2 Utsiktene for finansiell stabilitet

2.1 Innledning

Finanssektoren består av finansinstitusjoner, finansmarkeder og finansiell infrastruktur. Sektoren tilbyr et bredt spekter av produkter og tjenester som gjør det mulig å spare eller låne til bolig, forsikre gjenstander mot skade og personer mot ulykke, spare til pensjon, gjennomføre betalinger og finansiere næringsvirksomhet. Velfungerende finansmarkeder er en forutsetning for økonomisk vekst og bidrar til økonomisk trygghet for den enkelte.

Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er motstandsdyktig nok til å ta imot innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmenheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Dette kapittelet vil vise at finansinstitusjonene i 2015 økte sin evne til å bære tap uten at disse viktige funksjonene blir alvorlig svekket. Finansinstitusjonene økte også sin evne til å fungere tilfredsstillende i en periode hvor tilgangen til ny finansiering er svekket.

Utsiktene til finansiell stabilitet påvirkes i stor grad av den økonomiske utviklingen utenfor finanssektoren. Tapene for banker og andre som har fordringer på norske husholdninger og foretak, har også i 2015 vært små. Som omtalen av det makroøkonomiske bildet, markedssituasjonen og risikoutviklingen viser, har imidlertid den økonomiske risikoen for tap på utlån til norske husholdninger og foretak økt.

2.2 Det makroøkonomiske bildet

Fallet i oljeprisen siden sommeren 2014 har bidratt til lavere vekst og økt arbeidsledighet i norsk økonomi. Lavere rente bidrar til å holde oppe veksten i konsum og investeringer, svakere krone støtter opp under produksjonen i bedrifter som konkurrerer mot utlandet, og finanspolitikken virker nå ekspansivt på økonomien.

Veksten hos Norges handelspartnerne tok seg litt opp i fjor, drevet av oppgang i OECD-landene. Oppgangen har vært moderat i euroområdet, mens utviklingen i svensk økonomi har vært sterk. Den europeiske sentralbanken har utvidet sine ekspansive tiltak, og Sveriges Riksbank fører også en svært ekspansiv pengepolitikk. I Kina er veksten fortsatt relativt høy selv om den har avtatt noe. Kinesiske myndigheter fører en ekspansiv budsjett- og pengepolitikk. Russland og Brasil er hardt rammet av lave råvarepriser. Det er betydelig usikkerhet om den videre utviklingen i Kina og andre fremvoksende økonomier. Situasjonen i Midtøsten, flyktningestrømmen til Europa, samt folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap bidrar også til usikkerhet.

Usikkerhet om den økonomiske utviklingen har bidratt til uro i finansmarkedene. Internasjonale børsindekser hentet seg noe inn i andre halvdel av februar og mars, etter å ha falt kraftig på nyåret. Flere fremvoksende økonomier har opplevd kapitalutgang og sterk svekkelse av sine valutaer. Uro i internasjonale finansmarkeder kan svekke den realøkonomiske utviklingen i tiden fremover.

En svakere krone og en mer moderat lønnsvekst styrker konkurranseevnen til norsk næringsliv. Flere bedrifter melder at kronesvekkelsen har ført til vekst i inntjeningen. Det kan likevel ta tid før bedret lønnsomhet slår ut i høyere aktivitet, dels fordi bedriftene er usikre på utviklingen og dels fordi flere bedrifter har kurssikret seg mot store bevegelser i kronekursen. Eksportvolumet fra fastlandsøkonomien har økt tross fallende etterspørsel fra internasjonal petroleumsvirksomhet. Bedret konkurranseevne har også bidratt til at norske leverandørbedrifter har vunnet en stor andel av oppdragene knyttet til utbyggingen av Johan Sverdrup.

Forbrukerne er det siste året blitt mer pessimistiske i sine vurderinger av de økonomiske utsiktene. Likevel har husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester fortsatt å vokse i et moderat tempo.

Boligprisveksten har avtatt noe, men det er store geografiske forskjeller. Det siste året har boligprisene steget med 8 pst. i Oslo, mens de har falt med nesten 5 pst. i Rogaland.

Oppgangen i den registrerte ledigheten avtok i første kvartal, men AKU-ledigheten har steget markert så langt i år. Forskjellen mellom de to ledighetsmålene har således økt. Oppgangen i AKU i 1. kvartal skyldes at flere unge ønsker å jobbe, og uten dagpengerettigheter melder disse seg trolig ikke ledige hos NAV. Tallene fra NAV viser at oppgangen i ledighet i all hovedsak har funnet sted i fylker med sterk tilknytning til oljenæringen.

I Nasjonalbudsjettet 2016 anslo Finansdepartementet en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1,8 prosent i år. Oljeprisen har utviklet seg klart svakere enn ventet. Det trekker i retning av at utviklingen i norsk økonomi kan bli svakere enn lagt til grunn i budsjettet i fjor høst. Finansdepartementet vil legge fram nye anslag i revidert nasjonalbudsjett i mai.

2.3 Utsiktene for finansiell stabilitet

To utviklingstrekk i norsk- og internasjonal økonomi i 2015 som kan påvirke utsiktene for finansiell stabilitet, er fallet i oljeprisen og det vedvarende lave rentenivået.

Oljerelaterte næringer utgjør en betydelig andel av norsk økonomi.1 Oljenæringens sentrale rolle i norsk økonomi gjør at fallet i oljeprisen kan utgjøre en risiko for finansiell stabilitet. Oljeprisfallet kan påvirke finansiell stabilitet både direkte gjennom at bankene må ta tap på utlån til oljenæringen og gjennom svekkede vekstutsikter for norsk økonomi. Bankenes eksponering mot oljesektoren er omtalt i avsnitt 2.3.1. Fallet i oljeprisen påvirker aktiviteten i det norske verdipapirmarkedet, hvor høyrenteobligasjonssegmentet er dominert av selskaper som er direkte eller indirekte knyttet til oljesektoren, se avsnitt 2.3.6.

Rentenivået internasjonalt har vært fallende i årene etter finanskrisen og er nå rekordlavt, både nominelt og justert for inflasjon. I mange land er sentralbankenes styringsrenter nær null, og enkelte sentralbankers styringsrenter er negative, se boks 2.2. Erfaringene fra Norge og andre land har så langt vært at en reduksjon i rentenivået bidrar til å redusere tap og mislighold på bankenes utlånsporteføljer, og at det lave rentenivået øker etterspørselen etter kreditt fra bankene uten å svekke bankenes rentemarginer. Erfaringer viser også at et vedvarende lavt rentenivå over lang tid kan bidra til et for stort låneopptak i husholdningene og i bedriftene. Det er foreløpig få tegn til at norske foretak generelt har redusert egenkapitaldekningen sin, selv om lånerentene de senere år har vært lave. Høyt belånte norske husholdninger er imidlertid sårbare for økonomiske sjokk som oljeprisfall og økt arbeidsledighet. Problemstillinger knyttet til gjeldsveksten i Norge drøftes i avsnitt 2.3.3.

Pensjonskasser og livsforsikringsselskaper har de senere årene i stor grad lagt om sitt salg og sin markedsføring i retning av produkter og tjenester hvor de ikke tar avkastningsrisiko, men overlater denne til de forsikrede. Denne overgangen begynte etter at innskuddspensjonsloven ble vedtatt i år 2000. Det vises for øvrig til omtale i avsnitt 2.3.5.

