4 Oversikt over mulig anvendelse av celler og vev fra aborterte fostre

4.1 Innledning

Celler og vev fra aborterte fostre har såvel i Norge som i andre land vært brukt på ulike områder innen medisinsk forskning i flere år. Fosterceller har en rekke egenskaper som gjør dem tjenlig til ulike formål. De har stor evne til videre vekst og differensiering. De er lette å dyrke, og med utgangspunkt i en liten vevsbit, kan man etablere cellekulturer eller cellelinjer av humane kroppsceller. Ved siden av at fostercellene er svært like celler hos fødte individer, har de i tillegg egenskaper som ikke er tilstede etter at individet er født.

Celler og vev fra aborterte fostre kan brukes til følgende formål :

1. Forskning – ( ikke terapeutisk forsk­ning/grunnforskning)

2. Diagnostikk

3. Behandling ( terapeutisk forskning)

4. Andre formål

Bruk av celler og vev fra aborterte fostre innen grunnforskning og diagnostikk har vært rutine i mange år. Det er først de siste årene at celler og vev fra aborterte fostre har vært tatt i bruk innen behandling av sykdom. Dette er i høyeste grad fortsatt å anse som forskning fordi erfaringene hittil er meget begrenset.

Såvel bruk av vev og celler fra aborterte fostre som omfanget av bruken variere fra land til land. Når det gjelder bruk av celler og vev fra aborterte fostre i Norge, vises det til kapittel 7.

4.2 Forskning – ikke terapeutisk forskning

Biomedisinsk forskning har stor spennvidde. Det er vanlig å dele inn en oversikt over forsk­ningsformål i terapeutisk forskning og ikke terapeutisk forskning. Målsetting med ikke terapeutisk forskning er å øke kunnskapene om kroppens biomedisinske prosesser, og den er ikke rettet mot utvikling av behandlingsmetoder. I grunnforskningen søker man svar på grunnleggende spørsmål uten vurdering av praktisk anvendelse av resultatet. Forsk­ning som er rettet mot utvikling av behandlingsmetoder kalles terapeutisk forskning. Oversikten over slik forskning er tatt inn under punkt 4.4.

4.2.1 Grunnforskning

Celler og vev fra aborterte fostre brukes i grunnforskning på en rekke felter innen medisin for å øke kunnskapene om såvel den normale som den unormale fosterutviklingen. Den teknologiske utvikling har gitt oss verktøy til å gå dypere inn i spørsmål om hva som styrer utviklingen fra befruktningen til fødselen. Forsk­ning på celler og vev fra aborterte fostre med biokjemisk og annen avansert teknikk kan gi svar på slike spørsmål. Innen anatomi og fysiologi har kartlegging av fosterets organutvikling og livsprosesser gitt kunnskaper som har vært nødvendige for forståelsen av en rekke medfødte sykdommer og dermed grunnlaget for behandlingen av disse. Eksempler på dette er forståelsen av utviklingen av leppe- ganespalte og hjerte-/kar-misdannelser.

Celler og vev fra spontant aborterte fostre undersøkes for å kartlegge eventuelle avvik fra normal fosterutvikling. De undersøkes også for å se om det foreligger genetiske feil eller miljøpåvirkning som årsak til medfødte misdannelser.

Anvendelse av resultater av grunnforskningen vil ha betydning på ulike områder, blant annet innen farmakologi. Fosterceller i kultur brukes for eksempel til å teste legemidlers virkning og for å undersøke hvordan ulike stoffer påvirker fostercellene og eventuelt fører til medfødte misdannelser. En rekke medikamenter har vist seg å være skadelig for fosteret. Dersom de blir gitt til den gravide i den perioden hvor organutviklingen foregår, kan barnet bli født med store misdannelser (thalidomid), eventuelt dø i fosterlivet. Slike bivirkninger kan være helt artsspesifikke, og selv ved utstrakt forskning på mange dyrearter kan man aldri helt sikkert forutsi om bivirkningen vil inntreffe hos mennesker. Kjennskap til grunnleggende mekanismer i fosterceller og til styringsmekanismer for organutviklingen hos fosteret er viktig informasjon for å kunne løse slike problemer.

Studier av styringsmekanismene vil også kunne bidra til kartlegging av årsakene til kreft.

