3 Definisjon og gjennomgang av sentrale begreper

3.1 Innledning

I det følgende redegjøres det for hvordan arbeidsgruppen har forstått sentrale begreper vedrørende bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Det foretas presiseringer og avgrensinger av mandatet der dette er funnet nødvendig.

3.2 Definisjon av foster

I veiledningen til lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 nr. 50, brukes betegnelsen foster når fosteret er inne i kvinnens livmor og fram til fødselen. I forarbeidene til lov om medisinsk bruk av bioteknologi av 5.august 1994, nr. 56, brukes betegnelsen befruktede egg i denne loven om perioden før de befruktede eggene er satt inn i livmoren.

Håndtering av befruktede egg reguleres av lov om medisinsk bruk av bioteknologi og faller utenfor arbeidsgruppens mandat. Når det befruktede egget er festet i livmoren, bruker arbeidsgruppen betegnelsen foster. Når fosteret ikke lenger befinner seg i morens kropp, er det fra det tidspunkt fosteret anses som levedyktig utenfor morens kropp naturlig å skille mellom foster og barn. Det er imidlertid vanskelig å fastsette et eksakt tidspunkt for levedyktighet. Mulighetene for overlevelse vil avhenge av tidspunktet for fødselen, fosterets tilstand ved fødselen og om det umiddelbart kan tilbys høyspesialisert medisinsk behandling. I forarbeidene til lov om svangerskapsavbrudd heter det at levedyktighet utenfor livmoren inntrer normalt i tidsrommet 24.-28. svangerskapsuke. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte fostre har overlevet etter 23 svangerskapsuker. Ingen kan i dag gi et sikkert svar på hvor grensen for levedyktighet utenfor livmoren skal settes.

I henhold til forskrifter gitt 25. oktober 1982 med hjemmel i folkeregisterloven av 16. januar 1970 § 15 skal et foster som er dødt ved fødselen registreres som dødfødt barn når det fødes etter 28. svangerskapsuke. I Rikstrygdeverkets rundskriv nr. 03A – 00 til folketrygdlovens kap. 3A § 3A-1 framgår det at kvinnen har rett til fødselspenger hvis barnet er dødfødt og fødselen har skjedd etter 26. svangerskapsuke. Det finnes således regler som viser at man betrakter fostre eldre enn 27 svangerskapsuker på en annen måte enn fostre som er yngre, og at det utløser visse rettsvirkninger. Som tidligere nevnt kan fostre født før dette tidspunktet være levedyktig.

I henhold til retningslinjer fastsatt av Helsedirektøren i november 1966 fremgår det at enhver fødsel som finner sted etter 16. svangerskapsuke, skal meldes til medisinsk fødselsregister som blant annet har en løpende overvåkning av medfødte misdannelser. Dette betyr ikke at 16. svangerskapsuke er ment å være et skille mellom foster og barn, men det er fastsatt som et tidspunkt for sentral overvåking av dette området.

I Helsedirektoratets utredningsserie nr. 8-90 om abort etter 18. uke på grunn av fosterskade er fosterets levedyktighet i forhold til abortloven nærmere vurdert. I denne utredningen fore­slås det at grensen for levedyktighet settes ved utgangen av 21. svangerskapsuke.

Uten å definere abort anbefalte Verdens Helseorganisasjon i 1979 en grense på 22 uker (eller 500 gram eller lengde over 25 cm) for rapportering av fødsler med tanke på internasjonal sammenlikning. Få land har tatt denne definisjonen i bruk.

Arbeidsgruppen vil legge følgende definisjon til grunn:

Med foster forstår arbeidsgruppen alle stadier av fosterutviklingen fra det er festet i livmorens slimhinne og fram til fødselen.

3.2.1 Dødt foster

Det er vanlig å fastslå en persons død ut fra hjerne- eller hjerterelaterte kriterier. I Norge er transplantasjonsvirksomhet med organer fra andre personer regulert ved lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.v. nr. 6 av 9. februar 1973. Med hjemmel i loven er det utarbeidet forskrifter om dødsdefinisjon. Følgende definisjon legges til grunn for diagnosen død:

«Døden er inntrådt når det foreligger total ødeleggelse av hjernen med komplett og varig opphør av alle funksjoner i storehjerne, lillehjerne og hjernestamme.»