2.3.1 Bankenes eksponering mot oljesektoren

Fallet i oljeprisen fører til lavere inntekter for petroleumsnæringen. Lavere inntekter svekker gjeldsbetjeningsevnen for bedrifter i næringen, noe som kan føre til at bankene må ta økte tap på utlån til oljenæringen og oljerelaterte bransjer. Det er hovedsakelig de største norske bankene som har utlån til oljenæringen og oljerelaterte bransjer. Finanstilsynet innhentet i januar 2015 informasjon om de syv største norske bankenes kreditteksponering mot oljenæringen og oljerelaterte bransjer og selskaper. Bankenes egne vurderinger var da at mellom 5 og 25 pst. av de enkelte bankenes totale bedriftsmarkedsportefølje ville bli direkte negativt påvirket av en lavere oljepris. Fire av bankene oppga også sin kreditteksponering mot selskaper som er indirekte påvirket av oljeprisen. Blant disse bankene varierte andelen fra 4 til 12 pst.2

En sensitivitetsanalyse utført av Finanstilsynet viser at flere av de mest oljeeksponerte norske bankene i en ekstrem, men ikke urealistisk, situasjon kan få et nullresultat før skatt som følge av utlånstap på olje- og oljerelaterte eksponeringer alene.3 Analysen viser at bankene som er mest eksponerte mot oljesektoren, er mest sårbare ved et fall i oljeprisen. Ettersom færre prosjekter blir lønnsomme ved en lavere oljepris, bidrar et oljeprisfall til at oljenæringen investerer mindre. En nedgang i de oljerelaterte investeringene øker risikoen for tap på utlån også til selskaper som er mer indirekte påvirket av oljeprisen, som næringseiendomselskaper og konsulentselskaper. I 2015 var bankenes tap fortsatt små, også i de fylkene som har størst sysselsetting i oljenæringen. Risikoen for tap har imidlertid økt, og bankene må være forberedt på at dersom den lave oljeprisen bidrar til svak utvikling i norsk økonomi over tid, vil tap på utlån til selskaper som i mindre grad er direkte påvirket av oljeprisen, også øke.

Som en del av sitt Financial Sector Assessment Program (FSAP) har IMF analysert hvordan de ulike næringene i norsk økonomi er kjedet sammen og ringvirkningene mellom dem.4 IMF så særlig på de øvrige næringenes betydning for utviklingen i finansnæringen. Resultatene av analysen utført av IMF, tyder på at rundt 30 pst. av bankenes resultater kan forklares av utviklingen i oljerelatert virksomhet og effekten denne virksomheten har på øvrige fastlandsnæringer. Andelen er høyere enn det bankenes utlån til oljesektoren som andel av totale utlån isolert sett skulle tilsi. IMFs analyse viser også at utsiktene for eiendomssektoren avhenger av utviklingen i oljenæringen.

2.3.2 Styrket soliditet i bankene

God utvikling i norsk økonomi over flere år har bidratt til at bankene har hatt lave utlånstap, høy etterspørsel og god tilgang til finansiering. Det har bidratt til at bankene over flere år har levert svært gode resultater. Bankenes resultat før skatt var i 2015 i overkant av 57 mrd. kroner, som er det høyeste overskuddet noen gang, og 6 pst. høyere enn året før. Som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital sank imidlertid resultatet svakt, til 1,1 pst. Egenkapitalavkastningen, som beregnes som resultat etter skatt i forhold til egenkapital, var 12,2 pst i 2015, en reduksjon på 0,6 prosentpoeng fra året før, jf. figur 2.2.

Netto renteinntekter, som er differansen mellom renteinntekter og rentekostnader, utgjør om lag tre fjerdedeler av norske bankers totale inntekter. Rentenivået på bankenes utlån har sunket de siste årene, jf. figur 2.6, men billigere bankfinansiering i verdipapirmarkedene har bidratt til reduserte rentekostnader. En medvirkende årsak er at risikoen for kreditorene har avtatt som følge av bl.a. økt egenkapital i bankene. Økt egenkapital bidrar også til å redusere bankenes behov for gjeldsfinansiering av egne utlån.

Behovet for pengepolitiske tiltak etter finanskrisen har ført til fornyet interesse for spørsmål om hvordan henholdsvis rentenivået og rentekurvens utseende påvirker bankenes resultater. Lav rente bidrar på den ene siden til lavere mislighold på kort sikt og til verdipapirgevinster som øker bankenes resultater. En empirisk undersøkelse utført av den internasjonale oppgjørsbanken BIS (Bank for International Settlements) tyder imidlertid på at de positive bidragene ikke er tilstrekkelige til å motvirke en reduksjon i bankenes netto renteinntekter.5 For banker som omgjør likvide innskudd eller kortsiktige innlån til lange utlån (såkalt løpetids-transformasjon), vil en flatere rentekurve, alt annet likt, også bidra til lavere netto renteinntekter. En flatere rentekurve og lav rente kan for øvrig også forekomme samtidig, slik det nå gjør i mange europeiske land. Den internasjonale oppgjørsbanken finner at sammenhengene mellom rentenivå og bankenes inntjening ikke er lineære, og at de negative effektene på bankenes renteinntekter tiltar når henholdsvis rentekurven flater ut eller rentenivået nærmer seg null, jf. boks 2.2.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet

Svært gode resultater og moderate utbyttebetalinger har bidratt til at norske banker har kunnet styrke soliditeten de siste årene ved bruk av tilbakeholdt overskudd. Styrket soliditet etter den internasjonale finanskrisen gjør norske banker bedre rustet til å tåle tap på utlån.

Bare kapital som kan beskytte alminnelige kunder mot tap kan godkjennes som ansvarlig kapital. Men den ansvarlige kapitalen består av ulike elementer, med ulik kvalitet (tapsabsorberende evne). Ren kjernekapital er den delen av den ansvarlige kapitalen som har høyest kvalitet, og som først går til å dekke eventuelle tap. Ren kjernekapital består stort sett av bankens egenkapital. Resten av den ansvarlige kapitalen består av ansvarlig lånekapital og andre instrumenter som har egenskaper til felles med både gjeld og egenkapital, og kan bare dekke tap hvis den rene kjernekapitalen er tapt (og banken vil i tilfellet være i økonomisk krise og under offentlig administrasjon).

Banker som har mye ren kjernekapital har lavere risiko for å havne i økonomiske problemer som følge av tap. Det reduserer også faren for at en bank foregriper mulige problemer ved å stramme inn på utlånspraksisen når økonomien er i nedgang. Nivået på den rene kjernekapitalen er derfor viktigere for stabiliteten i økonomien og banksystemet enn nivået på annen ansvarlig kapital. Særlig stabiliserende er det at systemviktige banker har god evne til å drive videre etter tap. Skulle en slik bank stramme inn på utlånspraksisen i en nedgangskonjunktur kan det alene ha en effekt på økonomien, slik at nedgangen blir raskere og dypere. Solide banker stabiliserer i en nedgangskonjunktur både hverandre og økonomien.

Ren kjernekapitaldekning er bankens rene kjernekapital i prosent av risikovektede eiendeler, og er den mest sentrale indikatoren for å måle og sammenligne soliditet i bankene internasjonalt og i Norge. Risikovekting innebærer at verdien av hver eiendel, for eksempel et utlån, justeres ut fra tapssannsynligheten og størrelsen på det potensielle tapet. Den rene kjernekapitaldekningen gir derfor et tall som skal reflektere evnen til å tåle tap. Et slikt tall er imidlertid en svært enkel framstilling av kompliserte sammenhenger, og dersom for eksempel risikovektene er for lave i forhold til den reelle risikoen, kan tallet også bli misvisende. Ulik risikovekting av eiendeler i ulike banker kan også gi betydelige forskjeller i ren kjernekapitaldekning, uten at det nødvendigvis gjenspeiler ulik risiko.

En annen sentral soliditetsindikator er den uvektede kjernekapitalandelen («leverage ratio»), som er bankens kjernekapital i prosent av et uvektet eksponeringsmål (samlet forvaltningskapital og poster utenom balansen). Det er en viss bekymring for at risikovektene internasjonalt har blitt for lave, og det legges derfor opp til å innføre et minstekrav til uvektet kjernekapitalandel for å forhindre at den absolutte mengden tapsabsorberende kapital kan bli for lav, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.3.5 og 4.2.1.

