10 Forslag til handlingsplan

10.1 Utdanningssystemet

10.1.1 Kompetansehevende tiltak innen videregående skolesektor

10.1.1.1 Ordinær utdanning:

De nye læreplanene som utarbeides i f.b.m. Reform-94 vil bli målstyrte, og ikke inneholde detaljerte emnelister innenfor fagene. Utdanningsdepartementet vil utarbeide metodiske veiledninger til hvert fag. Det åpnes for muligheter for lokale tilpasninger.

Forslag til tiltak:

Med bakgrunn i ovennevnte, vil arbeidsgruppa foreslå at kunnskap om følgende sentrale fagområder vektlegges i målformuleringene for undervisningen på VK I/VK II for de helse- og sosialfagene som følger 3-årig skoleløp (for elever som skal ha 3. undervisningsåret i bedrift, avsluttes teoriopplæringen etter VK I.):

• rettssikkerhet og etikk

• kunnskap om gjeldende regelverk

• ideologi

• faktakunnskap om psykisk utviklingshemming og multifunksjonshemminger

• miljøarbeid

• tverrfaglig og flerfaglig samarbeid

• kultur- og fritidsaktiviteter

10.1.1.2 Egne tilbud for voksne som mangler utdanning på videregående skoles nivå.

Hovedtanken med reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, er at alle så langt som mulig skal gis tilbud på lik linje med andre, i henhold til egne behov og forutsetninger. Arbeidsgruppa har derfor store forventninger til den nye strukturen i videregående skole, og utdanningene barne- og ungdomsarbeider og omsorgsarbeider. Dette er utdanninger som bl.a. er rettet mot arbeid med funksjonshemmede. Disse utdanningene kvalifiserer for arbeid i åpen omsorg innenfor ulike kommunale etater.

VK I og VK II Barne- og ungdomsarbeider og Omsorgsarbeider vil etter arbeidsgruppas oppfatning være to viktige supplement til dagens hjelpepleierutdanning i vernepleie, både på grunn av innhold, og fordi den er foreslått lagt under lov om fagopplæring. Voksne som arbeider med utviklingshemmede, og som mangler grunnutdanning på videregående skoles nivå, kan få tilbud om å ta fagutdanning som § 20-kandidater.

Innenfor dagens regelverk gir § 20 i lov om fagopplæring rett til å avlegge fagprøve utenom læreforhold for de som har minst 25% lengre praksis i fagene enn læretiden, og etter gjennomført og bestått teoridel som er på ca. 300-350 timer.

Innholdet i § 20-kurset for barne- og ungdomsarbeider er ikke avklart. Arbeidsgruppa har forventninger til at det midlertidige opplæringsrådet for helse- og sosialfag om at teoridelen i § 20-kursene blir mer omfattende enn den er innenfor dagens regelverk. Arbeidsgruppa mener at § 20-kurs er et godt alternativ for voksne som er i arbeid, under forutsetning av at det gir nødvendig kompetanse for dem som skal arbeide med personer med ulike hjelpebehov/funksjonshemninger.

Forslag til tiltak:

I tillegg til § 20-kurs bør det bli prioritert å tilrettelegge for å organisere desentraliserte tilbud om moduloppbygd opplæring for barne- og ungdomsarbeider og omsorgsarbeider, tilsvarende eksisterende opplæringstilbud for hjelpepleiere.

10.1.1.3 Dimensjonering av opptakskapasiteten

Fra høsten 1994 er fylkeskommunen, som nevnt, forpliktet til å gi tilbud om 3-årig videregående opplæring til all ungdom mellom 16 og 19 år. For opplæring i fag lagt under lov om fagopplæring, må dimensjoneringen ses i forhold til antall lærlingeplasser, eller alternativt til VK II i skole. For andre fag vil antall søkere samt næringslivets behov, måtte legges til grunn. Utdanningskapasiteten må også vurderes i samarbeid med praksisfeltet, og muligheter for å gjennomføre den praktiske delen av opplæringen for de fagene dette gjelder.

Mangelen på praksisplasser er i dag flaskehalsen for utvidet elevtall innen helse- og sosialfagene. I ny struktur planlegges det nye linjetilbud, som til dels vil konkurrere om eksisterende praksisplasser. Dette gjelder praksisplasser innenfor kommunehelsetjenesten og i boliger for psykisk utviklingshemmede.

Det er derfor nødvendig å få kartlagt antall praksisplasser/lærlingeplasser før dimensjoneringen av tilbudene bestemmes. I dag er mangel på slik kartlegging et stort problem når det gjelder planlegging og oppretting av nye tilbud i den videregående skole. På årsbasis var det inneværende skoleår ca. 17.000 som ikke fikk skoleplass innen helse- og sosialfag, og den viktigste årsaken var mangel på praksisplasser. Det finnes i dag ikke noe system som ivaretar koordinering av praksisplasser. Dette er ofte overlatt til den enkelte utdanningsinstitusjon som inngår kortsiktige avtaler med sykehus og institusjoner.

Forslag til tiltak

Arbeidsgruppa foreslår at de nye utdanningene Omsorgsarbeider og Barne- og ungdomsarbeider prioriteres når Reform-94 trer i kraft. Dette vil etter vår mening være et sentralt virkemiddel for å heve kompetansenivået i kommunene. I denne sammenheng er det nødvendig å utarbeide materiale om motivasjon til rådgivere. Det er viktig at rådgiverne har en sentral rolle når det gjelder å motivere elever i videregående skole for å ta utdanning innen helse- og sosialfaglig arbeid. Arbeidsgruppa foreslår at en gruppe på 4–6 personer fra det midlertidige opplæringsrådet for helse- og sosialfag utarbeider slikt materiell.

Videre foreslår arbeidsgruppa at det legges til rette for en generell økning av antall § 20 kurs, utdanningene Barne- og ungdomsarbeider og Omsorgsarbeider prioriteres i denne sammenheng. Dette er et viktig tiltak for å gi voksne uten utdanning nødvendig kompetanse for arbeid med utviklingshemmede.

10.1.1.4 Finansiering

Ansvaret for opplæring på videregående skoles nivå, som også omfatter fagopplæring i arbeidslivet og voksenopplæring, er tillagt fylkeskommunen. Opplæringen finansieres gjennom årlige rammeoverføringer fra staten. Den største gruppa innenfor videregående opplæring er ungdom mellom 16 og 19 år. Ca. 20% av elevene i videregående skole er voksne over 20 år.

I tillegg finansieres undervisning organisert for voksne gjennom § 20-kurs, egne klasser i kjernefagene innenfor allmennfag for å gi voksne studiekompetanse, og i egne klasser for sosial- og helsefag. Det er en fare for at fylkeskommunens økonomi og prioriteringer fører til et dårligere tilbud for voksne, når ungdom mellom 16 og 19 år skal prioriteres.

