2 Sammendrag

Utredningen omhandler spørsmålet om og hvordan det bør innføres bestemmelser som regulerer havbeitevirksomhet. Utredningen omhandler hvilke konsekvenser havbeite får i forhold til konkurrerende bruk og erstatningsspørsmål som kan oppstå i den forbindelse. Utredningen angir også kort hvordan havbeite vil påvirke de ville bestander.

Bakgrunnen for oppnevning av utvalget og utvalgets mandat, var igangsetting av programmet Plan for Utvikling og Stimulering av Havbeite, PUSH-programmet, hvor formålet blant annet var å søke etter mulig avbøtende tiltak i forbindelse med drivgarnsforbudet av laks, og en ville klarlegge betingelsene for næringsmessig utvikling av havbeite som kystnæring.

Mandatet er i sin helhet inntatt i kapittel 1. I PUSH-programmet inngår kun 4 arter nemlig; laks, røye, torsk og hummer. Utkastet til lovregler om havbeite omfatter imidlertid ikke bare disse artene men alle arter det vil bli drevet havbeite med.

Kapittel 3 inneholder nærmere beskrivelse av PUSH-programmet og om forsøk som er utført i regi av det og om behovet for rettslig regulering av havbeite.

Kapittel 4 inneholder en oversikt over utenlandsk rett hvor havbeite drives i noen utstrekning. Av de nordiske land er det kun Island som driver havbeite slik det er definert i utvalgets lovutkast. Danmark og Sverige har kun utsettinger i kultiveringsøyemed.

Kapittel 5 gir en beskrivelse av faktiske og biologiske sider ved de fire artene som inngår i PUSH-programmet. Det er utarbeidet blant annet på grunnlag av de forsøk som til nå er gjort i regi av PUSH-programmet og skriftlig materiale som foreligger på grunnlag av nevnte forsøk og som har vært tilgjengelig for utvalget.

Havbeite er i loven definert som ...utsetting og gjenfangst av akvatiske organismer (planter og dyr) i næringsøyemed, jfr. lovutkastets §1. Lovens virkeområde er i vassdrag, i fjord-, kyst- og havområder under norsk jurisdiksjon og for faste innretninger i sjøen eller på land med tilknyttet virksomhet. Loven gjelder også på Svalbard.

Det sentrale spørsmål for utvalget ved innføring av lovbestemmelser om havbeite har vært om utsetter skal gis eksklusiv rett til gjenfangst. I det eksisterende lovverk er det ikke regler som gir utsetter en slik rett. Hovedregelen i norsk rett i dag er at fisk i sitt naturlige miljø ikke er underlagt eiendomsrett. Hvem som i dag har rett til å fiske vil dog avhenge av om det er fiske etter marine arter eller fiske etter anadrome laksefisk. Ved fiske etter marine arter i sjø er det med få unntak ingen særrettigheter. Fiske etter marine arter i sjø er en allemannsrett og begrenses av reglene i saltvannsfiskeloven, deltakerloven og lov om fiske med trål. Ved fiske etter anadrome laksefisk er det i lakselovens kapittel IV bestemmelser om fiskeretten. Utvalget har konkludert med at utsetter må gis eksklusiv rett til gjenfangst etter den utsatte art.

Den som skal drive havbeite må ha tillatelse av Kongen, jfr. lovutkastets § 2. Tillatelse kan ikke gis når det foreligger fare for skadelige virkninger på miljø, herunder fare for skade på det biologiske mangfold, økologisk ubalanse eller spredning av sykdommer. I vurderingen av om havbeitetillatelse skal gis, kan det legges vesentlig vekt på tiltakets samfunnsmessige nytte- og skadevirkninger forøvrig. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

I tillatelsen skal det fastsettes et gjenfangstområde, jfr. lovutkastets § 3. I gjenfangstområdet har rettighetshaver enerett til fiske etter den utsatte art, dette gjelder dog ikke hvis det strider mot særlige rettigheter til fiske som bygger på lov eller særskilt rettsgrunnlag. For å beskytte rettighetshaverens gjenfangstrett i gjenfangstområdet, kan Kongen gi forskrifter om fiske etter andre arter i gjenfangstområdet, herunder at fiske skal forbys.

