5 Kommunale behov for kompetansehevende tiltak

5.1 Innledning

Som nevnt i kap. 1.1., var det stor mangel på personer med helse- og sosialfaglig utdanning innen HVPU. Når det gjelder ansatte innen omsorgssektoren i kommunene, er det også personell uten formalkompetanse som utgjør majoriteten. Lønnsstatistikken for 1989 viser at det var 101 566 fast ansatte i offentlig helse- og sosialtjeneste uten helse- og sosialfaglig utdanning. I tillegg kommer 5 608 personer med ukjent utdanning. Dette utgjør nesten 57% av alle fast ansatte i denne sektoren.

I følge Gjærevollutvalget er det grunn til å tro at det er atskillig flere uten helse- og sosialfaglig utdanning enn det statistikken viser, siden kun de med fast forpliktende arbeidsforhold blir registrert. Ca. 72% av de ansatte som ikke har helse- og sosialfaglig utdanning arbeider i direkte kontakt med brukerne. Dette understreker et omfattende behov for kompetansehevende tiltak i kommunene for dem som allerede er i et ansettelsesforhold.

5.2 Aktuelle undersøkelser

Arbeidsgruppa har ikke hatt mulighet til å kartlegge hvilke opplæringsbehov kommunalt ansatte som arbeider med mennesker med psykisk utviklingshemming har, da dette er en omfattende og tidkrevende prosess. En har derfor valgt å se på de kartlegginger som er foretatt. Etter det en har erfart, er det gjort få slike kartlegginger. Nordlandsforskning har gjort en kartlegging i f.b.m. evaluering av Habiliteringstjenesten i Nordland, og Habiliteringstjensten i Hedmark har gjort en lignende kartlegging i Hedmarkskommunene i f.b.m. planlegging av opplæringsvirksomhet rettet mot kommunalt ansatte.

Arbeidsgruppa har valgt å tolke de resultater som har framkommet i disse undersøkelsene som indikatorer på fagområder hvor det er nødvendig med en generell kompetanseheving.

Nordlandsforskning:

Nordlandsforskning prøver i sin undersøkelse å få inntrykk av hvilke opplæringsområder som bør ha prioritet. Svarene viser at Målrettet miljøarbeid er det høyest prioriterte opplæringsområdet. Dernest følger Rettssikkerhet og Språk/kommunikasjon. Undersøkelsen har listet opp en rekke temaer. Vi merker oss at temaet Normalisering/integrering, det overordnede prinsipp i reformen, overhodet ikke er kommet med i prioriteringen. Det samme gjelder temaene Rammebetingelser og Organisatoriske forhold.

Undersøkelsen har sin begrensning. Det er ingen representant fra kulturetat og sentraladministrasjon med i undersøkelsen. Derfor finner vi ikke Tilrettelegging av kulturtilbud og fritid og Rammebetingelser som prioriterte opplæringsområder. Rapporten påpeker at svarene ikke uten videre kan tolkes som kommunenes reelle behov for opplæring.

Habiliteringstjenesten i Hedmark:

Habiliteringstjenesten i Hedmark viser gjennom sin kartlegging flere paralleller med Nordlandsforskning, men skiller seg ut ved å liste opp flere opplæringstemaer og ved at respondentene kommer fra yrkesgrupper med tettere tilknytning til praksisfeltet. I denne undersøkelsen er også Målrettet miljøarbeid høyest prioritert sammen med temaene Konfliktdemping, Rettssikkerhet og Språk/kommunikasjon. Av temaene som ikke ble tatt med i Nordlandsundersøkelsen, men som i Hedmark har fått høy prioritet er temaene Sosialt nettverk, Seksualitet, Løsrivelsesproblematikk og Arbeidsetikk.

I undersøkelsen i Hedmark ble det også spurt om kommunene hadde utarbeidet opplæringsplaner for sine ansatte, og på dette spørsmålet svarte kun 4 av 22 kommuner at de hadde utarbeidet opplæringsplaner.