Den gjennomsnittlige rene (risikovektede) kjernekapitaldekningen i norske banker lå på 14,7 pst. ved utgangen av 2015, se figur 2.3, en økning på 1,8 prosentpoeng fra 2014. For bankene samlet har den rene kjernekapitaldekningen økt jevnt med til sammen 7,6 prosentpoeng siden 2008. Økningen i norske bankers rene kjernekapitaldekning etter den internasjonale finanskrisen tyder på at norske bankers evne til å håndtere et eventuelt tilbakeslag i norsk økonomi er betydelig forbedret. Økningen i den rene kjernekapitaldekningen reflekterer økte krav, og alle norske banker oppfylte de gjeldende minstekravene og bufferkravene ved utgangen av 2015. Norske bankers uvektede kjernekapitalandel var 7,1 pst. ved utgangen av 2015. Forskjellen mellom den rene kjernekapitaldekningen (risikovektet) og den uvektede kjernekapitalandelen har økt over flere år.

Kilde: Finanstilsynet og Finansdepartementet

Boks 2.3 Tap og mislighold

Tapene på utlån 2015 var 4 pst. høyere i 2015 enn året før og utgjorde 0,17 pst. av den totale utlånsmassen. Utlånstapene tilsvarte 10 pst. av bankenes resultat før tap, eller 1,7 pst. av bankenes egenkapital. Volumet av misligholdte engasjementer ble redusert med 5 pst. i 2015, men volumet økte svakt i fjerde kvartal. Misligholdte engasjementer utgjorde 1,1 pst. av bankenes utlån ved utgangen av 2015, en reduksjon på 0,2 prosentpoeng fra året før, se figur 2.4.¹

Kilde: Finanstilsynet

¹ Klassifisert som mislighold senest 30 dager etter forfall/overtrekk.

¹ Mellomstore banker er definert som banker med mer enn 10 mrd. kroner i forvaltningskapital. Mindre banker er banker med mindre enn 10 mrd. kroner i forvaltningskapital.

Kilde: Finanstilsynet

2.3.3 Gjeld

2.3.3.1 Gjeldsvekst i husholdningene

Finansinstitusjonenes utlån har sitt motstykke i andre sektorers gjeld. Utlån til husholdninger utgjør over halvparten av det samlede utlånet fra norske banker og kredittforetak, og over 90 pst. av husholdningsgjelden er lån med pant i bolig. Kredittrisikoen til norske banker er derfor nært knyttet til norske husholdningers evne til å betale renter og avdrag på sine boliglån. Husholdningenes adferd påvirker bankenes kredittrisiko også indirekte, bl.a. gjennom bankenes utlån til næringslivet, som er sårbare for eventuelle innstramminger i husholdningenes forbruk.

Gjeldsbelastningen og rentebelastningen er indikatorer for husholdningenes evne til å betjene gjeld. Rentebelastningen måles som renteutgifter i prosent av disponibel inntekt. Som følge av de lave boliglånsrentene har ikke rentebelastningen til norske husholdninger vært spesielt høy de siste årene, se figur 2.7. Gjennomsnittlig boliglånsrente falt med 0,9 prosentpoeng gjennom 2015, se figur 2.6 og det er forventinger om at rentenivået kan forbli lavt i mange år framover.

Lave renter bidrar til økt etterspørsel etter lån, og gjeldsveksten har over flere år vært høyere enn inntektsveksten i norske husholdninger, slik at gjeldsbelastningen har økt. Gjeldsbelastningen (bruttogjeld i prosent av disponibel inntekt) er ifølge Norges Bank nå i overkant av 215 pst., et høyt nivå både historisk og sammenlignet med andre land. Den høye gjelden i norske husholdninger trekkes frem, både av nasjonale myndigheter som Finanstilsynet og Norges Bank og internasjonale organisasjoner som IMF og OECD, som en av de største sårbarhetene i det norske finansielle systemet.

Stor gjeld gjør husholdningene mer sårbare ved bl.a. fall i boligprisene, og øker dermed risikoen for at de senere må stramme inn på forbruket. En gjeldsvekst som er mer på linje med inntektsveksten i husholdningene kan derfor bidra til en mer stabil utvikling i etterspørselen etter varer og tjenester. Med mål om en mer bærekraftig utvikling i boligpriser og husholdningenes gjeld fastsatte Finansdepartementet 15. juni 2015 forskrift om nye lån med pant i bolig, se avsnitt 5.1.2. Det er tegn til at kredittveksten til husholdningene er avtagende, og i februar 2016 var tolvmånedersveksten 6,0 pst. Gjeldsveksten er likevel fortsatt høyere enn inntektsveksten. Det er betydelig usikkerhet om den videre utviklingen.

Andelen husholdninger med en gjeld over fem ganger disponibel inntekt har økt siden slutten av 1990-tallet, se figur 2.8. Disse husholdningene holder også en økende andel av den samlede gjelden. Det er imidlertid slik at det hovedsakelig er yngre husholdninger og husholdninger med midlere til høyere inntekter som har en gjeld over fem ganger disponible inntekter. Høy gjeldsbelastning bidrar til å gjøre husholdningene mer sårbare, men generelt bør høy gjeldsbelastning være lettere å håndtere for husholdninger med høy inntekt eller forventninger om god inntektsvekst.

Gode kredittvurderinger og riktige priser på utlån kan bidra til at husholdninger ikke tar opp mer lån enn de klarer å betjene og kan dermed også være med på å begrense utviklingen av gjeldsproblemer i husholdningene. Kredittgivere er avhengig av informasjon om bl.a. låntakers samlede gjeldsbelastning for at denne prosessen skal kunne gjennomføres på en best mulig måte. Et register over privatpersoners gjeld som kredittgivere har tilgang til i kredittvurderingsprosessen kan være et godt virkemiddel for å oppnå dette. I «Strategi for boligmarkedet» som regjeringen la fram våren 2015, var et av tiltakene å legge til rette for at det i privat regi kan opprettes et slikt register over privatpersoners gjeld.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Boks 2.6 Forbrukslån

Flere av finansieringsforetakene og enkelte banker driver med forbruksfinansiering. Forbrukslån er lån som stort sett blir gitt uten krav om sikkerhet, og som innebærer høy kredittrisiko. God lønnsomhet over lengre tid har gjort forbrukslån attraktivt for nye tilbydere, og veksten i slike lån har vært høyere enn den generelle kredittveksten til husholdningene.

Husholdningenes gjeldsopptak for forbruksformål utgjør en liten, men økende, del av den samlede opplåningen deres. Etterspørselen etter slike lån har økt betraktelig de siste årene, jf. figur 2.9. Forbrukslån uten sikkerhet utgjorde om lag 3 pst. av husholdningenes samlede lån ved utgangen av 2015. Årsveksten i forbrukslån fra et utvalg¹ banker og finansieringsforetak var ved utgangen av 2015 12,4 pst., opp fra 9,7 pst. året før.

Kilde: Finanstilsynet

Utlånstapene på forbrukslån var lave i 2015 og utgjorde 0,2 pst av utlånsvolumet, ned fra 1,3 pst. året før, se figur 2.10. Tapsnivået var på nivå med året før dersom det justeres for inntektsføring av tidligere tap. Brutto mislighold på forbrukslån økte midlertid fra 4,5 pst. ved utgangen av 2014 til 5,3 pst. ved utgangen av 2015.

