6 Utdanningssystemet

I dette kapitlet vil begrepene grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning bli brukt på alle nivåer i utdanningssystemet. Begrepene blir brukt for å beskrive innholdet i den enkelte utdanning og blir således tillagt ulikt innhold, avhengig av hvilket nivå i utdanningssystemet som beskrives.

6.1 Videregående skoler

6.1.1 Yrkeskompetanse og studiekompetanse

Fra høsten 1994 vil det bli innført ny struktur i videregående skole, som innebærer følgende endringer når det gjelder yrkeskompetanse og studiekompetanse:

• 3-årig videregående opplæring skal normalt føre fram til studie- eller yrkeskompetanse.

• For yrkesutdanningene vil det være formulert en sluttkompetanse som beskriver den totale kompetanse for et fullstendig opplæringsløp.

• For fag under lov om fagopplæring i arbeidslivet, gir opplæringsrådene forslag til den del av sluttkompetansen som utgjøres av yrkesfagene. Sammen med de felles allmenne fagene legges dette til grunn når departementet fastlegger hva sluttkompetansen skal være.

• Sluttkompetansene og læreplanens generelle del vil være det viktigste utgangspunkt for læreplangruppenes arbeid. Læreplanene bygges opp i forhold til sluttkompetansen.

• § 20 i lov om fagopplæring i arbeidslivet gir rett til å avlegge fag- eller svenneprøve utenom læreforhold for dem som har minst 25% lengre allsidig praksis i faget enn læretiden. Denne retten gir voksne anledning til å oppnå formell kompetanse innenfor sitt fagområde.

Hovedgrunnlaget for studiekompetansen skal være fullført og bestått 3-årig videregående opplæring med grunnkurs, videregående kurs I og videregående kurs II eller fagbrev/svennebrev. Inkludert i grunnlaget for generell studiekompetanse skal være kunnskaper tilsvarende et bestemt nivå innenfor fagene norsk, engelsk, samfunnsfag, matematikk og naturfag.

6.1.2 Organisatoriske forhold

Det videregående skoleverket har en sterkt desentralisert struktur med mange små enheter spredt utover i distriktene. I gjennomsnitt er det omlag 25 videregående skoler pr. fylke. De fleste er kombinerte, med yrkesfag og allmennfag samlet på en skole.

Opplæring på videregående skoles nivå reguleres av lov om videregående opplæring, lov om fagopplæring i arbeidslivet og lov om voksenopplæring. De endringene som har interesse i denne sammenheng kan sammenfattes slik:

• Det innføres en lovfestet rett til 3 års videregående opplæring for alle mellom 16 og 19 år med korresponderende plikt for fylkeskommunen til å sørge for tilstrekkelig antall plasser.

• Fylkeskommunen pålegges i forskrift å skaffe plass til elever og lærlinger ut over de som er foreslått gitt rett til opplæring, for å gi tilbud til funksjonshemmede som trenger mer enn tre år, søkere som er over 20 år, og for et visst nødvendig omvalg.

• Antallet grunnkurs reduseres fra 109 til 13. Helse- og sosialfag utgjør et av grunnkursene.

• Den spesifikke yrkesspesialiseringen tydeliggjøres i VK I og særlig i VK II/bedrift.

• Det utvikles en generell overordnet læreplan som er felles for grunnskole, videregående opplæring og voksenopplæring, og som inkluderer opplæring i bedrift.

• Det utarbeides nye læreplaner for all opplæring på videregående skoles nivå. Fagene, nedfelt i læreplanene skal deles opp i mindre opplæringsenheter (moduler) for å kunne ivareta ulike gruppers behov for delkompetanse.

For fag under lov om fagopplæring i arbeidslivet innføres det en hovedmodell med 2 år i skole og resten av opplæringen i bedrift. Det skilles mellom en opplæringsdel og en verdiskapningsdel, og den samlede tiden fra påbegynt grunnkurs til avsluttet fagbrev tar inntil 4 år. Det utvikles sammenhengende læreplaner for hele opplæringsløpet i skole og bedrift. Dersom det ikke framskaffes nok lærlingeplasser, vil fylkeskommunen måtte arrangere opplæringen i skole.

