3 Om mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder

3.1 Innledning

Hittil har det ikke har vært noen innarbeidet praksis for måling av gjennomsnittlig faktisk avgangsalder i Norge. Det har heller ikke vært noen innarbeidet praksis for måling av gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Tidligere beregninger har vært utført ad hoc i forbindelse med ulike utredninger. For eksempel har Arbeidstidsutvalget presentert tall for effektiv pensjonsalder i en rekke land, jf. NOU 1987:9A. Ved beregningene tok man utgangspunkt i de formelle aldersgrenser og utviklingen i sysselsetting etter 50-årsalderen. Disse beregningene var imidlertid ikke tilstrekkelige for en tilfredsstillende tallfesting av den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen. Det samme gjelder beregninger av gjennomsnittsalderen til nye uføre- og alderspensjonister i folketrygden, som er gjort sporadisk. I dette vedlegget vil det likevel bli presentert beregninger av gjennomsnittsalderen til nye alders- og uførepensjonister i folketrygden for årene 1984, 1987, 1990 og 1992. Det har i denne omgang ikke latt seg gjøre å få fram mer omfattende beregninger.

Mål for gjennomsnittlig avgangs- og/eller pensjoneringsalder vil kunne tjene flere formål. Det vil være nyttig for å belyse hvordan arbeidsmarkedet og de ulike pensjonsordningene fungerer for eldre arbeidskraft. Hvis en har som mål å få til en heving av den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen vil et slikt mål være et nyttig hjelpemiddel for å kunne tallfeste den faktiske utviklingen. Hvilke mål som kan beregnes for gjennomsnittlig avgangs-/pensjoneringsalder avhenger av hvilken informasjon man har til rådighet. Med en database som inneholder tilstrekkelig med opplysninger om all pensjonering i Norge, og om andre former for avgang, vil man i prinsippet kunne få fram et hvilket som helst mål for gjennomsnittlig avgangs-/pensjoneringsalder. Pr. idag finnes det imidlertid ikke en slik database, slikt at de reelle beregningsmulighetene er begrensete.

En rekke forhold både av data- og metodemessig karakter vil være av betydning ved etablering av begreper for å måle gjennomsnittlig avgangs-/pensjonsalder. Som utgangspunkt for videre avklaring av disse spørsmålene, er det i dette vedlegget foretatt en drøftig av noen sentrale spørsmål knyttet til etablering av et mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Spesielt er det lagt vekt på de vurderinger som er gjort i andre nordiske land av slike forhold. Hensiktsmessigheten av forskjellige metoder for tallfesting av når den norske befolkningen blir pensjonert, avhenger av formålet. Man kan for det første ønske å sammenligne pensjone­ringsalderen i Norge med andre land, og/eller man kan ønske å skaffe seg et redskap for å følge utviklingen i den gjennomsnittlige pensjo­neringsalderen i Norge over tid. Ønsker man å sammenligne den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i Norge med andre land, legges det en del bindinger på hvilke mål på pensjoneringsalder man kan benytte. Det dreier seg her både om hva en skal mene med pensjon og i forhold til beregningsmetoder. Det er her i utgangspunktet sett bort fra slike forhold.

3.2 Mål for når den yrkesaktive befolkning eller når befolkningen generelt blir pensjonert?

Ut fra det siktemålet å belyse overgang fra yrkesaktivitet til pensjon, vil det være av spesiell interesse å tallfeste når personer som har vært yrkesaktive blir pensjonerte. Det vil imidlertid være et åpent spørsmål hvem som skal defineres som yrkesaktive. Én mulighet er å definere personer som i minst ett år siden folketrygdens start i 1967 har tjent opp pensjonspoeng som tidligere yrkesaktive. Dette er imidlertid en ganske vid definisjon av hva det vil si å ha vært yrkesaktiv, og spørsmålet er hvor hensiktsmessig den er. En kan lage snevrere definisjoner, men disse vil ikke alltid være like praktisk håndterbare.

