3 En helhetlig næringspolitikk for finansmarkedet

3.1 Innledning

Bank- og finanstjenester er en sentral del av samfunnets infrastruktur. En sunn finansnæring er avgjørende for finansiell stabilitet, og bidrar til økonomisk vekst, verdiskaping, produktivitetsvekst og omstilling. En usunn finansnæring vil kunne bidra til strukturelle utfordringer, finansiell ustabilitet og store samfunnsøkonomiske utfordringer.

Under behandlingen av Nasjonalbudsjettet 2015 (Meld. St. 1, 2014–2015) fattet Stortinget vedtak om å be regjeringen «fremme forslag om en helhetlig næringspolitikk for finansnæringen som en del av finansmarkedsmeldingen». I Finansmarknadsmeldinga 2014 (Meld. St. 22, 2014–2015) pekte regjeringen i kapittel 3 på viktige trekk ved politikken for det norske finansmarkedet og på hvordan også andre politikkområder er viktige for rammevilkårene for finansnæringen i Norge. Meldingen inneholdt bl.a. en drøfting av noen av virkemidlene myndighetene bruker for å sikre god håndtering av risiko og et godt kundevern i finansmarkedet, hvordan finanssektoren bidrar til effektiv ressursbruk i økonomien, og forutsetningene for produksjon av finansielle tjenester i Norge. I meldingens kapittel 3.6 viste departementet også til enkelte temaer som ville bli tatt opp i kommende meldinger.

Dette kapitlet inneholder drøftinger av enkelte temaer i forlengelsen av fjorårets finansmarkedsmelding, bl.a. struktur og konkurranse i de norske finansmarkedene og norsk næringslivs tilgang på kapital fra finansforetak og verdipapirmarkedene. Kapitlet inneholder også en kort oversikt over noen forhold knyttet til finanssektorens bidrag til det grønne skiftet, arbeidskraft og kompetanse i finanssektoren, samt en oversikt over norske finansforetaks virksomhet i utenlandske finansmarkeder. Innledningsvis gis en kort omtale av målene for finansmarkedspolitikken.

3.2 Målene for finansmarkedspolitikken

Finansmarkedene og det finansielle systemet er viktig for alle moderne økonomier. Finanssektoren formidler kapital fra sparere til investorer og fra selger til kjøper. Det finansielle systemet omfordeler risiko mellom ulike deler av økonomien. Vellykket anvendelse av den kapitalen finanssektoren formidler, stimulerer til sparing og styrker vekstevnen i økonomien. Historien viser også at alvorlige feilvurderinger og problemer i finanssektoren kan gi alvorlige og langvarige økonomiske tilbakeslag i økonomien. En vellykket politikk for finansmarkedene er derfor en viktig del av en helhetlig økonomisk politikk.

Regjeringen ønsker at finanssektoren skal bidra til størst mulig verdiskaping i norsk økonomi over tid. Finansnæringens bidrag til den samlede verdiskapingen i norsk økonomi har to hovedkomponenter:

1. Direkte verdiskaping: Finanssektoren gir lønn til de ansatte, utbytte til eierne, rentebetalinger til kreditorer og skatteinntekter til det offentlige.

2. Indirekte verdiskaping: Finansielle tjenester – som kreditt, forsikring og betalingsformidling – gir grunnlag for verdiskaping i resten av økonomien.

Om lag 50 000 personer er ansatt i finansiell sektor i Norge. Sektoren står for noe over 5 pst. av Fastlands-Norges BNP, og de senere årene har mellom ca. 15 og 30 pst. av samlet selskapsskatt (utenom petroleum mv.) blitt utlignet på denne sektoren. Finanssektorens bidrag til verdiskaping i andre sektorer er vanskelig å tallfeste. Et godt tilbud av finansielle tjenester er nødvendig for den kompliserte strukturen en moderne økonomi er basert på. God kvalitet på tilbudet av finansielle tjenester kan bidra til riktig kapitalallokering og høy verdiskapning utenfor finanssektoren. Raske, billige og sikre betalingsløsninger bedrer f.eks. forutsetningene for handel. For relativt enkle finansielle tjenester som betalingsformidling er det mulig å måle kvaliteten. Betalingsformidlingen i Norge kommer godt ut av internasjonale sammenligninger, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.4.3 i Finansmarknadsmeldinga 2014. Kvaliteten på andre finansielle tjenester, som f.eks. investeringsråd, spareprodukter og lån, er nært forbundet med kvaliteten på vurderinger av avkastningsmuligheter og risiko. Gode vurderinger av avkastning og risiko kan bl.a. bidra til færre feilinvesteringer og god risikospredning. Fornøyde kunder, lave priser, god konkurranse og høy innovasjon i finansiell tjenesteyting kan være indikasjoner på kvalitet i disse tjenestene. Likevel, det kan ta mange år fra produkter utvikles, markedsføres og selges, til de økonomiske konsekvensene er fullt avdekket, og også da kan det være vanskelig å avgjøre sammenhengen mellom utfallet og kvaliteten på de tjenestene som ble ytt. Et talende internasjonalt eksempel er utviklingen av subprime-markedet i USA og den etterfølgende finanskrisen.

Kvaliteten på finansielle markedsplasser kan vurderes ut fra åpningstider, regularitet, likviditet og antall saker som gjelder brudd på regelverket mv., og om prisene som oppnås av kjøpere og selgere på markedsplassen, er riktige. Hypotesen om såkalte effisiente markeder er kjent innen finansiell økonomi, og sier at et marked er effisient dersom prisene på verdipapirene i det reflekterer all tilgjengelig informasjon. Offentlig regulering kan derfor bl.a. ha som siktemål å legge til rette for at markedsplassene kan være effisiente. Jo nærmere effisiens, jo enklere er det å sette sammen gode investeringsprodukter, gi gode investeringsråd, og vurdere avkastning og risiko for investorer på markedsplassen. Det er imidlertid vanskelig å vurdere om, og i hvilken grad, verdipapirmarkedene er effisiente. Dersom en legger til grunn at verdipapirmarkedene ikke er effisiente, er det vanskeligere å vurdere kvaliteten på de finansielle tjenester og råd. Finansielle aktører som tilbyr finansielle tjenester kan ha egeninteresse i å gi inntrykk av at markedene ikke er effisiente, og at de har kunnskap som ikke allerede er reflektert i prisene i markedet.

En av de vesentlige gevinstene fra en velfungerende og godt regulert finanssektor til verdiskapningen i øvrig økonomi, kommer i form av redusert sannsynlighet for finansielle kriser. Dette kan dreie seg om store samfunnsøkonomiske gevinster. Erfaringene fra Norge og andre land gir grunnlag for å slå fast at omfattende svikt i tilbudet av finansielle tjenester som gjerne følger i kjølvannet av finansielle kriser, kan ha svært stor og langvarig negativ betydning for verdiskapingen i resten av økonomien, og på dette området har økonomifaget i stor grad bidratt til å systematisere og forske i lærdommene. Effektene av finansielle kriser er derfor langt bedre kjent og kartlagt enn tidligere. Likevel er også dette et forskningsfelt i stadig utvikling.

Regjeringen ønsker å redusere faren for at forstyrrelser i finanssystemet kan svekke vekstevnen i norsk økonomi. Dette innebærer først og fremst å sikre god soliditet i finansforetakene, slik at tap eller svakere inntjening ikke skal forårsake eller forsterke tilbakeslag i økonomien. En slik politikk står i kontrast til den som ble ført i en del land i årene før den internasjonale finanskrisen, der svake soliditetskrav kombinert med rask vekst i finanssektoren bidro til økt risiko. Da tapene kom, var finansforetakene for svake til å absorbere tapene og samtidig opprettholde tjenestetilbudet til resten av økonomien. Det er viktig ikke å lette på soliditetskrav mv. for å fremme kortsiktig vekst i finanssektoren. I Norge har det lenge vært bred politisk enighet om viktigheten av god soliditet i finanssektoren, og både erfaringer og forskning har bidratt til å understreke hvor viktig det er med god regulering. De finansielle tjenestene den norske finanssektoren produserer, kunne ha vært importert fra utlandet. Tilstedeværelsen av en egen, innenlandsk finanssektor har imidlertid flere fordeler, og gir merverdi ut over et gitt tjenestetilbud og den direkte verdiskapingen. Som vi kommer inn på i avsnittene 3.3 og 3.6 nedenfor, består denne merverdien bl.a. av bedre forutsetninger for finansiell stabilitet og kompetanseutvikling. Det er generelt også ønskelig med et diversifisert næringsliv der produksjon av finansielle tjenester inngår.

Hva som er et akseptabelt nivå av stabilitet og kvalitet i tilbudet av finansielle tjenester, vil kunne variere fra land til land, ut fra bl.a. prioriteringer og risikotoleranse. Videre kan det være ulike synspunkter på hvordan en best oppnår et gitt nivå av stabilitet og kvalitet i tjenestetilbudet. Den norske finansmarkedspolitikken er innrettet for å gi et høyt nivå av stabilitet og kvalitet, gjennom krav til soliditet og atferd i finansforetakene som ofte er strengere enn internasjonale minstekrav. Politikken prioriterer tillit, trygghet og langsiktig vekst. Tilbudssiden som helhet skal kunne stå imot forstyrrelser utenfra, samtidig som den selv ikke skal bidra til oppbygging av ubalanser eller annen risiko som kan utløse problemer. Tilbudssiden bør være diversifisert, men lik risiko bør reguleres likt uavhengig av f.eks. foretakstype. Reguleringen bør være tilpasset strukturelle forhold og særskilte risikoer i norsk økonomi, så som næringsstrukturen, husholdningenes gjeldsnivå, sårbarhet for endringer i pris på olje og andre råvarer mv. Oppbygging av de kravene som stilles til finansforetakene, bør også være tilpasset konjunkturelle forhold. Det er viktig at også forbrukerinteressene ivaretas på en god måte.

Regulering av finansinstitusjonenes soliditet er nødvendig av hensyn til den finansielle stabiliteten. Reguleringen bør bidra til at husholdninger og bedrifter har et kontinuerlig godt tilbud av spare- og låneprodukter. I utformingen av finansmarkedspolitikken bør det søkes balanse mellom ulike hensyn. Det er f.eks. ikke et mål at kredittgivningen vris i favør eller disfavør av ulike formål, grupper eller risikokategorier, eller at de intertemporale beslutningene om sparing og investering i bedrifter og husholdninger påvirkes. Dersom kapitalkravene vrir, øker eller reduserer kapitaltilgangen til næringsliv eller husholdninger ut over en slik stabilisering, er dette derfor i utgangspunktet ikke ønskelig. Dersom f.eks. for streng regulering vrir lånetilbudet i retning av sikre utlån, er dette utslaget ikke ønskelig. Tilsvarende vil det ikke være ønskelig dersom svak regulering favoriserer risikable utlån på bekostning av sikre utlån.

Hensynet til produsentene av finansielle tjenester må også veies mot bl.a. behovet for finansiell og økonomisk stabilitet, sikkerhet for kundene og billige tjenester produsert i friest mulig konkurranse. Regulering og andre deler av finansmarkedspolitikken bidrar på ulike måter også til å ivareta interessene til produsentene av finansielle tjenester. For eksempel gjør soliditetskrav, likviditetskrav og sikringsordninger at finanssektoren blir mer stabil. Det kan øke den langsiktige verdien av foretakene. Når myndighetene stiller og følger opp krav, gir det tillit blant kunder, investorer og andre motparter til at finansforetakene vil gjøre opp for seg. Det er viktig, særlig i perioder med uro i finansmarkedene.