4.2.2 Immunologisk forskning

Immunsystemet er et nettverk av mange ulike celletyper spredt rundt i kroppen. Det fungerer som et sosialt nettverk, og det innebærer at det ikke er lett å plukke ut en del av det for nærmere undersøkelser. For å kunne forske på det menneskelige immunsystem er man i stor grad avhengig av levende modeller og modeller hvor det er mulig å studere de enkelte deler av kroppens kompliserte immunologiske system.

Ved en tilfeldighet oppdaget forskere i Philadelphia den så kalte SCID-musen i 1983. (Severe Combined Immuno Deficiency) Dette er en type mus som, pga. en spontan mutasjon, ikke har utviklet et eget immunsystem, men hvor alt annet i hovedsak er normalt. Til disse musene kan det transplanteres mange typer celler eller vev uten at de forkastes. Man kan blant annet transplantere humane celler, enten fra fostre eller modne celler fra voksne. Fra aborterte fostre er det aktuelt å transplantere biter fra thymus, lymfeknuter og lever. Når man transplanterer deler av menneskets immunsystem til en SCID-mus, fører det til at musen utvikler et menneskelikt immunforsvar. Det beste resultatet, det vil si et immunforsvar som er mest mulig likt menneskets, får man ved å transplantere celler og vev fra fostre. Enkelte typer forskning kan kun gjøres ved å transplantere vev og celler fra fostre.

Ved Statens institutt for folkehelse gjøres det forsøk med å injisere blodceller fra voksne til SCID-mus. Fordelene med å bruke blodceller fra voksne er at

1. det er lett å finne donorer

2. man kan selektere donorer med spesielle egenskaper

3. de tekniske prosedyrene er enkle

4. få etiske betenkeligheter

5. det overfører et modent immunsystem

Ulempene er at

• det kan bare utløse sekundær immunsvar

• man får kun utviklet en begrenset del av immunsystemet

• blodcellene har begrenset levetid

Innen allergi – og vaksineforskningen anses det som helt sentralt at man kan framkalle en primær immunrespons. De senere årene har man blant annet i USA, Nederland og England begynt å bruke vev fra aborterte fostre for å forske på menneskets immunsystem. I de forsøkene som er gjort til nå er det benyttet vevsbiter av thymus, lever og lymfeknuter fra provoserte aborterte fostre i 17. – 21. svangerskapsuke.

Fordelene med å bruke føtalt vev vil være at

1. man kan få utløst en primær immunrespons

2. man får et overført et immunsystem som er mer likt menneskets

3. cellene kan fornye seg selv, og de har en lenger funksjonstid

Ulempene vil imidlertid være at

• det er vanskelig å finne donorer

• det er vanskelig å velge donorer med spesielle egenskaper

• det er teknisk mer komplisert

• det er etiske betenkeligheter – man får et umodent immunsystem

Bruk av celler og vev fra aborterte fostre i SCID-mus er særlig knyttet til studier av allergiutvikling, studier av miljøfaktorenes effekter på menneskets immunsystem og undersøkelse av menneskets immunsvar mot ulike nye vaksinasjonspreparater.

4.2.3 Vaksineutvikling

Det finnes en rekke virussykdommer, bl.a. poliomyelitt, meslinger, hepatitt og AIDS, hvor det ikke finnes effektiv behandling. De som blir smittet, kan få betydelige plager og i en del tilfeller fører sykdommen til døden. Flere virussykdommer er imidlertid brakt under kontroll med vaksinering. Vaksinen består av drepte eller svekkede virus. I utviklingen og framstillingen av vaksiner har man i mange år benyttet cellekulturer som er laget av celler eller vevsbiter fra provoserte aborter. I flere tiår har dette blitt benyttet i utviklingen av bl.a. vaksiner mot poliomyelitt, meslinger og røde hunder. Fordelen med cellekulturer fra fostre er at de sjelden er forurenset med andre virus, noe som ofte er tilfelle med cellekulturer av humant vev fra voksne individer. Videre vil forurensning av vaksine med differensiert vev fra cellekulturer kunne gi alvorlige bivirkninger. F.eks. kan poliomyelittvirus som er dyrket i vevskultur av humant nervevev, ikke benyttes pga. faren for alvorlig allergisk hjernebetennelse.

4.2.4 Forskning med bruk av humane føtale celler og vev i dyremodeller

Det er omfattende forskningsprosjekter i flere land hvor ulike celler og vev fra aborterte fostre er transplantert inn i dyremodeller. Hensikten med disse prosjektene er både å få større kunnskaper om hvordan celler og vev vokser og utvikler seg, og å få kunnskaper som har vært nødvendig for i neste omgang å vurdere muligheten for transplantasjon av fosterceller til mennesker.