Voksenopplæring på videregående skoles nivå er hjemlet i lov om voksenopplæring, og har som målsetting å gi voksne likestilling i adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter som fremmer den enkeltes verdiorientering og personlige utvikling (jfr. § 1 i lov om voksenopplæring). Voksenopplæring drives bl.a. av videregående skoler, opplysningsforbundene og arbeidsmarkedssentra, og er derfor et virkemiddel for geografisk spredning av tilbudene. Dette er viktig for å kunne nå ut til kommunene, med tanke på å gi tilbud om kompetanseheving til personer som arbeider med psykisk utviklingshemmede.

10.1.2 Kompetansehevende tiltak innen høgskolesektoren

Mangel på høgskoleutdannet personell har vært påpekt i alle offentlige utredninger og stortingsmeldinger vedrørende personer med psykisk utviklingshemming. På tross av at dette har vært påpekt helt tilbake til St.meld. nr. 88 (1966-67) Om utvikling av omsorg for funksjonshemmede, har en i liten grad greid å gjøre noe med denne problematikken. Det vises for øvrig til kap. 1.1 som viser at kun 20% av de årsverk som ble brukt i det tidligere HVPU var besatt av personell med høgere utdanning. Videre viser data fra kommunenes virksomhetsplaner at det er behov for omlag 8–10.000 nye årsverk i tillegg til de 9.000 årsverk som ble benyttet i HVPU. Det vises også til kap. 5 som peker på områder hvor kommunene har behov kompetanse. Samlet sett viser dette at vi står overfor store kapasitetsmessige utfordringer (dvs. flere med relevant høgskoleutdanning) i tillegg til store kvalitetsmessige utfordringer (dvs. endret innhold i utdanningene).

Høgskolesektoren vil først og fremst bidra med kompetansehevende tiltak innenfor rammen av grunnutdanningene. Dernest kan den utvikle videreutdanningstilbud rettet mot personell med grunnutdanning fra høgskolesektoren, samt være med på å gjennomføre etterutdanningskurs.

10.1.2.1 Grunnutdanningene. Behov for endringer i utdanningene

A. Grunnutdanningene i helse- og sosialfag

Med bakgrunn i HVPU-reformen vil psykisk utviklingshemmede, på lik linje med andre, være brukere av alle offentlige tjenester. Dette innebærer at alt personell innen offentlig tjenesteyting må ha en viss basiskompetanse når det gjelder psykisk utviklingshemming. Med basiskompetanse menes i denne sammenheng generell kunnskap om funksjonshemninger. Arbeidsgruppa er også av den opp fatning at høgskoleutdanningene i helse- og sosialfag bør gi studentene kunnskap om sosialjuridiske emner som Lov om sosiale tjenester og Forvaltningsloven. Manglende kompetanse på dette området har konsekvenser for rettssikkerheten for tjenestemottakeren, men også for å kunne motvirke oppbygging av en ny særomsorg.

Dette bør, etter arbeidsgruppas mening, få konsekvenser for studieplanene for alle helse- og sosialfagutdanningene, fordi dagens studieplaner gir ulike muligheter og ulike innfallsvinkler til arbeid med utviklingshemmede. Reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming har også stilt nye krav til kunnskap når det gjelder fagområder som ideologi, organisering, habilitering og tverrfaglighet.

Når det gjelder tiltak på dette området må det skilles mellom vernepleierutdanningene og de øvrige utdanninger som ligger under Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag (heretter benevnt RHHS) Vernepleierutdanningen er den eneste utdanningen med særlig vekt på arbeid med personer med psykisk utviklingshemming og andre funksjonsvansker. I vernepleierutdanningen er det nødvendig å vurdere om skolene i stor nok grad har greid å tilpasse undervisnigsplanene til de sosialpolitiske målsettinger og den aktuelle framtidige situasjonen i kommunene.

Arbeidsgruppa er for øvrig av den oppfatning at vernepleierbegrepet er modent for revidering i en tid da en for lengst har forlatt verne- og beskyttelsesholdningen. Begrepet strider dessuten mot normaliseringstankegangen som står helt sentralt i reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming.

I de øvrige utdanninger er det nødvendig å sikre at studentene får en viss basiskunnskap om psykisk utviklingshemming i løpet av studiet. Dette vil kunne bidra til at flere personer med ulik helse- og sosialfaglig utdanning ønsker å arbeide i direkte samhandling med personer med psykisk utviklingshemming.

Forslag til tiltak:

Arbeidsgruppa anbefaler at RHHS tar initiativ til å tilpasse dagens rammeplaner til dagens målsettinger og faglige utfordringer. Sentrale fagområder som ideologi, organisering, habilitering og tverrfaglighet må vektlegges, og utdanningene må gjøres brukerrelatert. I tillegg må utdanningene vektlegge kunnskap om ovenfornevnte sosialjuridiske emner. Dette gjelder alle helse- og sosialfaglige høgskoleutdanninger, men er særlig viktig for vernepleier-, barnevernpedagog-, sosionom-, ergoterapeut-, fysioterapeut- og sykepleierutdanningene.

Det foreslås at RHHS arrangerer arbeidsseminarer for de aktuelle utdanninger hvor man arbeider seg fram til løsninger med utgangspunkt i HVPU-reformens krav til kompetanse, og de erfaringer høgskolene har gjort så langt når det gjelder endringer og tilpasninger i studieplaner og innhold i undervisningen. Det anbefales også at alle helse- og sosialfaglige høgskolutdanninger inkluderer utdanning i veiledning, da dette er et viktig og nødvendig helse- og sosialfaglig virkemiddel.

B. Pedagogiske utdanninger

Overgangen fra 2-årig til 3-årig allmennlærer- og førskolelærerutdanning på 70-tallet medførte endringer i studieplanene, og i pedagogikkfaget ble spesialpedagogiske emner inkludert. Omfanget av dette ble normert til et halvt studieår slik at 1. avdeling spesialpedagogikk senere har vært et 10-vekttalls videregående studium. Spesialpedagogiske emner i grunnutdanningen er ingen erstatning for den spesielle kompetanse som noen elevgrupper er avhengig av, men studietilbudet har gitt studentene en forberedelse til å kunne møte alle elever i skolen eller barnehagen. Psykisk utviklingshemming er en innholdskomponent som har rimelig bra dekning, og en kan si at de pedagogiske utdanningene gir en viss basiskunnskap som vi har etterlyst for andre utdanninger. Arbeidsgruppa vil imidlertid påpeke nødvendigheten av at lærere og førskolelærere får kunnskaper om integrering og normalisering slik at HVPU-reformens intensjoner også kan realiseres i skolen.

Allmennlærerutdanningen er nå utvidet til 4 år. Den nye modellen for lærerutdanning imøtekommer behovet for spesialisert kunnskap innenfor de enkelte fag i grunnskolen, men allmennpedagogikken er ikke blitt styrket. Når en i større grad skal utdanne matematikklærere og engelsklærere, er det fare for at den basisinnsikt som lå i tidligere studieplan kan forsvinne.

