5 Faktiske og biologiske sider ved artene
5.1 Laks
5.1.1 Innledning
Den nordatlantiske laksen ( Salmo salar), kan deles inn i tre genetiske hovedgrupper. Disse er:
Laks fra Østersjølandene.
Laks fra vassdrag som drenerer til den østlige (europeiske) delen av Atlanterhavet.
Laks fra vassdrag som drenerer til den vestlige (amerikanske) delen av Atlanterhavet.
Norsk laks tilhører gruppe to.
Den enkelte gruppe av de som er nevnt ovenfor, kan igjen deles inn i stammer eller populasjoner som er genetisk forskjellige både innen og mellom de ulike vassdrag. Forvaltningen av den ville laksen skjer i dag på stamme- eller populasjonsnivå så langt det lar seg gjøre. I Norge har vi i dag ca 500 vassdrag hvor det finnes laks i større eller mindre omfang. Etableringen av laks i vassdragene har skjedd etter siste istid. Vassdragene fordeler seg langs hele kysten fra Svenskegrensen i sør til den russiske grensen i nord.
5.1.2 Livssyklus
Laksen har en generasjonstid på 3 – 8 år. Laksen gyter i elvene om høsten. Gytetidspunktet i det enkelte vassdrag er avhengig av temperaturregimet i vassdraget. I vinterkalde elver gyter laksen i oktober/november, mens den i vintervarme elver ikke gyter før desember/januar. Antall fisk som gyter i det enkelte vassdrag er flere tusen i de største vassdragene, mens et betydelig antall vassdrag har færre enn hundre gytere pr generasjon. Lakseyngelen blir klekket våren etter gyting. Yngelen blir i vassdraget i 2 – 6 år mens den vokser opp. Når lakseungene blir tilstrekkelig store, smoltifiserer de (blir til smolt) før de vandrer ut i sjøen. Smoltifiseringsprosessen gjør at lakseungene blir i stand til å tåle sjøvann.
Utvandringen fra vassdragene skjer om våren. Tidspunktet dette skjer varierer fra vassdrag til vassdrag. Men det ser ut til å ha sammenheng med vannføring og -temperatur i vassdraget. I tillegg ser det ut til at temperaturen i sjøen spiller inn.
Etter utvandringen søker smolten ganske raskt ut til havs. Det er lite kjent nøyaktig hvor laksen befinner seg i den tiden den er i havet, men vi vet at det finnes norsk laks på oppvekst i områdene både ved Vest-Grønland og Færøyene. Det er grunn til å anta at det finnes laks på oppvekst i store deler av det nordlige Norskehav. Laksen blir i havet 1 – 4 år. Den laks som blir i havet lengst er også den som vandrer lengst. Den vender tilbake til vassdraget som smålaks (opptil 3 kilo), mellomlaks (3 til 7 kilo) eller storlaks (over 7 kilo) alt etter hvor lang tid den har vært i sjøen.
På vandring tilbake til vassdraget, ser det ut til at laksen kommer inn til kysten på et mindre antall områder. Deretter sprer den seg i kyststrømmen, med eller mot strømmen alt etter hvor den kommer inn til kysten i forhold til sitt eget vassdrag. Laksen søker tilbake til det vassdraget hvor den er klekket ut og vokst opp, men i tillegg søker den også mot den del av vassdraget, øvre, midtre eller nedre del, eller det sidevassdrag den er klekket i. Tidspunktet for laksens vandring opp i vassdraget varierer meget. Det kan være fra april/mai og helt til oktober/desember. Nærliggende vassdrag kan ha store forskjeller i oppvandringstidspunkt. Etter det vi vet, ser det ut til å være en arvelig komponent som er med å styre tidspunktet for oppvandring i vassdraget. Det samme gjelder alder og størrelse ved kjønnsmodning.
5.1.3 Fiske
I norske farvann fiskes det laks under tilbakevandringen til vassdragene. Dette fisket skjer både i sjø og ferskvann. I tillegg skjer det et fiske både ved Færøyene og Grønland.
