Del 3
De eldre i arbeidsmarkedet. Regelverk for pensjoner og kontantstønader til livsopphold

6 Utviklingen av pensjons- og trygdeordninger

6.1 Innledning

I 1894 fikk vi vår første trygdelov; loven om ulykkesforsikring for industriarbeidere. Loven etablerte et brudd med forsorgssystemet – en skadet arbeidstaker fikk et rettskrav på penger. Pensjonsordninger var ellers for hundre år siden stort sett et ukjent begrep. Man forsøkte å spare til man ble gammel og arbeidet til man ikke orket mer.

Både i privat og offentlig sektor ble det etterhvert etablert pensjonskasser. Norges Statsbaner opprettet pensjonskasse allerede i 1884. Staten etablerte en generell pensjonsordning for embetsmenn og tjenestemenn i staten i 1917, og integrerte da en tidligere pensjonskasse for enker, samt tidligere pensjonsutbetalinger direkte over Stortingets budsjett.

Som hovedregel er aldersgrensen for arbeid i staten 70 år. Enkelte yrkesgrupper har imidlertid lovbestemte særaldersgrenser som tilsier at man må slutte i den aktuelle stilligen ved denne aldersgrensen. Dette gjelder blant annet i Politiet og Forsvaret. Gjennom Statens Pensjonskasse sikrer staten disse rett til pensjon fra aldersgrensen. Det er mulig å søke seg over i annen stilling med høyere aldersgrense.

Først i 1936 ble det innført en alminnelig alderstrygd her i landet ved fylte 70 år. Trygden var behovsprøvd slik at den bare kom de med relativt svak økonomi til gode. I 1957 bortfalt behovsprøvingen av alderstrygden, men samtidig ble det innført samordningsbestemmelser både for offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Alderstrygden var av lik størrelse for alle og ble utbetalt fullt ut, mens tjenestepensjonene ble redusert.

I etterkrigstiden var det ellers en rask utvikling av pensjonsordninger i kommunal og i privat sektor både med pensjonskasser og forsikringsbaserte ordninger. De ordninger staten sikret sine ansatte var stort sett forbildet for disse. Ordningene som ble etablert tok både sikte på å være førtidspensjonsordninger før den alminnelige alderstrygden fra fylte 70 år, og supplerende pensjonsordninger etter dette. På samme måte som staten som arbeidsgiver innførte særaldersgrenser lavere enn 70 år for ansatte i enkelte yrkeskategorier, gjaldt dette også for kommunale og private arbeidsgivere.

Enkelte næringer og yrkesgrupper tok også initiativ til å få innført spesielle førtidspensjonsordninger. For sjømenn, fiskere og skogsarbeidere ble det innført lovbestemte førtidspensjonsordninger. Ordningene finansieres av næringen selv, men pensjonen er statsgarantert. Sjømenn fikk innført sin pensjonsordning i 1948, skogsarbeidere i 1951 og fiskere i 1958.

Landsorganisasjonen satte spørsmål om tilleggspensjon på dagsorden tidlig på 1950-tallet. Ved tariffoppgjøret i 1958 gikk daværende Norsk Arbeidsgiverforening med på en prinsippavtale om pensjon. Ordningen som fikk navnet Fellesordningen for tariffestet pensjon (FTP) ble nærmere utformet og avtalt i 1960. Ytelsene var forholdsvis beskjedne. Ordningen ble avviklet da det ble innført et tilleggspensjonssystem i folketrygden i 1967.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 var ca 1/3 av arbeidstakerne sikret andre pensjonsordninger i tillegg til den alminnelige alderstrygden, og innføringen av folketrygden ble et viktig skille på pensjonsmarkedet. Ordningen med grunnpensjon skulle sikre alle en viss minsteinntekt, som raskt ble vesentlig bedret gjennom særtilleggsordningen. Tilleggspensjonssystemet skulle sikre en standardtrygghet som stod i forhold til tidligere inntekt. Man tok sikte på at yrkesaktive med en gjennomsnittsinntekt gjennom tilleggspensjonssystemet skulle sikres ca 2/3 av tidligere inntekt. På sikt regnet man derfor med at behovet for supplerende pensjoner ville bli sterkt redusert. Utviklingen synes å ha gått i annen retning.

Folketrygdens pensjoner gir i dag for midlere inntekter en kompensasjonsgrad på mellom 50 og 60 prosent av inntekten før skatt, og om lag 10 prosent høyere etter skatt. Kompensasjonsgraden er noe høyere for lavere inntekter og lavere for høyere inntekter.

Folketrygdens tilleggspensjon skiller ikke mellom yrkeskategorier, og er følgelig en pensjonsordning for hele den yrkesaktive befolkningen. Opptjeningen av tilleggspensjon bygger på pensjonsgivende inntekt, som kan være såvel lønnsinntekt som næringsinntekt. Fra 1992 opptjenes tilleggspensjon også ved omsorg for små barn og pleietrengende.

I 1967 synes det å ha vært en alminnelig oppfatning at staten som ansvarlig for universelle sosiale trygdeordninger var framme ved det endelige målet. Det skulle imidlertid ganske snart bli et press på ordningen for å kunne ta ut pensjon tidligere enn 70 år, som var pensjonsalderen i 1967.

Allerede i 1973 ble det gitt adgang til å ta ut fleksibel alderspensjon ved fylte 67 år, men slik at pensjonen mellom 67 og 70 år ble avkortet ved samtidig arbeidsinntekt. I forbindelse med redusert pensjonsalder til 67 år, ble det innført en ordning med ventetillegg for personer som ventet med å ta ut pensjon mellom 67 og 70 år. Denne ordningen ble avviklet i 1984. Ordningen ble lite benyttet blant arbeidstakere flest, men ble først og fremst nyttet av høytlønnede og selvstendig næringsdrivende.

I dag er uførepensjon på medisinske kriterier og etterlattepensjon ved tap av forsørger de eneste mulighetene for pensjon før 67 år i folketrygden. For personer over 60,5 år, kan dessuten dagpengeordningen under arbeidsledighet i praksis benyttes som langtidsytelse fram til fylte 67 år. Dagpenger kan som hovedregel ytes i to 80-ukers perioder med 13 ukers opphold. Det kan imidlertid nå dispenseres fra oppholdsperioden for personer som ikke kan skaffes arbeid eller tiltak. For personer over 64 år kan det ytes dagpenger fram til 67 år uten oppholdsperiode.

Uførepensjonen ble integrert i folketrygden i 1967. Uførepensjon, som avløste vanføreloven i 1961, hadde et såkalt ervervsmessig uførebegrep og åpnet for uførepensjonering i langt større grad enn den tidligere vanføreloven, selv om det var forholdsvis strenge krav til medi­sinsk lidelse. Da uførepensjonen ble innlemmet i folketrygden i 1967, bortfalt den særskilte definisjonen om at uførheten skulle kunne tilskrives alvorlige og varige, objektivt registrerbare symptomer på sykdom, skade eller lyte.

Uførepensjonsordningen i folketrygden ga for øvrig en langt bedre dekning enn den tidligere uføretrygden. Ordningen ble dermed et forholdsvis godt alternativ for personer som måtte slutte å arbeide av helsemessige årsaker. Samtidig med at pensjonsalderen ble redusert til 67 år, ble det i 1973 dessuten innført adgang til uførepensjonering etter fylte 64 år på grunn av alderssvekkelse. (Denne ordningen ble avviklet fra 1990 etter innføringen av ordningen med avtalefestet pensjon.)

De medisinske krav for rett til uførepensjon skulle i de følgende årene bli betydelig liberalisert. Problemer for eldre personer på arbeidsmarkedet medførte et stadig økende press på uførepensjonsordningen også før fylte 64 år. På denne bakgrunn ble utviklingen i 1970- og 1980-årene etter hvert den at uførepensjonering i stadig større utstrekning uformelt ble brukt som førtidspensjonering både motivert av den enkelte selv og som virkemiddel for arbeidsgivere som hadde behov for nedbemanning.

Det oppstod såkalte grå, uoffisielle førtidspensjonsordninger hvor arbeidsgivere tilbød arbeidstakere som søkte uførepensjon en gavepensjon i tillegg. Tilsvarende gavepensjon ble brukt i kombinasjon med dagpenger for eldre arbeidstakere som uten opphold kunne gå på dagpenger etter 64 år.

For personer som blir syke og uføre i den forstand at de ikke lenger er i stand til å fortsette i arbeid, er folketrygdens uførepensjon en god og verdig avslutning på yrkeslivet. Brukt som førtidspensjon uten særlig sykdom er det en lite verdig prosess man må igjennom. Først ett års sykmelding hvilket krever jevnlige legebesøk – mulige attføringsforsøk – og så uførepensjon. Dette tilsier at man såvel i forhold til leger, trygdeetat og omgivelser sykeliggjør situasjonen mest mulig.

Det andre alternativet, dagpenger under arbeidsledighet, tilsier at man blir sagt opp av arbeidsgiver eller eventuelt lar seg si opp av arbeidsgiver, slik at man blir arbeidsløs uten egen skyld. Dette er en lite hyggelig avslutning på en yrkeskarriere etter mange år på arbeidsplassen. Videre kreves at man, som disponibel for arbeidsmarkedet, bekrefter ledighet for arbeidsformidlingen hver annen uke. Muligheten for å bli tilbudt arbeid er også til stede, selv om sannsynligheten for dette er liten for eldre arbeidstakere.

Ved inntektsoppgjøret i 1988 avtalte Landsorganisasjonen og daværende Norsk Arbeidsgiverforening en frivillig førtidspensjonsordning, som Regjeringen medvirket til. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund avtalte det samme. Denne ordningen med avtalefestet pensjon (AFP) er delvis arbeidsgiverfinansiert og delvis finansiert av det offentlige. Pensjonsalderen i ordningen var 66 år fra 1.1.1989, 65 år fra 1.1.1990 og 64 år fra 1.10.1993. Tilsvarende ordninger ble også etablert i kommunal og offentlig sektor. Se nærmere omtale av etableringen av disse ordningene i avsnitt 6.2 nedenfor og i kapittel 9.

Pensjonsordninger etablert av arbeidsgivere tar vanligvis sikte på å gi et pensjonstilbud til arbeidstakere som må fratre ved en nærmere bestemt aldersgrense. Sett fra denne siden innebærer AFP-ordningen som en frivillig ordning et nytt prinsipp.

Selvstendig næringsdrivende har rett til folketrygdens alderspensjon og uførepensjon på samme måte som lønnstakere. Dagpenger har disse først rett til etter fylte 64 år. For å sikre seg tilleggsytelser til folketrygden – slik arbeidstakere ofte er sikret gjennom arbeidsgiverfinansierte ordninger – kan næringsdrivende tegne individuelle pensjonsforsikringer. Grupper av næringsdrivende får gjerne tilbud om såkalte foreningspensjoner fra forsikringsselskapene. For å få skattefordeler etter skatteloven jf. forskrift av 4.12.1993, kan pensjon som hovedregel først tas ut ved fylte 67 år. Se nærmere omtale i avsnitt 9.5.

6.2 Pensjoner og inntektsoppgjør de senere årene

Kollektive tjenestepensjonsordninger som er omtalt i kapittel 8, inngår som en del av et arbeidsforhold. Kollektive tjenestepensjoner i privat sektor er vanligvis knyttet til den enkelte virksomhet. Slike pensjonsordninger er således ikke en del av de sentrale lønnsforhandlingene i privat sektor. Disse tjenestepensjonene må dessuten utformes i henhold til et gitt, offentlig fastsatt lovverk, de såkalte pensjonsreglene for kollektive tjenestepensjonsordninger dersom arbeidsgiver skal oppnå skattefordeler. Se nærmere omtale i avsnitt 8.5. Tjenestepensjonsordninger som er etablert som egne kasser eller i forsikringsselskap følger vanligvis pensjonsreglene. De fleste private ordninger ­finansieres fullt ut av arbeidsgiveren. Enkelte arbeidstakere betaler en premie på 2 prosent av lønnen slik det gjøres i de offentlige tjenestepensjonsordninger.

Den kollektive tjenestepensjonsordningen for statens ansatte i Statens Pensjonskasse er lovfestet og finansieres i det vesentlige gjennom offentlige bevilgninger. Medlemmene betaler 2 prosent av innskuddet uansett om de har særaldersgrenser eller ikke.

Tjenestepensjonsordningene i kommunal sektor er rent avtalebaserte. Ordningene ­finansieres kollektivt av kommunene, og medlemmene betaler en medlemspremie på 2 prosent av lønnen.

Nytt fra 1989 er de avtalefestede pensjonsordningene som ble gjennomført som et ledd i inntektsoppgjørene for 1988 både i privat og offentlig sektor. Ordningene ble utvidet ved inntektsoppgjøret i 1993 – etter trussel om streik. Fra det offentliges side kan det synes lite heldig at pensjonspolitikk for store grupper arbeidstakere gjennomføres som en del av inntektsoppgjørene – ofte under press – og uten forutgående utredning av konsekvensene på sikt.

6.2.1 Nærmere om etablering av AFP-ordningen­ i privat sektor

Ordningene for avtalefestet pensjon, AFP, har kommet i stand etter sentrale forhandlinger mellom LO og NHO. Andre organisasjoner i arbeidslivet har fulgt etter.

Spørsmålet om fleksibel pensjonsalder for yrkesaktive ble tatt opp i forbindelse med lønns­oppgjøret i 1988. I brev av 24.2.1988 til Landsorganisasjonen i Norge og daværende Norsk Arbeidsgiverforening om inntektsoppgjøret for 1988, ga Regjeringen tilsagn om medvirkning i oppgjøret under bestemte forutsetninger. I den delen av brevet som angår avtalefestet førtidspensjonsordning ble det uttalt:

«Hvis organisasjonene inngår avtale om effek­tive tiltak for at lønnsveksten i 1988 ikke skal overstige 5 prosent og som for 1989 sikter mot lavere prisstigning og en kostnadsvekst som ikke er høyere enn hos våre handelspartnere, vil Regjeringen iverksette tiltak eller fremme forslag for Stortinget om:

«(. . .)

b) En pensjonsreform med disse hovedtrekkene:

• En ordning hvor yrkesaktive som fyller 66 år etter eget ønske kan gå av med pensjon fra 1. januar 1989 og en videre senkning til 65 år fra 1. januar 1990. Ordningen gjennomføres som ledd i en avtale.

• Som yrkesaktiv regnes yrkesutøvere som har hatt 10 års poengopptjening i folketrygden etter fylte 50 år og med pensjonsgivende inntekt på minst 2 G i gjennomsnitt for de 10 beste årene.

• Ved en avtalebasert ordning kan pensjonsnivået svare til arbeidstakernes alderspensjon i folketrygden ved 67 år. Ordningen forutsettes heller ikke å påvirke pensjonsnivået etter fylte 67 år. Statsansatte som går av med pensjon får tilsvarende rettigheter innenfor Statens Pensjonskasse. Regjeringen er videre innstilt på å drøfte former for deltidspensjon som en del av denne ordningen.

• Yrkesaktive som pensjoneres etter disse regler, vil ikke ved skattelikningen få særfradrag for alder, men Regjeringen er innstilt på å foreslå regelendringer slik at reglene om særfradrag for liten skatteevne blir an­vendt.

• Utgifter til pensjonsreformen skal sees i sammenheng med rammen for inntektsoppgjørene. Etter nærmere drøftinger fordeles utgiftene mellom det offentlige og arbeidsgiverne. Bidraget fra arbeidsgiverne kan eksempelvis ta form av fellesordninger mellom arbeidsgivere og tilskudd til pensjonsordningen fra de berørte arbeidsgivere.

• Den detaljerte utforming av ordningen drøftes med partene.»

På denne bakgrunn ble det inngått avtale med følgende protokoll mellom Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsgiverforening hvor det blant annet heter (utdrag):

« 5. AVTALEFESTET PENSJON (AFP)

1. Den økonomiske situasjon tillater ikke en alminnelig nedsettelse av pensjonsalderen. Partene mener imidlertid det er nødvendig med et verdig alternativ til de ordninger som i dag praktiseres. Partene er derfor blitt enige om å etablere en avtalefestet pensjon med rett for yrkesaktive omfattet av avtalen til å fratre ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og ved fylte 65 år fra 1. januar 1990.

2. VILKÅR FOR Å KOMME INN UNDER ORDNINGEN:

1. Arbeidstakeren må ha fylt 66 år etter 1. januar 1989, eventuelt 65 år etter 1. januar 1990, og ha minst 10 års poengopptjening i Folketrygden etter fylte 50 år.

2. Pensjonsgivende inntekt i de 10 beste opptjeningsår etter 1. januar 1967 må være minst 2 G i gjennomsnitt for de samme år.

1. PENSJONSNIVÅER

1. Arbeidstaker som benytter seg av ordningen skal være sikret et beløp som minst tilsvarer folketrygdens minstepensjon.

2. Tilleggspensjonen beregnes som om arbeidstakeren var fratrådt ved fylte 67 år og var enslig. Regjeringen har imidlertid meddelt partene at arbeidstakere som forsørger hjemmeværende ektefelle som har fylt 60 år og som ikke oppebærer egen pensjon, ytes et ektefelletillegg svarende til 0,5 G som betales av ordningen.

3. Partene forutsetter at arbeidstagerens alderspensjon ved fylte 67 år ikke blir redusert på grunn av manglende opptjeningstid som følge av den avtalebaserte pensjonsordning. Partene forutsetter således at arbeidstakere som benytter seg av ordningen vil få like mye utbetalt fra Folketrygden ved fylte 67 år som om arbeidstakeren hadde fortsatt i stillingen til dette tidspunkt.

1. Partene er inneforstått med at arbeidstakere som pensjoneres etter disse regler ikke vil få særfradrag for alder ved skatteligningen, men forutsetter at Regjeringen foreslår regelendringer, slik at særfradrag for liten skatteevne blir ­anvendt.

   Partene forutsetter dessuten at arbeidstakere som benytter seg av ordningen fritas for innbetaling av pensjonsandelen av medlemsavgiften til Folketrygden (6,2 prosent) for 1988.»

AFP i privat sektor omfatter alle arbeidstakere i bedrifter i LO/NHO-området, i bedrifter utenfor NHO hvor LO er arbeidstakerpart (for eksempel i varehandel), i NHO-bedrifter som har AFP-ordningen i sitt avtaleverk med andre organisasjoner (YS) og i stat- og kommunesektoren. De som ikke er med, er bedrifter uten tariffavtale og bedrifter der avtalepart hverken er LO eller NHO. Totalt antas ordningen å omfatte i underkant av 500 000 lønnstakere i privat sektor.

Ved lønnsoppgjøret i 1992 ble LO og NHO enige om forbedrede ytelser i AFP-ordningen, som følge av at uttaket av AFP i privat sektor til da hadde vært relativt lavt. I den inngåtte tariffavtalens tilleggsprotokoll om avtalefestet pensjon, heter det i punkt 2:

«Ved tarifforhandlingene i 1992 er partene derfor blitt enige om at ytelsene i den nåværende AFP-ordningen bedres ved at AFP-pensjonen økes fra nåværende ca. 52 prosent til ca. 60 prosent av gjennomsnittlig årsinntekt for voksne arbeidere ved full opptjening. Pensjonen utbetales gjennom månedlige beløp fra trygdekontoret. Økningen i AFP-pensjonen skjer ved at nåværende ordning får et tillegg som pr. måned i førtidspensjoneringsperioden fra fylte 65 år til fylte 67 år er lik kr. 950. For at ytelsen skal tilsvare ca. 60 prosent brutto av årsinntekten, forutsettes det at Stortinget vedtar at tillegget blir skattefritt slik det er for sluttvederlag i dag.»

Under tarifforhandlingene hadde finansministeren i brev av 9.4.1992 til LO og NHO varslet at Regjeringen under visse forutsetninger var innstilt på å foreslå for Stortinget at bestemmelsen i Skatteloven ble endret, slik at skattefrihet for tariffestet sluttvederlag også skulle gjelde for dem som fratrer for å bli AFP-pensjonister.

Foran lønnsoppgjøret i 1992 framsatte LO krav om en reduksjon av aldersgrensen i AFP til 62 år. I forhandlingene ble partene enige om å senke aldersgrensen i AFP-ordningen til 64 år med virkning fra 1.10.1993, under forutsetning av at partene i mellomtiden hadde avklart at dette kunne skje uten at det ville føre til en tilsvarende alminnelig senkning av pensjonsalderen i Norge.

Spesielt om ordningen for 64-åringer i privat sektor:

I lønnsoppgjøret 1993 var spørsmålet om statlig medvirkning i finansiering av en senket aldersgrense i AFP-ordningen et sentralt punkt i forhandlingene, og det foregikk løpende kontakt mellom partene og Regjeringen og mellom Riksmeglingsmannen og Regjeringen. I brev fra finansministeren til Riksmeglingsmannen 14.4.1993 heter det blant annet følgende:

«Dersom det blir anbefalt et meglingsforslag som sikrer et moderat inntektsoppgjør og styrker grunnlaget for økt sysselsetting, er regjeringen innstilt på å foreslå for Stortinget en begrenset utvidelse av statlig medfinansiering av AFP-ordningens fond og de nødvendige lovendringer. Et slikt tilskudd vil styrke AFP-ordningens økonomi, noe som vil bidra til å gjøre bedriftenes kostnader lavere enn hva som ellers ville ha vært tilfelle. Statens bidrag til de løpende pensjoner begrenses til 40 prosent av pensjonsutbetalinger til 65- og 66-åringer, som i dag.»

6.2.2 Nærmere om etablering av AFP-ordninger­ i offentlig sektor.

Det ble i 1988 også opprettet en AFP-ordning for ansatte i staten for tilsvarende aldersgrupper som i privat sektor. Denne ordningen ble tatt inn i lov om Statens Pensjonskasse, og AFP-pensjonistene fikk tjenestepensjon. De ansatte i kommunene fikk tilsvarende ordninger som i staten. I avtalen for staten er følgende tatt inn i protokollen:

«VI PENSJONSVILKÅR

1. Arbeidstakere i staten og undervisningspersonalet har rett til å fratre med straks begynnende pensjon ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og fylte 65 år fra 1. januar 1990.

2. Avtalen gjelder arbeidstakere i staten og undervisningspersonalet i stillinger som går inn under lov om Statens Pensjonskasse og har minst 10 års medlemskap i Pensjonskassen etter fylte 50 år.

3. Alderspensjonen beregnes etter reglene i pensjonslovens kapittel 5. Ville arbeids­takere fått en høyere pensjon i ordningen som er avtalt mellom LO og NAF, utbetales ­differansen i tillegg til alderspensjon.

4. Pensjonen etter denne avtale reguleres på samme måte som statspensjonene for øvrig.

5. Arbeidstakere som benytter seg av ordningen fritas for innbetaling av pensjonsdelen av medlemsavgiften til folketrygden og medlemspremie til Statens Pensjonskasse for den inntekt som avløses av pensjon.

6. Arbeidstakere i staten som ikke er medlemmer av Statens Pensjonskasse får de samme ytelser som de ville fått i ordningen som er avtalt mellom LO og NAF.

7. Pensjoner etter denne avtalen administreres av Statens Pensjonskasse og utbetales på samme måte som pensjoner ellers.»

AFP-ordningen i staten omfatter statstilsatte og lærere. For andre medlemmer av Statens Pensjonskasse er det en forutsetning at det er inngått egen tariffavtale om AFP som også er godkjent av Administrasjonsdepartementet.

Spesielt om ordningen for 64-åringer i offentlig sektor:

Også i lønnsoppgjøret i staten i 1993 var nedsettelsen av pensjonsalderen til 64 år i AFP et sentralt spørsmål. I hovedtariffavtalen som ble inngått i 1992 formulerte partene en merknad vedrørende pensjonsspørsmålet hvor det blant annet heter:

«Partene i statssektoren vil vurdere behovet for ytterligere utredninger vedrørende en pensjonsordning for 64-åringer i staten fra 1. ­oktober 1993. De nærmere vilkår for en ordning forutsettes avklart ved mellomoppgjøret i 1993 når man har sett utformingen av LO/NHO-opplegget.»

Under forhandlingene ble det fra statens side lagt avgjørende vekt på at daværende AFP-ordning i offentlig sektor hvor tjenestepensjon var fullt innarbeidet, ikke måtte utvides til å omfatte også 64-åringer. I stedet ble det lagt opp til å etablere en AFP-ordning for 64-åringer som er mest mulig lik ordningen i privat sektor. Partene ble i sluttfasen av forhandlingene enige om dette prinsippet. Også i kommunesektoren ble dette lagt til grunn.

For å sikre samme ytelsesnivå som for 64-åringer i privat sektor, ga staten til kjenne at Regjeringen ville foreslå for Stortinget at den særlige skattebegrensningsreglen ble gjort gjeldende også for AFP-pensjonister i offentlig sektor. Det ble under forhandlingene åpnet for at også 65- og 66-åringer som mottar AFP i offentlig sektor ville omfattes av den foreslåtte endringen.

Regjeringen foreslo videre et garantitillegg på 1 700 kroner pr måned for 64-åringer som mottar AFP i offentlig sektor for å ta hensyn til at sluttvederlaget på 950 kroner pr måned gis skattefritt til AFP-pensjonister i privat sektor. Også de som er på den tidligere ordning (65- og 66-åringer) og som i henhold til garantibestemmelsen mottar bruttoytelser tilsvarende ytelsene for privat ansatte, gis et garantitillegg. Dette har medvirket til at AFP-ordningen i offentlig sektor har fått en klar lavinntektsprofil.

Partene i kommunal sektor ble enige om samme opplegg som i statlig sektor.

6.3 Statens ulike roller

I pensjonssammenheng påpekes ofte statens ulike roller som ansvarlig for sosialt tilfredsstillende trygdeordninger for hele befolkningen på den ene side, og på den annen side som arbeidsgiver for statsansatte.

Rollefordelingen går forsåvidt fram av den nåværende ansvarsdeling på departementsnivå. Administrasjonsdepartementet har ansvaret for Statens Pensjonskasse og de ulike ordninger for statsråder, stortingsrepresentanter mv, som staten har påtatt seg et visst arbeidsgiveransvar for når det gjelder sosiale ordninger. Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for folketrygden og betegner gjerne disse pensjonsordningene som en del av våre sosiale trygder. Det samme gjelder de statsgaranterte lovbestemte førtidspensjonsordningene for sjømenn, fiskere og skogsarbeidere.

Hippe og Pedersen (1988) definerer folketrygden som en offentlig universell trygdeordning, mens tjenestepensjoner i offentlig sektor defineres som arbeidsmarkedspensjoner på lik linje med private pensjonsordninger og de ulike ordninger med avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig og privat sektor. De lovbestemte førtidspensjonsordningene for henholdsvis sjømenn, fiskere og skogsarbeidere defineres her som yrkesbaserte ordninger.

Felles for definisjonen av arbeidsmarkedspensjoner skal være at ordningen er knyttet til et ansettelsesforhold og framstår som en del av arbeidsavtalen. Det heter i rapporten at ar-beidsmarkedspensjoner skiller seg fra offentlige pensjonssystemer ved at initiativet til opprettelsen tas av partene i arbeidsmarkedet, enten ensidig av arbeidsgiver eller ved forhandlinger mellom lønnstaker- og arbeidsgiversiden.

