11 Mindretallets merknader

11.1 Innledning

Mindretallet (utvalgets medlemmer Arnholm, Sevaldson og Schwencke) har generelt lagt stor vekt på de rettslige forpliktelser som følger av EØS-avtalen. Det vises forsåvidt særlig til mindretallets merknader under kapittel 11.2 «Regulert overstyring» av direktivene. Mindretallet er ikke enig i flertallets rettsoppfatning om adgangen til å overstyre direktivene. Mindretallet er av den bestemte oppfatning at forholdet til landets folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen må underkastes fornyet utredning på bredt grunnlag før det tas skritt til å legge fram forslag til ny regnskapslov. Mindretallet finner forøvrig ikke grunn til å avgi noen kvalitativ beskrivelse av direktivene.

Videre har en lagt vekt på at det er behov for å bevare en noe høyere grad av fleksibilitet i regnskapsavleggelsen enn det flertallet går inn for, først og fremst fordi dette er mest i pakt med europeisk regnskapslovgivning og således bidrar til europeisk rettsenhet. Loven bør heller ikke stenge for utviklingen av fremtidige regnskapsstandarder. Det er enighet i utvalget om at bruk av ulike prinsipper i selskaps- og konsernregnskap skal være tillatt. Den fleksibilitet mindretallet går inn for, innebærer at en slik regel også kan få praktisk betydning. Valgfrihet for den regnskapspliktige følger ellers i enkelte tilfeller direkte av direktivene.

Ytterligere har det vært et vesentlig moment for mindretallet at en ikke bør fremme forslag om regnskapsmessige endringer, hvor disse kan gi sidevirkninger eller usikkerhet på selskapsrettens område, hvor slike forhold etter mindretallet oppfatning tildels ikke er tilstrekkelig utredet. Mindretallet legger også en viss vekt på at enkelte forslag kan etterlate tvil om de får skattemessige virkninger.

Når det gjelder lovtekstene er disse etter mindretallets oppfatning på mange punkter utformet på en lite tilgjengelig måte. Forståelsen vil i for stor grad forutsette enten betydelig regnskapsfaglig innsikt eller et nærmere studium av den bakenforliggende utredningstekst. Mindretallet er i tvil om det overveiende antall regnskapspliktige foretak er tjent med dette. På denne bakgrunn har mindretallet tatt opp flere forslag hvor formålet bl.a. er å sørge for at den forutsatte regnskapsmessige regel kommer mer direkte til uttrykk i lovteksten.

Mindretallet ser det spesielt som et betydelig problem at det siste utkast til utredning kom oss i hende 13. oktober 1995. Dette utkastet var ikke ubetydelig endret i forhold til et tidligere utkast av 18. september 1995, det inneholdt tildels nytt stoff og var i tillegg gjort til gjenstand for betydelige redaksjonelle endringer. Lovteksten var også tilføyd nye bestemmelser. Endringene berørte tildels sentrale emner. I tillegg ble det på møtet 18. oktober lagt fram endrete tekstavsnitt, også her på tildels sentrale emner. Det endelige lovutkast forelå først 23. oktober 1995.

Mindretallet vil peke på at utvalget ikke avholdt møter i perioden primo oktober 1994 til utgangen av mai 1995, og at kommunikasjonen til det samlede utvalg var sterkt begrenset i denne perioden. Det er så holdt tre relativt kortvarige møter henholdsvis i juni, august og september før utvalgets avsluttende møte 18. oktober 1995. Etter mindretallets oppfatning har bl.a. den begrensete møtefrekvens, sett i sammenheng med møtenes relative kortvarighet, ført til at det i mindre utstrekning enn ønskelig har vært mulig å gjennomdrøfte endel sentrale problemstillinger.

Som det fremgår mener mindretallet at den tid som har stått til rådighet for å gjennomgå utredningen i den avsluttende fase har vært meget knapp. Mindretallet kan derfor ikke utelukke at det har oversett emner i utredningen som burde påkalle oppmerksomhet.

Mindretallet har av tidsmessige grunner ikke gått nærmere inn på de hensyn som taler for enklere notekrav for små og mellomstore foretak. De foreslåtte notekrav for denne gruppen er betydelig mer omfattende enn tilfellet er i f.eks. i Storbritannia og Tyskland.

11.2 «Regulert overstyring» av direktivene

11.2.1 Innledning

Flertallets omfattende beskrivelser i kapittel 2 er etter mindretallets vurdering først og fremst egnet til å vise at artikkel 2 i det 4. selskapsrettsdirektiv reiser mange vanskelige spørsmål, og at det gjør seg gjeldende ulike oppfatninger om svarene. Norge skal i samsvar med EØS-avtalen implementere bestemmelsene i det 4. selskapsrettsdirektiv i sin regnskapslovgivning. En vil peke på at denne folkerettslige implementeringsforpliktelse i prinsippet består upåvirket av om direktivets bestemmelser vurderes å oppfylle «faglige» (regnskapsfaglige) kriterier. Mindretallet ser det slik at flertallet på mange punkter har gått for langt i å trekke slutninger på det utredningsgrunnlag som legges fram.

Flertallets prinsipp om «regulert overstyring» volder tvil i forhold til direktivets artikkel 2.5, som lyder slik:

Når det i unntakstilfeller viser seg at anvendelsen av en bestemmelse i dette direktiv er uforenlig med plikten fastsatt i nr. 3, skal bestemmelsen fravikes for å gi et pålitelig bilde som fastsatt i nr. 3. Alle fravik skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes, med opplysning om fravikets betydning for aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultatet. Medlemsstatene kan nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende særregler.

Forståelsen av denne bestemmelse har ikke bare betydning for om norsk lov må inneholde en bestemmelse i det vesentlig av samme innhold som i sitatet ovenfor. Den er også generelt grunnleggende for om flertallets standpunkt om såkalt «regulert overstyring» av direktivets bestemmelser er i samsvar med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. «Regulert overstyring» er ellers en begrepsdannelse som flertallet synes å stå alene om. Noe tilsvarende begrep synes ikke påviselig i annet kildestoff.

11.2.2 Flertallets standpunkt

Flertallet fremholder at det har en bestyrket oppfatning av «... TFV-begrepet som å være uten regnskapsfaglig innhold» (kapittel 2.3.4, underavsnitt «Tysk implementering av TFV»). I kapittel 2.3.4 (underavsnitt «En samling av nasjonale TFV-begreper») uttaler flertallet bl.a.:

«På grunnlag av at det foreligger en samling av nasjonale TFV-begreper og at begrepene er knyttet til utvikling i praksis, er det etter utvalgets oppfatning en frihet til å implementere en norsk variant av TFV-begrepet både med hensyn til ordlyd og regnskapsfaglig innhold.»

