7 Gjenfangst – eksklusivitet

7.1 Innledning

Utvalget har valgt å definere havbeite som utsetting og gjenfangst av akvatiske organismer (planter og dyr) i næringsøyemed. Havbeite blir dermed en form for kulturbetinget fiske. Begrepet kulturbetinget fiske brukes også i betydningen fiske på naturlige bestander som er styrket ved hjelp av ulike kultiveringstiltak. Det som skiller havbeite fra andre kultiveringstiltak, er at havbeite omfatter alle faser, fra utsetting til gjenfangst. Selve ordet havbeite gjenspeiler en fremstilling om at fisken settes ut på beite og så fanges inn igjen. De rettslige spørsmål knytter seg særlig til at en interessent bruker naturen for å fø opp sine organismer, og til hvordan man skal kunne beskytte den interesse som knytter seg til innsamlingen av organismene når beiteperioden er ferdig. Formålet ved havbeite er at gjenfangst av den utsatte fisken skal gi økonomisk lønnsomhet.

Fiskens livssyklus blir også havbeiters produksjonsyklus. Vi kan dele produksjonsyklusen i 3 faser:

1. Kultiveringsfasen eller kulturfasen.

2. Utsettings- og oppvekstfasen.

3. Gjenfangstfasen.

Den første fasen omfatter den del av produksjonen som må foregå i kultur, det vil si i oppdrettsanlegg hvor den fôres og er beskyttet mot predatorer. Dette omfatter klekking av rogn, oppfôring av yngel frem til neste fase, som kalles utsettingsfasen.

Tidspunktet for utsetting på havbeite vil være biologisk betinget og målet vil være det økonomisk optimale.

I oppvekstfasen må ungfisken vernes mot beskatning. Det må være regler som regulerer fisket til den har nådd en kommersiell interessant størrelse. Da starter gjenfangstfasen.

Tidspunktet for høsting vil variere etter art.

I forsøkene som har vært foretatt i regi av PUSH-programmet, viser det seg at torsken fiskes allerede som ettåring, mens mesteparten blir tatt som to-åring. Det beste ville være om høstingen skjedde ved en alder av tre år. Ifølge Evaluering av havbeiteprogrammet PUSH for april 1993, kan tiden fra utsett av torskeyngel til den har nådd minstemålet (47 cm – Nord-Norge) være meget lang. Forsøk fra Stålvikbotn i Malangen viser at mesteparten av den utsatte torsken ikke var slaktemoden etter 5 år i sjøen (gjennomsnittslengde 38,7 cm).

Dersom hummeren settes ut mellom 6 og 10 måneder gammel vil det ta 5 til 6 år før hoveddelen av den utsatte gruppen har nådd minstemålet (24 cm total lengde eller 83 mm carapaxlengde (ryggskall)). Det er store variasjoner. Sentvoksende individer kan bruke mer enn 6 år, mens hurtigvoksende hanner når minstemålet allerede etter 3 år.

Laksen høstes når den vender tilbake fra 1 til 3 år etter utsetting, det vil si som smålaks, mellomlaks eller storlaks.

Forsøk med røye har vist at tilveksten (målt som prosent i vektøkning) for villfisk er best for førstegangsvandrende liten fisk, og avtar ved senere sjøopphold og økende størrelse. For oppdrettsfisk er forholdet at førstegangsvandrere har liten eller ingen tilvekst, men at denne øker kraftig ved andre sjøopphold. Den dårlige tilveksten i første sjøopphold for oppdrettsfisk forklares bl.a. med at denne fisken trenger tid på å omstille seg til overgang til naturlig føde, og at den ikke rekker omstillingen på et kort sjøopphold. I gjennomsnitt har gjenfangst av oppdrettsfisk etter 2 sjøopphold vært 3%.

Utvalget har mottatt tabell 7.1 som viser gjenfangst og total lønnsomhet ved utsetting av 100 000 yngel på havbeite fra PUSH-programmet som er utarbeidet på grunnlag av løpende resultater som er innkommet i løpet av PUSH-programmet. Gjenfangstprosentene er ikke vitenskapelig/statistisk påvist ennå, men i gode år kan prosentene legges til grunn som realistiske.