Ulempen ved å lage et mål som omfatter hele befolkningen, er at en ikke uten videre kan si om endringer i gjennomsnittsalderen skyldes endringer i overgangen fra yrkesaktivitet til pensjon eller andre forhold. Som utgangspunkt kan det likevel være mye som taler for et mål som omfatter hele befolkningen (yrkesaktive og yrkespassive). Et slikt mål kan så suppleres med mål som for eksempel illustrerer utviklingen i andelen av yrkesaktive og andelen pensjonerte i ulike aldersgrupper. Eventuelt kunne det beregnes ett mål som omfatter hele befolkningen, og ett som omfatter den yrkesaktive befolkning.

3.3 Hva skal menes med pensjonering?

Med pensjonering menes her at en person begynner å få utbetalt pensjon gjennom AFP, uførepensjon, alderspensjon eller går av for særaldersgrenser i det offentlige. Det vil være snakk om pensjonerte i folketrygden, LO-NHO-YS-området, Statens Pensjonskasse, de kommunale pensjonskassene og pensjonsordningen for apotekeretaten, sykepleiere, sjømenn, fiskere og skogsarbeidere.

Det finnes en rekke forskjellige pensjonsordninger i tillegg til de ovennevnte, for eksempel pensjonsordninger i privat sektor. Disse private ordninger reiser spesielle spørsmål. Det er for eksempel ikke uten videre gitt hvor man skal sette grensen mellom pensjonering og sparing. For eksempel innebærer det ikke nødvendigvis at man går ut av de yrkesaktives rekker om man tar ut en privat pensjonsforsikring. Dessuten er det neppe realistisk å få samlet inn gode og fullstendige data om tidligpensjonerte personer i ordningene i privat sektor til et mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. En har således valgt å se bort fra disse.

En del sykepenge- og attføringstilfeller er i realiteten knyttet til personer som har gått ut av yrkeslivet på varig basis. Det vil imidlertid være vanskelig å skille slike sykepenge- og attføringstilfeller fra andre tilfeller. Unntaket her er personer som får attføringspenger i påvente av uførepensjon. Disse personene vil gå naturlig inn i grunnlaget for beregninger av gjennomsnittlig pensjoneringsalder.

En del bedrifter tilbyr gavepensjoner til eldre arbeidstakere som går ut av arbeidsforholdet og melder seg arbeidsledige. I dag kan man bli arbeidsledig som 60,5-åring, og få dagpenger helt til man blir 67 år og går over på alderspensjon. Dagpenger kan altså for noen arbeidstakere fungere som en uformell tidligpensjoneringsordning, noe som man kanskje burde forsøke å fange opp i et mål for pensjone­ringsalder. Det er imidlertid ikke uten videre gitt hvem blant de arbeidsledige man eventuelt skal definere som pensjonerte. En mulighet er å definere arbeidsledige over 60 år som har vært arbeidsledige mer enn f.eks. to år som pensjonerte, men det vil være vanskelig å gi en god teoretisk begrunnelse for at denne eller lignende definisjoner er valgt.

Offentlige ordninger ved overtallighet (ventelønn og vartpenger) er også problematiske i denne sammenheng. I prinsippet er det snakk om en overgangsordning inntil ny stilling kan skaffes. Dette er et argument for at en i denne sammenhengen ser bort fra disse ordningene. Imidlertid kan det etter fylte 50 år gis ventelønn fram til ordinær pensjonsalder i folketrygden, slik at ventelønn og vartpenger i praksis kan brukes som førtidspensjoneringsordninger. Dermed vil det sannsynligvis være naturlig å behandle ventelønn og vartpenger på samme måte som dagpenger ved beregning av gjennomsnittlig pensjoneringsalder.

Det må videre vurderes om etterlattepensjon skal inkluderes i pensjoneringsbegrepet. Etterlattepensjonen skal erstatte annen forsørging i den ekstraordinære situasjonen som oppstår når ektefellen dør, og innebærer at privat forsørging erstattes av offentlig forsørging. Dette trekker i retning av at etterlattepensjon utelates. Hvis en ønsker å sammenligne med andre land, kan det likevel være argumenter for å inkludere denne ordningen ettersom etterlatte i en del andre land omfattes av uførepensjonsordninger. Dessuten vil mange etterlattepensjoner være gitt som delpensjoner, hvor etterlattepensjonen blir kombinert med arbeid.