I kapittel 2.3.4 (underavsnitt «Regulert overstyring») fremholder flertallet bl.a. at «... flere land har regnskapsstandarder som fraviker direktivbestemmelsene», samtidig som flertallet gir uttrykk for at det er behov for å kunne overstyre enkeltbestemmelser i direktivet. Flertallet anfører at «... det britiske synet på overstyring ikke er i strid med direktivet». Flertallet uttaler videre:

«Etter utvalgets syn er det et klart behov for å overstyre, dvs. fravike, enkelte bestemmelser i direktivet. Utvalget vil derfor foreslå at det gis regler om fravik som gjelder generelt. Overstyringen reguleres av disse bestemmelsene, slik at den enkelte regnskapsprodusent ikke kan overstyre andre bestemmelser. Lovteknisk gjennomføring er at kravet om å gi et TFV implementeres ved en bestemmelse om at årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk. Overstyringen etter artikkel 2 nr. 5 implementeres ikke som egen bestemmelse, men tas inn i de enkeltbestemmelser som skal fravikes når det er forenlig med GRS.»

Den vidtgående karakter av flertallets standpunkt om «regulert overstyring» kommer bl.a. til uttrykk i følgende anførsler :

«Det er et faktum at valgfrihet i lovgivning er eliminert ved regnskapsstandarder i flere land. Dette kan betraktes som regulert overstyring ved regnskapsstandarder. I så fall kan valgfrihet elimineres tilsvarende ved regulert overstyring av nasjonal lovgiver. Synspunktet om at TFV-begrepet først og fremst er for standardsettere og ikke for selskaper, er like anvendbart for lovgivere. Utvalget synes også det er ryddigere å overstyre direktivbestemmelser ved lovgivning enn å overstyre ved regnskapsstandarder.

Utvalget vil i flere tilfeller foreslå eliminert valgmuligheter i direktivbestemmelsene. Begrunnelsen er at disse alternativene ikke gir et TFV etter norsk målestokk. Dessuten ønsker utvalget å redusere valgfrihet generelt. Utvalget vil bare foreslå implementert prinsipper og metoder som tilfredsstiller de ønskede kvalitetskrav til regnskapsinformasjon. Som forklart i avsnitt 1.3.2. kan det være tvil om hvordan direktivets adgangsbestemmelser skal forstås. En innskrenkning av valgfrihet er derfor noe annet enn regulert overstyring.

På tilsvarende måte kan nasjonale lovgivere vedta lovregler som overstyrer innholdet av direktivbestemmelsene. Utvalgets vil foreslå unntak fra de generelle vurderingsreglene som overstyrer vurderingsreglene i direktivet.«

(Kapittel 2.3.4, underavsnitt «Regulert overstyring»)

11.2.3 Storbritannia som referanseland

Flertallet legger åpenbart stor vekt på britiske synspunkter. At britisk regnskapsteori i stor grad bygger på «true and fair view»er vel greit nok. Men flertallets fremstilling etterlater ikke tvil om at dette begrep heller ikke i sitt hjemland Storbritannia har fått noe rimelig klarlagt eller presist innhold.

Det er åpenbart at det hersker uklarhet og uenighet om begrepets innhold. Utvalgets flertall hevder som alt sagt at begrepet er uten innhold eller i all fall «uten regnskapsfaglig innhold».I sin argumentasjon bygger flertallet i betydelig grad på synspunkter som gjøres gjeldende av britiske regnskapsforskere samt standarder som den britiske «Accounting Standards Board» angis å ha utferdiget. Etter mindretallets oppfatning har dette ført til at fremstillingen er blitt for ensidig.

Det er en sak for seg at flertallet påberoper kilder som er lite relevante i en offisiell utredning, såsom de oppfatninger som er kommet til uttrykk ved privatpersoner (jfr. henvisningen til Brian Smith under kapittel 2.3.4 (underpunktet «Britisk implementering av TFV») eller i upublisert artikkelstoff (i samme kapittel og underpunkt). Etter mindretallets oppfatning tilfører ikke dette fremstillingen noe av positiv verdi.

Britisk regnskapslov (Companies Act 1985, som endret 1989) er i det alt vesentlige en gjengivelse av direktivets bestemmelser. Den konklusjon en kan trekke av flertallets omfattende henvisninger er at det blant britiske regnskapsforskere og regnskapsteoretikere er en viss tendens i retning av å anbefaleforståelser av direktivet som, med viktige reservasjoner, tildels går i samme retning som flertallets syn.

Slike faglige anbefalinger ville imidlertid ha krav på betydelig større interesse dersom det var klarlagt at anbefalingene også var fulgt opp av britiske myndigheter (eller organer som har fått delegert myndighet til å utferdige regnskapsstandarder, slik tilfellet er med Accounting Standards Board).

Flertallet ikke har lagt fram noe konkret eksempel på britisk lov eller rettslig bindende regnskapsstandardsom på generelt grunnlag avviker fra direktivet. Mindretallet kan heller ikke for egen del se at slike generelt formete unntak fra direktivet er gjort i UK. Det er snarere et spørsmål om Accounting Standards Board unnlater å vedta generelle standarder i strid med direktivet, på grunn av tvil om dette er i samsvar med britisk lov og/eller direktivets bestemmelser.

Dersom fremgangsmåten «regulert overstyring» skal anvendes, og helt eller delvis begrunnes ut fra direktiv-avvik som skal være gjort i Storbritannia, må det dokumenteres at gjeldende britisk lov eller rettslig bindende standarder virkelig inneholder generelle bestemmelser som er i strid med direktivets enkeltbestemmelser.

I vurderingen av de rettslige spørsmål som foreligger, er det etter mindretallets oppfatning heller ikke uten videre avgjørende om det eventuelt skulle kunne påvises at en i Storbritannia har gjennomført «regulert overstyring» slik flertallet impliserer. Det synes under enhver omstendighet på det rene at Storbritannia står nokså alene innenfor EU med sitt syn. Etter mindretallets syn ville det derfor måtte bli et særskilt utredningstema om Storbritannias implementering av direktivet, dersom det er så at den bygger på noe som tilsvarer flertallets «regulert overstyring», også forsåvidt er i samsvar med EU-retten.

11.2.4 Implementering i Frankrike

Bortsett fra en merknad fra flertallet ser mindretallet ingen spesiell grunn til å trekke frem Frankrikes implementering av direktivene under drøftelsen av begrepet «regulert overstyring». Fransk regnskapslovgivning følger direktivene.

I kapittel 2.4.9 (underavsnitt «Sammenhengen mellom konsernregnskap og selskapsregnskap») har flertallet imidlertid anført:

«Medlemslandopsjonen i artikkel 29 nr. 2 a til å tillate eller kreve andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet, har også en annen dimensjon, nemlig forholdet til utenlandske/internasjonale regnskapsprinsipper. For foretak som ønsker å rapportere etter f.eks. IAS, er det enklere å tilpasse bare konsernregnskapet. IASC's målsetting om internasjonal sammenlignbarhet er også lettere å realisere på konsernnivå.

Fransk regnskapsrapportering utnytter denne muligheten, som er beskrevet av Scheid og Walton i omtalen av Frankrike i The European Accounting Guide (1992, s. 165). De skriver bl.a.:

«An analyst approaching a set of French financial statements will need to check thoroughly the basis on which the accounts have been prepared - the first part of call must be the accounting policies, because of the choices which are open to preparers.»

Videre heter det om konsernregnskap:

«groups accounts (...), which might have been prepared on any one of a number of bases. These are essentially a) accounting to French GAAP group rules, including restatement of the figures disregarding tax rules; and b) using the accounting rules of some other financial market.»

