4 Overordnet mål for kompetanseheving
4.1 Normalisering
Institusjonsomsorg for mennesker med psykisk utviklingshemming har vært en viktig hindring for tilfredsstillelse av allmennmenneskelige behov. I NOU 1985: 34 Levekår for psykisk utviklingshemmede, understrekes dette på følgende måte:
Det eksisterende særomsorgsapparat gir mennesker med psykisk utviklingshemming et dårligere medisinsk, pedagogisk, sosialt og kulturelt tilbud enn det som gis andre gjennom lokale tjenester og tiltak.
Gjennom en rekke offentlige dokumenter fra slutten av 60-åra og fram til i dag har målene for en ny desentralisert omsorgsmodell vokst fram. Normaliseringsprinsippet framsto som en reaksjon på inhumane og mindreverdige forhold innen institusjonsomsorgen for psykisk utviklingshemmede, og beskrev samtidig hva som var ønskelige levekår. Normaliseringsbegrepet har imidlertid gjennomgått en utvikling fra å være et teoretisk begrep til å bli et praktisk redskap i planlegging og tilrettelegging av levekår for funksjonshemmede. Slik sett må en se normalisering mer som et virkemiddel enn et mål.
Det har vært ulike tilnærminger til begrepet, og det har særlig i den senere tid vært en viktig diskusjon og fagutvikling knyttet til teorigrunnlaget og konsekvenser for praksis. Det vises her bl.a. til Gunnar Stangvik og Kristjana Kristiansens arbeider, og Johans Tveit Sandvins drøftinger. I denne sammenheng har arbeidsgruppa for enkelhets skyld benyttet begrepet slik det er framstilt i NOU 1985: 34:
Normalisering betyr at mennesker med psykisk utviklingshemming har en livssituasjon som andre innenfor samme livsområde.
Det legges her til grunn at normalisering innebærer vanlig dagsrytme, ukerytme og et liv som naturlig følger de forandringer som skjer gjennom et årsløp. Likeledes endringer i tilværelsen som er en følge av livssyklusen, dvs. ulik tilværelse avhengig av alder. Normalisering som prinsipp er uttrykk for et verdistandpunkt og innebærer sikring av levekår som en nødvendig forutsetning for god livskvalitet.
4.2 Levekår og livskvalitet
St.meld. nr. 67 (1986-87) Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede slår fast at en bedring av levekårene er en hovedmålsetting med HVPU-reformen, fordi psykisk utviklingshemmede gjennomgående har mindre tilgang på goder som blir knyttet til de mest vanlige levekårsfaktorene som helse, arbeid, inntekt, utdanning, deltaking i fritids- og kulturaktiviteter o.s.v (s. 9). Ved at psykisk utviklingshemmede får tilhørighet i samfunnsfellesskapet, vil tilgangen til vanlige levekår bedres. Tilgangen til vanlige levekår er en forutsetning for å oppnå høyere livskvalitet. Siri Næss (1986) hevder at en person har høy livskvalitet i den grad personen:
er aktiv
Det vil bl.a. si: ha apetitt og livslyst, interessere seg for og engasjere seg i noe utenfor seg selv som oppleves som meningsfylt, ha frihet til å velge og få utvikle og bruke sine evner og muligheter.
har samhørighet
Det vil bl.a. si: å ha kontakt, vennskap og lojalitet, ha fellesskapsfølelse og tilhørighet i en gruppe, (f.eks. venner, naboer, arbeidskamerater).
har selvfølelse
Det vil bl.a. si: å ha selvsikkerhet, føle seg vel som menneske og følelse av å mestre og være nyttig, være tilfreds med egen innsats og akseptere seg selv.
har en grunnstemning av glede
Det vil bl.a. si: ikke være avstengt overfor den ytre verden, ha en grunnstemning av trygghet og harmoni, fravær av uro, bekymring, angst og rastløshet, ha en grunnstemning av glede, lyst og velvære.
Skjerve (1992) påpeker at en slik god grunnstemning som Næss beskriver, kan være uforenlig med fysisk sykdom og smerte eller psykiske vansker og atferdsvansker. God fysisk og psykisk helse blir dermed en viktig side av livskvaliteten.