Forslag til tiltak:

Det er behov for en gjennomgang av studieplanene for 4-årig lærerutdanning for å få klarhet i om det fremdeles er obligatorisk undervisning i spesialpedagogiske emner i et omfang som tilsvarer 10 vekttall. Det er naturlig at Nasjonalt fagråd for spesialpedagogikk forestår denne gjennomgangen og samtidig vurderer innholdskomponentene. Arbeidsgruppa mener at det er særlig viktig at emner om psykisk utviklingshemming får god plass i studiet, både i allmennpedagogikken og i de enkelte fag.

10.1.2.2 Dimensjonering av opptakskapasiteten i grunnutdanningene

Det har vært et økende press fra kommunene mot høgskolene og myndighetene om etablering av flere studieplasser. Søkningen til utdanningsinstitusjonene er femdoblet fra HVPU-reformen ble vedtatt i Stortinget, fram til 1992. Det er ansatte med medisinfaglig og pleiefaglig utdanning som utgjør hovedandelen av yrkesgruppene med helse- og sosialfaglig utdanning. Sykepleiere utgjør 16,8% av alle ansatte i helse- og sosialsektoren. Andre yrkesgrupper med helse- og sosialfaglig utdanning som har viktig kompetanse i forhold til sektoren (fysioterapeuter, ergoterapeuter, sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere), utgjør bare 4,2%.

Dersom en også ser på utdanningskapasiteten i forhold til antall studenter innen de samme utdanninger viser den i følge SSB, at sykepleiere utgjorde 10 629 plasser i 1989. Utdanningskapasiteten for sosionomer, vernepleiere, fysio- og ergoterapeuter, utgjorde 2 025 plasser samme år. Tall for barnevernpedagoger er ikke medregnet, men dette er en liten gruppe i antall studieplasser. Prosentandelen av yrkesgrupper med helsefaglig utdanning vil øke raskt i forhold til de andre yrkesgruppene, dersom ikke opptakskapasiteten endres radikalt. Utdanningskapasiteten av vernepleiere, sosionomer, barnevernpedagoger, fysio- og ergoterapeuter har også økt de senere år, men økningen er marginal sammenlignet med sykepleiere. Utdanningskapasiteten for vernepleiere er redusert med 180 studieplasser fra 1992 til 1993. Årsaken til dette er at noen av de ekstraordinære, desentraliserte studietilbudene i vernepleie ikke tok opp nye studenter i 1993.

Forslag til tiltak:

Arbeidsgruppa anbefaler at profilen på studiekapasiteten i høgere helse- og sosialfaglig utdanning endres ved at studiekapasiteten for yrkesgrupper med samfunnsfaglig tilnærming og kunnskap om habilitering økes. Dette gjelder vernepleier-, barnevernpedagog-, sosionom-, ergo- og fysioterapeututdanningene. Arbeidsgruppa anser det som helt nødvendig at opptakskapasiteten for vernepleierutdanningen som et minimum bringes opp på samme nivå som i 1992, dvs. opptak av 520 studenter pr. år. Arbeidsgruppa vil også sterkt anbefale at de ekstraordinære, desentraliserte studietilbudene i vernepleie videreføres fra høsten 1994, også ved de studiestedene som ikke tok opp nye studenter høsten 1993. Disse tiltak er viktige supplement til de ordinære høgskoleutdanningene, og er så verdifulle at de bør fortsette de nærmeste åra. Dette er også et viktig tiltak for å øke kompetansen i de kommunene som trenger det mest.

10.1.2.3 Videreutdanning

1. Videreutdanning i helse- og sosialfag

Ansvaret for å gi relevante videreutdanningstilbud hviler på staten, ved høgskolene. RHHS har, på prinsipielt grunnlag, anbefalt at videreutdanningstilbud i helse- og sosialfag bør tilrettelegges slik at de kan rekruttere studenter med ulik helse- og sosialfaglig bakgrunn. Det er tre hovedgrunner til at dette er ønskelig:

For det første kan det stilles spørsmål ved om det er faglig grunnlag for å etablere eksklusive spesialistutdanninger for hver enkelt helse- og sosialfaglig profesjon i forhold til disse målgruppene.

For det andre vil det være både organisatorisk og økonomisk lite rasjonelt å etablere en lang rekke parallelle videreutdanninger, med et forholdsvis snevert rekrutteringsgrunnlag for det enkelte videreutdanningstilbud.

For det tredje kan tverrfaglig videreutdanningstilbud være et godt virkemiddel i den hensikt å skape et mest mulig helhetlig og samordnet tilbud av helse- og sosialtjenester. Det siste er spesielt viktig overfor visse grupper av klienter og pasienter der sosiale og helsemessige problemer er infiltrert i hverandre, og der behandling, pleie og omsorg må tilrettelegges under ett.

Det forutsettes imidlertid at disse tverrfaglige videreutdanningstilbudene organiseres på en slik måte at studentene får videreutviklet sin kompetanse som helse- og sosialarbeidere innen det feltet de har sin grunnutdanning. I tillegg vil de få en bredere tverrfaglig eller flerfaglig innsikt i forhold til målgruppas behov gjennom studiesamarbeid med studenter med annen helse- og sosialfaglig bakgrunn.

Forslag til tiltak:

På bakgrunn av ovennevnte, foreslår arbeidsgruppa at det etableres ettårig videreutdanningstilbud i helse- og sosialfaglig arbeid med psykisk utviklingshemmede med store tilleggsvansker og/eller handikap. Dette bør være en prioritert oppgave i en mer langsiktig strategi for kompetanseheving for ansatte som arbeider med psykisk utviklingshemmede. Opptakskravet må være helse- og sosialfaglig grunnutdanning, og minst ett års praksis etter fullført utdanning.

2. Videreutdanning i kommunalt arbeid med funksjonshemmede

I perioden 1991-93 har Sosialdepartementet gjennomført et større opplærings- og utviklingsprosjekt, hvor omlag 35 kommuner har vært involvert. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med Alta Lærerhøgskole med Gunnar Stangvik som prosjektansvarlig, Trondheim Helsefaghøgskole med Kristjana Kristiansen som prosjektansvarlig og Oppland Distriktshøgskole med Eiliv Solum som prosjektansvarlig.

Hensikten med disse tre delprosjektene har vært å utvikle operativ kompetanse om normalisering, med sikte på at funksjonshemmede skal oppnå deltaking og inkludering i nærmiljø og samfunn på lik linje med andre. Prosjektet har benyttet ulike opplærings- og innovasjonsmetoder for at kommunene skal få kompetanse om hvordan man kan planlegge, tilrettelegge og gjennomføre tiltak for ulike grupper av funksjonshemmede, i forhold til overordnet mål om normalisering.