Anvendelsen av andre vurderingsprinsipper i konsernregnskapet, f.eks. utenlandske/internasjonale, må ifølge syvende direktiv være i samsvar med vurderingsreglene i fjerde direktiv. Det kan virke som om denne begrensningen ikke blir tatt hensyn til eller at den i virkeligheten ikke oppleves som noen effektiv begrensning på grunn av liberal fortolkning av vurderingsreglene i fjerde direktiv. Konsekvensen er at fransk konsernregnskapsrapportering i virkeligheten ikke er regulert av direktivene på annen måte enn av bestemmelsene om konsernregnskapsplikt og metoder i syvende direktiv. Disse er som nevnt foran basert på britisk praksis.»

Mindretallet forstår flertallet, jfr. utsagnet «... fransk konsernregnskapsrapportering i virkeligheten ikke er regulert av direktivene...», slik at det her hevdes at det kan være fransk konsernregnskapspraksis at f.eks. IAS-standarder kan anvendes, selvom disse på enkelte områder kan være i strid med EU-direktivene eller fransk (konsern)regnskapslovgivning. Mindretallet går ut fra at det er de siterte forfatteres henvisning til at franske konsernregnskap kan bygge på «... accounting rules of some other financial market» som skal begrunne at slike avvik finner sted og er akseptert.

Mindretallet kan ikke se at det som er gjengitt gir tilfredsstillende grunnlag for å hevde at franske konsernregnskap i virkeligheten bryter med EU-direktivene og deres prinsipper.

De forfattere flertallet refererer til (Scheid og Walton), har gitt utfyllende kommentarer om konsernregnskapsrapporteringen i Frankrike. I «European Financial Reporting: France, Routledge 1992» side 237/238 anfører Scheid og Walton bl.a. følgende:

«In a Survey of the 1988 Accounts of the 100 largest French groups (ATH 1989), of 98 which published consolidated accounts 27 stated that they were using either IASC of US standards - while remaining of course in comformity with the French consolidation requirements and implicitly complying with the Seventh Directive.»

Som det fremgår av det siste sitatet blir det nettopp fremhevet at fransk lovgivning, basert på direktivene, blir etterlevet. Eksempler fra franske årsrapporter inntatt side 238 i det samme verket viser også at bruken av IASC-prinsipper eller US GAAP er modifisert slik at fransk lov følges.

11.2.5 Mindretallets vurdering

Mindretallet må peke på at direktivets formål åpenbart er av vesentlig betydning for forståelsen.

Det foreligger ikke tilgjengelige «forarbeider» (i norsk tradisjonell forstand) til direktivene i EU.

I 4. direktivs preambul heter det imidlertid om direktivets formål:

«Samordningen av nasjonale bestemmelser for åpne og private aksjeselskaper om oppstilling og innhold av årsregnskaper og årsberetninger, verdsettingsmetodene som der benyttes samt dokumentenes offentliggjøring, er spesielt viktig for å beskytte deltakere og tredjemann.

Samtidig samordning på disse områder er nødvendig for disse selskapsformene fordi selskapenes virksomhet ofte strekker seg utover grensene for deres nasjonale territorier og selskapene ikke gir tredjemann annen sikkerhet enn selskapsformuen. Nødvendigheten av slik samordning og at den haster er dessuten erkjent og bekreftet .... ..... .

Det er dessuten nødvendig å fastsette ensartede minstekrav i Fellesskapet med hensyn til hvilke finansielle opplysninger som bør stilles til rådighet for offentligheten av konkurrerende selskaper.

Årsregnskapene må gi et pålitelig bilde av et selskaps aktiva og passiva, økonomiske stilling og resultat. For dette formål må det fastsettes en påbudt oppstillingsplan for balanse og resultatregnskap og vedtas minstekrav til innholdet av notene til årsregnskapet og årsberetningen. Det kan likevel gjøres unntak for visse selskaper av mindre økonomisk eller samfunnsmessig betydning.

De forskjellige metoder for verdsetting av aktiva og passiva må samordnes i nødvendig omfang for å sikre at årsregnskapene gir sammenlignbare og ensartede opplysninger.»

I «Vienna Convention on the Law of Treaties» heter det i artikkel 31 bl.a følgende:

«

1. A treaty shall be interpreted in good faith in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose.«

2. The context for the purpose of the interpretation of a treaty shall comprise, in addition to the text, including its preamble and annexes:

....

....»

Denne konvensjonen er ikke tiltrådt av Norge. Artikkel 31 i konvensjonen regnes uansett som sikker folkerett. Det er med andre ord folkerettslig fastslått at formålsbeskrivelsen i 4. direktivs preambul skal tillegges vekt ved fortolkningen av direktivet og dets bestemmelser.

Fjerde selskapsrettsdirektiv har som selvstendig mål å fremme at årsregnskapene gir sammenlignbare og ensartede opplysninger, som det heter med direktivets egne ord. Mindretallet kan ikke se at flertallet har drøftet de rettslige konsekvenser av dette. En mener at slik drøftelse må gjennomføres før en kan ta standpunkt til gyldigheten av flertallets prinsipp om «regulert overstyring». Dette er i særlig grad påkrevet ettersom flertallets begrep «regulert overstyring» skal stå for en svært vid adgang for den enkelte stat til å «overstyre» direktivets enkelte bestemmelser. En grunnleggende premiss for dette prinsippet er således at direktivet bare vil bli implementert dersom det har «... prinsipper og metoder som tilfredsstiller de ønskede kvalitetskrav til regnskapsinformasjon».Dersom direktivet blir «overstyrt» på basis av de nasjonale ønskemål i de ulike statene, synes det lite tvilsomt at en regelverksharmonisering ikke får gode vilkår. Viktigere er det likevel at harmoniseringen er en del av direktivets rettslig relevante forutsetninger.

Sitatet fra preambulen etterlater således ingen tvil om at direktivets formål er harmonisering av europeiske regnskaper. Derimot må flertallets prinsipp om «regulert overstyring», med det innhold som er lagt inn, åpenbart etterlate tvil om prinsippet kan være i samsvar med direktivets formål.

I tillegg til direktivets alminnelige formålsbeskrivelse får selvfølgelig også teksten i artikkel 2 vesentlig betydning når en skal tolke bestemmelsens rekkevidde og avgrensning.

Mindretallet vil særlig legge vekt på tre forhold i teksten til artikkel 2:

«unntakstilfeller»(Artikkel 2.5 første punktum)

Artikkel 2.5 er etter sin tekst uttrykkelig begrenset til «unntakstilfeller». I sitatet i kapittel 2.3.4 (underavsnitt «Britisk implementering av TFV») uttaler Ordelheide «there is no possibility for a norm to be an exceptional case», et syn som Kontaktkomiteen deler. Mindretallet er enig i at teksten på dette punkt ikke støtter flertallets prinsipp «regulert overstyring», der overstyringen gjennomføres etter et alternativ av generell karakter.