Delpensjoner reiser spesielle spørsmål i forbindelse med et gjennomsnittlig pensjoneringsalderbegrep. Skal man registrere folk som pensjonerte når de blir pensjonerte første gang, selv om det er en delpensjon, eller skal man vente til vedkommende for eksempel får full pensjon. Ut fra en problemstilling om å kartlegge overgang fra yrkesaktivitet til pensjon, kan det være argumenter for å registrere delpensjonister som pensjonerte i beregningene, fordi delpensjonen er et uttrykk for at vedkommende kan ha startet sin vei ut av yrkeslivet. Imidlertid vil overgangen fra yrkesaktivitet til full pensjonering ennå ikke være avsluttet. Problemet kan tenkes løst ved at en pensjonist blir tatt med i beregningene av gjennomsnittlig pensjoneringsalder i forhold til endring i pensjonsgrad. En ny uførepensjonist med uføregrad 50 skal etter dette bli regnet som halvt pensjonert. Øker uføregraden senere med 30, skal vedkommende så registeres som 30 prosent pensjonert. Når pensjonisten får alderspensjon skal så pensjonisten regnes som 20 prosent pensjonert.

En forutsetning for å kunne gjennomføre denne metoden er naturligvis at man har de nødvendige data. I det svenske Socialdepartementet er problemet med delpensjoner vurdert i forbindelse med deres arbeid med å etablere et mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Man har der funnet det problematisk fordi man ikke har et datagrunnlag som tillater registrering av om pensjonister skifter pensjonsgrad. I Norge har man når det gjelder folketrygdens ytelser, en viss mulighet til å registrere endringer i pensjonsgrad. Imidlertid vil det være vanskelig å få til noe tilsvarende for andre ytelser enn folketrygdens uten å opprette et sentralt periodisk register over all pensjonering i Norge. Uten et slikt register vil det pr. i dag være mest naturlig la alle nye pensjonister telle like mye i beregninger av gjennomsnittlig pensjonering, uansett om de er delpensjonister eller ikke, så lenge beregninger omfatter andre pensjoner enn folketrygdens. Eventuelt kan man la pensjonistene telle med en vekt som tilsvarer deres pensjonsgrad når de blir pensjonerte ­første gang.

Noen pensjonerte opphører med å være pensjonister og blir yrkesaktive igjen, eller går eventuelt ned i pensjonsgrad. Når formålet med tall for gjennomsnittlig pensjonering er å belyse overgang mellom yrkesaktivitet og pensjonering, er det naturlig at slik avgang registreres som negativ pensjonering i beregningene dersom datagrunnlaget er godt nok. Imidlertid er det et forholdsvis begrenset antall pensjoner som stopper av andre årsaker enn død eller overgang til alderspensjon, og dette antallet har vært ganske stabilt over tid. Dersom dette forhold ikke endrer seg, vil det uansett ikke være avgjørende å ta med avgang og nedsettelse av pensjonsgrad i beregningene av gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Imidlertid skal Rikstrygdeverket i større grad enn før kontrollere om vilkårene for uførepensjon er til stede hos yngre uførepensjonister. Med intensivering av denne innsatsen vil avgangen fra uførepensjonen kunne øke, og gjøre at det kan bli viktigere å ha tatt klart stilling til spørsmålet om avgang og gjennomsnittlig pensjoneringsalder. En må således ha dette forholdet til nøye observasjon framover.

