke ønskelig å innføre krav om norskferdigheter for inntak til grunnskoleopplæring og videregående opplæring, fordi det ikke vil stimulere til korte og effektive opplæringsløp. Som del av forsøk med forberedende voksenopplæring, skal det utvikles felles moduler basert på en ny læreplan for opplæring under videregående nivå. Denne læreplanen skal kunne hente elementer fra læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, gjeldende læreplan for grunnskoleopplæring og andre relevante kilder. Modulene skal gjøre det mulig å kombinere grunnskoleopplæring og norskopplæring for personer som har behov for begge deler.

Regjeringen vil også gjennomgå opplæringsloven og introduksjonsloven for å vurdere behov for endringer som kan bidra til en mer effektiv og tilpasset opplæring for voksne. Intensjonen er å fjerne hindringer i regelverket som gjør det vanskelig for kommunene å samordne grunnskoleopplæring for voksne og norsk- og samfunnskunnskap for voksne, jf. kapittel 8.2.1 .

Regjeringen vil videre endre reglene i forskrift om hva som skal gi fritak fra plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, jf. kapittel 4.6.1.

Samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner og Arbeids- og velferdsetaten om modulstrukturert opplæring

Meldingen inneholder tiltak som skal bidra til tydelig oppgavefordeling mellom fylkeskommuner, kommuner og Arbeids- og velferdsetaten. Med direkte overgang fra ungdomsrett til voksenrett til videregående opplæring (jf. kapittel 3.9.5), vil fylkeskommunene få et tydelig opplæringsansvar for en gruppe unge voksne som i en del tilfeller i dag oppsøker Arbeids- og velferdsetaten. Med innføring av et to-årig opplæringstiltak for personer uten rettigheter etter opplæringsloven, etableres et tilbud som kan gi flere personer som faller utenfor lovverket tilgang til blant annet yrkesrettet opplæring.

Det er en rekke utfordringer i samarbeidet mellom kommuner, fylkeskommuner og Arbeids- og velferdsetaten, jf. punkt om utfordringer ovenfor. Det er en viktig ambisjon for regjeringen å legge grunnlag for et bedre samarbeid på tvers av sektorene. Som et ledd i å gjøre opplæring for voksne mer fleksibel og individorientert, vil regjeringen sette i gang forsøk med modulstrukturert opplæring for voksne, jf. kapittel 3.9.1.

Hovedformålet med disse forsøkene er å gjøre tilbudet om grunnskole og videregående opplæring bedre tilpasset voksnes livssituasjon. Forsøkene kan også gjøre det lettere å kombinere opplæring med arbeidsmarkedstiltak i Arbeids- og velferdsetaten, fordi moduler bedre vil kunne tilpasses slike tiltak. Forsøkene kan videre ses i sammenheng med ambisjonene om å utvikle et bedre kurstilbud i grunnleggende ferdigheter i regi av Arbeids- og velferdsetaten. Samarbeid om modulstrukturert opplæring innenfor utvalgte utdanningsprogrammer i fag- og yrkesopplæringen vil også kunne gjøre det enklere for Arbeids- og velferdsetaten å benytte seg av fag- og yrkesopplæringen innenfor det to-årige opplæringstiltaket og innenfor kortere yrkesrettede kurs med varighet på inntil ett år.

Ansvaret for å tilby grunnskoleopplæring skal fortsatt være et kommunalt ansvar. Det er likevel ikke til hinder for at Arbeids- og velferdsetaten kan tilby kurs i grunnleggende ferdigheter basert på en vurdering av at det gir økt mulighet for tilknytning til arbeidsmarkedet.

I samarbeidet mellom kommuner/fylkeskommuner og Arbeids- og velferdsetaten kan det oppstå spørsmål lokalt om hvem som skal finansiere og dekke ulike utgifter til opplæring. For å sikre enhetlige løp for den enkelte, vil regjeringen at det skal innledes et samarbeid mellom etaten og kommuner/fylkeskommuner om hvordan utgiftene skal fordeles mellom partene.

Regjeringen vil

• utvikle felles moduler og en ny læreplan for forberedende voksenopplæring i samarbeid mellom utdannings- og integreringssektoren

• prøve ut opplæring i moduler fra forberedende voksenopplæring og videregående opplæring, i kombinasjon med opplæring i norsk og samfunnskunnskap og introduksjonsprogrammet, som en del av forsøk med modulstrukturert opplæring for voksne

• gjennomgå regelverkene for opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven og opplæring for voksne etter opplæringsloven, for å fjerne eventuelle formelle hindringer for samordning av opplæring etter de to regelverkene

• ta initiativ til felles kompetanseutvikling for lærere som underviser etter opplæringsloven og lærere som underviser etter introduksjonsloven

• at Arbeids- og velferdsetaten skal delta i forsøk med modulstrukturert opplæring på nivået under videregående opplæring og modulstrukturert opplæring for voksne i lærefag innenfor utvalgte utdanningsprogrammer i fag- og yrkesopplæringen

• at det innledes et samarbeid mellom Arbeids- og velferdsetaten og kommuner/fylkeskommuner for å sikre enhetlige løp for den enkelte, og hvor det finnes fram til hensiktsmessige måter for hvordan man fordeler utgifter til grunnopplæring og andre relevante tjenester

8.3.3 Koordinert implementering av tiltak

For å sikre en samordnet implementering av tiltakene i meldingen og for å styrke samordningen mellom etatene mer generelt, vil det i oppfølgingsarbeidet med meldingen etableres samarbeid på departementsnivå og på etatsnivå.

Det blir viktig å følge med på hva tiltakene fører til for å eventuelt justere tiltakene. De mest sentrale tiltakene i meldingen vil følges av separate evalueringer. Samtidig vil tiltakene påvirke hverandre. Det er derfor nødvendig at slike evalueringer også tar hensyn til hvordan enkelttiltak påvirker øvrige tilbud og – om mulig – helheten i dagens tjenester. Det er også viktig å bruke resultatene av evalueringene til å følge opp lokalt hvis det er noen steder tiltakene ikke har effekt, og å spre erfaringer når resultatene er gode.

Hvorvidt tiltak i meldingen på sikt reduserer utenforskap, er vanskelig å måle. Dette henger både sammen med kompleksiteten i utfordringene for de utsatte gruppene, problemer med å isolere effekten av tiltak, og at resultater rapporteres i ulike systemer til flere departementer. Evalueringer av tiltakene gir et bilde på ett gitt tidspunkt. For å fange opp utviklingen for målgruppene over tid, er det viktig å sikre gode registrerings- og rapporteringsrutiner for de som iverksetter tiltakene.

Regjeringen planlegger at det skal legges fram en nasjonal kompetansepolitisk strategi i 2016, jf. omtale i kapittel 3, hvor et av de prioriterte delmålene handler om styrking av kompetansen til voksne med svak kompetanse. Arbeidet med utforming og oppfølging av en slik strategi er forankret på tvers av sektorer og med deltakelse fra blant annet partene i arbeidslivet og andre kompetansepolitiske aktører. Strategien vil legge opp til tett oppfølging av tiltak som kan bidra til styrket måloppnåelse, blant annet når det gjelder voksnes kompetanse.

Regjeringen vil

• etablere samarbeid i oppfølging av meldingen og innfase dette i oppfølging av den nasjonale kompetansepolitiske strategien

• evaluere tiltakene i meldingen for å få et grunnlag for å vurdere om de har ønsket effekt