Ved denne sondring mellom pensjonsordningene får man også synliggjort statens ulike roller som henholdsvis ansvarlig for et universelt trygdesystem for alle, og som arbeidsgiver for ansatte i staten.

I de siste årene er det blitt spesielt fokusert på statens medvirkning til de ulike ordninger med avtalefestet pensjon som er begrenset til spesielle grupper arbeidstakere.

Som ansvarlig for alminnelige pensjonsordninger, er staten kritisert fordi den med­finansierer ordninger som ikke er tilgjengelige for hele den yrkesaktive del av befolkningen.

Videre er Regjeringen kritisert fordi den som arbeidsgiver har gått med på å gi sine egne ansatte tjenestepensjonsrettigheter i AFP-ordningen for 65- og 66-åringer, mens Regjeringen ikke har villet redusere aldersgrensen i pensjonsreglene for private kollektive tjenestepensjoner og individuelle pensjonsforsikringer. Se nærmere omtale i St. meld. nr. 2 (1992-93), Revidert nasjonalbudsjett 1993, punkt 4.6 og Budsjett-innst. S. nr. 2 for 1993-94.

7 Folketrygdens pensjoner og stønader til livsopphold – spesielt relatert til eldre

7.1 Innledning

Folketrygdens formål er blant annet å yte stønad ved sykdom, arbeidsledighet, uførhet og alderdom. I folketrygden er tidligste adgang til å ta ut alderspensjon 67 år. Ved alder 67, 68 og 69 år er pensjon fra folketrygden i prinsippet en førtidspensjon, som avkortes mot inntekt. Alternative muligheter for stønad til livsopphold før 67 år, er sykepenger, attføringspenger, uførepensjon, etterlattepensjon eller dagpenger ved arbeidsledighet.

Etterlattepensjon er i hovedsak en støtte til ikke-yrkesaktive når deres forsørger faller fra, noe som anses for å ligge noe på siden av det aktuelle problemområdet, og vil ikke bli nærmere omtalt.

Det vesentlige her er spørsmål om avgang fra arbeidslivet ved egen pensjon. I dette kapitlet omtales følgelig folketrygdens alderspensjon, medisinsk begrunnet avgang ved syke­penger, attføringspenger og uførepensjon, og framskutt avgang ved bruk av dagpenger.

7.2 Alderspensjon fra folketrygden

7.2.1 Regelverket for alderspensjon

Bestemmelsene om alderspensjon reguleres i folketrygdlovens kapittel 7, og suppleres med bestemmelsene om opptjening av pensjonspoeng for tilleggspensjon i kapittel 6. Folketrygdens alderspensjon består av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Videre ytes forsørgingstillegg som ble inntektsprøvet fra 1.5.1991.

Folketrygdens minstepensjon består av grunnpensjon og særtillegg. Særtillegg ytes helt eller delvis til personer som ikke har tjent opp pensjonspoeng for rett til tilleggspensjon som er høyere enn særtillegget.

7.2.1.1 Alder

• Ved fylte 67 år kan det tas ut alderspensjon fra folketrygden, men pensjonen vil bli avkortet mot inntekt.

• Ved fylte 70 år foreligger det en ubetinget rett til å ta ut opptjent alderspensjon.

7.2.1.2 Avkorting mot arbeidsinntekt ­mellom 67 og 70 år

• Mellom 67 og 70 år blir alderspensjon avkortet mot arbeidsinntekt.

• Med arbeidsinntekt menes pensjonsgivende inntekt av arbeid eller virksomhet slik den fastsettes av likningskontoret for det enkelte året.

• Alderspensjonen blir ikke avkortet dersom arbeidsinntekten er under folketrygdens grunnbeløp, det vil si 37 300 kroner per 1.5.1993.

• Er arbeidsinntekten høyere enn grunnbeløpet, blir pensjonen med eventuelt særtillegg, men uten forsørgingstillegg for ektefelle eller barn, satt ned med 50 prosent av den overskytende inntekt.

• Summen av pensjon og arbeidsinntekt kan likevel ikke være høyere enn tidligere gjennomsnittlig inntekt.

• Disse regler gjelder for personer som er født tidligst 1. januar 1925, det vil si dem som fylte 67 år i 1992. Før dette var ordningen slik at arbeidsinntekt og alderspensjon til sammen ikke måtte utgjøre mer enn 80 prosent av tidligere gjennomsnittlig inntekt.

7.2.2 Nærmere om beregning av pensjon i ­folketrygden

7.2.2.1 Grunnpensjon

For å få full grunnpensjon kreves 40 års trygdetid (som regel botid i Norge) etter fylte 16 år til og med det kalenderåret man fyller 66 år. Som trygdetid regnes også tidsrom fra og med året 1937, se folketrygdloven § 19-3. Minstetid som gir pensjon er tre år, som da vil gi 3/40 pensjon.

Full grunnpensjon utgjør folketrygdens grunnbeløp, det vil si 37 300 kroner pr 1.5.1993.

For pensjonist som er gift med pensjonist i folketrygden, eller pensjonist med avtalefestet pensjon i privat sektor eller med tilsvarende beregnet pensjon i offentlig sektor (se avsnitt 9.3), utgjør grunnpensjonen 3/4 av full pensjon. Fra 1994 vil dette gjelde tilsvarende for samboende pensjonister som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn.

7.2.2.2 Tilleggspensjon

Opptjening av tilleggspensjon:

For å få full tilleggspensjon kreves 40 poengår. Pensjonspoeng opptjenes i årene mellom 16 og 70 år, det vil si 53 mulige poengår. For å få fastsatt poeng, må man ha en pensjonsgivende inntekt på minst grunnbeløpet i det aktuelle likningsåret.

Pensjonsgivende inntekt over 12 ganger grunnbeløpet medregnes ikke. For poengår før 1992 ble inntekt mellom 8 og 12 ganger grunnbeløpet medregnet med 1/3. For poengår etter 1991 er opptjeningstaket redusert, slik at inntekten mellom 6 og 12 G medregnes med 1/3.

Omsorgspoeng:

Fra 1992 er det innført omsorgspoeng på opptil 3 poeng pr år på grunnlag av ulønnet omsorgsarbeid, det vil si ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede, og ved omsorg for små barn under 7 år.

Besteårsregelen:

Tilleggspensjonen beregnes på grunnlag av et sluttpoengtall, basert på de 20 beste poeng­årene, eller et gjennomsnitt av alle dersom det er færre enn 20 poengår.

Pensjonsprosentsats:

For poengår for årene før 1992 er pensjonsprosentsatsen 45 prosent av grunnbeløpet. For poengår fra og med 1992 er den redusert til 42 prosent. Dette innebærer at tilleggspensjonen blir beregnet separat for år før 1992 og senere.

Overkompensasjon:

Folketrygden ble innført i 1967. Det innebærer at bare den som er født i 1940 eller senere vil kunne oppnå 40 poengår innen fylte 67 år. Det er derfor gitt regler om overkompensasjon som begrenser opptjeningstiden for personer som var over 30 år i 1967. Etter hovedregelen i folke­trygdloven § 7-2 erstattes tallet 40 med:

• tallet 20 hvis vedkommende var født i årene 1898-1917.

• tallet 20 tillagt 1 år for hvert år vedkommende er født senere enn 1917 hvis vedkommende er født i et av årene 1918-1936.

Disse bestemmelsene om overkompensasjon bygger på at man kan tjene opp poeng til og med det året man fyller 69 år. Dette innebærer at nevnte aldersgrupper som tar ut pensjon ved fylte 67 år vil mangle tre år for full pensjon. En person som er født i 1925 vil for eksempel ha en opptjeningstid på 28 år, og vil ved uttak av alderspensjon ved fylte 67 år få 25/28 av full tilleggspensjon. Full tilleggspensjon ved fylte 67 år kan følgelig først oppnås for personer som er født i 1940 eller senere, det vil si tidligst i år 2007. Reglene om overkompensasjon gjelder ellers bare den del av inntekten som ikke overstiger 5 ganger grunnbeløpet, det vil si en inntekt pr 1.5.1993 på 186 500 kroner.

7.2.2.3 Særtillegg

Særtillegg gis til den som ikke har opptjent tilleggspensjon i folketrygden eller har så lav tilleggspensjon at særtillegget er større enn tilleggspensjonen. Fra 1.1.1994 utgjør særtilleggssatsen 60,5 prosent (ordinær sats) for alle enslige og for minstepensjonistektepar hver. Minstepensjonist som forsørger ektefelle over 60 år får to ganger ordinær sats. Dersom den ene ektefellen har tilleggspensjon som er høyere enn særtillegget etter ordinær sats, skal særtillegget til den andre gis etter en minstesats, det vil si 54,8 prosent av grunnbeløpet. Samlet tilleggspensjon og særtillegg for ektefellen skal likevel minst utgjøre to ganger ordinær sats. Fra 1.1.1994 gjelder tilsvarende bestemmelser for samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn.

7.2.2.4 Forsørgingstillegg

Pensjonist som forsørger ektefelle under 67 år eller barn under 18 år kan ytes forsørgingstillegg. Som forsørget anses den som ikke har egen inntekt over grunnbeløpet. Som inntekt regnes også egen pensjon og kapital- og renteinntekter.

Fullt forsørgingstillegg for ektefelle er 50 prosent av grunnpensjonen og fullt forsørgingstillegg for hvert barn er 25 prosent av grunnpensjonen.

Fra 1.5.1991 er forsørgingstillegget inn­tekts­prøvet. Dette innebærer at pensjons- eller arbeids­inntekt over et fastsatt fribeløp, vil redusere forsørgingstillegget. Fribeløpet for ektefelletillegget utgjør minstepensjon for ektefeller pluss 25 prosent av grunnbeløpet.

Forsørgingstillegget for barn reduseres eller faller bort hvis pensjonistens egen inntekt og eventuelt inntekten til den andre av foreldrene overstiger et fastsatt fribeløp.

7.3 Medisinsk begrunnet avgang – sykepenger, attføringspenger og uførepensjon

7.3.1 Bakgrunn

Folketrygdens stønad til livsopphold ved sykdom og uførhet er betinget av medisinske vilkår, som innebærer at arbeidsevnen er redusert på grunn av sykdom, skade eller lyte. Det vil her spesielt bli fokusert på de bestemmelser som er av betydning for bruk av sykepenger, ytelser under attføring og uførepensjonering som utgang fra arbeidslivet før adgang til alders­pensjonering ved fylte 67 år.

For noen år tilbake var det vanlig at bedrifter og virksomheter hadde retrettstillinger med lettere arbeid for slitne arbeidstakere og ­andre med helseproblemer.

Dette er fortsatt tilfelle hos en del arbeidsgivere som ser det som en del av ansettelses-forholdet og sitt arbeidsgiveransvar etter arbeids­miljøloven, å tilrettelegge arbeidsplassen for de eldre arbeidstakere som kan få problemer med spesielle arbeidsoppgaver. På den annen side er det arbeidsgivere som ut fra en bevisst planlagt personalpolitikk skyver slike problemer over på det offentlige gjennom utilsiktet bruk av folketrygdens stønadsordninger.

Innføringen av uføretrygden i 1961 med et ervervsmessig uførebegrep, hvor det ikke bare skulle tas hensyn til en medisinsk funksjonsnedsettelse, men også den faktiske mulighet for høvelig arbeid med den medisinske lidelse, ­åpnet veien for uførepensjonering i langt større grad enn man regnet med. Integreringen av uføretrygden i folketrygden i 1967 med langt bedre ytelser enn tidligere, gjorde også uførepensjonering til et forholdsvis brukbart alternativ til arbeidsinntekt, særlig for eldre personer.

Strukturendringene i næringslivet, med blant annet automatisering og økende tempo i de siste tiårene, medvirker til at mange eldre arbeidstakere blir overflødige og utstøtt fra arbeidsmarkedet. Allerede i boken Arbeid ­eller trygd (Halvorsen 1977) – heter det at i årene 1962-1974 ble rundt 125 000 personer berørt av driftsinnskrenkninger og omkring 45 000 kollektivt oppsagt. Bare i året 1975 ble 35 000 personer berørt av driftsinnskrenkinger og nærmere 5 000 personer kollektivt oppsagt på grunn av nedleggelser, konkurser og liknende.

Etter avtale mellom LO og daværende Norsk Arbeidsgiverforening, nå Næringslivets Hovedorganisasjon, ble det i 1966 etablert en ordning med sluttvederlag til arbeidstakere som blir sagt opp uten egen skyld etter fylte 50 år. I 1970 ble det avtalt at personer som må slutte på grunn av sykdom skal likestilles med ­personer som er blitt oppsagt.

Liberalisering av uførebegrepet i 1970- og 1980-årene, medførte at uførepensjonering i økende grad ble benyttet som et bedriftspolitisk virkemiddel for nedbemanning og effektivisering.

Sykepengereformen i 1978 med mulighet for ett års sykepenger med full lønn som dessuten ble regnet som pensjonsgivende inntekt og dermed ga poengopptjening, gjorde overgangen fra yrkesaktivitet til uførepensjonering særlig gunstig økonomisk sett.

Mange permitterte og helt arbeidsledige vil ofte etter en tid bli sykmeldt. Dette kan skyldes flere årsaker. Det antas at det ofte er de med svak helse som først blir støtt ut. Videre kan langtidsledighet i seg selv være så belastende at sykdom oppstår etter en tid. Ved opphør av ledighetsperioden for dagpenger, kan enkelte også søke lege for å forsøke å bli sykmeldt.

Selvstendig næringsdrivende har ikke rett til dagpenger ved arbeidsledighet før fylte 64 år. For disse vil følgelig den eneste muligheten for stønad fra det offentlige før 64 år være sykmelding, attføring og eventuelt uførepensjonering.

Problemstillingene sykmelding/attføring/uførepensjonering ble nærmere utredet i NOU 1990:17 Uførepensjon og NOU 1990:23 Sykelønnsordningen. Utredningene la grunnlag for senere endringer både i vilkårene for rett til sykepenger, attføringspenger og uførepensjon. Se særlig Ot.prp. nr. 19 for 1989-90, Ot.prp. nr. 3 for 1990-91, Ot.prp. nr. 62 for 1990-91, Ot.prp. nr. 6, Ot.prp. nr. 39 og 58 for 1992-93. Nærmere belysning av problemstillingen gis også i St.meld. nr. 39 for 1991-92 (Attføringsmeldingen).

7.3.2 Regelverket for sykepenger

7.3.2.1 Hovedtrekkene i sykepengeordningen

Den tidligere syketrygdloven av 2.3.1956 ble ved lov av 19.6.1970 nr. 67 inkorporert i folketrygdloven. Sykepengeordningen reguleres i dag i folketrygdlovens kapittel 3 med forskrifter.

Formålet med sykepengeordningen er å dekke utgifter til livsopphold for yrkesaktive som er midlertidig arbeidsuføre. Sykepenger ytes som hovedregel i ett år.

Ved sykepengereformen i 1978 ble ordningen vesentlig endret og forbedret.

• Reformen medførte blant annet at sykepenger ble regnet som skattepliktig og pensjonsgivende inntekt, det vil si at man opptjener pensjonspoeng i det tidsrom man går på sykepenger.

• Videre ble det innført en arbeidsgiverperiode hvor arbeidsgiver skulle ha ansvaret for sykepenger i de to første ukene, og arbeidstaker fikk rett til å egenmelde/sykmelde seg selv for de tre første dagene.

• Samtidig fikk arbeidstakere rett til full lønn under sykdom fra folketrygden. Dette var noe store grupper arbeidstakere, blant annet offentlig ansatte, allerede var sikret fra arbeidsgiver gjennom arbeidsavtaler.

Sykepengeordningen er begrenset til yrkesaktive personer, nærmere bestemt til personer som er i arbeid, oppdrag eller virksomhet med en pensjonsgivende inntekt på minst 1/2 gang folketrygdens grunnbeløp (G) på årsbasis. Pr 1.5.1993 utgjør 1/2 G 18 650 kroner. Opptjeningstiden for sykepenger er to uker, det vil si at man må ha vært i arbeid i minst to uker før arbeidsuførheten oppstår. Det gjelder unntak ved yrkesskade.

Likt med arbeid anses tidsrom man oppebærer dagpenger under arbeidsløshet, sykepenger, fødselspenger eller omsorgspenger ved adopsjon. Disse ytelser er i dag pensjonsgivende inntekt. Øverste grense for inntekt det beregnes sykepenger av er 6 G, det vil si 223 800 kroner pr. 1. mai 1993.

Sykepengeordningen er forskjellig for ulike yrkeskategorier. De viktigste ordningene omtales nedenfor.

Arbeidstaker har rett til sykepenger fra ­første hele sykefraværsdag. Som hovedregel beregnes sykepenger etter inntekten de siste fire uker. Ved varierende og skiftende arbeidsforhold beregnes sykepengene etter gjennomsnittlig inntekt de siste tre årene, slik som for selvstendig næringsdrivende. Arbeidstakere har en kompensasjonsgrad på 100 prosent, vanligvis vil det si full lønn opp til øvre inntektsgrense. Arbeidsgiver betaler sykepenger i de to første ukene av sykefraværet (arbeidsgiverperioden). Arbeidstakere med en langvarig eller kronisk sykdom som innebærer risiko for hyppige sykefravær, kan unntas fra arbeidsgiverperioden. Mange arbeidsgivere utbetaler sykepenger til arbeidstakeren ut over arbeidsgiverperoden, ofte med full lønn også over maksimumsgrensen på 6 ganger grunnbeløpet. Arbeidsg­iveren får da refundert sykepenger som arbeidstakeren ville hatt krav på fra trygden.

Statsansatte omfattes også av folketrygdens arbeidstakerbegrep. Den statlige arbeidsgiver utbetaler sykepenger tilsvarende full lønn i ett år og to uker. Oppgjøret mellom trygden og staten som arbeidsgiver skjer ved en summarisk oppgjørsordning.

Kommunale arbeidsgivere som også utbetaler full lønn får derimot refundert sykepenger for den enkelte.

Store grupper ansatte i privat og offentlig sektor får følgelig utbetalt sykepenger tilsvarende løpende lønn i minst ett år, selv om de har en inntekt som er høyere enn øverste grense det beregnes sykepenger av.

Selvstendig næringsdrivende har rett til sykepenger fra 15. sykedag. Det kan tegnes frivillig tilleggstrygd for de to første ukene. Sykepenger beregnes som hovedregel etter gjennomsnittlig inntekt de siste tre årene. Kompensasjonsgraden er 65 prosent av inntektsgrunnlaget, men kan heves til 100 prosent ved frivillig tilleggstrygd.

Oppdragstaker/frilanser som jevnlig har lønnsinntekt utenfor tjenesteforhold, har rett til sykepenger fra 15. sykedag. Det kan tegnes frivillig tilleggstrygd for de to første ukene. Sykepenger beregnes som hovedregel etter gjennomsnittlig inntekt de siste tre årene. Kompensasjonsgraden er 100 prosent av inntektsgrunnlaget.

Arbeidsledige som mottar dagpenger, har rett til sykepenger fra folketrygden fra første sykedag. Fram til 1991 utgjorde sykepenger 100 prosent av det inntektsgrunnlaget dagpengene ble beregnet etter, og var dermed betydelig gunstigere enn dagpenger som utgjør 60-70 prosent av grunnlaget. Fra 1991 utgjør sykepenger til arbeidsledige samme beløp som dagpenger.

Yrkesaktiv, som er i arbeid uten å fylle vilkåret om to ukers opptjeningstid eller har vært midlertidig ute av arbeid i mindre enn tre måneder, har rett til sykepenger dersom en årlig inntekt minst på folketrygdens grunnbeløp kan godtgjøres. Sykepenger ytes tidligst fra 15. sykedag. Sykepengene beregnes som hovedregel etter gjennomsnittlig inntekt de siste tre årene. Kompensasjonsgraden er 100 prosent for den som er i et arbeidsforhold og 65 prosent for den som ikke er i arbeid.

7.3.2.2 De medisinske vilkår for sykepenger – dokumentasjon av arbeidsuførhet

For å få rett til sykepenger kreves som hovedregel at man er helt arbeidsufør på grunn av sykdom, skade eller lyte. Begrepet helt arbeidsufør modifiseres noe ved visse bestemte unntak, blant annet under behandling og yrkesmessig attføring. Ved delvis arbeidsuførhet kan det dessuten ytes reduserte sykepenger.

Arbeidstakere som skal ha utbetalt sykepenger av arbeidsgiver i de to første ukene, har rett til å sykmelde seg selv ved egenmelding de tre første kalenderdagene. Slik egenmelding kan nyttes fire ganger i løpet av de siste 12 måneder. For øvrig skal arbeidsuførhet være dokumentert ved legeerklæring. En legeerklæring/sykmelding gir ingen ubetinget rett til sykepenger, men er formelt sett et råd til trygdekontoret. I praksis blir legens råd vanligvis fulgt av trygdekontoret.

Utgiftene til sykepenger økte sterkt i 1980-årene. Spesielt økte sykepenger til langtidssyk-meldte. Stadig flere gikk ut hele stønadstiden for sykepenger og rett over på uførepensjonering. Forholdsvis liberal praktisering av de medisinske vilkår for sykepenger syntes å gjøre muligheten for uførepensjon større. Jo lenger tid på passiv sykmelding, desto vanskeligere ble det å få den sykmeldte tilbake til arbeid igjen. Flere undersøkelser blant langtidssykmeldte i 1980-årene avdekket behov for tidligere intervensjon i sykmeldingsperioden for å hindre en utvikling mot uførepensjonering. Tiltak som er gjennomført for å hindre en slik utvikling er blant annet:

• Det kreves utvidet legeerklæring (sykmelding II) for rett til sykepenger utover 8 uker. Erklæringen skal inneholde en vurdering av mulighetene for at vedkommende kan bli arbeidsfør igjen.

• Fra og med 1.7.1993 skal trygdekontoret etter 12 ukers sykmelding vurdere særskilt om de medisinske vilkår for sykmelding er oppfylt og treffe særskilt vedtak om dette. Samtidig skal det vurderes tiltak som gjør at den sykmeldte raskere kan komme i arbeid. Trygdekontoret kan også kreve at arbeidsgiveren gir en redegjørelse for muligheten for bedriftsintern attføring og trygdekontoret kan tilstå sykepenger i inntil 12 uker under aktivisering og arbeidstrening på arbeidsplassen.

• De medisinske vilkår for sykepenger ble samtidig noe innskjerpet fra 1.7.1993. Hensikten var å avgrense sykdomsbegrepet mot sykliggjøring/medikalisering av problematiske livssituasjoner. Departementet uttalte i den forbindelse at det er uklare grenser mellom sykdommer i medisinsk forstand og tilstander mennesker befinner seg i som følge av ulike sosiale forhold, og at en vanskelig livssituasjon kan utvikle seg til sykdom i medisinsk forstand. Likevel er det visse tilstander som klart ligger utenfor et medisinsk sykdomsbegrep. Ved at slike tilstander sykdomsforklares, tilsløres de reelle problemer. (Se Ot.prp. nr. 39 for 1992-93.) Det presiseres etter dette (i lovens § 3-2 nr. 1) at arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer, ikke gir rett til sykepenger.

Etter disse tiltak vil det være vanskelig å benytte sykepengeordningen som et bevisst opplegg med sikte på uførepensjonering uten at det foreligger en medisinsk lidelse.

7.3.2.3 Stønadstiden for sykepenger

Stønadstiden for sykepenger er som hovedregel 50 uker, enten sammenhengende eller ved sammenlegging av stønadsperioder (innen 6 måneder). Når vedkommende har vært helt arbeidsfør igjen i 26 uker, beregnes en ny stønadsperiode. Det tas ikke hensyn til kortvarig arbeidsuførhet i arbeidsgiverperioden eller i de første to ukene for næringsdrivende og oppdragstakere med tilleggstrygd.

Før 1985 ble uførepensjon utbetalt fra den måned den ble innvilget fra. Dersom løpende sykepenger var høyere enn uførepensjon, ble differansen mellom uførepensjon og sykepenger utbetalt i tillegg til uførepensjon ut sykepengeperioden.

Etter sykepengereformen i 1978 vil sykepenger vanligvis være høyere enn uførepensjon. Som en forenkling – og for å unngå dobbeltdekning i arbeidsgiverperioden – ble utbetalingsordningen for uførepensjon endret ved lov 14.12.1984. (Se Ot.prp. nr. 7 for 1984-85.) Etter dette skal uførepensjon tidligst utbetales for den måned sykepengeperioden utløper, og det blir derved bare behov for samordning av sykepenger og uførepensjon i den siste stønadsmåneden.

Som nevnt innledningsvis er sykepenger etter 1978 pensjonsgivende inntekt, det vil si at sykepenger gir poengopptjening i folketrygden. Sykepengeåret benyttes derfor også av en del personer som overgang til alderspensjon i tilfelle der de medisinske vilkår gir grunnlag for det. Man er da sykmeldt det siste året før alderspensjon tas ut. En del benytter ordningen i sitt 66. år, mens andre benytter det 67. år. På denne bakgrunn ble det i 1985 innført en ny bestemmelse (i lovens § 3-3 nr. 4), om at sykepenger ikke ytes ut over det tidspunkt da yrkesaktivitet skulle ha vært avsluttet ved nådd pensjonsalder. Sykepenger skal heller ikke ytes fra det tidspunkt det er godtgjort at yrkesaktivitet skulle vært avsluttet ved selvvalgt tilbaketrekning fra arbeidslivet.

Om lag halvparten av de sykmeldte over 67 år går ut sykepengeåret. Disse tilfellene medfører således en merkbar belastning på sykepengebudsjettet. Både for å redusere utgiftene til sykepenger og for å unngå en bevisst utnyttelse av sykepengeordningen på denne måten, foreslo Sosialdepartementet i Ot.prp. nr. 5 for 1991-92, at sykepenger etter fylte 67 år skulle begrenses til 90 dager. Forslaget fikk imidlertid ikke Stortingets flertall.

7.3.3 Regelverket for ytelser under attføring med videre

7.3.3.1 Hovedtrekk

Bestemmelsene om ytelser under attføring i folketrygdloven bygger på loven om attføringshjelp av 1960, som ble videreført som kapittel 5 i folketrygdloven i 1967.

Som en oppfølging av forslagene i St.meld. nr. 39 for 1991-92, Attføringsmeldingen, jf. lov av 11.6.1993, overføres ansvaret for deler av folketrygdlovens kapittel 5 fra trygdeetaten til arbeidsmarkedsetaten fra 1.1.1994. (Se Ot.prp. nr. 58 for 1992-93). Etter 1.1.1994 er tidligere folketrygdlovens kapittel 5 delt i kapittel 5A: Ytelser under medisinsk rehabilitering, som trygdeetaten har ansvaret for, og kapittel 5B ytelser under yrkesrettet attføring, som arbeidsmarkedsetaten har ansvaret for.