Lønnsomhetsgrensen er for laks 8%, torsk 40%, hummer 27% og røye 67%. Gjenfangstprosenten er pr. i dag lavere enn lønnsomhetsgrensen for de fleste arter. Det er kun direkte kostnader ved pris pr. yngel inklusiv utsetting- og merkingskostnader som er lagt inn som kostnad. Kapitalkostnader og eventuelle ekspropriasjonskostnader vil tilsi at gjenfangstprosenten må være høyere for at havbeite skal bli økonomisk lønnsomt. Det fremstår etter tabell 7.1 som helt nødvendig at utsetter gis eksklusiv rett til gjenfangst hvis havbeite skal bli økonomisk lønnsomt.

Havbeitevirksomhet er kostnadskrevende. Utvalget fikk derfor i oppdrag blant annet å gjennomgå behovet for ny lovgivning som kan skape rammebetingelser som gjør det økonomisk forsvarlig å drive med havbeite, jfr. St.prp.nr. 95 (1989-90) s. 23.

7.2 Retten til fiske i dag

Hvem som i dag har adgang til å drive fiske vil variere alt ettersom om det er fiske etter marine arter eller fiske etter anadrome laksefisk.

Ved fiske etter marine arter er det med få unntak ingen særrettigheter. Fiske etter marine arter i sjø er en allemannsrett og begrenses av reglene i saltvannsfiskeloven og lov av 16. juni 1972 nr. 57 om deltagelse i fiske (deltakerloven), samt lov av 21. august 1951 om fiske med trål.

Ved fiske etter anadrome laksefisk er det bestemmelser om fiskeretten i lakselovens kapittel IV.

Grunneiers rett til fiske er regulert i lovens § 16. I vassdrag (ferskvann) er det grunneier som har enerett til å utøve fiske, jfr. lakselovens § 16 første ledd bokstav a.

I sjøen har grunneier enerett til fisk/fangst med faststående redskap, jfr. lakselovens § 16 første ledd bokstav b. Fiske med stang og dorg er fritt for allmennheten.

Om reindriftsamenes rett til fiske, se lakselovens § 22, annet ledd som viser til reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 § 14.

For den lokale befolkningens rett til fiske i Finnmark er det særregel i lakselovens § 22 fjerde ledd og § 24.

Regulering av fangst fremgår av lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefiske og innlandsfiske m.v. § 4 jfr. § 33.

Utenfor fiskerigrensen foregår det et fiske etter laks ved Vest-Grønland og Færøyene. Dette fisket er kvoteregulert i henhold til den Nordatlantiske laksevernkonvensjon (NASCO).

7.3 Utvalgets synspunkter

7.3.1 Norsk lov i dag

For utsetter vil det sentrale spørsmål være om han gis enerett til gjenfangst av utsatte organismer.

Vi har i det eksisterende lovverk ikke regler som gir utsetter eksklusiv rett til gjenfangst av den utsatte art og utvalget har derfor måttet ta standpunkt til om det bør innføres en slik regel.

7.3.2 Utenlandsk lov

Det har i denne sammenheng vært naturlig for utvalget å se hen til hvorledes problemet er løst i andre land. Det er særlig Japan, USA, Canada og i Europa, Island hvor havbeite drives i noe særlig omfang. Av de land som driver med havbeite og som utvalget har undersøkt, er det, unntatt i helt spesielle tilfelle, kun Island som har regler om at utsetter skal gis eksklusiv rett til gjenfangst. Når andre land som driver med havbeite ikke har regler om gjenfangstrett, har dette sammenheng med at retten til fiske er regulert annerledes enn hos oss. I Japan følger for eksempel retten til fiske det geografiske området man bor.

Da grunnlaget for retten til fiske i de nevnte land, er forskjellig fra den norske ordningen, har utvalget ikke funnet å legge vesentlig vekt på hvorledes spørsmålet om gjenfangstrett er løst der.