Fravik kombinert med noteopplysninger (Artikkel 2.5 annet punktum) Artikkel 2.5 førstepunktum pålegger en plikt til å fravike en direktivbestemmelse, dersom anvendelsen av en bestemmelse i direktivet er uforenlig med plikten til å gi et pålitelig bilde. Artikkel 2.5 annetpunktum bestemmer at alle fravik skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes. Etter mindretallets oppfatning synes bestemmelsen direkte å utpeke den regnskapspliktige (foretaket) som den som får handleplikt etter bestemmelsen. Det er bare foretaket som rent faktisk kan oppfylle kravet om noteopplysninger. Det kan ikke utledes av dette at nasjonalstatens myndigheter har fått overdratt rett til å fravike direktivet. Etter mindretallets oppfatning er det foretaket, og ikke de nasjonale myndigheter, som utpeker seg som plikt- eller rettighetssubjekt etter bestemmelsen.

Medlemslandsopsjonen(Artikkel 2.5 tredje punktum)

Derimot tildeler medlemslandsopsjonen i tredje punktum, dvs. adgangen til «... nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende særregler»,åpenbart nasjonalstatens myndigheter en reguleringsadgang. Spørsmålet er først og fremst hva som her kan være gjenstand for regulering. Språklig kan det ikke være særlig tvil om at artikkel 2.5 betrakter «unntakstilfeller» som et kriterium for utløsning av handleplikten, dvs. plikten til å fravike den enkelte bestemmelse som har ledet til at det ikke kan gis et «pålitelig bilde». Anderledes uttrykt åpner medlemslandsopsjonen for en nærmere regulering av utløsningskriteriet, dvs. bestemme hva som skal regnes som unntakstilfeller. Dersom en begrenser fortolkningsgrunnlaget for denne opsjonen til det tekstlige uttrykk den har fått i tredje punktum, vil en tilsynelatende ikke kunne identifisere noen begrensning. Når medlemsstaten kan «... bestemme unntakstilfellene ...»,som det heter, ville en kunne hevde at opsjonens spennvidde går fra å dekretere så mange «unntakstilfeller» som må til for f.eks å oppfylle flertallets forutsetning om bare å implementere direktivet hvor den nasjonale preferanse mht. regnskapsfaglig kvalitet er tilfredsstilt.

En slik betraktningsmåte fører etter mindretallets syn galt av sted. Som alt sagt foran, er det rettslig fastslått at formålsbeskrivelsen i 4. direktivs preambul skal tillegges vekt ved fortolkningen av direktivet og dets bestemmelser. En anvendelse av medlemslandsopsjonen i artikkel 2.5 tredje punktum med det formål å fravike direktivet etter flertallets retningslinjer for «regulert overstyring», kan etter mindretallets vurdering neppe unngå konflikt med direktivets formål, og kommer i konflikt med folkerettslige fortolkningsprinsipper som beskrevet foran.

Mindretallet står åpenbart ikke alene om den fortolking en har vunnet fram til. K. van Hulle skriver i artikkelen «Truth and untruth about true and fair» (European Accounting Review 1993, side 102) bl.a. følgende:

«The Contact Committee on the Accounting Directives, set up by the Fourth Directive (Article 52), which is presided over by the Commission and is composed of representatives from the Member States, has also discussed the meaning of the «true and fair view» principle in Article 2 of the Fourth Directive. It concluded (Commission of the EC, 1990:2) that application of a specific provision of the Directive can be waived only if the additional information is in itself not sufficient to give a true and fair view. It also felt that the principle must be applied in relation to a given company and not in relation to all companies or a category of companies. Member States may therefore not adopt rules which derogate from the provisions of the Directive by invoking the true and fair override. I disagree with David Alexander that this «suggestion» is obviously wrong. If each Member State could set aside one or more agreed provisions of a Community Accounting Directive because it or they conflict with that Member State's perception of true and fair, we can forget harmonization. In the same way, it is at least strange that an accounting standard setting body in a Member State can qualify a practice which is allowed under the law, as not true and fair and by doing so forbid such practice. The law must be complied with. In a Community context this is even more so, otherwise legal certainty would be transformed into extreme liberty. The last sentence of Article 2 (5) can be used by Member States only to further restrict the possibility for companies to make use of the true and fair view override, not to enlarge these possibilities by upgrading the override to normal practice.»

Videre uttaler Kontaktkomiteen («The Contact Committee on the Accounting Directives») i «The Accounting Harmonization in the European Communities. Problems of applying the Fourth Directive on the annual accounts of limited companies», der det bla. heter:

«... the «true and fair view» principle must be applied in relation to a given company and not in relation to all companies or a category of companies. Member States may not therefore adopt rules which derogate from the provisions of the Directive by invoking the concept of a true and fair view.»

11.2.6 Implementeringen i Sverige

Etter mindretallets oppfatning er det også naturlig å se hen til utviklingen i Sverige, der det nylig er lagt fram proposisjon til «Årsredovisningslag» (Prop. 1995/96:10). Proposisjonen inneholder etter mindretallets oppfatning en oversiktlig problembeskrivelse i nøytral form. I proposisjonen (side 8 flg.) heter det bl. a.:

«Såsom strax skall utvecklas närmare innehåller EG-rätten ett krav på att redovisning skall ge »en rättvisande bild«. I svensk lagstiftning finns inte någon direkt motsvarighet till detta. Vissa lagar innehåller dock bestämmelser om att redovisningen i viss del skall vara «rättvisande». Detta gäller t.ex. 4 kap. 1 § bakrörelselagen och 11 kap. 1 § försäkringsrörelselagen. Dessa bestämmelser ger Finansinspektionen rätt att utfärda föreskrifter som avviker från bokföringslagen. Enligt lagrummen skall föreskrifterna utformas så att de främjar «en klar och rättvisande redovisning» av de berörda bolagens resultat och ställning (jfr del IV avsnitt 8.2.).

Direktivet: Begreppet «god redovisningsed» förekommer inte i de bolagsrättsliga direktiven. I stället ställer det fjärde direktivet vissa andra allmänna krav på redovisningen.

I artikel 2.2 föreskrivs att årsbokslutet skall upprättas «på ett överskådligt sätt».

I artiklarna 2.3-2.5 finns föreskrifter om «rättvisande bild». Årsbokslutet skall enligt artikel 2.3 ge en rättvisande bild av bolagets tilgångar, skulder, ekonomiska ställning och resultat. I artikel 2.4 föreskrivs att, när tillämpningen av bestämmelserna i direktivet inte räcker till för att ge en rättvisande bild enligt artikel 2.3, ytterligare upplysningar skall lämnas. Vidare föreskrivs i artikel 2.5:

«Om undantagsvis tillämpningen av en föreskrift i dette direktiv är oförenlig med den skyldighet som föreligger enligt punkt 3, skall avsteg göras från den förstnämnda föreskriften så att en rättvisande bild enligt punkt 3 kan ges. Varje sådant avsteg skall anmärkas i en not med upplysning om skälen för avsteget och om den inverkan som detta kan ha på bolagets tilgångar, skulder, ekonomiska ställning och resultat. Medlemsstaterna får bestämma när avsteg kan ske och får föreskriva de undantagsregler som behövs.»