Det er lagt stor vekt på å evaluere de strategier og den undervisningsteknologi som er benyttet, slik at man på sikt kan spre undervisningsformen til ulike deler av landet. Prosjektet evalueres av Østlandsforskning ved Helge Ramsdal. Det foreligger rapporter fra evaluator og prosjektledere. Endelig sluttrapport vil foreligge ved årsskiftet. Gjennom dette prosjektet er det lagt stor vekt på å identifisere og systematisere kunnskap om:

• Hvilke betingelser som må være til stede for at kompetanseheving av kommunale aktører kan bidra til at funksjonshemmede skal få en bedret livssituasjon.

• Kritiske områder i det kommunale endringsarbeid som hemmer eller hindrer funksjonshemmedes muligheter til å få en bedre livssituasjon i kommunene.

Arbeidet har bl.a. vist at kunnskap om ideologi, teori og metode knyttet til normalisering er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for at kommunene skal kunne arbeide i tråd med de overordnede mål om deltaking og likestilling. Erfaringene viser også at det ikke er utviklet systematiske modeller for kompetanseutvikling og endringsarbeid i kommunene. Kompetansen er knyttet til profesjonene, men disse agerer i ulike sektorer. Det er ikke nok å samordne etater, siden det kritiske punkt ser ut til å være av mer faglig art.

I tillegg til de kritiske punkter som er nevnt, peker dette prosjektet på noen veier videre. Som en følge av de erfaringer som er gjort i dette FoU-arbeidet, utvikles det nå et forslag til rammeplan for et videreutdanningsstudium i kommunalt arbeid med funksjonshemmede. Gjennom organisering og innhold vil en vektlegge de erfaringer som er gjort i prosjektperioden. Målgruppa for studiet vil være kommunalt ansatte som arbeider med funksjonshemmede som ledere/mellomledere, koordinatorer/konsulenter og andre.

Trondheim Helsefaghøgskole og Trondheim Lærerhøgskole har utviklet en modell for tilpasning av videreutdanning i sosialpedagogikk til lokale behov. Forsøk med dette følges av et prosjekt for å vurdere den reelle effekten av utdanningen. Resultatene kan ha interesse for utformingen av videreutdanning for aktuelle behov.

Forslag til tiltak:

Basert på de erfaringer som er gjort i ovennevnte prosjekt, anbefaler arbeidsgruppa at det iverksettes videreutdanningstilbud i Kommunalt arbeid med funksjonshemmede ved 2 – 3 høgskoler fra høsten 1994. Videreutdanningstilbudet vil gi 10 vekttall, og det tenkes organisert som deltidsstudium etter desentralisert modell.

Et viktig moment her er at dette bør tilrettelegges slik at flere ansatte fra samme kommune kan ta denne videreutdanningen samtidig. På denne måten kan en sikre at flere fra samme kommune kan få en felles plattform for samarbeidet i kommunen, på tvers av profesjoner og sektorer. Dette vil anslagsvis koste ca. 1,5 mill. kroner pr. år.

3. Videreutdanning i tilrettelegging av arbeid.

Det arbeides det med å få etablert et videreutdanningstudium i tilrettelegging av arbeid. Studiet er et tverrfaglig videreutdanningstilbud som har sitt utspring i behovet for spesialutdannet personell til arbeid innenfor den nye attføringsmodellen, Arbeid med bistand (AmB). Denne modellen som foreløpig er et 3-årig forsøk, er et resultat av regjeringens ønske om å markere en sterkere satsing på integrering av yrkeshemmede i ordinært arbeid.

Modellen AmB er den første som beskriver arbeidsgangen i en integreringprosess, og legger stor vekt på en forutgående analyse og kartlegging av både arbeidstaker og arbeidsplass. I tillegg foregår en systematisk trening av arbeidstaker på den kommende arbeidsplass. En slik trening, med tilhørende holdningsskapende og integrerende arbeid i naturlig miljø, stiller spesielle krav til kvalifikasjoner i innovativt og metodisk arbeid hos tilretteleggeren. Videreutdanning i tilrettelegging av arbeid tar sikte på å utdanne slikt personale. Målgruppa for studiet er fagfolk som arbeider med arbeidstilrettelegging og arbeidstrening for særlig utsatte grupper av yrkeshemmede, som f.eks. ledere av arbeidssamvirker, ansatte i arbeidsmarkedsetatene, personale i kommunale aktivitets-/arbeidssentre, lærere i videregående skoler og andre.

Studiet planlegges som en årsenhet tilsvarende 20 vekttall, organisert som deltidsstudium over 4 semestre. Dette gjør det mulig for yrkesaktive å følge studiet. Opptakskravet vil være gjennomført fagutdanning, enten ved fagbrev eller 3-årig høgskoleutdanning, med en arbeidssituasjon som muliggjør egenpraksis med arbeidstilrettelegging.

Forslag til tiltak:

Arbeidsgruppa anbefaler at det etableres videreutdanningstilbud i Tilrettelegging av arbeid. Dette er et viktig supplement når det gjelder videreutdanningstilbud for yrkesgrupper som arbeider med funksjonshemmede, og i tråd med regjeringens ønske om å markere en sterkere satsing på integrering av yrkeshemmede i ordinært arbeid. Arbeidsgruppa ser det som viktig at intensjonene med normaliserings- og integreringsprinsippene også følges opp når det gjelder arbeidstilbud for funksjonshemmede.

10.1.2.4 Etterutdanning

Mens ansvaret for grunnutdanning og videreutdanning hviler på staten ved høgskolene, er det den enkelte arbeidsgiver som har ansvaret for å vedlikeholde personalets kompetanse gjennom etterutdanning. Etterutdanning kan tilrettelegges som bedriftsintern opplæring eller gjennomføres i samarbeid med eksterne operatører, som f.eks. konsulentfirma, spesielt kvalifiserte enkeltpersoner eller høgskole.

Opplæring for veiledere i seksualitet og samliv for funksjonshemmede

Høsten 1993 startet Østfold Vernepleierhøgskole veilederopplæring i seksualitet og samliv for funksjonshemmede. Utgangspunktet for utdannelsen er en undervisningspakke som er utviklet av danskene Jørgen Buttenscøn og Karsten Løt i samarbeid med Storstrøm amt. Veilederutdanningen gjennomføres i nært samarbeid med Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, Habiliteringstjenesten i Østfold, samt fagmiljøer og interessegrupper over hele landet.

Grunnopplæringen går over 1 år med 14 kursdager fordelt på 4 samlinger, totalt ca. 150 timer. Mellom samlingene arbeides det med praksisrelaterte oppgaver tilknyttet brukergruppene. Etter gjennomført kurs vil Vernepleierhøgskolen, i samarbeid med andre, følge opp med faglig nettverk for veilederne, og temasamlinger for vedlikehold og videreutvikling av kunnskapene.