Det finnes ikke tilsvarende bestemmelser som regulerer hvordan man skal fastslå at et foster er dødt. Ved de fleste provoserte aborter dør fosteret under selve inngrepet og er ikke intakt. Dette gjør at det ikke er relevant å definere et dødskriterium. Ved abort av et intakt foster kan det forekomme at fosteret viser tegn til liv selv om det ikke er levedyktig.

Arbeidsgruppen vil definere at et intakt abortert foster er dødt når det ikke puster, og når hjertet ikke slår. Et foster som ikke kan være levedyktig vil det ikke være aktuelt å holde kunstig i live. Det vises til punkt 3.5 hvor det framgår at det først og fremst benyttes celler og vev fra provoserte aborter før 12. svangerskapsuke. Dersom det er aktuelt å benytte celler og vev fra et intakt abortert foster, bør døden fastslås av to leger.

Selv om hjernen som organ er dødt, vil celler og vev både fra fragmenterte og intakte fostre kunne leve videre en kort periode.

3.2.2 Fosterutvikling

Ved eggløsning vil egget normalt fanges opp av egglederen hvor befruktningen kan skje hvis det finnes befruktningsdyktige sædceller der. Etter at sædcellen har trengt inn i eggcellen, skjer en sammensmelting av arvestoffene – DNA – fra eggcelle og sædcelle, og det dannes et befruktet egg med 46 kromosomer. Kjønnet bestemmes av sædcellens kjønnskromosom.

Det befruktede egget vandrer gjennom egglederen til livmoren og fester seg i livmorens slimhinne etter ca. 7 dager. Fosteranlegget dannes av tre cellelag – kimblad: ektoderm, mesoderm og endoderm. Grovt sett dannes hud, hjerne- og nervevev fra ektodermen, mens mesodermen gir opphav til skjelett, bindevev, muskulatur og bloddannende organer og endodermen danner de indre organer.

Hovedinndelingen av sentralnervesystemet er i prinsippet ferdig organisert ca. 26 dager etter befruktningen. Nerveimpulser kan registreres i sentralnervesystemet omkring denne perioden. I ukene som følger blir de fleste organer dannet. Det primitive hjertet begynner å slå tre uker etter befruktningen, utgangspunkt for armer, ben, ører og øyne dannes i slutten av tredje uke. Fosterets alder omtales i svangerskapsuker. Det er vanlig å regne svangerskapets lengde fra siste menstruasjons første dag, og et svangerskap varer normalt 40 svangerskapsuker. Den vesentligste organdannelsen finner sted mellom 4. og 10. svangerskapsuke.

Etter 12. svangerskapsuke er organdannelsen fullført og fosterets videre utvikling skjer ved vekst, modning og funksjonell differensiering. Veksten av ulike organer og deler av fosteret skjer med forskjellig hastighet, slik at enkelte organer utvikles tidligere enn andre. Mangelfull modning av lungene er ofte den viktigste begrensende faktor for fosterets mulighet til å overleve utenfor mors liv. Ved fødselen etter fullgått svangerskap ( 40 svangerskapsuker) er fosteret gjennomsnittlig ca. 50 cm langt og veier 3500 gram.

Det er vanlig å dele svangerskapet inn i tre perioder

1. 1. trimester (til utgangen av 12. svangerskapsuke)

2. 2. trimester (til utgangen av 28. svangeskapsuke)

3. 3. trimester (resterende perioden av svangerskapet)

3.3 Abort

3.3.1 Definisjon

Når et svangerskap avsluttes så tidlig at fosteret ikke er levedyktig kalles det en abort. Det vises til det som er skrevet om fosterets levedyktighet under punkt 3.2. Det skilles mellom spontane og provoserte aborter. Ved spontane aborter inntrer svangerskapsavbruddet av seg selv. Ved provoserte aborter avbrytes svangerskapet ved kunstige midler.

3.3.2 Spontane aborter

Man vet i dag at mellom 60 – 80 % av de egg som på normalt vis befruktes, går til grunne før ventet menstruasjon. Det betyr at eggene blir befruktet, men at de kun lever noen få dager. Dette registreres ikke av kvinnen. I tillegg vet vi at ca. 15 % av alle fastslåtte svangerskap ender i spontan abort før utgangen av 1. trimester. Undersøkelser har vist at mer enn 50 % av disse fostrene har kromosomavvik.

I de fleste tilfeller dør fosteret i livmoren og livmorens innhold støtes ut av seg selv. I tillegg kan det gjøres en utskraping for å sikre at det ikke er igjen rester.