En viktig forutsetning for å oppnå høy livskvalitet er at en så langt råd er, gjennom ulike faser av livet, har en normalisert livssituasjon med gode levekår og muligheter til å gjøre bruk av sine rettigheter. Materielle og sosiale goder er en forutsetning for livskvalitet, men sikrer ikke i seg selv det gode liv. Rett til bistand for å nyttegjøre seg normale levekår, og kompetanse til å handle på eget grunnlag, er også viktige forutsetninger.
4.3 Likestilling og deltagelse
Grunnlaget for HVPU-reformen er at det finnes noen livskvalitetsverdier som er allmenngyldige. Mennesker med psykisk utviklingshemming skal ha samme rett til ulike tjenester som andre. Utviklingshemmede trenger imidlertid tilrettelagte betingelser for å kunne fungere som andre, og dette forutsetter et variert tjenestetilbud som må tilpasses den enkeltes behov, og hvor målet er likestilling og deltagelse.
I det som Ericsson (1992) kaller medborgerperspektivet, er det medborgerrollen som er utgangspunktet. Personen med funksjonshemming betraktes først og fremst som en medborger, i likhet med alle andre som fødes til dette samfunnet. I dette perspektivet framstår personens innflytelse over sitt eget liv som viktig, og dermed også behovet for hjelp til å øve denne innflytelsen.
Å være utviklingshemmet innebærer at en har behov for mer bistand enn de fleste andre. For mange vil det ikke være mulig å klare seg uten at noen yter omsorg og tjenester. Slik avhengighet av bistand for å opprettholde livet, og for å kunne nytte sine øvrige rettigheter som menneske og samfunnsmedlem, gir også rett til nødvendig hjelp (Skjerve, 1992).
Utgangspunktet for omsorgsarbeidet blir da den psykisk utviklingshemmede personens ønske om hvordan det gode liv skal utformes. Den støtte og service som formidles skjer da på personens egne premisser, etter som hensikten er å virkeliggjøre det livet personen ønsker å leve (Ericsson, 1992).
For mennesker med utviklingshemming betyr dette at de må få mulighet for tilrettelegging av det daglige liv, og trening i å uttrykke sine behov og treffe egne valg. NOU 1991: 20 Rettssikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming, understreker at retten til å bestemme over eget liv er grunnleggende, og en forutsetning for varige forbedringer av funksjonsevnen.
Det påpekes også at alle mennesker har grunnleggende rettigheter i kraft av sitt menneskeverd, og at alle har rett til å anvende sine grunnleggende rettigheter. I denne sammenheng er det også nødvendig å understreke rettigheter som kan relateres til utviklingshemmede generelt.
Sentralt i denne sammenheng står:
retten til å være avvikende
retten til forskjellsbehandling
retten til å ha plikter
retten til å bli stilt krav til
retten til kompetent bistand
retten til hjelp for å ta viktige beslutninger, og
retten til livet
Som nevnt er psykisk utviklingshemmede avhengig av mer bistand for å mestre dagliglivet, enn jevnaldrende, gjennom hele livet. Det å mestre mindre medfører avhengighet, det medfører å være sårbar, og det medfører å være prisgitt andre. Det medfører også at en i større grad enn andre blir møtt på bestemte måter fra sitt nærmiljø. Utviklingshemmede blir ofte nedvurdert i samfunnet, og oppfattet som en gruppe personer som er innbyrdes like. Skal målet om likestilling og deltagelse nås, er det en forutsetning at det skjer en betydelig holdningsendring i samfunnet, og at utviklingshemmedes status heves. HVPU-reformen er et viktig virkemiddel i så henseende.
4.4 Sammendrag
Normaliseringsprinsippet er i dag akseptert som rettesnor for offentlig omsorg. HVPU-reformen har medført at psykisk utviklingshemmede har fått tilhørighet i samfunnsfellesskapet. Dette gir mulighet for at tilgangen til de mest vanlige levekårsfaktorene er bedret. Den store utfordringen ligger i å etablere et variert tjenestetilbud, som må tilpasses den enkeltes behov. Dette er nødvendig dersom målet om likestilling og deltagelse skal nås. Retten til å anvende sine grunnleggende rettigheter er en viktig forutsetning for et kvalitativt godt liv.