Det kreves at deltakerne skal ha solid faglig bakgrunn med fortrinnsvis 3-årig helse- og sosialfaglig utdanning, samt 3-5 års erfaring fra direkte arbeid med funksjonshemmede med store hjelpebehov. Utdanningen er ikke formalisert i den forstand at den gir vekttall, men det tas sikte på at utdanningen skal videreutvikles og moduloppbygges, slik at den på sikt skal kunne bli godkjent som videreutdanning, tilsvarende 10 vekttall. Utdanningstilbudet er foreløpig en prøveordning, men det har, ifølge Østfold Vernepleierhøgskole, vært stor interesse for tilbudet. Interessen har imidlertid avtatt noe, i og med at utdanningen ikke gir formalkompetanse.

Forslag til tiltak:

Arbeidsgruppa anbefaler, dersom erfaringer fra prøveordningen med etterutdanningstilbudet skulle tilsi det, at tilbudet videreutvikles og formaliseres tilsvarende 1/2-årsenhet på 10 vekttall. Arbeidsgruppa mener det er viktig at tilbudet moduloppbygges, slik at det kan gjennomføres som desentralisert deltidsstudium.

10.1.3 Kompetansehevende tiltak innen universitetssektoren

10.1.3.1 Grunnutdanningene

En vesentlig dreiing av grunnutdanninger, i retning av å gi mer spesialisert obligatorisk undervisning om psykisk utviklingshemming, synes ikke umiddelbart å være realistisk. Styrking av ikkeobligatoriske tilbud til spesielt interesserte studenter vil derimot være mer aktuelt. Det viktigste vil, etter arbeidsgruppas vurdering, være å motivere flere studenter for å søke tilbud som allerede er tilgjengelige.

10.1.3.2 Etterutdanning

Tilsvarende kan sies om etterutdanning. Tilbudene finnes og kan økes, men betingelsene må legges til rette fra arbeidsgiverhold, bl.a. med økonomisk støtte, slik at det blir attraktivt å søke tilbudene. Fra tid til annen har det vært gitt tilbud om etterutdanning i problematikk relatert til psykisk utviklingshemming for både leger, psykologer og andre grupper, men søkningen til kursene har dels vært så lav, at kursene ikke har kunnet avholdes. Også for spesialistutdanningene vil jobbtilrettelegging og finansiering være de avgjørende faktorene, fremfor endring/utvidelse av eksisterende programmer.

Forslag til tiltak:

Arbeidsgruppa har ikke kunnet gjøre gode nok analyser for å fremme gode forslag når det gjelder tiltak i univeristetssektoren.

10.2 Kompetansehevende tiltak i arbeidslivet

Innledning.

Erfaringer viser at mange kommuner ennå ikke har utarbeidet opplæringplaner for sine ansatte, og har heller ikke kartlagt behovene for hva slags opplæring som er relevant. Dette til tross for at kommunene har et klart definert ansvar for at ansatte får nødvendig opplæring knyttet til de arbeidsoppgaver den enkelte skal løse (jf. lov om sosiale tjenester og lov om kommunale helsetjenester og Hovedavtalen). Arbeidsgruppa mener at det er en helt nødvendig forutsetning at kommunene utarbeider opplæringsplaner, slik at opplæringen kan bli systematisk og målrettet. I tillegg er det nødvendig at kommunene kartlegger eget kompetansenivå. Opplæringsplanene må kostnadsberegnes og innarbeides i års- og langtidsbudsjetter.

Forslag til tiltak:

1. Ved ansettelse av personell

Som nevnt i kap. 8, er kommunene forpliktet til å sørge for at ansatte får nødvendig opplæring, og at alle ansatte er forpliktet til å delta i de opplæringstiltak som blir vedtatt. Dette gjelder både faglærte og ufaglærte (Jf. kap. 8.1.1.).

Arbeidsgruppa foreslår også at de ufaglærte som tilsettes i omsorgsarbeid, må motiveres til å ta relevant grunnutdanning i helse- og sosialfaglig arbeid, på minimum videregående skoles nivå, og at forholdene legges til rette for dem som måtte ønske dette. I denne sammenheng må det vurderes om kommunene skal gis mulighet til å inngå avtaler med fylkeskommunen om kjøp av relevante elevplasser i videregående skole. Personell som har utdanning må gis muligheter for vedlikehold og oppdatering av kunnskap. Alle som tilsettes i en kommune har lovfestet prøvetid. Det er viktig at alle som ansettes følges opp og veiledes i prøvetiden, slik at egnetheten til den enkelte kan vurderes.

2. Ansatte som er i arbeid

A. På kort sikt:

Undersøkelser har vist at læringseffekten av teoretiske kurs og seminarer alene, er relativt liten. For at opplæringen av miljøpersonell skal ha størst mulig effekt, og gi høyest mulig realkompetanse, må den foregå i det miljø tjenestemottakeren til en hver tid befinner seg. Denne form for opplæring eller på-jobben-trening, slik det er beskrevet i kap. 3.3, er individuell i den forstand at det tas utgangspunkt i den enkelte tjenestemottakers situasjon. Erfaringer viser også at effekten av slik opplæring blir størst, dersom alle nærpersoner rundt en tjenestemottaker får samme opplæring.

Arbeidsgruppa foreslår at på-jobben-trening-programmer blir et satsingsområde i kommunene, og at omsorgsarbeidere som arbeider med utviklingshemmede blir prioritert en periode når det gjelder kommunale opplæringstiltak. Det må bevilges midler over statsbudsjettet til slike kommunale opplæringsprogrammer, og det foreslås at det bevilges 5 mill. pr. år over en 5-årsperiode. Arbeidsgruppa er også av den oppfatning at oppnådd realkompetanse bør føre fram til formalkompetanse. Dette forutsetter at forholdene legges til rette slik at dette f.eks. kan organiseres gjennom § 20-kurs.

B. På lang sikt:

Majoriteten av de ufaglærte innen helse- og sosialfaglig arbeid er kvinner som har vært yrkesaktive over lengre tid. For disse vil det ofte være problematisk å ta relevant yrkesutdanning på heltid. Det er derfor nødvendig at det gis mulighet for å ta utdanning på deltid. Dersom det etableres desentralisert opplæring for barne- og ungdomsarbeider og omsorgsarbeider (jf. forslag under kap. 10.1.1.), foreslår arbeidsgruppa at kommunene må motivere ufaglærte til å ta slik utdanning og andre relevante § 20-kurs. Dette forutsetter at det bevilges midler, og at arbeidsgiver gir nødvendige permisjoner.