Kilde: Finanstilsynet

¹ Utvalget av selskaper dekker hoveddelen av markedet. Utvalget består av 22 selskaper ved utgangen av 2015 (12 banker og 10 finansieringsselskaper). Både norske selskaper og utenlandske filialer i Norge inngår i utvalget.

Faren for at det bygger seg opp finansielle ubalanser i husholdningene er særlig stor når en høykonjunktur varer lenge, eller når renten er lav over en lang periode – slik den har vært de siste årene – og etterspørselen etter lån er høy over lang tid. Dersom utlånspraksisen til bankene er for lempelig i slike langvarige perioder med høy etterspørsel etter lån, kan det bygge seg opp store ubalanser i økonomien. Finanstilsynet gjennomfører hvert år undersøkelser om bankenes utlånspraksis for utlån til boligformål. Den siste boliglånsundersøkelsen er fra høsten 2015 og viser at bankene har strammet noe inn på sin utlånspraksis, men at bankene fremdeles innvilger et vesentlig antall lån som fører til høy gjeldsgrad for låntaker, se boks 2.7.

Boks 2.7 Finanstilsynets boliglånsundersøkelse

Finanstilsynet undersøker hvert år hvordan bankene gir boliglån. Den siste boliglånsundersøkelsen er fra høsten 2015. Av lånene i undersøkelsen utgjorde 30 pst. lån til boligkjøp. 6 pst. av disse lånene ble benyttet til kjøp av sekundærbolig. Andelen lån til boligkjøp som benyttes til kjøp av sekundærbolig, har vært uendret siden 2012. Den resterende andelen lån var knyttet til refinansiering av lån i samme bank (60 pst.) eller annen bank (10 pst.).

Undersøkelsen viser blant annet at om lag 16 pst. av nye lån med pant i bolig hadde en belåningsgrad på mer enn 85 pst., en reduksjon på 3 prosentpoeng fra året før, se figur 2.11. Medregnet tilleggssikkerhet hadde 7 pst. av lånene en belåningsgrad over 85 pst. Gjennomsnittlig belåningsgrad økte fra 65 pst. i 2014 til 68 pst. i 2015. For lån benyttet til boligkjøp var gjennomsnittlig belåningsgrad 76 pst. Av lån til boligkjøp hadde 28 pst. en belåningsgrad over 85 pst, mens 12 pst. hadde en lånegrad over 100 pst. Medregnet tilleggssikkerhet faller andelene til henholdsvis 13 og 1 pst.

For nedbetalingslånene som gikk over 85 pst. belåningsgrad, hadde bankene innhentet tilleggssikkerhet for om lag to tredjedeler av lånene, en økning på om lag 10 prosentpoeng sammenlignet med perioden 2012–2014.

Den gjennomsnittlige gjeldsgraden, målt som samlet gjeld i forhold til brutto inntekt, var 297 pst. for låntakere som tok opp nedbetalingslån med pant i bolig, en nedgang på 8 prosentpoeng sammenlignet med 2014. For unge låntakere under 35 år var gjeldsgraden 341 pst., en reduksjon på 15 prosentpoeng fra året før.

Kilde: Finanstilsynet

Boks 2.8 Utviklingen i boligmarkedet

Som årsgjennomsnitt økte boligprisene nominelt med 7,2 pst. i 2015. Korrigert for veksten i konsumprisene var oppgangen på om lag 5 pst., klart sterkere enn i 2014 da boligprisene reelt steg med 0,3 pst. Boligprisveksten har avtatt gjennom det siste halve året, noe som trolig har sammenheng med lavere vekst og økt arbeidsledighet i norsk økonomi.

Det høye nivået på boligprisene i Norge må ses i sammenheng med at vi har bak oss en periode med høy vekst i inntektene, sterk befolkningsvekst og lave renter. I tillegg har lett tilgang på lån i bankene trukket opp prisene. Også forventninger om videre prisvekst kan ha bidratt. Samtidig har knapphet på tomter, økte lønnskostnader, strengere krav til utformingen av nye boliger og lavere produktivitet i byggenæringen bidratt til å trekke opp kostnadene ved å bygge nytt. Noe av kostnadsøkningen er blitt veltet over i boligprisene.

Økt urbanisering og forskjeller i aktivitet og inntektsutvikling har bidratt til regionale forskjeller i boligprisutviklingen. Lavere aktivitet i petroleumsnæringen har slått ut i høyere arbeidsledighet på Sør- og Vestlandet. Det har bidratt til at boligprisene i Stavanger har utviklet seg klart svakere enn i andre storbyer det siste året, se figur 2.12. Mens boligprisene i Oslo økte med 8,1 pst. fra februar i fjor til februar i år, falt de i samme periode med 7,4 pst. i Stavanger.

Kilde: Eiendom Norge, Finn, Eiendomsverdi AS, Statistisk Sentralbyrå, Macrobond og Finansdepartementet

2.3.3.2 Foretakenes gjeld

Om lag 30 pst. av bankenes utlån er til næringsmarkedet. Gjeldsbetjeningsevnen til norske bedrifter er derfor en indikator på bankenes kredittrisiko ved utlån til foretakene.

Utlånsveksten fra bankene til innenlandske bedriftskunder var 5,6 pst. ved utgangen av 2015. Vekstraten var imidlertid avtagende på slutten av året og sank med 2,3 prosentpoeng i fjerde kvartal. I Norges Banks utlånsundersøkelse for fjerde kvartal rapporterte bankene om noe strammere kredittpraksis overfor foretakene, blant annet for lån til næringseiendom. Gjeldsveksten i foretakene har jevnt over vært lavere etter finanskrisen enn i årene før krisen. Foretakenes gjeld og investeringer er mer konjunkturavhengig enn husholdningenes, og bankene strammer inn kredittpraksis spesielt overfor foretakene i dårligere tider. Volatiliteten i foretakenes gjeldsvekst er derfor større enn i gjeldsveksten til husholdningene. Volatiliteten har imidlertid gått ned etter finanskrisen.

Bankenes margin på lån til foretak, målt som differansen på utlånsrenten og tremåneders effektiv NIBOR-rente, har gått ned de siste to årene, noe som sammen med det fallende rentenivået har ført til lavere utlånsrenter til foretakene, jf. figur 2.13. Påslaget på obligasjoner med 5-års løpetid utstedt av industriforetak med lav risiko falt gjennom 2014 før det stabiliserte seg gjennom første halvdel av 2015 på et lavt nivå. Påslaget steg kraftig fra et nivå på om lag 60 basispunkter over tremåneders NIBOR sommeren 2015 til et nivå på om lag 140 basispunkter ved utgangen av året.

Kilde: Norges Bank

Utlån fra kredittinstitusjoner utgjør hoveddelen av foretakenes innenlandske gjeld, se figur 2.14. Foretakene tar også opp gjeld i utlandet i langt større grad enn hva husholdningene gjør. Det er stor grad av samvariasjon mellom veksten i foretakenes gjeld i Norge og utlandet, noe som tilsier at foretakenes gjeldsopptak i utlandet i liten grad er et resultat av lavt tilbud i Norge, og omvendt. Mindre av gjelden som tas opp i utlandet, tas opp som tradisjonelle lån fra kredittinstitusjoner, jf. figur 2.15 som viser fordelingen av foretakenes samlede gjeld ved utgangen av 2014. Det er særlig store foretak og mindre foretak i olje- og oljerelaterte næringer som tar opp lån i obligasjonsmarkedet. Etter oljeprisfallet har det vært vanskelig for foretak i disse næringene å refinansiere verdipapirgjelden ved forfall. I årene fremover vil det være betydelige behov for refinansiering i det norske høyrenteobligasjonsmarkedet, se figur 2.26 og omtale i avsnitt 2.3.6.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finanstilsynet

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finanstilsynet

¹ Tallene omfatter ikke lån til foretak som er registrert i utlandet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finanstilsynet

Om lag 46 pst. av utlånene til næringsmarkedet fra norskeide banker og OMF-kredittforetak er til foretak innen næringseiendom, jf. figur 2.16. Ytterlige 10 pst. av utlånene er knyttet til bygg- og anleggsnæringen. Utviklingen i eiendomspriser er derfor en betydelig risikofaktor for bankene. Realprisene på næringseiendom gikk opp gjennom 2015, men er sensitive for utviklingen i utleiemarkedet og avkastningskravene til investorene, og har historisk svingt mye i takt med utviklingen i økonomien generelt. Økonomiske tilbakeslag fører raskt til lavere leieinntekter og ledige arealer, og dermed lavere priser og panteverdier på eiendommene. Aktiviteten i markedet for kjøp og salg av næringseiendom gikk betydelig opp gjennom 2014, og økte videre gjennom 2015. Den økte aktiviteten skyldes flere faktorer som lave finansieringskostnader og større bredde på etterspørselssiden, ettersom en svakere krone gjør norsk næringseiendom mer attraktiv for utenlandske investorer.