6.1.3 Grunnutdanning

Når det gjelder grunnutdanningene i videregående skole, har arbeidsgruppa festet seg ved de utdanningsmuligheter som har direkte relevans til psykisk utviklingshemmede. Det er utdanningene:

• omsorgsarbeider,

• hjelpepleier, og

• barne- og ungdomsarbeider

Kilde: 

Omsorgsarbeider:

Omsorgsarbeideren skal, ut fra målsettingen for utdanningen, utføre arbeidsoppgaver i forhold til personer som har behov for bistand for å kunne fungere best mulig i samfunnet ut fra egne forutsetninger. Dette vil i praksis bety at psykisk utviklingshemmede vil være en viktig målgruppe for omsorgsarbeideren. Slik innstillingen om sluttkompetansene er formulert, tilkjennegir den et klart habiliteringsperspektiv. Dette er en styrke for utdanningen, selv om vi er klar over at mer tradisjonelle sider ved omsorgsarbeid, som pleie og stell, også er nødvendig i denne type utdanning. Men en ensidig vektlegging av disse områdene gir ikke omsorgsarbeideren gode nok muligheter til en enhetlig forståelse av menneskets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov, slik det er formulert i den overordnede målsettingen for opplæringen. Det mangler et sentralt perspektiv som er tatt med i WHO`s helsebegrep, hvor det heter fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle behov. Dette er et svært viktig perspektiv som også er vektlagt i norske offentlige dokumenter som omhandler ansvarsreformen.

Hjelpepleier:

Hjelpepleierutdanningen er en bred helsefaglig opplæring som krever selvstendig utøvelse og god innsikt i menneskets livssituasjon. Hjelpepleieropplæringen skal gi eleven praktiske, teoretiske og sosiale kunnskaper, ferdigheter og holdninger som setter han/henne i stand til å planlegge, gjennomføre og vurdere sitt arbeid i tråd med brukernes behov, samfunnets prioriteringer og gjeldende lover. Opplæringen skal gi ferdigheter i forebyggings-, behandlings-, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid i forhold til brukergrupper med ulike helseproblemer/funksjonsvansker. Personer med psykisk utviklingshemming er således en målgruppe for hjelpepleieren.

I likhet med målformuleringene for Omsorgsarbeiderutdanningen, mangler også her det kulturelle perspektivet som er helt sentralt innenfor arbeid med psykisk utviklingshemmede.

Barne- og ungdomsarbeider:

Utdanningen barne- og ungdomsarbeider er en spennende nyskapning som det er grunn til å knytte forventninger til. Dette er også en utdanning som kommer den psykisk utviklingshemmede til gode. Her er det enda tydeligere at begrepet kulturell mangler i målformuleringen. Det bør i særlig grad være i kulturetatenes interesse å rekruttere denne yrkesgruppen.

For psykisk utviklingshemmede er det viktig å ha barne- og ungdomsarbeidere som kan hjelpe brukeren til å dra nytte av eksisterende kulturelle tilbud og gjennom dette få en utvidet sosial ramme. Vi ser det derfor som positivt at det legges opp til at elevene først og fremst skal lære om de alminnelige utviklingstrekk og behov. Samtidig vil vi understreke at det i dette yrket, som i mange omsorgsyrker, er viktig å formidle den spesielle kunnskap om mennesker med fysisk, psykisk og sosial funksjonssvikt.

6.1.4 Videre- og etterutdanning

Hovedmodellen for yrkesopplæringen (fag underlagt lov om fagopplæring) med 2 år i skole og resten av opplæringen i arbeidslivet, vil føre til at partene i arbeidslivet og utdanningssystemet må utvikle et godt samarbeid. Innen dagens struktur finnes det 1/2-årig videreutdanningskurs for hjelpepleiere innen psykiatri, eldreomsorg, barsel og barnepleie og vernepleie. Hvordan mulighetene for videreutdanning blir i ny struktur, blir ikke avklart før læreplanene er fastsatt. Arbeidsgruppa mener likevel, ut fra de opplysninger vi har mottatt, at ny struktur i videregående skole vil gi gode muligheter for videre- og etterutdanning på videregående skoles nivå.