Eksempler på dette er transplantasjon av humant føtalt bukspyttkjertelvev til rotter og mus for å kunne undersøke hvordan insulinproduserende cellene vokser og utvikler seg. Et annet eksempel er transplantasjon av humane føtale nerveceller til forsøksdyr som er behandlet med det kjemiske stoffet MPTP og derved blitt påført en sykdom som i dag tjener som modell på Parkinsons sykdom. Dette har gjort det mulig å studere hvorledes føtale dopaminproduserende hjerneceller vokser og utvikler seg.

4.3 Diagnostikk

Celler og vev fra aborterte fostre har i mange år vært brukt i diagnostisk øyemed, enten for å diagnostisere sykdommer hos fosteret eller i diagnostikk av sykdom der celler eller vev fra aborterte fostre brukes som dyrkningsmedium.

4.3.1 Diagnostikk av det aborterte fosteret

Celler og vev fra spontant aborterte fostre undersøkes av patologene for nærmere å kunne fastslå årsaken til aborten. Dette gjøres rutinemessig ved de fleste store sykehus såvel i Norge som i de fleste andre vestlige land. På denne måten har man blant annet fått kunnskap om at ca. halvparten av fostrene som spontant aborteres, lider av kromosomfeil. Abortmaterialet fra provoserte aborter undersøkes også som regel for å sikre at aborten er korrekt gjennomført og for å fastslå at en prenatal diagnose har vært korrekt i de tilfellene der sykdom har vært abortindikasjon.

4.3.2 Virusdiagnostikk

Virus er den minste kjente mikroorganisme som kan forårsake sykdom hos mennesker og dyr. Vanlige virussykdommer hos mennesket er blant annet forkjølelse, influensa, meslinger, vannkopper, helvetesild, leverbetennelse, herpes og AIDS. Virus kan forårsake kreft, og kan være medvirkende årsak ved enkelte kreftformer (livmorhals-kreft). Det finnes også infeksjonsliknende sykdommer hos mennesker hvor det er en mulighet for at virus kan være årsaken, men hvor det ennå ikke har lykkes å identifisere smittestoffet.

Virus kan ikke ta til seg næringsstoffer eller formere seg utenfor levende celler. For at en organisme skal infiseres med virus, må derfor viruspartikkelen trenge inn gjennom cellens membran. Slik inntrengning er avhengig av at viruspartikkelens kapsel passer kjemisk til cellemembranen. Cellemembranen hos mennesker og de forskjellige dyreartene har ulik kjemisk sammensetning. Dette er forklaringen på at virus evne til å fremkalle sykdom er artsspesifikk. Forskning på virus som fremkaller sykdom hos mennesker, kan derfor stort sett bare foregå på humant vev, selv om det er mulig å få virus som er sykdomsfremkallende hos mennesker til å vokse i vev fra enkelte andre arter.

Dyrkning av virus i diagnostisk øyemed gjøres i cellekulturer som er laget av humane fosterceller. Det benyttes særlig cellekulturer fra føtalt lunge- og nyrevev. Dette gir mulighet for både en raskere og sikrere diagnose. For enkelte virustyper er slik dyrkning den eneste måten å påvise virus på. Et slikt eksempel er humant cytomegalovirus (HCMV). HCMV infeksjon blir vanligvis ikke diagnostisert hos voksne fordi den ikke gir symptomer eller bare en mild influensaliknende sykdom. Fosteret kan imidlertid smittes dersom moren er bærer av virus. Smitten forårsaker blant annet veksthemming, mangelfull utvikling av hjernen og øyebetennelse. I forbindelse med smitte i fosterlivet kan HCMV forårsake en spesiell type lungebetennelse. HCMV kan også forårsake livstruende infeksjoner hos pasienter med nedsatt infeksjonsmotstand, f.eks. AIDS- og transplantasjonspasienter samt pasienter som behandles for kreft med cellegifter. Behandling av HCMV-infeksjoner kan ikke startes uten at det foreligger en sikker diagnose, fordi de aktuelle medikamenter (ganciklovir og foscarnet) kan gi alvorlige bivirkninger fra blant annet benmarg og nervesystem. Diagnostikk av HCMV og andre liknende virus er derfor av livsviktig betydning for enkelte pasienter.