7.3.3 Utgangspunkt

Ved vurderingen av om utsetter bør gis eksklusiv rett til gjenfangst, er det naturlig å ta utgangspunkt i prinsippet om at den som sår også bør få høste.

Den som setter i gang med havbeite foretar økonomiske investeringer. Det vil være investeringer som man må ha en viss rett til å beskytte. Den eneste måten å gjøre dette på ved havbeite er å gi den eller de som setter ut fisken en bedre rett under gjenfangsten. Isolert sett taler dette hensyn for at utsetter gis eksklusiv rett til gjenfangst.

7.3.4 Økonomisk grunnlag

Dersom det skal være økonomisk forsvarlig å drive med havbeite er det nødvendig at den som setter ut fisken også får særrett til å gjenfange den. Det avgjørende spørsmål for den eller de privatpersoner som vurderer å starte havbeitevirksomhet, vil derfor være om utsetter gis eksklusiv rett til gjenfangst av den utsatte fisk. I praksis må dette gjennomføres ved at utsetter gis rett til å fiske etter den art som er utsatt, og at denne retten defineres i tid og rom slik at utsetteren i praksis oppnår å gjenfange de av de utsatte individene som lar seg gjenfange.

7.3.5 Biologisk grunnlag

Dersom biomassen av den utsatte art totalt sett økes, er dette et sterkt argument for at utsetter gis eksklusiv rett til gjenfangst. Ved utsetting av laks synes dette å være tilfelle. Det kan her vises til forsøkene i Opløy i Nord-Trøndelag. Opløyelva som før forsøk med utsetting av lakseyngel ikke var lakseførende, er i dag den tredje største lakseelv i Namdalen.

Ved utsett av torskeyngel, er utvalget dog oppmerksom på at forsøk i Masfjorden har vist at biomassen ikke økes etter at torsk har vært utsatt. Dette kan tale mot å gi utsetter eksklusiv gjenfangstrett. Utvalget legger imidlertid lite vekt på dette ene forsøket. Før utsetting av torsk i Masfjorden var forskerne oppmerksom på at produksjonspotensialet for vill torsk i en lukket fjord er dårligere enn i et åpent kystområde. Dette skyldes blant annet at det er dårligere tilgang på plankton i en lukket fjord. Forsøket med å sette ut torsk i Masfjorden ble imidlertid satt i gang for å undersøke de styrende mekanismer for produksjon av torsk, og for å måle bæreevnen for torsk i et fjordområde.

Det er nå satt i gang forsøk på utsetting av torsk i Øygarden utenfor Bergen. Fordi vekstpotensialet er bedre for villfisk i dette området antar forskerne at det også vil være større produksjonspotensiale for utsatt torsk i Øygarden enn det var i Masfjorden.

Dersom det biologiske forhold i havet eller i en fjord eller i et vassdrag forrykkes, er det likevel ikke selvsagt at utsetter bør gis en særrett til gjenfangst av den utsatte art. Utvalget er kjent med at ved utsett av laks i ørretførende men ikke lakseførende elv, har elven etter en tid gått over fra å være ørretførende til å bli lakseførende. Den eller de som tidligere fisket ørret i elven,blir i slike tilfeller frarøvet retten til å fiske etter ørret. Det synes da ikke umiddelbart like naturlig å skulle gi utsetter av laks eksklusiv rett til drive med fiske etter laks.

7.3.6 Gjennomføring av eksklusiviteten

Man kan spørre om retten til gjenfangst skal være knyttet til de utsatte individer eller om den bør sikres på en annen måte.

I teorien har eierforholdet til den utsatte fisk vært diskutert. Hovedregelen i norsk rett er at fisk i sitt naturlige miljø ikke er underlagt eiendomsrett. Spørsmålet er om det forhold at fisken settes ut endrer på dette utgangspunkt. En forutsetning for det, må være at fisken kan skilles fra annen fisk på en praktisk måte. Det har vært hevdet at fisk som er merket, vil kunne betraktes som utsetterens eiendom. Utvalget mener diskusjonen om eiendomsretten til individuell fisk har liten praktisk interesse og går ikke nærmere inn på disse spørsmålene.