Med sin desentraliserte struktur og brede faglige og pedagogiske kompetanse, kan den videregående skole i tillegg til å ivareta opplæringen for ungdom mellom 16 og 19 år, bidra aktivt til kompetanseoppbyggingen i lokalt arbeidsliv. Ressurssentervirksomheten i videregående skole er flere steder en integrert del av skolens virksomhet i dag, ved at skolene tilbyr kurs til næringslivet. En bedre samordning av opplæring mellom skole og arbeidsliv som det legges opp til i Reform-94, vil i større grad måtte føre til at skolen blir et ressurssenter i lokalmiljøet.

Det utarbeides et sett læreplaner for opplæring på videregående skoles nivå. De samme læreplanene skal brukes både innenfor ordinær videregående opplæring, voksenopplæring og arbeidsmarkedsopplæring, enten opplæringen foregår i skole eller bedrift. Læreplanene deles inn i opplæringsenheter (moduler) som gir muligheter for å kunne tilby spesialsydde videre- og etterutdanningskurs innen voksenopplæring eller til institusjoner/bedrifter.

6.2 Høgskoler

6.2.1 Begrepene høgskole i helse- og sosialfag, og lærerutdanning

Som ledd i oppfølgingen av St.meld. nr. 40 (1990-91) Fra visjon til virke, er høgskolesektoren for tiden inne i en omfattende prosess, der målsettingen er en kraftig reduksjon i antall institusjoner. Dette skal skje gjennom sammenslåing av institusjoner til høgskolesentra. De regionale høgskolestyrene arbeider nå med forslag til høgskolesenterstruktur i hvert enkelt fylke. Når dette arbeidet er fullført, vil flere ulike profesjonsutdanninger være organisert innenfor samme institusjon.

Som en følge av denne omorganiseringsprosessen vil begrepene helsefaghøgskole, sosialhøgskole og lærerhøgskole sannsynligvis snart være foreldet. I denne utredningen vil vi derfor isteden benytte begrepene høgskoleutdanning i helse- og sosialfag og lærerutdanning.

6.2.2 Organisatoriske forhold

Høgskolesektoren i Norge omfatter i dag rundt 120 statlige utdanningsinstitusjoner. I tillegg kommer et antall private høgskoler. Et flertall av disse drives med statsstøtte. Høgskolene kan inndeles i følgende hovedkategorier:

• høgskoler for utdanning i estetiske fag/kunst

• pedagogiske høgskoler

• helsefaghøgskoler og sosialfaghøgskoler

• ingeniørhøgskoler

• distriktshøgskoler

En rekke av høgskolene gir utdanningstilbud på tvers av denne inndelingen. Som eksempel kan det nevnes at enkelte distriktshøgskoler gir tilbud både innen helse- og sosialfag og pedagogikk/spesialpedagogikk. Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag arbeider med revisjon av rammeplanene for alle helse- og sosialfagutdanningene. I dette arbeidet er målsettingen en nærmere samordning av de ulike grunnutdanningene. Dette skal skje ved at alle rammeplanene redaksjonelt utformes etter samme lest. Videre skal en tilstrebe at alle rammeplaner benytter det samme begrepsapparat, og det arbeides med å utvikle en felles teoridel for alle utdanningene. Det er ikke gitt som premiss for dette arbeidet at noen av utdanningene skal slås sammen.

6.2.3 Grunnutdanning

Helse- og sosialfag:

Alle yrkesgrupper med helse- og sosialfaglig høgskoleutdanning kommer i kontakt med psykisk utviklingshemmede som brukere/ klienter, og bør derfor ha en viss basiskunnskap om psykisk utviklingshemming og psykisk utviklingshemmedes behov på ulike områder. Slik basiskunnskap er det bare vernepleiere som får i grunnutdanningen. Yrkesgruppen er i tillegg den eneste som har spesialkompetanse når det gjelder sosialt arbeid/miljøarbeid overfor denne kategorien brukere av sosiale tjenester. Med bakgrunn i intensjonene i reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming, er det ønskelig at også sosionomer og barnevernpedagoger gis anledning til å skaffe seg bedre kompetanse for arbeid med psykisk utviklingshemmede enn det grunnutdanningen gir rom for.