Norsk økonomi står overfor utfordringer i årene fremover, og det er viktigere enn på lenge at vi har en finanssektor som kan bidra til nødvendige omstillinger for å møte en svakere økonomisk utvikling. Bankene og andre deler av den norske finanssektoren har bygget opp sin soliditet de senere årene, hvor det har vært svært god lønnsomhet i banksektoren. Utviklingen fremover vil kunne innebære økte tap og tæring på soliditeten, samtidig som økonomien har behov for kapitalkrevende utlån. Uten en solid finanssektor kan norske bedrifter, husholdninger og myndigheter få vansker med å håndtere skiftet i norsk økonomi. Regjeringen vil derfor fortsatt prioritere god soliditet i finanssektoren i finansmarkedspolitikken. Dette er også den beste måten å sikre en sterk og konkurransedyktig finanssektor på sikt.

3.3 Struktur og konkurranse i de norske finansmarkedene

3.3.1 Aktører

Finanssektoren i Norge utgjør en mindre del av økonomien enn i mange andre land. En av årsakene er at virksomheten til de norske finansforetakene hovedsakelig er rettet mot tjenesteyting i de innenlandske finansmarkedene, jf. avsnitt 3.7 nedenfor. Norge er del av det indre markedet i EU/EØS gjennom EØS-avtalen, og finansforetak fra hele EU/EØS kan dermed fritt tilby tjenester i de norske markedene. Utenlandske aktører har gradvis økt sitt nærvær i Norge de senere årene, gjennom både oppkjøp og organisk vekst. Utviklingen har bidratt til økt mangfold og konkurranse blant tilbyderne av finansielle tjenester, men påvirker også norske myndigheters innflytelse over håndteringen av risiko i finansmarkedene, ettersom de utenlandske finansforetakene i utgangspunktet skal følge tilsyn og regulering fra hjemlandet.

Banker og kredittforetak utgjør en vesentlig del av tilbudssiden i det norske kredittmarkedet. DNB er den klart største aktøren med en markedsandel på om lag 30 pst., se figur 3.1. Deretter følger den norske banken Nordea (som er datterbank av utenlandsk bank), to mellomstore filialer av danske og svenske banker, og en håndfull mellomstore norske sparebanker. Resten av markedet består av en rekke mindre norske spare- eller forretningsbanker, samt noen datterbanker og filialer av utenlandske banker. Filialene hadde en samlet markedsandel på om lag 13,5 pst., og har hatt høyere utlånsvekst enn øvrige aktører den siste tiden både i markedet for boliglån, hvor filialene i stor grad må anvende «norske» kapitalkrav, og for utlån til bedrifter, hvor filialene benytter hjemlandets kapitalkrav, se figur 3.2.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet

Da den norske bankkrisen inntraff tidlig på 1990-tallet, var det få utenlandske aktører i det norske kredittmarkedet som kunne kompensere for bortfallet av kreditt fra kriserammede norske banker. Et innslag av filialer av utenlandske banker kan bidra til at aktørene som tilbyr kreditt i det norske markedet blir mindre ensartede, og at ikke alle er like sårbare for svingninger som særlig rammer norsk økonomi. Et innslag av filialer av utenlandske banker kan derfor virke stabiliserende på kredittilbudet i Norge i en situasjon med et tilbakeslag i norsk økonomi. Ved en bred internasjonal krise, eller en krise i filialens hjemland, kan effektene være annerledes.

Som vist i figur 3.2, hadde filialer av utenlandske banker større vekst i utlån til bedrifter og personkunder enn norske banker i årene før den internasjonale finanskrisen, mens veksten ble vesentlige lavere da krisen slo inn. En slik utvikling betyr ikke nødvendigvis at de utenlandske bankene var mindre solide – også andre forhold kan forklare det en så – men det er slik en kan forvente at mindre solide banker vil håndtere slike situasjoner. Det kan også tenkes at utenlandske banker vil ønske å prioritere sine hjemmemarkeder i perioder med uro eller svak vekst internasjonalt. Det indre markedet for finansielle tjenester i EØS er ikke utformet med tanke på at banker kan ha en tendens til å prioritere aktivitet i hjemstater framfor i vertsland i urolige tider.

Det norske finansmarkedet er tjent med et strukturelt mangfold av banker. Lokale sparebanker, regionale sparebanker, norske forretningsbanker og utenlandske banker fyller ulike roller, i tillegg til å konkurrere med hverandre.

Det norske livsforsikrings- og pensjonsmarkedet er blant de mest konsentrerte i Europa, og betjenes hovedsakelig av et mindre antall livsforsikringsforetak og en rekke pensjonskasser, se figur 3.3. De tre største livsforsikringsforetakene har om lag 64 pst. av den samlede forvaltningskapitalen i markedet. Bransjen står for tiden overfor utfordringer, knyttet særlig til økt levealder og lave renter, som påvirker bl.a. inntjening, konkurranse og kundenes flyttemuligheter.

Kilde: Finanstilsynet

Kilde: Finanstilsynet

Strukturen i skadeforsikringsmarkedet ligner mer på den vi ser i kredittmarkedet, med én stor norsk aktør, to store filialer av utenlandske foretak, og flere mindre norske og utenlandske aktører, jf. figur 3.4. Det er betydelig konkurranse mellom foretakene i det norske skadeforsikringsmarkedet, og lav terskel for nye aktører til å gå inn i markedet.

Konsentrasjon i markeder kan måles på forskjellige måter, men Herfindahl-Hirschmann-indeksen, HHI, er en vanlig målemetode når konsentrasjon skal benyttes for å belyse konkurranseforholdene. HHI er summen av kvadrerte markedsandeler for tilbyderne i et gitt marked, og den kan ha verdier mellom 0 og 1, der verdier ned mot null betyr lav konsentrasjon i markedet og en verdi på 1 betyr at det bare er én tilbyder, altså et monopol. Jo høyere indeksen er, jo høyere er konsentrasjonen. Figur 3.5 viser utviklingen i HHI fra 1998, basert på markedsandeler i de norske markedene for boliglån (banker), livsforsikring (livsforsikringsforetak) og skadeforsikring (skadeforsikringsforetak). Tallene indikerer at markedskonsentrasjonen har falt noe i alle tre markeder de senere årene, og at konsentrasjonen generelt er høyere i livsforsikringsmarkedet enn i de øvrige markedene.1

Kilde: Finanstilsynet

3.3.2 Innovasjon i finansielle tjenester

Norsk finansnæring ligger langt fremme internasjonalt i bruk av kostnadseffektive elektroniske løsninger i hele verdikjeden. Finansnæringen har lenge vært et forbilde for andre deler av norsk næringsliv når det kommer til omstilling og evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi. Teknologiutvikling, digitalisering og regelverksendringer gir muligheter for økt effektivitet og verdiskaping.

Vi ser nå internasjonalt og i Norge en fremvekst av nye aktører som bruker teknologi for å tilby finansielle tjenester på nye måter. Fremveksten av finansiell teknologi, FinTech («Financial Technology»), som en egen næring kan endre aktørbildet kundene møter i norske markeder. For eksempel innen betalingstjenester og finansiering kommer det til nye aktører som tilbyr finansielle tjenester utenfor det etablerte finanssystemet, samtidig som finansforetak utvikler konkurrerende tjenester innenfor systemet. Utviklingen har likhetstrekk med fremveksten av såkalt delingsøkonomi på andre områder, der tjenesteytingen i stor grad går ut på å legge til rette for at privatpersoner kan handle tjenester med hverandre direkte.

Utviklingen innenfor finansiell teknologi byr først og fremst på muligheter for en norsk finansnæring som har tradisjon for innovasjon og god utnyttelse av teknologi. Nye forretningsmodeller kan gi næringen nye inntektsmuligheter. Utviklingen er imidlertid ikke fri for utfordringer, som må håndteres riktig.

Når den finansielle tjenesteytingen skjer på nye måter og utenfor de etablerte systemene, reises spørsmål om bl.a. tilpasning av regulering, person- og forbrukervern og betydning for finansiell stabilitet. Endringer i risiko og sårbarhet må håndteres av finansnæringen, nye aktører, kundene og myndighetene. For myndighetene er det en viktig oppgave å se til at innovasjonen innen finansiell tjenesteyting ikke svekker kundenes trygghet gjennom svakere soliditets- og sikkerhetskrav for aktørene, enten tjenesteytingen skjer innenfor eller utenfor det etablerte og regulerte finanssystemet.

3.3.3 Soliditets- og sikkerhetskrav fastsatt på nasjonalt nivå

Reguleringen av finansforetak blir stadig mer omfattende, kompleks og basert på internasjonale regler. Det internasjonale samarbeidet er spesielt omfattende i EU/EØS, der målet er en felles regelbok for hele det indre markedet. Det internasjonale samarbeidet og bindende forpliktelser kan bidra til bedre regulering og tilsyn i land hvor de nasjonale standardene har vært svake, til mindre proteksjonisme og gunstig behandling av egen finansnæring, og til økt sammenlignbarhet, transparens og tilsynssamarbeid.

Kvaliteten på finansmarkedsreguleringen i EU er blitt bedre de senere årene, men mye arbeid gjenstår. Behovet for nasjonale regler ut over minstekravene er derfor redusert. Men reguleringen av finansmarkedene bør være bevisst og kunnskapsbasert, og også i de tilfeller der nasjonale myndigheter velger å legge seg på minstekravene, bør myndighetene ta konkret stilling til om dette gir det ønskede resultat.

Det kan ikke forventes at internasjonale komiteer og andre samarbeidsorganer skal utrede og ta stilling til konkrete konsekvenser i det enkelte land av det regelverk de tilrår eller vedtar. Nasjonale myndigheter vil uansett oftest ha de beste forutsetningene for å vurdere konsekvensene av regelverket i sine markeder. Nasjonale myndigheter kan også være statsfinansielt motivert til å stille strengere krav for å redusere risikoen for finanskriser og tilbakeslag i den nasjonale økonomien, bl.a. for å verne egne skattebetalere. For eksempel kan problemer i banksektoren utvikle seg raskt, og fremtvinge kostbare myndighetstiltak for å verne resten av økonomien fra bankproblemene. Det er i første rekke det land som får problemer med finanssektoren, som selv får kostnadene ved slike problemer.

EUs nye kapitalkravsregelverk for banker, CRR/CRD IV-regelverket, inneholder et betydelig handlingsrom for nasjonale myndigheter til å øke soliditetskravene utover minstekravene i regelverket, bl.a. ved bruk av ulike permanente og midlertidige kapitalbufferkrav. Det er betydelige forskjeller i hvordan EU/EØS-landene har benyttet seg av dette handlingsrommet, se figur 3.6, som viser krav til ren kjernekapitaldekning (risikovektet) per 1. januar 2016. De fleste EU-landene faser inn høyere krav over flere år, og noen av landene har bare så smått begynt opptrappingen.2 En utfordring med risikovektede kapitalkrav er at risikovektingen kan variere mellom banker og mellom land uten at det nødvendigvis har basis i underliggende risikoforhold, se boks 3.1.