Formålet med ytelser under attføring er å dekke utgifter til livsopphold i en overgangs-periode for personer som er langtidssyke, som gjennomgår yrkesrettet attføring, eller som venter på attføring, arbeid eller uførepensjon. Hovedhensikten er å sette i verk tiltak for å hindre den enkelte fra å havne i en permanent rolle som mottaker av uførepensjon. Hensikten er således å gi personer med varig nedsatt arbeidsevne som følge av helsesvikt eller funksjonshemming, et tilbud eller behandling som er nødvendig for å beholde sitt arbeid, tre inn i arbeidslivet eller bedre funksjonsevnen.

Under attføring ytes både kontantstønad til livsopphold i form av attføringspenger, og dessuten utgifter til opplæring, arbeidstilvenning, hjelpemidler med videre.

Før 1994 ble betegnelsen attføringspenger benyttet som et samlebegrep for kontantstønad. Fra 1.1.1994 benyttes følgende betegnelser:

• rehabiliteringspenger, (tidligere attføringspenger under medisinsk behandling)

• attføringspenger (tidligere attføringspenger under yrkesmessig attføring)

• foreløpig uførestønad (tidligere attføringspenger i ventetid på uførepensjon)

De ulike former for kontantstønad gis til personer i alderen 16 – 66 år, og ytelsen består av grunnpensjon, tilleggspensjon og eventuelle forsørgingstillegg. Særtillegg ytes ikke.

7.3.3.2 Nærmere om rehabiliteringspenger

Ved fortsatt arbeidsuførhet under medisinsk behandling med utsikt til bedring, ytes rehabiliteringspenger etter utløp av stønadstiden for sykepenger på ett år. En uformell betegnelse på rehabiliteringspenger er forlengede sykepenger. Hvis man begynner å arbeide igjen etter utløp av sykepengeåret og så blir syk igjen før det er gått 26 uker, ytes rehabiliteringspenger. Ved beregning av de 26 ukene tas ikke hensyn til kortvarig sykefravær i arbeidsgiverperioden. Rehabiliteringspenger kan også ytes til personer som ikke har hatt rett til sykepenger, men da først etter ett års sykeperiode.

Fra 1.7.1993 ble de medisinske vilkår for rehabiliteringspenger innskjerpet og nærmere presisert i loven, slik det samtidig ble gjort for sykepenger. Det stilles nå større krav til årsakssammenheng mellom arbeidsuførhet og sykdom, og det presiseres at arbeidsuførhet som skyldes sosiale, økonomiske eller andre livsproblemer ikke gir rett til rehabiliteringspenger. Samtidig ble stønadstiden for rehabiliteringspenger begrenset til ett år med mulighet for unntak etter nærmere forskrifter fastsatt av departementet.

Idag går en del eldre på rehabiliteringspenger fordi vilkårene for uførepensjon ikke er til stede. De nye bestemmelsene vil gjøre dette vanskeligere.

Et problem med å gå lenge på rehabiliteringspenger er at man etter noen år ikke lenger vil oppfylle kvalifikasjonskravet for dagpenger ved arbeidsledighet. Dette kan spesielt være et problem for eldre arbeidstakere som ikke lenger oppfyller de medisinske vilkårene for rehabiliteringspenger og heller ikke for uførepensjon. Dermed mister de som er over 60,5 år også muligheten for å gå på dagpenger fram til 67 år. Se nærmere omtale i avsnitt 7.4.

7.3.3.3 Nærmere om attføringspenger

Etter 1.1.1994 er som nevnt betegnelsen attføringspenger forbeholdt kontantstønad under yrkesmessig attføring. Attføringspenger blir i liten utstrekning brukt for personer over 60 år.

Vilkårene for å få stønad under yrkesmessig attføring, er at en person på grunn av sykdom, skade eller lyte enten har fått sin arbeidsevne varig nedsatt eller har fått sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Attføringspenger er ikke direkte tidsmessig begrenset. Tiltaksperioden vil ­variere avhengig av tidligere utdannelse med ­videre.

Attføringspenger kan ytes i ventetid for tiltak, for eksempel i ventid før skolestart, men er ingen pliktmessig stønad. Attføringspenger i ventetid på arbeid vil bero på mulighetene for arbeid.

7.3.3.4 Foreløpig uførestønad

I mange tilfeller, spesielt for eldre uføre personer, er det ofte på det rene at hverken behandling eller attføringstiltak vil kunne gjøre vedkommende i stand til å komme i arbeid igjen. Når de medisinske vilkår for uførepensjon også er tilstede, er uførepensjonering den naturlige utgang av arbeidslivet før fylte 67 år.

Behandlingstiden for innvilgelse av uførepensjon vil imidlertid gjerne ta noe tid. Når det er sannsynlig at uførepensjon vil bli innvilget, kan det ytes foreløpig uførestønad (tidligere betegnet attføringspenger i påvente av uførepensjon). Ytelsen er ingen pliktmessig stønad.

7.3.4 Regelverket for uførepensjon

7.3.4.1 Hovedtrekk

Inntil 1936 var det bare uføretrygdordninger i de tre ulykkestrygdene for henholdsvis industriarbeidere, fiskere og sjømenn. Det var her et vilkår for rett til ytelser at vedkommende var skadet ved arbeidsulykke på arbeidsstedet.

I 1936 kom midlertidig lov om hjelp til blinde og vanføre, som omfattet de to nevnte persongrupper med alvorlige og varige fysiske funksjonsforstyrrelser. Ytelsene var økonomisk behovs­prøvd.

Generell uføretrygd ble innført i 1961. Ordningen omfattet alle i yrkesaktiv alder og var ikke behovsprøvd. Ytelsen tilsvarte alderstrygden. I 1967 ble uføretrygdloven avløst av folke­trygdlovens kapittel 8.

Uførepensjonen i folketrygden er en løpende kontantytelse som har som formål å dekke utgifter til livsopphold. Hensikten er primært å kompensere varig tap av evnen til å skaffe seg arbeidsinntekt på grunn av varig helsesvikt. Uførepensjon skal også kompensere varig tapt arbeidsevne hos uføre hjemmearbeidende til å utføre husarbeid.

Før uførepensjon kan innvilges, skal hensiktsmessig behandling og attføring være forsøkt. Kravene til attføringstiltak er størst for yngre personer. Som nevnt i avsnitt 7.3.3, blir yrkesmessig attføring i liten utstrekning brukt på personer over 60 år.

Uførepensjonsordningen er også en del av folketrygdens pensjonssystem og tilsvarer stort sett alderspensjonen. Det innebærer at alle er sikret en minstestandard ved uførhet slik som i den tidligere uføretrygden. Yrkesaktive er dessuten sikret en viss standardtrygghet som står i forhold til tidligere inntekt. I tillegg ytes førsørgingstillegg til forsørget ektefelle og barn under 18 år. Forsørgingstilleggene ble inntektsprøvd fra 1.5.1991. Se nærmere avsnitt 7.2.2.

For å få rett til full pensjon i folketrygden kreves som regel 40 års trygdetid og 40 poengår for full tilleggspensjon. Dette gjelder i utgangspunktet også for uførepensjonister. Disse får imidlertid på visse vilkår medregnet framtidige år fra og med uføreåret til og med det året de fyller 66 år, både når det gjelder trygdetid og poengår. For å få medregnet framtidige poeng­år, kreves at vedkommende på pensjoneringstidspunktet enten:

• hadde en ervervsintekt som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet, eller

• var godskrevet pensjonspoeng for det nærmest foregående kalenderår eller i dette kalenderår hadde avtjent militær eller sivil førstegangstjeneste, eller

• var godskrevet pensjonspoeng for minst tre av de nærmest foregående fire kalenderår

De framtidige poengår fastsettes enten ut fra gjennomsnittet av inntekten i de siste tre årene eller ut fra gjennomsnittet av den beste halvdelen av de faktiske inntektsårene dersom dette er gunstigere. Sluttpoengtallet fastsettes som vanlig ved gjennomsnittet av de 20 beste årene. Når det gjelder de nærmere regler for beregning av pensjonen, vises til avsnitt 7.2.2 foran.

Kompensasjonsgraden for uførepensjon i folketrygden er i dag ca 50-60 prosent for en vanlig gjennomsnittsinntekt før skatt. Etter skatt blir ytelsene noe høyere. Innvilget uførepensjon fra folketrygden utløser gjerne også tilleggsytelse fra tjenestepensjon dersom arbeidstakeren er omfattet av en slik ordning. Uførepensjon faller inn under skattebegrensningsregelen, slik også avtalefestet pensjon gjør. Uførepensjon gir også automatisk særfradrag i skatten. Videre har uførepensjonister visse fordeler, slik som honnørrabatt ved reiser med videre.

Økonomisk vil dagpengeordningen under arbeidsledighet vanligvis gi vel så god bruttodekning før skatt som uførepensjon fra folketrygden alene. Kombinert med tjenestepensjon, blir gjerne uførepensjon bedre, jf. kapittel 10.

7.3.4.2 Nærmere om de medisinske vilkår for rett til uførepensjon

Den tidligere uføretrygdlovens § 2 inneholdt en egen definisjon av uførebegrepet, det vil si det medisinske vilkåret for å kunne få uførepensjon. Etter at hensiktsmessig behandling var gjennomgått, måtte det foreligge alvorlige og varige, objektivt registrerbare symptomer på sykdom, skade eller lyte.

Da uføretrygden ble integrert i folketrygdloven, ble definisjonen utelatt fordi den til dels hadde vært vanskelig å praktisere og kunne medføre urimelige resultater. Vilkåret om at ervervsuførheten må skyldes sykdom, skade eller lyte ble beholdt, men det var ingen krav om at tilstanden skal ha objektivt registrerbare symptomer, eller at den skal være av en viss størrelse/alvorlighetsgrad. Sløyfingen av disse krav åpnet for en vesentlig utviding av uførebegrepet. (Se NOU 1990:17 Uførepensjon, side 17.)

Alminnelig alderssvekkelse anses ikke som sykdom, og redusert arbeidsevne på grunn av slik tilstand gir således ikke rett til uførepensjon. Samtidig med at det i 1973 ble innført adgang til å ta ut alderspensjon ved fylte 67 år, ble det innført en særordning med uførepensjonering etter fylte 64 år på grunn av alderssvekkelse. Det var likevel forholdsvis få personer som ble uførepensjonert med begrunnelse alderssvekkelse. I 1988 var det bare registrert 238 personer med en slik diagnose i aldersgruppen 64-67 år. På den annen side ble det etterhvert en alminnelig oppfatning at yrkesaktive over 64 år kunne innvilges uførepensjon uten noe særlig medisinsk vurdering.

Særordningen med uførepensjon på grunn av alderssvekkelse ble avviklet fra 1990. (Se Ot.prp. nr. 19 for 1989-90 punkt 13.) Begrunnelsen var blant annet avgrensingsproblem i forhold til dagpengeordningen. Det ble ansett som vanskelig å skille mellom personer som har redusert arbeidsevne på grunn av alderssvekkelse og de som har fått arbeidsmulighetene redusert på grunn av mangel på arbeid. Videre var det klare tegn på at ordningen i økende grad ble benyttet til å støte eldre arbeidstakere ut av arbeid. Innføringen av ordningene med avtalefestet pensjon for store grupper arbeidstakere i privat og offentlig sektor i 1989, førte dessuten til at det ble ansett å være mindre påkrevd med en slik særordning innen uførepensjonsordningen. Økningen i antall uførepensjonister også under 64 år ble ansett som problematisk. I alderen 60-64 år er ca 35 prosent av befolkningen uførepensjonert og mellom 65-67 år er ca 45 prosent uførepensjonert. Til sammen ca 100 000 personer mellom 60 og 67 år er uførepensjonert. Til sammenligning er ca 10 000 av dagpengemottakerne mellom 60 og 67 år.

I Revidert nasjonalbudsjett 1991 uttalte ­Regjeringen at personer med en betydelig arbeids­evne er bedre tjent med dagpenger og ­særlig med aktive arbeidsmarkedstiltak enn med passivisering ved sykmelding og uførepensjonering.

På denne bakgrunn ble det ved lovendring av 14.6.1991 foretatt en innskjerping av de medisinske vilkår for uførepensjon. Kravene ble nærmere regulert i forskrift av 26.9.1991. Det kreves etter dette at den medisinske lidelse skal være av en slik art og grad at den generelt framstår som en vesentlig grunn til en varig reduksjon i arbeidsevnen på minst 50 prosent. Først når disse vilkår er oppfylt, kan det ved fastsetting av den ervervsmessige uføregraden tas hensyn til individuelle problemer på arbeids­markedet.

Spørsmålet om de medisinske vilkår for uførepensjon er oppfylt, avgjøres av trygdekontoret på bakgrunn av legeerklæring fra behandlende lege. Ofte vil trygdeetaten dessuten kreve en vurdering fra en lege som trygdeetaten henviser til. Etter dette er det blitt vanskeligere å benytte uførepensjonering som utgang fra arbeidslivet før 67 år.

I større utstrekning enn tidligere antas det at eldre arbeidstakere som har adgang til det vil fortsette i arbeid. Videre antas at flere enn tidligere må henvises til dagpengeordningen, som omtalt i avsnitt 7.4. Andre igjen benytter adgangen til å ta ut avtalefestet pensjon fra 64 år.

7.3.4.3 Uførepensjon i kombinasjon med ­gavepensjon

Uførepensjon gir som nevnt foran gjerne en dekningsgrad på mellom 50 og 60 prosent av inntekt før skatt. Det er alminnnelig kjent at en del arbeidsgivere som ønsker nedbemanning, har tilbudt arbeidstakere en løpende utbetaling over driften i tillegg dersom arbeidstakeren søker lege for å bli sykmeldt og senere uførepensjonert. Tilsvarende kombinasjon er ofte brukt ved dagpenger. Se nærmere omtale i avsnitt 7.4. Omfattes arbeidstakeren av sluttvederlagsordningen, får vedkommende i begge tilfeller et slikt beløp. Ved sykmelding i ett år får arbeidstakeren full lønn i form av sykepenger. Deretter betaler arbeidsgiveren et visst beløp pr år i tillegg til vedkommendes uførepensjon fra trygden. Samlet dekningsgrad fram til 67 år kan da være 80-90 prosent og blir følgelig et attraktivt tilbud.

Det er vanskelig å anslå omfanget av gavepensjoner. Undersøkelser og medieoppslag indikerer at dette gjerne brukes i omstillingsfaser når bedrifter og virksomheter har behov for å nedbemanne. I en undersøkelse ved FAFO i 1990 går det fram at 27 bedrifter i et utvalg av 403 bedrifter ga gavepensjon i forbindelse med uførepensjon. Til sammenligning ga 18 bedrifter gavepensjon sammen med dagpenger.

Etter innstrammingen i de medisinske vilkår for uførepensjon, antas at gavepensjonstilbud vil kanaliseres mot dagpengeordningen. Arbeidsgivere og arbeidstakere kan ikke lenger regne med at et opplegg med ett års sykmelding og deretter uførepensjon vil bli akseptert.

Uførepensjon er ikke pensjonsgivende inntekt. Etter 1987 skal det betales arbeidsgiveravgift av gavepensjoner. Vanligvis anses likevel ikke gavepensjon som pensjonsgivende inntekt i kombinasjon med uførepensjon. Dette er i motsetning til kombinasjonen dagpenger og gavepensjon.

7.4 Dagpenger

7.4.1 Bakgrunn

Dagpenger ved arbeidsledighet, er ment å være en korttidsstønad under jobbsøking, og forutsetter tilmelding til arbeidsformidlingen som arbeidsledig arbeidssøker hver 14. dag. Likevel kan dagpenger fungere tilnærmet som førtidspensjon for eldre arbeidsledige når arbeid ikke kan skaffes. Dette fordi dagpenger utbetales uten tidsbegrensning for ledige mellom 64 og 67 år og fordi mulig stønadstid før 64 år etterhvert har økt til ca 3,5 år ved kontinuerlig ledighet.

Dessuten gir dagpenger en rimelig kompensasjonsgrad. Inntektsnivået for langtidsledige generelt er blitt skjermet mot store reduksjoner de senere år, og stønadsmottakere over 64 år er sikret oppjustering av løpende dagpenger i henhold til endringer i folketrygdens grunnbeløp.

I noen grad er dagpenger blitt benyttet som del av en uformell førtidspensjon for eldre arbeidstakere, særlig ved nedbemanningsbehov. Ofte skjer dette ved at tidligere arbeidsgiver yter en pensjon i tillegg til dagpenger, såkalt gavepensjon.

Nedenfor presenteres hovedreglene for dagpenger, med de særregler som gjelder eldre arbeidstakere og forholdet mellom dagpenger og gavepensjon.

7.4.2 Regelverket for dagpenger

7.4.2.1 Krav om lønnsinntekt

• For å få dagpenger, må en ha fått utbetalt en lønnsinntekt på minst 75 prosent av folketrygdens grunnbeløp, enten i foregående ­kalenderår eller i gjennomsnitt for tre fore­gående år. For tiden er dette 37 300 kroner x 75 prosent = 27 975 kroner.

• Personer over 64 år som har fylt kravet om minsteinntekt (75 prosent av folketrygdens grunnbeløp) én gang ved stønad om dagpenger etter fylte 64 år, behøver ikke fylle ­kravet ved senere søknader.

7.4.2.2 Beregning av dagpenger

• Dagpengers størrelse bestemmes av tidligere års inntekt. Grunnlag for beregningen er lønnsinntekt, sykepenger, fødselspenger, adopsjonspenger, utbetalt enten i foregående kalenderår eller i gjennomsnitt for tre foregående år hvis det gir et høyere grunnlag.

• For personer over 64 år skal selvstendig næringsinntekt likestilles med lønnsinntekt fra arbeid, både med hensyn til kravet om minste lønnsinntekt og ved beregning av dagpenger, når vedkommende har måttet oppgi virksomheten.

• Inntektsgrunnlaget oppjusteres i henhold til endringer i folketrygdens grunnbeløp, G, før stønad beregnes. Dagpengegrunnlaget kan ikke utgjøre mer enn 6 ganger folketrygdens grunnbeløp, for tiden 224 000 kroner (avrundet).

• For personer over 64 år skal løpende stønad justeres etter den første G-endringen i ­kalenderåret. Som hovedregel justeres ikke ­løpende dagpenger.

• Personer over 64 år med rett til dagpenger er sikret et minste dagpengegrunnlag på 2,5 G, for tiden 93 250 kroner.

Stønaden utgjør pr dag 2 promille av dagpengegrunnlaget, seks dager i uken. Høyeste dagpengesats (jf. 6 G-taket) er med nåværende G 448 kroner pr dag. Stønaden er skattbar, det svares medlemsavgifter til folketrygden og gis pensjonspoeng.

Det ytes tillegg for ferie og forsørgelse. For hvert forsørget barn under 18 år gis et tillegg på 6 kroner pr dag, som økes til 15 kroner etter 26 uker med stønad.

Ferietillegg på 9,5 prosent av brutto utbetalte dagpenger gis til de som har fått utbetalt mer enn 8 uker med dagpenger i kalenderåret. Dette utbetales ved årsskiftet eller når stønad stanses etter maksimal stønadstid, 80 uker. Det kreves ikke at ferie er avholdt; det vil si at dagpenger kan ha vært utbetalt kontinuerlig i kalenderåret.

Personer som har hatt en periode med dagpenger med maksimal stønadstid (80 uker), skal i en eventuell annen stønadsperiode være sikret en dagsats på minst 90 prosent av satsen i den første perioden. For at denne 90 prosent­garantien skal gjelde, må krav om stønad være fremsatt innen ett år etter at dagpenger ble ­stanset i første stønadsperiode.

7.4.2.3 Kompensasjonsgrad

Kompensasjonsgrad før skatt, målt i forhold til dagpengegrunnlaget, vil vanligvis være 62 prosent, ferie- og forsørgertillegg holdt utenom. Dersom ferie ikke tas og dagpenger utbetales kontinuerlig, vil ferietillegg øke kompensasjonsgraden til 68 prosent før skatt. Netto kompensasjonsgrad etter skatt vil øke noe på grunn av lavere skattbar inntekt. De som har hatt inntekt over 6 G får lavere kompensasjonsgrad enn de med inntekter opp til 6 G.

7.4.2.4 Stønadstid

Dagpenger kan maksimalt ytes i 80 uker. Deretter må det gå minst 13 uker, før dagpenger kan ytes i en ny stønadsperiode. Før dagpenger stanses etter 80 uker, skal mottakeren ha et tilbud om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak fra arbeidsformidlingen. Dersom slikt tilbud ikke kan gis, skal dagpenger også utbetales i oppholdsperioden på 13 uker, etter søknad om dispensasjon.

De fleste som har vært i fullt arbeid vil ha rett til to perioder av 80 uker, eventuelt med tillegg av to 13 ukers perioder, på grunnlag av en inntekt; det vil si i 186 uker, eller 3,57 år. En inntekt kan imidlertid ikke kvalifisere til mer enn to stønadsperioder på 80 uker. Lønnsinntekt fra arbeid eller arbeidsmarkedstiltak inne i ledighetsperioden, vil kunne gi rett til flere stønadsperioder.

Fra 64 år kan dagpenger utbetales uten avbrudd fram til 67 år. En person som har vært i fullt arbeid og blir arbeidsledig fra 60,5 år vil som hovedregel være sikret dagpenger fram til alderspensjon, med et stønadsnivå på minst 90 prosent av dagsatsen i første stønadsperiode på 80 uker.

7.4.3 Samordningsregler – forholdet til gavepensjon

Utviklingen av gavepensjon, det at eldre arbeidstakere kan oppebære en ytelse basert på dagpenger og et tillegg fra arbeidsgiver, har blant annet sin bakgrunn i de særregler i dagpengeregelverket som gjelder for eldre arbeidstakere.

Kravet som stilles til dagpengemottakere om at de skal stå tilmeldt arbeidsformidlingen og ta høvelig arbeid når de får tilbud om det, gjelder også for de såkalte gavepensjonistene.

Ordningen praktiseres slik at arbeidstakere som sies opp, først må ta ut den lønn de har krav på i oppsigelsestiden. Når lønnen oppheves og arbeidsledighetstrygden kommer inn, kan de i tillegg motta gavepensjonen fra arbeidsgiver. Arbeidstaker må ikke i forkant ha rettskrav på denne ytelsen.

Arbeidsmarkedsmyndighetene legger til grunn ved behandlingen av dagpengesøknader der arbeidsgiver gir en tilleggsytelse, at alle ytelser som skattemyndighetene anser som lønn medfører at dagpenger bortfaller. Denne bestemmelsen fastslår at retten til dagpenger faller bort når søkeren har lønn eller krav på lønn.

Videre vil arbeidsmarkedsmyndighetene sam­ordne en ytelse fra arbeidsgiveren med dagpenger i medhold av dagpengeforskriftenes regler om samordning, når ytelsen anses som etterlønn eller alderslønn fra privat pensjonsordning. Etterlønn er en ytelse som utbetales etter at selve arbeidsplikten er opphørt, men er en tilleggsytelse arbeidstakeren har rettskrav på i henhold til lov eller avtale.

De ytelser som ikke samordnes er ytelser som avtales og gis i konkrete tilfelle for eksempel i forbindelse med rasjonaliseringer eller andre strukturendringer i en bedrift. Dette vil som oftest være pensjoner som betales direkte over driften eller livrenter som bedriften kjøper i et forsikringsselskap.

Dersom en slik gavepensjon blir systematisert slik at alle arbeidstakerne etterhvert som de når en viss alder, kan slutte med gavepensjon, vil vurderingen av dette bli at dette er en ytelse som arbeidstakerne har krav på. Ytelsen vil da bli sett på som en etterlønn eller privat pensjonsforsikring og samordnet. Ytelsen må for å unngå samordning referere seg til en konkret situasjon og være en ad hoc løsning.

7.4.4 Nærmere om gavepensjon i tilknytning til dagpenger

Det er lite systematisert kunnskap om praksis og omfang når det gjelder gavepensjon. Opplysningene nedenfor er basert på arbeids­markedsetatens erfaringer gjennom flere år, samt på anslag over omfang av personer med dagpenger kombinert med gavepensjon.

Det synes som om at gavepensjon kombinert med dagpenger oftest har vært benyttet når en bedrift har hatt behov for nedbemanning. ­Eldre arbeidstakere har fått tilbud om å fratre mot at de sikres et visst nivå av tidligere lønn, gjennom at de melder seg arbeidsledige og får dagpenger, samt et tillegg fra tidligere arbeidsgiver, det vil si gavepensjon.

Utformingen av slike pensjoner kan variere mye, både med hensyn til nivå, i hvilken grad det er kompensert for eventuell tap av rett til alderspensjon fra folketrygden eller private tjenestepensjoner, i hvilken grad pensjonen er sikret ved arbeidsgivers konkurs/insolvens med videre.

Gavepensjon har oftest vært utbetalt over bedriftens driftsbudsjett, men det finnes også eksempler på at bedriftene har overlatt utbetalingen til forsikringsselskap, for eksempel ved at bedriften kjøper livrente med engangspremie.

Kostnadene for arbeidsgiver vil variere i forhold til gavepensjonens størrelse og ordningens øvrige utforming. Det samme gjelder kostnadene for den førtidspensjonerte arbeidstakeren i forhold til å fortsette i arbeid.

Det synes rimelig å anta at kombinasjonen av dagpenger og gavepensjon vanligvis er økonomisk gunstigere for arbeidsgiver enn AFP. Arbeidstaker kan også få et økonomisk gunstigere resultat enn ved AFP, avhengig av gavepensjonens størrelse. Halleraker (1993) finner i sin undersøkelse av gavepensjonsordninger eksempler på kompensasjonsgrader før skatt på mellom 70 og 100 prosent. De fleste bedriftene i utvalget garanterer minst 80 prosent av grunnlønnen siste år. Det er imidlertid vanskelig å si noe generelt om dette uten å foreta grundigere beregninger, hvor også skatteeffekter tas med, se typeillustrasjoner i kapittel 10.

Elementer som at vedkommende må melde seg til arbeidsformidlingen og framstå som arbeidssøker, ta tilbudt arbeid eller tiltak, risikere å miste pensjonen ved arbeidsgivers konkurs og liknende, vil imidlertid gjøre løsningen mindre akseptabel for arbeidstakerne.

Arbeidsdirektoratet har i april 1993 anslått antallet som kombinerer dagpenger med gavepensjon til mellom 2 500 og 3 000, på basis av anslag fra arbeidskontorene. I april 1993 var antall registrerte ledige over 60 år ved arbeidskontorene 9 277.

8 Tjenestepensjonsordninger og lignende ordninger

8.1 Nærmere om ulike ­pensjonsordninger

Begrepet tjenestepensjoner benyttes i dette kapittel om et forholdsvis vidt spekter av pensjonsordninger, og omfatter også grupper som faller noe på siden av det vanlige tjeneste­begrep.

Fellestrekk er at pensjonsretten opptjenes i et tjenesteforhold, embede eller som ombud med et bestemt antall opptjeningsår for rett til full pensjon. Videre er ordningen gjerne tilpasset en bestemt pliktig avgangsalder. Flere tjenestepensjonsordninger har særaldersgrenser for spesielt belastende yrker. Når ordningen først er etablert, er den obligatorisk i den forstand at den omfatter hele gruppen. Disse ­tjenestepensjonsordningene kan således være førtidspensjoner før 67 år eller supplerende pensjoner til folketrygdens uføre- eller alderspensjon.