Spontane aborter senere i svangerskapet er sjeldne. De kan skyldes kromosomavvik eller sykdom hos fosteret. Det kan også skyldes sykdom i underlivet eller hormonforstyrrelser hos kvinnen.

3.3.3 Provoserte aborter

Det vil i det følgende redegjøres for dagens rettslige situasjon, aktuelle abortmetoder og omfanget av provoserte aborter.

Arbeidsgruppen vil presisere at en nærmere analyse eller vurdering av dagens abortlov eller praktisering av den, faller utenfor mandatet.

3.3.3.1 Rettslig grunnlag

Lov om svangerskapsavbrudd av 13.juni 1975 nr. 50 (abortloven) – trådte i kraft 1. januar 1976. Ved en lovendring av 16.juni 1978 nr. 66 ble kvinnens rett til selvbestemt abort de første 12 svangerskapsukene, lovfestet.

I følge lovens § 2, annet ledd, er det kvinnen som, etter at hun har fått tilbud om informasjon og veiledning, tar den endelige avgjørelsen om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av 12.svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.

Fra 12. til 18. svangerskapsuke kan abortinngrep etter lovens § 2, tredje ledd, bare skje med samtykke av en nemnd, og på følgende kriterier:

1. svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom;

2. svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;

3. det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelig påvirkninger under svangerskapet;

4. hun ble gravid under forhold som er nevnt under straffelovens §§ 207 – 209, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som straffelovens §§ 192 – 199; eller

5. hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.»

I vurderingen av om svangerskapsavbrudd skal innvilges etter vilkår a, b, eller c skal det tas hensyn til kvinnens samlede situasjon, herunder hennes muligheter til å dra tilfredsstillende omsorg for barnet. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon. Kravene til grunn for innvilgelse av svangerskapsavbrudd skal øke med svangerskapets lengde. Svangerskapsavbrudd etter 18. svangerskapsuke kan bare finne sted hvis det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig, kan tillatelse til svangerskapsavbrudd ikke gis.

Hvis en søknad avslås av en primærnemnd, kan saken fremmes for en ankenemnd.

Dersom svangerskapet medfører overhengende fare for kvinnens liv eller helse kan det avbrytes uten hensyn til disse bestemmelsene, jfr. abortlovens § 10.

Uansett om søknaden om abort framsettes før eller etter 12. svangerskapsuke, er det kvinnen selv som må framsette søknaden såfremt hun ikke er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet, jfr. abortlovens § 4.

Begjæringen om abort kan settes fram for en hvilken som helst lege som plikter å rådgi kvinnen, og å videreformidle begjæringen, jfr. abortlovens § 5.

Nærmere regler for gjennomføring av abortlovens regler følger av forskrift gitt 1.desember 1978 med hjemmel i lovens § 12.

3.3.3.2 Metoder for provoserte aborter

Det finnes ulike metoder for provoserte aborter. Valg av metode er hovedsakelig avhengig av hvor langt svangerskapet har kommet. Det er behandlende lege som etter en medisinsk vurdering, avgjør hvilken metode som benyttes.

Den vanligste abortmetoden ved provoserte aborter før 10. svangerskapsuke i Norge er bruk av vakuumsug hvor innholdet i livmoren suges ut. Ved provoserte aborter mellom 10. – 12. svangerskapsuke tømmes livmoren med aborttang. Ved bruk av disse metodene vil ikke det aborterte fosteret være intakt.Inngrepet foregår vanligvis i kortvarig narkose, og utføres som regel poliklinisk.

Abortinngrep etter 12. svangerskapsuke kan ikke foretas ved instrumentell tømming, men aborten må framkalles ved å indusere rier. Det finnes forskjellige metoder og medikamenter for dette. Det vanligste ved norske sykehus er å bruke hormonet prostaglandin. Dette hormonet stimulerer livmoren slik at rieaktiviteten starter. Hos de fleste kvinner blir fosteret og morkaken støtt ut etter et døgns tid, men i enkelte tilfeller kan det ta adskillig lengre tid. Denne typen abortinngrep er en stor påkjenning for kvinnen.