Personer med psykisk utviklingshemming har som pasienter dels samme behov for behandling, pleie og omsorg som andre pasienter, og dels har de spesielle behov som har sammenheng med utviklingshemmingen. Begge hensyn skal ivaretas, både innen kommunehelsetjenesten, og spesialisthelsetjenesten. De psykisk utviklingshemmedes allmenne behov som pasienter tilsier at alle høgskoleutdannede helsearbeidere må ha noen basiskunnskaper om psykisk utviklingshemming, samt grunnleggende kompetanse i det å forholde seg til og kommunisere med denne brukergruppa. Dette gjelder yrkesgrupper som sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, radiografer og bioingeniører.

Fysioterapeuter og ergoterapeuter er svært relevante fagpersoner innenfor rehabilitering og habilitering, og vil i stor grad komme i kontakt med personer med psykisk utviklingshemming. Når det gjelder bioingeniører og radiografer er dette fagpersoner som arbeider noe mer på avstand fra den enkelte pasient enn de andre helsearbeidere med høgskolebakgrunn. De fleste bioingeniører har i hovedsak sitt arbeid ved laboratorier, men har ofte som oppgave å ta blodprøver og andre prøver av personer med psykisk utviklingshemming. Dette er en oppgave som stiller store krav til relasjonskompetanse.

Psykisk utviklingshemmedes spesielle behov som pasienter knytter seg til diagnoser og tilstander som stiller helsevesenet, og særlig spesialisthelsetjenesten, overfor store utfordringer. Det kan dreie seg om spesielle behov for psykiatriske tjenester eller somatiske helsetjenester. Særlig innen habilitering og rehabilitering er det et stort behov for spesialiserte tjenester overfor denne gruppa.

Med unntak av vernepleierutdanningen er det derfor behov for å styrke basiskunnskapen om psykisk utvikliningshemming innen alle helsefaglige høgskoleutdanninger. I tillegg bør det legges til rette for at høgskoleutdannet helsepersonell kan utvide og utvikle sine kunnskaper og kompetanse i behandling, pleie og omsorg av psykisk utviklingshemmede.

Pedagogikk:

I grunnskolen er allmennlærere helt dominerende som yrkesgruppe. I barnehagene er det i tillegg til førskolelærere en stor yrkesgruppe uten høgskoleutdanning. Verken allmennlærere eller førskolelærere får spesiell opplæring rettet mot psykisk utviklingshemmede gjennom sin grunnutdanning. Begge utdanningene har imidlertid spesialpedagogikk som delemner innenfor pedagogikkstudiet. Allmennlærerstudiet er nå utvidet til 4 år, og det kunne forventes at dette ga rom for forbedring av kunnskapsmengden om psykisk utviklingshemming. Fagplanene som nå utvikles synes imidlertid å gå i motsatt retning. For å styrke rene fagstudier synes spesialpedagogiske emner å bli borte fra studiet.

Barn med psykisk utviklingshemming har i dag en naturlig plass i norske skoler og barnehager. Det er dermed ønskelig at allmennlærere og førskolelærere også får en viss basiskunnskap om pedagogisk arbeid med psykisk utviklingshemmede gjennom sin grunnutdanning. Det er grunn til å presisere at dette ikke skal erstatte det store behovet for allmennlærere og førskolelærere med spesialpedagogisk kompetanse.