3.4 Datakilder

Et arbeid med å tallfeste gjennomsnittlig pensjoneringsalder må følges opp gjennom løpende årlig rapportering. Dette tilsier at datakildene for beregningen bør være eksisterende datakilder som Rikstrygdeverkets, Statens Pensjonskasses og de kommunale pensjonskassers registre med videre eller et nytt sentralt register over pensjonering som bygger på opplysninger fra de enkelte pensjonskassene. Som det ble nevnt i innledningen, finnes det i dag ikke noe samlet periodisk register med opplysninger om alle personer som i løpet av et år blir pensjonert i folketrygden, Statens Pensjonskasse og de kommunale pensjonskassene og eventuelt langtidsledige. Et slikt register ville gi det beste grunnlaget for rapportering om pensjonering i Norge, spesielt vil det være mulig å unngå at pensjonister blir registrert som pensjonerte flere ganger; for eksempel både når de går av for en særaldersgrense og når de får alderspensjon fra folketrygden.

Hvis det skal opprettes et register slik det er skissert ovenfor, må en rekke forhold av praktisk og kostnadsmessig art avklares. Blant annet må Datatilsynet gi tillatelse til at registret opprettes, fordi det vil komme til å inneholde personopplysninger. Imidlertid finnes det andre alternative måter å få fram mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Det mest omfattende av disse alternativene baserer seg på innsamling av ferdiglaget statistikk fra de ulike pensjonskassene. Alternativet i sin reneste form gjør det umulig å inkludere langtidsledige i målet, og det blir også vanskeligere å håndtere delpensjonering.

Alternativet baserer seg på ferdiglaget statistikk fra ulike datakilder, men har statistikk fra Rikstrygdeverkets dataregister som grunnlag. Her finnes data for alle folketrygdens pensjonister, herunder også pensjonister fra Statens Pensjonskasse, KLP med videre, som får sine pensjoner samordnet med folketrygden. Dessuten har Rikstrygdeverket opplysninger om AFP-pensjonister i LO-NHO-YS-området og pensjonister i pensjonskassene for fiskere og skogsarbeidere. For å regne ut gjennomsnittlig pensjoneringsalder, gitt det pensjone­rings­begrepet som er definert ovenfor, trenger en i tillegg opplysninger om pensjonister i Statens Pensjonskasse, de kommunale pensjonskassene og Pensjonstrygden for sjømenn som ikke får sine pensjoner samordnet med folketrygden. Med andre ord opplysninger om personer som får pensjon fra en av de nevnte kildene, men ikke fra folketrygden. Nærmere bestemt trengs opplysninger om det årlige antall nye pensjonister i disse ordningene med ikke-samordnete pensjoner etter alder (og kjønn). For å unngå dobbeltelling trenger vi også opplysninger om antall pensjonister i ordningene som har hatt ikke-samordnete pensjoner, men som i løpet av året har fått for eksempel alderspensjon fra folketrygden og dermed har fått sin pensjon samordnet med folketrygden. Det er et åpent spørsmål om det lar seg gjøre å få fram slike opplysninger fra alle kommunale pensjonskasser. Uansett vil sannsynligvis ikke målet for gjennomsnittlig pensjone­rings­alder bli vesentlig påvirket av at det mangler data fra enkelte mindre pensjonskasser.

Det aller enkleste alternativet ville være bare å inkludere folketrygdens ytelser ved beregning av gjennomsnittlig pensjoneringsalder, men dette ville være ganske utilfredstillende, gitt den omfattende pensjoneringen som foregår utenfor folketrygden. Beregninger av den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen blant folketrygdens pensjonister vil således måtte være et minimumsalternativ.

3.5 Beregningsmetoder

Medianalderen

Gjennomsnittet har sine begrensninger som mål på pensjoneringsalder. Gjennomsnittet er et estimat på den typiske verdi i et datamateriale. Gjennomsnittet trenger imidlertid ikke være likt noen av verdiene i datamaterialet, eller alene å gi tilstrekkelig informasjon om det. (Se sluttnote A.)

I Finland regner man ut median-pensjoneringsalder i stedet for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Medianen er et statistisk mål som ofte brukes som et alternativ til gjennomsnittet. (Se sluttnote B). I Finland viste test-beregninger imidlertid at det ikke var stor forskjell på om man brukte median eller gjennomsnitt ved beregning av gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Spørsmålet om man skal velge å beregne gjennomsnitt eller median er derfor kanskje ikke så viktig, selv om det i utgangspunktet kanskje er grunn til å foretrekke gjennomsnittet fordi det oftere er i bruk i andre sammenhenger, slik at flere har et familiært forhold til dette målet.