Spesielle førtidsalderspensjonsordninger omtales nærmere i kapittel 9.

Betegnelsen tjenestepensjon i offentlig sektor brukes om de vanlige ordningene som følger lov av 28.7.1949 om Statens Pensjonskasse (pensjonsloven), og tilsvarende avtalefestede kommunale tjenestepensjonsordninger.

Under Pensjonsordninger for statlige ombud med videre omtales de særskilte pensjonsordningene for statsråder, stortingsrepresentanter, andre ombud og åremålsansatte i staten, som staten har påtatt seg et visst sosialt arbeidsgiveransvar for, selv om medlemmene faller utenfor det vanlige tjenestebegrepet. I en systematisering av ordningene er dette hensiktsmessig fordi disse ordningene i stor grad er tilpasset tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor ellers. Ordningene er alle bruttoordninger, reguleres av samordningsloven og administreres teknisk av Statens Pensjonskasse.

Andre lignende lovbestemte pensjonsordninger er de to obligatoriske, yrkesbaserte pensjonsordningene for apoteketaten og for sykepleiere. Dette er ordninger som delvis administreres av det offentlige, men som har en selvstendig finansiering og fondsoppbygging. Ordningene omfatter både offentlige og privat ansatte og tildels selvstendig næringsdrivende. Ordningene adskiller seg følgelig noe fra de vanlige offentlige tjenestepensjonsordninger, selv om de er svært likt oppbygd når det gjelder opptjening og ytelser. Pensjonsordningen for apoteketaten administreres av Statens Pensjonskasse og ordningen for sykepleiere administreres av Kommunal Landspensjonskasse. Begge ordningene er bruttoordninger slik som tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor og tar etter 1967 sikte på å være supplerende ordninger til folketrygden. Det er derfor hensiktsmessig også å omtale disse som tjenestepensjonsordninger.

Andre yrkesbaserte lovbestemte ordninger som også tradisjonelt betegnes som tjenestepensjonsordninger, er de tre statsgaranterte pensjonstrygdene for henholdsvis sjømenn, skogsarbeidere og fiskere. Med visse forbehold for opptjent sjømannspensjon før 1967 da folketrygden ble innført, er disse ordninger i dag en ren førtidsalderspensjon fram til fylte 67 år, da pensjon fra folketrygden kan tas ut. I motsetning til tjenestepensjonsordninger ellers, tar disse ordninger således ikke sikte på å utgjøre en supplerende alderspensjon til folketrygden etter 67 år. De adskiller seg også fra andre tjenestepensjonsordninger ved et bestemt pensjonsbeløp uavhengig av individuell lønn, og har dermed en viss karakter av en sosial trygdeordning. På denne bakgrunn anses det hensiktsmessig å behandle disse tre pensjonstrygdene i kapittel 9, som spesielt omhandler førtidsalderspensjon.

Begrepet tjenestepensjoner i privat sektor begrenses her til private tjenestepensjoner etter skatteloven. Det vil si at begrepet omfatter private pensjonskasser og forsikringsbaserte ordninger som følger de såkalte pensjonsreglene gitt i medhold av skattelovens § 44. Dette innebærer blant annet at ordningene må omfatte alle ansatte i virksomheten og at ytelsen er begrenset til et visst samlet pensjonsnivå medregnet en forventet folketrygd. Videre kan etter hovedregelen alderspensjon først tas ut ved fylte 67 år. Unntak gjelder kun for spesielt belastende yrker som Sosialdepartementet har fastsatt særaldersgrenser for.

Andre arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger som ikke regnes som en tjenestepensjon her, omtales nærmere blant førtidsalderspensjonsordningene i kapittel 9. Dette fordi arbeidsgiver har en friere stilling når det blant annet gjelder pensjonsalder når pensjon utbetales over driften. Forsikringer og livrenter omtales også i avsnitt 9.5.

8.2 Tjenestepensjoner i ­offentlig sektor

8.2.1 Bakgrunn

Den viktigste tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor er Statens Pensjonskasse. Statens Pensjonskasse ble opprettet 1.7.1917. Ordningen er en videreføring av Den norske Enkekasse, og pensjonsordningene for Statens Tjenestemænd, for statens arbeidere og Statsbanenes Pensjonskasse.

Både loven av 1917 og senere lover, har vært basert på en opptjeningstid på 30 år for å oppnå full pensjon. Prinsippet om at pensjonen skulle utgjøre 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, ble nedfelt i loven. Ved lovrevisjon i 1949 ble alderspensjonen fastsatt til 66 prosent med et maksimalt pensjonsgrunnlag på 13 000 kroner.

Selv om det i årenes løp har vært en del diskusjoner om nivået på ytelsene i pensjonskassen og om opptjeningsreglene, har det vært bred enighet om at statsansattes pensjonsrettigheter står juridisk sterkt. Rettighetene som er en del av de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, ble belyst i den kjente Statspensjonistdommen i 1962 (Rt. 1962, s. 332 flg). Høyesterett uttalte dengang at statspensjonistene har en økonomisk rett til pensjon. Professor Asbjørn Kjønstad har kommentert dommen i forbindelse med Trygdefinansieringsutvalgets innstilling (NOU 1984:10).

Når det gjelder forholdet mellom folketrygdens og tjenestepensjonsordningen i Statens Pensjonskasse uttalte Administrasjonsdepartementet i St.meld. nr. 55 (1989-90) Om pensjoner fra Statens Pensjonskasse:

«Vi kan si at de to systemer som regel er fastsatt ut fra to forskjellige hensyn. Pensjonslovens regler forutsetter at det skal være et samsvar mellom det man har innbetalt og det man får tilbake.

Folketrygden har derimot regler basert på hensynet til en rettferdig fordeling av godene, delvis uavhengig av hva den enkelte har skutt inn til ordningen.

For statspensjonistene blir sluttresultatet, etter samordning, at det er en sammenheng mellom lønn og pensjon. De pensjonister som har lavest pensjonsgrunnlag, får en større del av den samlede pensjonen fra folketrygden enn fra Pensjonskassen.»

Mens pensjonsordningen i statlig sektor er lovbestemt, er de kommunale og fylkeskommunale ordningene avtalebestemt. De første kommunale pensjonskasser ble etablert omkring århundreskiftet, men det var først i etterkrigstiden det ble alminnelig med kommunale pensjonsordninger.

Pensjonsordningene er dels etablert gjennom egne pensjonskasser, dels ved medlemsskap i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) eller ved etablering av kollektiv pensjonsforsikring i et annet forsikringsselskap.

De fleste tjenestepensjoner i kommunal sektor administreres av KLP. I tillegg er det vel 30 frittstående, kommunale pensjonskasser samt kommuner som lar et annet forsikringsselskap administrere sin tjenestepensjonsordning.

De statlige og mange av de kommunale ordningene ble etablert før det ble innført en alminnelig alderstrygd i 1959. Disse tjenestepensjonsordningene tok følgelig sikte på å dekke inntektsbortfallet ved alderspensjonering fullt ut og ble utformet som bruttoordninger, det vil si at de sikrer en pensjon på en viss prosent av sluttlønnen.

Lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser trådte i kraft 1.1.1959 samtidig med at alderstrygden ikke lenger var behovsprøvd og ble utbetalt til alle. Samordningen innebar at trygden skulle komme til utbetaling fullt ut, mens tjenestepensjonen ble redusert. Ved innføringen av den alminnelige alderstrygden og samordningsloven i 1959, ble samtidig medlemspremien til Statens Pensjonskasse redusert fra 10 prosent til 6 prosent av inntekten.

Tjenestepensjonene i offentlig sektor gikk med dette over til å bli en supplerende pensjonsordning for personer som hadde en alminnelig aldersgrense på 70 år da trygden kom til utbetaling. Ordningen var fortsatt svært viktig fordi den som hovedregel sikrer en dekningsgrad på 66 prosent av sluttlønnen med fradrag for andre trygde- og pensjonsytelser, det vil si en bruttoordning.

For arbeidstakere med særaldersgrenser, for eksempel i forsvaret og politiet, dekker pensjonsordningen pensjonsytelsen fullt ut fram til den alminnelige pensjonsalder eller aldersgrense.

Det er valgfritt å ta ut pensjon fra folketrygden mellom 67 og 70 år. Gjennom pensjonskassen er medlemmene vanligvis sikret en bruttopensjon på 66 prosent av sluttlønnen mellom 67 og 70 år, selv om man ikke tar ut pensjon fra folketrygden. Dette vil ofte kunne lønne seg for et medlem som er gift med en pensjonist i folketrygden. Dette fordi pensjonistektepar får redusert grunnpensjon og særtillegg i folketrygden. Gevinsten blir da at ektefellen får full grunnpensjon og eventuelt høyere særtillegg fra folketrygden.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 og etablering av et tilleggspensjonsssystem, ble det drøftet å gjøre tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor om til nettoordninger, noe som kunne ha gitt en enklere ordning. Resultatet ble likevel at bruttoordningen ble beholdt – og vi fikk et samordningssystem som tilsynelatende blir stadig mer komplisert, blant annet på grunn av endringer både i samordningsloven og i folketrygdloven.

Folketrygden ga en betydelig bedre pensjonsdekning enn den tidligere alderstrygden. Dette medførte at medlemspremien til Statens Pensjonskasse i 1967 ble redusert fra 6 prosent til 2 prosent av inntekten. Folketrygdens medlemsavgift (pensjonsdel) utgjorde på dette tidspunkt 4 prosent.

Et gjennomgående prinsipp i samordningsloven er at pensjonene sammenlagt ikke i særlig grad skal overstige den høyeste av pensjonene. Pensjonsgivende tjenestetid godskrevet i forskjellige tjenestepensjonsordninger (offentlige), kan legges sammen for at vedkommende skal kunne fylle minstekravene for rett til pensjon i den enkelte ordning.

Ved lovendring av 16.6.1971 fikk Pensjonskassen adgang til å inngå avtaler med andre pensjonsordninger om overføring av pensjonsrettigheter. Slike avtaler er inngått med de aller fleste kommunale pensjonsordninger og alle de fylkeskommunale, videre med fellesordningene for sykehusleger og Pensjonsordningen for sykepleiere.

Pensjonskassen har fullmakt til å påse at vedtektene og pensjonsytelsene for de pensjonsordningene som er med i avtalen på det nærmeste er identiske med pensjonslovens regler. Blant annet kreves at ordningen er en bruttoordning, det vil si at ordningen sikrer en viss prosent av sluttlønnen. Videre kreves at det er lineær opptjening av pensjonen, det vil si at antall år/opptjeningsår sikrer en tilsvarende prosentvis andel av full pensjon.

Avtalene fører til at en arbeidstaker kan gå fra stat til kommune eller omvendt uten at det betyr noe for hans/hennes pensjonsrettigheter. Siste ordning utbetaler pensjon for den samlede tjenestetid. Det er etablert et refusjonsoppgjør mellom pensjonsordningene ved at oppsatte pensjoner overføres til den ordning som utbetaler pensjonen.

Bruttosystemet i tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor innebærer at man tar utgangspunkt i hele tjenestepensjonen (brutto) og så reduserer (samordner) denne med folketrygdens ytelser, som hovedregel med hele tilleggs­pensjonen og 3/4 grunnbeløp. Derved framstår ordningen som en bruttogaranti for en bestemt pensjonsytelse. Dette i motsetning til en nettoordning som utgjør en subisidiær netto ytelse i tillegg til en forventet – ikke faktisk – folketrygd.

Fundamentet for den statlige pensjonsordningen er en garanti fra staten, jf. pensjonsloven § 1. Pensjonsordninger i kommunal sektor, i likhet med de i privat sektor, er avhengig av et sikkert fondsopplegg.

8.2.2 Tjenestepensjon fra Statens Pensjonskasse

8.2.2.1 Generelt

Den någjeldende lov om Statens Pensjonskasse (pensjonsloven) er fra 28.7.1949 med senere endringer og tilleggslover. Pensjonsordningen administreres av Statens Pensjonskasse, som tilstår og beregner, herunder samordner, pensjonen. Trygdeetaten er utbetalingsinstans.

I det følgende omtales egen alders- og invalidepensjon/uførepensjon for ansatte i staten. Tjenestepensjonsordningen omfatter imidlertid også enke/enkemannspensjon og barnepensjon.

8.2.2.2 Personkrets

Tjenestepensjonsordningen omfatter alle arbeidstakere som er ansatt i statens tjeneste og arbeider minst 14 timer pr uke.

Med Stortingets samtykke kan Kongen bestemme at andre stillinger skal innlemmes i Pensjonskassen. Dette har skjedd for en rekke stillinger av blandet statlig-kommunal art og stillinger hvor staten yter tilskudd til lønnen. Dette gjelder blant annet de fleste undervisningsstillinger i skoleverket.

Lærere er medlem av Pensjonskassen når de er tilsatt i minst 35 prosent stilling.

8.2.2.3 Alderspensjon

Aldersgrenser/pensjonsalder:

Den alminnelige aldersgrense er 70 år. Et medlem av pensjonskassen kan imidlertid fratre med alderspensjon tre år før aldersgrensen, såfremt summen av tjenestetiden og alder er minst 85 år eller at en har fylt 67 år. Dette regnes som stillingens pensjonsalder. Ordningen innebærer at man kan velge å gå av med pensjon tre år før det man plikter etter aldersgrensebestemmelsen for den aktuelle stillingen.

Etter lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn av 21.12.1956 er hovedregelen 70 års aldersgrense, slik også arbeidsmiljøloven tilsier. For visse yrker kan det fastsettes særaldersgrenser på 68, 65, 63 og 60 år. Det kreves at tjenesten medfører usedvanlige fysiske eller psykiske belastninger for tjenestemennene eller at tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir svekket før fylte 70 år. Polititjenestemenn må for eksempel fratre ved stillingens aldersgrense på 60 år og kan velge å fratre når de er 57 år hvis de har lang nok tjenestetid. Militært yrkesbefal har med få unntak en aldersgrense på 60 år etter lov av 8.6.1973 om aldersgrenser for yrkesbefal.

Ved tariffoppgjøret i 1988 ble det inngått en avtale mellom staten og hovedsammenslutningene i arbeidslivet om en pensjonsordning fra 66 år pr 1.1.1989 og fra 65 år pr 1.1.1990. Ved oppgjøret i 1993 ble det bestemt en pensjonsordning fra 64 år fra 1.10.1993. Se nærmere avsnitt 9.3 om avtalefestet pensjon.

Opptjeningstid:

Full pensjon ytes dersom tjenestetiden ved aldersgrensen er minst 30 år. Er tjenestetiden kortere, blir pensjonen avkortet forholdsmessig. Som nevnt innledningsvis legges opptjeningstid i de ulike ordninger sammen etter ­bestemmelser i sam­ordningsloven.

Full opptjeningstid i pensjonskassen på 30 år vil kompensere for manglende opptjeningstid i folketrygden, hvor det kreves 40 år for full pensjon. På den annen side vil mertid i folketrygden ikke gi uttelling på grunn av samordningsbestemmelsene.

Pensjonsytelse – kompensasjonsgrad:

Alderspensjonen beregnes på basis av medlemmets pensjonsgrunnlag og opptjeningstid. Full alderspensjon er før samordning 66 prosent av pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgrunnlaget tilsvarer vanligvis sluttlønnen (brutto regulativ lønn med godkjente tillegg). Ekstraarbeid, overtidsarbeid med videre medregnes ikke. Hele den pensjonsgivende inntekt medregnes opp til 8 ganger folketrygdens grunnbeløp (knekkpunktet). Videre er 1/3 av inntekten utover dette beløp som pensjonsgivende opp til 12 ganger grunnbeløpet (taket).

Forhold til ektefelles pensjon:

Ektefelles pensjonsforhold har ingen betydning for medlemmets egen pensjon fra pensjonskassen. Ved uttak av pensjon fra folketrygden vil imidlertid grunnpensjonen fra folketrygden bli redusert til 3/4 pensjon dersom man er gift med en pensjonist i folketrygden. Se avsnitt 7.2.2. Det vil derfor ofte lønne seg å ikke ta ut pensjon fra pensjonskassen før 70 år dersom ektefellen er pensjonist i folketrygden eller har tilsvarende ordning med avtalefestet pensjon.

Forsørgingstillegg:

Det ytes ikke ektefelletillegg. Det ytes barnetillegg som utgjør 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn pensjonisten forsørger. ­Summen av alderspensjon og barnetillegg må ­likevel ikke utgjøre mer enn 90 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Samordning med folketrygden:

Bruttopensjonen samordnes med folketrygden ved at det gjøres fradrag i tjenestepensjonen med et beløp som vanligvis tilsvarer folketrygdens tilleggspensjon og 3/4 G. Dette innebærer at enslige og andre som ikke er gift med en pensjonist i folketrygden eller med avtalefestet pensjon, ved full opptjening er sikret et pensjonsnivå på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget + 1/4 G. Den som er gift med en pensjonist er som nevnt sikret 66 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Dersom tilleggspensjonen i folketrygden gir en høyere pensjonsgivende inntekt enn den pensjonsgrunnlaget i pensjonskassen tilsier, holdes denne differansen utenom samordningen (fiktivfordel). Ca 70 prosent av pensjonistene i Statens Pensjonskasse har en slik fordel, og får dermed en høyere samlet pensjon enn det Pensjonskassen sikrer ved sin bruttogaranti på 66 prosent.

Forhold til arbeidsinntekt:

Arbeidstakeren kan ikke fortsette i sin vanlige stilling etter uttak av pensjon, og kan heller ikke ta seg annet arbeid som medfører medlemskap i offentlig pensjonskasse uten at pensjonen reduseres. Arbeidstaker som slutter delvis i stillingen, etter nådd pensjonsalder, får pensjon regnet etter den delen av lønnen som ikke lenger oppebæres.

Annen pensjonsgivende inntekt i private arbeidsforhold – eller inntekt av ekstraarbeid ­eller lignende fra det offentlige, har ingen betydning for pensjonen fra den offentlige pensjonskassen.

Dersom vedkommende har tatt ut pensjon også fra folketrygden mellom 66 og 67 år, kan dette medføre redusert pensjon fra folketrygden. I så fall medfører dette redusert samordningsfradrag og dermed høyere pensjon fra pensjonskassen.

Oppsatt pensjon:

Det gis oppsatt pensjon til medlemmer som fratrer før pensjonsretten inntrer. Det kreves 3 års medlemstid i pensjonskassen for rett til pensjon. Det er lineær opptjening, hvilket inne­bærer at pensjonen står i et visst forhold til opptjeningstiden, men basert på 40 år i utgangspunktet. 3 års arbeid vil således tilsi 3/40 av pensjonen.

Regulering av pensjon:

Pensjonsloven bestemmer at når statstjenestemennenes lønninger endres, skal spørsmålet om regulering av pensjonene forelegges for Stortinget.

Fra 1.5.1986 gikk man over til å regulere pensjonene parallelt med folketrygdens grunnbeløp. Dette vil normalt øke om lag med den generelle utviklingen av lønningene i samfunnet. Etter at G-reguleringen ble innført har pensjonsordningen vært kalt en brutto-nettoordning. (Se nærmere omtale i St.meld. nr. 55 for 1989-90.)

Oppsatte pensjonsrettigheter har vært regulert på samme måte som løpende pensjoner i samme tidsrom og er verdisikret.

Spesielt om invalidepensjon/uførepensjon for offentlig ansatte

Statens Pensjonskasse sikrer statens ansatte tjenestepensjon ved uførhet på tilsvarende måte som ved alderspensjon. Ordningen innebærer at man som hovedregel er sikret 66 prosent av sluttlønnen etter samordning med eventuell uførepensjon fra folketrygden. Ved ­samtidig utbetaling av uførepensjon fra folketrygden får man i tillegg 1/4 G dersom man ikke er gift med en pensjonist i folketrygden. Samordningen tilsier samordning med 3/4 G av grunnpensjon uansett om man får 3/4 G eller 1 G.

Det kreves at det søkes uførepensjon fra folke­trygden. Vanligvis vil uføregraden til­svare den fastsatte uføregrad i folketrygden, men det er adgang til unntak.

Begrepet invalidepensjon brukes for å unngå forveksling med folketrygdens uførepensjon. Invalidepensjon gis til den som helt eller delvis må slutte i arbeid på grunn av sykdom. Invalidepensjon kan tilstås både ved midler­tidig og varig uførhet.

Tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor har noe mer liberale inngangsvilkår for invalidepensjon enn folketrygdens uførepensjon. Mens folketrygden krever en uføregrad for uførepensjon på minst 50 prosent, har Statens Pensjonskasse ingen slik grense. For den som er delvis i arbeid med varierende inntekt, er det etablert en ordning med differansepensjon. Pensjonen blir da til enhver tid regnet i forhold til den del av full stillings lønn som er bortfalt.

Statens Pensjonskasse har også beholdt ordningen med rett til pensjon ved alderssvekkelse fra fylte 64 år. Videre kreves ikke omskolering, og krav om at uførepensjonssøkeren må ta ­ethvert arbeid han er i stand til å utføre, slik folketrygdens bestemmelser tilsier.

8.2.3 Tjenestepensjon for kommunalt ansatte

Tjenestepensjonsordningene i kommunal sektor er avtalefestet og i utgangspunktet frivillig for kommunene. Alle kommuner og fylkeskommuner har imidlertid gjennom tariffavtaler opprettet pensjonsordninger for sine ansatte.

Den viktigste pensjonsordningen i Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er Felles Kommunal Pensjonsordning. Denne ordningen omfatter ca 95 prosent av kommunene. Videre samarbeider KLP med ytterligere noen kommuner og fylkeskommuner gjennom Kommunal Finans- og Pensjonsservice. KLP omfatter dessuten en del andre arbeidsgivere i den kommunale sektor, blant annet kommunale og fylkeskommunale helseinstitusjoner, interkommunale energiverk, museer, teatre og kommunale barnehager.

Ordningene administreres av de enkelte pensjonskasser etter nærmere fastsatte vedtekter. For sykehusansatte leger er det etablert særskilte pensjonsordninger i KLP som reguleres gjennom tariffavtale.

Enkelte større kommuner og fylkeskommuner har egne pensjonskasser, blant andre Oslo, Bergen, Trondheim, Drammen og Bærum. De fleste ordninger har vedtekter som er på linje med Felles Kommunal Pensjonsordning i KLP. Noen kommuner har sine medlemmer pensjonsforsikret i andre forsikringsselskaper. Her er det forsikringsavtalen som danner grunnlaget for ordningen.

De kommunale ordningene er i motsetning til Statens Pensjonskasse basert på et forsikringsteknisk system med forhåndsinnbetaling av premie. Premien skal i prinsippet sikre ­forhåndsdekning av opptjente rettigheter.

Sosial- og helsedepartementet har gjennom forskrifter for kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger gitt rammebetingelser for de kommunale ordningene. Etter disse bestemmelser er det ikke adgang til å gi bedre pensjoner enn Statens Pensjonskasse.

Som nevnt har de fleste kommunale pensjonsordninger sluttet seg til avtalen om overføring av pensjonsrettigheter mellom de ulike offentlige ordningene. Forutsetningen er at pensjonsordningen følger reglene i Statens Pensjonskasse. Dette tilsier blant annen en bruttoordning og lineær opptjening.

Personkrets/omfang

De kommunale ordninger omfatter ansatte i kommuner og fylkeskommuner tilsvarende ordningen i statlig sektor.

Aldersgrenser

• Aldersgrensene følger stort sett aldersgrensene i staten.

• Den alminnelige aldersgrensen er 70 år, med adgang til fratredelse og uttak av pensjon ved fylte 67 år, slik som i Statens Pensjonskasse.

• Alderspensjon kan også i de kommunale ordningene tas ut tre år før hvis summen av alder og medlemstid i pensjonsordningen er 85 år eller mer, eller medlemmet har fylt 67 år.

• Store grupper har særaldersgrense på 65 år, blant annet hjelpepleiere, hjemmehjelpere og sjåfører. 85-årsregelen innebærer at disse kan går av tre år tidligere. Brannmenn har særaldersgrense på 60 år.

• For øvrig har alle medlemmene etter 1.1.1990 rett til å fratre stillingen med alderspensjon/tjenestepensjon fra fylte 65 år med såkalt AFP-pensjon. Fra 1.10.1993 er det adgang til å ta ut pensjon fra fylte 64 år uten brutto-garanti. Se nærmere omtale i kapittel 9.

Etter dette har de tidligere særaldersgrenser på 65 år sin vesentligste betydning i forbindelse med 85-årsregelen. Den innebærer at en person med 23 års opptjening kan fratre ved fylte 62 år. For å få full pensjon kreves imidlertid 30 års opptjening.

Når det gjelder:

• Opptjeningstid

• Pensjonsytelse – dekningsgrad

• Forhold til ektefelles pensjon

• Forsørgingstillegg

• Samordning

• Oppsatt pensjon

• Regulering av pensjon og

• Invalide/uførepensjon

gjelder tilsvarende ordninger som i Statens Pensjonskasse som nevnt i avsnitt 8.2.1 og 8.2.2 foran.

8.3 Pensjonsordninger for statlige ombud med videre

De ordningene som omtales i dette avsnittet, administreres alle teknisk av Statens Pensjonskasse, og er bruttopensjonsordninger som sam­ordnes med folketrygden.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter ble etablert ved lov av 15.12.1950 og trådte i kraft 1.1.1951. Någjeldende lov er av 12.6.1981. Pensjonsordningen administreres teknisk av Statens Pensjonskasse. Ordningen ledes ellers av et styre som består av 5 stortingsrepresentanter.

Aldersgrensen er 65 år. Det kan tilstås pensjon opptil tre år før aldersgrensen hvis summen av alder og medlemstid er 75 år eller mer hvis vedkommende ikke er i arbeid. Med en medlemstid på 12 år kan en stortingsrepresentant således ta ut full pensjon ved fylte 63 år.

Full alderspensjon gis etter 12 ordentlige storting og utgjør til enhver tid 66 prosent av den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene. Pensjonen avkortes ved kortere opptjeningstid. Det gis ikke alderspensjon hvis vedkommende har deltatt i mindre enn tre ordentlige storting.

Alderspensjon gis ikke så lenge vedkommende er stortingsrepresentant eller er ansatt i hovedstilling i statlig eller kommunal tjeneste. Det gis barnetillegg tilsvarende ordningen i Statens Pensjonskasse.

Stortingsrepresentantene betaler pensjonsinnskudd med 2 prosent av inntekten, og Stortinget bevilger hvert år de nødvendige midler til å dekke utgiftene.

Pensjonsordningen for statsråder og statsministre ble opprettet ved lov av 14.12.1951. Pensjonsordningen administreres av Statens Pensjonskasse, men har eget styre som består av statsminister og to statsråder.

Pensjonsalderen er 65 år. Full alderspensjon gis etter 6 års medlemskap i regjering og utgjør 57 prosent av den til enhver tid årlige godtgjørelsen til statsråder. Alderspensjonen settes ned med 5 prosent for hvert år medlemmet mangler på full opptjeningstid. Det gis ikke pensjon til de medlemmene som har vært i regjeringen mindre enn tre år. Det gis barnetillegg tilsvarende ordningen i Statens Pensjonskasse.