Abortpillen RU 486

RU 486, kalles abortpillen, og er et abortframkallende legemiddel som er relativt nylig utviklet. Det inneholder en syntetisk hormon som blokkerer hormonet progesteron. Det kan brukes fra graviditeten er fastslått og inntil 8. – 9. svangerskapsuke, og må som regel tas i kombinasjon med hormonet prostaglandin. I 95 % av tilfellene vil bruk av disse to medikamentene provosere en abort ved at fosteret dør og støtes ut av livmoren. Det ble antatt at dette kunne være en skånsom abortmetode som kvinnen eventuelt selv kunne administrere på et tidlig tidspunkt i graviditeten.

Medikamentet er godkjent i Frankrike, Storbritannia og Sverige. I Frankrike har preparatet vært i bruk siden 1990 og franske erfaringer er nylig publisert. Her er det bl.a. rapportert om 3 tilfeller av hjerteinfarkt hvorav et med dødelig utgang. Selv om man mener at denne komplikasjonen er knyttet til prostaglandin preparatet, og ikke til abortpillen, har dette ført til redusert interesse for pillen. RU 486 vil neppe få den plass mange trodde for noen år siden.

I 1989 fremmet representanter for Kristelig Folkeparti et privat lovforslag i Stortinget om å forby bruk av abortpillen. Forslaget falt med 23 mot 66 stemmer.

Legemiddelfirmaet som produserer denne pillen har ikke søkt om å få den godkjent i Norge.

En utstrakt anvendelse av abortpillen kunne føre til et fåtall aborter hvor det vil være aktuelt å vurdere bruk av fostervev.

3.3.3.3 Omfanget av provoserte aborter

Det utføres ca. 15.000 provoserte aborter pr. år i Norge. I løpet av de siste fem årene har det vært en en svak nedgang.

Antall provoserte aborter 1989 – 1993 ( SSB )

Antall provoserte aborter i 1993 etter svangerskapets varighet ( SSB )

Som det framgår av disse tallene ble 97,5 % av de provoserte abortene utført i løpet av de før­ste 12 svangerskapsukene.

3.3.4 Graviditeter utenfor livmoren

En spesiell form for abort skyldes at graviditeten er utenfor livmoren. Dette kalles for ekstrauterine graviditeter. Det vanligste er at fosteranlegget fester seg i en av egglederene. De fleste slike svangerskap går tidlig til grunne, og en del av dem blir aldri diagnostisert og behandlet. Man har derfor ingen sikre tall for omfanget av ekstrauterine graviditeter i Norge. Årlig innlegges det 1000 – 1500 kvinner i sykehus med ekstrauterine graviditeter. Som oftest oppdages tilstanden pga. blødninger og smerter et par uker etter uteblitt menstruasjon. Graviditeten blir fjernet operativt eller behandlet med innsprøytning av medikamenter.

Dersom tilstanden ikke oppdages tidlig i svangerskapet, vil fosteret som regel ikke leve lenger enn til ca. 8. svangerskapsuke fordi dårlige ernæringsmuligheter hindrer videre utvikling. I de sjeldne tilfellene hvor svangerskapet har gått så lenge, er det nødvendig med kirurgisk fjernelse.

3.4 Abortmaterialet

En abort består av celler og vev fra fosteret, eventuelt et intakt foster og det såkalte fostervedhenget. Med fostervedheng menes navlestreng, fosterhinner og morkake. Ut fra arbeidsgruppens vurderinger faller bruk at dette materialet utenfor mandatet. Eventuell bruk av fostervedhenget bør reguleres av generelle regler for bruk av biologisk materiale fra mennesker. Slike regler finnes ikke i dag.

3.4.1 Celler og vev fra aborterte fostre

Celler er den grunnenhet som menneskeorganismen er bygget opp av, vev er en samling celler med ensartet bygning og funksjon og et organ er en legemsdel med en bestemt funksjon.

Det er vanskelig å skille klart mellom enkeltceller og vevsbiter når det skal redegjøres for bruk av celler og vev fra aborterte fostre. I noen tilfeller vil man identifisere den enkelte celle, mens man i andre tilfeller vil finne vevsbiter fra et organ. Fra en vevsbit vil man kunne isolere enkeltceller. Ved de transplantasjoner som er foretatt, er det i noen tilfeller benyttet vevsbiter, i andre tilfeller rensede celler, avhengig av behandlingsformen. Dette har sammenheng med at vev f.eks. fra en fosterhjerne ikke bare inneholder nerveceller, men også en rekke andre celletyper. Antallet nerveceller fra et enkelt foster er begrenset, og det kan derfor være nødvendig å benytte materiale fra flere fostre. I slike situasjoner er det naturlig å behandle vevet slik at man renser nervecellene og benytter disse. I internasjonal litteratur er det heller ikke trukket opp et klart skille mellom disse begrepene. Ut fra arbeidsgruppens vurdering er det ikke nødvendig å skille mellom disse begrepene for å redegjøre for bruk av celler og vev fra aborterte fostre i denne forbindelse. Celler og vev fra aborterte fostre omtales også som føtale celler eller fostervev i denne utredningen.