For det første ville nevnte problemstillinger være av mer akademisk art ved utsetting av fisk i stor målestokk særlig hensett til at det lar seg vanskelig gjøre å individmerke fisk i stor skala. Dette vil bli altfor tidkrevende og kostbart.

I forsøkene med torsk, merkes all utsatt fisk enten kjemisk eller genetisk. Dette krever at en prøve av fisken analyseres på laboratorium. Det er ikke mulig å merke all utsatt fisk med utvendige merker. Snutemerking kan brukes, men det er meget kostbart. Bruk av mikrotagging av samtlige individer har vært drøftet, men problemet er imidlertid at det kreves spesielt utstyr for å kunne lese disse merkene. Alminnelige fiskere og fritidsfiskere vil ikke se disse merkene umiddelbart, slik at for dem fremstår fisken som umerket.

Det er utviklet en egnet metode for å merke hummeryngel fra ca. 3 cm, med magnetiske, innvendige mikromerker. Etter at hummeren når 15 cm, kan også ytre merker som spagettimerker nyttes.

I forsøkene med anadrome laksefisk, merkes all utsatt fisk ved hjelp av enten mekaniske merker (Carlinmerker), eller finneklipping/kjeveklipping. Finneklipping brukes også ved merkeforsøk i forbindelse med kultivering.

På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke vil være hensiktsmessig å benytte seg av merking for å sikre gjenfangstretten. For utsetter vil det være retten til fiske som er interessant og ikke hvem som eier fisken.

Etter utvalgets oppfatning bør retten til gjenfangst heller sikres ved at utsetteren gis en beskyttet rett til fiske i et nærmere geografisk avgrenset område. Område bør avgrenses på en slik måte at det i store trekk dekker de steder der sannsynligheten er størst for at den fangst som skjer, i det vesentlige omfatter utsatt, og ikke vill fisk.

7.3.7 Andres rett til fiske, konkurrerende forhold

Når gjenfangsten knyttes til et geografisk område, kan det reises spørsmål om det er naturlig at utsetter gis eksklusiv rett til gjenfangst hvor utsetter samtidig borttar andres rettigheter til å fiske etter den utsatte art i området. De rettigheter utvalget her tenker på, er rettigheter som baserer seg på allemannsretten. Dette er næringsmessig fiske og fritidsfiske.

Fritidsfiske har, for utøveren, ofte ikke en økonomisk betydning av en slik størrelse at den av den grunn bør beskyttes. Det er gjerne en virksomhet som utøves i rekreasjonsøyemed og av velferdsgrunner. Men også slike forhold må tillegges betydelig vekt. Det vil kunne skape stor misnøye hvis det offentlige fratar fastboende eller hyttefolk deres rett til fiske. Det kan heller ikke ses bort fra at vesentlige innskrenkninger i adgangen til fritidsfiske vil kunne påvirke verdien av tilliggende fritidseiendommer. Utvalget finner likevel ikke at hensynet til allmennhetens rett til fiske bør være til hinder for at utsetter gis eksklusiv gjenfangstrett.

Derimot må det offentlige kunne nekte å gi tillatelse til havbeiteformål i et område hvor andres interesser blir berørt på en vesentlig måte.

7.3.8 Rettigheter som bygger på lov

Rettigheter til å utøve fiske som følger av lov eller sedvane kan ikke uten videre oppheves ved at utsetter gis eksklusiv gjenfangstrett.

En havbeitetillatelse vil ikke gripe inn i privatrettslige forhold. Dette må rettighetshaver selv ordne opp i.

Ved utsetting av anadrome laksefisk vil derfor utsetter kun få en begrenset eksklusiv rett til fiske etter den utsatte art, ettersom grunneieren har en rett til å fiske etter lakseloven. Denne retten er av en slik karakter at den nyter ekspropriasjonsrettslig vern.