Kilde: ESRB

Norge er blant landene som har valgt å stille høyere soliditetskrav enn internasjonale minstekrav, og den økonomiske utviklingen i Norge har muliggjort raskere innføring av nye krav i Norge enn det som følger av EUs innfasingsplaner. Norske myndigheter har lenge lagt vekt på at kravene skal bidra til økonomisk stabilitet og vekst over tid, og på at det er store samfunnsøkonomiske gevinster ved å ha en regulering som bidrar til solide banker og finansiell stabilitet. Som omtalt i avsnitt 3.3.4 kan det imidlertid være utfordrende å oppnå dette hvis kravene som stilles til norske og utenlandske aktører er vesentlig forskjellige.

Flere studier har regnet på netto samfunnsøkonomiske gevinster av økt soliditet i bankene, og resultatene viser at bankene generelt bør ha vesentlig mer kapital enn minstekravene etter Baselkomiteens anbefalinger og EUs regler, jf. nærmere omtale bl.a. i boks 2.9 i Meld. St. 24 (2011–2012) Finansmarknadsmeldinga 2011.

Det går et hovedskille i EU/EØS-retten mellom innenlandske finansforetak og filialer av finansforetak fra andre EU/EØS-land. Filialer skal i utgangspunktet følge regulering og tilsyn fra hjemlandet, selv om noen av de valgfrie komponentene i EUs kapitalkravsregelverk skal gjelde alle aktører som opererer i landet som fastsetter kravene. Et eksempel er det motsykliske kapitalbufferkravet, som er ment å styrke bankene i perioder der det kan bygge seg opp ubalanser. Nasjonale myndigheter har også mindre innflytelse over banker som inngår i konsern som holder til i andre EU/EØS-land, særlig når det gjelder den tilsynsmessige oppfølgingen av interne risikomodeller og systemer. I likhet med hva som er tilfelle for filialer av utenlandske banker, har hjemlandets tilsynsmyndighet siste ord i godkjennelsen av bl.a. interne modeller for beregning av kapitalkrav i slike datterbanker, selv om tilsynsmyndigheten fra vertslandet deltar i vurderingene.

Den tilsynsmessige oppfølgingen av interne modeller og systemer har blitt et viktigere element i soliditetsreguleringen etter at mange banker i årene etter 2007 har gått over til å bruke interne modeller for beregning av kapitalkrav. Hvilke metoder og forutsetninger bankene har tillatelse til å legge til grunn i beregningene, har stor betydning for risikovekting av eiendeler og dermed også for det faktiske nivået på kapitalkravene, jf. boks 3.1. Hvor stor betydning den tilsynsmessige oppfølgingen av slike forhold har å si, kan illustreres av nye krav fra Finanstilsynet i 2014 til hvordan bankene skal beregne risiko på boliglån. De nye kravene innebærer at bankenes modeller ikke skal gi risikovekter på boliglån som er lavere enn 20–25 pst., der risikovektene tidligere kunne være nede i om lag 10 pst. En dobling av risikovekten innebærer i utgangspunktet også en dobling av kapitalkravet (om en ser bort fra virkning av gulvregler mv.).

Boks 3.1 Risikovekting, kapitalkrav og gulvregler

Soliditetskravene til banker og andre kredittinstitusjoner i Norge er basert på EUs kapitalkravsregelverk (CRR/CRD IV-regelverket), som igjen er basert på anbefalinger fra Baselkomiteen for banktilsyn. Enkelt sagt er kravene formulert som minstekrav til bankens egenkapital i prosent av bankens eiendeler. Eiendelene skal etter reglene risikovektes ut fra antatt tapsrisiko. Tidligere var det fastsatt i forskrift hvilke risikovekter som skulle benyttes for ulike typer av eiendeler, f.eks. slik at et typisk boliglån skulle vektes inn med 50 pst. av verdien. Fra 2007 ble det internasjonalt og i EU/EØS åpnet for at bankene kunne bruke egne modeller til å beregne risikovekter (IRB-metoden). For å unngå at modellbruken skulle kunne gi for lave risikovekter, ble det i Baselkomiteens anbefalinger formulert et gulv for hvor lav verdi de risikovektede eiendelene (beregningsgrunnlaget) samlet sett kunne ha. Verdien skulle ikke være lavere enn 80 pst. av hva den ville ha vært under de gamle reglene (Basel I-reglene) der det altså var faste vekter for ulike typer av eiendeler. Dette er det såkalte Basel I-gulvet.

Det prosentvise kapitalkravet til bankene ble ikke endret i 2007; det var uttrykt som minst 8 pst. av risikovektede eiendeler. Da spilte det ingen rolle for det reelle gulvkravet om det var formulert som (1) et gulv for risikovektede eiendeler eller (2) et gulv for det beløpsmessige kapitalkravet. Begge disse formuleringene av Basel I-gulvet innebar at bankene minst måtte ha 80 pst. av den kapitalen de ville måttet ha etter de gamle Basel I-reglene. De ulike formuleringene av gulvregelen påvirket imidlertid kapitaldekningstallene til bankene. Når gulvet gjelder risikovektede eiendeler, kan kapitaldekningen bli lavere fordi den samme egenkapitalen deles på et høyere beløp. I EUs regelverk ble gulvregelen gjennomført på en måte som åpnet for at det enkelte land hadde handlingsrom til å velge hvilken formulering de ville benytte. I Norge valgte myndighetene å benytte Basel I-gulvet på risikovektede eiendeler (beregningsgrunnlaget).

Det prosentvise kapitalkravet til bankene ble økt i EU/EØS etter finanskrisen, og ligger nå på om lag 11–18 pst., avhengig av hvilke kapitalbufferkrav som er innført i ulike land. Nå spiller det derfor en rolle om gulvet gjelder risikovektede eiendeler eller for det beløpsmessige kapitalkravet. For mange banker vil ikke et gulv for kapitalkravet ha noen effekt, selv om banken bruker svært lave risikovekter, fordi det prosentvise kapitalkravet er økt.

Figurene 3.7 og 3.8 illustrerer forskjellen for en eksempelbank som har 100 mrd. kroner i eiendeler. I eksemplet gir en risikovekting etter Basel I-reglene et beregningsgrunnlag på 50 mrd. kroner, mens bankens interne modeller gir et beregningsgrunnlag på 30 mrd. kroner. Hvis kapitalkravet er 8 pst., får den følgelig et kapitalkrav på 3,2 mrd. kroner uansett hvilken variant av gulvet som gjelder, fordi begge gulvreglene innebærer at kravet minst skal være 80 pst. av kapitalkravet beregnet under Basel I-reglene. Uten noen gulvregel ville kapitalkravet vært 8 pst. av beregningsgrunnlaget beregnet etter bankens interne modeller, det vil si 2,4 mrd. kroner. Hvis kapitalkravet isteden er 17 pst.,¹ gir de to variantene av Basel I-gulvet ulike resultat. Den «lempeligere» varianten (basert på det beløpsmessige kapitalkravet) gir samme resultat som tidligere, altså 80 pst. av kapitalkravet beregnet under Basel I-reglene, som er 3,2 mrd. kroner. Den andre varianten av gulvet legger til grunn 80 pst. av beregningsgrunnlaget beregnet under Basel I-reglene, og fastsetter kravet til 17 pst. av dette beløpet, som er 6,8 mrd. kroner. Den lempeligere varianten av gulvet har i dette eksemplet ingen effekt, ettersom det gir et lavere kapitalkrav enn 17 pst. av beregningsgrunnlaget etter bankens interne modeller, som er 5,1 mrd. kroner.

I Norge gjelder som nevnt Basel I-gulvet for risikovektede eiendeler, og nivået på kapitalkravet er fastsatt på basis av at risikovektingen ikke skal være for lav. En slik anvendelse av gulvregelen ligger nærmest Baselkomiteens formulering i Basel II-anbefalingene fra 2005.² Sverige og Danmark er blant landene som har tatt i bruk den andre utformingen av Basel I-gulvet, og bankene der kan følgelig rapportere relativt høye kapitaldekningstall på grunnlag av lave risikovekter. Når reglene for risikovekting av eiendeler er forskjellige, er det viktig å synliggjøre bankenes reelle soliditet, se avsnitt 3.3.5.

Baselkomiteen arbeider nå med nye gulvregler som kan bli gjennomført i EU/EØS om noen år, jf. omtale i kapittel 4.2.1 i denne meldingen og boks 3.5 i Finansmarknadsmeldinga 2014. Nye gulvregler kan bidra til likere praksis på tvers av land og mer treffsikre minstekrav. I EU arbeides det også med et ikke-risikovektet kapitalkrav («leverage ratio»), som vil kunne fungere som et ekstra gulv for de risikovektede kravene og bidra til transparens og sammenlignbarhet, jf. omtalen i kapittel 4.2.1.

¹ Fra 1. juli 2016 er det samlede kapitaldekningskravet i Norge 17 pst. for systemviktige banker, inkludert et motsyklisk kapitalbufferkrav på 1,5 pst.

² Se Baselkomiteen for banktilsyn (2005), «International Convergence of Capital Measurement and Capital Standards – A Revised Framework». Gulvregelen er beskrevet i flere steg i punkt 46 til 49 i dokumentet. Etter Baselkomiteens beskrivelse skulle bankene først beregne kapitalkravet på 8 pst. etter gammelt (Basel I) og nytt (Basel II) regelverk. Hvis 80 pst. av det gamle kapitalkravet (Basel I) var høyere enn 100 pst. av det nye kapitalkravet (Basel II), skulle differansen mellom disse to beløpene multipliseres med 12,5 og legges til bankens beregningsgrunnlag (risikovektede eiendeler). Dette innebar rett og slett at beregningsgrunnlaget skulle økes til 80 pst. av Basel I-nivået, hvis det var høyere enn 100 pst. av Basel II-nivået. Multiplisering med faktoren 12,5, som er den inverse av 8 pst. (slik at 12,5 ∙ 8 = 100), er en teknisk løsning som betyr at kapitalkravene på 8 pst. av beregningsgrunnlaget «oversettes» til beregningsgrunnlaget som helhet.

3.3.4 Like krav i delmarkeder

Lik risiko bør reguleres likt uavhengig av hva slags type finansforetak som tar risikoen, slik at risiko ikke hoper seg opp der den er svakest regulert. For eksempel bør to identiske boliglån gitt i samme marked utløse like kapitalkrav for långiverne. Gitt at kapitalkravene er satt tilstrekkelig høyt, bidrar dette til god soliditet og konkurranse blant tilbyderne i markedet. Hvis det er forskjeller i reguleringen av den samme risikoen i et marked, kan svakere regulerte aktører vinne markedsandeler og slik bidra til å svekke soliditeten i det aktuelle finanssystemet. På enkelte områder er det blitt inkonsistenser mellom de ulike deler av EUs regelverk, jf. nedenfor.

Etter innføringen av Solvens II-regelverket fra årsskiftet 2015/2016 har behandlingen av risiko i europeiske forsikringsmarkeder blitt vesentlig mer ensartet enn tidligere. Det er lagt stor vekt på harmonisering i det nye forsikringsregelverket, men det åpnes også for bruk av interne modeller for kapitalkravsformål mye på samme måte som i EUs bankregelverk. Det er for tidlig å si hvordan muligheten for bruk av interne modeller innen forsikring vil påvirke de reelle soliditetskravene i nasjonale forsikringsmarkeder.