Denne type undersøkelser kan være nyttige som planleggingsgrunnlag for etterutdanning, men planlegging ensidig på grunnlag av enkeltpersoners umiddelbare behov kan gi en fragmentert kompetanseoppbygging. Det er viktig å gi yrkesutøverne et helhetsperspektiv på sin funksjon.

5.3 Arbeidsgruppas synspunkter

Hovedmålet med all behandling og opplæring må være å etablere en best mulig livskvalitet for tjenestemottakeren, og bidra til at alle på best mulig måte kan nyttegjøre seg samfunnets goder.

Miljøarbeid:

Noen utviklingshemmede har små forutsetninger for å kunne mestre utfordringene i samfunnet uten tett oppfølging og kontinuerlig tilstedeværelse av personell. Andre har behov for strukturert opplæring i forhold til visse ferdigheter med tanke på: uavhengighet, kommunikasjon, sosialisering eller ulike aktiviteter i dagliglivet. Noen vil vanskelig kunne tilegne seg slike ferdigheter uten at opplæringen blir spesielt tilrettelagt og gjennomført på en strukturert måte. Slike opplæringstiltak bør ha klart definerte mål og tidsperspektiv, og krever kunnskap og innsikt i ulike metoder innenfor feltet miljøarbeid. I tillegg forutsetter de gode kunnskaper i observasjon, målbeskrivelse og evaluering, og at opplæringen er preget av stabilitet og kontinuitet.

Den viktigste miljøarbeiderkunnskap er imidlertid å kunne trekke seg tilbake fra den aktive rolle. Den psykisk utviklingshemmede er i historisk perspektiv tillagt en rekke roller. I vår moderne omsorg snakker vi ikke bare om pasient, dvs. en syk, men vi omtaler også den som skal hjelpes som klient, som betyr alltid avhengig. Miljøarbeideren står ofte i veien for den psykisk utviklingshemmede med sine målsettinger, sin struktur og sin store iver for å hjelpe. Fordi man er betalt for det, må man også vise sin dyktighet, og resultatet blir ofte en systematisk opplæring til hjelpeløshet og avhengighet til klientstatus på livstid.

Å skape et hjem:

Hjemmet kjennetegnes ved at det er en privat arena som gir en fysisk ramme for privatliv, utfoldelse, rekreasjon og avkobling, og samliv med og nærhet til andre. I hjemmet bestemmer vi normer og rutiner selv. Yrkesutøverens oppgave er å arbeide på en slik måte at den utviklingshemmede får anledning til å oppleve hjemmet som sitt eget, men også lære å fungere i eget hjem. Hjemmet må skapes i samarbeid med den som bor der, og ofte også i samarbeid med familien.

Sosial deltaking:

Mange evalueringsundersøkelser om integrering viser svikt når det gjelder sosial deltaking. Integrering i samfunnet ble politisk manifest på 1960-tallet, men bare skoleverket lovfestet integreringen. OECD legger nå fram en rapport om funksjonshemmede i Europa. Et av bidragene i denne rapporten er en evaluering av den norske modellen for kompetansespredning gjennom oppbygging av kompetansesentra. Tambartun senter for synshemmede er blitt evaluert. I denne rapporten svarer alle involverte parter som skoleadministrasjon, PP-tjeneste, lærere og foreldre svært positivt på spørsmålet om man har lyktes med å gi blinde barn i Norge et godt tilbud i det lokale skoletilbud. 70-80% av respondentene syntes at vi har Bra til Svært bra læringsresultat. Men når det stilles spørsmål om man har lyktes med sosial og kulturell integrering viser svarene det motsatte. Da svarer 60-70% fra Bra til Dårlig. Dette gjelder blinde barn, og det er god grunn til å tro at tallene ikke ville bli annerledes overfor gruppa psykisk utviklingshemmede. Sannsynligvis er problemet med mangelfull sosialisering, kulturell deltaking og tilhørighet mye større i denne gruppa.