Dersom utsetter ønsker å bortta grunneiers rett til fiske etter anadrome laksefisk i henhold til lakselovens § 16, må grunneiers rett eksproprieres. Utvalget har derfor foreslått en tilføyelse til oreigningsloven slik at det skapes en hjemmel for ekspropriasjon av slike rettigheter.

7.4 Omfanget (utstrekningen) av eksklusiv gjenfangst

Det neste spørsmål utvalget har måttet ta standpunkt til, er hvorledes den eksklusive rett til fiske skal utøves og om den skal begrenses i tid og rom.

7.4.1 Utgangspunkt

Det er en klar målsetting ved utstedelse av havbeitetillatelse at utsetter skal fiske opp den utsatte fisk. Ved utsetting av fisk i sjøen vil det skje en forrykking av naturlige biologiske og økologiske forhold. Gjenfangsten har således et todelt formål – både å gi utsetteren avkastning på sin investering – og i størst mulig grad gjenoppretting av den økologiske balansen. For å nå dette formål er det tilstrekkelig at utsetteren gis en tidsavgrenset rett til gjenfangst. Tidsavgrensningen må bestemmes ut fra vandrings- og oppvekstmønsteret til den utsatte arten.

7.4.2 Forholdet i sjø/vassdrag

Forutsetninger for et genetisk og økologisk forsvarlig havbeite vil blant annet være knyttet til gjenfangststrategi, smitterisiko og bæreevne i havet.

Laks og torsk som blir satt ut på havbeite blander seg med villfisken. Utsatt fisk vil derfor kunne påvirke de ville bestander. I dag kjenner vi lite til omfanget av alle virkningene, men man vet at det vil være fare for overfiske av ville bestander og forskyvninger av økosystemet i havet.

Risikoen for uønskede effekter på ville laksestammer vil være knyttet til vandringsfasen og graden av streifing i forhold til vassdrag med ville bestander. Vi vet at hver lakseførende elv har sin egen laksestamme med genetiske særtrekk. Det viser seg at feilvandring av villfisk blir større ved at det er satt ut fisk. Villfisk og utsatt fisk vil på tilbakevandring til opprinnelig gytested gå sammen langs kysten. Før laksen finner sin gyteelv, vil den rote litt og gå innom andre elver før den finner sin opprinnelige gyteelv. Villfisk og utsatt fisk vil på flere måter kunne blande seg med hverandre. Dette bør man forhindre. Ved utsetting av laks vet vi at dersom den utsatte fisk gyter og reproduserer seg, vil dette på sikt gå utover villfisken.

Vi har i dag begrenset kunnskap om næringsgrunnlaget i havet. Vi vet imidlertid at overskridelse av havets bæreevne vil virke negativt inn på såvel overlevelse som vekst for de arter som blir berørt. Utsetting av torsk vil for eksempel ikke fortrenge ville bestander, men det kan bli for stor tetthet totalt sett i forhold til fødetilbudet. Dersom tettheten av torsk økes mye i et område, kan dette medføre økt dødelighet av vill torsk i området.

For å begrense økologisk forrykking ved masseutsetting av fisk i elver, vassdrag og i sjøen bør man hindre at den utsatte fisk gyter og reproduserer seg. Av den grunn må det stilles krav om gjenfangstplikt for utsetter.

7.4.3 Hensynet til utsetter

Utsetter må gis mulighet til å gjenfange den utsatte fisk når den har nådd næringsmessig størrelse. Tidsrommet havbeitetillatelsen gis for kan av den grunn variere alt etter hvilken art det gjelder. Videre må utsetter gis mulighet til gjenfangst i det området hvor den utsatte fisk befinner seg.