Også utenfor gjenfangstområdet kan det være behov for reguleringer av fiske. Rettighetshaver har i dette området ingen særrett til fiske. De vanlige regler vil i utgangspunktet gjelde. Da det kan være behov for visse restriksjoner både for å beskytte gjenfangstretten og for å beskytte ville bestander, inneholder lovutkastets § 5 bestemmelser om at det i tillatelsen kan fastsettes et område utenfor gjen­fangstområdet der fiske kan reguleres uten hensyn til bestemmelser gitt i eller i medhold av saltvannsfiskeloven og lakseloven.

I kapittel 7 er inntatt begrunnelse for innføring av regelen om gjenfangstrett for utsetter. Her er også forsøkt å angi en praktisk grense for utstrekningen av gjenfangstområdet. Utvalget har imidlertid ikke villet angi den geografiske grense i lovforslaget på grunn av at denne vil kunne endre seg i tid og rom alt etter erfaring og kunnskap om fiskens utvandring og tilbakevandring fra/til utsettingsområdet.

Når det blir innført en regel om eksklusiv rett til gjenfangst, vil konkurrerende bruk i området bli berørt. Særlig vil dette gjelde i gjenfangstområdet. Det kan da bli spørsmål om erstatning for ekspropriasjon og rådighetsinnskrenkninger av konkurrerende bruk. I den utstrekning utsetters rett til eksklusiv gjenfangst i gjenfangstområdet kommer i konflikt med særlige rettigheter til fiske for eksempel grunneierretten etter lakseloven, må innehaveren av tillatelsen ekspropriere for å oppnå eksklusivitet. I slike tilfeller må erstatning til rettighetshaveren betales etter vanlige ekspropriasjonsrettslige regler. I forhold til allemannsrettigheter til fiske vil imidlertid selve tillatelsen sikre eksklusivitet. Utvalget har imidlertid også vurdert om det bør innføres en regel om erstatning for konkurrerende bruk av allemannsrettigheter. Utvalgets flertall (formannen, Ole Bjørn Støle og Terje Karterud), vil ikke anbefale en utvidelse av området som er alminnelig erstatningsrettslig vernet, mens mindretallet (Egil Kvammen) mener det bør innføres en slik regel. Den nærmere drøftelse av spørsmålet fremgår av kapittel 8.

I kapittel 8 er også spørsmålet om ansvar for skadeforvoldelse vurdert. Det er en rekke ulike skaderisiki forbundet med havbeitevirksomhet. Noen av disse er av helt generell karakter, andre er mer spesielt knyttet til utsetting av organismer i miljøet. Dette kan være forurensningsskader og forurensninglovens regler om erstatningsansvar vil i så fall komme til anvendelse. Utvalget mener at det ikke bør innføres særregler for havbeitevirksomhet her. Ved annen skade kommer de ellers gjeldende erstatningsregler til anvendelse.

Havbeitevirksomhet vil berøre de forvaltningsoppgaver som de respektive myndigheter har etter den eksisterende lovgivning. Uansett hvilken art som settes ut på havbeite, vil havbeitevirksomheten påvirke betingelsene i havet og dermed få konsekvenser for de forskjellige ville bestander i havet. Utvalget mener det neppe er aktuelt å opprette en ny forvaltningsenhet til å stå for forvaltningen av havbeite, men utvalget anser det forøvrig ikke som sin oppgave å ta stilling til hvordan havbeitevirksomheten skal forvaltes, og hvilken myndigheter som skal tildeles forvaltningsansvaret i en ny havbeitelov. Den nærmere drøftelse av spørsmålet er inntatt i kapittel 9.

I kapittel 10 fremgår utvalgets drøftelse av spørsmålet om lovstruktur. Utvalget har vurdert om regler om havbeite bør innarbeides i eksisterende lover eller om det bør gis en ny lov om havbeite. Utvalget har konkludert med at det bør gis en ny havbeitelov.

Den foreslåtte havbeiteloven vil neppe ha særlig store økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige, se i denne sammenheng kapittel 11.

I kapittel 12 er inntatt merknadene til enkelte paragrafer.