Fisket ved Grønland og Færøyene skjer i henhold til avtale med hjemmel i Konvensjonen om vern av laks i det nordlige Atlanterhav (NASCO). Ved Færøyene tas det ca 550 tonn laks årlig, av dette utgjør norsk laks ca 50 – 70%.
I sjøen skjer fisket både med faststående redskap og med sportsredskap. Fiske med faststående redskap, kilenot, krokgarn og lakseverp, er på samme måte som fiske i vassdrag, en rett som er knyttet til fast eiendom. Bruk av sportsfiskeredskap som stang, dorg og oter er fritt for alle og enhver. Fisketiden i sjøen er som hovedregel fra 1. juni til 4. august for alle typer redskaper. Det er ikke tillatt å bruke andre redskaper ved fiske i sjøen enn de som er nevnt her. Det norske laksefisket i sjøen beskatter ikke bare norsk laks, men også laks fra Finland, Russland og Sverige. Det norske fisket på finsk, russisk og svensk laks, har de respektive land anledning til å ta opp gjennom NASCO i henhold til konvensjonen.
I ferskvann er fisket etter laks en rettighet som er knyttet til fast eiendom. Fisket er imidlertid regulert i lakseloven, og kan bare skje med stang og håndsnøre. Som hovedregel er sesongen fra 1. juni til 17. august.
5.1.4 Erfaringer ved utsetting av fisk
På samme måte som vill fisk, vandrer også kunstig klekket fisk som blir satt ut tilbake til det området/vassdraget hvor den er blitt satt ut. Voksen fisk av smolt som er satt ut i elvemunningen er mindre motivert for å vandre opp i vassdraget enn de voksne individer av den fisk som har vandret ned vassdraget. Den fisk som blir satt ut i elvemunningen blir da også betydelig forsinket i oppvandringen. Hvis smolten blir satt ut til havs, søker den tilbake til utsettingsområdet når den er blitt voksen. Når så gytetiden nærmer seg, søker den opp i de vassdrag som er i nærheten.
Det er kjent at det skjer en del feilvandring ved at den voksne fisken går opp i andre vassdrag enn der den har vokst opp. Det viser seg at graden av feilvandring er avhengig av vassdragets størrelse. Dess mindre vassdrag, dess større grad av feilvandring. I de store vassdragene er feilvandringen på 0 – 2%, mens den i riktig små vassdrag (Vardneselva) kan være på over 50%.
Forsøk har vist at smolt som har blitt satt ut til andre tider enn mai-juni overlever dårligere, og finner i mindre grad tilbake til der hvor den er satt ut. Smolt som er satt ut om vinteren har til nå ikke vist overlevelse i det hele tatt.
5.1.5 Hvordan vil havbeite påvirke de ville bestander
Forutsetninger for et genetisk og økologisk forsvarlig havbeite vil være knyttet til:
Valg av stamfisk
Settefiskens/smoltens egenskaper
Valg av utsettingslokalitet
Gjenfangststrategi
Smitterisiko
Bæreevne i havet
Som en følge av at laks som er satt ut på havbeite vil opptre på samme måte som villaks, vil den fisk som blir satt ut kunne påvirke de ville bestander. Pr i dag kjenner man lite til omfanget av alle virkningene, men man vet at det vil være fare for overfiske av ville bestander, forskyvninger av økosystemet i havet, spredning av havbeitelaks til andre bestander og overføring av sykdom.
Man kan si at risikoen for uønskede effekter på ville bestander vil være knyttet til vandringsfasen og graden av streifing i forhold til vassdrag med ville bestander.
Man vet i dag for lite til å forutsi de genetiske virkningene av spredningen av havbeitelaks til andre bestander. Men et havbeite må ikke legges opp slik at det blir en trussel mot den genetiske ressurs som de ville bestander representerer.