Når det gjelder skolefritidsordningen er denne inne i en oppbyggingsfase. Så langt har en liten oversikt over rekrutterings- og bemanningssituasjonen. Det er grunn til å tro at høgskoleutdannet personell som allmennlærere og førskolelærere vil være sentrale yrkesgrupper innenfor skolefritidsordningen. Dessuten vil dette være en arbeidsplass hvor også barnevernpedagoger og trolig også vernepleiere etter hvert vil være viktige yrkesgrupper. For disse vil kompetanse om tilrettelegging av miljøbetingelser være viktig.

Psykisk utviklingshemmede barn vil være en viktig brukergruppe av skolefritidsordningen. Alt høgskoleutdannet personell som arbeider innen skolefritidsordningen, bør derfor gjennom sin grunnutdanning få en viss basiskompetanse relatert til denne brukergruppen. Det er også ønskelig at en del av personellet har spesialpedagogisk kompetanse og spesialkompetanse når det gjelder miljø- og omsorgsarbeid overfor psykisk utviklingshemmede.

Kultur og fritid:

En viktig side ved HVPU-reformen er at mennesker med psykisk utviklingshemming skal gis samme muligheter til kultur- og fritidstilbud som andre. Dette innebærer at også utviklingshemmede er en viktig målgruppe for høgskolestudenter som tar utdanning innen kultur- og fritidsaktiviteter.

Når det gjelder høgskoleutdanninger innen kultur og fritid, er det to distriktshøgskoler som har utdanningstilbud innenfor disse områdene. Den ene er Telemark Distriktshøgskole som har utdanningstilbud innenfor fagene kultur og friluftsliv. Skolen har også utdanningstilbud innen idrettsfag. Den andre er Finnmark Distriktshøgskole som har utdanningstilbud i kulturfag. Også denne høgskolen har utdanningstilbud i idrettsfag.

Ved en rundspørring hos de ovennevnte høgskoler er det blitt opplyst at ingen av de aktuelle utdanningstilbudene inkluderer kunnskap om psykisk utviklingshemming, eller at studiene på noen som helst måte tar hensyn til at mennesker med psykisk utviklingshemming er en viktig målgruppe når det gjelder kultur- og fritidstilbud. Dette til tross for at flere av de aktuelle utdanningene tar sikte på å kvalifisere for arbeid i offentlig kulturadministrasjon på kommune- og fylkesplan.

I Studiehandbok for Telemark Distriktshøgskole 1993/94 heter det bl.a. at studiet passer for dem som vil kvalifisere seg for arbeid i kulturinstitusjoner, frivillige organisasjoner og som klubbarbeidere i ungdomsklubber.

6.2.4 Videre- og etterutdanning

Videreutdanning i spesialpedagogikk:

Både for førskolelærerutdanning og allmennlærerutdanning har det vært forutsatt at det i grunnutdanningen er innebygget en halvårsenhet i spesialpedagogikk, tilsvarende 10 vekttall. Med ytterligere en halvårsenhet, har studenten oppnådd 1. avd. spes.ped. Denne utdanningen er generelt rettet mot de mest alminnelige vansker læreren møter i skole og barnehage, og med en viss vektlegging av vansker knyttet til kommunikasjon, lese- og skrivevansker og matematikkvansker.

Som videreutdanning driver en rekke høgskoler også 2. avd. i spesialpedagogikk. Innholdet i denne utdanningen kan være spesialisert. Institutt for Spesialpedagogikk (tidl. Statens Spesiallærerhøgskole) har egen linje med vekt på evneretardasjon. Hamar lærerhøgskole har linje med vekt på psykisk utviklingshemming. Flere høgskoler gir tilbud om mer generell videreutdanning med linjevalg som sammensatte lærevansker o.l. Innenfor disse linjene kan studentene velge fordypningsområder. Trondheim lærerhøgskole tilbyr fordypningsområdet psykisk utviklingshemming, og studiet er innholdsmessig sammenlignbart med studiet ved Institutt for Spesialpedagogikk. Med grunnlag i 2. avdeling kan studentene gå videre til hovedfag ved universitetene i Oslo og Trondheim.