Alderspensjon gis ikke så lenge vedkommende er regjeringsmedlem, stortingsrepresentant eller er ansatt i hovedstilling i statlig eller kommunal tjeneste. Det gis barnetillegg tilsvarende ordningen i Statens Pensjonskasse, og det foreligger rett til invalidepensjon/uførepensjon også ved invaliditet som oppstår etter fratredelse.

Pensjonsordningen for åremålstilsatte i staten ble etablert ved lov av 9.11.1956, som ble opphevet ved lov av 21.5.1982. Loven gjelder fortsatt for personer som har rettigheter etter loven.

Åremålstilsatte i staten får i dag pensjonsvilkårene fastsatt gjennom individuelle avtaler som tar hensyn til faktorer som vedkommendes alder, tidligere arbeidsforhold o.a. Avtalene fastsettes individuelt innenfor rammen av et standard kontraktsformular.

Pensjonsordningen for Stortingets ombudsmann for forvaltningen ble etablert ved lov av 6.5.1966. Ombudsmannen er medlem av Statens Pensjonskasse med de samme rettigheter og plikter som åremålstilsatte.

Høyesterettsdommere er medlemmer av Statens Pensjonskasse med visse særregler. Full alderspensjon utgjør 57 prosent av den lønnen som til enhver tid er fastsatt for dommere i Høyesterett. Dersom de fratrer sitt embete etter fylte 67 år, får de godskrevet opptil 15 års tjenestetid ved pensjonsberegningen. Formålet med denne ordningen er å øke rekrutteringen av privatpraktiserende jurister til Høyesterett.

Regjeringsadvokaten og Formannen i Arbeidsretten er medlemmer i Statens Pensjonskasse. Dersom de fratrer sitt embete etter fylte 67 år får de godskrevet opptil 10 års tjenestetid ved pensjonsberegningen, (se tilleggslov av 9.11.1956 nr. 1 til lov om Statens Pensjonskasse).

Pensjoner av statskassen innvilges av Stortinget. Administrasjonsdepartementet tar midlertidige avgjørelser, men alle sakene blir lagt fram for Stortinget som treffer endelig vedtak i disse sakene.

Tilleggspensjon av statskassen innvilges for tidsrom hvor søkeren har vært statsansatt, men av ulike grunner ikke har vært medlem av Statens Pensjonskasse, selv om vilkårene for medlemskap var oppfylt (krav til arbeidstid og lignende).

Slik tilleggspensjon bevilges som et visst antall tjenesteår i tillegg til det som er hjemlet etter pensjonslovens regler. Pensjonskassen får melding om å øke den pensjonsgivende tjenestetid tilsvarende.

Departementet bevilger en del selvstendige pensjoner av statskassen hvor de vanlige pensjonsordninger ikke når fram. Når pensjonen er bevilget, overtar Pensjonskassen den tekniske administrasjon også av disse pensjoner. Av hensyn til samordning mv fastsettes et pensjonsgrunnlag og en tjenestetid slik at pensjonen deretter kan behandles på ordinær måte.

Pensjon av statskassen til stedlig ansatt personale ved norske utenriksstasjoner gis ut fra forholdene på stedet og administreres gjennom utenrikstjenesten.

8.4 Andre lovbestemte pensjons­ordninger tilsvarende ­tjenestepensjonsordninger

8.4.1 Pensjonsordningen for apoteketaten

Ordningen ble opprettet ved lov av 26.6.1953, og trådte i kraft 1.7.1953. Ordningen har eget styre, men administreres av Statens Pensjonskasse. Ordningen omfatter apotekere og deres arbeidstakere.

Aldersgrensen er 70 år for apotekere og provisorer. For arbeidstakere er aldersgrensen 68 år.

Rett til alderspensjon har den som ved nådd pensjonsalder har tre års pensjonsgivende tjenestetid eller mer og som har fratrådt sin stilling. Tilsvarende rett til alderspensjon har den som fratrer sin stilling uten å ha nådd pensjonsalderen, men som ved fratreden har fylt 67 år.

Pensjonsordningen gir alderspensjon etter tilsvarende bestemmelser som i Statens Pensjonskasse, det vil si at den er en bruttoordning som sikrer 66 prosent av pensjonsgrunnlaget etter samordning. Pensjonsordningen finansieres ved innskudd fra medlemmene (2 prosent av inntekten) og arbeidsgivertilskudd.

8.4.2 Pensjonsordningen for sykepleiere

Ordningen ble opprettet ved lov av 22.6.1962 og trådte i kraft 1.7.1962. Ordningen omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er ansatt i stilling som sykepleier i kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner. Aldersgrensen er 68 år for overordnede sykepleiere og 65 år for underordnede.

Et medlem får alderspensjon når han fratrer sin stilling ved eller etter den pensjonsalder som gjelder for stillingen. Fratrer et medlem tidligst tre år før pensjonsalderen, får han straks begynnende alderspensjon så fremt summen av hans tjenestetid og alder er minst 85 år eller han ved fratreden har fylt 67 år.

Pensjonsordningen gir alderspensjon etter tilsvarende bestemmelser som i Statens Pensjonskasse, det vil si at den er en bruttoordning som sikrer 66 prosent av pensjonsgrunnlaget etter samordning. Pensjonsordningen er forsikringsmessig bygd opp, og finansieres ved medlemspremie (2 prosent av inntekten) fra sykepleierne og arbeidsgivertilskudd.

Ordningen har eget styre, men administreres av KLP etter avtale med Sosialdepartementet.

8.5 Tjenestepensjoner i privat sektor etter skatteloven

8.5.1 Bakgrunn

Før innføringen av ordningen med avtalefestet pensjon for NHO-LO og YS området, var det ingen landsomfattende privat pensjonsordning. Det er ellers opprettet en rekke kollektive private tjenestepensjonsordninger for arbeidstakere. Dette kan gjøres ved at arbeidsgiver tegner kollektiv pensjonsforsikring eller oppretter egen pensjonskasse. Nær 40 prosent av alle arbeidstakere i privat sektor er dekket av kollektive private tjenestepensjonsordninger. Av disse er ca 15 prosent med i ordninger som er organisert som private pensjonskasser i bedriftene, mens 85 prosent er med i kollektive ordninger i forsikringsselskaper.

Det vanlige er at ordningene finansieres av arbeidsgiver, men det er også ordninger hvor arbeidstaker betaler en mindre medlemspremie, vanligvis 2 prosent av lønn slik som i Statens Pensjonskasse. For å oppnå skattefradrag, må tjenestepensjonsordningen følge visse regler (pensjonsreglene) gitt i medhold av skatteloven § 44 første ledd bokstav k, fastsatt ved kgl. res. av 28.6.1968 med senere endringer. I følge disse reglene skal ordningen som hovedregel omfatte alle ansatte i bedriften, med unntak blant annet for personer som arbeider mindre enn halv stilling.

Førtidspensjonerte kan bli stående i ordningen forutsatt at dette gjelder alle førtidspensjonerte. Den førtidspensjonerte kan da sikres inntil samme pensjon som ved oppnådd pensjonsalder.

8.5.2 Nærmere om alderspensjon og ­særaldersgrenser

Som hovedregel kan ordningen først gi ytelser fra fylte 67 år, og da som en supplerende ytelse til folketrygden. Slik privat tjenestepensjon kan følgelig etter hovedregelen ikke gis som en tilleggsytelse til ordinær AFP-pensjon fra 64 år.

Oppsigelsesvernet etter arbeidsmiljøloven innebærer at det er frivillig å gå av med pensjon før fylte 70 år. I henhold til gjeldende rett tilsier aldersgrensen i en tjenestepensjonsordning at arbeidstakeren plikter å gå av ved aldersgrensen som bestemt i pensjonsordningen, det vil si at som hovedregel ved fylte 67 år. Pensjonsreglene gir ellers adgang til fastsettelse av særaldersgrense for yrker som medfører uvanlige fysiske og psykiske belastninger, eller stiller krav til fysiske og psykiske egenskaper som normalt svekkes før fylte 67 år. Sosial­departementet har gjort unntak for følgende grupper:

I tjenestepensjonsordninger med særaldersgrenser må ordningen fullt ut dekke et visst nivå av lønnen fram til 67 år da det kan tas ut pensjon fra folketrygden. Det er vanlig at ordningen deretter går over til å bli en supplerende pensjon i tillegg til en forventet pensjon fra folketrygden.

Ordningene kan sikre samlede pensjonsytelser for lønn opp til 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden, medregnet en forventet folketrygdpensjon. Det stilles krav om at de samlede pensjonsytelser ikke skal utgjøre en større prosentvis del av lønnen for ansatte med høyere lønn enn for ansatte med lavere lønn. Ordningene må gjelde likt for alle.

Som nevnt foran er de offentlige ordningene bygd opp som et bruttopensjonssystem. Man tar utgangspunkt i bruttopensjonen og reduserer så (samordner) denne med det alt vesentligste av vedkommendes faktiske pensjon fra folketrygden, slik at man får igjen en redusert supplerende pensjon fra tjenestepensjons­ordningen.

De private ordningene er bygd opp som et nettopensjonssystem hvor man regner med en viss forventet pensjon fra folketrygden etter 67 år eller ved uførepensjonering, og fastsetter tjenestepensjonen som en nettoytelse i tillegg. Den supplerende tjenestepensjonsordningen blir da svært mye enklere – og prosentvis lik for alle arbeidstakere. Noen garanti for eventuelle endringer i folketrygdens pensjonssystem sikrer de private ordninger vanligvis ikke – i motsetning til bruttogarantien i de offentlige ordninger.

En viktig konsekvens av at tjenstepensjonsordningene i privat sektor er bygd opp som nettoordninger, er at de isolert sett ikke gir en fullstendig pensjonsdekning, men er avhengig av at det ligger en pensjon fra folketrygden i bunnen. En nettoytelse er derfor i utgangspunktet en vesentlig lavere ytelse enn en bruttopensjon, men den kommer i tillegg til folketrygdens ytelser uten samordning, slik at det samlede pensjonsresultat kan bli noenlunde likt.

Tilpassingen til folketrygden skjer normalt etter differansemetoden eller tilleggsmetoden.

Differansemetoden innebærer at man tar utgangspunkt i en totalpensjon, medregnet folketrygdpensjon. Deretter beregner man størrelsen på folketrygdpensjonen på pensjoneringstidspunktet og gjør fradrag for den. Pensjonen fra tjenestepensjonsordningen framkommer da som en differanse mellom pensjonen fra folketrygden og den avtalte totalpensjon.

Siden folketrygden gir best dekning for de laveste inntekter, vil en slik supplerende tjenestepensjonsordning ha størst betydning for høyere inntekter.

Tilleggsmetoden innebærer at pensjonene i utgangspunktet fastsettes som et tillegg til ytelsene fra folketrygden. Tillegget fastsettes gjerne som en viss prosent av pensjonsgrunnlaget med en standardytelse for alderspensjon som gjelder for alle. Forhold som manglende opptjeningstid i folketrygden og inntekt over 6 ganger folketrygdens grunnbeløp kan gis som tillegg til standardtillegget.

Fulle ytelser krever minst 30 års ansiennitet hos vedkommende arbeidsgiver. I forsikringsbaserte ordninger vil premieinnbetalingene knyttet til hver enkelt ansatt gjerne være progressiv, det vil si øke over tid. Mot slutten av den yrkesaktive perioden kan premieinnbetalingen endog overstige arbeidstakerens lønn. Ordningen innebærer at en eventuell fripolise når man slutter kan bli uforholdsmessig lav. Dette i motsetning til de offentlige tjenestepensjonsordningene med lineær opptjening, hvor antall arbeidsår utover 3 år gir rett til pensjon basert på tilsvarende antall/40 deler.

8.5.3 Supplerende uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger i privat sektor

De fleste tjenestepensjonsordninger i privat sektor sikrer også supplerende ytelser i tillegg til uførepensjon fra folketrygden. Tjenestepensjonsordninger tar gjerne sikte på å gi en kompensasjon på 60-70 prosent av inntekten, medregnet forventede ytelser fra folketrygden. Ordningene har følgelig størst betydning for høyere inntekter, spesielt over 6 ganger folketrygdens grunnbeløp, hvor folketrygden gir en forholdsvis lav dekningsgrad. Arbeidsgivere kan i slike tilfeller ha spesiell interesse av at arbeidstakeren søker uførepensjon fordi man da vanligvis fritas for premie de siste årene (dette gjelder så lenge invaliderisikoen – og dermed premien – ikke spesifiseres helt ned på den enkelte kunde). Som nevnt foran er premien progressiv i tjenestepensjonsforsikringer i privat sektor, og kan ofte overstige lønnen de siste årene før 67 år.

8.6 Andre arbeidsmarkeds­baserte pensjonsordninger i ­privat sektor

Andre arbeidsmarkedsbaserte pensjonsordninger i privat sektor som ikke oppfyller vilkår for tjenestepensjonsordninger i privat sektor, etter skatteloven som nevnt i avsnitt 8.5, omtales i kapittel 9 sammen med førtidsalders-pensjonsordninger i avsnitt 9.5.

8.7 Samordning av tjeneste­pensjoner

8.7.1 Samordning av tjenestepensjoner i ­offentlig sektor

Lov av 6.7.1957 om samordning av pensjons- og trygdeytelser, ble som nevnt under punkt 8.2.1 foran, innført samtidig med at vi fikk en ikke-behovsprøvet alderstrygd i 1959. Det ble da bestemt at tjenestepensjonen skulle reduseres med et beløp som tilsvarte halvparten av alderstrygden for ektefeller og 3/4 for enslige. Samtidig ble medlemspremien til pensjonskassen redusert fra 10 til 6 prosent.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 ble det bestemt at tjenestepensjonen skulle reduseres med 3/4 av grunnbeløpet og som hovedregel hele tilleggspensjonen og/eller særtillegg. Samtidig ble egenpremien til pensjonskassen ytterligere redusert fra 6 prosent til 2 prosent av lønnen. Medlemspremien (pensjonsdelen) til folketrygden var på dette tidspunkt 4 prosent. Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor og folketrygden har således vært samordnet fra 1967 – både når det gjelder samlet utbetaling av pensjon og premieinnbetaling.

Tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor garanterer en egenpensjon ved full opptjening på 66 prosent av sluttlønnen opp til et visst inntektsnivå. Folketrygden utbetales i sin helhet, mens tjenestepensjonen som nevnt reduseres med et beløp som svarer til 3/4 grunnbeløp og som hovedregel hele tilleggspensjonen. I en del tilfelle foretas likevel ikke full samordning med folketrygdens tilleggspensjon. Det gjelder blant annet når en del av folketrygdens tilleggspensjon er tjent opp med inntekter som ikke samtidig er pensjonsgivende i pensjonskassen (såkalt fiktivfordel). Besteårsreglene i folketrygden om at tilleggspensjonen beregnes av de 20 beste årene, synes også å medvirke til en høyere tilleggspensjon enn det sluttlønnen/pensjonsgrunnlaget i den offentlige ordningen skulle indikere og gir dermed en fridel som ikke samordnes.

Det gjelder også særbestemmelser når tjenestepensjon og tilleggspensjon fra folketrygden helt eller delvis er tjent opp av to ektefeller. Enke-/enkemannspensjon utgjør før samordning 60 prosent av avdødes opptjente alderspensjon i pensjonskassen. Fra 1.10.1976 er enke-/enkemannspensjonen behovsprøvet mot egen inntekt på samme måte som folketrygdens etterlattepensjon.

I hvilken utstrekning gjenlevendes egen opptjente tilleggspensjon kunne samordnes med etterlattepensjonen fra tjenestepensjonsordning har vært omdiskutert i lang tid. I de senere årene er forholdet avklart ved lovendringer.

• I juni 1989 ble reduksjonen for folketrygdens tilleggspensjon i tjenestepensjonen knyttet til den tilleggspensjon som medlemmet av pensjonskassen selv hadde tjent opp. Ved enkepensjon fra pensjonskassen skal reduksjonen være 55 prosent av avdødes tilleggspensjon, og ved egen alders- eller uførepensjon hele gjenlevendes egenopptjente tilleggspensjon.

• Ved lovendring våren 1992 fikk enker etter tjenestemenn ansatt før 1. oktober 1976 – og som har rett til ikke behovsprøvd enkepensjon – rett til å få hele sin egenopptjente tilleggspensjon ansett som en fridel som skal holdes utenfor samordning med enkepensjon fra tjenestepensjonsordning.

• Fra 1. januar 1993 ble samordningsfradraget noe gunstigere for etterlattepensjon fra folketrygden, idet samordningsfradraget ble redusert fra 1 G til 3/4 G, slik som ved alders- og uførepensjon.

Samordningsloven omfatter i dag alle tjenestepensjonsordninger og lignende ordninger i offentlig sektor som omtalt foran i kapittel 8, herunder også ordningene for stortingsrepresentanter, statsråder med flere. Videre omfatter samordningsloven de tre statsgaranterte førtidspensjonsordningene for sjømenn, fiskere og skogsarbeidere – samt avtalefestet pensjon (AFP) i offentlig sektor som omtalt i kapittel 9.

Videre er Kongen gitt fullmakt til å bestemme at samordningsloven også skal gjelde helt eller delvis for pensjonsordninger i selvstendige statlige eller kommunale foretak og andre institusjoner av offentlig karakter. Som eksempel kan nevnes Norges Banks pensjonskasse.

Samordningsloven sikrer sammenlegging av tjenestetid i de forskjellige tjenestepensjonsordninger som omfattes av loven. Loven bestemmer at opptjeningstiden i ulike ordninger slås sammen hvis tjenestetiden i den enkelte ordningen utgjør minst 1/10 av full tjenestetid i vedkommende ordning og samlet opptjeningstid fyller vilkåret om minste opptjeningstid. Sammenlagt er man likevel ikke sikret særlig bedre pensjon enn det full tjenestetid i den beste av ordningen ville tilsi. Sammenlegging av tjenestetid utover 30 år er således ikke aktuelt i de offentlige ordningene som omfattes av samordningsloven. Resultatet blir stort sett det samme som om man hadde stått i samme pensjonsordning hele tiden.

Hensikten med samordningsloven er å regulere pensjonsforholdene for personer som har rett til pensjon fra to eller flere pensjons- eller trygdeordninger samtidig. Den vanligste kombinasjonen er tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Det forekommer også at en person kan ha rett til flere pensjoner samtidig, som f.eks. krigspensjon, tjenestepensjon og folketrygdpensjon. Disse pensjoner er alle hver for seg ment å skulle dekke et rimelig underhold for pensjonisten.

Samordningen tar sikte på å komme fram til en rimelig samlet pensjon som står i forhold til den arbeidsinntekt som er falt bort.

Som nevnt foran har overføringsavtalene mellom tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor forenklet samordning av de ulike tjenestepensjonsordninger som omfattes av disse ­avtalene.

Samordningsbestemmelsene er ellers etter hvert blitt svært kompliserte. Hovedgrunnen til dette er at regelverket i de forskjellige pensjons- og trygdeordninger er ulikt oppbygd. Flere tjenestepensjoner ble opprettet lenge før folketrygden og med et regelverk som er vanskelig å harmonisere med folketrygdens regelverk. Endringene i pensjonssystemet i folketrygden fra 1992 kompliserte forholdet ytterligere.

Forenkling – som for eksempel overgang til en supplerende tilleggsordning i stedenfor en samordningspliktig brutto-ordning – har vært vanskelig av hensyn til juridiske grenser og personalpolitiske omsyn for hvilke endringer som kan gjøres i etablerte pensjonsforhold. Se blant annet NOU 1990:21 Offentlig tjenestepensjon? Et flertall i utvalget fant at det ikke forelå tilstrekkelige grunner for å innføre nettopensjonssystem i offentlig tjeneste men anbefalte likevel en nettoordning for barnepensjoner.

Både i Sverige og Danmark har man nå gått over til nettoordninger i de offentlige pensjonsordninger – med overgangsordninger. I Innst. S nr. 110 for 1990-91 Innstilling fra forbruker- og administrasjonskomiteen om pensjoner fra Statens Pensjonskasse (side 11), ble det vist til ovennevnte NOU 1990:21 og departementet ble bedt om å vurdere den svenske ordningen. Komiteen gjentok sin henstilling i Innst. S. nr. 126 for 1991-92 (side 7).

Samordningsloven er for tiden under revisjon/forenkling av et utvalg med professor Asbjørn Kjønstad som leder. Utvalget vurderer blant annet nettosystemer i forbindelse med vurderingen av en forenklet samordning. Utvalget skal avgi sin innstilling i løpet av 1994.

8.7.2 Forholdet mellom tjenestepensjonsordninger i privat sektor og folketrygden

Fram til 1979 ble også tjenestepensjoner i privat sektor etter skatteloven samordnet med andre tjenestepensjoner. Ordningen ble opphevet som et forenklingstiltak.

Private tjenestepensjoner og forsikringer har ikke vært samordnet med folketrygden, slik som de offentlige bruttopensjoner. For å komme inn under pensjonsreglene etter skatteloven, må imidlertid størrelsen på den definerte pensjonsytelse fastsettes under hensyn til en forventet folketrygd. Slik sett foretas en forhåndssamordning/eller begrensning i hva en arbeidsgiver kan sikre arbeidstakere gjennom en tjenestepensjon etter skatteloven.

De private ordninger er som nevnt i avsnitt 8.5 bygget opp som netto-, eller differansepensjoner, slik at pensjonen sammen med en generelt beregnet forventet folketrygdpensjon ­sikrer et visst pensjonsnivå.

Sluttresultatet blir noenlunde det samme som de offentlige bruttopensjoner etter sam­ordning.

De offentlige ordninger gir en såkalt bruttogaranti om en bestemt samlet pensjonsdekning fra folketrygden og tjenestepensjon sammenlagt. Gir folketrygden mindre enn forventet, dekkes differansen av bruttogarantien. Gir folketrygden mer enn forventet blir dette samordningsfritt (fiktivfordel).

8.8 Nærmere om inntekts­prøving av forsørgings­tillegg

Som nevnt foran samordnes ikke private pensjoner med folketrygdens pensjoner.

Fra enkelte hold benyttes begrepet samordning imidlertid også om inntektsprøving av forsørgingstillegg fra folketrygden.

Som nevnt under i avsnitt 7.2.2, kan folketrygden i tillegg til pensjoner gi forsørgingstillegg for forsørget ektefelle og barn under 18 år. For å anses som forsørget må vedkommende selv ikke ha inntekt over 1 ganger grunnbeløpet. Ektefelletillegget utgjør 50 prosent og barnetillegget 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Disse forsørgingstillegg fra folketrygden ble inntektsprøvet fra 1.5.1991 mot annen arbeidsinntekt og pensjonsinntekt som pensjonisten mottar, dvs også private pensjoner. Barnetillegget inntektsprøves også må ektefelles inntekt. Slik inntekt utover et fastsatt fribeløp, skal avkorte forsørgingstilleggene med 50 prosent.

Fra enkelte hold er det uttrykt bekymring for at folketrygdens tilleggspensjon også kan bli inntektsprøvd på tilsvarende måte mot private pensjoner i framtiden.

I mandatet for Pensjonsforsikringsutvalget (Hylland-utvalget), er det nedfelt i mandatet at man skal legge til grunn at folketrygdens tilleggspensjon ikke skal inntektsprøves mot private pensjoner.

9 Førtids alderspensjon

9.1 Nærmere om førtids­pensjon

I kapittel 7 om folketrygdens stønadsordninger går det fram at folketrygdens uførepensjon og også dagpengeordningen for arbeidsløse i betydelig grad brukes som overgangsordninger mellom yrkesliv og alderspensjon. Brukt etter sin hensikt ved faktisk uførhet og reell arbeidsledighet, må dette anses som en verdig utgang fra arbeidslivet.

Utilsiktet bruk av ordningene med påvirkning av arbeidsgiver, ofte med en gavepensjon som motivasjon for arbeidstaker, vil for mange anses som en lite verdig utgang fra arbeidslivet.

Utvalget har inkludert uførepensjon som en type førtidspensjon, men dagpenger er ikke ­inkludert.

I kapittel 8 om tjenestepensjonsordninger og liknende ordninger, går det fram at de fleste slike tjenestepensjonsordninger har en todelt funksjon:

• Yrker som er spesielt belastende har særaldersgrenser som gir rett og plikt til å fratre med pensjon fra en bestemt alder. Tjenestepensjon dekker da hele pensjonen fram til 67 år. I offentlig sektor kan den dekke hele pensjonen fram til 70 år.

• Ved fylte 67 år skal tjenestepensjonen være en supplerende pensjon fra folketrygden, som sikrer en viss samlet pensjon fra folketrygd og tjenestepensjon.

Tjenestepensjonsordninger med særaldersgrenser kan naturlig nok også anses som en førtidsalderspensjon.

Førtidsalderspensjon i privat sektor gis ellers i forbindelse med nedbemanning og omstilling i virksomheter. Når slike pensjoner gis over driften er arbeidsgiver ikke bundet av bestemmelser om aldersgrenser og likhetshensyn slik reglene for kollektive tjenestepensjoner etter skatteloven krever. Ved utbetaling over driften utgiftsføres pensjonsutbetalingene fullt ut som vanlige lønnsutgifter.

I dette kapitlet omtales spesielt ordninger som primært tar sikte på å være en førtids alderspensjon før uttak av alderspensjon fra folketrygden ved fylte 67 år.

Formålet med de tre pensjonstrygdene for henholdsvis sjømenn, fiskere og skogsarbeidere, er at disse har et fysisk krevende yrke som det er vanskelig å fortsette med fram til fylte 67 år. Pensjonstrygden for sjømenn og fiskere tar dessuten hensyn til at de på fartøy som faller inn under sjømannsloven, vil ha en plikt til å fratre sitt arbeid ombord ved fylte 62 år.

Et vesentlig formål med ordningen med avtalefestet pensjon i privat sektor som ble innført i 1989, var at slitne arbeidstakere skulle ha mulighet til å slutte i arbeid etter eget valg før 67 år. Slik ordningen ble utformet, med ti års opptjeningstid, blir den imidlertid også et tilbud for andre enn for dem som hadde lang tid i yrkeslivet. Ordningen er blant annet et gunstig tilbud for kvinner som var gått sent ut i arbeidslivet på grunn av omsorgsoppgaver.

I motsetning til AFP-ordningen i privat sektor, sikrer AFP-ordningen i offentlig sektor tjenestepensjonsrettigheter fra 65 år for dem som har opptjent rettigheter i ordningen. Dersom AFP-ordningen i privat sektor ville vært bedre, gis denne differanse i tillegg (garantiordningen).

I 1993 gikk staten som arbeidsgiver ikke med på en tilsvarende tjenestepensjonsordning for 64-åringer. Da arbeidstakere i privat sektor hadde fått et skattefritt sluttvederlag på 950 kroner per måned, ble dette senere fulgt opp med et skattepliktig AFP-tillegg på 1 700 kroner per måned for offentlig ansatte. Dette gjør ordningen svært god for deltidsansatte og lavtlønnede i offentlig sektor. Ordningen vil således være spesielt gunstig for mange kvinner.

Resultatet av de ulike ordningene i privat og offentlig sektor som er kommet i stand gjennom inntektsoppgjørene, er at vi har fått et noe uryddig og komplisert førtidspensjoneringssystem, særlig i offentlig sektor. Informasjonsproblemer og vanskelige valgsituasjoner for den enkelte kan ofte være et resultat av dette.