Foretakenes lønnsomhet og likviditet er viktig for evnen til å betjene gjeld. Gjeldsbetjeningsevnen (kontantinntjening i prosent av rentebærende gjeld) i foretakene økte på begynnelsen av 2000-tallet, men falt før finanskrisen. Etter krisen har gjeldsbetjeningsevnen stabilisert seg på et lavere nivå. Gjeldsbetjeningsevnen varierer mellom næringer, og kan raskt endre seg ved endret etterspørsel etter næringens produkter. For eksempel har nedgangen i oljeprisen og fallet i oljeinvesteringene bidratt til at gjeldsbetjeningsevnen til foretakene i oljeservicenæringen har falt markert. Husholdningenes høye gjeld øker risikoen for et brått fall i gjeldsbetjeningsevnen til foretak i næringer som baserer sin virksomhet på etterspørsel fra norske husholdninger.

Gjeldsbetjeningsevnen er jevnt over lavere i næringseiendom enn i andre næringer, jf. figur 2.17. Eiendom regnes som et godt panteobjekt, noe som gjør gjeldsfinansiering enklere. Mange eiendomsselskaper har derfor mye rentebærende gjeld.

Egenkapitalandelen i foretakene er en annen viktig indikator for foretakenes evne til å stå i mot sjokk i økonomien. Har foretakene en høy egenkapitalandel, kan det fungere som en buffer i perioder med svakere inntjening. Solide foretak kan også få lettere tilgang på kreditt i perioder med høy usikkerhet i økonomien. Egenkapitalandelen i foretakene har økt siden finanskrisen. Foretak i bygg- og anleggssektoren og i næringseiendom har typisk hatt lavere egenkapitalandel enn andre foretak. Veksten i egenkapitalandelen har vært særlig stor i disse sektorene, jf. figur 2.18. Egenkapitalen i foretakene innenfor disse sektorene er imidlertid sensitiv for fall i eiendomsprisene.

Kilde: Norges Bank

Kilde: Norges Bank

2.3.4 Bankenes finansiering og likviditet

En av bankenes viktigste funksjoner i økonomien er å omdanne innlån med kort løpetid til langsiktige utlån til kundene. Gjennom denne løpetidstransformasjonen tar bankene på seg risiko knyttet til den løpende finansieringen. Bankenes finansiering består i hovedsak av innskudd fra kunder og innlån i penge- og verdipapirmarkedene (markedsfinansiering). Innskudd fra kunder har vist seg å være en relativt stabil finansieringskilde også i perioder med uro i markedene, blant annet på grunn av innskuddsgarantien. Erfaringer fra finanskrisen viser imidlertid at bankenes tilgang på markedsfinansiering kan forverres i perioder med markedsuro.

Bankenes markedsfinansiering består av obligasjoner og kortere innlån i form av bl.a. sertifikater, i tillegg til obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) via kredittforetak. Kredittforetak inngår ofte i bankkonsern. Markedsfinansiering gjør at bankene kan styre likviditetsrisikoen sin på en måte som de ikke kan med innskudd. Samtidig er det slik at dersom bankene legger til grunn at ny finansiering alltid vil være tilgjengelig i markedet på kort varsel, kan likviditetsrisikoen deres øke raskt og mye om disse markedene blir mindre likvide.

Kilde: Finanstilsynet

Om lag 40 pst. av den samlede finansieringen til norske banker og kredittforetak er kundeinnskudd, jf. figur 2.19. Andelen kortsiktig markedsfinansiering har de siste årene gått ned, mens langsiktig markedsfinansiering (OMF og andre obligasjoner med løpetid over ett år) utgjør en stadig større del av den samlede finansieringen. Ved utgangen av 2015 utgjorde OMF 43 pst. av markedsfinansieringen, en økning på ett prosentpoeng sammenlignet med året før. En av grunnene til at OMF har vokst frem som en av de viktigste finansieringskildene, er at bankene har tjent på å skille ut boliglån med god sikkerhet fra bankenes balanse til kredittforetak som kan utstede OMF. Om lag 60 pst. av bankene og kredittforetakenes markedsfinansiering er i utenlandsk valuta. Kortsiktig gjeld til utlandet med løpetid under 3 mnd. stod for 20 pst. av samlet markedsfinansiering ved utgangen av 2015.

Norske banker har god tilgang til markedsfinansiering, men bankenes økonomiske vilkår ved innhenting av ny finansering har hatt en ugunstig utvikling. Risikopåslagene for ny finansiering var i begynnelsen av 2016 høyere enn de gjennomsnittlige påslagene på bankenes utestående obligasjonsfinansiering. Dersom risikopåslagene holder seg på dette nivået, vil det gjennomsnittlige påslaget på bankenes utestående obligasjonsfinansiering øke noe fremover.

Frykt for svakere økonomisk utvikling internasjonalt bidro til at risikopåslagene i kredittmarkedene steg gjennom høsten 2015 og de første månedene i 2016. Risikopåslagene økte foretak i mange ulike næringer og i mange ulike land. Økningen i risikopåslagene i banksektoren var imidlertid større enn i andre sektorer, og prisene på forsikring av kreditt til banksektoren økte brått de første ukene i 2016. Risikopåslagene gjennom høsten 2015 økte noe mer for norske banker med stor eksponering i regioner med mye petroleumsrelatert virksomhet enn for andre norske banker.

Det er viktig at bankene har god soliditet og god styring på likviditetsrisikoen. Under finanskrisen fikk mange banker og andre finansinstitusjoner likviditetsproblemer som følge av at de i for stor grad hadde gjort seg avhengige av kortsiktig markedsfinansiering som raskt tørket ut da krisen startet. Da tilgangen til nye innlån tørket inn, fikk mange banker raskt og samtidig alvorlige likviditetsutfordringer. I tråd med nye EU-regler er det innført nye krav som begrenser hvor høy likviditetsrisikoen kan være, se kapittel 4.2.2 og boks 2.9.

Boks 2.9 Nye krav til likviditetsreserve

Norske banker og bankkonsern hadde ved utgangen av 2015 en samlet likviditetsreserve på 132 pst. Likviditetsreserven er målt som likviditetsbeholdning i prosent av netto likviditetsutgang i en gitt stressperiode på 30 kalenderdager. En høy likviditetsreserve er altså en indikasjon på at banker og andre kredittinstitusjoner er godt rustet til å tåle et visst stress. Reserven til de store bankene var 133 pst., mens de mellomstore og mindre bankene hadde en reserve på henholdsvis 119 og 129 pst., se figur 2.20. Likviditetsreserven kan måles separat for enkeltvalutaer, eller samlet for valutaer. Likviditetsreserven i norske kroner var for bankene samlet sett 66 pst. ved årsslutt 2015.