Smitterisikoen vil ha sammenheng med vandringsruten, strømforhold og avstand til vassdrag med ville bestander og avstanden til matfiskoppdrett. Men i tillegg vil den generelle fare for smitte i sjøen spille inn. Skal man redusere faren for spredning av sykdommer, må det foreligge konkrete helseplaner/sykdomskontroll for havbeiteanlegg.
Dersom man vil redusere faren for overfiske av ville bestander, bør ikke fangst av havbeitelaks skje i vandringsområder hvor bestandene er blandet. Siden man fisker mer intensivt i områder der det er utsatt fisk, vil også beskatningen av vill fisk som befinner seg i det samme området øke. Dette kan være svært uheldig der det dreier seg om stammer med få individer. Det er derfor tilbakevandringsruten til andre bestander som må bestemme området for hvor det kan tillates gjenfangst.
Ved utsetting i tilknytning til vassdrag uten mulighet for naturlig reproduksjon må alt gjenfanges.
Et havbeite med sikte på økte fangster for et fiske hvor bestandene er blandet, vil bryte med prinsippet om laksen skal forvaltes på stamme- eller populasjonsnivå. Havbeite må derfor organiseres med beskatning rettet mot den enkelte stamme eller populasjon, og kan bare skje ved organisert gjenfangst på utsettingsstedet.
Vi har i dag begrenset kunnskap om næringsgrunnlaget i havet. Men vi vet at overskridelse av havets bæreevne vil virke negativt inn på både overlevelse og vekst for de arter som blir berørt. Et havbeite med laks forutsetter at det er nok mat i havet til å bære en større bestand av laks enn det vi har i dag. Antall smolt som blir satt ut på havbeite må ses i sammenheng med produksjonen av villsmolt og havets bæreevne.
5.2 Sjørøye
5.2.1 Innledning
Sjørøye ( Salvelinus alpinus L) er en sirkumpolar art. I Norge er den utbredt fra Indre Folla i Nord-Trøndelag og nordover. På samme måte som laks, er også sjørøye delt inn i en lang rekke lokale mer eller mindre adskilte lokale bestander. På 60- og 70-tallet invaderte sjørøye flere vassdrag i Hardanger uten at man vet om dette skyldes utsetting eller naturlig kolonisering. Denne røya har nå dannet tette bestander i flere vassdrag i området.
5.2.2 Livssyklus
Sjørøye har en generasjonstid på 5 – 7 år til den gyter første gang. Men i motsetning til laksen, gyter sjørøye hvert år etter at den er blitt kjønnsmoden. Sjørøye kan bli helt opp mot 40 år gammel, men vanlig livslengde ligger på ca 10 år.
Sjørøye gyter i kalde vassdrag om høsten. Gytingen skjer i vann og i stille elver i perioden oktober/november. I de aller fleste vassdrag er antallet gytere stort. Yngelen blir klekket våren etter gyting. Yngelen blir i vassdraget 3 – 6 år mens den vokser opp. Det første året vokser røyeungene raskere enn lakseungene. Når den er blitt tilstrekkelig stor, smoltifiserer den før de vandrer ut i sjøen. Smoltifiseringsprosessen gjør røye i stand til å tåle sjøvann.
Utvandringen fra vassdragene skjer om våren. Tidspunktet for utvandring avhenger av om sjørøye har vært i sjøen tidligere. Individer som har vært i sjøen tidligere kan vandre ut så tidlig som april/mai, mens smolten (første gangs utvandring) ikke vandrer før i mai/ juni.
Etter utvandringen holder sjørøye seg i nære fjord- og sjøområder. Etter at den har vært i sjøen 1 – 2 måneder vandrer den igjen opp i ferskvann. All sjørøye overvintrer hvert år i ferskvann. Den sjørøye som enda ikke er gytemoden (gjeldfisk) ser ut til å vandre opp i det nærmeste vassdrag som er best egnet for overvintring. Den gytemodne sjørøye derimot, søker til det vassdraget hvor den selv ble klekket. Sjørøye blir gytemoden etter å ha vært i sjøen 2 – 3 ganger.