9.2 Lovbestemte pensjons­trygder – førtidspensjons­ordninger for sjømenn, fiskere og skogsarbeidere

9.2.1 Bakgrunn

Visse yrker er fysisk krevende og er vanskelige å fortsette med fram til ordinær pensjonsalder. For disse grupper har det offentlige medvirket til førtidspensjonsordninger før vanlig pensjonsalder. Ordningene er finansiert i det alt vesentlige av partene, men inneholder en statlig garanti, slik som de offentlige tjenestepensjonsordningene i Statens Pensjonskasse. Det er i dag i alt tre lovbestemte pensjonsordninger for henholdsvis sjømenn, fiskere og skogsarbeidere.

Ved innføringen av folketrygden i 1967 ble de tre pensjonstrygdene tilpasset folketrygden, og de fungerer i dag som særskilte førtidspensjonsordninger fram til fylte 67 år. Ordningene faller inn under samordningsloven. Det innebærer fordel ved sammenlegging av tid for rett til pensjon, men også reduserte ytelser.

9.2.2 Pensjonstrygden for sjømenn

Pensjonstrygden for sjømenn ble opprettet ved lov av 3.12.1948, og denne trygdeordningen ligger nær opp til definisjonen av en tjenestepensjon, som nevnt foran. I forhold til reglene for privat pensjonsforsikring (EPES), regnes den som tjenestepensjon. I utgangspunktet ­finansieres ordningen av arbeidsgivertilskudd og medlemspremie.

Spørsmålet om å etablere en særskilt pensjonsordning for sjøfolk ble tatt opp av sjømennenes og redernes organisasjoner allerede før siste krig, og ble under krigen reist på nytt med den norske regjeringen i London. Ved Nortra­ship­oppgjøret i juni 1946 ble det avsatt et beløp på 186 millioner kroner til delvis finansiering av en fast varig pensjonsordning for norske sjøfolk. I forarbeidene til ordningen ble det blant annet uttalt:

«Den avgjørende nasjonaløkonomiske og beredskapsmessige betydning som skipsfarten har for vårt land gjør det også rimelig at staten medvirker til å sørge for gode sosiale vilkår for sjømennene og derved søke å sikre stabilitet i sjømannsyrket og tilstrekkelig rekruttering av god arbeidskraft.»

Etter innføringen av folketrygden i 1967 har sjømannspensjonen sin vesentligste betydning som førtidspensjonsordning. Pensjon ut over 67 år ytes kun for fartstid før 1967 da folketrygden ble etablert. Denne ordningen er gjort om til en nettopensjon fra 1.5.1993. Alderspensjon gis fra fylte 60 år. Redusert alderspensjon kan gis opptil fem år før pensjonsalderen når summen av sjømannens alder og fartstid er 80 år eller mer. En sjømann med 25 års fartstid kan således gå av med 25/30 pensjon ved fylte 55 år.

For å få rett til full alderspensjon kreves minst 150 måneder pensjonsgivende fartstid. For fartstid under 2. verdenskrig gjelder lempeligere vilkår. Pensjonens størrelse fastsettes av Stortinget. I praksis reguleres pensjonene i takt med endringene i folketrygdens grunnbeløp.

Pr 1.5.1993 utgjør alderspensjonen (fra pensjonsalderen på 60 år og fram til fylte 67 år årlig) kr 282,90 pr opptjent farts­måned som underordnet. Det gis 40 prosent tillegg pr fartsmåned som offiser.

Det gis barnetillegg på 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn.

Fram til 1.5.1993 var det en ordning med ventetillegg for sjømenn som ventet med å ta ut pensjon til fylte 62 år. Ordningen ble avviklet, vesentlig av hensyn til trygdens økonomi.

Etter uttak av pensjon kan sjømannen ta arbeid i land, men ikke til sjøs.

Det gis ikke godskriving i folketrygden for manglende opptjeningsår under førtidspensjonering før 67 år. Pensjonsordningen sikrer imidlertid selv et tillegg etter 67 år, slik at pensjonisten ikke skal gå ned i ytelse ved overgang til folketrygdpensjon.

Ordningen finansieres i det alt vesentlige av næringen selv ved medlemspremie, arbeidsgivertilskudd og noe statstilskudd. Pensjonen er garantert av staten. Trygden administreres av Pensjonstrygden for sjømenn og har eget styre. Trygdeetaten er utbetalingsinstans og mottar administrasjonsvederlag for dette.

9.2.3 Pensjonstrygden for fiskere

Denne ordningen ble etablert ved lov 28.6.1958 og er senere tilpasset folketrygden. Ordningen er i dag en deltidspensjon før fylte 67 år. ­Pensjons­alderen ble redusert fra 62 til 60 år fra 1.1.1994.

Fra 1994 ble opptjeningstiden for full pensjon økt fra 1 500 uker til 1 560 uker (30 år). Det gis ikke pensjon dersom opptjeningstiden er under 750 uker.

Ektefelletillegget ble avviklet fra 1.1.1994. Samtidig ble egenpensjonen ved full opptjeningstid hevet fra 1 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) til 1,6 G. Barnetillegg utgjør 30 prosent av folketrygdens grunnbeløp ved full opptjening. Det gis ingen kompensasjon for redusert opptjening for pensjon fra folketrygden før 67 år.

Ordningen finansieres av næringen selv gjennom medlemspremie, omsetningsavgift på fisk og avkastning av fond. Fiskerpensjonen er garantert av staten. Trygden administreres av Rikstrygdeverket som mottar administrasjonsvederlag for dette. Norges Bank er regnskapsfører og forvalter fondet.

9.2.4 Pensjonstrygden for skogsarbeidere

Denne ble etablert ved lov av 3.12.1951, og er senere tilpasset folketrygden. Ordningen er i dag en førtidspensjonsordning for personer mellom 63 og 67 år. Ytelsen tilsvarer folketrygdens grunnbeløp ved full opptjening. Det gis ektefelletillegg og barnetillegg. Det er ingen reduksjon for arbeidsinntekt. Pensjonen sam­ordnes fullt ut med uførepensjon fra folketrygden. Full alderspensjon gis etter 1 500 pensjonsgivende uker. Det ytes ikke pensjon ved en opptjeningstid under 750 uker. Det gis ingen kompensasjon for redusert opptjening for pensjon fra folketrygden før 67 år. Ordningen finansieres av næringen selv ved medlemspremie og arbeidsgivertilskudd. Pensjonen er garantert av staten.

Trygden administreres av Rikstrygdeverket som mottar administrasjonsvederlag for dette. Norges Bank er regnskapsfører og forvalter fondet.

Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening har reist spørsmål om å avvikle ordningen. Man vurderer andre løsninger.

9.3 Avtalefestet pensjon

9.3.1 Bakgrunn

Ved lønnsoppgjøret i 1988 ble det, innført en ordning med Avtalefestet pensjon (AFP) etter avtale mellom Landsorganisasjonen og Nærings­livets Hovedorganisasjon (daværende Norsk Arbeidsgiverforening). Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund har også avtale om AFP, som administreres av Felleskontoret for LO/NHO-ordningen. Det vises til nærmere omtale i ­ avsnitt 6.2.

Formålet med ordningen var i denne forbindelse å gi en valgfri alderspensjon til arbeids­takere over 65 år som ønsker det inntil oppfylt ordinær pensjonsalder på 67 år i folketrygden. Lignende avtaler ble samtidig inngått mellom partene i kommunal og offentlig sektor.

Ordningene trådte i kraft fra 1.1.1989. Pensjonsalderen ble gradvis redusert slik at pensjonsalderen fra 1.1.1989 var 66 år og 65 år fra 1.1.1990. I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1993 ble det bestemt at det kan tas ut pensjon fra fylte 64 år etter 1.10.1993.

9.3.2 Avtalefestet pensjon med statstilskott i privat sektor

Adgang til statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon er nærmere regulert i lov 23.12.1988. Det spesielle med ordningen, og i forhold til andre avtalebestemte pensjonsordninger, er at staten yter 40 prosent tilskott til løpende pensjon for 65- og 66-åringer, og at det medregnes framtidige poengår i folketrygden etter uttak av pensjon, slik det gjøres for uførepensjonister i folketrygden, se avsnitt 7.3.4. Også for 64-åringene medregnes framtidige poengår.

Selv om pensjonsordningen både finansielt og administrativt er en avtalebestemt ordning utenom folketrygden, beregnes pensjonene på samme måte. Dette innebærer blant annet at pensjonene samordnes etter bestemmelsene i samordningsloven, at grunnpensjon og særtillegg beregnes som for pensjonistektepar (det vil si at hver av ektefellene blant annet får 3/4 grunnpensjon), og at pensjonen avkortes mot arbeidsinntekt slik som pensjon fra folketrygden mellom 67 og 70 år. Det ytes inntektsprøvet ektefelletillegg til forsørget ektefelle over 60 år.

Den lovregulerte ordningen med avtalefestet pensjon med statstilskott i privat sektor anses administrativt og lovteknisk som én ordning, selv om det ikke ytes statstilskott til løpende pensjoner for 64-åringer slik som for 65- og 66-åringer.

9.3.2.1 Personkrets/omfang

AFP-ordningen med statstilskott er begrenset til pensjonsordninger som er opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere.

Slike avtaler er i dag opprettet mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorganisasjonen og dessuten Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

Ordningen omfatter alle arbeidstakere i bedrifter i LO/NHO-området, i bedrifter utenfor NHO hvor LO er arbeidstakerpart (for eksempel varehandel), og i NHO-bedrifter som har AFP-ordningen i sitt avtaleverk med andre organisasjoner, slik som Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.

Personer som har rett til tjenestepensjon med særaldersgrense har ikke rett til AFP-pensjon­.

9.3.2.2 Vilkår om yrkesaktivitet

Når det gjelder personkrets er AFP følgelig svært begrenset i forhold til folketrygdens uførepensjonsordning, som ikke har noen krav om et aktuelt arbeidsforhold, tidligere yrkesaktivitet eller inntekt. For å kunne få AFP-pensjon, må arbeidstakeren være ansatt i en bedrift eller virksomhet som er med i AFP-ordningen når vedkommende tar ut pensjon.

Etter vedtektsendring av 1.10.1993 kreves at arbeidstakeren må være reell arbeidstaker i bedriften. Videre kreves at vedkommende har vært ansatt i minst tre år eller vært omfattet av en AFP-ordning i minst 5 år.

Arbeidstakeren må ha en årsinntekt som omregnet til årsinntekt overstiger grunnbeløpet (G) i folketrygden, og må ha hatt en tilsvarende inntekt året før uttak av pensjonen.

Arbeidstakeren må ha hatt minst ti år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden etter fylte 50 år. I de beste ti årene etter at poengopptjeningen i folketrygden startet i 1967, må inntekten minst utgjøre en pensjonsgivende inntekt på 2 G.

9.3.2.3 Pensjonsalder

Avtalefestet pensjon med statstilskott kan etter 1.10.1993 tas ut fra fylte 64 år og fram til uttak av alderspensjon ved fylte 67 år. Pensjons­alderen i ordningen er redusert gradvis fra 66 år i 1989, fra 65 år i 1990 og fra 1.10.1993 til 64 år.

9.3.2.4 Opptjeningstid

Som nevnt under vilkår om yrkesaktivitet foran, må arbeidstakeren ha hatt minst ti år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden etter fylte 50 år. I de ti beste poengårene må inntekten minst utgjøre en pensjonsgivende inntekt på 2 G. Opptjeningstiden for full alderspensjon i folketrygden er 40 år. Tilsvarende opptjeningstid gjelder for AFP-pensjon, men her medregnes framtidige poengår fra og med pensjonsåret til og med det 66 år, slik som for uførepensjonister.

9.3.2.5 Pensjonsytelse – kompensasjonsgrad med videre

Selve pensjonsytelsen tilsvarer den alderspensjon man ville fått som alderspensjonist i folketrygden mellom 67 og 70 år. (Se nærmere punkt 7.2 foran.) Medregning av framtidige poengår for årene 64, 65 og 66 år, sikrer at man ikke taper poengår i folketrygden. (Se nærmere avsnitt 7.3.4)

Kompensasjonsgraden i folketrygden for alderspensjon utgjør mellom 50 og 60 prosent før skatt for midlere inntekter. Kompensasjonsgraden blir bedre for lavere inntekter og dårligere for høyere inntekter. Til AFP-pensjon gis inntektsprøvet ektefelletillegg til ektefelle over 60 år, men ikke barnetillegg. (Se avsnitt 7.2.2) Mottar ektefellen egen pensjon fra folketrygden eller AFP-pensjon, reduseres grunnpensjonen med 1/4 og det ytes særtillegg som for ektepar. (Se avsnitt 7.2)

9.3.2.6 AFP-tillegg – Sluttvederlag

Ved inntektsoppgjøret våren 1992 ble partene enige om å øke kompensasjonsgraden i AFP-ordningen med virkning fra 1.10.1992. Dette ble gjennomført ved at også AFP-pensjonister fikk rett til vederlag fra Sluttvederlagsordningen gjennom et månedlig AFP-tillegg. Sluttvederlagsordningen var tidligere begrenset til arbeidstakere som enten blir arbeidsledige eller uføre og som da får sluttvederlaget utbetalt som et skattefritt engangsbeløp. Dette AFP-tillegget fra Sluttvederlagsordningen utbetales som et månedlig skattefritt beløp på kr 950 pr måned fram til 67 år.

Etter vedtektsendring fra 1.10.1993 gis ikke AFP-tillegg dersom arbeidstakeren tidligere har fått utbetalt sluttvederlag.

9.3.2.7 Skatt

AFP-pensjonister har ikke rett til skattemessig særfradrag, slik som alders- og uførepensjonister har. De kommer imidlertid under den særlige skattebegrensningsregelen for alders- og uførepensjonister. For nærmere omtale av skatteregler for AFP-­pensjon­ister, se ­ avsnitt 10.7.

9.3.2.8 Samordning

AFP-ordningen kan ikke kombineres med uførepensjon eller etterlattepensjon fra folketrygden. For øvrig samordnes AFP-pensjon med offentlige tjenestepensjoner, for eksempel enkepensjon, på samme måte som pensjon fra folketrygden. AFP-tillegget samordnes ikke.

9.3.2.9 Avkorting mot arbeidsinntekt

Den som fortsetter i arbeid etter uttak av pensjon skal få pensjonen avkortet etter samme regler som gjelder for alderspensjon. Fra 1.1.1992 vil det si at det gjelder et fribeløp på 1 G og inntekt utover dette avkortes med 50 prosent, se avsnitt 7.2.

9.3.2.10 Forholdet til eventuell tjeneste­pensjon

AFP-ordningen og de private avtaler sikrer ikke fortsatt opptjening av tjenestepensjon etter uttak av AFP-pensjon. Privatansatte med tjenestepensjon vil derfor kunne tape betydelig i tjenestepensjon etter 67 år dersom de tar ut AFP-pensjon. Dette skyldes blant annet at i private tjenestepensjonsforsikringer er den premien som arbeidsgiver skal betale, vanligvis svært høy de siste årene før ordinær pensjonsalder fordi forsikringen bygger på progressiv opptjening, i motsetning til lineær opptjening som i de offentlige tjenestepensjonsordningene. Ofte innbetales nær halvparten av premien etter at arbeidstakeren er 60 år. En arbeidstaker som slutter ved fylte 64 år kan tape 15-20 prosent årlig av tjenestepensjon etter fylte 67 år sammenlignet med om vedkommende ble værende i stillingen fram til pensjonsalder. Tapets størrelse avhenger av anslaget på framtidig, nominell lønnsvekst om vedkommende hadde valgt å bli værende i ­stillingen.

9.3.2.11 Administrasjon

AFP-ordningen ledes av et styre der avtale­partene NHO og LO er representert. Felleskontoret for LO/NHO-ordningene er sekretariat for AFP-ordningen. Felleskontoret avgjør krav om pensjon for så vidt gjelder de kollektive vilkår, det vil si om arbeidstakeren er tilsluttet ordningen. Se nærmere under omfang nedenfor. Ankeinstans for de kollektive vilkår er pensjonsordningens styre.

Trygdekontoret er etter vedtektene tillagt avgjørelsesmyndighet vedrørende de individuelle vilkår. Det er

• pensjonsalder

• yrkesaktivitet

• generelle folketrygdvilkår.

Trygdekontoret beregner og utbetaler pensjonen. Det betales ikke administrasjonsvederlag. Rikstrygdeverket/Trygderetten er ankeinstans for trygdekontorets avgjørelser.

9.3.2.12 Finansiering

Utgiftene til AFP fordeles mellom arbeidsgiver og staten. Staten gir et tilskudd på 40 prosent av pensjonsutgiftene (eksklusive AFP-tillegget) for 65-åringer og 66-åringer. Staten gir ikke løpende tilskudd for 64-åringer. AFP-tillegget finansieres gjennom sluttvederlagsordningen, det vil si arbeidsgiverne.

Arbeidsgivernes andel finansieres ellers ved en fellesavgift til et pensjonsfond. Avgiften er basert på samlet lønnssum (arbeidsgiveravgiftsgrunnlaget). Arbeidsgiverne som er omfattet av ordningen, betaler en kvartalsvis premie til trygdekontoret beregnet på grunnlag av total lønnssum. Da ordningen ble opprettet, var avgiften på 0,12 prosent av lønnssummen, men ved tariffoppgjøret i 1992 ble den hevet til 0,27 prosent. Avgiften har hittil gitt inntekter som er større enn utgiftene, noe som har medført fondsoppbygging.

Videre betaler arbeidsgiver 10 prosent av løpende pensjon dersom arbeidstaker har vært ansatt i minst 3 år. Denne avgiften kreves inn etterskuddsvis fra Rikstrygdeverket ved årets utløp. Har arbeidstaker ikke vært ansatt hos siste arbeidsgiver i 3 år, men har vært omfattet av AFP-ordningen i 5 år, dekkes denne andelen av fondet.

I forbindelse med inntektsoppgjøret i 1993 bevilget staten et engangsbeløp på 50 millioner kroner for å styrke ordningens fond.

9.3.3 Avtalefestet pensjon i statlig sektor

9.3.3.1 AFP for arbeidstakere som har fylt 65 og 66 år

Denne ordningen er nærmere regulert i lov 28.7.1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse (pensjonsloven).

Personkrets/omfang – pensjonsalder

Arbeidstakere i staten og undervisningspersonale fikk rett til å fratre med straks løpende alderspensjon ved fylte 66 år fra 1. januar 1989 og fra fylte 65 år fra 1.1.1990. Arbeidstakere i særskilt innlemmede virksomheter i Pensjonskassen har samme rett, hvis det er inngått godkjent tariffavtale om det.

Opptjeningstid

For å kunne få AFP må arbeidstakeren være yrkesaktiv på fratredelsestidspunktet og ha 10 års medlemskap i Statens Pensjonskasse etter fylte 50 år. For å få full tjenestepensjon kreves 30 års opptjeningstid.

Pensjonsytelse – kompensasjonsgrad

Ved utregningen av pensjonen kommer de vanlige reglene om beregning av alderspensjon etter pensjonsloven til anvendelse. Alderspensjonen utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, hvis vedkommende har vært medlem av Pensjonskassen i 30 år. Pensjonen blir forholdsmessig redusert hvis arbeidstakeren ikke har full opptjening eller har arbeidet deltid.

Pensjonsgrunnlaget er normalt den faste lønnen vedkommende har på fratredelsestidspunktet. Pensjonsgrunnlaget er begrenset oppad til 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Inntekt mellom 8 og 12 G er pensjons­givende for en tredjedel.

Hvis arbeidstakeren ville fått en høyere pensjon i ordningen som er avtalt mellom LO og NHO, utbetales differansen i tillegg til opptjent alderspensjon i tjenestepensjonsordningen (garantiordningen). Trygdeetaten serviceberegner en slik alternativ ytelse. I offentlig sektor er det således arbeidsgiver (stat eller kommune) som gjennom tjenestepensjonsordningen gir kompensasjon for eventuell manglende opptjeningstid i folketrygden mellom 30 og 40 år.

Arbeidstakere som ikke har rett til AFP som en alderspensjon etter pensjonslovens regler, fordi vilkårene i tariffavtalen ikke er oppfylt, får utbetalt det samme fra Pensjonskassen som de ville ha fått i ordningen som er avtalt mellom LO og NHO, hvis de fyller vilkårene etter den avtalen.

Forhold til arbeidsinntekt

Pensjonen reduseres hvis arbeidstakeren utfører arbeid som tilsier fortsatt medlemskap i Pensjonskassen. Annet tilfeldig arbeid i offentlig sektor og alt privat arbeid er uten betydning. I den private ordningen avkortes pensjonen ved pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet, og tilsvarende gjelder ved garantiordningen.

Administrasjon

Ordningen for 65- og 66-åringer administreres av Statens Pensjonskasse.

Finansiering

Ordningen finansieres av staten som arbeidsgiver gjennom Statens Pensjonskasse.

Særskilt innlemmede virksomheter hvor det er inngått tariffavtale om AFP, betaler 10 prosent av de løpende pensjonsutgiftene i tillegg til en økt arbeidsgiverandel.

9.3.3.2 AFP for arbeidstakere som er 64 år

Ved tariffoppgjøret i statlig sektor i 1992 ble det avtalt at partene ville vurdere behovet for pensjonsordning for 64-åringer fra 1.10.1993. Under tariffoppgjøret 1993 i statlig sektor ble partene, med bakgrunn i resultatet fra privat sektor, enige om å innføre en ordning med avtalefestet pensjon for 64-åringer med virkning fra 1.10.1993.

AFP-ordningen for 65- og 66-åringer er hjemlet i tariffavtale og i lov om Statens Pensjonskasse, og pensjonen blir beregnet etter reglene i lov om Statens Pensjonskasse, dvs. som regel vanlig tjenestepensjon. Ytelsene i den nye AFP-ordningen for 64-åringer skal derimot beregnes og utbetales etter de samme prinsippene som ligger til grunn for ordningen som er avtalt mellom LO og NHO. Denne ordningen er derfor lovfestet i en egen lov om avtalefestet pensjon for offentlige tjenestemenn med flere 11. juni 1993 nr. 64, og som i det vesentlige administreres av trygdekontorene.

Arbeidstakere som går av med en slik AFP-ordning for 64-åringer, vil når de fyller 65 år bli overført til AFP-ordningen i Statens Pensjonskasse. Arbeidstakere som ikke fyller ­vilkårene i Statens Pensjonskasse, fortsetter imidlertid i ordningen til de fyller 67 år.

Personkrets/omfang

Loven gjelder for arbeidstakere i stilling som gir rett til medlemskap i Statens Pensjons­kasse.

Vilkår om yrkesaktivitet

Vilkårene for å få avtalefestet pensjon som 64-åring er de samme som for 65- og 66-åringer, dvs. at vedkommende:

• er yrkesaktiv på pensjoneringstidspunktet

• har minst 10 års opptjening av pensjonspoeng i folketrygden fra fylte 50 år til og med året før fratreden

• har gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt på minst 2 G i de 10 beste inntektsårene etter 1967 til og med året før fratreden

• på pensjoneringstidspunktet har en inntekt, som omregnet til årsinntekt, overstiger grunnbeløpet i folketrygden, det samme gjelder året før fratreden.

Pensjonsytelse – dekningsgrad

Den nye AFP-ordningen for 64-åringer i statlig sektor skal som nevnt utbetales og beregnes etter de samme prinsippene som ligger til grunn for ordningen som er avtalt mellom LO og NHO.

Dette innebærer at pensjonsytelsen i utgangspunktet tilsvarer garantiordningen for 65- og 66-åringer. For 64-åringer skal imidlertid pensjonen avkortes ved egen inntekt slik som for alderspensjon i folketrygden.

Pensjonen vil normalt tilsvare den pensjonisten ville ha fått i alderspensjon fra folke­trygden ved å fortsette i stillingen fram til fylte 67 år. For at AFP-pensjonister i offentlig sektor skal få omlag tilsvarende nettoinntekt etter skatt, som i privat sektor, blir det utbetalt et tillegg på 1 700 kroner pr måned som er skattepliktig. For lønnsinntekter opp til omlag 180 000 er denne ordningen gunstigere enn tjenestepensjon. For høyere inntekter blir den dårligere.

Forhold til arbeidsinntekt

Pensjonen reduseres på samme måte som i den private ordningen hvis pensjonisten har en pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Se avsnitt 7.2.1.

Administrasjon

Ordningen med AFP for 64-åringer i statlig sektor administreres av trygdekontorene forsåvidt gjelder tilståelse, beregning og utbetaling av pensjonen. Søknad om pensjon stiles til Statens Pensjonskasse. Spørsmål om en arbeidstaker er omfattet av ordningen, avgjøres av Administrasjonsdepartementet.

Finansiering

Den lovbestemte ordningen finansieres av staten som arbeidsgiver gjennom Statens Pensjonskasse, og er statsgarantert.

Særskilt innlemmede virksomheter, hvor det er inngått tariffavtale om AFP, betaler 10 prosent av de løpende pensjonsutgiftene i ­tillegg til en økt arbeidsgiverandel.

9.3.4 Ordningene i kommunal sektor

9.3.4.1 Ordningen for 65- og 66-åringer

Pensjonsordningen for 65-åringer og 66-åringer i kommunal sektor er identisk med ordningen i statlig sektor. Det vil si at ordningen gir full tjenestepensjon med som hovedregel 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full opptjeningstid på 30 år, med NHO-LO ordningen som en garantiordning hvis denne er bedre. Trygdekontorene serviceberegner det alternative garantibeløpet.

Det er full adgang til samtidig arbeidsinntekt under forutsetning av at arbeidet ikke tilsier fortsatt medlemskap i offentlig tjenestepensjonsordning.

Denne ordningen fungerer som en frivillig pensjonsalder på 65 år for alle i kommunesektoren. Ordningen er imidlertid ingen aldersgrense som gjør det nødvendig for arbeidstakeren å fratre med mindre det er bestemt en særaldersgrense.

Ordningen administreres av de enkelte kommunale pensjonskasser og enkelte forsikringsselskskap, hvor den kommunale eller fylkeskommunale arbeidsgiver har dekket sine pensjonsordninger. Ordningene finansieres som pensjonsordningene ellers gjennom medlems­premie og arbeidsgivertilskudd.

9.3.4.2 AFP-ordning for 64-åringer i ­kommunal sektor

Den tariffbestemte ordningen for 64-åringer i kommunal sektor er også identisk med den statlige, frivillige ordningen for 64-åringer. Pensjonsytelsene skal således tilsvare alderspensjon fra folketrygden, med et skattepliktig tillegg på 1 700 kroner pr måned. For deltidsansatte og lavtlønnede vil ordningen være svært gunstig, jf. omtalen av kompensasjonsgrader i kapittel 10.

Ved fylte 65 år gjelder den forannevnte ordningen for 65 åringer, det vil si man får det som er best av tjenestepensjon og garantiordningen. 64-åringer med særaldersgrenser på 65, eller 68 år må fortsette på AFP fram til 67 år.