7.4.4 Utvalgets oppfatning

Retten til gjenfangst er ikke knyttet til de utsatte individer i den forstand at utsetter har eiendomsretten til de fysiske individene. Utvalget har valgt å knytte gjenfangstretten til et geografisk avgrenset område, hvor den som innehar en havbeitetillatelse gis en særrett til fiske etter den utsatte art. Denne særretten er eksklusiv i forhold til andres fiske såfremt ikke andres rett til fiske bygger på eiendomsrett eller særskilt rettsgrunnlag. Området må avgrenses særskilt i forhold til den art det drives havbeite med, ut fra de kunnskaper og erfaringer man til enhver tid har om vandringsmønster, tilbakevandring etc. Formålet med en slik avgrensning er at utsetter får fanget så mye som mulig av de utsatte organismer uten at dette kommer urimelig i konflikt med andre konkurrerende interesser.

Utvalget anser det ikke formålstjenlig å fastlegge det geografiske gjenfangstområdets størrelse i loven. Dette bør overlates til det forvaltningsorganet som skal praktisere loven. Det antas at nyere forskning vil kunne gi forvaltningsorganet de opplysninger det trenger for å fastsette det geografiske området hvor gjenfangsten vil være optimal. Nyere forskning og erfaring kan tilsi at størrelsen på gjenfangstområdet vil kunne endre seg over tid. Gjenfangstområdet må i det enkelte tilfelle fastsettes ut fra den kunnskap man til enhver tid har.

Ved anadrome laksefisk er det i dag i stor grad forutsigbart til hvilket område fisken vil tilbakevandre. Utsetter skal primært ta opp den utsatte fisk og ikke annen fisk. Det er naturligvis vanskelig å fastsette en geografisk grense helt nøyaktig. Grensen må derfor settes ut fra blant annet praktiske hensyn. I sjøen utenfor elvemunningen, kan fisken tas med kilenot. Kilenoten dekker ca 100 X 50 meter. Den kan være større, men også mindre. Ved anadrome fiskeslag bør utsetter derfor gis eksklusiv fiskerett i en radius av ca. 150 m i sjøen utenfor elvemunning fra utsettingsstedet. I vassdrag bør det ved fastsettelsen av gjenfangstområde ses hen til hvor det naturlige punkt er til å stoppe fisken, hvor det er naturlig med fiskesperre. Dette vil antagelig ligge innenfor en strekning av ca. 1 km fra utsettingsstedet, og utsetters gjenfangstområde kan da fastsettes på en strekning av inntil 1 km fra utsettingsstedet i elven.

I de forsøk hvor laks er satt ut i sjøen og ikke i nærheten av lakseførende elv, har forsøk vist at laksen gjenfanges i et området på ca 1 km fra utsettingsstedet i sjøen. Dersom det settes ut laks i sjø i et område hvor det ikke er lakseførende elv i tilknytning til sjø, synes det som gjenfangstområdet da bør være i en radius av 1 km i sjøen fra utsettingsstedet.

Når det gjelder marine arter vil den geografiske avgrensningen måtte variere med ulike marine arter.

Torsken er ganske stasjonær de første årene.

Forsøk med utsett av torsk viser imidlertid at gjenfangstområdet for utsatt torsk vil avhenge av om torsk er satt ut i et åpent eller i et mer lukket område.

Forsøk på Austevoll og Masfjorden viser at omtrent 90% av gjenfangstene blir tatt mindre enn 5 km fra utsettingsstedet.

Utsetter bør derfor gis eksklusiv fiskerett i en radius av 5 km fra utsettingsstedet såvel i fjord som i sjø, dersom torsk er satt ut i et lukket område.

I de forsøk hvor torsken har vært satt ut i åpnere områder har gjenfangst av torsk vært innen en radius av 10 km ved utsetting i sjøen langs kysten. Dette er påvist ved utsetting i Øygarden, utenfor Bergen og ved utsetting i Nord-Trøndelag.

Ved utsett i mer åpne områder synes det derfor som om utsetter bør gis eksklusiv rett til fiske etter torsk i en noe større radius enn 5 km fra utsettingsstedet.

Av skriftlig materiale som utvalget har gått gjennom, synes det som om hummeren er stasjonær. Gjenfangst av utsatt hummer bør derfor skje i utsettingsområdet, f.eks. i en bukt, rundt en øy o.l.