Aldersklassemetoden

I Sverige har Riksförsäkringverket forsøksvis regnet ut tall for gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Man tok utgangspunkt i personer som var født i 1926, og registrerte når disse hadde gått av med pensjon. Man kom fram til at disse i gjennomsnitt var 61,7 år da de gikk av med pensjon. Beregningene var altså basert på en kohort-tankegang. Tilsvarende for norske forhold ville være å se på når nye 70-åringer hadde gått av med pensjon.

En svensk arbeidsgruppe under Socialdepartementet har skissert fordelene og ulempene ved metoden slik 1 :

Fordeler:

• Teoretisk ganske korrekt

• Lite vedlikeholdsarbeid

• Gir en historisk beskrivelse

• Målet blir ikke påvirket av demografiske forhold. 2

Ulemper:

• Krever stort arbeid initialt

• Krever mange data fra langt tilbake

• Måtte eventuelt kombineres med stiliserte framskrivninger av den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen for de aldersklasser som ennå ikke er fylt 70 år. Sikre framskrivninger kan gjøres bare for ett til to år framover

• Tidligpensjonister som dør før de blir alderspensjonister påvirker målet på en uheldig måte

• Ufølsom for plutselige endringer i pensjonering på kort sikt

• Gir en historisk beskrivelse, og ikke en beskrivelse av dagens situasjon

• Kan ikke brytes ned på regionalt nivå

Alternativet er ikke særlig brukbart til å studere om tiltak for heving av pensjoneringsalderen er effektive, fordi det gir en historisk beskrivelse, og ikke en beskrivelse av dagens situasjon.

Alternativet er også vanskelig å håndtere rent praktisk, fordi å regne ut den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen til et kull krever pensjoneringsdata for et langt tidsrom. Har man som mål også å fange opp pensjonering utenfor folketrygden, blir det derfor vanskelig å bruke dette målet.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder for nye pensjonister

Et annet alternativ er å beregne den gjennomsnittlige alderen til nye pensjonister (tilgangen) som ikke vært pensjonister tidligere. Den svenske arbeidsgruppen oppsummerte fordelene og ulempene ved denne metoden slik 3 :

Fordeler:

• Enkelt å beregne. Intuitivt lettfattelig

• Man kan velge om man vil la endringer i aldersklassenes størrelse påvirke målet eller ikke. Man kan altså få fram demografiens betydning.

Ulemper:

• Målet er ikke teoretisk problemfritt. For eksempel vil endringer i den generelle pensjoneringsalderen føre med seg at den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen for det året endringen kom, ikke kan sammenlignes med andre år. Målet må kompletteres med andre mål for at man skal kunne gjøre kvalitative slutninger, ettersom det ikke uten videre er klart ut fra målet hvordan en eventuell økning i den gjennomsnittlige pensjone­ringsalderen skal tolkes.

• Vanskelig å ta hensyn til dødsfall

Beregninger av gjennomsnittlig pensjoneringsalder etter dette alternativet vil påvirkes av demografiske endringer. Gjennomsnittlig pensjoneringsalder vil, alt annet likt, være høyere i en befolkning med mange eldre enn i en befolkning med mange yngre. Om befolkningen gradvis blir eldre, vil gjennomsnittlig pensjoneringsalder gradvis øke selv om pensjone­ringshyppigheten er konstant i alle aldersgrupper.

Om en ønsker å studere endringer i pensjo­neringsadferd må det vurderes om man eventuelt i tillegg til det vanlige gjennomsnittet skal regne ut et standardisert gjennomsnitt, der den demografiske faktoren blir holdt konstant. Det standardiserte pensjoneringsalder-gjennomsnittet for et år beregnes med utgangspunkt i pensjoneringshyppighetene i de ulike aldersgruppene i dette året og en fast referansebefolkning. Denne referansebefolkningen kan for eksempel være den faktiske befolkningen i 1993 eller en konstruert befolkning.