Til virusdiagnostikken benyttes det cellekulturer som er laget av celler fra provoserte aborterte fostre i ca. 10.–12. svangerskapsuke. Cellene kan oppbevares i flytende nitrogen i mange år. Slik virusdiagnostikk foregår i en rekke land, og har også foregått i norske laboratorier i over 20 år. Dette er nærmere omtalt i kapittel 8.

4.4 Behandling – terapeutisk forskning

Celler og vev fra fostre har visse unike biologiske egenskaper som gjør det svært egnet til transplantasjon. Disse egenskapene er særlig tilstede i vev fra fostre i alderen 6.–10. svangerskapsuke.

Disse egenskapene er

• evnen til vekst og differensiering

• evnen til å overleve utenfor kroppen

• manglende immunologiske egenskaper

• evnen til å knytte nye forbindelser og dermed muligheten til reparere skader i en ny vert.

4.4.1 Transplantasjon

Etterhvert som man oppdaget disse særegne biologiske egenskapene, begynte forskere å vurdere muligheten for å transplantere fostervev for å helbrede sykdommer. Det første forsøket med transplantasjon av føtalt materiale ble utført i Italia allerede i 1928 da det ble transplantert føtale bukspyttkjertelceller for behandling av diabetes uten ønsket resultat.

De senere årene har man i flere land utført behandlingsforsøk med å transplantere celler og vev fra aborterte fostre både til fødte og ufødte ved noen alvorlige sykdommer. Det er gjort forsøk med transplantasjon av føtalt bukspyttkjertelvev for å helbrede diabetespasienter, transplantasjon av føtale nerveceller til pasienter med Parkinsons sykdom og transplantasjon av celler og vev fra det føtale immunsystem som lever og thymus for å kunne helbrede immunsviktsykdommer. Utviklingen innen fosterdiagnostikk har gjort det mulig med transplantasjon av føtale leverceller til fostre med spesielle blod-, immunsvikt- og stoffskiftesykdommer. Felles for tilstandene hvor transplantasjon er forsøkt er at det ikke finnes behandling som kan helbrede pasientene.

Disse forsøkene har lykkes i varierende grad. Det vises til kapittel 5 som inneholder en nærmere beskrivelse av de erfaringene man har med transplantasjon av føtale celler og vev.

4.4.1.1 Organdonasjon fra anencefale fostre

I NOU 1991:6 Mennesker og bioteknologi, kapittel 10.4 er organdonasjon fra anencefale (uten hjerne) fostre nevnt. Det er vist til at dette i sjeldne tilfeller kan være aktuelt når et slikt utviklingsavvik oppdages sent i graviditeten. Det vil være ca. 20 anencefale fostre i Norge pr. år. De fleste av disse blir påvist med ultralyd i 16.–18. svangerskapsuke. Det framgår av innstilling at man internasjonalt har drøftet etiske aspekter ved å oppmuntre mødre som har fått påvist et slikt utviklingsavvik hos fosteret til å fullføre svangerskapet i den hensikt å kunne donere organene.

Arbeidsgruppen finner det ikke etisk akseptabelt å påvirke kvinnen til å forlenge graviditeten med sikte på organdonasjon.

4.5 Andre formål

Arbeidsgruppen har gått igjennom flere rapporter for å kartlegge eventuell annen bruk enn det som hittil er omtalt. En rapport fra 1990 som er utarbeidet for Europarådet gir uttrykk for at det er en utbredt misforståelse at humant fostervev benyttes i kosmetikkindustrien. I følge denne rapporten er ikke dette tilfelle. Enkelte franske kosmetikkfirmaer har benyttet materiale fra dyrefostre, og det finnes også kos­metikkfirmaer som har benyttet materiale fra morkaker. Arbeidsgruppen har ikke funnet noe som tyder på at celler eller vev fra humane fostre har blitt eller blir brukt i kosmetikkindustrien.

Et firma i USA, Hana Biologic, har utviklet teknikker for industriell fremstilling av spesielle føtale cellekulturer som benyttes i forsk­nings- og sykehuslaboratorier. Firmaet utfører dessuten forsøk med dyrking av føtale celler for bruk til transplantasjon. Hana Biologic mottar abortmateriale fra 1. og 2. trimester og opplyser videre The actual procurement is usually done by non-profit organisations which obtain organs, cells and tissue for research scientists and clinicians : as a tissue bank approved by the state of California, Hana is a permissable recipient under the USA`s Uniform Anatomical Tissue Act. Sykehusene mottar godtgjørelse for oppbevaring og eventuell transport av abortmaterialet og Hana Biologic beregner seg et gebyr fra mottakerne av cellekulturene som skal dekke administrasjon- og transportkostnader.