Med bakgrunn i endringen i lærerutdanningen, er det behov for en grundig gjennomdrøfting av om studiet i spesialpedagogikk må reorganiseres. Det er mulig innenfor den nye 4-årige lærerutdanningen å velge spesialpedagogikk som fag, og det kan innebære at studentene etter 4 år kan ha utdanning på 2. avd. nivå. Men spesialpedagogikk er, og bør fortsatt være, et praksisrelatert fag med stor vekt på å tilegne seg kunnskap og erfaring gjennom møte med eleven som skal nyttegjøre seg lærerens kompetanse.

Det er uklart hvordan en innenfor den nye modellen vil imøtekomme det relativt store praksisbehovet faget krever. Det ligger utenfor arbeidsgruppas mandat å gå inn i denne omfattende drøftingen. Det er imidlertid viktig å påpeke at vi her kan stå overfor en utvikling, som i stedet for å heve kompetanse om psykisk utviklingshemming, heller svekker den, sammenliknet med tidligere utdanningsmodell.

Videreutdanning i helse- og sosialfag:

I tillegg til videreutdanning i spesialpedagogikk, er det i dag to ulike videreutdanningstilbud på høgskolenivå som gir relevant kompetanse når det gjelder arbeid med psykisk utviklingshemmede. Det ene er et deltidsstudium ved Trondheim Helsefaghøgskole som gir 20 vekttall. Dette studiet retter seg mot kommunal tilrettelegging for funksjonshemmede.

Det andre er et deltidsstudium ved Namsos Sykepleierhøgskole og Oslo og Akershus Vernepleierhøgskole som også gir 20 vekttall. Dette studiet retter seg mot arbeid med autister og andre med omfattende funksjonshemming. I tillegg til de etablerte, er det flere videreutdanninger under planlegging:

Sosialdepartementet har gitt Østfoldforskning i oppdrag å lage forslag til rammeplan for videreutdanning i kommunalt arbeid med funksjonshemmede. Utgangspunktet for dette rammeplanarbeidet er å få utviklet tilstrekkelig kompetanse i kommunene for å kunne arbeide med planlegging, iverksetting og evaluering av tiltak for funksjonshemmede. Erfaringer fra slike opplegg viser at effekten av denne type kompetanseoppbygging har hatt innflytelse på organiseringen av kommunale tiltak.

Ved Oslo og Akershus Vernepleierhøgskole er det tatt initiativ til å planlegge et videreutdanningstilbud i tilrettelegging av arbeid. Bakgrunnen for dette initiativet er St.meld. nr. 39 (1991-92) Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon. I denne meldingen markeres et ønske om en sterkere satsing på integrering av yrkeshemmede i det ordinære arbeidslivet, med utgangspunkt i overordnede målsettinger:

Dette har sammenheng med de allmenne normaliserings- og integreringsprinsippene som ligger til grunn for politikkutformingen overfor personer med funksjonshemninger på en rekke samfunnsområder.

Ovennevnte videreutdanningstilbud retter seg mot fagpersoner som arbeider med arbeidstilrettelegging og arbeidstrening for særlig utsatte grupper yrkeshemmede. Det finnes i dag ikke noe relevant videreutdanningstilbud for disse fagpersonene.

6.3 Universiteter

6.3.1 Begrepene grunnutdanning og forskerutdanning

Grunnutdanning på universitetsnivå fører fram til en bestemt grad som f.eks. cand.med., cand.psychol., cand.paed. og cand.paed. spes. I denne sammenheng er lege-, psykolog- og pedagogutdanningene de sentrale, selv om tannlegestudiet, hovedfag i sykepleie, fysioterapi, ernæringsfysiologi og helsepolitikk også er aktuelle.

Forskerutdanningen bygger på en grunnutdanning. I forskerutdanningen legges det vekt på å gi en generell kompetanse i vitenskapelig tenkemåte, forskningsmetodikk og dataanalyse. I tillegg inkluderer utdanningen spesifikk metodeopplæring som er relevant for den enkeltes forskningstema, samt spesiell substans­kunnskap.