Innen bank er det som nevnt større forskjeller i soliditetsreguleringen, på grunn av ulike nivå på kapitalkravene og ulike krav til modellberegnede risikovekter fra land til land. Regjeringen er opptatt av at de reelle soliditetskravene for bankvirksomhet i Norge skal være så like som mulig for norske og utenlandske aktører, og gjenspeile risikoforhold i det norske markedet. Dersom soliditetskravene er forskjellige for forskjellige grupper av aktører i det norske markedet, kan det påvirke konkurransen negativt, gi fordeler for de svakest regulerte aktørene, og skape utfordringer for de norske finansforetakene. Det kan som nevnt igjen bidra til å svekke soliditeten i finanssystemet som helhet, og øke faren for finansiell ustabilitet.

Utviklingen på dette området går i riktig retning. For eksempel skal det motsykliske kapitalbufferkravet etter EU-reglene fastsettes av myndighetene i hvert land og gjelde for alle banker som driver virksomhet i landet, inkludert filialer av banker hjemmehørende i andre EU/EØS-land. I EU diskuteres det om dette prinsippet bør gjelde mer generelt for soliditetskravene til bankene, slik at kravene i landet der bankvirksomheten drives i større grad får forrang for kravene i landet der banken har hovedkontor. EU-kommisjonen har nylig hatt på høring et dokument om virkninger av og behov for forbedringer i EUs finansmarkedsregulering, og bl.a. pekt på «inconsistencies and gaps» i reguleringen av finansforetak, herunder ulik regulering for ulike typer finansforetak, f.eks. banker og forsikringsforetak. Finansdepartementet har avgitt svar til høringen,3 og bl.a. understreket viktigheten av tilstrekkelig strenge krav og at det enkelte land eventuelt har mulighet for å fastsette strengere krav for alle aktørene i sitt marked:

«In recent years, much of the new or revised EU/EEA legislation on financial services has prescribed a greater deal of harmonisation of rules in the internal market, and generally stricter prudential requirements. In some areas, however, the EU/EEA legislation may open for practises that may be deemed too lax for some countries seeking to ensure strong and robust financial institutions. The result may be uneven playing fields, and market pressure to lower prudential requirements down to the EU/EEA minima. We hope that the Commission will continue its efforts to promote better and more harmonised rules, both at the national and EU/EEA level. If harmonisation of appropriately prudent requirements is not feasible at the EU/EEA level, the legislation should allow for stronger rules at the national level, as well as a greater degree of harmonisation between some countries, making host-country-determined rules applicable for both domestic and foreign institutions’ operations in the country in question.»

De utenlandske aktørene i det norske bankmarkedet er i all hovedsak aktører fra andre nordiske land. I Norden er det godt samarbeid mellom myndighetene på finansmarkedsområdet, noe som bl.a. har bidratt til at det er blitt enighet mellom de skandinaviske tilsynsmyndighetene om at Finanstilsynets strengere krav til interne modeller for boliglån også skal gjelde for virksomheten til svenske og danske banker i Norge. Dette er et viktig bidrag til like soliditetskrav og god, jevnbyrdig konkurranse i det norske boliglånsmarkedet.

Som nevnt i boks 3.1 arbeides det for øvrig internasjonalt med nye «gulv» for hvor lav soliditet bankene kan ha, basert på enklere og mer gjennomsiktige regler enn de som gjelder i soliditetsregelverket generelt. Slike gulvregler kan innebære betydelig strengere krav for banker som i dag kan benytte lave risikovekter på ulike typer av utlån.

Regjeringen vil fortsette å arbeide for velfungerende konkurranse mellom banker og finansforetak. Som den internasjonale finanskrisen har vist, er krav som bidrar til velfungerende konkurranse innenfor rammen av finansiell stabilitet, en politikk som støtter opp om vekstevnen til økonomien. Regjeringen har tidligere omtalt konkurransen i de norske finansmarkedene bl.a. i avsnitt 2.8 i Meld. St. 21 (2013–2014) Finansmarknadsmeldinga 2013 og avsnitt 3.4.2 i Meld. St. 22 (2014–2015) Finansmarknadsmeldinga 2014.

3.3.5 Synliggjøring av god soliditet

Soliditetskravene som stilles til banker, varierer fra land til land, både formelt og reelt. Forskjeller kan bl.a. skyldes at ulike land har ulik praksis for hva slags interne modeller bankene tillates å bruke for å beregne risiko og kapitalbehov. Noen lands tilsynsmyndigheter tillater at bankene i hovedsak baserer seg på egne observasjoner og erfaringer i slike beregninger, mens andre tilsynsmyndigheter krever at bankene må ta høyde for hyppigere og større tap på bl.a. utlån4. Videre kan ulik anvendelse av gulvregler innebære ulike kapitaldekningstall for en gitt virksomhet, se boks 3.1 ovenfor. Slike forskjeller i regelverk og praksis gjør det utfordrende å benytte offisielle tall til å sammenligne reell soliditet på tvers av banker. Samtidig kan endringer i regler og praksis gjøre det utfordrende å vurdere soliditetsutviklingen over tid.

Soliditeten i bankene påvirker deres finansieringskostnader.5 Investorer i kapitalmarkedene godtar en lavere rente på et lån til en mer solid bank enn til en mindre solid bank. Dersom det er usikkerhet om hvor solid en bank reelt sett er, kan prisen på bankens innlån bli feil, og slike feilprisinger kan slå heldig eller uheldig ut for enkeltbanker.6 For å bidra til riktig prising av bankenes innlån kan det derfor være viktig å synliggjøre bankenes reelle soliditet.

Norge er blant landene som har noe høyere soliditetskrav til bankene enn det som følger av internasjonale minstekrav, både formelt og reelt. Blant annet må de norske bankene som bruker interne modeller for å beregne risiko og kapitalbehov legge til grunn noe mer konservative forutsetninger enn det banker i enkelte andre land har anledning til. I tillegg innebærer som nevnt den norske gjennomføringen av Basel I-gulvet at verdien av de risikovektede eiendelene uansett ikke kan være under et visst nivå, jf. boks 3.1. Resultatet er i noen tilfeller at det kreves mer kapital for å oppnå en gitt, prosentvis kapitaldekning i en norsk bank enn i en tilsvarende bank i et annet land.

Finansdepartementet er opptatt av å synliggjøre soliditeten i norske banker. Dette er viktig for å opprettholde høy tillit til det norske finanssystemet internasjonalt og kan også bidra til riktig prising av norske bankers innlån i kapitalmarkedene. Finansdepartementet har redegjort for realitetene bak bankenes kapitaldekningstall i en rekke sammenhenger over mange år, bl.a. i meldinger til Stortinget og i dialog med utenlandske myndigheter og markedsaktører.7 Departementet har også oppfordret den norske finansnæringen til å synliggjøre og sammenligne reell soliditet i bankenes rapporter og presentasjoner til markedsaktører og offentligheten for øvrig.

Finansdepartementet og Finanstilsynet har bl.a. vist til hva den rene kjernekapitaldekningen vil være for de største nordiske bankene med og uten den norske gjennomføringen av Basel I-gulvet (som altså er et gulv for verdien av de risikovektede eiendelene). Figur 3.9 viser situasjonen ved utgangen av 2015. Norske DNB Bank hadde da en ren kjernekapitaldekning på 14 pst. Hadde de andre nordiske storbankene måttet forholde seg til det samme norske Basel I-gulvet som DNB, hadde ingen av dem hatt en ren kjernekapitaldekning høyere enn 11,6 pst. Bankene i Sverige og Danmark har imidlertid ikke en slik gulvregel, og noen av dem kan derfor rapportere rene kjernekapitaldekninger på over det dobbelte av hva dekningene ville ha vært under norske regler.

Kilde: Finanstilsynet

En ny gulvregel kan bidra til likere praksis på tvers av land og mer treffsikre minstekrav. I fjorårets finansmarkedsmelding omtalte Finansdepartementet Baselkomiteens arbeid med en ny gulvregel som kan avløse dagens ulike gjennomføringer av Basel I-gulvet, jf. boks 3.5 i Finansmarknadsmeldinga 2014.8 I boksen viste departementet bl.a. til at Deutsche Bank hadde regnet på virkningene av en ny gulvregel, basert på én mulig utforming av regelen (Baselkomiteen hadde ikke uformet regelen i detalj i sitt høringsdokument). Figur 3.10 gjengir resultatene for de nordiske storbankene, og viser igjen at den norske banken har høyest soliditet når det settes et gulv for verdien av de risikovektede eiendelene.

Kilde: Deutsche Bank

Som omtalt i avsnitt 4.2.1 i denne meldingen, arbeides det i EU med et ikke-risikovektet kapitalkrav, såkalt uvektet kjernekapitalandel («leverage ratio»). Den uvektede kjernekapitalandelen vil trolig bli definert som bankens kjernekapital9 i prosent av et ikke-risikovektet eksponeringsmål bestående av samlet forvaltningskapital og enkelte poster utenom balansen. Den uvektede kjernekapitalandelen gir et enkelt og lettfattelig bilde av en banks evne til å motstå tap, men gir lite informasjon om risikoen. Likevel har studier vist at den kan være en bedre indikator for hvordan en bank klarer seg gjennom finansielle kriser enn risikovektede solidtetsmål.10

I EU legges opp til at et krav til uvektet kjernekapitalandel kan innføres med virkning fra 1. januar 2018, som et supplerende krav til de risikovektede kravene. Finansdepartementet har sendt på høring et utkast til et norsk krav til uvektet kjernekapitalandel på 6 pst. for banker (og 3 pst. for kredittforetak), jf. avsnitt 4.2.1. Den samme kjernekapitalen skal kunne benyttes til å oppfylle dette kravet og det risikovektede kapitalkravet, og bare ett av kravene vil generelt kunne være effektive minstekrav for kjernekapitalen i den enkelte bank. Et krav til uvektet kjernekapitalandel på om lag 6 pst. vil i utgangspunktet ikke innebære krav til mer kjernekapital i norske banker, se figur 3.11. Ved fastsettelse av et krav til uvektet kjernekapitalandel legger departementet opp til at dette settes på et nivå som i utgangspunktet ikke innebærer høyere kapitalkrav for norske banker. Figur 3.12 viser at norske banker har høy uvektet kjernekapitalandel sammenlignet med et utvalg banker i andre europeiske land.

Kilde: Finanstilsynet

Bankene i EU/EØS skal etter det gjeldende CRR/CRD IV-regelverket rapportere og offentliggjøre sin uvektede kjernekapitalandel sammen med opplysninger om oppfyllelsen av de risikovektede kapitalkravene.11 Dette bidrar til at markedsaktører og andre lettere kan sammenligne bankers soliditet, noe norske banker vil komme godt ut av. Markedsaktører legger imidlertid også stor vekt på hvilke krav som stilles fra myndighetene, og reelt høye krav gir investorer og andre trygghet for at et lands banksektor generelt har god soliditet.

Et krav til uvektet kjernekapitalandel som er vesentlig høyere enn kravene som nå diskuteres i EU, vil være et klart og tydelig signal om at norske banker har mye kapital av høy kvalitet.

¹ De uvektede kjernekapitalandelene er hentet fra bankenes årsrapporter, og det kan forekomme at bankene har benyttet noe forskjellige definisjoner av denne indikatoren.