Ved spontane aborter før 12. svangerskapsuke har fosteret ofte være dødt en stund før det støtes ut. Det finnes da ikke levende celler som kan brukes. Det er stor risiko for at det er sykdom eller kromosomavvik hos fosteret. Ved spontane aborter senere i svangerskapet kan det være et friskt foster.

Ved provoserte aborter hvor det benyttes vakuumsug eller aborttang, vil fosteret være fragmentert. Selv om fosteret dør under selve inngrepet, vil celler og vev fra fosteret fortsatt kunne leve videre en stund. Under mikroskop kan man identifisere og isolere celler og vevsbiter fra ulike organer avhengig av fosterets alder. Etter ca. 8 svangerskapsuker er det mulig å identifisere blant annet celler og vev fra benmarg, hjerne og lever.

Ved provoserte aborter senere i svangerskapet kan fosteret være intakt når det støtes ut. Det vil ofte gå en del tid fra aborten starter til den avsluttes. Det er ofte syke fostre eller fostre med utviklingsavvik som aborteres på dette tidspunktet i svangerskapet. Både pga. dette og fordi det benyttes ulike medikamenter, vil celler og vev fra disse fostrene være lite egnet til andre formål.

Ved graviditeter utenfor livmoren vil celler og vev fra fosteret være lite egnet til andre formål fordi fosteret ofte er dødt. I en del tilfeller benyttes det også ulike medikamenter for å stoppe utviklingen av et slikt svangerskap.

3.5 Kilder til fostervev

Det fostervevet som det kan være aktuelt å benytte til andre formål kommer som regel fra spontane eller provoserte legale aborter. I enkelte tilfeller er det benyttet vev fra ekstrauterine graviditeter, men slike graviditeter kommer sjeldent så langt at de kan bli en erstatning for bruk av fostervev fra provoserte aborter. For at fostervev skal kunne brukes innen forsk­ning, diagnostikk og behandling er man i de fleste tilfeller avhengig av at fostercellene er levende, friske og fri for infeksjon. Dette er særlig aktuelt når det gjelder transplantasjon.

Det er først og fremst vev og celler fra provoserte aborter før 12. svangerskapsuke som oppfyller disse krav og som benyttes i dag.

Celler fra fostre er lette å dyrke i kultur. Cellekulturene som benyttes til vaksineutvikling/ vaksineproduksjon og virusdiagnostikk, kommer fra et forholdsvis lite antall aborterte fostre fordi cellene dyrkes i kultur og formerer seg der. Cellene kan dessuten oppbevares i flytende nitrogen i flere år. Man har hittil ikke lykkes med å finne fram til teknikker som gjør det mulig å dyrke celler som kan brukes til transplantasjon. Til transplantasjonsforsøk er man derfor avhengig av tilgang på nye celler. Ved transplantasjon er det hovedsakelig kun aktuelt å benytte celler og vev fra provoserte aborter, men det er rapportert om enkelte tilfeller hvor det er benyttet materiale fra spontane aborter og fra graviditeter utenfor livmoren. I dag ønsker man ikke å benytte vev eller celler fra tidlige spontane aborter på grunn av faren for infeksjon og kromosomfeil.

3.6 Immunologi

Kunnskaper om kroppens immunsystem er nødvendig for å forstå noe av bakgrunnen for ønsket om bruk av celler og vev fra aborterte fostre. Immunologi er læren om immunsystemet. Immunsystemets funksjon er å beskytte organismen mot skade forårsaket av invaderende, artsfremmende mikroorganismer. Det består av hvite blodlegemer og en rekke tilleggsceller som finnes særlig i benmarg, thymus, milt og lymfeknuter. Når mikroorganismer trenger inn i kroppen, strømmer disse cellene til i et koordinert immunsvar som tar sikte på å nøytralisere angrepet. Uten dette immunforsvar ville vi raskt bukke under for infeksjoner.