6.3.2 Organisatoriske forhold

Virksomheten ved landets universiteter og vitenskapelige høgskoler reguleres av Lov av 10. juni 1989 nr. 77, Om universiteter og vitenskapelige høgskoler). Etter universitetsloven er det Kongen som bestemmer hvilke grader den enkelte institusjon kan tildele, og departementet bestemmer hvilke fag eller emner som skal inngå i de eksamener som er grunnlag for en grad. Avdelinger/fakulteter utarbeider studieplaner som vedtas av styret/kollegiet ved institusjonen. Studieplanene for profesjonsstudiene skal oppfylle krav formulert i standarder eller formålsparagrafer som skal sikre nødvendig kompetanse for å oppnå offentlig godkjenning som yrkesutøver. Ikke alle universiteter gir tilbud om alle de ovenfor nevnte studiene.

6.3.3 Grunnutdanning

Etter en rundspørring ved universitetene i Bergen, Trondheim, Tromsø og Oslo synes det som om lite har skjedd etter at reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming trådde i kraft med hensyn til å undervise om psykisk utviklingshemming. Det er fortsatt ingen systematisk og målrettet undervisning på området. I grunnutdanningene for psykologer og leger er det lite obligatorisk undervisning som er spesifikt innrettet mot utviklingshemmedes behov, selv om mye av undervisningen selvsagt er relevant for arbeid med utviklingshemmede, på lik linje med andre grupper. Diagnostikk av tilstander som kan innebære utviklingshemming og kartlegging av funksjonsvansker inngår i utdanningene.

Ved lærestedene gis det i ulik grad ikke-obligatoriske undervisningstilbud om f.eks. behandlingsmåter ved alvorlige typer atferdsavvik, som hyppigst forekommer blant utviklingshemmede. Som eksempel kan nevnes at det medisinske fakultet ved universitetet i Oslo regelmessig arrangerer seminarer om psykisk utviklingshemming/mental retardasjon. På seminarene trekkes det inn eksterne fagfolk som psykologer, vernepleiere, fysioterapeuter o.l. med erfaring fra praksisfeltet. På seminarene legges det vekt på å demonstrere for studentene at arbeid med utviklingshemmede i stor grad er et tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Aktuelle temaer som blir belyst er psykiatri/atferdsvansker, kommunikasjon, kognitiv dysfunksjon, seksualitet/pubertet og tilleggshandicap.

6.3.4 Videre- og etterutdanning

Videreutdanning er kompetansegivende utover grunnutdanningsnivå. Et eksempel på dette er spesialistutdanning. Videreutdanning anses vanligvis ikke å være universitetets oppgave, men universitetene er involvert i videreutdanningsprogrammer i samarbeid med profesjonsforeningene. Et slikt samarbeid kan bestå i at universitetet forestår administrasjonen av videreutdanningsprogrammet, eller at universitetsansatte påtar seg undervisningsoppgaver i eksternt styrte programmer. I siste tilfelle vil universitetene som institusjon ikke være engasjert.

Det er imidlertid eksempler på at universitetene gir spesielt tilrettelagte undervisningstilbud som kan inngå i et grunnutdanningstilbud, samtidig som det er utformet som et videreutdanningstilbud. Som eksempel på dette kan nevnes høgskoleutdannet personell som f.eks. tar videreutdanning i barnevern, gitt som et uspesifisert grunnfag.

Innenfor Norsk Psykologforenings spesialistordning er det etablert spesialitet i klinisk psykologi. Denne spesialiteten har flere fordypningsområder eller sub-spesialiteter. En av disse er psykologisk habilitering av utviklingshemmede. Andre fordypningsområder som klinisk voksenpsykologi, klinisk barnepsykologi, klinisk gerontopsykologi, klinisk nevropsykologi og klinisk psykologi i skolen er relevante.

Innen medisin er det ingen spesialitet eller sub-spesialitet som er særlig rettet mot arbeid med psykisk utviklingshemmede, men alle spesialiteter vil kunne være relevante, avhengig av den enkelte utviklingshemmedes behov for medisinske tjenester. Spesialistene i allmennmedisin, psykiatri, nevrologi og pediatri vil sannsynligvis være de med hyppigst relevans.