3. Generelt

Det er viktig at kommunene sikrer tilgang på kompetanse fra 2. og 3.-linjetjenesten. Fylkeskommunenes habiliteringstjenester skal bidra med kompetansehevende tiltak rettet mot tilsatte i kommunene, og vil også være viktige bidragsytere når det gjelder veiledning. Arbeidsgruppa ser det som nødvendig at også kommunene bygger opp egen veiledningskompetanse, relatert til på-jobben-trening-programmer. I tillegg er det viktig med kompetanse i evaluering av egen faglig virksomhet.

10.3 Konsekvenser

Arbeidsgruppas konklusjoner og tilrådinger vil medføre konsekvenser for både praktisk planlegging av studiekapasitet, og for økonomiske ressurstilførsler.

10.3.1 Praktiske og kapasitetsmessige konsekvenser

Arbeidsgruppas handlingsplan konkluderer på de fleste områder med at utdanningskapasiteten er for lav, når det gjelder relevante helse- og sosialfaglige utdanninger. Det må derfor foretas en ekstraordinær satsing slik at utdanningskapasiteten kommer opp på et nivå som sikrer personer med psykisk utviklingshemming kompetent bistand. Det er vanskelig for arbeidsgruppa å se hvordan problemområdet vi er bedt om å utrede, kan forbedres innenfor de eksisterende økonomiske rammer. Dette er ikke mulig, da det etter utvalgets oppfatning må satses på flere strategier samtidig:

1. Oppbygging av grunnutdanning og høgskoleutdanning som skal sikre forsvarlig og framtidsrettet rekruttering.

2. Ekstra innsats for å gi grunnutdanning/videreutdanning til personer som allerede er i arbeid innenfor tjenestetilbudene for psykisk utviklingshemmede.

3. På-jobben-trening-programmer slik som beskrevet i kap. 3.3.

4. Etterutdanning for personer med grunnutdanning eller høgskoleutdanning for ytterligere å forbedre tjenestetilbudene gjennom ny kunnskap.

De store behovene for kapasitetsforbedring for å redusere det store innslaget av ufaglærte innenfor dagens omsorg, tilsier at det må skje en betydelig satsing på de to første områdene, men arbeidsgruppa vil også understreke at det er et stort behov for strakstiltak rettet mot ufaglærte som er i arbeid. Det er i denne sammenheng behov for en ekstra statlig innsats for å få i gang prosjekter med på-jobben-trening i kommunene. Dette betyr ikke at etterutdanning er uvesentlig, men innsatsen må reguleres innenfor ordinære rammer for kompetanseheving i kommunene. Innenfor disse rammene er det mulig å foreta omprioriteringer.

Stikkprøver fra noen kommunale budsjetter viser at det kan være store variasjoner mellom de enkelte etaters muligheter til å gi de ansatte etterutdanning. I en kommune varierer posten kurs og etterutdanning fra kr. 800,- pr. ansatt i en etat til kr. 10.000,- pr. ansatt i en annen etat. Teknisk etat har i denne kommunen 4 ganger høyere etterutdanningssats pr. ansatt, enn helse- og sosialetaten. Det kan ikke påstås at tallene er representative, men som eksempel viser de at det kan være behov for en totalvurdering på kommunalt nivå når det gjelder prioritering av etterutdanning. I en slik vurdering bør arbeidet med psykisk utviklingshemmede ha høy prioritet.

Når det gjelder tiltak innen utdanningssystemet, vil arbeidsgruppa sette fokus på de to første satsingsområdene, og vi står overfor en meget vanskelig oppgave med å beregne kapasitetsbehovet, og dermed kostnadene ved satsingen. Det er vanskelig å skaffe opplysninger om stabilitet når det gjelder ufaglærte i dagens stillingsstruktur. Vi regner med at arbeidsmarkedssituasjonen medvirker til at den lokale tjeneste for personer med psykisk utviklingshemming fanger opp mange arbeidstakere som egentlig ønsker seg en annen arbeidsplass.

Dersom mulighetene på arbeidsmarkedet endres kan dette føre til stor avgang, og behovet for nyrekruttering til stillingene øker. Hvis arbeidsmarkedet fortsatt blir preget av stabil arbeidsledighet vil avgangen bli tilsvarende mindre, og rekrutteringsbehovet bli lite. Men til gjengjeld vil det bli stort behov for å gi utdanning til dem som allerede er i arbeid.

For i det hele tatt å kunne gi konkrete råd om opptrapping og strategivalg, har arbeidsgruppa valgt noen premisser for kapasitetsberegning. Disse må baseres på sannsynliggjøring, og ikke på faktiske data. Premissene må også legges ut fra handlingsmål.

Arbeidsgruppa har valgt følgende premisser:

10.000 stillinger som i dag er bemannet med ufaglærte, skal innen år 2000 bemannes med personer som har utdanning.

Opptrappingen av utdanningskapasitet må nødvendigvis ta noe tid. Først vil det gå med 1-2 år før alle politiske beslutninger er tatt, inklusive planprosessen som skal til for å forbedre studieøkningen, og til å utvikle utdanningsinstitusjonenes kompetanse og kapasitet. Ekstrainnsats for å heve utdanningsnivået, både for voksne som allerede er i stillinger og for nyrekruttering, må derfor iverksettes over en 5-årsperiode fra 1995 til år 2000.

Minst 25% av disse stillingene må besettes av personer som har utdanning på høgskolenivå.

Dette innebærer at en fram til år 2000 må utdanne 2.500 flere vernepleiere, barnevernpedagoger, sosionomer, ergoterapeuter og fysioterapeuter enn i dag, som forutsettes å gå inn i stillinger i direkte arbeid med psykisk utviklingshemmede. I og med at dagens utdanningskapasitet også rekrutterer til administrative stillinger og til andre tjenester, spesielt barnevern, synes det å være realistisk med en økning i utdanningskapasiteten innen sosial- og helsefaghøgskolene på minst 500 studieplasser årlig.

Naturlig avgang fra gruppen ufaglærte fram til år 2000 antas å være ca. 50%

Tallet kan synes satt for høyt, i og med at inntrykket for tiden er at det er stor stabilitet i gruppen ufaglærte. Avgangen fra stillinger knyttet til tjenestetilbudene for psykisk utviklingshemmede oppleves som foruroligende stor, når det gjelder faglærte, slik at det i kommunene kan oppleves som større fare for tilgang på ufaglærte, enn avgang. Arbeidsgruppa forutsetter imidlertid at det blant unge arbeidstakere vil bli stor avgang hvis utdanningsmulighetene forbedres. Videre har vi inkludert i avgang en gruppe arbeidstakere som vi forutsetter ikke vil ta utdanning under noen omstendigheter. Det betyr at målsettingen om at alle stillinger bør bemannes med faglærte, ikke kan realiseres.

I noen kommuner meldes det om en gjennomsnittsalder i gruppa ufaglærte som tilsier at en kan forvente en større avgang på grunn av alder innenfor denne sektor, enn for andre yrker. Dette gjelder særlig kommuner som har tilsatt mange fra det tidligere HVPU. Det er også viktig å peke på, i en vurdering av muligheter for avgang, at det dreier seg om en funksjon i samfunnet som må regnes som sterkt fysisk og psykisk belastende. Avgang på grunn av svekket helse eller behov for attføring, må tillegges vekt i denne vurdering.