Alt etter som forholdene ligger til rette, deler sjørøyebestanden seg i en stasjonær bestand som blir i vassdraget hele livet og en bestand som vandrer mellom sjø og ferskvann i normal syklus.
5.2.3 Fiske
Sjørøye blir i det alt vesentlige fisket i vassdrag. Fisket i vassdrag skjer for det meste med faststående redskap, men den kan også tas med sportsredskap som stang og oter. Retten til fiske i vassdrag er knyttet til fast eiendom.
5.2.4 Erfaringer ved utsetting av fisk
Det har til nå ikke vært foretatt utsettinger av sjørøye i på langt nær samme omfang som for laks. Erfaringene med utsettinger er derfor mindre enn for laks.
De erfaringer man har til nå med røye, tyder på at opprinnelsen til den enkelte fisk styrer vandringsmønstrene i større grad enn det som er tilfelle for laksen. Røye som blir satt ut søker i større grad tilbake til det vassdrag som foreldrene kom fra enn det som er tilfelle for laks, som vender tilbake til det sted der den ble satt ut.
I tillegg har man opplevet at sjørøye det første år etter utsetting har en negativ vekst, dvs si at fisken etter første sommer i sjøen er mindre enn da den ble satt ut om våren. Utsatt sjørøye har også vist generelt sett mindre tilvekst før tilbakevandring enn for ville bestander.
5.2.5 Hvordan vil havbeite påvirke de ville bestander
Forutsetningen for et forsvarlig havbeite med røye vil være knyttet til de samme faktorer som for laks.
Men man får også et nytt moment inn i forhold til valg av utsettingslokalitet og gjenfangststrategi. Sjørøye som sprer til områder hvor den ikke har vært tidligere har større negative konsekvenser på eksisterende fiskebestander enn det som er tilfelle for laks. Sjørøye har mye lettere for å etablere seg i nye områder enn laksen. Sjørøye som kommer til nye områder vil i alle fall på lang sikt ha negativ effekt på andre anadrome laksefisk som finnes i vassdraget, og særlig på laks. Sjørøye har også en stor reproduksjonsevne som gjør at den meget lett danner tette bestander med småvokst fisk dersom den ikke beskattes tilstrekkelig. Alt dette gjør at man ikke bør drive med havbeite med sjørøye utenfor de områder hvor den er naturlig utbredt fra før, det vil si nord for Indre Folla i Nord-Trøndelag.
Ved at sjørøye går opp i vassdragene hver vinter vil man for denne arten i forhold til laks, få beskatning hvert eneste år i den tiden den er oppe i vassdraget. I tillegg vil det kunne bli spørsmål om å skaffe egnede lokaliteter for denne overvintringen. Eventuelt må man bygge anlegg for å oppbevare fisken vinteren over, noe man slipper for laks.
En spesiell måte å skaffe settefisk på, er ved rusefangst av innlandsrøye. Ved at røya kan spalte seg i stasjonære og anadrome bestander som nevnt foran, kan man også bruke fisk fra stasjonære bestander som settefisk for sjørøye.
5.3 Torsk
5.3.1 Innledning
Forekomstene av torsk ( Gadus) blir vanligvis delt inn i atskilte grupper eller populasjoner. I norsk farvann deler en forekomstene i to store grupper; Norsk-arktisk torsk og kysttorsk.
Norsk-arktisk torsk har et stort utbredelsesområde fra Barentshavet i nord til Mørekysten i sør. Det er denne gruppen som står for det vesentlige av utbytte i norsk torskefiske.
Kysttorsken deler en vanligvis inn i mange grupper, mer eller mindre isolert fra hverandre. Disse gruppene har et begrenset utbredelsesområde, og er hver for seg av liten betydning i fiskerisammenheng.
Torsken er utbredt i hele Nord-Atlanteren. På den amerikanske side er den vanlig sør til Cape Hatteras og lever langs kysten og på bankene nord til iskanten.