Hensikten med etterutdanningen er å ajourføre kunnskap som er tilegnet i grunnutdanningen. Universitetets undervisning skal, som et ideal, være forskningsbasert. Dette innebærer at deler av kunnskapen må forventes å ha en relativt kort gyldighetsperiode, fram til ny forskning har ført til foreldelse. Etterutdanningen må også omfatte nye tema som eldre utdanning ikke omhandlet, men som det anses som nødvendig at profesjonelle med offentlig godkjenning skal ha kjennskap til. Slike tema bør normalt være opptatt i pågående utdanning.

6.4 Studieforbundene

6.4.1 Begrepet studieforbund

Begrepet Studieforbund er nå tatt i bruk som en felles betegnelse for opplysningsorganisasjoner som får tilskudd etter lov om voksenopplæring. Et studieforbund må bestå av minst 2 medlemsorganisasjoner. Pr. 31.12.92 var 42 opplysningsorganisasjoner tilkjent allmenn rett til statstilskudd til studiearbeid etter nevnte lov.

6.4.2 Organisatoriske forhold

Staten bevilget for 1993 vel 200 mill. kroner til voksenopplæringsvirksomhet i organisasjonenes regi. Regjeringen har hatt som et sentralt mål å heve kompetansenivået i den voksne del av befolkningen. Det er behov for en vid forståelse av begrepet kompetanse innen voksenopplæringen. Det omfatter både formell og ikke-formalisert kompetanse.

Vilkår for tilskudd til nevnte virksomhet er fastsatt i lovens § 19, med tilhørende forskrifter. Opplæringen skal være åpen for alle og må være offentliggjort. Det skal foreligge en studieplan for alle opplæringstiltak, og planen skal ha vært godkjent innad i organisasjonen før opplæring settes igang.

Minstealder for voksenopplæring i studieforbunds regi er 14 år. Opplæringstiltaket må ha minimum 5 deltakere som har fullført opplæringen. Varigheten av opplæringstiltaket bestemmer studieforbundet selv, men det må være på minimum 12 timer. Med fullføring menes at den enkelte deltaker må ha vært tilstede minst 3/4 av det samlede antall studietimer. Studieforbundene godkjenner selv emnene for sin opplæring, og de er ansvarlige for at deltakerne gis relevant dokumentasjon for gjennomført opplæring.

Studieforbundene kan i dag gi tilbud innenfor de fleste emneområder og fag. Det er spesielt allmenn- og yrkesutdanning som kan ha paralleller i det offentlige utdanningssystemet. Studieforbundenes rolle i opplæring på videregående skoles nivå reguleres gjennom § 8 i lov om voksenopplæring. Med hjemmel i denne paragrafen kan organisasjonene, hvis det foreligger et udekket utdanningsbehov, organisere studietilbud som ellers er tillagt en offentlig utdanningsinstitusjon. Vedtak om avvik fattes av styringsorgan for voksenopplæring i fylkeskommunen.

Studieforbundene arrangerer kurs som både gir formell og uformell kompetanse. Bevilgningen til studieringer på høyere nivå blir fra 1993 administrert av utdanningsdirektørene/de regionale høgskolestyrene. Ca. 30.000 deltakere deltok i studieringer på høyere nivå i 1992.

6.4.3 Utdanningsmuligheter

Studieforbundene vil, som nevnt, kunne gi voksne deltakere både formell og uformell kompetanse. Når det gjelder formell kompetanse, vil trolig følgende tiltak være mest aktuelle for personer som arbeider med psykisk utviklingshemmede:

På den videregående skoles nivå:

• opplæring i allmennfag for å få studiekompetanse

• hjelpepleierutdanning,

• 1/2 årig viderutdanningskurs i vernepleie for hjelpepleiere

• § 20-kurs for omsorgsarbeidere og barne- og ungdomsarbeidere

Studieringer på høyere nivå innen fagene:

• sosialpedagogikk, helse- og sosialadministrasjon, pedagogikk, psykologi, sosiologi og spesialpedagogikk.