Avgang i perioden fram til år 2000 skal erstattes med nyrekrutterte, fortrinnsvis med personer som har gjennomgått videregående skoles fagutdanning innenfor omsorgs- og oppvekstfag.

Disse nye fagutdanningene, som er beskrevet tidligere i innstillingen skal, i likhet med andre fag, gis som en kombinasjon av skole og praksisplass. En må forvente at lærlingetiden også skal tas innenfor tjenesteområdet for psykisk utviklingshemmede. På litt lengre sikt vil det bety en 50/50 fordeling mellom skoleplass og praksisplass. Dette er gjennomsnittsberegninger som ikke stemmer med realitetene, i og med at elevene skal gå to år i videregående skole, dernest være lærling i to år.

Dette innebærer at i en opptrappingsperiode på 5 år, vil det de første årene være stort behov for elevplasser. Senere vil behovet være størst for lærlingeplasser. Det er svært viktig at en i planlegging tar hensyn til dette forholdet, spesielt er det viktig at behovet for veiledning blir ivaretatt tilfredsstillende på praksisstedet. Det er vanskelig å se at vi kan lykkes med å gi god utdanning uten at tilgangen på høgskoleutdannet personale på arbeidsplassen styrkes vesentlig.

Til tross for et mulig skjevt opptaksbehov, vil en ut fra disse beregninger ha behov for 500 elevplasser og 500 praksisplasser årlig, i den foreslåtte planperiode. Dette dreier seg om elevplasser rettet inn mot tjenester overfor personer med psykisk utviklingshemming. Ut over dette har samfunnet en rekke oppgaver innenfor omsorg og oppvekst som kommer i tillegg til dette stipulerte kapasitetsbehovet.

De øvrige 25% av voksne ufaglærte tilsatte må få fagutdanningi videregående skoles regi innenfor Omsorgsarbeiderfaget, Barne- og ungdomsarbeiderfaget, eller tilsvarende fag.

For disse voksne elevene er det viktig å finne løsninger som kombinerer skole og arbeid. Det er åpenbart behov for å utvikle planer som avviker fra den tradisjonelle modell som gjennomføres i den videregående skole. Utdanningen vil sette krav til både kapasitet ved de videregående skoler, og til den faglige veiledning som må skje på arbeidsstedet. Ut fra samme gjennomsnittlige beregningsmåte som er gjort ovenfor, vil det også på dette området være behov for en utdanningskapasitet på 500 elever årlig i en 5-års periode fra 1995 – 2000.

Denne utdanningen skiller seg fra de øvrige fordi den klart må komme som tillegg til den generelle elevkapasiteten. De øvrige kapasitetsøkninger kan muligens reguleres gjennom prioriteringer innenfor en gitt størrelse av elevkapasitet. Innenfor høgskolesektoren kan en f.eks. øke tilgangen på vernepleiere på bekostning av en annen studieretning. Samme prinsipp kan anvendes for å regulere utdanningskapasitet innen videregående skole. Men for voksne, som allerede er i arbeid, må det bli en satsing som kommer i tillegg for å avhjelpe et akutt behov for kompetanseheving.

Arbeidsgruppa har i forbindelse med sin utredning, hatt store vansker med å forholde seg til at det parallelt med vårt arbeid, skjer store strukturelle endringer på utdanningssektoren, som vi ikke har innflytelse på. Arbeidsgruppa er nedsatt av Sosial- og helsedepartementet, mens det er Kirke-, utdanning- og forskningsdepartementet som foretar de store planendringene, spesielt i forbindelse med Reform-94.

Arbeidsgruppa har en følelse av at toget har gått i ekspressfart. Sentrale kompetanseområder, som skal etableres i et nytt utdanningsystem, har vi ut fra vårt mandat ikke hatt innflytelse på. Dette gjelder oppbyggingen av de sentrale fagene, Omsorgsarbeider og Barne- og ungdomsarbeider i videregående skole, og kapasitetsberegninger i forhold til disse. I enda større grad gjelder det spørsmålet om å gi voksne tilsatte innen den sektor vårt mandat omfattes av, tilgang til videregående skoles opplæring.

Vi har registrert at fylkeskommunen i sin planlegging forutsetter at utdanning rettet mot voksne skal reduseres kraftig. Finansieringen av Reform-94, der hovedmålet er å gi alle ungdommer i alderen mellom 16-19 år tilbud om videregående skole, går på bekostning av andre tilbud, spesielt tilbud rettet inn mot voksne. Skoler som har basert sin virksomhet på voksenopplæring, trues med kraftig reduksjon eller nedleggelse.

Etter arbeidsgruppas mening er en slik politikk stikk i strid med behovene samfunnet har for kompetanseforbedring på det området arbeidsgruppen har fått mandat til å utrede. Vi har utredet et kapasitetsbehov som utelukkende dreier seg om personer som allerede er i arbeid, men som må få mulighet til å kvalifisere seg for stillingen gjennom en kombinasjon av praksis og utdanning på videregående skoles nivå. I tillegg er det høyst aktuelt å tilby elevplasser, som er nødvendig for å sikre nyrekruttering til tjenestene overfor mennesker med psykisk utviklingshemming, også til voksne mennesker.

Arbeidsgruppa er av den oppfatning at helse- og sosialfaglig utdanning egner seg godt i voksen alder. Dette fordi en i tillegg til kunnskap om den psykisk utviklingshemmedes behov, også kan dra nytte av sin livserfaring, som både inkluderer ideologiske refleksjoner og forståelse av normalitet og livskvalitet. Dette er en nyttig handlingskompetanse ervervet i et videre perspektiv enn det 16 – 19 åringer har muligheter til.

For å imøtekomme det økte utdanningsbehovet, må høgskoler og videregående skoler selv ha kompetanse.

Alle opptrappingsplaner for undervisning må ta hensyn til hvilken kapasitet skoleverket har til å mobilisere lærere som kan formidle den kunnskap studiene krever. Spesielt er det grunn til å sette fokus på videregående skoles kapasitet. Omstruktureringen i forbindelse med Reform-94 kan føre til at dette skoleslaget får overskuddskapasitet på lærere som blir overflødige, men underskudd på kompetanse som skal dekke de nye fagområdene. Utdanning rettet inn mot tjenester for personer med psykisk utviklingshemming er et slikt nytt fagområde. Det er nærliggende å anta at dette problemet kan løses på to måter:

• enten gi personale som blir overflødig innenfor et fagområde, tilbud om stilling innenfor nytt fagområde. Tjenestemannslover og arbeidsmiljølov gjør denne løsningen sannsynlig. Denne løsningen kan føre oss langt bort fra det nødvendige innhold som utdanningen krever. Det kan gi oss en utdanning som ledes av personer med utilstrekkelige kvalifikasjoner, med tilsvarende faglig standard hos eleven.