Administrasjon

Rikstrygdeverket har ikke kunnet påta seg å administrere ordningen for 64-åringer i kommunal sektor. Dette skyldes blant annet at ordningen ikke er lovbestemt og at ordningen vil medføre en uforholdsmessig belastning for trygdekontorene. Trygdekontorene skal imidlertid serviceberegne pensjonsbeløpene slik som i garantiordningen for 65- og 66-åringer.

Finansiering

Ordningen finansieres kollektivt av de kommunale og fylkeskommunale arbeidsgivere.

9.4 Pensjonsordninger finan­siert over driften

En del bedrifter og virksomheter finansierer sine pensjonsordninger over driften, og er da ikke bundet av pensjonsreglene for private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven, som omtalt i avsnitt 8.5.

Pensjonsutbetaling over driften er fullt ut fradragsberettiget som lønnsutgifter ellers. Slike ordninger er således økonomisk gunstige for arbeidsgiver. Arbeidstaker er imidlertid ikke sikret dersom virksomheten går konkurs.

Det finnes ikke noen samlet oversikt over disse ordningene som ikke er sikret gjennom ordinær forsikring.

Ordningene gir full dekning av førtidspensjon før fylte 67 år, og er supplerende ordninger i tillegg til pensjon fra folketrygden. Ellers er en vesentlig del av ordningene såkalte gavepensjoner som gis i kombinasjon med uførepensjon eller dagpenger som omtalt i kapittel 7. Gavepensjon benyttes også i kombinasjon med avtalefestet pensjon.

Strammere vilkår for rett til uførepensjon de siste årene har gjort det mindre vanlig med kombinasjonen uførepensjon/gavepensjon. Arbeidstakere og arbeidsgivere kan ikke lenger regne med at ett års sykmelding og deretter uførepensjon, vil aksepteres av trygdeetaten med mindre de medisinske vilkår er til stede.

9.5 Private individuelle for­sikringsordninger

9.5.1 Egen pensjonsforsikring

Arbeidsgiver kan tegne egen pensjonsforsikring for enkelte av sine arbeidstakere, og slik arbeidstakeren også selv har adgang til.

Egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) kan som hovedregel først utbetales etter fylte 67 år. Ordningen følger reglene om privat pensjonsforsikring gitt ved kgl.res. av 4.12.1992.

Det er samme adgang til særaldersgrenser for visse grupper med utsatt arbeid/risiko, tilsvarende som for tjenestepensjoner. Dette er beskrevet i avsnitt 8.5.2.

Andre grupper med lovbestemte aldersgrenser, som for eksempel sjømenn, har adgang til å tegne pensjonsforsikring med tilsvarende alders­grense.

Egen pensjonsforsikring kan bare tegnes i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet i Norge. Ordningen kan omfatte egen alderspensjon, egen uførepensjon og etterlattepensjon til ektefelle/samboer og barn eller andre livsarvinger. Forsikringsavtalen fastsetter aktuarisk beregnede ytelser etter en fast plan i forhold til de beløpene som er innbetalt.

Organisasjoner kan gjennom avtaler med forsikringsselskap sikre sine medlemmer individuelle forsikringer som blir forholdsvis gunstige, såkalte foreningsforsikringer. Dette er spesielt aktuelt for selvstendig næringsdrivende. Jordbrukere har f.eks. slike forenings­pensjoner.

9.5.2 Andre forsikringsordninger

Arbeidsgiver kan også kjøpe livrente for enkelte av sine arbeidstakere. Her gjelder ingen aldersgrenser. Ved en livrenteforsikring utbetaler forsikringsselskapet terminbeløp så lenge en person lever, eller til personen når en bestemt alder. Forsikringen kan tegnes med rett til tilbakebetaling, det vil si at innbetalte premier kommer til utbetaling ved den forsikredes død.

Det kan også tegnes en individuell kapitalforsikring. Den kan utbetales på et fastsatt framtidig tidspunkt eller ved tidligere død eller uførhet. Forsikringen kan utbetales som et engangsbeløp eller i terminer. For å sikre pensjon for arbeidstakere eller arbeidstakerens etterlatte, kan arbeidsgiver tegne en kollektiv livrenteforsikring. Ordningen sikrer utbetalinger på samme måte som en tjenestepensjonsforsikring etter skatteloven, men uten de gunstige skattereglene som gjelder for slike ordninger. Det er ingen særskilte regler for hvilke pensjonsytelser som kan dekkes ved en kollektiv livrenteforsikring, eller fra hvilken alder ­ytelsene kan gis.

9.6 Førtidspensjon ved behov for nedbemanning i staten

9.6.1 Vartpenger

Medlemmer i Statens Pensjonskasse som må fratre sin stilling fordi stillingen blir inndratt eller blir sagt opp uten egen skyld, kan tilstås vartpenger dersom det er vanskelig for vedkommende å skaffe seg høvelig arbeid. Som regel gis vartpengene for en kortere periode, men perioden kan forlenges hvis det viser seg umulig å få nytt arbeid. Den som mottar vartpenger, skal stå tilmeldt arbeidsformidlingen som arbeidssøkende.

Vartpenger beregnes på tilsvarende måte som invalidepensjon, det vil si som hovedregel 66 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Vartpenger gis ikke til medlemmer i pensjonskassen som går inn under lov om statens tjenestemenn av 4.3.1983. Disse har rett til ventelønn som omtalt nedenfor.

9.6.2 Ventelønn

Statens Pensjonskasse administrerer for øvrig en spesiell ordning med ventelønn. Ordningen gjelder den som mister sitt arbeid som overtallig, og dermed har fortrinnsrett til ny stilling.

Maksimal ventelønn er avhengig av alder:

• Under 35 år kan ventelønn gis i inntil 3 år,

• for aldersintervallene 35-39 i 5 år,

• for aldersintervallene 40-44 i 7 år, og

• for aldersintervallene 45-49 i 9 år.

• Etter fylte 50 år kan det gis ventelønn frem til pensjonsalder i folketrygden, det vil si til 67 år.

Ventelønn kan likevel ikke utbetales i lengre tid enn det antall tjenesteår vedkommende har hatt i staten.

Ventelønnen utgjør 66 prosent av lønnen i stillingen under forutsetning av at antall år med medlemsskap i pensjonskassen, medregnet årene fram til aldersgrensen for stillingen utgjør 30 år. Ved kortere tid reduseres ventelønnen forholdsmessig.

9.6.3 Førtidspensjon ved omstilling i Staten

Etter at Stortinget har gitt sitt samtykke til det, kan virksomheter der omstillinger medfører behov for nedbemanning, ta førtidspensjon i bruk som et virkemiddel for å unngå oppsigelser. Førtidspensjon blir utbetalt av Statens Pensjonskasse etter reglene om alderspensjon i lov om Statens Pensjonskasse.

Førtidspensjon kan tilbys til arbeidstakere fra fylte 60 år. Ordningen med førtidspensjon skal være tidsbegrenset og skal ikke medføre en generell senkelse av pensjonsalderen. Virksomheten dekker selv fullt ut utgiftene ved en slik førtidspensjon.

Som stimuleringstiltak, kan arbeidsgiver i tilknytning til tilbudet om førtidspensjon eventuelt tilby et månedlig beløp på 777 kroner (1/4 G), for å utjevne differansen mellom førtidspensjon og ordinær alderspensjon fra fylte 67 år, etter å ha innhentet Administrasjonsdepartementets samtykke. Videre kan Administrasjonsdepartementet godskrive tiden fram til aldersgrensen som pensjonsgivende tjenestetid for dem som ikke har full tjenestetid. Utgiftene til stimuleringstiltak ved fratreden med førtidspensjon skal også fullfinansieres av etatene selv.

10 Kompensasjonsgrader i ulike pensjons- og trygdeordninger

10.1 Innledning

I kapitlene 6- 9 er det gitt en oversikt over ulike pensjons- og trygdeordninger for eldre, og regelverket for disse. I tillegg til eksistensen av ulike ordninger og kriteriene for å komme inn under dem, er økonomiske incitamenter et av de forhold som har stor betydning når den enkelte arbeidstaker skal vurdere overgang fra yrkes­aktivitet til pensjon. Ytelsen vil også ha betydning for hva slags pensjons- og trygdeordninger som framstår som mest attraktive, i den grad arbeidstakeren har mulighet til å velge mellom ulike ordninger.

I dette kapitlet vil en se nærmere på kompensasjonsgrader i ulike pensjons- og trygdeordninger for arbeidstakere i privat og offentlig sektor. En kompensasjonsgrad uttrykker her hvor mye en person får i pensjon i forhold til hva vedkommende ville fått ved å fortsette i arbeid. I alle eksemplene er kompensasjonsgraden etter skatt beregnet. En har lagt hovedvekten på dette, ettersom hva en sitter igjen med etter skatt vil være det avgjørende når den enkelte skal vurdere økonomiske virkninger av overgang fra yrkesaktivitet til pensjon. I vedlegg II har en imidlertid også gjengitt alle kompensasjonsgradene regnet før skatt. Ved beregningene er det kun tatt hensyn til standard fradrag, det vil si at renteutgifter og renteinntekter med videre er holdt utenfor. Beregningene vedrørende AFP i privat sektor gjelder selvsagt bare for den delen av privat sektor som omfattes av AFP-ordningen.

Kompensasjonsgradene er i hovedsak be­regnet for en periode på 1 år. En som skal vurdere overgang fra yrkesaktivitet til pensjon vil ofte måtte vurdere de økonomiske virkningene over en lengre periode. I et lengre perspektiv vil blant annet antatt forventet gjenstående levealder, utsiktene til framtidig lønnsutvikling, og regulering av pensjonene i forhold til lønnsutviklingen ha betydning for de samlede økonomiske virkningene av å gå fra yrkesaktivitet til pensjon. I kapittel 14 er det laget noen beregninger av hvordan en persons pensjonsformue kan endre seg som følge av endringer i pen­sjon­eringstidspunktet. Pensjonsformuen er definert som forventet verdi av framtidige pensjonsutbetalinger. Mens beregninger av kompensasjonsgrader i hovedsak sier noe om virkningene av å gå fra yrkesaktivitet til pensjon på et bestemt tidspunkt, kan beregninger av pensjonsformue i større grad illustrere langsiktige virkninger.

Beregningene av kompensasjonsgrader viser typisk svært høye verdier, som kan bli over 100 prosent for lave inntektsnivåer, for så å falle gradvis for høyere inntekter. Når det gjelder folketrygdens ordninger, må en være oppmerksom på at disse både har som oppgave å sørge for et akseptabelt minsteinntektsnivå for dem som er avhengig av pensjon, og å gi høyere pensjon i form av tilleggspensjoner til dem som har opptjent pensjonsrettigheter. For personer som har hatt svært lave lønnsinntekter, vil folketrygdens oppgave om å gi alle en minimumssikring føre til høye kompensasjonsgrader. Motsetningen som her kan oppstå mellom hensynet til inntektssikring og motivasjon til arbeidsinnsats, kan en ikke fullt ut fri seg fra, men er avveininger som må tillegges vekt ved endringer i pensjonssystemet.

I avsnittene 10.2- 10.5 presenteres kompensasjonsgrader for enslige og ektepar i henholdsvis privat og offentlig sektor. Sluttvederlagsordningen i LO-NHO-området omtales i avsnitt 10.6 ettersom hvordan en behandler utbetaling av sluttvederlag påvirker kompensasjonsgraden i ulike ordninger. Regler for beskatning av lønnstakere og pensjonister omtales i avsnitt 10.7.

10.2 Kompensasjonsgrader for enslige – privat sektor

10.2.1 Kompensasjonsgrader ved full opptjening

Nedenfor er det gjengitt noen beregninger av kompensasjonsgrader for enslige i privat sektor ved overgang fra sysselsetting til henholdsvis uførepensjon, AFP og dagpenger. I beregningene er det laget eksempler på kompensasjonsgrader ved lønnsinntekter fra 75 000 kroner til 400 000 kroner med intervaller på 25 000 kroner. I vilkårene for å kunne gå over på AFP heter det at:

• Arbeidstakeren må ha en inntekt som omregnet til årsinntekt overstiger grunnbeløpet i folketrygden (G).

• Arbeidstakeren må ha hatt en tilsvarende inntekt året før uttak av pensjonen.

• Arbeidstakeren må ha hatt minst 10 år med opptjening av pensjonspoeng i folketrygden etter fylte 50 år. I de ti beste årene etter at poengopptjeningen startet i folketrygden i 1967, må inntekten minst utgjøre en pensjonsgivende inntekt på 2G.

I 1993 var G 37 033 kroner i gjennomsnitt, og en inntekt på 2G utgjør dermed 74 066 kroner. Regelverket sier altså at en må ha en inntekt på minst 2G i de 10 beste årene etter 1967, men det er mulig for arbeidstakeren i gjennomsnitt å ha hatt en lavere inntekt. For de som har hatt en gjennomsnittsinntekt under 75 000 kroner vil kompensasjonsgradene bli høyere enn ved 75 000 kroner. En har ikke tatt dette med i illustrasjonene, da en antar at relativt få personer som oppfyller kriteriene til ordningen, har hatt så lave inntekter.

Beregningene er basert på trygde- og skattereglene for 1993, og forutsetter hvis ikke annet er presisert, blant annet at:

• Arbeidstakeren har full poengopptjening i folketrygden fra 1967 tilsvarende inntekten på pensjoneringstidspunktet.

• Arbeidstakeren har ikke andre inntekter enn lønnsinntekter, og ikke andre fradrag enn standardfradrag.

• Arbeidstakeren har ikke tjenestepensjonsordning.

• Arbeidstakeren går av ved fylte 65 år i 1993.

Figur 10.2.1a illustrerer kompensasjonsgraden for en som går over fra lønn til henholdsvis uførepensjon, AFP og dagpenger. Figuren illustrerer at personer med svært lave inntekter vil kunne få en høyere disponibel inntekt som pensjonist enn som arbeidstaker. For høyere inntekter faller kompensasjonsgraden gradvis.

Figuren viser at med de forutsetninger som er lagt til grunn, er kompensasjonsgraden for en AFP-pensjonist høyere enn for en uførepensjonist. En AFP-pensjonist mottar i utgangspunktet samme bruttopensjon som en uførepensjonist, men alle som går av med AFP-pensjon får i tillegg et skattefritt sluttvederlag på 11 400 kroner pr år. Dette er regnet med i kompensasjonsgraden. Personer som går over på uførepensjon eller dagpenger kan også under visse forutsetninger få et skattefritt sluttvederlag. Dette er ikke regnet med i kompensasjonsgraden for uførepensjonister og dagpengemottakere, blant annet fordi denne ordningen ikke omfatter alle som får disse ytelsene. De to sluttvederlagsordningene er nærmere omtalt i avsnitt 10.6. I figur 10.6a har en illustrert et eksempel hvor en som går av med uførepensjon 65 år gammel også mottar sluttvederlag.

En person over 64 år som har rett til dagpenger, er under visse forutsetninger sikret et beregningsgrunnlag på minst 2,5G, som etter 1.5.1993 utgjør 93 000 kroner. For inntekter opp til 6G, eller 223 800 kroner, får dagpengemottakeren en kompensasjon før skatt på 68,3 prosent. Inntekter over 6G er ikke inkludert i beregningsgrunnlaget, og kompensasjonsgraden faller derfor gradvis ved høyere inntekter. Kompensasjonsgraden for en dagpengemottaker er noe høyere etter skatt enn før skatt, men forskjellen er relativt liten i det dagpenger skattlegges som lønnsinntekt. Figuren viser at dagpenger gir lavere kompensasjon enn uførepensjon ved lave inntekter, noe høyere kompensasjon ved midlere inntekter, og om lag samme kompensasjon ved høyere inntekter.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

10.2.2 Kompensasjonsgrader ved 15 arbeidsår

I eksemplene ovenfor er det forutsatt at arbeidstakeren har full poengopptjening i folketrygden fra 1967 tilsvarende inntekten på pensjoneringstidspunktet. I virkeligheten har mange arbeidstakere mindre enn full opptjening når de går av med pensjon. Nedenfor er det sett på et eksempel der en arbeidstaker går av med uførepensjon 65 år gammel og har 15 arbeidsår bak seg.

I privat sektor får en person godskrevet framtidige poengår både som AFP-pensjonist og uførepensjonist. En som går av med AFP eller uførepensjon 65 år gammel vil derfor få totalt 17 poengår.

Figur 10.2.2a viser at for svært lave inntekter blir kompensasjonsgraden for en uførepensjonist den samme ved 17 poengår som ved full opptjening, fordi arbeidstakeren vil få minstepensjon uansett antall arbeidsår. For høyere inntekter faller kompensasjonsgraden gradvis i forhold til en person som har full opptjening. For en inntekt på 300 000 kroner vil kompensasjonsgraden etter skatt være 44 prosent mot 56 prosent for en som har full opptjening.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

Kompensasjonsgraden for en AFP-pensjonist vil falle tilsvarende, men vil for alle inntektsnivåer ligge noe høyere enn for en uførepensjonist på grunn av det skattefrie sluttvederlaget på 11 400 kroner.

Foruten at mange pensjonister ikke har full opptjening i folketrygden fra 1967 vil mange ha arbeidet deltid i perioder. Regelverket i folketrygden er slik at opptjente pensjonsrettigheter vil være uavhengig av om en person har arbeidet full tid i en stilling for eksempel med årslønn 150 000 kroner, eller halv tid i en stilling med årslønn 300 000 kroner.

Kompensasjonsgraden for en som har arbeidet deltid kan derfor leses ut av figurene, gitt at en forutsetter at personen har hatt en konstant lønnsinntekt tilsvarende inntekten på pensjoneringstidspunktet og en konstant deltidsprosent.

10.2.3 Tjenestepensjonsordninger i privat sektor

I eksemplene over er det forutsatt at arbeidstakeren ikke har tjenestepensjonsordning. Om lag 39 prosent av arbeidstakerne i privat sektor er imidlertid omfattet av tjenestepensjonsordninger som utbetales i tillegg til folketrygdens alders-, uføre- og etterlattepensjoner.

De fleste tjenestepensjonsordninger i privat sektor gir en ytelse som er differansen mellom en viss prosent av lønn og en beregnet folketrygdytelse. Mange ordninger tar sikte på en brutto kompensasjon på 60-70 prosent av tidligere lønnsinntekt. Ifølge en kartlegging gjennomført av Norges Forsikringsforbund hadde 60 prosent av alle tjenestepensjonsordninger i privat sektor en kompensasjonsgrad før skatt på mellom 60 og 70 prosent per 31.12.1986. Det finnes ikke nyere statistikk over kompensasjonsgrader.

Statens Pensjonskasse gir en pensjon tilsvarende 66 prosent av sluttlønnen opp til et nivå på 8G, eller om lag 296 000 kroner. Mange tjenestepensjonsordninger i privat sektor yter en viss prosent av sluttlønn opp til 12G, eller om lag 444 000 kroner. Det høye taket for opptjening av pensjonspoeng i kombinasjon med at ytelsene er utformet som en nettopensjon i tillegg til folketrygdens ytelser, betyr at tjenestepensjonsordninger i privat sektor særlig vil innebære et vesentlig tillegg i pensjon for lønnstakere med høye inntekter.

For å oppnå skattefradrag må tjenestepensjonsordninger i privat sektor følge forskrifter som er gitt i skatteloven, noe som i dag medfører en aldersgrense på 67 år etter hovedregelen. Det er gjort unntak ved særaldersgrenser for enkelte grupper i privat sektor. Det er således ikke mulig å få utbetalt tjenestepensjon i kombinasjon med AFP i privat sektor, men det er mulig å få utbetalt tjenestepensjon i kombinasjon med uførepensjon.

I figur 10.2.3a er det beregnet kompensasjonsgrader for en arbeidstaker i privat sektor som blir uførepensjonist og har en tjenestepensjonsordning. Det er forutsatt at ordningen sikrer en pensjon før skatt på henholdsvis 60 prosent og 70 prosent av sluttlønnen. Kompensasjonsgraden etter skatt blir for midlere og høyere inntekter om lag 10 prosentpoeng høyere. Som en ser, vil det for arbeidstakere som omfattes av tjenestepensjonsordninger være vesentlig gunstigere å gå over på uførepensjon enn å gå over på AFP. Forskjellen øker med økende inntekt, og øker selvsagt med kompensasjonsgraden i tjenestepensjonsordningen.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

I enkelte tjenestepensjonsordninger i privat sektor betaler arbeidstakeren selv inn en del av premien til pensjonsordningen. Det er ikke tatt hensyn til slike premieinnbetalinger i eksemplene.

Figuren viser kompensasjonsgraden i en tjenestepensjonsordning første året etter at en har gått av med pensjon. Ytelser fra folketrygden og fra offentlige pensjonsordninger reguleres én gang per år som følge av endringer i folketrygdens grunnbeløp (G). Endringen i G skal normalt ta hensyn til prisveksten og den generelle velstandsutviklingen i samfunnet. I de makroøkonomiske beregningene i kapittel 11 er det forutsatt at G reguleres i takt med gjennomsnittlig utbetalt lønn per årsverk. I tjenestepensjonsordninger i privat sektor er det normalt ikke lagt inn bestemmelser som sikrer en bestemt regulering av pensjonene, for eksempel i takt med prisstigningen. En del ordninger gir full kompensasjon for prisstigningen, mens andre bare kompenserer for deler av prisstigningen. Noen tar sikte på regulering i takt med folketrygdens grunnbeløp. Bortsett fra de sistnevnte kan derfor pensjonen fra en tjenestepensjonsordning i privat sektor over tid vokse svakere enn pensjon fra folketrygden og fra tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor.

Tjenestepensjonsordninger i privat sektor er ikke samordnet med tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor. Personer som har lang samlet opptjeningstid, og opptjening i tjenestepensjonsordninger både i privat og offentlig sektor, kan derfor få høyere pensjonsdekning enn det disse ordningene gir hver for seg.

10.2.4 Gavepensjoner

Mange som går av før pensjonsalderen mottar en gavepensjon fra sin tidligere arbeidsgiver. En gavepensjon er en ekstra pensjon som kommer i tillegg til andre ytelser som ofte vil være dagpenger, uførepensjon eller AFP-pensjon. Etter innstrammingen av kriteriene for tildeling av uførepensjon, er kombinasjonen av uførepensjon og gavepensjon blitt mindre vanlig.

En undersøkelse som utvalget har fått utført av 24 bedrifter i Sogn og Fjordane og Hordaland, gav som resultat at ti av de 24 bedriftene har benyttet gavepensjoner de siste tre år, bruker det nå, og/eller kommer til å bruke slike ordninger det neste året (Halleraker 1993). Fire av de ti bedriftene kombinerer gavepensjonen med dagpenger, mens de andre seks kombinerer den med AFP-pensjon. Ved to av de fire bedriftene som kombinerer gavepensjon og dagpenger, er gavepensjonen et fast månedlig beløp, uavhengig av tidligere lønnsinntekt. I prosent av lønnsinntekten betyr gavepensjonen her med andre ord mest for de lavtlønte. I de andre åtte bedriftene garanterer gavepensjonen i kombinasjon med andre ytelser til sammen en konstant brutto kompensasjonsgrad. Hvis de andre ytelsene alene gir en høyere kompensasjon enn den garanterte kompensasjonen, gis ingen gavepensjon. Siden brutto kompensasjonsgrad for disse ytelsene faller med økende lønnsinntekt, vil gavepensjonen i prosent av lønnsinntekten være størst for de høytlønte. I de åtte bedriftene varierer den garanterte brutto kompensasjonsgraden fra 70 til 100 prosent. De fleste av de åtte garanterer 80 prosent. Utvalget av bedrifter er imidlertid for lite til å kunne si noe generelt om bruk av gavepensjoner på landsbasis. Halvorsen og Johannesen (1991) rapporterer at den vanligste bruken av gavepensjon er en kombinasjon av dagpenger og et fast periodisk beløp som er uavhengig av lønnsinntekten. Figur 10.2.4a viser kompensasjonsgrad etter skatt for en enslig AFP-pensjonist i privat sektor henholdsvis med og uten gavepensjon. Figuren gjelder gitt en gavepensjon med 80 prosent-garanti. En lønnsinntekt på 75 000 kroner gir ingen gavepensjon, siden AFP-pensjonen da alene gir 95 prosent brutto kompensasjon. Ved høye lønnsinntekter øker kompensasjonsgraden som følge av gavepensjoner betydelig, og ved en lønnsinntekt på for eksempel 300 000 kroner øker gavepensjonen netto kompensasjonsgrad fra 61 prosent til 93 prosent. Figur 10.2.4b, med dagpenger og gavepensjon, viser et tilsvarende bilde.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

Kilde: Finansdepartementet

10.2.5 Kompensasjonsgrader over en periode på 3 år

Ovenfor er det beregnet en del typeeksempler på kompensasjonsgrader i ulike ordninger for en periode på 1 år. Det er sett på personer som går direkte fra lønnet arbeid til uførepensjon, AFP eller dagpenger. I en del tilfeller vil det også være av interesse å se på kompensasjonsgrader for en lengre periode. En person som blir uførepensjonert vil for eksempel normalt først gå gjennom en sykmeldingsperiode på 1 år.

I figur 10.2.5a er kompensasjonsgraden for en uførepensjonist i privat sektor over en 3-årsperiode beregnet. Det er forutsatt at vedkommende har hatt sykelønn i 1 år og uførepensjon i 2 år. Det er videre forutsatt at sykelønn gir 100 prosent kompensasjon opp til en inntekt tilsvarende 6G, eller om lag 222 000 kroner, og ingen kompensasjon for inntekter over 6G. Alle beløp er regnet i 1993-priser og ut fra 1993-regelverk. Kompensasjonsgraden måler summen av 1 års sykelønn og 2 års uførepensjon i forhold til lønnssummen for disse 3 årene.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

Figur 10.2.5a viser at for en inntekt på 75 000 kroner vil kompensasjonsgraden over 3 år være om lag den samme som for 1 år fordi kompensasjonsgraden for en uførepensjonist da er om lag 100 prosent. For midlere og høyere inntekter vil kompensasjonsgraden over 3 år være høyere enn over 1 år fordi sykelønn gir en høyere kompensasjonsgrad enn uførepensjon. Om en tar hensyn til at de som blir uføre normalt først har 1 år med sykelønn vil dermed uførepensjon være noe gunstigere i forhold til AFP enn det figur 10.2.1a gir inntrykk av. For en AFP-pensjonist i privat sektor vil kompensasjonsgraden over 3 år være den samme som over 1 år, og dermed som vist i figur 10.2.1a.

En dagpengemottaker som startet å motta dagpenger som 64-åring, har mulighet til å motta dagpenger som tilsvarer 68,3 prosent av dagpengegrunnlaget uavkortet i 3 år. Kompensasjonsgraden for en dagpengemottaker over en periode på 3 år blir derfor som i figur 10.2.1a.

10.3 Kompensasjonsgrader for enslige – offentlig sektor

10.3.1 Kompensasjonsgrader ved full opptjening

Alle ansatte i offentlig sektor omfattes av tjenestepensjonsordninger. Disse ordningene gir adgang til å gå av med AFP fra fylte 64 år fra 1.10.1993. I tillegg inkluderer tjenestepensjonsordningene i offentlig sektor uførepensjon.

