2 Sentrale offentlige dokumenter som berører behovet for kompetanseutvikling.

I St.meld. nr. 88 (1966-67) Om utvikling av omsorg for funksjonshemmede ble retten til normale levekår for funksjonshemmede for første gang fremhevet. Med meldingen startet en debatt om normalisering, integrering og sosialisering som bærende prinsipper for funksjonshemmedes rettigheter, og har ført til en betydelig endring i synet på mennesker med psykisk utviklingshemming. Det ble nå fastslått at funksjonshemmede skal ha rett til samme levestandard og frihet til å planlegge sine liv som andre. Dette krever imidlertid en ny kompetanse hos det personell som skal arbeide med funksjonshemmede.

NOU 1973:25 Omsorg for psykisk utviklingshemmede, fokuserer sterkt på problemet med manglende kompetanse hos personell som arbeider med psykisk utviklingshemmede:

Neppe noe arbeidsfelt i Norge har vært så avhengig av å be nytte ufaglært arbeidskraft som omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Det må derfor på alle utdannelsesnivå arrangeres kompetansegivende voksenopplæringskurs for dette personell, og forholdene må legges til rette ved permisjoner med lønn, stipendieordninger o.l. så dette personell får reelle muligheter til å benytte seg av disse kurs.

Utredningen understreket nødvendigheten av obligatoriske kurs om funksjonshemming og sosialmedisin for alle som tok sikte på å arbeide innenfor den sosiale sektor. Videre ble nødvendigheten av flerfaglig teamarbeid og på-jobben-trening understreket.

I St.meld. nr. 23 (1977-78) Funksjonshemmede i samfunnet, rettes oppmerksomheten mot det økende behov for kvalifisert personell som en følge av en desentralisert omsorg:

Samfunnsutviklingen, ny viten samt en endring i holdningen til funksjonshemmede, har skapt behov for kvalitativ og kvantitativ forbedring av personellressursen.

Det understrekes at hovedproblemet i personalsituasjonen ligger på den kvalitative siden, og at funksjonshemmedes behov stiller krav om tverrfaglighet i vid forstand. Dette forutsetter et tilfredsstillende etter- og videreutdanningstilbud også for personell som allerede arbeider med funksjonshemmede.

I NOU 1989: 17 Om tjenestetilbud til autister legges det stor vekt på nødvendigheten av kompetanseutvikling for at tjenestetilbudet til autister skal fungere. Dette gjelder for personell både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Det forutsettes at personell som tilknyttes boliger for autister skal bestå av personer med formell miljøterapeutisk utdanning. Med formell miljøterapeutisk utdanning menes høgskoleutdanning i helse- og sosialfag eller førskolelærerutdanning.

Videre vektlegges i utredningen nødvendigheten av at habiliteringsteamene og eventuelt egne autismeteam utvikler en tverrfaglig kompetanse, og at det etableres et nært samarbeid med primærhelsetjenesten og barne- og ungdomspsykiatrien. Hovedpoenget i utredningen er forslaget om å etablere en landsdekkende kompetanseenhet på statlig nivå:

«Denne enheten må ha kompetanse knyttet til forskjellige fagområder og til forskjellige livsfaser. Enheten må ha et faglig ansvar for diagnostisering, tidlig intervensjon, strukturerte førskole- og skoleopplegg, arbeid med atferdsvansker og manglende selvbeskjeftigelse, arbeid og fritidstiltak.»

Det foreslås at enheten knyttes opp mot et universitets- eller høgskolemiljø siden en av hovedoppgavene vil være forskning og utviklingsarbeid. En annen hovedoppgave vil være å medvirke til økning av kompetanse om autisme generelt, samt styrke den eksisterende spisskompetansen.

St.meld. nr. 47 (1989-90) Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming bekrefter intensjonen i tidligere dokumenter når det gjelder ønsket om å styrke faglig kompetanse for personell som skal arbeide med funksjonshemmede:

«Det bør raskt iverksettes ulike utdanningstiltak for ufaglærte i HVPU. Slike tiltak vil være nødvendige virkemidler for å møte kommunenes behov for kvalifisert arbeidskraft i arbeid med psykisk utviklingshemmede spesielt, og i omsorgsarbeid generelt.»