Forventet gjennomsnittlig pensjoneringsalder

Et alternativ til dette målet er å beregne forventet pensjoneringsalder på samme måte som for eksempel gjennomsnittlig pensjoneringsalder beregnes. Denne metoden tar utgangspunkt i en fiktiv gruppe på for eksempel 100 000 16-åringer, og beregner hvor mange av disse som vil bli pensjonerte før de blir 70 år ved hjelp av aldersspesifikke pensjoneringssannsynligheter. Dersom man bruker de faktiske overgangshyppigheter for et år som grunnlag for beregningene, blir denne metoden ganske parallell med den forrige (for det tilfelle hvor man har justert for demografiske faktorer). Imidlertid kan man bruke gjennomsnittet av de faktiske overgangshyppighetene for for eksempel 5 år. Dette gjør at målet blir mer stabilt overfor tilfeldige svingninger i pensjo­nering, men det gjør at målet heller ikke fanger opp endringer i pensjoneringsmønsteret fullt ut før etter en tid. Den svenske arbeidsgruppen satte fordelene og ulempene ved metoden opp slik:

Fordeler:

• Teoretisk det mest korrekte målet

Ulemper:

• Ikke helt lett å forstå

• Krever mye utviklingsarbeid

• Stort vedlikeholdsarbeid

• Det er ikke mulig å velge om variasjoner i aldersklassenes sammensetning skal påvirke målet. Den forventede pensjoneringsalder er ufølsom for slike variasjoner.

• Det går ikke an å bryte målet ned på regionalt nivå.

Totalvurdering

Den svenske arbeidsgruppen konkluderte med å gå inn for at metoden med gjennomsnittlig pensjoneringsalder for nye pensjonister ble brukt i utgangspunktet, fordi det er relativt enkelt å beregne den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen med denne metoden. Gruppen anså imidlertid at man etterhvert burde gå mer og mer over til å beregne forventet gjennomsnittlig pensjoneringsalder, fordi den mente at denne metoden var den beste. En del av de problemene svenskene så med bruk av beregnet gjennomsnittlig pensjoneringsalder for nye pensjonister, gjelder imidlertid neppe i samme grad for Norge som for Sverige.

Tallet for gjennomsnittlig pensjoneringsalder kan bli trukket ned av unge uførepensjonister. (Se sluttnote A.) Dette problemet kan for eksempel løses ved at man også utarbeider tall for gjennomsnittlig pensjoneringsalder for dem som ikke allerede er pensjonerte ved fylte 50 år. Dette gjennomsnittlige pensjone­rings­alderbegrepet vil gi en bedre pekepinn på pensjoneringsprosessene i høyere aldersgrupper enn det generelle for alle aldersgrupper. Når man bruker metoden for forventet gjennomsnittlig pensjoneringsalder, kan man vekte anslagene på aldersspesifikke overgangssannsynligheter, slik at man får tatt hensyn til dette problemet.

3.6 Sammenligning internasjonalt

Dersom et av formålene med beregningen er å sammenligne med andre land, må en velge et mål tilpasset det som gjøres andre steder. Et mål for den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i Norge vil det først og fremst være aktuelt å sammenligne med pensjoneringsalderen i de andre nordiske land. Det kan uansett være nyttig å se på hva slags løsninger som er valgt i andre land, og da spesielt i de andre nordiske landene som har mange likhetstrekk med Norge, både når det gjelder sysselsetting og pensjonering.

I Finland måler man medianalderen på personer som blir alderspensjonerte, uførepensjonerte og begynner å motta ulike særlige førtidspensjoner. Dette målet er godt innarbeidet som et redskap for vurdering av den finske trygdepolitikken. Man valgte å bruke medianalderen etter også å ha vurdert en rekke forskjellige metoder for beregning av gjennomsnitt, og etter å ha konstatert at det aritmetiske gjennomsnitt og medianen var ganske like – medianen var bare noen desimaler høyere enn gjennomsnittet.