Figur 10.3.1a viser kompensasjonsgraden for en lønnstaker som går over til henholdsvis uførepensjon, AFP og dagpenger i offentlig sektor. Kompensasjonsgraden for uførepensjon er høyere i offentlig sektor enn i privat sektor, da tjenestepensjonen sikrer den uføre 66 prosent av pensjonsgivende inntekt på uføretidspunktet. I tillegg kommer et samordningstillegg på 1/4 G, eller vel 9 000 kroner, når uførepensjonen i tjenestepensjonsordningene samordnes med ytelser fra folketrygden. Kompensasjonsgraden etter skatt for en som blir uførepensjonert i offentlig sektor vil således være på om lag 80 prosent for midlere inntekter. For høyere inntekter faller kompensasjonsgraden fordi en får 66 prosent pensjon bare for inntekter opp til 8 G eller om lag 296 000 kroner. For inntekter mellom 8 G og 12 G får en 1/3 av dette, eller 22 prosent i pensjon. For inntekter utover 12 G gis ingen pensjon.

For arbeidstakere i offentlig sektor som går over på AFP eksisterer ulike regler for de som går av 64 år gamle, og for de som går av 65 og 66 år gamle. Figur 10.3.1a viser kompensasjonsgraden for en som går av med AFP i offentlig sektor etter reglene for 65- og 66-åringer. Vedkommende vil da få tjenestepensjon tilsvarende 66 prosent av pensjonsgivende inntekt. En AFP-pensjonist vil ikke få samordningstillegget på 1/4 G som uførepensjonister får, da det ikke er noen folketrygdytelse å samordne AFP-pensjonen mot. Alternativt kan vedkommende få utbetalt ytelser tilsvarende AFP-ordningen i privat sektor, gitt at denne gir høyere bruttoytelse. En som er ansatt i offentlig sektor og får utbetalt ytelser tilsvarende AFP-ordningen i privat sektor vil imidlertid få et skattepliktig sluttvederlag på 20 400 kroner per år, og ikke som i privat sektor et skattefritt sluttvederlag på 11 400 kroner per år.

En som går av med AFP i offentlig sektor som 65- eller 66-åring, vil på de fleste inn­tekts­nivåer komme bedre ut enn en AFP-mottaker i privat sektor med tilsvarende lønnsnivå. For lave lønnsinntekter skyldes dette at et skattepliktig sluttvederlag på 20 400 kroner gir høyere pensjon etter skatt enn et skattefritt sluttvederlag på 11 400 kroner, da skatten på sluttvederlaget for lave inntekter er mindre enn 44 prosent. For høyere inntektsintervaller vil en AFP-mottaker i offentlig sektor komme bedre ut fordi en brutto kompensasjon på 66 prosent er vesentlig bedre enn kompensasjonen i privat sektor, selv når en tar hensyn til det skattefrie sluttvederlaget på 11 400 kroner i privat sektor.

Sammenlignet med en som går over på uførepensjon i offentlig sektor, kommer en AFP-pensjonist noe bedre ut for lave inntekter fordi AFP-pensjonisten får det skattepliktige sluttvederlaget på 20 400 kroner som en uførepensjonist ikke får. For midlere og høyere inntekter vil en uførepensjonist komme bedre ut, i det denne får samordningstillegget på 1/4 G (vel 9 000 kroner), som AFP-pensjonisten ikke får.

Nivået på dagpengeutbetalinger er uavhengig av om en har arbeidet i offentlig eller i privat sektor. Kompensasjonsgraden i dagpengeordningen blir således som i figur 10.2.1a. De høye kompensasjonsgradene for lønnstakere som går over til uførepensjon og AFP i offentlig sektor bidrar til at dagpengeordningen relativt sett framstår som en mindre gunstig ordning i offentlig sektor enn i privat sektor.

Kilde: Finansdepartementet og Statens pensjonskasse

Figur 10.3.1b viser kompensasjonsgraden for en 64-åring i offentlig sektor som går over på AFP sammenlignet med kompensasjonsgraden for en som går av 65 år gammel. Offentlig ansatte som velger å gå over på AFP i en alder av 64 år får ikke utbetalt tjenestepensjon etter reglene i offentlig sektor, men får utmålt ytelsen etter ordningen i privat sektor. De får imidlertid som nevnt over et skattepliktig sluttvederlag på 20 400 kroner, og ikke et skattefritt sluttvederlag på 11 400 kroner. For lave inntekter innebærer dette at offentlig ansatte som går av 64 år gamle får en høyere kompensasjonsgrad enn i privat sektor. For midlere og høyere inntekter blir kompensasjonsgraden svært lik. Dette skyldes at AFP-pensjonister over et visst inntektsnivå betaler om lag 44 prosent effektiv marginalskatt på sluttvederlaget.

Av figuren ser en at for offentlig ansatte med lave inntekter vil de som går av med AFP 64 og 65 år gamle komme like godt ut fordi ordningen i privat sektor uansett vil gi høyest pensjon. For høyere inntekter blir AFP-pensjonen vesentlig høyere for en som går av ved 65 år enn for en som går av ved 64 år. Ved en lønnsinntekt på 300 000 kroner blir kompensasjonsgraden etter skatt 77 prosent for en 65-åring og 62 prosent for en 64-åring.

Kilde: Finansdepartementet og Statens pensjonskasse

Tjenestepensjonsordninger i offentlig sektor er delvis finansiert av den enkelte arbeidstaker ved at alle arbeidstakere betaler inn en medlemspremie på 2 prosent av inntekten. Det er ikke tatt hensyn til slike medlemspremier i beregningen av kompensasjonsgrader. I privat sektor dekkes normalt premien til tjenestepensjonen av arbeidsgiver. Medlemspremien for lønnstakere i offentlig sektor innebærer at disse får utbetalt en lavere nettolønn enn lønnstakere i privat sektor med tilsvarende bruttolønn.

10.3.2 Kompensasjonsgrader ved 15 arbeidsår

Pensjonsordningene i offentlig sektor krever normalt 30 års opptjening for å få full pensjon. Er opptjeningen lavere enn dette, avkortes pensjonen forholdsmessig. Figur 10.3.2a viser kompensasjonsgraden for en uførepensjonist i offentlig sektor ved henholdsvis 15 arbeidsår og full opptjening. En ser at bortsett fra for svært lave inntekter gir full opptjening høyere pensjon, og forskjellen øker med økende inntekt.

Kilde: Finansdepartementet og Statens pensjonskasse

10.3.3 Kompensasjonsgrader over en periode på 3 år

Figur 10.3.3a viser kompensasjonsgraden for en uførepensjonist over en periode på 3 år. Det er forutsatt at vedkommende har 1 år med sykelønn og 2 år med uførepensjon. Ansatte i off­entlig sektor får sykelønn med 100 prosent kompensasjon uansett inntekt. På samme måte som i privat sektor vil kompensasjonsgraden for inntekter på 75 000 kroner være om lag den samme over en periode på 3 år som for 1 år. Dette skyldes at uførepensjon da gir om lag 100 prosent kompensasjon. For midlere og høyere inntekter vil kompensasjonsgraden stige fordi sykepenger gir høyere kompensasjon enn uførepensjon. Som i privat sektor vil dermed uførepensjon bli relativt sett gunstigere i forhold til AFP om en tar hensyn til at de som går over på uførepensjon normalt er sykmeldt i ett år først.

Kompensasjonsgraden for en dagpengemottaker over en periode på 3 år blir som i figur 10.2.1a.

Kilde: Finansdepartementet og Statens pensjonskasse

10.4 Kompensasjonsgrader for ektepar – privat sektor

I figur 10.4a er det sett på kompensasjonsgrader for et ektepar samlet når begge i utgangspunktet er lønnstakere, og den ene ektefellen går over til henholdsvis uførepensjon, AFP eller dagpenger. Det er forutsatt at den ene har en lønn på 150 000 kroner, mens den som endrer status har en lønn som varierer fra 75 000 kroner til 400 000 kroner.

Som for enslige er kompensasjonsgraden høyest for ektepar med lave inntekter, og faller gradvis med økende inntekt. Som for enslige er kompensasjonsgraden noe høyere i det tilfelle der den ene ektefellen blir AFP-pensjonist enn når vedkommende blir uførepensjonist. Som for enslige er sluttvederlaget for AFP-pensjonister inkludert, mens det sluttvederlaget som uførepensjonister og dagpengemottakere under visse forutsetninger kan få, ikke er inkludert.

Kilde: Rikstrygdeverket og Finansdepartementet

Figur 10.4b viser kompensasjonsgrader for et ektepar samlet når den ene i utgangspunktet er uførepensjonert med en uførepensjon på 82 614 kroner. Dette tilsvarer uførepensjonen i folketrygden ved en lønnsinntekt på 150 000 kroner. Den andre har lønnsinntekt som varierer fra 75 000 til 400 000 kroner. Lønnstakeren går så over på henholdsvis uførepensjon, AFP eller dagpenger. Figuren gir omtrent det samme bildet som figuren over. Kompensasjonsgraden faller med stigende inntekt, og den er høyere for AFP enn for uførepensjon.

Kilde: Rikstrygdeverket og Finansdepartementet

10.5 Kompensasjonsgrader for ektepar – offentlig sektor

Figur 10.5a viser kompensasjonsgrader for et ektepar samlet når begge i utgangspunktet er lønnstakere, og den ene ektefellen går over til henholdsvis uførepensjon, AFP eller dagpenger. Det er forutsatt at den ene har en lønn på 150 000 kroner, mens den som endrer status har en lønn som varierer fra 75 000 til 400 000 kroner.

Som i privat sektor er kompensasjonsgraden høyest for lave inntekter, og faller gradvis for høyere inntekter. For en som har hatt en middels lønnsinntekt, og går over på uførepensjon ligger kompensasjonsgraden for ekteparet samlet på 80-90 prosent.

Som for enslige gir AFP en noe bedre kompensasjon enn uførepensjon ved lave lønnsinntekter, mens uførepensjon gir noe bedre dekning ved høyere lønnsinntekter. Dagpenger gir i dette eksemplet lavere dekning enn de to pensjonsordningene.

Kilde: Statens pensjonskasse og Finansdepartementet

Figur 10.5b viser kompensasjonsgrader for et ektepar samlet når den ene i utgangspunktet er uførepensjonert med en pensjon på 82 614 kroner som tilsvarer uførepensjon i privat sektor ved en lønnsinntekt på 150 000 kroner. Den andre har lønnsinntekt som varierer fra 75 000 kroner til 400 000 kroner. Lønnstakeren går så over på henholdsvis uførepensjon, AFP eller dagpenger. Kompensasjonsgraden er her høyere for AFP enn for uførepensjon for lave inntekter, mens den er om lag lik for høyere inntekter.

Kompensasjonsgradene er noe lavere, og faller noe raskere med økende inntekt enn i figur 10.5a. Dette har sammenheng med at når ektefellen til den som skifter status er uførepensjonist, har denne en lavere andel av ekteparets samlede inntekt enn når vedkommende er lønnstaker. Det skyldes også at uførepensjonistens pensjon går ned fra 82­614 kroner til 73­356 kroner når ektefellen blir pensjonert.

Kilde: Statens Pensjonskasse og Finansdepartementet

10.6 Nærmere om sluttvederlags­ordningen

I 1966 ble det inngått en sluttvederlagsavtale mellom LO og NAF (nå NHO). Avtalen innebærer at det gis et tariffestet sluttvederlag til arbeidstakere som etter fylte 50 år blir sagt opp uten at oppsigelsen skyldes eget forhold, eller når arbeidsforholdet opphører som følge av sykdom.

For å få tariffestet sluttvederlag er det et krav at arbeidstakeren er mellom 50 og 66 år. Det er dessuten krav om tjenestetid/ansiennitet for den enkelte arbeidstaker. Kravene for å kunne få sluttvederlag går i hovedsak ut på at vedkommende på sluttdatoen må ha vært ansatt minst 10 år i sammenheng i bedriften, eller hatt minst 15 års sammenhengende medlemskap i ordningen.

Det tariffestede sluttvederlaget utbetales som et engangsbeløp og er skattefritt. Sluttvederlagssatsene som gjelder i 1993 er 12 000 kroner for en som er 50 år, og stiger deretter gradvis til 28 500 kroner for personer som er 62 år og 63 år. Satsene for 64-åringer er 24 000 kroner, for 65-åringer 22 500 kroner og for 66-åringer 12 000 kroner.

I forbindelse med tariffoppgjøret våren 1992 ble det innført et skattefritt tillegg i AFP-pensjonen på 950 kroner per måned (det vil si 11 400 kroner per år) med virkning fra 1.10.1992. Sluttvederlagsordningen omtalt over finansierer AFP-tillegget.

I eksemplene i avsnittene 10.2- 10.5 er sluttvederlag tatt med i beregningen av kompensasjonsgrader for de som går over på AFP, men ikke tatt med i beregningen av kompensasjonsgrader for de som går over på uførepensjon og dagpenger. Grunnen til dette er blant annet at kravene til å få sluttvederlag er noe ulik i de to ordningene. Alle som går av med AFP har rett til sluttvederlag, mens ikke alle som blir uføre eller arbeidsledige har rett til dette, jamfør krav om tjenestetid med videre. Dessuten arbeider mange arbeidstakere i privat sektor i virksomheter som ikke omfattes av sluttvederlagsordningen. Disse vil ved arbeidsledighet eller uførhet uansett ikke ha rett til sluttvederlag.

Figur 10.6a viser kompensasjonsgraden for en uførepensjonist i privat sektor henholdsvis med og uten sluttvederlag. Det er forutsatt at personen går av 65 år gammel, og sluttvederlaget er omregnet til et årlig beløp for å gjøre det sammenlignbart med sluttvederlaget i AFP-ordningen. Figuren viser at for en som går av som uførepensjonist 65 år gammel og får sluttvederlaget, blir kompensasjonsgraden om lag nøyaktig like høy som i AFP-ordningen, jamfør figur 10.2.1a.

Kilde: Finansdepartementet og Rikstrygdeverket

For en som går av med uførepensjon 66 år gammel og får sluttvederlag blir kompensasjonsgraden litt høyere enn i AFP-ordningen, mens en som går av med uførepensjon 64 år gammel og får sluttvederlag, vil få en litt lavere kompensasjonsgrad enn i AFP-ordningen.

10.7 Regler for beskatning av ­lønns­takere og pensjonister

Kompensasjonsgrader etter skatt endres fra år til år som følge av endringer i lønn, endringer i beregning av pensjonsytelser og endringer i skattereglene for pensjonister og lønnstakere. Mens utmålte bruttopensjoner i folketrygden og tjenestepensjoner i offentlig sektor over tid stort sett bare forandrer seg gjennom regulering av grunnbeløpet, eventuelt med oppjustering av særtillegget for minstepensjon, fastsettes i prinsippet nye skatteregler årlig. Dette er et uttrykk for at pensjonsregler og skatteregler fastlegges ut fra ulike hensyn og ulik tidshorisont. Mens den enkeltes pensjon følger av rettigheter som i utgangspunktet ikke kan påvirkes av den statsfinansielle situasjon, fastsettes skattene først og fremst på slikt grunnlag.

Særlige skatteregler medfører at pensjonister betaler betydelig lavere skatt enn lønnstakere med tilsvarende inntekt. Selv om det har skjedd store endringer i skattesystemet i de senere år, har det forhold at pensjonister betaler vesentlig lavere skatt enn lønnstakere i hovedsak vært beholdt. Særreglene for pensjonister innebærer blant annet også at sivilstatus får større betydning for pensjonistbeskatningen enn det som følger av de alminnelige regler. Det er i hovedsak reglene for særfradrag for alder med videre og den særskilte skattereduksjonsregelen for pensjonister som gir ulik beregnet skatt for pensjonistektepar og to enkeltpensjonister, for eksempel et samboende pensjonistpar, med ellers like inntekter.

Skattereduksjonsregelen kan benyttes av alle som har fylt 70 år innen utgangen av inntektsåret. Skattytere som mottar uførepensjon/attføringspenger, alderspensjon fra folketrygden, overgangsstønad, etterlattepensjon eller AFP har også rett til å komme inn under skattereduksjonsregelen. Hovedsiktemålet med skattereduksjonsregelen for pensjonister er å sikre at minstepensjonene skal være skattefrie.

For skattytere som har krav på skattebegrensning, skal det ikke beregnes inntektsskatter eller trygdeavgift når beregningsgrunnlaget er lavere enn 60 400 kroner for enslige eller 94 200 kroner for ektefeller i 1993. Når beregningsgrunnlaget overstiger disse inntektsgrensene, skal 55 prosent av det overskytende beløp skattlegges.

Den skattepliktige nettoinntekten skal ved fastsettelsen av beregningsgrunnlaget for skattereduksjonsregelen tillegges et beløp tilsvarende 5 prosent av netto formue over 120 000 kroner. Dette gjelder både for enslige og ektepar. Skattereduksjonsregelen omfatter skatt av alminnelig inntekt og trygdeavgifter. Skattereduksjonsregelen omfatter ikke toppskatt eller formuesskatt.

Et pensjonistektepar må slå sammen sine inntekter (og eventuelle fradrag) for å få glede av skattereduksjonsregelen, fordi de ikke kan velge å bli individuelt skattlagt under denne regelen. Etter de ordinære skattereglene kan de imidlertid på vanlig måte velge å bli beskattet individuelt. Et ektepar der den ene er pensjonist og den andre ikke selv oppfyller kravene for skattereduksjon har også krav på skattereduksjon som for ektepar. Eksempelvis kan en uførepensjonist som er gift med en lønnstaker komme inn under skattereduksjonsregelen.

Særfradrag for alder med videre har vært et element i pensjonistbeskatningen siden 1970. Særfradrag for alder og uførhet kunne historisk begrunnes ut fra hensynet til at de fleste eldre og uføre hadde store sykdomsutgifter og lave inntekter fordi trygdesystemet var dårlig utbygget. Av forenklingshensyn fikk alle eldre et slikt særfradrag. Skatteverdien av særfradraget har vært holdt nominelt uendret de siste årene, med unntak for 1993 hvor den nominelle verdien ble økt på linje med inflasjonen. I 1993 var særfradraget for alder med videre 17 280 kroner. Særfradraget gis ved beregning av skatt på alminnelig inntekt. Særfradragene er avhengig av om de gis for alder, uførhet eller forsørgelse. AFP-pensjonister får ikke dette særfradraget. Gifte alderspensjonister får etter hovedregelen til sammen bare ett særfradrag, mens alle enslige pensjonister får ett hver. Ektepar der begge oppfyller kravene for særfradrag for uførhet får to særfradrag. Gifte uførepensjonister som blir alderspensjonister får beholde de to særfradragene.

Nedsettelse av skatt etter skattereduksjonsregelen beregnes av alminnelig inntekt før særfradrag. Det vil si at særfradragets størrelse har skattemessig betydning bare for de pensjonister som har så høye inntekter (og eventuelt formue) at de ikke kommer inn under skattereduksjonsregelen. Det innebærer at alle skattytere som kommer inn under skattereduksjonsregelen isolert sett ikke vil berøres av endring i særfradraget.

I tillegg til de særlige skattereglene nevnt foran betaler pensjonister lavere trygdeavgift enn lønnstakere. I 1993 var trygdeavgiften på pensjonsinntekt 3,0 prosent, og på lønnsinntekt 7,8 prosent. Trygdeavgiften får kun betydning for pensjonister som ikke beskattes etter skattereduksjonsregelen.

For øvrig får AFP-pensjonister og uførepensjonister i privat sektor som oppfyller visse krav et skattefritt sluttvederlag, jamfør omtalen i avsnitt 10.6. For AFP-pensjonister er sluttvederlaget i privat sektor på 11 400 kroner per år, mens det for uførepensjonister avhenger av alder. For AFP i offentlig sektor gis ikke skattefrihet, men derimot et større garantitillegg på 20 400 kroner per år for de AFP-pensjonister i offentlig sektor som får sin pensjon fastsatt etter regelverket for privat sektor, det vil si alle 64-åringer og AFP-pensjonister med liten opptjening av tjenestepensjon.

Tabell 10.7a viser gjennomsnittsskatt i 1993 for en lønnstaker, en uførepensjonist og en AFP-pensjonist på ulike inntektsnivåer. En har valgt de samme inntektsnivåer som i figurene over kompensasjonsgrader, men stoppet tabellene ved 300 000 kroner, da svært få vil kunne få en pensjonsinntekt som overstiger dette.

I tabellen forutsettes det at personene ikke har andre inntekter eller fradrag enn standardfradrag. For AFP-pensjonister er det skattefrie sluttvederlaget på 11 400 kroner inkludert. Tabellen viser at for en lønnstaker stiger gjennomsnittsskatten fra om lag 22 prosent ved en inntekt på 75 000 kroner til om lag 35 prosent ved en inntekt på 300 000 kroner.

En uførepensjonist betaler som følge av de spesielle regler for pensjonister med lave inntekter ikke noe skatt på pensjoner under 75 500 kroner. På inntekter fra 75 500 kroner til om lag 119 000 kroner er marginalskatten relativt høy, slik at gjennomsnittsskatten for en uførepensjonist nærmer seg gjennomsnittsskatten for en lønnstaker. For pensjoner i intervallet 150 000-300 000 kroner har uførepensjonister en gjennomsnittsskatt som er om lag 6-8 prosentpoeng lavere enn en lønnstaker med tilsvarende inntekt.

En AFP-pensjonist skattlegges som en uførepensjonist, men med to unntak. AFP-pensjonister får et skattefritt sluttvederlag på 11 400 kroner og AFP-pensjonister får ikke særfradrag. Det skattefrie sluttvederlaget innebærer at en AFP-pensjonist kan motta pensjon på opptil 86 900 kroner uten å betale skatt. For pensjoner opp til om lag 150 000 kroner er gjennomsnittsskatten for en AFP-pensjonist noe lavere enn for en uførepensjonist, mens gjennomsnittsskatten for høyere pensjoner er om lag den samme.

Figur 10.7a viser marginalskatten i 1993 for en lønnstaker, en uførepensjonist og en AFP-pensjonist. For en lønnstaker utgjorde marginalskatten i 1993 49,5 prosent på inntekter over 230 000 kroner, og var lavere for lavere inntekter. For en uførepensjonist og en AFP-pensjonist er beregning av marginalskatt som en ser av figuren mer komplisert. Dette skyldes at uførepensjonister og AFP-pensjonister blir skattlagt etter skattereduksjonsregelen for inntekter i et intervall utover det skattefrie beløpet. For inntekter utover dette intervallet skattlegges uførepensjonister og AFP-pensjonister som lønnstakere, men med lavere trygdeavgift slik at de samlet får noe lavere marginalskatt.

Kilde: Kilde: Finansdepartementet.

Tabell 10.7b viser gjennomsnittsskatten for ulike typer ektepar.

Tabellen viser at også for ektepar har pensjonister vesentlig lavere gjennomsnittsskatt enn lønnstakere. En uførepensjonist med 150 000 kroner i inntekt, og som forsørger ektefellen, har om lag 12 prosentpoeng lavere skatt enn en lønnstaker med samme inntekt som forsørger ektefellen. Forskjellen i prosentpoeng blir mindre på høyere inntekter, men også på de høyeste inntektsnivåene er skattleggingen av ektepar der én eller begge er uførepensjonister, gunstigere enn for lønnstakerektepar. Forskjellen skyldes blant annet at uførepensjonister får særfradrag, og for ektepar der begge er uførepensjonister får begge særfradrag.

En skal være oppmerksom på at i tabellen sammenlignes lønnstakere og uførepensjonister med samme bruttoinntekt. I gjennomsnitt vil lønnstakere ha høyere bruttoinntekter enn uførepensjonister, og det vil være svært få uførepensjonister i de høyeste inntektsintervallene i tabellen.

Tabell 10.7a viser at beskatningen av enslige AFP-pensjonister på de fleste inntektsnivåer ikke avviker vesentlig fra beskatningen av enslige uførepensjonister. Tallene i tabell 10.7b kan derfor også gi et inntrykk av tilfeller hvor en av eller begge ektefellene er AFP-pensjonister.

10.8 Oppsummering

Økonomiske incitamenter er et av de forhold som har stor betydning når den enkelte skal vurdere overgang fra yrkesaktivitet til pensjon. I dette kapitlet er det derfor gjennomført en del beregninger av kompensasjonsgrader i ulike pensjons- og trygdeordninger. Beregningene gjelder kompensasjonsgrader etter skatt. En har beregnet virkningene av overgang fra yrkesaktivitet til henholdsvis uførepensjon, AFP og dagpenger for arbeidstakere både i privat og offentlig sektor. I tillegg er det beregnet enkelte eksempler der en har illustrert virkningene av tjenestepensjoner og gavepensjoner. Kompensasjonsgradene er i hovedsak beregnet for en periode på 1 år, og gir derfor først og fremst et bilde av de kortsiktige økonomiske virkningene av å gå fra yrkesaktivitet til pensjon. Noen hovedresultater fra beregningene kan oppsummeres som følger:

• Kompensasjonsgrader viser typisk svært høye verdier som kan bli over 100 prosent for lave inntektsnivåer, for så å falle gradvis for høyere inntekter.

• I privat sektor gir AFP noe høyere kompensasjonsgrad enn uførepensjon. Det er da tatt hensyn til at AFP-pensjonister får et sluttvederlag på 11 400 kroner per år, mens det ikke er inkludert noe sluttvederlag for uførepensjonister. En del som har arbeidet i privat sektor og blir uføre eller arbeidsledige, har imidlertid også krav på sluttvederlag, gitt at de oppfyller visse betingelser. Om en tar hensyn til dette, blir kompensasjonsgraden for en uførepensjonist og en AFP-pensjonist relativt lik. Dagpenger gir noe lavere kompensasjon enn uførepensjon på lave inntekter, men noe høyere kompensasjon for de med om lag gjennomsnittsinntekt.

• For de som blir uførepensjonister i privat sektor og omfattes av tjenestepensjon vil kompensasjonsgraden normalt bli vesentlig høyere, og særlig for høyere inntekter. Utbetaling av tjenestepensjon kan ikke kombineres med AFP eller dagpenger. Også personer som omfattes av gavepensjon som utbetales i tillegg til for eksempel dagpenger vil ofte få økt sin kompensasjonsgrad vesentlig, særlig for høyere inntekter.

• Arbeidstakere i offentlig sektor vil normalt ha høyere kompensasjonsgrader enn i privat sektor i det de alle omfattes av tjenestepensjonsordninger. I offentlig sektor får AFP-pensjonister som går av 65 eller 66 år gamle utbetalt tjenestepensjon, noe som medfører bedre dekning enn i privat sektor for midlere og høyere inntekter. For personer som går av med AFP 64 år gamle gjelder i hovedsak tilsvarende ordning som i privat sektor.

• I offentlig sektor vil en AFP-pensjonist komme noe bedre ut enn en uførepensjonist på svært lave inntekter. For midlere og høyere inntekter vil en uførepensjonist komme noe bedre ut.

• Det er ovenfor sett på kompensasjonsgrader etter skatt. Kompensasjonsgrader før skatt vil normalt være noe lavere enn etter skatt, blant annet fordi pensjonister skattlegges etter gunstigere regler enn lønnstakere.