Enligt artikel 2.6 får medlemsstaterna tillåta eller kräva att annan information lämnas i årsbokslutet utöver vas som fordras enligt direktivet. Innebörden i begreppet «rättvisande bild» finns inte angiven i direktiven. Eftersom direktiven saknar publicerade förarbeten av det slag som finns för svensk lagstiftning är det också svårt att bilda sig någon uppfattning om vad som avsågs vid direktivets tillkomst.

Begreppet är en översättning av det engelska «true and fair view», ett begrepp som var väl etablerat i den aglosachsiska världen när direktivet utarbetades. Det var också först efter Storbritanniens inträde i EG som kravet på rättvisande bild fördes in i då föreliggande förslag till det fjärde direktivet. Det kan därför vara av interesse att notera vilken innebörd begreppet fått i Storbritannien. Det måste dock samtidigt understrykas att begreppet sedan det numera blivit en del av EG-rätten inte längre kan tolkas enbart mot bakgrund av brittisk rätt och praxis.

I Storbritannien synes begreppet «rättvisande bild» ofta användas för att tolka eller fylla ut lag och redovisningsrekommendationer. I särskilda fall kan kravet på rättvisande bild också användas för att åsidosätta lag eller rekommendationer. Begreppet användes vidare för att ta fram rekommendationer som sätts över detaljer i lagen. Det har sagts att begreppet speglar ett principiellt synsätt som innebär att redovisningen inte får vara legalistisk och formell utan skall avspegla vad som verkligen i ekonomisk mening hänt i bolaget (se Thorell, EG:s redovisningsrätt s 31).

Begreppet hade år 1994 införts i samtliga EU-länder men synes ha fått olika innebörd på olika håll.

I den danska årsregnskabsloven har begreppet «retvisende billede» fått ersätta det tidligare «god regnskabsskik». Den danske lagstiftaren synes inte ha ansett att det förelåg annat än en marginell skillnad mellan de båda begreppen. Närmast av redaktionella skäl har man valt att använda begreppet rättvisande bild i årsregnskabsloven, medan kravet på god redovisningssed har behållits i bogføringsbekendtgørelsen som ett grundläggande krav för all bokföring.

I Italien användes begreppet för att tolka statsmakternas krav, för utfyllande tolkning eller, i ytterst exceptionella fall, för att avvika från lagens krav. En liknande användning synes begreppet ha fått i Frankrike och Spanien.

I Tyskland uppställer lagstiftningen ett krav på «ein den tatsächlichen Verhältnissen entsprechendes Bild» (en bild som motsvarar de faktiska förhållandena) vid sidan av ett krav på «ordnungsmässiger Buchfürhrung». I tysk rätt förefaller man emellertid presumera att en redovisning i enlighet med lagens föreskrifter alltid leder till en rättvisande bild. För tysk redovisning får begreppet därför främst den betydelsen att det i det enstaka fallet kan innebära att det måste lämnas tilläggsupplysningar i redovisningen. Det är däremot omtvistat om begreppet kan användas för att tolka eller fylla ut lagregler.

Det finns sålunda en stor spännvidd i uppfattningarna om begreppets innebörd. Framför allt bör det noteras att begreppet i vissa länder - särskilt Storbritannien - användes för att motivera generella rekommendationer samt avsteg från lag, medan begreppet i Tyskland enbart ges betydelse för redovisningen i det enskilda fallet.

Om en redovisning i enlighet med direktivets föreskrifter inte ger en rättvisande bild, kan det få två olika följder. Enligt artikel 2.4 måste tilläggsupplysningar lämnas. Enligt artikel 2.5 skall direktivets föreskrifter frångås om tillämpningen av dem undantagsvis är oförenlig med kravet på rättvisande bild. Enligt kontaktkommittén måste man först försöka uppnå en rättvisande bild med hjälp av tilläggsupplysningar; först om det inte går får avsteg från direktivet göras.

Særskilt artikel 2.5 har givit upphov till meningsskiljaktigheter. Det är helt klart att direktivet genom artikel 2.5 ger medlemsstaterna rätt att föreskriva att det i vissa fall skall göras avsteg från direktivets föreskrifter. Huruvida det även föreligger en skyldighet för medlemsstaterna att ge sådana föreskrifter är däremot inte alldeles säkert. Ett par medlemsstater - Tyskland och Portugal - torde inte ha ansett att någon sådan skyldighet föreligger, eftersom man i dessa länder inte har tagit in någon sådan bestämmelsei sin lagstiftning. Direktivet talar visserligen om att avsteg «skall» göras. Samtidig medger direktivet emellertid att medlemsstaterna «får» bestämma när avsteg skall göras. Det har hävdats att den sistnämnda bestämmelsen ger medlemsstaterna rätt att begränsa det område där avsteg från lag får göras.

Som ovan har framhållits finns det också olika uppfattningar om bestämmelsen om rättvisande bild kan användas för att ge genrella normer eller om den kan tillämpas enbart i det enskilda fallet. Dessa åsiktsskillnader kommer til uttryck i skiftande tolkningar av föreskriften i artikel 2.5. I Storbritannien, där kravet på rättvisande bild får sin största betydelse just genom skyldigheten att i vissa fall avvika från lagens regler, förekommer det att det göras avsteg från lagen genom utfärdande av redovisningsrekommendationer. Kontaktkommittén har diskuterat om dette är förenligt med direktive.t Enligt kontaktkommittén skall artikel 2.5 tolkas så att avsteg kan göras enbart med hänsyn till förhållandena i ett enskilt bolag. Artikeln medger, menade man, inte generella avsteg från lagen för alla företag eller en speciell kategori företag (bransch) och medlemsstaterna får inte heller införa regler som avviker från direktivet med motiveringen att dessa behövs för att uppfylla kravet på rättvisande bild (se The Accounting Harmonization in the European Communities, s. 2). Kontaktkommitténs uttalande har ifrågasatts inom doktrinen med hänvisning til bestämmelsen i artikel 2.5 att medlemsstaterna får bestämma när avsteg kan ske och får föreskriva de undantagsregler som behövs. Mot detta har invänts att den angivna bestämmelsen enbart kan användas av en medlemsstat för att begränsa möljigheterna att göra avsteg från lag till vissa särskilda områden.

Skälen för regeringens förslag:Överskådlighet Direktivets förskrift om överskådlighet är tvingande för medlemstaterna. Förskriften avser i och för sig endast balansräkningen, resultaträkningen och noterna. Ett mera allmänt krav på överskådlighet är emellertid ägnat att främja tilgängligheten hos redovisningen. I den nye lagen bör därfor införas en bestämmelse om att årsredovisningen skall upprättas på ett överskådligt sätt. En sådan bestämmelse kommer att omfatta alla årsredovisningens delar och således även förvaltningsberättelsen och finansieringsanalysen.

God redovisningssed och rättvisande bild

Direktivet gör det nödvändigt att i svensk rätt införa bestämmelser om att redovisningen skall ge en rättvisande bild av bolagets ställning och resultat.