Rike forekomster finnes også ved Grønland og Island. Ved det europeiske kontinent er torsken vanlig sør til Biscaya, mens det nordlige Barentshav og nord-enden av Spitsbergen danner nord-grensen.
5.3.2 Livssyklus
Torskens liv kan deles inn i 4 stadier:
Egg- og larvestadiet,
det pelagiske yngelstadium,
perioden fra bunnslåing til kjønnsmodning og
det kjønnsmodne stadium.
Torsken gyter vanligvis i mars/april, og eggene utvikler seg mens de svever i det øvre vannlag. Kystpopulasjonene strekker ofte gytetiden i begge retninger. Klekkingen er sterkt avhengig av sjøtemperaturen og skjer vanligvis etter 2 uker ved 7 grader celsius og ved 4 uker ved 2 grader celsius.
I den første delen av det pelagiske stadiet lever torskelarvene av plommesekken, men er avhengig av å finne næring før plommemassen er oppbrukt. Denne fasen regnes som kritisk for overlevingen. Dårlig klaff mellom tidspunktene for denne fasen og optimale næringsforhold, kan medføre massedød og resultere i en dårlig årsklasse. I den pelagiske fasen driver yngelen med strømmen.
Fra juni og utover resten av året søker yngelen mot bunnen. Tidspunktet er avhengig av miljø- og næringsforholdene. På Vestlandskysten starter denne bunnslåingen i juni, men i Barentshavet starter den vanligvis i oktober. Størrelsen av utbyttet av en årsklasse er ikke bare avhengig av hva som skjer i de pelagiske yngelstadiene. Vekstforhold og dødelighet i perioden fra bunnslåing til kjønnsmodning kan variere drastisk for de ulike årsklasser. Spesielt kan årsklasser som kommer inn i bestanden når næringstilgangen for større fisk er vanskelig, nærmest bli nedbeitet av større artsfrender.
Perioden frem til kjønnsmodning varierer svært i lengde fra 2 til rundt 10 år. Når torsken har nådd kjønnsmodning, gyter den årlig resten av livet dersom ikke ekstreme nærings- og miljøforhold hindrer det.
Vekst og alder ved kjønnsmodning kan variere og det synes som om næringstilgang og miljøforhold har betydning.
Torsken på Vestlandet blir kjønnsmoden i 2 – 4 års alder, mens den i Barentshavet modnes vanligvis ved 6 – 9 års alderen.
Torsken i Barentshavet vokser sent til en maksimumslengde som ligger klart over den som blir oppnådd av kysttorsken i løpet av betydelig kortere tid. Når kjønnsmodningen starter, går mye av energien til å lage kjønnsprodukter. Dermed vil mindre være tilgjengelig for vekst. Veksten vil da avta og gå mot en grenseverdi.
Når torsken har startet bunnstadiet, vil den med økende størrelse gå over fra å bli ført med strømmen til selv å vandre. Vandringens lengde varierer sterkt etter hvor torsken lever. De store produktive populasjonene vandrer mer enn de små og lokale forekomster. Det generelle vandringsmønster for torsk, vandring mellom beite og overvintringsområder kan i oseaniske bestander bety en betydelig geografisk forflytning som er nødvendig eller fordelaktig på grunn av miljøforholdene. I kystbestander er denne vandringen ofte bare vertikal forflytning. I dypere eller grunnere vann, eller kanskje ut og inn en fjord. I de fleste tilfeller beiter torsken mindre under overvintringen enn resten av året. I det sørlige Norge og i enkelte fjorder ser det imidlertid ut som om torsken beiter hele året, slik at vandringen mellom beite- og overvintringsområder ikke eksisterer.