Utvalget har imidlertid i løpet av sin arbeidsperiode blitt kjent med at hummeren kan vise seg å bli mindre stasjonær ved masseutsetting. Ved de forsøk man i dag har hatt, har hummeren hatt god plass og tilstrekkelig for. Ved storstilt utsetting kan det bli plassmangel for hummeren og det kan i tillegg bli mangel på for. Det kan under slike forhold vise seg at hummeren blir mer bevegelig enn i dag antatt. I tillegg har hummeren i dag vært fanget når den har hatt en størrelse på ca 22 cm. Det er opplyst at restaurantmarkedet i Europa er beste marked for salg av hummer, og for å få best mulig pris på hummeren må den selges levende og i en størrelse av ca. 24 cm. Fra oktober 1993 er minstemålet for å fange hummer 25 cm. Det synes som om hummeren ved å vokse mer også beveger seg mer. I så fall vil gjenfangstområdet måtte omfatte et noe større areal.

I tillegg til at havbeitekonsesjonen gjøres tidsbegrenset og at utsetter må utøve sin gjenfangstrett etter den utsatte art innen et bestemt geografisk område, er det også nødvendig å avgrense gjenfangstretten til bestemte tider på året og til det tidspunkt når den utsatte art har nådd næringsmessig størrelse. Det er kun på tider da man vet at det er tid for å fiske den utsatte art at utsetter bør gis rett til å utøve gjenfangsten.

7.5 Utnyttelse av gjenfangstretten

Gjenfangsten kan skje for å utnytte produksjonsverdien av den utsatte fisk. Havbeite vil da være en måte å øke mengden av tilgjengelig fisk på som et supplement til det tradisjonelle fisket. Havbeitenæringen antas på denne måte å ha i seg et mulig potensiale til å bli en bærekraftig vekstnæring i kystområdene.

Næringsgrunnlag og bosetting i kystdistriktene har fra historisk tid basert seg på tilgjengelige naturressurser i havet. Før havfiske som drives med kapitalkrevende fartøy var fremtredende, drev man ved siden av de større sesongfiskeriene det såkalte heimefiske. Det vil si fiske i kystnært farvann hvor utøveren bodde hjemme og drev fiske en dags reise fra hjemmet. På mindre steder drev man da et mer lokalt fiske med tradisjonell tilvirkning av tørrfisk, klippfisk og saltfisk. Da denne form for fiske ble benyttet hadde man langs kysten mottakerapparat for fisken. Utviklingen med større havgående fartøyer for leveranse til foredlingsanlegg har medført en konsentrasjon av virksomhet på mer sentrale steder og mottakerappatet langs kysten er nedbygd. Havbeite vil kunne bidra til at foredlingsindustrien får jevnere tilgang på råstoff – dette vil også være tilfellet for ferskfiskmarkedene – og på denne måte kan havbeite gi grunnlag for flere arbeidsplasser langs kysten.

Utvalget ønsker ikke at det skal stilles krav om at det er utsetter selv som gjenfanger den utsatte fisk. Dette fordi gjenfangsten også kan skje som et ledd i sportsfiske og rekreasjon. Den verdi som utsettingen representerer kan da realiseres ved salg av fiskerettigheter i gjenfangstområdet. Dette vil særlig være aktuelt ved lakserettigheter. Ved havbeite av hummer antas det at en aktuell modell i forbindelse med gjenfangst vil være at de som fanger i gjenfangstområde betaler et visst beløp for oppfanget kvantum. På denne måte kan havbeite være med på å utvikle den lokale reiselivsnæringen. Nevnte type ringvirkninger har havbeiteprosjektet i Opløy ført til. Før starten av dette prosjektet var det fanget få laks og det var ingen organisert aktivitet med hensyn til sportsfiske. Sideeffekten av utsatt laks i Opløy­elva, er økning i turismen, og økte inntekter i form av salg av fiskekort og utleie av overnattingsrom i området. Eksempelet viser at utsett av fisk kan være med på å øke inntektene i en kommune, ikke bare for utsetter men også for andre.