Såsom har framgått av den tidigare redogörelsen för begreppet «rättvisande bild» är begreppets innebörd delvis oklar. När begrepet har införts i de olika medlemsstaternas lagstiftning, har det i resp. land kommit att färgas av landets redovisningstradition och redovisningspraxis. Detta kan emellertid inte tas som intäkt för att varje land har rätt att ge begreppet den innebörd man anser önskvärd. Tvärtom måste understrykas att begreppet har innförts i EG-rätten för att åstadkomma en harmonisering av de olika medlemsstaternas redovisningslagstiftning. Det bör också understrykas att den slutliga tolkningen av begreppet inte kan göras på nationell nivå utan endast av EG-domstolen. När begreppet införs i svensk lagstiftning måste utgångspunkten därför vara att det ges samme innebörd som det kan antas ha i det övriga EU.

Även om innebörden i begrepept är oklar kan dock vissa slutsatser dras. Enligt regeringens mening bör begreppet sålunda förstås som ett övriga föreskrifter i direktivet överordnat krav på att balanseräkningen, resultaträkningen och noterna i det enskilda fallet skall innehålla sådan ekonomisk information att läsaren kan få en så riktig bild som möjligt av bolagets ekonomiska situation. Ett sådant krav får givetvis betydelse för utvecklingen av redovisningspraxis och redovisningskommendationer. Det torde emellertid inte vara så att begreppet «rättvisande bild» är avsett att - såsom i hög grad är fallet med begreppet «god redovisningssed» - återspegla rådande praxis och rekommandationer. Kontaktkommitténs ovan refererade uttalande rörande tillämpningen av artikel 2.5 taler tvärtom för att begreppet har sin största betydelse som instrument för att tolka redovisningsreglerna i det enskilda fallet och för att korrigera de missvisande resultat som kan uppkomma vid en alltför formell tillämpning av generella normer.

De skillnader som således föreligger mellan begreppen torde inte alltid ha någon praktisk betydelse. Det kan sålunda förmodas att årsredovisningen som regel ger en rättvisande bild när den innehåller den information som läsaren kan förventa sig mot bakgrund av sådana vedertagna normer som återspeglas i god redovisningssed. Det kan också, som nyss har framhållits, antas att redovisningspraxis kommer att påverkas av begreppet rättvisande bild.

Likväl torde skillnaderna mellan begreppen vara så betydelsesfulla att det inte utan vidare går att i och med införandet av kravet på rättvisande bild utmönstra kravet på iakttagande av god redovisningssed. «God redovisningssed» kan betecknas som en allmän rättslig standard grundad framför allt på - utöver lag - förekommande praxis och rekommendationer. Behovet av en sådan standard torde inte fullt ut kunna ersättas av kravet på rättvisande bild, eftersom det kravet torde ha sin tyngdpunkt i redovisningen i det enskilda fallet.

Ett ytterligare skäl till att bibehålla begreppet «god redovisningssed» vid sidan av bestämmelserna om rättvisande bild hänger samman med osäkerheten i innebörden av begreppet «rättvisande bild». Eftersom begreppet är en del av EG-rätten och i sista hand kan tolkas enbart av EG-domstolen är det inte möjlighet att - såsom några remissinstanser framfört önskemål om - på nationell nivå ge några närmare anvisningar om hur begreppet skall förstås. «God redovisningssed» är därimot etablerat i svensk redovisning och därigenom ägnat att ge mera vägledning för bolagen.

Det är också önskvärt att lagstiftningen utformas så att den nuvarande kopplingen mellan å ena sidan lagstiftningen och å andra sidan kvalitativt representativ redovisningspraxis och auktoritativa organs rekommendationer kan bibehållas. Ett bibehållande av begreppet «god redovisningssed» ger bättre förutsetningar för detta.

Ett bibehållande av begreppet «god redovisningssed» ger också bättre möjligheter att bibehålla en nationell standard i sådana redovisningsfrågor som inte behandlas i EG-rätten och i frågor som inte har någon direkt relevans för bolagets resultat og ställning.

Till detta kommer det förhållandet att det torde vara nödvendigt att i vart fall tills vidare behålla begreppet «god redovisningssed» på de områden som inte omfattas av den nye lagstiftningen, t.ex. i fråga om den löpande bokföringen.

Mot denna bakgrund finner regeringen övervägande skäl tala för att begreppet god redovisningssed i vart fall tills vidare bör tas in i den nya lagstiftningen. Direktivet, som ger medlemsstaterna rätt att ställa mera långtgående krav på information än vad direktivet fordrar (jfr artikel 2.6), kan inte anses uppställa någre hinder mot detta.

I den nye lagstiftningen bör därfor tas in såväl ett krav på att god redovisningssed skall iakttas som ett krav på att redovisningen skall ge en rättvisande bild av bolagets ställning och resultat. Vad gäller sättet för att bestämma innebörden i begreppet god redovisningssed föreslår regeringen inte någon förändring. Praxis och rekommendationer som ingår i god redovisningssed måste dock givetvis fortlöpande anpassas till de synsätt som kan komma att utveclas inom ramen för EG-rätten. All tillämpning av god redovisningssed - vara sig den kommer til uttryck i rekommendationer från normgivande organ eller i praxis - måste också inriktas på att åstadkomma en rättvisande bild.

Tilläggsupplysningar

Bestämmelsen i artikel 2.4 ställer krav på tilläggsupplysningar för det fall att en redovisning enligt lagens regler inte ger en rättvisande bild av bolagets ställning och resultat. Bestämmelsen, som är tvingande för medlemsstaterna, måste införlivas med svensk rätt. En sådan bestämmelse medför att den som upptättar redovisningen i första hand skall göra dette enligt lagens regler och i enlighet med god redovisningssed till vilken lagen hänvisar. Om redovisningen trots detta inte ger en rättvisande bild av bolagets ställning och resultat, måste man komplettera med ytterligare information till dess att en rättvisande bild uppnås.

Avvikelser från lag eller redovisningsrekommendationer?

Såsom tidigare har nämnts är det inte helt klart om artikel 2.5 är tvingande i den meningen att medlemsstaterna måsta föreskriva att avsteg frän direktivets förskrifter skall göras om dessa föreskrifter inte leder till att redovisningen ger en rättvisande bild. Två medlemsstater, som har innfört begreppet «rättvisande bild» i sin nationella rättsordning, har inte införlivat artikeln. Den bestämmelse i artikeln som ger medlemsstaterna möjlighet att bestämma när avsteg kan göras och vilka undantag som behövs talar i alla händelser för att medlemsstaterna inte är skyldiga att generellt föreskriva att sådana avsteg skall göras. Mot den bakgrunden torde artikel 2.5 få tolkas så att den ger medlemsstaterna enbart en møjlighet att föreskriva om avvikelser från direktivets föreskrifter, generellt eller på begränsade områden.

Frågan blir då om Sverige - såsom kommittén har föreslagit - bör utnyttja denna möjlighet.

Det finns skäl som talar för kommitténs förslag. Ett sådant är att flertalet EU-stater har införlivat den aktuella artikeln med sin redovisningslagstiftning. Ett svenskt införlivande ligger väl i linje med en önskvärd harmonisering av svensk och utländsk redovisning.

Det måste också beaktas att den nya lagstiftningen till följd av direktivanpassningen kommer att bli mera omfattande och detaljerad än den lagstiftning som fins i dag. Flera frågor som hittils har överlämnats åt redovisningspraxis måste lagregleras. När normsystemet flyttas över till lagstiftningen, får det med nödvändighet en mindre flexibel struktur. För att detta inte skall leda till mindre rättvisande redovisningar kan det finnas ett behov av en «ventil», en möjlighet att i särpräglade fall avvika från lagen.