Tilrettelegging og bistand til aktiviteter utenfor hjemmet vil være et sentralt arbeidsområde. Her kan eksempelvis nevnes bistand til innkjøp, deltakelse i sosiale tilstelninger og ulike fritidsaktiviteter. Hjemmetjenesten har liten erfaring med å arbeide utadrettet mot nettverk, naboer, nærmiljø og lokalsamfunn. Dette krever utvikling av relevante strategier, slik at den utviklingshemmede ikke står i fare for å bli isolert og ensom. Erfaringer med reformen så langt har vist at psykisk utviklingshemmede har reelle problemer med vanlig sosial deltaking, og at det kreves tilpasning i nærmiljøet for at integrering skal oppnås.

Holdninger og etikk:

Omsorgsytere vil ofte komme i situasjoner hvor balansen mellom overdreven grensesetting og unnfallenhet vil bli vanskelig å finne. Mange psykisk utviklingshemmede har ikke forutsetninger for å uttrykke sine ønsker og behov eller å forstå konsekvensene av sine handlinger. Dette stiller store krav til de ansatte, da etiske dilemmaer som det å foreta valg på vegne av den psykisk utviklingshemmede vil være en del av hverdagen. Det blir derfor viktig å bevisstgjøre og kvalifisere de ansatte til å foreta best mulige valg. Etiske retningslinjer i arbeid med psykisk utviklingshemmede er for øvrig utførlig beskrevet i NOU 1991: 20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming.

En god etisk kompetanse er som nevnt en grunnleggende forutsetning i alt omsorgsarbeid for å kunne yte fullverdige tjenester overfor den enkelte bruker. I arbeid med psykisk utviklingshemmede må grunnholdningen, som et minimum, innbefatte at en godtar psykisk utviklingshemmede som likeverdige med andre mennesker, og at en har respekt for deres personlige integritet. Personellets holdninger er av avgjørende betydning for kvaliteten på omsorgsutøvelsen. NOU 1991: 20, understreker betydningen av kompetanseutvikling og opplæring av personell når det gjelder rettssikkerhetsaspektet. Dette for å kunne mestre de vanskelige beslutingssituasjonene på en betryggende måte. Arbeidsgruppa mener at en vektlegging av dette aspektet må være helt sentralt i opplæringen av omsorgspersonell.

Tverrfaglig samarbeid:

Omsorgsytere vil alltid være i en arbeidssituasjon der det forutsettes samarbeid med andre yrkesgrupper, uansett på hvilket nivå en arbeider. Intensjonen i en kommunal omsorgs­modell tar utgangspunkt i et helhetsperspektiv for den enkelte bruker. I denne omsorgsmodellen er det mange ulike aktører med forskjellig profesjon som sammen skal ivareta helhetsperspektivet. Både psykisk utviklingshemmede og andre må ofte lide under at personellet ikke kan eller vil samarbeide og utøve sin funksjon i dette helhetsperspektivet. Innenfor habilitering står også tverrfaglig samarbeid helt sentralt. Samarbeidsperspektivet må derfor tillegges stor vekt, ikke bare som teoretisk gruppedynamisk kunnskap, men også gjennom praktisk trening.

5.4 Sammendrag

Behovsregistreringene som er gjort i Hedmark og Nordland fylker må kun betraktes som indikatorer på hvilke behov for kompetanse og opplæring kommunalt ansatte har. Kartleggingene gir et viktig signal om at opplæringsbehovet er omfattende og sammensatt. Kartleggingen i Hedmark har dessuten vist at kommunene ikke er flinke nok til å utarbeide systematiske opplæringsplaner, dette til tross for at det overveiende flertall av de ansatte i helse- og sosialetatene er ufaglærte. Målrettede opplæringsplaner er et nødvendig virkemiddel, og et godt verktøy i kartlegging av kompetansebehovet i kommunen.