Gytevandringens lengde varierer fra mange hundre nautiske mil (Barentshavet til Norskekysten), til nesten ingenting (beiteområdet og gyteområdet ligger like ved siden av hverandre). Gytevandringen kan starte både fra beite- og overvintringsområde. Torskens ernæring varierer sterkt med alder, område og årstid. Byttedyrets størrelse øker med fiskens størrelse, noe som minsker konkurransen mellom ulike størrelsesgrupper. I den pelagiske fasen er hovednæringen raudå i ulike stadium. Etter bunnslåingen er menyen som regel sammensatt av forskjellige bunndyr, reker, krill og andre krepsdyr. Krepsdyrene er vanligvis de viktigste. Næringssøket foregår i store deler av vannsøylen. Ved økende størrelse blir annen fisk etterhvert viktigere i matvalget, i tillegg spiser også torsken artsfrender. Spesielt når rike årsklasser oppstår, kan en vesentlig del av menyen bestå av mindre torsk. Kannibalismen er trolig naturens egen måte å gjennomføre bestandsreguleringer på. Generelt sett spiser torsken det som til enhver tid er tilgjengelig. Torskens biologi er karakterisert av en utrolig fleksibilitet og tilpasningsevne til de ulike miljø- og næringsforhold.
5.3.3 Fiske
Fiske etter torsk foregår hele året. Nord for 62 br.gr er fiske etter torsk kvoteregulert. Kvotene fastsettes hvert år på grunnlag av anbefalinger fra Havforskningsinstituttet. Fiske etter torsk med trål er konsesjonsbelagt og kvoteregulert. Fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper er som hovedregel kun kvoteregulert med unntak for en del havgående fartøyer. Fiske etter torsk sør for 62 br.gr. er fritt. Fiske er her kun underlagt permanente reguleringsforskrifter.
Næringsfiske skjer hovedsakelig ved fiskeredskaper som garn/line/snurrevad og jukse. Fritidsfiskere bruker hovedsakelig garn og stang, men også jukse/pilk benyttes.
5.3.4 Erfaringer ved utsetting av fisk
Vandringsmønsteret for den utsatte torsken i oppveksttiden er et viktig element ved bedømmelse av lønnsomhetsforholdene i havbeiteprosjekter. Flere undersøkelser har vist at yngel som ble sluppet fri som 0 – gruppe innenskjærs og i fjordområder forble i nærheten av utslippsstedet. I et utslippseksperiment ved Austevoll på Vestlandet i 1983, ble 96% av gjenfangsten fanget på grunt vann nær land mindre enn 10 km fra utslippsstedet. Gjennomsnittsvandringen var ca 3 km.
Flere undersøkelser bekrefter at det meste av den ville kysttorsken i disse områdene også er stedbundet. Det har dog blitt rapportert noe avvik, men det har spesielt vært for villtorsk som er merket under gytingen. Dette antyder at vandringsmønstrene for kysttorsk er forholdsvis ensartede i Norge, i det minste for yngel som blir sluppet fri innenskjærs. Forskjeller i vandringsmønster er funnet for torsk som er merket og sluppet fri utenom gytesesongen. Indikasjoner på varierende vandringsadferd for vill kysttorsk som følge av variasjoner i miljøet på yngel- og foringsplassene er rapportert, men en vet ikke om disse forskjellene har genetisk eller miljømessige årsaker. Videre forskning vil kunne vise dette.
Gjenfangstprosenten for utsatt yngel varierer fra noen få prosent til over tyve prosent.
Et framtidig næringsrettet havbeite vil kreve at det årlig produseres et stort antall utsettingsklar yngel. Produksjonsprosessen har imidlertid vist seg å være vanskelig. Fjorder og nære kystområders bæreevne for havbeitetorsk er under utredning. Produksjonspotensialet for havbeitetorsk i indre fjordområder synes å være lavere enn det en tidligere har antatt. Potensialet er avhengig av næringsproduksjonen i fjorden og kan variere betydelig fra år til år.
For store utsettingstall i et begrenset område gir en tetthetsavhengig dødelighet. Det synes å være en rekke betenkeligheter ved årlige utsettinger i samme område, f.eks. på grunn av tap av yngel ved kannibalisme fra eldre årganger av torsk.
Det gjenstår ennå en rekke uavklarte spørsmål vedrørende betydningen av genetiske forskjeller mellom ulike torskestammer.