I Sverige har man fra tid til annen regnet ut gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Det har imidlertid ikke vært noen kontinuitet i arbeidet, og det finnes ingen tidsserier. Det er formulert ganske klare politiske mål om å få pensjoneringsalderen opp i Sverige. I det svenske Socialdepartementet er det som nevnt derfor nedsatt en arbeidsgruppe som arbeider med spørsmålet. Det er imidlertid ennå ikke klart hva som vil bli resultatet av gruppens arbeid.

Fra Danmark kjenner en ikke til beregninger av gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Man har konsentrert seg om å få fram tall for hvor stor del av befolkningen i ulike aldre som er pensjonert. Rapporten fra Sosialkommisionen (1993) inneholder imidlertid beregninger av hva som er tilbaketrekningstidspunkt i Danmark. Det er tall som det danske Social­fors­kningsinstituttet har beregnet ad hoc i en forskningsrapport. Med tilbaketrekningstidspunkt menes tidspunktet en yrkesaktiv over 50 år forsvinner ut av arbeidsmarkedet. Det gjennomsnittlige tilbaketrekningstidspunktet i Danmark er etter disse beregningene 61,2 år.

Konklusjonen på dette avsnittet må være at det i Norden ikke er noen enhetlig bruk av metoder for vurdering av gjennomsnittlig pensjoneringsalder. I Nordisk Sosialstatistisk Komité har man imidlertid laget sammenlignende statistikk over andel pensjonister i ulike aldre som det kan dras nytte av, om en ønsker å sammenligne de nordiske land.

3.7 Oppsummering

Et begrep for gjennomsnittlig pensjoneringsalder i Norge vil gi bedre grunnlag for å vurdere endringer i pensjoneringsmønstre i Norge. En bør ta utgangspunkt i en drøfting av formålet med å etablere begrepet, og hva som ville være det riktige begrepet ut fra dette. Gjennomgangen ovenfor viser at det vil være en rekke forhold som må avklares nærmere for å tallfeste slike begrep. En bør imidlertid ta sikte på å starte med å tallfeste et enkelt begrep, og deretter vurdere om dette er tilfredsstillende, og mulige nødvendige utvidelser.

For å få fram et best mulig mål for gjennomsnittlig pensjoneringsalder, vil det være fordelaktig å etablere en periodisk database med samlet informasjon om personer med pensjon i Norge. Dermed vil man få presist og fleksibelt grunnlag for å tallfeste pensjonering. Det er imidlertid mindre kostnadskrevende alternativer til denne tilnærmingen, som selv om de er mindre tilfredsstillende, vil kunne produsere anslag på gjennomsnittlig pensjoneringsalder i Norge.

En bør således begynne med å beregne den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen til nye pensjonister i Norge, og etterhvert vurdere om man for eksempel skal gå over til å beregne den forventede pensjoneringsalder. Beregningene bør omfatte flest mulig pensjonsordninger utenfor folketrygden, men det vil i praksis trolig være vanskelig å få med pensjonsordninger i privat sektor i beregningsgrunnlaget. Det er argumenter for å inkludere personer med ventelønn, vartpenger og dagpenger i grunnlaget for beregning av gjennomsnittlig pensjoneringsalder, at man tar hensyn til at en del pensjoner gis som delpensjoner, og at folk kan skifte pensjonsstatus ved at de blir yrkesaktive igjen eller ved at pensjonsgraden øker.

Samtidig med at det startes beregninger av gjennomsnittlig pensjoneringsalder bør man legge vekt på å få fram bedre statistikk over antall pensjonerte i forhold til antall yrkesaktive i ulike aldersgrupper.