Den viktigste celletype i immunsystemet er lymfocytten, som utgjør omtrent halvparten av de hvite blodlegemene i blodet. Det er to hovedtyper av dem, B- og T-lymfocytter. B-lymfocyttene (B-celler) er ansvarlige for produksjonen av antistoffer. De utvikles først i leveren i fosterutviklingen og deretter i benmargen. T-lymfocyttene (T-celler) er ansvarlige for den cellulære immunitet. De utvikles i thymus.

Ved en immunreaksjon skjer det et samspill mellom den humorale (antistoff-betingede) og den cellulære immunitet. Det begynner med at en spesiell celletype, en makrofag ( ete-celle) tar opp det fremmede stoff (f.eks.fra en bakterie) og fordøyer det for så å kunne presentere det for immunapparatet. T-cellenes hovedoppgave er å identifisere det som er individets eget, det som ikke er fremmed. De vil derfor identifisere bakteriebiten som artsfremmed og starter å dele seg. Det er mange undergrupper av T-celler. De virker sammen i reguleringen av immunreaksjonene. I forbindelse med delingen dannes det en rekke stoffer. Samtidig vil T-cellene få B-cellene til å starte antistoff-produksjonen.

Et primært immunsvar er den reaksjon man får fra immun-systemet første gang det eksponeres for et fremmed stoff (antigen). Cellene fra immunforsvaret vil bekjempe antigenet, samtidig som informasjon om dette antigen lagres i andre celler. Neste gang det eksponeres for samme antigen, vil man få et immunsvar som vil være raskere, sterkere og bedre tilpasset reaksjonen enn den man hadde første gang (sekundært immunsvar). Det er dette prinsipp man benytter seg av ved vaksinering.

Levende vev som transplanteres til et annet individ, blir oppfattet som fremmed, og immunforsvaret mobiliseres. Dette skjer fordi vertskroppen øyeblikkelig oppdager at transplantatet er genetisk forskjellig fra resten av kroppen. Vertskroppen setter da i gang en immunologisk prosess på samme måte som den gjør når den oppdager et fremmed virus eller bakterie, for å støte bort fremmedlegemet.

Det er HLA-molekylene (Human Leukocyte Antigen) som setter organismen i stand til å starte opp og opprettholde et immunsvar. De sitter på celleoverflaten og har små groper som varierer i form fra individ til individ. I disse gropene kan det sitte småbiter av fremmed vev, f.eks. fra bakterier. T-cellene sjekker innholdet i gropene og hvis det er fremmed, kan de angripe og drepe cellene. Men T-cellene kan ikke reagere på et protein som ikke sitter i HLA-gropene. HLA-systemet er derfor essensielt i transplantasjonsimmunologi.

Dersom et individs immunapparat møter celler som bærer fremmede transplantasjonsantigener, dvs. overflatemolekyler som er annerledes enn individets egne, angripes og ødelegges de fremmede cellene. Transplantasjonsantigenene, som koder for HLA-molekylene, er arvelig bestemt og faren for forkastelse reduseres dersom man bruker giver som er i slekt med mottaker.

Den motsatte reaksjon kan også oppstå. Dette kalles for en transplantat-mot-vert reaksjon (graft versus host (GVH)). Den oppstår fordi de immunkompetente cellene i transplantatet reagerer mot mottakerens vev. De angriper særlig mottakerens hud, lever og tarm og dette kan få fatale følger for pasienten. Dette er særlig aktuelt ved benmargstransplantasjon fordi man da transplanterer deler av giverens immunsystem.

Betingelsen for en vellykket transplantasjon er at mottakerens immunforsvar er svekket slik at mottakeren kan akseptere transplantatet og ikke oppfatter at det er fremmed. Rundt 1960 ble det ved dyreeksperimentelle transplantasjoner oppdaget at hvis mottakeren blir behandlet med spesielle medikamenter (immunsuppresjon), kunne dette gi varig overlevelse av flere organer. Denne oppdagelsen gjorde at transplantasjon kunne bli et reelt behandlingstilbud ved en rekke sykdommer.

I de senere årene har man utviklet både transplantasjonsrutiner og medikamenter som har redusert komplikasjonene betraktelig, men avstøting av transplantert vev eller organer og transplantat-mot-vert reaksjoner er fortsatt en alvorlig komplikasjon. Bruken av medikamenter som hemmer immunreaksjonene har dess­uten alvorlige bivirkninger. Svekkelsen av immunforsvaret fører med seg at pasientene er sterkt utsatt for alvorlige infeksjoner.