• eller rekruttere lærere blant dem som har spesiell utdanning og bakgrunn for å kunne undervise innenfor aktuelle fagområder. Dette kan innebære at skolene kan bli en trussel mot det spinkle omsorgssystem kommunene møysommelig har bygd opp. Underskuddet på høgskoleutdannet personale i nærkontakt med den psykisk utviklingshemmede kan bli enda større enn nå, hvis skoleverket blir stående som en magnet i systemet.

Arbeidsgruppa ser ingen annen løsning på dette dilemmaet enn å satse på god etterutdanning for det personalet som skal forestå undervisningen innen omsorgs- og oppvekstfagene. Hvordan dette skal gjøres, og hvilket innhold etterutdanningen må ha, forutsetter vi må være gjenstand for særskilt utredning der høgskolene bør spille en sentral rolle. Arbeidsgruppa har pekt på en del sentrale innholdskomponenter både på grunnutdanningsnivå og høgskole og universitetsnivå, og disse må også være retningsgivende for etterutdanningstilbudene for lærere i den videregående skole.

10.3.2 Økonomiske konsekvenser

Ut fra de forslag som arbeidsgruppa har lagt fram, vil det være mulig å overslagsberegne kostnader ved de ulike studiealternativene.

Videregående skole – ordinære skoleplasser

Kostnadene ved å gi et fullverdig skoletilbud for alle i aldersgruppa mellom 16 og 19 år er allerede avklart. Samfunnet er beredt til å bære disse kostnadene. Opptak av elever til utdanninger som er spesielt innrettet mot omsorg- og oppvekstsoppgaver i samfunnet, vil i prinsippet ikke medføre merkostnader. Det dreier seg i stedet om hvor høy prioritet disse studieretningene vil få i forhold til andre. I stedet for at dette blir et økonomisk prioriteringsspørsmål, vil det bli tale om å bruke politiske styringsmekanismer for å få utdanningen opp på det nivå samfunnet krever.

Videregående opplæring – lærlingeplasser

Når fagutdanningene på videregående skoles nivå forutsettes å være en kombinert skole/praksisutdanning, krever det lærlingeplasser. Alle godkjente lærekontrakter i fag under lov om fagopplæring i arbeidslivet (LFA) kvalifiserer for tilskudd til lærebedrifter. Tilskuddene kommer automatisk fra stat og/eller fylkeskommune. (Vedlegg 2: Tilskuddsordninger)

Videregående skole for voksne

Arbeidsgruppa har forutsatt at dette dreier seg om et opplæringstilbud, med basis i nåværende § 20 i lov om fagopplæring, som ubetinget vil kreve ekstra økonomisk innsats. Det skal, etter arbeidsgruppas forslag, utdannes 2.500 voksne som er i slik arbeidssituasjon. Skoleverket må, i likhet med den ordinære fagutdanning, stå for 2 års utdanning i tillegg til elevenes praksis.

Høgskoleutdanning

Her er det forutsatt en studentøkning på 500 studieplasser pr. år i perioden 1995 – 2000. Med utgangspunkt i en utgift pr. studieplass på ca. kr. 45.000,-vil dette gi en økt kostnad pr. år i perioden på ca. kr. 22,5 mill. Da er utgifter til undervisningslokaler ikke medregnet. Arbeidsgruppa har ingen forutsetninger for å kunne si at dette må finansieres gjennom nye midler. Økningen i studiekapasitet for det aktuelle tjenesteområdet kan skje ved å omfordele studieplasser.

10.4 Forslag til prioriteringer

Arbeidsgruppas forslag til handlingsplan peker på mange viktige satsingsområder når det gjelder relevante tiltak for kompetanseheving. Vår oppfatning er at de foreslåtte tiltakene må effektueres fra ulike hold, og at flere parallelle løp må virke samtidig. Dette er nødvendig for kunne nå hele spekteret av personell som arbeider med personer med psykisk utviklingshemming.

Med utgangspunkt i mandatet mener arbeidsgruppa at det først og fremst er de ufaglærte som allerede er i stillinger som bør prioriteres høyest. Arbeidsgruppa har foreslått at det bevilges 5 mill. kroner over statsbudsjettet over en 5-årsperiode for å imøtekomme de store behovene for opplæring blant de ufaglærte i kommunene. Dette må betraktes som et strakstiltak som kan iverksettes i samarbeid med kommunene. Med de erfaringer som allerede er gjort i Sørum-prosjektet bør det være mulig å utvikle gode på-jobben-trening-programmer som kan iverksettes raskt. Dette vil være et viktig tiltak for de som trenger det mest.

Når det gjelder tiltak innenfor utdanningssystemet har vi som nevnt i kap. 6.1. store forventninger til de nye utdanningene som lanseres i f.b.m. Reform-94. Disse utdanningene bør, etter arbeidsgruppas vurdering, prioriteres høyt når det gjelder § 20-tiltak. Dette er viktig med tanke på alle ufaglærte som allerede er i stillinger, og hvor majoriteten er kvinner.

Når det gjelder tiltak innenfor høgskolesystemet har arbeidsgruppa satt fokus på utdanningskapasiteten, som etter vår mening er alt for lav når det gjelder relevante helse- og sosialfaglige utdanninger. Her må det foretas en betydelig satsing for at utdanningskapasiteten skal komme opp på et nivå som monner. Dette er et satsingsområde som må prioriteres høyt, fordi det også har betydning for de foreslåtte på-jobben-trening- programmene, som er avhengig av dyktige veiledere. Som strakstiltak foreslår arbeidsgruppa at de desentraliserte deltidsstudiene i vernepleie som ikke tok inn nye studenter i 1993, gis anledning til å ta inn nye studenter i 1994. Dette vil være et viktig tiltak både med tanke på dem som allerede er i stillinger, og for å sikre høgskoleutdannede i distriktene.

Når det gjelder videreutdanning på høgskolenivå har arbeidsgruppa pekt på behovet for å få etablert utdanningstilbud som favner alle høgskoleprofesjoner, og vi vil i denne sammenheng prioritere videreutdanningstilbudet Kommunalt arbeid med funksjonshemmede. Dette videreutdanningstilbudet er i tråd med HVPU-reformens intensjoner om normalisering og integrering av funksjonshemmede.

Til slutt vil vi påpeke nødvendigheten at det fortsatt bevilges midler til FoU-arbeid, både i regi av Sosial- og helsedepartementet og forskningsinstitusjoner. Vi vil også påpeke viktigheten av at rapporter og erfaringer fra gjennomførte forskningsprosjekter blir spredt til kommunene. Dette kan f.eks. gjøres ved at det arrangeres seminarer for kommunalt ansatte.