I enkelte land er det etablert vevsbanker, enten med bare fostervev eller med forskjellige typer vev, inkludert fostervev. (se punkt 4.6 for nærmere omtale av fostervevsbanker) En del av disse fostervevsbankene er private, men de driver på ikke kommersiell basis. Sykehusene og vevsbankene beregner seg en viss økonomisk kompensasjon for å dekke de kostnadene innsamling, preparering og oppbevaring medfører.

Arbeidsgruppen har ikke funnet opplysninger om at kvinnen har fått noen form for kompensasjon for å avgi fostervevet.

4.6 Fostervevsbanker

I flere land, blant annet Storbritannia, Sverige og USA, er det opprettet egne fostervevsbanker eller vevsbanker som også inneholder fostervev. Disse står for innsamling av celler og vev fra aborterte fostre fra et eller flere sykehus, preparering av materialet, eventuell nedfrysing og distribuering til aktuelle brukere. Celler og vev fra fostre kan som nevnt fryses i flytende nitrogen ved temperatur under minus 130 grader Celsius og oppbevares frosne i mange år. Hittil har det imidlertid ikke vært mulig å fryse hjerneceller.

Et sentralt prinsipp bak opprettelsen av fostervevsbankene er prinsippet om adskillelse. Det skal være et klart skille mellom alle prosedyrer knyttet til abortvirksomheten og prosedyrer knyttet til en eventuell bruk av abortmaterialet. Fostervevsbankene er mellomleddet som skal sørge for at dette skillet opprettholdes. Flere land som har opprettet fostervevsbanker, har regler for hvordan virksomheten skal organiseres. De som avgir fostervev får bare vite at fostervevet blir sendt til en bank, og brukt til forskning, diagnostikk eller behandling, eventuelt at det skal brukes til å behandle pasienter med en bestemt sykdom. Forskere eller laboratorier som ønsker å benytte celler og vev fra aborterte fostre må som regel på forhånd søke om tillatelse fra en forskningsetiske komite. Etter at slik tillatelse er innhentet kan de henvende seg til en fostervevsbank. De som ønsker å benytte vev får ikke vite noe om hvem som har avgitt vevet eller hvorfor det er avgitt. Fostervevsbanken skal på sin side kontrollere at prosjektet er godkjent.

Ved siden av å ivareta prinsippet om adskillelse, foretar fostervevsbankene også infeksjonskontroll av abortmaterialet. Det innebærer at cellekulturer av fostervev fri for infeksjon er tilgjengelig på en forsvarlig måte for dem som har behov for dette.

Sykehuset hvor abortmaterialet hentes, kan be om kompensasjon av fostervevsbankene for de meromkostningene som dette arbeidet påfører sykehusene, og vevsbankene kan beregne seg en viss økonomisk kompensasjon fra dem som mottar materialet.

I USA finnes det flere store vevsbanker som inneholder mange typer forskjellige celler både fra mennesker, også humane fosterceller, og dyr. En av disse er The American Type Culture Collection. Denne er privat men drives på ikke kommersiell basis. Ved siden av at amerikanske forskere og laboratorier kan få materiale her, distribuerer den ulike cellekulturer til andre land. Betingelsen for å motta cellekulturer er at de skal brukes til forskning, og at de ikke må selges eller brukes i kommersiell virksomhet. Fra Norge kan det blant annet bestilles humane føtale cellekulturer fra denne vevsbanken.

I Storbritannia finnes det flere fostervevsbanker. De varierer i størrelse og utstyr. Enkelte av de lokale fostervevsbankene er laboratorier på sykehuset og fungerer som mellomledd mellom abortvirksomheten og brukere av fostervevet. Den største fostervevsbanken ligger i London, og ble opprettet i 1957 av Rådet for medisinsk forskning. Driften finansieres imidlertid av det offentlige. Denne banken henter, preparerer og fryser ned abortmateriale fra abortklinikker i London. Mellom 1981 og 1986 mottok 124 forskere i England fostervev fra denne banken. Det britiske helsedepartementet har foreslått at denne banken bør få status som nasjonal fostervevsbank.