Etter forskriftsregler fastsatt av Finansdepartementet i november 2015, skal systemviktige banker i Norge (DNB, Nordea og Kommunalbanken) fra 31. desember 2015 oppfylle et minstekrav til likviditetsreserve på 100 pst. For øvrige banker skal et tilsvarende krav fases inn over to år, jf. nærmere omtale i kapittel 4.2.2.¹

Kilde: Finanstilsynet

¹ Kravet er 70 pst. fra 31. desember 2015, 80 pst. fra 31. desember 2016 og 100 pst. fra 31. desember 2017.

2.3.5 Forsikring og pensjon

Problemer i forsikringsselskaper og pensjonskasser utgjør normalt ingen direkte trussel mot finansiell stabilitet. Tradisjonell forsikringsvirksomhet skaper i liten grad systemrisiko, men eventuelle problemer i livsforsikringsselskaper og pensjonskasser kan ha indirekte virkninger på finansiell stabilitet, blant annet gjennom selskapenes investeringer i gjeldspapirer utstedt av bankene, for eksempel OMF. Eventuell usikkerhet rundt store livsforsikringsselskap kan også smitte over på andre finansforetak og påvirke tilliten til disse, noe erfaring fra finanskrisen viser. Myndighetene har derfor over tid lagt stor vekt på å etablere regler som bidrar til god soliditet også for forsikringsselskaper og pensjonskasser. Solide pensjonsinnretninger er dessuten en forutsetning for en trygg og forutsigbar pensjonssparing for den enkelte kunde.

Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser lover forsikrede personer en ytelse når en bestemt hendelse inntreffer, for eksempel at den forsikrede blir ufør, eller at han eller hun når den alderen som kreves for å få alderspensjon. Pengeverdien av disse tilsagnene er de viktigste forpliktelsene livsforsikringsselskapene og pensjonskassene har. Risikoen for selskapene henger sammen med hvilken type forsikring kundene har, og hvordan kontraktene er utformet.

De siste tiårene har rentenivået falt, og det er nå på et historisk lavt nivå. Livsforsikringsselskaper og pensjonskasser har i denne perioden gradvis lagt om forretningsmodellen i retning av at den forsikrede skal bære mer risiko, og til gjengjeld få innflytelse over hvordan pensjonsmidlene forvaltes. Særlig gjelder dette avkastningsrisiko, hvor salget av produkter hvor forsikringsselskapet bærer risiko, nærmest er stoppet helt opp. Myndighetene la til rette for utvikling av markeder for nye produkter med andre risikoegenskaper da innskuddspensjonsordninger ble skattefavorisert på lik linje med garanterte (ytelsesbaserte) pensjonsprodukter i år 2000.

Livsforsikringskontrakter er imidlertid stort sett langsiktige avtaler, og en vesentlig andel av de norske pensjonsinnretningers forpliktelser er fortsatt kontrakter med årlig rentegaranti. Det lave rentenivået internasjonalt er en utfordring for selskaper med høy andel garanterte produkter. Gjennomsnittlig rentegaranti for livsforsikringsselskapene var i overkant av 3,1 pst. ved utgangen av 2015, jf. figur 2.21. Markedsrenten på de fleste statsobligasjoner er nå lavere enn den gjennomsnittlige rentegarantien, og et vedvarende lavt rentenivå kan gjøre det krevende å oppnå en avkastning som overstiger rentegarantien. Selskapene holder i dag mange obligasjoner som ble kjøpt da rentenivået var høyere, og når disse forfaller vil de måtte erstattes av nye obligasjoner med lavere rente.

For pensjonsprodukter med rentegaranti, med unntak av bl.a. fripoliser, kan selskapene innkreve en rentegarantipremie. Livsforsikringsselskapene har de senere årene innhentet om lag 1 mrd. kroner i årlige rentegarantipremier fra bedrifter i privat sektor, og et tilsvarende beløp fra kommunesektoren. Rentegarantipremier til pensjonskassene kommer i tillegg. Adgangen til å endre premien fra år til år bidrar til at premien kan justeres i samsvar med utviklingen i avkastningsutsiktene.

Lavere rentegarantier reduserer også selskapenes renterisiko. For å begrense selskapenes risikotaking har den høyeste tillatte rentegarantien som selskapene har kunnet gi sine kunder lenge vært regulert av myndighetene. Det har hele tiden vært opp til selskapene selv om de benytter den maksimalt tillatte eller en lavere rentegaranti. Som følge av lavt rentenivå og svake avkastningsutsikter satte Finanstilsynet denne maksimale rentegarantien ned fra 2,5 til 2,0 pst. fra 1. januar 2015, se figur 2.21. Dette reduserer bare rentegarantien for etterfølgende pensjonsopptjening. Dersom selskaper allerede har inngått kontrakter og mottatt premier for pensjonsopptjening med en høyere rentegaranti, vil denne høyere garantien derfor fortsatt gjelde overfor den forsikrede.

Lavere rentegaranti medfører at premieinnbetalingene må økes for en gitt ytelse. Sammen med økt premie for rentegaranti for tidligere opptjening, blir dermed ordninger med avtalte ytelser dyrere for arbeidsgiverforetakene å finansiere når rentenivået faller. Mange foretak i privat sektor har gått over til innskuddsbaserte ordninger de senere årene, se figur 2.22. I innskuddsbaserte ordninger ligger ikke det fremtidige nivået på utbetalingene fast, men vil avhenge av oppnådd avkastning i opptjeningsperioden. Ved overgang fra ytelsesbaserte ordninger til innskuddsbaserte ordninger flyttes dermed risiko fra arbeidsgiverforetakene og forsikringsselskapene til de forsikrede, som får økt eksponering mot verdipapirmarkedene. Som nevnt ovenfor får de forsikrede til gjengjeld oftest større innflytelse over hvordan pensjonsmidlene forvaltes.

For forsikringsselskapene innebærer imidlertid en bedrifts overgang fra ytelsespensjonsordning til innskuddspensjonsordning ofte at de oppsparte midlene i den gamle ordningen omdannes til fripoliser. Fripoliser er ferdig betalte forsikringskontrakter som gir rett til fremtidig pensjon uten at arbeidsgiverforetaket skal foreta ytterligere premieinnbetalinger. Avvikling av ytelsesordninger har ført til en økning i volumet av fripoliser, som nå utgjør om lag 20 pst. av livsforsikringsselskapenes forpliktelser. I kommunal sektor er det ikke adgang til å omdanne ytelsesbaserte ordninger til innskuddsordninger, og det blir derfor ikke utstedt fripoliser.

For fripoliser og individuelle forsikringskontrakter som er tegnet før 2008, kan ikke forsikringsselskapene ta inn rentegarantipremie. Selskapene har i stedet rett til en andel av et eventuelt overskudd på kapitalavkastningen. Det er overskudd hvis avkastningen er høyere enn rentegarantien. Dette gjør at livsforsikringsselskapene og pensjonskassene er utsatte dersom de har bygget for lave egenkapitalbuffere før en periode med lav avkastning.

Etter nye lov- og forskriftsregler har det fra september 2014 vært mulighet for forsikringsselskapene og fripoliseinnehavere til frivillig å inngå avtale om konvertering av fripolisekontraktene til fripoliser med investeringsvalg. En slik frivillig konvertering til ny kontrakt innebærer at fripoliseinnehaveren sier fra seg rentegarantien, og dermed ikke lenger vil ha krav på en bestemt årlig ytelse ved pensjonsalder. Til gjengjeld får fripoliseinnehaveren bestemme hvordan kapitalen skal forvaltes, og får beholde all avkastning. De fleste fripoliseinnehavere har i dag en rentegaranti som er langt høyere enn det som kan oppnås ved tilnærmet risikofrie plasseringer i markedet. For mange fripoliseinnehavere er det derfor i utgangspunktet mest lønnsomt å beholde fripolisen, og heller justere sin øvrige portefølje dersom de for eksempel ønsker å ta mer risiko og dermed oppnå høyere forventet avkastning. Den positive verdien av rentegarantien for kundene motsvares av en tilsvarende negativ verdi for selskapene, slik at selskapene kan ha for sterke incentiver til å inngå avtaler om investeringsvalg. Det er derfor stilt strenge lovmessige krav til selskapenes rådgivning overfor kunden. Adgangen til slik frivillig kontraktsendring er nærmere omtalt i Finansmarknadsmeldinga 2014 avsnitt 2.3.3.2.