3A Om gjennomsnittsalder til nye pensjonister i folketrygden

Dette avsnittet presenterer anslag på den gjennomsnittlige alder på nye uføre- og alderspensjonister i folketrygden for 1984, 1987, 1990 og 1992. Tallene kan derfor ikke tas som et uttrykk for den gjennomsnittlige pensjoneringsalder i Norge, eller utviklingen i denne, fordi beregningene ikke inkluderer andre pensjonsordninger enn folketrygdens. I beregningene under har man heller ikke tatt hensyn til at folk kan være delvis pensjonerte – alle nye pensjonister er vektet likt, uansett pensjonsgrad. Beregningsgrunnlaget er usikkert, slik at mindre endringer i de beregnede tallene neppe er utsagnskraftige.

Hovedinntrykket i disse beregningene er at gjennomsnittsalderen blant alle folketrygdens uføre- og alderspensjonister gikk ned mellom 1984 og 1987, for deretter å stige igjen. Dersom vi ikke korrigerer for demografiske forhold, gikk gjennomsnittsalderen blant alle folketrygdens uføre- og alderspensjonister ned mellom 1984 og 1990, for deretter å stige igjen. Gjennomsnittlig pensjoneringsalder blant dem som ble pensjonert i folketrygden etter fylte 60 år har imidlertid vært ganske stabil gjennom denne perioden.

Det må bemerkes at utviklingen i gjennomsnittsalderen fra 1984 til 1992, slik den er beregnet her, også er en funksjon av demografiske endringer. Øker gjennomsnittsalderen i befolkningen, vil også den gjennomsnittlige pensjonsalderen øke. I tabell III.1 er det bare delvis tatt hensyn til dette gjennom å presentere tall for gjennomsnittlig pensjoneringsalder for personer som ikke er pensjonerte når de fyller 60 år. I tabell III.2 er det tatt hensyn til demografiske endringer gjennom å holde risikobefolkningen (personer som ikke er alders- eler uførepensjonerte ved årets begynnelse) for overgang til alders- og uførepensjon konstant lik risikobefolkningen i 1992, og kombinere denne risikobefolkningen med tilgangsratene til alders- og uførepensjon for de enkelte årene og dermed komme fram til en beregnet tilgang til alders- og uførepensjon. Tabell III.2 inneholder beregninger av gjennomsnittsalderen til denne tilgangen.

I disse beregninger tar en hensyn til at en del nye alderspensjonister har vært uførepensjonister. Dermed unngår en å medregne disse pensjonistene som pensjonerte to ganger.

Det må bemerkes at den generelle pensjonsalder i realitetet økte fra 67 år til 67 år og en måned pr. 1.1 1991 som følge av en praksisendring i trygdetaten. Denne praksisendringen danner en del av bakgrunnen for økningen i gjennomsnittlig pensjoneringsalder for alders- og uførepensjonister mellom 1990 og 1992.

Sluttnoter

1. Gjennomsnittet for datasettet 1, 9, 10 er for eksempel 6,67. Tallet 6,67 er ikke representativt for noen av verdiene 1, 9 eller 10, men er en slags gylden middelvei. I pensjoneringsalder-sammenheng vil gjennomsnittsalderen ligge under den alderen hvor hovedtyngden av pensjoneringen skjer. Majoriteten av pensjoneringen skjer i høyere alder enn gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Dette på grunn av at det er en del som blir pensjonister i ung alder, og fordi disse vil trekke gjennomsnittet uforholds­messig mye ned.

2. Medianalderen i en gruppe er grovt sagt alderen på den personen i gruppen som har like mange personer i gruppen som henholdsvis er eldre og yngre enn ham selv. For eksempel er medianalderen i en gruppe på tre i alderen 1, 9 og 10 år, 9 år. Medianalderen 9 år kan sies å være mer typisk for dette datamaterialet enn gjennomsnittsalderen 6,67 år, men den er upåvirket av at den første personen ikke er særlig gammel. Medianen ville vært den samme om den første personen hadde vært 8 år i stedet for 1 år. Medianen er altså ganske ufølsom overfor at det er stor spredning i pensjonering når det gjelder alder. Overført til problemstillingen her betyr dette at medianen er ganske ufølsom overfor at det er stor spredning i pensjone­ringsalder i Norge, og at det også finnes 16-åringer som blir pensjonerte.