En bestämmelse av detta slag ger emellertid också upphov til ett antal frågor. Det finns sålunda anledning att fråga sig vilka materiella effekter en sådan bestämmelse skulle få, vilka risker för missbruk som finns og hur sådana missbruk skulle kunna förebyggas. De konsekvenser som en bestämmelse av detta slag skulle kunne få i fråga om exempelvis kapitaltäckning, rätt til utdelning ock beskattning kan aktualisera viss följdlagstiftning.

Regeringen har mot denna bakgrund stannat för att för närvarande inte lägga fram något förslag om rätt eller skyldighet att med hänvisning till kravet på rättvisande bild göra avsteg från uttryckliga förskrifter i lagen. Redovisningskommittén kommer i sitt slutbetänkande att behandla bl.a. frågor om normbildning ock sanktioner på redovisningsområdet. Dessa frågor har ett nära samband med frågan om införlivande av föreskriften i artikel 2.5. Redovisningskommittén bör därför ges i uppdrag att se över de problem som artikel 2.5 ger upphov til.»

Mindretallet har merket seg at en i Sverige foreløpig går inn for å implementere artikkel 2.1 til 2.4. I den forbindelse bemerkes at det der er meningen å ta inn henvisning til «god regnskapsskikk» (god redovisningssed) ogkravet om at regnskapet skal gi et «pålitelig bilde» («rättvisande bild»).

Mindretallet har forøvrig merket seg at flertallet uten nærmere begrunnelse har avvist tanken om å medvirke til en felles nordisk terminologi (kapittel 2.3.4, underavsnitt «En samling av nasjonale TFV-begreper»).

11.2.7 Mindretallets forslag

Drøftelsen foran viser at en i realiteten står overfor to ulike spørsmål.

Det viktigste spørsmålet, slik mindretallet ser det, er utvilsomt om flertallets prinsipp «regulert overstyring», med innhold som beskrevet av flertallet, er i samsvar med norske forpliktelser etter EØS-avtalen. Som det fremgår, er mindretallet i tvil om dette spørsmål er blitt tilstrekkelig utredet. Mindretallet ser det slik at flertallet har latt regnskapsfaglige hensyn styre vurderingene i for sterk grad. Slike vurderinger er utvilsomt av vesentlig betydning. Det samme gjelder imidlertid for landets folkerettslige forpliktelser.

Mindretallet er ikke enig i flertallets rettsoppfatning mht. adgangen til «regulert overstyring». På dette grunnlag må mindretallet bestemt tilrå at spørsmålet blir videre utredet på bredt grunnlag.

Når det gjelder den øvrige del av artikkel 2, dvs. nr. 1 tom. 4, har mindretallets merket seg at disse deler av bestemmelsen er eller vil bli implementert i alle berørte land. Etter mindretallet oppfatning er det vanskelig å se hvilke hensyn som skulle tale for at Norge blir stående alene på dette punkt.

Når det gjelder forholdet mellom «pålitelig bilde» og «god regnskapsskikk» er å bemerke at de to begrepers funksjon i et rettslig system er prinsipielt forskjellige.

Ulikheten i funksjon fremkommer først og fremst ved at «pålitelig bilde» etter artikkel 2 nr. 5 er en overordnet klausul. På visse strenge vilkår pålegges et regnskapsliktig foretak i unntakstilfeller å avvike fra en eller flere enkeltbestemmelser i direktivene. Videre er dette begrepet en del av fellesskapets rett.

«God regnskapsskikk» er på den annen side et nasjonalt begrep med en supplerende funksjon innenfor lovens ramme.

En vil således i fremtiden ha å gjøre med to sett standarder:

• EU-standarden, uttrykt ved «pålitelig bilde», supplert og videreutviklet gjennom fortolkning, uttalelser fra kompetente organer, rettsavgjørelser, praksis osv., samt

• Nasjonale standarder, uttrykt ved «god regnskapsskikk».

Mye kan derfor tale for at loven anvender begge begreper, for å skille mellom det som er EU-relatert og det som reguleres av nasjonale standarder, slik det ser ut til at en vil innrette seg i Sverige.

Mindretallet kan ikke tilrå at Norge unnlater å implementere artikkel 2 nr. 1-4.

En vil imidlertid nøye seg med å skissere utformingen av en lovbestemmelse på dette punkt:

Dersom det i unntakstilfeller viser seg at anvendelsen av en bestemmelse i denne lov fører til årsregnskapets resultat eller balanse ikke gir et pålitelig bilde, skal den regnskapspliktige i det enkelte tilfelle fravike denne lovbestemmelse for å gi et pålitelig bilde. Bestemmelsen i første ledd får bare anvendelse dersom utfyllende opplysninger og begrunnelser i notene til årsregnskapet ikke er tilstrekkelige til å gi et pålitelig bilde.

Ethvert fravik fra en lovbestemmelse skal angis og begrunnes i notene til årsregnskapet med opplysning om fravikets betydning for resultatet og for balansen.

Dersom en bestemmelse i denne lov fravikes med hjemmel i første ledd, skal regnskapsføringen likevel såvidt mulig gjennomføres i samsvar lovens grunnleggende regnskapsprinsipper.

Skissen tar først og fremst sikte på å vise hvilke elementer som kan være aktuelle i en bestemmelse av denne type. Når mindretallet viker tilbake for å ta opp et konkret lovforslag på dette punkt, har dette først og fremst sammenheng med at en slik bestemmelse vanskelig lar seg innpasse i det nåværende lovutkastets strukturelle oppbygging. Å endre på dette ligger klart utenfor den tids- og ressursmessige ramme som står til mindretallets disposisjon.

Et viktig trekk ved en regel som åpner for fravik fra enkeltbestemmelser må etter mindretallets oppfatning være å angi innenfor hvilke rammer dette skal kunne skje. Fraviket skal ha som mål å tilfredsstille kravet om «et pålitelig bilde». I en slik sammenheng synes det etter mindretallets oppfatning rimelig klart at foretaket, også når en enkeltbestemmelse fravikes i et unntakstilfelle, må søke å holde seg innenfor den ramme som grunnleggende regnskapsprinsipper setter. I fjerde ledd i skissen ovenfor er det gitt anvisning på dette gjennom henvisningen til «... lovens grunnleggende regnskapsprinsipper».Mindretallet har imidlertid innvendinger mot fremstillingen i lovutkastet av grunnleggende regnskapsprinsipper. Det vises til merknadene i kapittel 11.6 Transaksjonsprinsippet.

11.3 Regnskapets formål

Regnskapets formål er etter mindretallets oppfatning svært knapt omtalt i utredningen. Til dette kommer at flertallets formålsangivelse overvurderer hensynet til kapitalmarkedet og kapitalinvestorer, sett i forhold til regnskapets betydning for selskapsretten, som beskyttelse for kreditorer og dets betydning for foretakets ansatte, samt regnskapets rolle i beskatningen.