På grunn av økt forventet levealder må livsforsikringsselskapene og pensjonskassene sette av mer kapital til å dekke de pensjonsforpliktelsene de har tatt på seg. Denne oppreserveringen er i det alt vesentlige gjennomført, se boks 2.12. Finansdepartementet har stilt krav om at fripoliser må være fullt oppreservert før de kan konverteres til fripoliser med investeringsvalg.

Kilde: Finanstilsynet

Livsforsikringsforetakene kan ved hjelp av ulike fond jevne ut avkastnings- og risikoresultatene over flere år. Ved å bruke fondene kan foretakene bruke gode resultater i enkelte år til å dekke svakere avkastningsresultater andre år. Størrelsen på bufferfondene er en indikasjon på foretakenes evne til å møte svake avkastnings- og risikoresultater fremover. Ved utgangen av 2015 var samlede bufferfond i livsforsikringsforetakene på 82 mrd. kroner, som tilsvarer 9,4 pst. av forsikringsforpliktelsene.

Samtlige livsforsikringsforetak oppfylte kapitaldekningskravet på 8 pst. ved utgangen av 2015. Kapitaldekningskravet ble opphevet fra 1. januar 2016 og erstattet av solvenskapitalkravet og minstekapitalkravet i Solvens II-regelverket. De nye kapitalkravene i Solvens II skal i større grad reflektere risikoen i foretakene enn de tidligere kravene, jf. boks 2.11. Forsikringsforetakene har i perioden 2008–2015 rapportert stresstestresultater basert på en forenklet versjon av solvenskapitalkravet i Solvens II. Stresstestene gir informasjon om størrelsen på et såkalt tapspotensial i forhold til foretakets tapsabsorberende kapital (bufferkapital). Hvis dette forholdstallet – som kalles bufferkapitalutnyttelse – er 100 pst. eller lavere, kan foretaket sies å oppfylle en forenklet versjon av solvenskapitalkravet i Solvens II. Ved utgangen av 2015 var gjennomsnittlig bufferkapitalutnyttelse 116 pst. for livsforsikringsforetakene samlet. Tas det imidlertid høyde for en sentral overgangsregel i Solvens II-regelverket – som sier at en eventuell økning av verdien av forsikringsforpliktelsene som følge av overgang til ny verdivurdering etter Solvens II-regler kan innfases over en periode på 16 år – var den estimerte gjennomsnittlige bufferkapitalutnyttelsen 75 pst.

Kilde: Finans Norge

Boks 2.13 Resultater og lønnsomhet i forsikringsselskapene og pensjonskassene

Livsforsikringsselskapene hadde et resultat før skatt på 8,2 mrd. kroner i 2015, en økning på 2,3 mrd. kroner sammenlignet med resultatet i 2014. Det verdijusterte resultatet før skatt, som inkluderer urealiserte kursgevinster, var 9,8 mrd. kroner, en betydelig nedgang fra 20,2 mrd. kroner i 2014. Nedgangen skyldes blant annet svakere utvikling i aksjemarkedene i 2015 enn i 2014.

Pensjonskassene hadde et resultat før skatt på 3,1 mrd. kroner i 2015, ned fra 1,9 mrd. kroner i 2015.¹ Kursreguleringsfondet økte mindre i 2015 enn i 2014, noe som bidro til nedgangen i det verdijusterte resultatet fra 6,6 mrd. kroner i 2014 til 4 mrd. kroner i 2015.

Skadeforsikringsselskapene hadde et resultat før skatt på 7,8 mrd. kroner i 2015, en reduksjon på 2,3 mrd. kroner sammenlignet med året før. Nedgangen skyldes at finansinntektene ble mer enn halvert.

Summen av skadeerstatningskostnader og andre forsikringsrelaterte driftskostnader for egen regning, målt i prosent av premieinntekter for egen regning (combined ratio) gir uttrykk for hvor lønnsom selve forsikringsvirksomheten er. Er dette tallet høyere enn 100 pst., må selskapet ha andre inntekter enn premieinntekter for å gå i balanse, for eksempel finansinntekter. I 2015 var combined ratio for skadeforsikringsselskapene 86,2 pst, jf. figur 2.23. Dette var 1 prosentpoeng høyere enn året før. Skadeprosenten, det vil si erstatningsutbetalinger i prosent av premieinntekter, økte med om lag 0,6 prosentpoeng sammenlignet med 2014 og var 68,9 pst. i 2015. Kostnadsprosenten, det vil si driftsutgifter i prosent av premieinntekter, økte med 0,4 prosentpoeng og var 17,3 pst. i 2015.

Kilde: Finanstilsynet

¹ Tallene gjelder de 48 største pensjonskassene i Norge. Disse pensjonskassene står for om lag 95 pst. av pensjonskassenes samlede forvaltningskapital.

2.3.6 Verdipapirmarkedene

Oslo Børs er en liten finansiell markedsplass i internasjonal målestokk. Børsen og andre markedsplasser legger til rette for en kobling mellom kapitalbehovet i næringslivet og behovene til kapitaleierne for plasseringsobjekt. Informasjon og transparens på markedsplassen gjør det mulig for profesjonelle aktører å ta stilling til risiko og hvor kapitalen kan kaste mest av seg.

Staten eier en relativt stor andel av verdipapirene på Oslo Børs. Privat eierskap utgjør omtrent 66 pst. av verdiene på Oslo Børs, og av dette utgjør internasjonalt eierskap omtrent 37 pst. Det norske markedet for såkalte høyrenteobligasjoner, det vil si obligasjoner utstedt av foretak med svakere kredittverdighet, er et eksempel på et delmarked med en betydelig andel internasjonale investorer. Oslo Børs er det største markedet i Norden for slike verdipapirer. Børsen er en internasjonal viktig markedsplass for blant annet sjømat, energi, oljeservice og shipping. Selskap i energisektoren utgjorde over 27 pst. av verdiene på Oslo Børs, og børsen har flest noterte energirelaterte selskap i Europa. Oljeservice har vokst til å bli en sentral del av energisektoren, og målt i noterte selskap er børsen den nest største i verden innenfor oljeservice. Oslo Børs er også verdens nest største finansielle markedsplass innenfor shipping og verdens største når det gjelder sjømat.

Det norske markedet for høyrenteobligasjoner har en betydelig andel internasjonale investorer. Den sterke stillingen Norge har innenfor næringer som olje, shipping og sjømat, forklarer noe av veksten i dette markedet, i tillegg til enklere juridiske krav enn ellers i Europa og USA. Det er vanskelig å anslå størrelsen på markedet, siden det ikke foreligger pliktig rapportering. Utstederne er heller ikke gjenstand for kredittvurdering, og tilgjengelige markedsdata avhenger derfor av en rekke forutsetninger om hvilken del av markedet en ønsker å se på.