Kilde: Finanstilsynet

Finansdepartementet vil fortsette å arbeide for at soliditeten i norske banker synliggjøres overfor kunder, markedsaktører, analytikere og andre. Dette arbeidet lettes av at studier og sammenligninger av europeiske bankers reelle soliditet konsekvent viser at norske banker er blant de mest solide i Europa, spesielt når en legger til grunn mer konservative og robuste soliditetsindikatorer, der bankenes egne forutsetninger spiller en mindre rolle.

3.4 Kapitaltilgang for norsk næringsliv

3.4.1 Kilder til kapital

Egenkapital står for om lag 40 pst. av finansieringen av bedriftene som er notert på Oslo Børs. Resten består av ulike former for gjeld. Figur 3.13 viser hvem som ved utgangen av 2015 eide den egenkapitalen som er i form av aksjer og som er registrert i VPS. Offentlig forvalting og utlendinger eide vel 30 pst. hver, mens andre norske foretak eide omtrent en fjerdedel. Norske verdipapirfond og finansforetak stod for om lag 4 pst. hver, mens såkalte investeringsselskaper og aktive eierfond (private equity) eide 0,13 pst. Selv om eierandelen er svært liten, kan investeringsselskaper og aktive eierfond spille en betydelig rolle i finansieringen av bl.a. oppstartsbedrifter og bidra til omstilling i næringslivet.

Kilde: SSB

Norske privatpersoner eier om lag 4 pst. av aksjene på Oslo Børs. Regjeringen mener at det norske private eierskapet bør styrkes som et ledd i å styrke norsk næringslivs konkurransekraft.12 Det skal lønne seg mer å etablere virksomhet, jobbe, spare og investere, og regjeringen arbeider for å styrke det private eierskapet gjennom et bredt sett av tiltak. Dette gjelder bl.a. endringer i skattesystemet, forenkling av krav og regelverk, satsing på forskning og tilrettelegging for økt entreprenørskap. Regjeringen arbeider også med oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak om ansattes medeierskap og konto for langsiktig aksjesparing (KLAS),13 og med en ny industrimelding til Stortinget.

Kilde: SSB

Figur 3.14 viser hvem som ved utgangen av 2015 eide gjeldsinstrumenter (obligasjoner og sertifikater) utstedt av de ikke-finansielle foretakene. Her er norske finansforetak og verdipapirfond tyngre inne med eierandeler på henholdsvis 42 og 23 pst. I likhet med det som er tilfelle i mange andre europeiske land, er imidlertid banklån den klart viktigste kilden til kreditt for næringslivet i Norge. Av de ikke-finansielle foretakenes innenlandsgjeld er over 80 pst. tatt opp i banker og andre finansforetak, se figur 3.15 og 3.16. Andelen har vært nokså stabil over tid. Obligasjons- og sertifikatmarkedene er nærmere omtalt i kapittel 2.3.6.

Kilde: SSB

Kilde: SSB

I tillegg til de ordinære finansieringsmarkedene bidrar ulike offentlige ordninger til kapitaltilgangen for norsk næringsliv, bl.a. Innovasjon Norge og Eksportkreditt, se boks 3.2.

Undersøkelser viser at investorer investerer mer i egenkapital fra bedrifter i samme land som dem selv enn det en globalt diversifisert investeringsportefølje skulle tilsi. Dette fenomenet, der investorer altså foretrekker å investere i «lokal» egenkapital, kalles «home bias». Dette gjør seg gjeldende også i Norge, selv om undersøkelser tyder på at det ikke er et spesielt høyt «home bias» blant norske investorer.14

Verdipapirforetakenes Forbund har innhentet opplysninger om hvem som har kjøpt egenkapitalinstrumentene i et utvalg (74) egenkapitalemisjoner i perioden 2011–2015 for bedrifter på Oslo Børs. Andelen av egenkapitalen som kjøpes av utenlandske investorer er generelt større jo større emisjonen er, se figur 3.17. I mindre emisjoner (under 200 mill. kroner) står norske eiere for det alt vesentlige av kapitalen, men det er stor spredning, se figur 3.18. Tallene indikerer at egenkapital emittert av norske bedrifter er attraktive investeringsobjekter for utenlandske investorer, men også at norsk, privat eierskap er en viktig kilde til egenkapital for norsk næringsliv, og særlig for bedrifter som trenger å hente inn relativt små beløp i markedet. De aller fleste bedriftene i Norge er atskillig mindre enn de børsnoterte bedriftene som omfattes av de to figurene fra Verdipapirforetakenes Forbund.

Kilde: Verdipapirforetakenes Forbund

Kilde: Verdipapirforetakenes Forbund

3.4.2 Stabilt og diversifisert kredittilbud

Økonomiens vekstevne og verdiskaping avhenger bl.a. av om lønnsomme prosjekter og næringslivet generelt har tilgang til kapital til priser som gjenspeiler risikoen i den enkelte virksomhet. Bedriftene i det norske næringslivet har i ulik grad tilgang til kapital fra forskjellige kilder. De norske verdipapirmarkedene fungerer godt, norske finansforetak er solide, og vi har hensiktsmessige offentlige ordninger for finansiering av prosjekter som ikke lett finner ordinær markedsfinansiering. I tillegg henter større bedrifter i næringslivet kapital i utenlandske verdipapirmarkeder og fra utenlandske finansforetak. Summen av den norske tilbudssiden og integrasjonen med utenlandske markeder gir næringslivet et diversifisert finansieringstilbud. For nye og mindre bedrifter kan tilbudet være mer begrenset, og i større grad konsentrert om norske og lokale kapitalkilder.

EU-kommisjonen arbeider for å styrke verdipapirmarkedenes rolle i finansieringen av europeisk næringsliv gjennom å etablere en såkalt kapitalmarkedsunion, se boks 3.3. Tiltaket er bl.a. ment å lette små og mellomstore bedrifters tilgang til markedsfinansiering og å bidra til økt integrasjon av europeiske verdipapirmarkeder. Regjeringen har uttrykt seg positivt til Kommisjonens ambisjoner, bl.a. i en høringsuttalelse fra Finansdepartementet.15 Departementet pekte i høringsuttalelsen også på at Norge og de andre nordiske landene har godt utviklede obligasjonsmarkeder, og på at det norske obligasjonsmarkedet karakteriseres av en effektiv markedsstruktur med

• lave kostnader,

• fleksible, standardiserte og enkle prosesser for utstedelse og notering,

• transparens i annenhåndsmarkedet, og

• en hensiktsmessig infrastruktur med støttefunksjoner for investorene, så som tillitsmannsfunksjonen og digitale handelsplattformer.

Departementet viste videre til at det norske markedet for såkalte høyrenteobligasjoner har dekket en etterspørsel etter kostnadseffektiv og enkel finansiering utenfor bankmarkedet. I januar 2016 åpnet Oslo Børs en ny markedsplass (Merkur Market) særlig innrettet mot handel i aksjer og egenkapitalbevis utstedt av små og mellomstore bedrifter. Blant annet er opptakskravene mindre omfattende enn for ordinær børsnotering. Ved utgangen av 1. kvartal 2016 var det notert egenkapitalinstrumenter verdt om lag 2 mrd. kroner på Merkur Market.

Verdipapirmarkedene kan bli en viktigere finansieringskilde for norsk næringsliv i årene fremover, bl.a. som følge av tiltak i EUs kapitalmarkedsunionsprosjekt. Som oversikten ovenfor viste, er imidlertid bankfinansiering den viktigste kilden til kreditt for norske bedrifter, og banker og andre finansforetak vil være en sentral kilde til kreditt også i fremtiden. En avgjørende forutsetning for bankenes evne til å yte kreditt til næringslivet og andre låntakere er at bankene er solide. Hvis bankenes soliditet ikke i tilstrekkelig grad reflekterer risikoen i virksomheten, er faren stor for at de må redusere utlånsvirksomheten i fremtiden. Som nevnt i avsnitt 3.3, er regjeringen opptatt av å sikre god soliditet på hele tilbudssiden i det norske bankmarkedet.

I EUs kapitalkravsregelverk for banker (CRR/CRD IV-regelverket) er det en overgangsbestemmelse om utlån til små og mellomstore bedrifter som innebærer at bankenes kapitalkrav for slike lån skal reduseres med omtrent 24 pst. Bestemmelsen omtales ofte som «SMB-rabatten», og skal om kort tid evalueres i EU. Bestemmelsen kom inn i EU-regelverket som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen i mange europeiske land, og er ikke gjennomført i Norge. En slik reduksjon i kapitalkravet endrer ikke de faktiske risikoforholdene ved utlånsvirksomheten. Bedriftene kan på kort sikt oppleve lettere tilgang på lån fra bankene dersom bestemmelsen gjennomføres, men dette vil ikke nødvendigvis være tilfellet hvis bankene tar høyde for den faktiske risikoen forbundet med slike utlån. En slik reduksjon i kapitalkravet kan være egnet til svekke bankenes soliditet over tid.

De viktigste bidragene til god og stabil kapitaltilgang for norsk næringsliv er en solid finanssektor og velfungerende verdipapirmarkeder. I en periode med svakere utsikter for norsk økonomi er det særlig viktig at bankenes soliditet ikke svekkes.

I tillegg til sin rolle som kredittyter er bankene viktige finansielle rådgivere for bedriftene i norsk næringsliv. Som en del av den rådgivning og veiledning bankene gir kunder og lånesøkere, bør bankene opplyse om ulike finansieringsformer som kan være egnet for den enkelte bedrift, og hvordan bedriften bør gå frem for å innhente hensiktsmessig finansiering. Banken har derfor ofte en viktig samfunnsmessig funksjon som finansiell rådgiver som går utover den rene kredittgivningen.

3.4.3 Privat pensjonssparing som kilde til investeringskapital

Livsforsikringsforetak og pensjonskasser forvaltet i 2015 om lag 1 200 mrd. kroner på vegne av kundene. En stor del av dette er midler som skal finansiere fremtidige pensjoner og er dermed i utgangspunktet egnet for plassering i langsiktige og mer illikvide investeringer. Infrastrukturinvesteringer kan i en del tilfeller være godt egnet til å gi langsiktig og stabil avkastning til livsforsikringsforetak og pensjonskasser.

Forsikringsforetak har et generelt forbud mot å låne inn kapital, og deres aktiva motsvares derfor enten av kundefordringer eller egenkapital. Forvaltningen av egenkapitalen er generelt underlagt lite regulering, mens forvaltningen av midler som svarer til kundefordringer har vært underlagt kvantitative begrensninger bl.a. for å sikre betryggende forvaltning, herunder krav om at midler skal plasseres tilstrekkelig diversifisert og likvid. Norske forsikringsforetak har tidligere pekt på at kravene til likviditet kan redusere livsforsikringsforetakenes investeringer i infrastruktur. På den bakgrunn la norske myndigheter til rette for økt investering av kundemidler i infrastruktur i 2011 gjennom bl.a. å etablere en egen aktivaklasse for infrastrukturinvesteringer og generelt redusere kravet til likviditet i kundeporteføljene.