Videre påpekes at også personell som er tilsatt i kommunene har behov for ny kunnskap:

«Et særlig viktig tema for denne gruppen vil være praktisk arbeid med normalisering. Denne type kunnskap har tidligere vært lite tilgjengelig og bør derfor prioriteres. Dette gjelder særlig for det personell som står for de hjemmebaserte tjenester.»

St.meld. nr. 47 (1989-90) henleder også oppmerksomheten mot behovet for etisk kompetanse. Personellets holdninger er av avgjørende betydning for kvaliteten på omsorgsutøvelsen fordi balansegangen mellom formynderi og unnfallenhet er vanskelig. En god etisk grunnholdning er hovedfundamentet i alt omsorgsarbeid.

I St.meld. nr. 54 (1989-90) Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov slås det fast at målet for den spesialpedagogiske virksomheten er at mest mulig kompetanse skal finnes på lokalt nivå. Organisering og bruk av spesialpedagogisk kompetanse på lokalt nivå er et kommunalt og fylkeskommunalt ansvar. Dette gjelder både i ulike opplæringstiltak og gjennom bruk av pedagogisk-psykologiske tjenester. Det pekes på at det spesialpedagogiske feltet kjennetegnes ved et behov for et bredt og spesialisert spekter av kompetanse:

Opplæring av elever med særskilte behov kjennetegnes ved at det er behov for en høy grad av individuell tilpasning og at opplæringen samtidig må organiseres slik at det gis mulighet for sosialt samspill og utvikling.

Samtidig påpekes viktigheten av å utvikle mer organisatorisk kompetanse omkring skolemodeller, miljøtilpasning og stigmatiseringsproblematikk.

I St.meld. nr. 35 (1990-91) Om opplæring av barn, unge og voksne med særskilte behov, understrekes dette på følgende måte:

En realisering av målene om likeverd og normalisering av opplæringstilbudet krever utvikling av modeller for kompetanseoppbygging og spredning ut fra de ulike behov vanskegruppene har.

For å styrke dette arbeidet ønsker en å bygge opp et nettverk for utvikling og spredning av kompetanse. NOU 1991: 20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming poengterer viktigheten av kompetanseutvikling og opplæring av ansatte relatert til rettssikkerhetsaspektet, for å kunne mestre de vanskelige beslutningsprosesser på en betryggende måte. Det rettes oppmerksomhet mot kommunens plikt til å sørge for at ansatte holder seg faglig ajour, og å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av personell.

Samtidig understrekes behovet for opplysnings- og opplæringstilbud fra sentralt hold, da behovet for informasjon om rettssikkerhet har vist seg å være stort. I forbindelse med kommunenes økende behov for kvalifiserte fagpersoner, stilles det spørsmål om utdanningssystemets kapasitet er god nok til å dekke behovet for kvalifisert personell på en tilfredsstillende måte. Kommunene oppfordres til å legge stor vekt på holdningsskapende arbeid for å styrke tjenestemottakernes og ansattes rettssikkerhet.

2.1 Sammendrag

Behovet for en heving av kompetansenivået hos personell som arbeider med utviklingshemmede, er som nevnt påpekt i en rekke offentlige dokumenter og utredninger. Behovet knytter seg til de fleste områder, og på alle nivåer. Et av HVPU-systemets største problemer var mangelen på kvalifisert personell. En viktig forutsetning for ansvarsreformen er at kvaliteten bedres på det omsorgsarbeid som skal utøves. Det påpekes at det bør iverksettes ulike utdanningstiltak for å møte kommunenes behov for kvalifisert arbeidskraft. Samtidig understrekes behovet for ny kunnskap, da praktisk arbeid med normalisering er et viktig tema i reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er av avgjørende betydning, dersom målet om likeverd og livskvalitet for den enkelte skal nås. Både kommunene, fylkeskommunene og staten må bidra til en kvalitetsheving, og det må iverksettes tiltak både i arbeidslivet og i utdanningssystemet.