Kilde: Finanstilsynet

Figur 2.25 viser et overslag over mengden høyrenteobligasjoner som er utstedt i det norske høyrenteobligasjonsmarkedet fra 2006 og frem til i dag. I 2015 ble det utstedt høyrenteobligasjoner i det norske obligasjonsmarkedet til en verdi av omtrent 37,5 mrd. kroner, noe som er over 27 mrd. kroner lavere enn i 2014. Figur 2.24 viser at 40 pst. av høyrenteobligasjonene målt etter utestående volum er innenfor offshoreservice, 32 pst. innenfor industri og 15 pst. innenfor shipping. Dette er sektorer som historisk har vært påvirket av svingninger i oljeprisen. I årene fremover vil det være betydelige behov for refinansiering i høyrenteobligasjonsmarkedet jf. figur 2.26. Det er uvisst hvordan dette behovet kommer til å bli møtt i markedet fremover.

Kilde: Stamdata

Kilde: Stamdata

Boks 2.15 Verdipapirforetakene

Verdipapirforetakene formidler kjøp og salg av finansielle instrumenter og utfører investeringsrådgivning i sammenheng med slike transaksjoner. Dessuten hjelper de foretak med råd og tilrettelegging i sammenheng med oppkjøp og sammenslåinger. Verdipapirforetak kan analysere og gi råd om risiko og utsiktene for avkastning i et investeringsprosjekt. Verdipapirforetakenes viktigste inntektskilder den siste 15-årsperioden sett under ett har vært finansiell bedriftsrådgivning (corporate finance-virksomhet) og megling av egenkapitalinstrumenter. Figur 2.27 viser den innbyrdes utviklingen i disse to inntektskildene for verdipapirforetak som ikke er integrert i banker. Finansiell bedriftsrådgivning har blitt langt viktigere enn inntekten fra megling av egenkapitalinstrumenter i perioden.

Verdipapirforetakene som ikke er integrert i banker, hadde driftsinntekter på 5,85 mrd. kroner i 2015. Dette er 0,6 mrd. kroner mindre enn i 2014. Det samlede driftsresultatet var i underkant av 1 mrd. kroner, en nedgang på 446 mill. kroner sammenlignet med året før. Hovedårsaken til nedgangen er strukturelle endringer i bransjen etter ikrafttredelsen av lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven), og at en del verdipapirforetak dermed har gått over til å være AIF-forvaltere.

Verdipapirforetak som er integrert i banker, hadde samlede inntekter fra investeringstjenestevirksomhet på om lag 7,1 mrd. kroner i 2015. Dette var drøyt 200 mill. kroner mer enn året før, noe som tilsvarer en økning på 3 pst. sammenlignet med 2014.

Norske filialer av utenlandske verdipapirforetak hadde inntekter på 2,5 mrd. kroner i 2015, en økning på om lag 3 pst. fra året før.

Kilde: Finanstilsynet

2.4 Operasjonell risiko i finansforetakene

Operasjonell risiko er risiko for tap som følge av manglende eller sviktende interne prosesser, systemsvikt eller menneskelig feil. Operasjonell risiko omfatter blant annet juridisk risiko og omdømmerisiko, og kan forårsakes av bl.a. mangelfulle prosedyrer, feil i IKT-systemer, regelbrudd, brann, angrep eller tillitsbrudd hos ansatte. Avgrensingen mot andre typer risiko er ikke presis, og tap som blir klassifisert under kredittrisiko eller markedsrisiko, kan følge av eller bli forsterket av operasjonell sårbarhet, for eksempel svakheter ved kredittvurderingsprosesser.

Avdekking av sårbarheter og etterfølgende forebyggende arbeid for å gjøre finansforetakene og finansmarkedene mindre sårbare og sikre god beredskap til å håndtere risikohendelser, er viktig for å redusere operasjonell risiko. Mye av arbeidet må foregå i det enkelte foretak, men det er også behov for samlet oversikt og koordinert innsats. Beredskapsutvalget for finansiell infrastruktur (BFI) skal bidra til samordning av beredskapsarbeidet i den finansielle infrastrukturen. Utvalget vurderer driftsstabilitet, risiko og sårbarhet i den finansielle infrastrukturen og kan sammenkalles ved alvorlige hendelser. Utvalget hadde i 2015 tre ordinære møter og én beredskapsøvelse. Finanstilsynet er sekretariat for BFI, og utvalgets virksomhet er derfor også omtalt i kapittel 7 om Finanstilsynets virksomhet.

Stabiliteten i systemene i den finansielle infrastrukturen i Norge er god, og tapene som følge av misbruk og svindel er små. Likevel er infrastrukturen sårbar for teknisk svikt og trusler utenfra. Figur 2.28 viser at det generelt var færre problemer i systemene i den finansielle infrastrukturen i 2015 enn i 2014 og tidligere år. Bedringen skjedde til tross for at flere foretak skiftet driftssted og leverandør i 2015, noe som innebar en viss risiko for problemer og forstyrrelser. Angrep og andre avvikshendelser i den finansielle infrastrukturen har foreløpig gitt små direkte tap. Mye av årsaken til det er tiltak og sikring i enkeltforetakene og arbeid som aktørene gjør sammen.

Ny teknologi har effektivisert finansiell tjenesteyting og gjort det mulig for finansnæringen å tilby nye tjenester. Innen betalingsformidling har det for eksempel blitt introdusert mange nye internettbaserte og mobile løsninger og produkter de senere årene. Ny teknologi, nye tjenester og utkontraktering av drift og utvikling av IKT-systemer kan skape nye ukjente sårbarheter og utfordringer for dem som skal vurdere og kontrollere operasjonell risiko i virksomhetene og i det finansielle systemet. Fram til omkring år 2000 hadde alle norske banker driften av IKT-virksomheten i Norge. Nå er en større del av IKT-driften til norske banker og filialer flyttet ut av Norge. Også på verdipapirområdet skjer mye av IKT-virksomheten i utlandet. Utkontraktering av IKT-virksomhet kan endre kvaliteten og stabiliteten i systemene, og samtidig svekke innsyn i og kontroll med sårbarhetene i de systemene foretakene baserer sin virksomhet på. Det er viktig at utflytting av IKT-oppgaver skjer på en forsvarlig måte både for det enkelte finansforetaket og for finanssystemet som helhet. Regjeringen foreslo derfor i 2014 nye lovregler for hva slags oppgaver finansforetakene kan utkontraktere, og regler som gir Finanstilsynet hjemmel til å kontrollere utkontrakteringen og iverksette tiltak overfor uforsvarlig utkontraktering. Reglene ble vedtatt av Stortinget 20. juni 2014, og trådte i kraft 1. juli 2014.

Norges Bank og Finanstilsynet publiserer årlig hver sin rapport om den finansielle infrastrukturen. Norges Banks årsrapport om betalingssystem drøfter utviklingen i kunderetta betalingsformidling og i interbanksystemene, mens risiko- og sårbarhetsanalysen til Finanstilsynet tar for seg bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i finanssektoren.

¹ Tallene i figuren er hentet fra den obligatoriske rapporteringen til Finanstilsynet om avvikshendelser og feil. Finanstilsynet har bygget opp en database med informasjon om slike hendelser, og denne basen blir benyttet i tilsynsarbeidet. Foreløpig finnes det lite internasjonal statistikk som kan brukes for å sammenligne kvaliteten og tilgjengeligheten til de norske systemene med forholdene i andre land. Rapporteringen til Finanstilsynet gir bare informasjon om utviklingen fra år til år i Norge. Verdiene langs den loddrette aksen uttrykker en vektet og summert vurdering av skadeomfanget av hendelser innen ulike tjenester. Tjenestene er nettbank (privat og bedrift), betalingskort, mobilbetalinger, aksjehandel, betalinger til utlandet, interne tjenester og avregning og oppgjør. Skadeomfanget er utledet av antall brukere som ble rammet, hendelsens varighet, og en skjønnsmessig vurdering av hvor alvorlig hendelsen var for brukerne.

Kilde: Finanstilsynet