Finansdepartementet tok i 2012 initiativ til en kartlegging av regulering og omfang av infrastrukturinvesteringer fra pensjonsleverandører i Sverige, Finland, Danmark, Tyskland, Storbritannia, Italia og Frankrike. Undersøkelsen ble gjennomført av Finanstilsynet. Undersøkelsen viste at landene ikke hadde noen klare definisjoner eller samlet oversikt over forsikringsforetakenes investeringer i infrastruktur. Generelt virket omfanget av slike investeringer å være begrenset, og ingen andre land enn Norge hadde en regulering som ga særskilt vid adgang til å investere i infrastruktur.

Dersom hele bransjer er preget av selskaper med konsentrert eierskap, kan det være vanskelig for institusjonelle investorer å oppnå en hensiktsmessig eierposisjon i bransjen. Særlig vanskelig kan det være for investorer som sikter seg inn mot begrensede eierposisjoner. En kan derfor ikke se bort fra at det generelle forbudet mot at norske forsikringsforetak eier mer enn 15 pst. av de virksomhetene de investerer i, kan ha en betydning for forsikringsforetakenes eierskap. Det har fra enkelte hold vært hevdet at det for forsikringsforetak er vanskelig å oppnå et hensiktsmessig eierskap i infrastruktur kun gjennom eierposter på under 15 pst.

Etter innføringen av Solvens II er kvantitative investeringsbegrensninger erstattet av kvalitative forsvarlighetskrav og kapitalkrav som avhenger av risikoen i investeringene. I forbindelse med arbeidet med en kapitalmarkedsunion i EU, jf. boks 3.3, har EU-kommisjonen varslet endringer i gjennomføringsbestemmelsene til Solvens II for å stimulere til investeringer i infrastruktur fra forsikringsforetak og pensjonskasser. Endringen innebærer bl.a. at det opprettes en egen aktivaklasse for kvalifiserende infrastrukturinvesteringer, som får lavere risikoklassifikasjon enn slike investeringer ellers ville fått, noe som igjen fører til lavere kapitalkrav for slike investeringer.

Finansdepartementet vil vurdere endringer i regelverket for å legge til rette for at privat pensjonskapital kan investeres mer i infrastruktur. Dette må veies opp mot kundenes sikkerhet for sine pensjoner.

3.5 Det grønne skiftet

3.5.1 Klimarisiko

Den finansielle risikoen forbundet med klimaendringer kan ta mange former, og ha mange kilder. Noe av risikoen – f.eks. risikoen for større og hyppigere skader som følge av mer uvær – er relativt kurant å tallfeste, mens andre forhold er mer utfordrende å få grep om. For eksempel fører mer ekstremvær til økt fysisk og materiell risiko som følge av bl.a. hyppigere stormer, skred og flommer. Ekstremvær og andre klimaendringer kan gi folkeforflytninger og store samfunnsmessige endringer, og ha betydelige konsekvenser også i Norge.16 Klimaendringene kan videre innebære økte og mer omfattende erstatningskrav knyttet til klimagassutslipp,17 og betydelig omstillingsrisiko knyttet til devaluering av fossile ressurser. I tillegg kan det være risiko for at ressurser blir låst inne i langsiktige investeringer i infrastruktur eller teknologi som ikke er tilpasset klimaendringene eller fremtidige markedspriser på utslipp.

Foretakene i finanssektoren bør kartlegge sine bidrag til klimarisiko basert på oppdatert informasjon, ta høyde for sin eksponering mot klimarisiko så langt det lar seg gjøre, og sette av kapital for å dekke risikoen ved de forretninger som allerede er inngått. Det sistnevnte følger av soliditetsreguleringen av banker og forsikringsforetak, der alle risikoer skal tallfestes, vurderes og dekkes av tapsabsorberende kapital. Skadeforsikringsforetakene har allerede håndfast erfaring med endringer i været. Det påvirker risikoen for personskader og materielle skader, og må følgelig prises inn i skadeforsikringsproduktene som tilbys kundene. Kontraktene er imidlertid typisk ettårige, slik at de langsiktige risikoene forbundet med klimaendringene ikke reflekteres i dagens priser og avsetninger. Også for finanssektoren for øvrig påvirker klimaendringene risiko- og avkastningsutsiktene i ulike markeder. Korrekt prising av klimarisiko i forsikringer, lån og andre produkter, kan motivere til tilpasninger hos kundene og mindre sårbarhet for klimaendringer. Et arbeid i regi av Financial Stability Board kan bidra til økt åpenhet om finansforetak og andre bedrifters eksponeringer mot og bidrag til klimarisiko, jf. boks 3.4.

3.5.2 Bærekraftige investeringer

For å møte klimautfordringene vi står overfor er det behov for store investeringer i teknologi og prosjekter som kan bidra til reduserte klimagassutslipp. Finanssektoren har en viktig rolle å spille som bindeledd mellom dem som har sparemidler og dem som har gode, klimavennlige prosjekter. Blant annet utvikler og formidler foretak i finanssektoren verdipapirfond og andre spare- og investeringsprodukter, og de gir råd om hvordan forbrukere og profesjonelle investorer bør plassere sine midler for å oppnå sine mål. Investeringsproduktene som tilbys av finanssektoren gjenspeiler investeringsbeslutningene i økonomien.

Norske finansforetak tilbyr en rekke produkter for kunder som f.eks. ønsker å plassere sine midler på en måte som bidrar til lavere klimautslipp. Norske finansforetak tar også del i tilrettelegging og utstedelse av såkalte grønne obligasjoner, som forutsetningsvis gir investorene trygghet for at obligasjonene bidrar til miljøvennlige formål. Som omtalt i boks 3.5, er det bl.a. etablert en egen liste for grønne obligasjoner på Oslo Børs. Grønne obligasjoner utgjør en liten del av det samlede obligasjonsmarkedet, men er i vekst. Finansforetakene bidrar til å gjøre det lettere å velge miljøvennlige spare- og investeringsalternativer. Rådgivnings- og opplysningsplikten ved salg av slike grønne produkter er de samme som for andre investeringsprodukter, og foretak som gir investeringsråd må derfor gjøre rede for risiko og andre finansielle egenskaper ved produktene på vanlig måte.

Boks 3.5 Grønne obligasjoner

Grønne obligasjoner er obligasjoner hvor midlene som hentes inn, på ulike måter øremerkes klimavennlige prosjekter. Det er ingen entydig definisjon av hva som gjør en obligasjon grønn, men mange aktører har samlet seg rundt de såkalte «Green Bond Principles».¹ Prinsippene inneholder anbefalinger om bl.a. hvilke formål midlene fra en grønn obligasjon kan benyttes til, hvordan midlene bør håndteres underveis i prosjektet, og hvordan det bør opplyses og rapporteres til investorer og markedet generelt. Prinsippene anerkjenner en rekke kategorier av formål for midlene fra grønne obligasjoner, bl.a. de følgende:

• Fornybar energi

• Energieffektivitet

• Bærekraftig avfallshåndtering

• Bærekraftig bruk av land

• Bevaring av biologisk mangfold

• Ren transport

• Bærekraftig vannhåndtering

• Tilpasning til klimaendringer

Markedet for grønne obligasjoner utgjør en liten del av det samlede obligasjonsmarkedet internasjonalt, men er i vekst. Ifølge Climate Bonds Initiative² ble det utstedt grønne obligasjoner for om lag 42 mrd. amerikanske dollar i 2015, opp fra om lag 37 mrd. dollar i 2014. Norske utstedere stod for vel 2 pst. (900 mill. dollar) av volumet. Grønne obligasjoner utstedes i hovedsak av utviklingsbanker, enkeltbedrifter, ordinære banker og lokale myndigheter. En stor del av obligasjonslånene finansierer prosjekter innen fornybar energi og energieffektivitet, se figur 3.19.

For å forsikre seg om at midlene som hentes inn går til det oppgitte formålet, stiller investorer ofte krav om en uavhengig vurdering av den enkelte grønne obligasjon. Det norske forskningsinstituttet Cicero (Senter for klimaforskning) er en av verdens fremste leverandører av slike uavhengige vurderinger av grønne obligasjoner. Ifølge tall fra Climate Bonds Initiative har om lag en tredel av de grønne obligasjonene på verdensmarkedet vurdering fra Cicero.³

Oslo Børs etablerte i januar 2015 egne lister for grønne obligasjoner. For å bli notert på listene kreves det bl.a. at en uavhengig vurdering av prosjektet offentliggjøres. Ved utgangen av 1. kvartal 2016 var utestående volum av grønne obligasjoner vel 7 mrd. kroner, fordelt hovedsakelig på kraftselskaper, finansinstitusjoner og Oslo kommune, se figur 3.20.

Kilde: Climate Bonds Initiative

Kilde: Oslo Børs

¹ Verdensbanken og mange av de største bankene og forsikringsselskapene internasjonalt har sluttet seg til prinsippene. Den internasjonale kapitalmarkedsforeningen («International Capital Markets Association», ICMA) fungerer som tilrettelegger og sekretariat for utviklingen av prinsippene.

² Climate Bonds Initiative er en nonprofit-organisasjon som fremmer utviklingen av grønne obligasjoner og lignende instrumenter gjennom bl.a. markedsoversikt og rådgivning.

³ Rapport fra Climate Bonds Initiative, «Bonds and Climate Change – The State of The Market in 2015».

Norske finansforetak legger også på ulike måter vekt på klimahensyn i sin egen virksomhet, og har i økende grad utviklet eller sluttet seg til retningslinjer om bærekraftige investeringer og ansvarlig kredittpraksis. Slike retningslinjer kan bl.a. innebære at finansforetaket skal vurdere bedrifters samfunnsansvar og miljøpåvirkning før finansforetaket innvilger en lånesøknad eller investerer i et verdipapir utstedt av bedriften.

3.6 Arbeidskraft og kompetanse

3.6.1 Utdanning og forskning

Finanssektoren er en kunnskaps- og informasjonsintensiv sektor der mye av virksomheten er rettet inn mot å vurdere og tallfeste ulike typer av risiko. På samme måte som finanssektorens tjenester er sentrale innsatsfaktorer for virksomheten i andre deler av næringslivet, er informasjon, kunnskap og kompetanse avgjørende for finanssektorens evne til å konkurrere i markedene for finansielle tjenester. Sektoren er avhengig av høy kompetanse innenfor en rekke områder for å kunne utvikle seg på en bærekraftig måte.

Finanssektoren har behov for ulike typer arbeidskraft, og utviklingen går i retning av økt spesialisering og høyere krav til utdannelse. Figur 3.21 viser at andelen av ansatte med høyere utdanning har økt betydelig de senere årene. Utviklingstrekkene ligner på de vi ser i hele det høyt spesialiserte næringslivet.

¹ Heltidsansatte på regulativ i forhandlingsområdet bank og forsikring. Figuren omfatter ikke deltidsansatte, direktører, ansatte som har lønn høyere enn regulativ (over 825 000 kroner), eller virksomheter som ikke er medlem av Finans Norge.

Kilde: SSB og Samfunnsøkonomisk Analyse

Selvbetjening og automatisering av bl.a. transaksjoner har redusert behovet for en del typer arbeidskraft i finansforetakene. Samtidig har det oppstått behov for mer arbeidskraft, både i finansforetakene og hos underleverandører, med kompetanse innen drift og utvikling av de systemene som muliggjør selvbetjeningen og automatiseringen. I takt med utviklingen av stadig mer avanserte verktøy for å hente inn og tolke informasjon, har det dessuten blitt viktigere for finansforetakene å være gode på analyser og å nyttiggjøre seg de muligheter den digitale verden gir. Finansforetakenes kjernevirksomhet omfatter analyser av de økonomiske realitetene som er viktige for foretakets virksomhet, der konkurransesituasjonen ofte kan gi høyt tids- og prispress med små feilmarginer. Vurdering og gjennomføring av tilbud om lån eller andre finansielle tjenester involverer en rekke fagområder, fra makroøkonomisk kompetanse og nærings- og foretaksspesifikk ekspertise, til jus og regnskap.