5.3.5 Hvordan vil havbeite påvirke de ville bestander
Den utsatte fisken blander seg helt med villfisken. Blandingstettheten vil avhenge av den naturlige rekrutteringen. Utsettingen vil ikke fortrenge ville bestander, men det kan bli for stor tetthet totalt sett i forhold til fødetilbudet. Dersom tettheten av torsk økes mye i et område, kan dette medføre økt dødelighet på vill (og utsatt) torsk i området.
En har hittil ikke kunnet registrere noen uønskede effekter på det naturlige økosystemet med unntak av tetthetsavhengig dødelighet.
5.4 Hummer
5.4.1 Innledning
Hummer ( Homarus vulgaris) finner vi langs hele norskekysten opp til Nordland fylke. Norge ligger altså helt i nordlig ytterkant av hummerens utbredelsesområde, noe som forårsaker at den temperatur avhengige eggproduksjon og klekkeprosessen kan svikte helt enkelte år.
5.4.2 Livssyklus
Hummeren er et av våre største krepsdyr. Den vokser imidlertid sent, 2 – 3 cm pr. år, og hunnene blir først kjønnsmoden med en lengde av 22 – 23 cm. Hummeren trives kun på grunt vann ned mot 40 m. dyp. Den vil ha fjell eller steinbunn hvor den kan finne gode gjemmesteder.
Gytingen foregår om sommeren, og hunnen bærer rogn vinteren over til klekking i juni – juli, 1 år senere. Larven holder seg i de frie bunnmassene ca. 14 dager før den ved 18 mm lengde, får voksen fasong og slår seg til på bunnen.
5.4.3 Fiske
Det er skjedd en dramatisk nedgang i hummerbestanden i våre farvann de senere tiår. Fangstene av hummer er redusert fra ca 1000 tonn i 1950 til ca. 30 tonn pr. år i 90-årene. Det er i dag innført fredningsbestemmelser på fiske. Eneste lovlige fangstredskap er hummerteine. Forvaltningen har i 1992 og 1993 gått inn med økt minstemål, for å sikre at hummer rekker å formere seg før den kan fiskes. Minstemålet for hummeren ble i 1992 øket fra 22 cm til 24 cm og i 1993 til 25 cm. Hummer omsettes stort sett levende. En middels stor hummer 400 – 800 g regnes for best.
5.4.4 Erfaringer ved utsetting av hummer
Hummeryngel kan merkes problemfritt ved en totallengde på 3,2 – 3,8 cm. Dette betyr at den kan settes ut tidligere enn antatt, samt at produksjon to ganger årlig er mulig. Sand som bunnsubstrat i oppdrettskassene gjør at over 90% av yngelen utvikler knuseklo.
Ved tidligere merkeforsøk av voksne dyr har gjenfangsten vært konsentrert til utsettingsområdet. Det er imidlertid sett vandring på enkeltindiver ved merkeforsøk i Storbritannia. De fleste vandringsundersøkelsene er foretatt på moderat til lave bestandstettheter. Forskerne i dag vet ikke om en høy tetthet eller mangel på skjul eller mat som følge av en kunstig høy bestandstetthet kan føre til økt vandring.
Det første året etter utsetting, er hummeren sårbar for bytteetere. De færreste som forlater skjul overlever. En vet ikke i hvilken grad individene vil spre seg når de vokser til.
5.4.5 Hvordan vil havbeite påvirke de ville bestander
Havbeite foregår med ville, utsatte bestander. Tre år etter den første storskala utsettingen, er innslaget av utsatt hummer på mellom 50 og 60% i fangstene av undermålshummer.
Forskerne i dag vet ikke om den utsatte hummeren fortrenger den stedegne hummeren. Den har med stor sikkerhet positiv betydning for tradisjonelt fiske. En vet ikke hvilken innflytelse den utsatte hummeren har på miljøet generelt. Det er foreløpig ikke påvist negative miljømessige konsekvenser.