6 Miljømerker

6.1 Innledning – mandatet

I tillegg til det som er anført under kap 5.1., heter det i mandatet om miljøhensyn og miljøargumenter i markedsføringen:

«Et nordisk samarbeid om positiv miljømerking ble iverksatt under Nordisk Ministerråd i 1990. Produktgrupper og kriterier for det såkalte svanemerket fastsettes i et nordisk samordningsorgan. På nasjonalt nivå administreres ordningen av Stiftelsen Miljømerking i Norge, som blant annet gir tillatelse (lisens) til merking av produkter innen de forskjellige produktgrupper – etter søknad fra produsent eller importør. Ved fastsettelse av kriterier legges til grunn en vurdering av miljøaspekter i hele produktets livssyklus; i produksjon, ved forbruk og som avfall ( vugge-til-grav). Kriteriene har gyldighet kun for en begrenset tidsperiode. I tilknytning til merke på et produkt skal alltid følge en begrunnelse for at det aktuelle produkt er mindre miljøbelastende enn andre produkter i samme kategori.

Arbeidsgruppen bør vurdere om det i loven skal stilles krav om at det i forbindelse med bruk av miljømerke eller -symbol i markedsføring skal gis en begrunnelse for at det aktuelle produkt er å foretrekke ut fra miljøhensyn. Videre bør gruppen vurdere om det i loven bør stilles ytterligere krav til miljømerke eller -symbol.»

Med miljømerke forstår utvalget et merke eller symbol som er ment å skulle oppfattes som et tegn på at produktet har miljømessige kvaliteter. Det typiske miljømerket har en tegning av et dyr, et tre eller liknende elementer som kan gi assosiasjoner til naturmiljøet. Næringsdrivendes bruk av egne merker – logo – som kjennetegn for sine produkter, må i prinsippet holdes adskilt fra slik miljømerking som det her er tale om.

6.2 Den nordiske miljømerkeordningen og EUs miljømerkeordning

Den nordiske miljømerkeordningen – svanemerket – er, som det fremgår av mandatet, satt i verk etter initiativ fra Nordisk Ministerråd. Det er utarbeidet retningslinjer for bruken, datert 6.11.1989. Hensynene bak ordningen er angitt å være å veilede forbrukere som ønsker å velge produkter med liten miljøbelastning, å stimulere til produktutvikling som varetar miljøhensynene, samt bevisst å bruke markedskreftene som supplement til den offentlige miljøforvaltningen. (Utvalget går ikke inn på den spesielle stilling Danmark står i i denne forbindelse pga sitt EU-medlemsskap.)

I Norge er det Stiftelsen Miljømerking i Norge, opprettet av Stortinget, som administrerer ordningen. Den enkelte næringsdrivende må søke om å få bruke svanemerket, men dersom bruk av merket blir godkjent i ett av de nordiske land, vil det kunne anvendes også i de øvrige. Merket viser at produktet oppfyller visse miljømessige krav, fastsatt av et nordisk samordningsorgan. Samtykke til bruk gis for en begrenset tidsperiode.

EUs miljømerkeordning er etablert ved en rådsforordning av 23.3.1992, bindende for de enkelte medlemsland. Forordningen inngår i tilleggsprotokollen til EØS-avtalen som trådte i kraft 1.7.1994. En næringsdrivende kan få samtykke til bruk av merket, som viser en grønn plante hvor blomsten består av en grønn E med tolv lyse blå stjerner rundt. Ordningen gjelder ikke næringsmidler, drikkevarer eller legemidler, og visse produkter er avskåret fra å bruke merket. Prinsippet vugge til grav brukes i forbindelse med vurderingen av om det skal gis samtykke til bruk av merket.

6.3 Bør adgangen til bruk av private miljømerker lovreguleres?

Bruk av miljømerke er en form for markedsføring med miljøargumentasjon. Merket skal tilkjennegi overfor forbrukeren at produktet har en eller annen miljømessig kvalitet.

På samme måte som for miljøargumentasjon brukt i markedsføring generelt, må den næringsdrivende overholde de krav som settes til miljøargumentasjon i markedsføring. Utvalgets syn på dette er det redegjort for under punkt 5.7, der det bl a er vist til utvalgets forslag om endring i mfl § 1 første ledd. Dersom dette forslaget følges opp, må bruken av merket således ikke være i strid med god markedsføringsskikk. Mfl § 1 første ledd og § 2 vil komme til anvendelse på ordinær måte, slik også Forbrukerombudet har lagt til grunn. Det må kunne dokumenteres at produktet virkelig har den egenskap som merket skal være en garanti for.

Bruk av miljømerker er omtalt i Forbrukerombudets retningslinjer om miljøargumentasjon. Det er her bl a pekt på at merket ikke må være egnet til forveksling med mer offisielle merker.

Ofte er det en organisasjon som står bak slike merker, og disse kan derfor få et autoritativt preg. Bruk av miljømerke kan bli oppfattet slik at produktet på en eller annen måte er godkjent av et offisielt organ, noe som kan være egnet til å villede forbrukere.

Det kan at hevdes merkeordninger på miljøområdet burde administreres av offentlige organer, eller organer med et offisielt preg. Dette ville skape den største trygghet og oversikt for forbrukerne. Med de krav som settes til miljøargumentasjon, finner utvalget det likevel for drastisk å foreslå at bruk av private miljømerker bør forbys. Utvalget er ikke kjent med at dette er gjort i andre land. Departementet er heller ikke inne på en slik linje i mandatet.

Dersom et miljømerke brukes uten at det på produktet/emballasjen finnes noen nærmere begrunnelse for hva merket står for, er utgangspunktet at merkingen bare vil kunne brukes dersom produktet har positiv eller i hvertfall en helt nøytral innvirkning på naturen. Det vises til de retningslinjene som er omtalt i kapittel 5 og til utvalgets bemerkninger under punkt 5.4. Det vil bli anlagt et fra vugge til grav-synspunkt – altå en vurdering av produktet fra råvarestadiet til avfallshåndtering. Dersom produktet ikke tilfredsstiller dette kravet, vil markedsføringen normalt være i strid med mfl, og det kan reageres med forbud. Næringsdrivende som vet at produktet ikke tilfredsstiller disse krav, vil derfor ved bruk av merket måtte gi opplysninger om betydningen. Unnlates dette, vil bruken normalt anses lovstridig.

Lovgivning om miljømerker vil være problematisk fordi det kan være vanskelig å trekke skillet mellom miljømerke og bruk av andre merker. Næringsdrivende søker i stor utstrekning å knytte sine produkter til et merke – logo – som ofte skal stå for en eller annen kvalitet. Der vilkårene foreligger, kan de også bruke miljøargumentasjon, og dermed over tid innearbeide en miljøprofil knyttet til sitt forretningsmerke.

Utvalget er kommet til at det for tiden ikke er grunn til å foreslå noen lovbestemmelse om bruk av miljømerker. Det bemerkes at dersom det tas i bruk et merke som er egnet til forveksling med et offisielt merke, vil dette kunne rammes av mfl § 2 som villedende, eventuelt også av mfl § 1 første ledd.