Gode utdanningsinstitusjoner og gratis utdanning på alle nivåer bidrar til et høyt kunnskapsnivå i den norske arbeidsstyrken og god tilgang på kompetent arbeidskraft til finanssektoren og andre deler av næringslivet. Norsk næringsliv får store bidrag til sin forskningsbaserte kunnskap når de ansetter nyutdannede fra norske utdanningsinstitusjoner med kompetanse basert på oppdatert forskning. Norge har mange gode fagmiljøer og en godt utbygget utdanningssektor, men det er potensial for å bli enda bedre.

Regjeringen har lagt frem Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning, der det ble satt tre overordnede mål for politikken på dette området for perioden 2015–2024:

• Styrket konkurransekraft og innovasjonsevne.

• Løse store samfunnsutfordringer.

• Utvikle fagmiljøer av fremragende kvalitet.

Målene skal ses i sammenheng med hverandre, og søkes oppnådd gjennom et bredt sett av initiativer og satsinger. I meldingen nevnes som eksempler bl.a. ordninger som stimulerer til samarbeid mellom universiteter og høyskoler og næringslivet, og ordninger som får frem forskning av svært høy kvalitet med relevans for næringslivet.

Det finnes en rekke offentlige og private ordninger i Norge som gir støtte til forsknings- og opplysningsprosjekter, fra generelle ordninger til de mer spesialiserte. På finansmarkedsområdet er Finansmarkedsfondet etablert for å bidra med støtte til forskning, utdanning og allmennopplysning, jf. nærmere omtale i boks 3.6.

Flere evalueringer har problematisert at det i universitets- og høgskolesektoren er for mange små- og spredte fagmiljø både innenfor utdanning og forskning. Det er for mange studieprogram som har få studenter og for mange enkeltemner ved mange institusjoner. Dette innebærer at ressursene og innsatsen blir spredt for mye. Regjeringen har derfor satt i gang en strukturreform i universitets- og høyskolesektoren, jf. Meld. St. 18 (2014–2015) som ble behandlet av Stortinget våren 2016. Stortinget ga sin tilslutning til regjeringens målsetting om å utvikle større og mer robuste institusjoner. Som oppfølging av meldingen, er flere institusjoner slått sammen. En slik utvikling bør over tid medføre mer robuste fagmiljø også innen utdanninger som er relevante for finanssektoren.

Kunnskapsdepartementet vil i løpet av 2017 legge frem en melding for Stortinget om tiltak som kan bidra til økt kvalitet i høyere utdanning. Kunnskapsdepartementet har bedt berørte og interesserte parter om innspill til meldingen innen 1. juni i år, jf. brev fra kunnskapsministeren 18. februar 2016. I brevet bes det særlig om innspill til bl.a. hva som er de viktigste utfordringene for å løfte kvaliteten i høyere utdanning, og til hvordan en kan sikre god relevans og en fremtidsrettet høyere utdanning som forbereder til et samfunns- og arbeidsliv i kontinuerlig omstilling.

Fagskoleutdanning kan også være en aktuell utdanningsbakgrunn for arbeid i finansnæringen. Fagskolene tilbyr korte yrkesrettede utdanninger i tett samarbeid med arbeidslivet. Det kreves godkjenning av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning (NOKUT) for å kalle et utdanningstilbud for fagskoleutdanning. Kunnskapsdepartementet vil legge frem en melding for Stortinget om fagskoleutdanning i løpet av 2016.

Utdanningspolitikken har stor relevans for alle deler av norsk næringsliv, og ikke minst for finanssektoren. Finanssektoren etterspør et stort spenn av ulike typer av arbeidskraft og kunnskap, i tillegg til at den kan ha visse særlige behov. Løsninger og ideer fra ulike fagmiljøer vil ofte kunne finne generell anvendelse på tvers av næringer og foretak, men det vil også være utfordringer og oppgaver som er så spesifikke for en enkelt næring eller et foretak at det kreves egne satsinger.

Samspill mellom utdanning, forsking og arbeidsliv er avgjørende for å utdanne tilstrekkelig antall kandidater som har den kompetansen som samfunnet etterspør. Gjennom kontakt med arbeidslivet blir utdanningene tilpasset behov i samfunnet, samtidig som ny kunnskap og nye ideer kommer inn i arbeidslivet. Regjeringen ønsker tettere koblinger mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet, for eksempel gjennom Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) og FOU-samarbeid. Det er viktig at finansnæringen synliggjør sine kunnskaps- og kompetansebehov og har dialog med relevante utdanningsinstitusjoner både innen høyere utdanning og fagskolesektoren for å sikre størst mulig relevans i utdanningene.

Personlig økonomi er godt dekket i dagens læreplaner i skolen, både i samfunnsfag og matematikk. Dette temaet bidrar også til å gjøre disse fagene praktiske for elevene. Læreplanen i matematikk ble revidert i 2013 og i denne revisjonen ble kompetansemål i privatøkonomi forsterket. På ungdomstrinnet skal elevene bl.a. lære om bruk av kredittkort, og de skal kunne sette opp regnskap og budsjett for sitt eget forbruk.

Finansnæringen gjør også en innsats for å bidra til mer kunnskap hos unge og voksne om økonomi og finans. Blant annet samarbeider Finans Norge og Forbrukerombudet om veiledningen På egne ben (om bankenes informasjon til unge voksne) og tjenesten Økonomilappen (hvor ungdom og forbrukere kan lære om personlig økonomi og teste sine kunnskaper). Finans Norge samarbeider også med Ungt Entreprenørskap Norge om ulike undervisningsprogrammer for barneskolen, ungdomstrinnet og videregående skole.

Boks 3.6 Finansmarkedsfondet

I forbindelse med statsbudsjettet for 2002 ble det vedtatt å bruke en del av provenyet fra omdanning og salg av Oslo Børs til å opprette et finansmarkedsfond med en fondsavsetning på 90 mill. kroner. Finansmarkedsfondets kapital ble senere økt til vel 200 mill. kroner bl.a. i forbindelse med omdanning og salg av Verdipapirsentralen (VPS). Fra og med budsjettåret 2013 ble fondsstrukturen erstattet av ordinære bevilgninger over statsbudsjettet, på samme realnivå (faste priser) som de årlige utbetalingene fra det tidligere fondet, jf. Prop. 1 S (2012–2013) Finansdepartementet, kapittel 1600, post 70. For 2016 er det bevilget 13,4 mill. kroner.

Finansmarkedsfondets formål er å bidra til økt kunnskap om og forståelse for finansielle markeders virkemåte, herunder regulering av markeder og markedsaktører, samt å fremme innsikt og øke bevisstheten om etikk på finansmarkedsområdet. Fondet skal bidra til forskning, utdanning og allmennopplysning knyttet til finansmarkedsspørsmål, og gir omtrent like mye i støtte til hvert av de to hovedområdene forskning/utdanning og allmennopplysning.

Størstedelen av støtten til allmennopplysning går til bokprosjekter og andre publiserte tekster, filmer, videoer og andre auditive og visuelle produkter. Finansmarkedsfondet finansierer en rekke ulike typer av forskningsprosjekter, inkludert doktorgrads- og postdoc-stipender, samt ulike faglige kurs og konferanser. Når Finansmarkedsfondet gir støtte til forskningsprosjekter, er det bl.a. også krav om publisering og populærvitenskapelige presentasjoner av resultatene.

Figur 3.22 gir oversikt over de 12 største mottakerne av støtte til forskning og allmennopplysning i perioden 2005–2015. Tabell 3.1 lister opp de største forskningsprosjektene i samme periode, mens tabell 3.2 gir en tilsvarende oversikt over de største allmennopplysningsprosjektene. Se Finansmarkedsfondets nettside (www.finansmarkedsfondet.no) for fullstendig oversikt over gjennomførte og igangsatte prosjekter.

* Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse

Kilde: Finansmarkedsfondet

Tabell 3.1 De største forskningsprosjektene med støtte fra Finansmarkedsfondet i perioden 2005–2015

Støttemottaker	Tittel	Type og periode	Beløp
Universitetet i Oslo, Mads Andenæs	Internasjonal finansmarkedsregulering, institusjoner og effektivitet	Doktorgradsstipend, 2011–2017	4,4 mill. kr
Universitetet i Bergen, Jon Petter Rui	Mellom rettssikkerhet og effektivitet. Nye rettslige strategier mot økonomisk kriminalitet	Doktorgradsstipend, 2015–2018	3,4 mill. kr
Universitetet i Bergen, Ronny Gjendemsjø	Towards more stability, competitiveness and predictability in the financial sector	Postdoc-stipend, 2016–2019	3,3 mill. kr
Universitetet i Tromsø, Jon Petter Rui	Receiving stolen property and money laundering: A comparative study	Postdoc-stipend, 2009–2013	2,9 mill. kr
Norsk Regnesentral, Kjersti Aas	Methodological developments in the analysis of financial risk called for by industry needs	Forskningsprosjekt, 2004–2007	2,9 mill. kr
Universitetet i Bergen, Rune Sæbø	Investeringsrådgivning og interessemotsetninger. Analyse av verdipapirforetakets plikt til å la kundens interesser gå foran egne interesser	Postdoc-stipend, 2010–2015	2,8 mill. kr
Frischsenteret ved UiO, Gabriela Mundaca	Liquidity problems, financing constraints and investment decisions	Forskningsprosjekt, 2005–2009	2,5 mill. kr
Universitetet i Bergen, Filip Truyen	Corporate Governance i norsk rett – mellom offentlig lovregulering og selvregulering	Doktorgradsstipend, 2009–2015	2,5 mill. kr
Universitetet i Bergen, Hans Krogh Hvide	Portfolio choices of Norwegian investors II	Forskningsprosjekt, 2016–2018	2,4 mill. kr
Universitetet i Bergen, Dag Tjøstheim	Non-Gaussian time series and nonlinear dependence in finance markets	Postdoc-stipend, 2011–2012	2,2 mill. kr
Universitetet i Bergen, Hans Julius Skaug	Likelihoodbasert inferens for kontinuelig tid stokastisk volatilitetsmodeller	Postdoc-stipend, 2010–2012	1,9 mill. kr
NHH/SNF, Aksel Mjøs	Foretaksfinansiering og handlemønstre i verdipapirmarkedet	Forskningsprosjekt, 2008–2012	1,9 mill. kr

Kilde: Finansmarkedsfondet

Tabell 3.2 De største allmennopplysningsprosjektene med støtte fra Finansmarkedsfondet i perioden 2005–2015

Støttemottaker	Tittel	Type og periode	Beløp
Snøball Film AS	Økonomiprisen 2004–2015	Dokumentarfilmer, 2008–2015	4,4 mill. kr
Stiftelsen AksjeNorge	Fra innsikt til handling	Arrangementer, læringsspill, markedsundersøkelse, 2008–2010	3,6 mill. kr
Norsk senter for informasjonssikring	Identitetstyveriprosjektet	Rapporter, konferanser, nettside mv., 2008–2011	3,5 mill. kr
Institutt for journalistikk	Norsk næringslivs satsing i Myanmar, Brasil, Angola og Sør-Afrika: Hvor er næringslivsjournalistene?	Studiereiser for journalister, 2013–2016	2,8 mill. kr
Oslo Røde Kors	Praktisk gjeldsarbeid – flerspråklig opplæringspakke for straffedømte	Animasjonsfilm, brosjyrer mv., 2015–2017	2,2 mill. kr
Strømmestiftelsen	Mikrofinanskolen.no	Dokumentarfilmer, 2008–2011	2,0 mill. kr
Snøball Film AS og Stiftelsen AksjeNorge	Penger på papiret	Filmserie om verdipapirmarkedet, 2004–2011	1,9 mill. kr
Universitetet i Agder	Oppbygging av datasett for forskning på banker og bedrifter med sosiale målsetninger	Forskningsdata, 2016–2018	1,6 mill. kr
NRK Skole	Støtte til å bygge ut en fagkrets som dekker økonomi, finans og de juridiske og etiske problemstillingene i forbindelse med dette	Faktafilmer og lydklipp, 2011–2013	1,4 mill. kr
Ungt Entreprenørskap Norge	Finansstafetten «En dag i skolen»	Undervisning i grunnskolen, 2009–2012	1,4 mill. kr

Kilde: Finansmarkedsfondet

3.6.2 Finanssektorens ansvar og innsats

Finanssektoren har stor frihet til selv å vurdere hvilken arbeidskraft det er ønskelig å ha i produksjonen av finansielle tjenester, og den legger ned en betydelig innsats for å videreutvikle relevant teknologi og kompetanse. Den norske finanssektoren har lenge ligget langt fremme teknologisk. Norske finansforetak har vært tidlig ute med å ta i bruk informasjonsteknologi, og har brukt ressurser på å utvikle nye løsninger som har vunnet frem internasjonalt. Samtidig med at verktøyene og arbeidsoppgavene i finansforetakene har blitt mer avanserte og komplekse, har kravene til de ansattes kompetanse økt. Finansforetakene må sikre at bemanningen er tilstrekkelig kompetent og tilpasset de oppgavene som skal gjennomføres, enten det er drift og vedlikehold av IKT-systemer, kredittvurderinger eller finansiell rådgiving. Et eksempel på samarbeid for kompetanseheving er næringens felles autorisasjonsordning for finansielle rådgivere (AFR), som er ment å styrke kvaliteten på finansiell rådgivning overfor finansforetakenes kunder.

Nesten halvparten av all forskning og utvikling i Norge skjer i næringslivet, og finanssektoren bruker om lag 2 mrd. kroner i året på å utføre eller kjøpe inn forsknings- og utviklingsarbeid, se figur 3.23.18 Dette utgjør vel 6 pst. av all forskning og utvikling i norsk næringsliv. Over 90 pst. av forskning og utvikling i finanssektoren finansieres av finansforetakene selv, jf. figur 3.24.

Kilde: SSB

Kilde: SSB

Næringslivet har generelt en tendens til å underinvestere i forskning og utvikling, bl.a. pga. høy risiko, usikre resultater og det at gevinstene ofte også kan tilfalle konkurrenter og andre. Når økonomien som helhet tjener mer på forskningsinnsatsen enn dem som forestår den, kan den samlede forskningsinnsatsen bli for lav. Regjeringen varslet i Meld. St. 7 (2014–2015) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning at det skal legges til rette for at offentlige investeringer skal få næringslivet til å investere mer i forskning.

3.6.3 Nettverk og klynger

Finanssektoren er en integrert del av viktige kompetansemiljø i Norge. Sammen med bl.a. advokatfirmaer, investorer og bedrifter innen revisjon og rådgiving utgjør aktører i finanssektoren et uunnværlig støtteapparat for spesialiserte deler av norsk næringsliv. Samspillet mellom kompetansemiljøene og næringslivet tar form av såkalte klynger, som bl.a. kjennetegnes ved at deltakerne tjener på å være lokalisert nær hverandre. Slike klynger er viktige for verdiskapingen i økonomien.

For å opprettholde og videreutvikle finansiell kompetanse i Norge er det viktig at det produseres finansielle tjenester i Norge av et visst omfang. Mange tjenester og mye kompetanse innen finans kan og bør kjøpes fra utlandet, men geografi, språk og kultur spiller fremdeles en rolle for effektiv kompetanseoverføring og for størrelsen på mulige ringvirkninger av den kunnskapsintensive virksomheten i store og små finansforetak.

3.7 Norske aktører i utenlandske finansmarkeder

Norske finansforetaks virksomhet er i all hovedsak rettet inn mot norske markeder, men enkelte norske foretak har betydelig virksomhet i utlandet:

• Blant bankene har DNB om lag 20 pst. av sin virksomhet i eller rettet mot utenlandske markeder. Mesteparten av de utenlandske engasjementene er med kunder i Vest-Europa og Nord-Amerika, og i stor grad konsentrert om låntakere innen shipping, energi, fiskeri og havbruk. Videre er om lag 30 pst. utlånene fra Bank Norwegian (en liten norsk bank) gitt til kunder i Sverige, mens Santander Consumer Bank (en mellomstor norsk datterbank av spanske Banco Santander) har om lag halvparten av sine utlån i Sverige, Danmark og Finland.

• Skadeforsikringsforetaket Gjensidige Forsikring driver også virksomhet i Baltikum, Danmark og Sverige og hadde i 2015 markedsandeler der på henholdsvis 12,5 pst., 6,4 pst. og 1,6 pst.

• Storebrand Livsforsikring eier det svenske livsforsikringsforetaket SPP, som har en samlet markedsandel i Sverige på om lag 3 pst.

I tillegg er det flere norske sjøforsikringsforetak som primært opererer i de internasjonale sjøforsikringsmarkedene. De norske sjøforsikringsforetakene er blant de største aktørene i verden, og har sterke markedsposisjoner, se boks 3.7. Oslo Børs er blant de større finansielle markedsplassene i verden innen shipping, sjømat og energirelaterte næringer. Mange av de norske verdipapirforetakene er aktive i internasjonale markeder.

Det er mange fordeler med en internasjonalt aktiv finanssektor, bl.a. for import av gode ideer og løsninger, økt profesjonalitet og effektivitet, og økt verdiskaping. Samtidig er det viktig å være bevisst på risikoen knyttet til en finanssektor som blir stor i forhold til resten av økonomien. Den internasjonale finanskrisen viste hvor ødeleggende overdrevet ekspansjon i finanssektoren kan være for realøkonomien og statsfinansene, slik en så bl.a. i Irland og på Island. Hvilken risiko en ekspansjon mot utenlandske markeder innebærer for økonomien kommer an på hva slags virksomhet og tjenesteyting som blir eksportert. Mens visse typer virksomhet kan medføre større risiko, f.eks. internasjonalt orientert bankvirksomhet med store kapitalstrømmer og fordringer på tvers av landegrenser og mellom banker, banker, er risikoen ved f.eks. rådgivingstjenester og kapitalforvaltning vesentlig mindre.

Boks 3.7 Norske aktører i de internasjonale markedene for sjøforsikring

Norske sjøforsikringsforetak har betydelige markedsandeler i internasjonalt. De norske foretakene er alle spesialiserte innen et av følgende segmenter:

• Kystkaskoforsikring, herunder forsikring av fiskebåter og fraktefartøy.

• Internasjonal sjøkaskoforsikring, herunder tidstap- og totaltapsforsikringer.

• Ansvarforsikringer knyttet til ulike former for sjøtransport («protection and indemnity insurance», eller P&I-forsikringer).¹

• Krigsrisiko.

I det norske markedet for kystkaskoforsikring er det i all hovedsak norske skadeforsikringsforetak som opererer. Av de større foretakene er det bare Gjensidige Forsikring som tilbyr slike forsikringer, mens tilbudssiden for øvrig består av fem mindre gjensidige sjøforsikringsforetak og om lag ti små gjensidige sjøtrygdelag.

De større norske og nordiske skadeforsikringsforetakene har i løpet av de siste tiårene gradvis trukket seg ut av det internasjonale sjøkaskoforsikringsmarkedet, men de gjenværende norske foretakene har relativt store markedsandeler. Norwegian Hull Club, Assuranceforeningen Gard og Assuranceforeningen Skuld har en samlet markedsandel som kan anslås til om lag mellom 7 og 9 pst., og høyere i enkelte delmarkeder.²

Det internasjonale P&I-markedet har over lengre tid vært dominert av 13 gjensidige forsikringsforetak (eller såkalte klubber).³ To av de største foretakene er norske – Assuranceforeningen Gard og Assuranceforeningen Skuld. Størsteparten av disse foretakenes operasjonelle virksomhet foregår fra Norge, men begge foretak har også registrert en betydelig del av virksomheten i Bermuda. Målt ved innbetalte bruttopremier hadde Gard og Skuld en samlet markedsandel på om lag 26 pst. i 2014, se figur 3.25. Samlet ble det innbetalt 3,7 mrd. amerikanske dollar i premier til de 13 aktørene i P&I-markedet i 2014.

Kilde: FP Marine Risks

Den Norske Krigsforsikring for Skib (DNK) er et spesialselskap som tilbyr norske (og i noen grad utenlandske) skip og borerigger dekning mot ulike former for krigsrisiko i hele verden. Selskapet er blant de største i verden på sitt område, og har de senere årene hatt om lag 450 medlemmer og forsikret rundt 3 000 skip og borerigger med en samlet forsikringssum på i overkant av 200 mrd. amerikanske dollar.

¹ P&I-forsikringer dekker ansvar og tap som ikke omfattes av ordinære forsikringer for skip og frakt, bl.a. skade på person eller tap av liv og skade på eller tap av last. I tillegg omfatter P&I-forsikringer vanligvis også dekning av bl.a. felleshavaribidrag, fjerning av vrak og ferdselshindringer og oljesølansvar.

² Ifølge statistikk utarbeidet av Cefor (The Nordic Association of Marine Insurers) hadde Gard og Norwegian Hull Club premieinntekter i 2014 på henholdsvis om lag 250 og 200 mill. amerikanske dollar. Dette utgjorde henholdsvis 33,5 og 26 pst. av Cefor-medlemmenes samlede premieinntekter fra internasjonal sjøkaskoforsikring. Det foreligger ikke tilsvarende statistikk for det internasjonale sjøkaskoforsikringsmarkedet som helhet, men Norwegian Hull Club har anslått sin internasjonale markedsandel til om lag 2–3,5 pst., som kan indikere at Gard har en markedsandel på om lag 3,5 pst. Skuld, som nylig har blitt medlem av Cefor og derfor ikke ennå omfattes av statistikken, hadde i 2014 premieinntekter på ca. 125 mill. amerikanske dollar, som kan svare til en internasjonal markedsandel på om lag 1,7 pst.

³ Et særtrekk ved P&I-foretakene generelt er at disse er reelt gjensidige i den forstand at foretakene etterutligner premier når de forhåndsbetalte premiene ikke er tilstrekkelige til å dekke samlede erstatningskostnader i et forsikringsår. Slike tilleggspremier («supplementary calls») kan innkreves i en periode på inntil to år etter utløpet av det aktuelle forsikringsåret.