I utredningen kapittel 2.1.2 «Konseptuelt rammeverk» er det bl.a. anført:

«Ideelt sett burde de grunnleggende regnskapsprinsippene utledes av de formål regnskapet skal tjene, nemlig å gi brukerne av regnskapet informasjon som kan være til nytte når de skal foreta økonomiske beslutninger.»

Det heter videre i kapittel 7.1 (om oppstillingsplaner bl.a.) at «..., bør det markeres at regnskapets viktigste funksjon er å vise inntjening».

Disse uttrykte formål med regnskapet bygger etter vår oppfatning først og fremst på angloamerikansk teori - der spesielt behovet for å gi økonomisk informasjon til kapitalmarkedene står sentralt ved utforming av regnskapsreglene.

I utredningen kapittel 3.2. uttales bl. a.:

«I visse sammenhenger er årsregnskapet tillagt viktige sekundære funksjoner, f.eks. rettsvirkninger i forhold til selskapsrettslige bestemmelser. I enkelte tilfeller må det til og med åpenbart være slik at informasjonsfunksjonen er underordnet den selskapsrettslige funksjonen».

Flertallets formålsangivelse er imidlertid for snever. En minst like viktig regnskapsfunksjon for de fleste bedrifter i Europa er utvilsomt at det danner grunnlag for utbytteutdeling og beskatning. Det er etter mindretallets oppfatning en vesentlig svakhet med utredningen at den ikke grundigere drøfter hvorvidt hensynet til kreditorbeskyttelse tilsier stor grad av forsiktighet i regnskapsføringen.

Som et eksempel på dette poenget viser vi til konklusjonen til Ordelheide og Pfaff i sin bok (1994, side 79) om tysk regnskap:

«In general it is true to say that, in Germany, disclosure for investment purposes in the annual accounts takes second place to their role in determining the distribution of profits. ..... the reasons lie principally in the fact that the parties who have a vital interest in an enterprise (major shareholders, creditors and employees) do not rely solely on the information in the annual account when making decisions, but have access to inside information by institutional means, e.g. via the supervisory board and the workers' council».

Det må presiseres at den kontinentaleuropeiske regnskapstradisjonen - som Tyskland er eksponenten for - innebærer at regnskapsreglene utformes slik at overskudd og egenkapital må måles på forsiktig måte.

Det er ikke mindretallets syn at de hensyn som tilsynelatende blir tillagt hovedvekten i tysk/kontinentale regnskapstradisjonen, i Norge skal innta en hovedrolle til fortrengsel for informasjonshensyn. Det blir imidlertid etter mindretallets syn en skjev fremstilling av regnskapets formål om en ikke anerkjenner at hensynene til kreditorer, ansatte og til selskapsrettslige forhold i det minste er klart sideordnet. Dersom en vurderer spørsmålet i forhold til det overveiende antall av regnskapspliktige, de små og mellomstore foretakene, er det nok også riktig å si at hensynene til kreditorer, ansatte, til selskapsrettslige forhold og også til skatteforhold går foran informasjonshensynet. Derimot kan det være riktig nok at flertallets formålsangivelse i første rekke er treffende for konsernregnskapet - særlig der morselskapet er børsnotert.

Norske realitet tilsier at regnskapets utbyttefunksjon og kreditorbeskyttende funksjon er fremtredende i små og mellomstore selskaper. Mindretallet mener derfor at bedriftene bør ha rett til å benytte forsiktige regnskapsprinsipper som beskytter kreditorene mot overdrevne utbytteutdelinger på grunnlag av urealiserte og/eller usikre resultater. Blant annet på dette grunnlag går vi imot å forlate forsiktighetsprinsippet i regnskapsføringen.

11.4 Forholdet til god regnskapskikk

Mindretallets vurdering

Flertallet forslag til § 4-10 lyder slik:

Årsregnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.

Mindretallet vil peke på at forholdet mellom lovgivningen og den rettslige standarden «god regnskapsskikk» i praksis har fremstått som juridisk uklart i en årrekke. Dersom en skal unngå misforståelser i fremtiden, er det derfor etter vår oppfatning nødvendig med presiseringer i lovteksten som gjør det klart at standarden «god regnskapsskikk» står tilbake for lovens bestemmelser. Mindretallet har merket seg at flertallet vil plassere sitt forslag til bestemmelse i lovforslagets kapittel 4 Grunnleggende regnskapsprinsipper. Under kapittel 2.2 «Grunnleggende prinsipper i norsk regnskapslovgivning» uttales bl.a. «Hovedprinsippet i regnskapslovgivningen er det generelle kravet om at regnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.»En plassering i loven som omtalt, og uttalelser som i sitatet foran, bidrar etter mindretallets oppfatning i en viss utstrekning til å befeste den uklarheten mindretallet har pekt på foran.

Mindretallet går på denne bakgrunn inn for en bestemmelse som gjør det klart at «god regnskapsskikk» har en supplerende funksjon i forhold til lovens bestemmelser.

Vi viser forøvrig til at en utforming bygget på et slikt syn er i samsvar med Kredittilsynets forskrift av 22. juni 1995 nr. 675 § 2-4 om årsregnskap for banker mv., samt at den også er i samsvar med Regnskapslovutvalgets («Arbeidsgruppens») forslag til lov i NOU 1993:2, der det ble tatt opp følgende lovforslag:

«§ 4 Generelt om årsoppgjøret

1. Årsoppgjør og i tilfelle konsernoppgjør utarbeides etter reglene i denne lov kapittel 3, forsåvidt ikke annen lov eller forskrift med hjemmel i lov finner anvendelse. Årsoppgjør og konsernoppgjør skal utarbeides i overensstemmelse med regnskapsstandarder fastsatt med hjemmel i § 21 C, og forøvrig i samsvar med god regnskapsskikk.

2. .....»

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår følgende lovtekst:

Årsregnskapet skal utarbeides etter reglene i denne lov, forsåvidt ikke annen lov eller forskrift med hjemmel i lov finner anvendelse, og forøvrig i samsvar med god regnskapsskikk

Denne bestemmelsen bør etter mindretallets oppfatning plasseres i lovens kapittel 3 Innledende bestemmelser. Mindretallet konstaterer at det på dette punkt neppe foreligger noen uenighet, bortsett fra mindretallets syn på behovet for at dette prinsipp bør komme entydig til uttrykk i lovteksten.

11.5 Forsiktighetsprinsippet. Avsetninger

Forsiktighetsprinsippet

Etter 4. direktiv artikkel 31 (1) skal de enkelte stater sørge for at «... verdsettingen av postene oppført i årsregnskapet ...» blir gjort i samsvar med enkelte alminnelige prinsipper som er angitt i artikkelen. Artikkel 31 (1) (c) lyder således slik:

«

c)

verdsetting skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet, og spesielt

aa)

kan bare overskudd fastsatt på balansedagen tas med,bb)skal det tas hensyn til alle forventede forpliktelser og mulige tap oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår, selv om forpliktelsene eller tapene først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da balansen settes opp,cc)skal det tas hensyn til alle avskrivninger, enten resultatet for regnskapsåret blir underskudd eller overskudd,

...»

Etter mindretallets oppfatning er forsiktighetsprinsippet slik det kommer til uttrykk i artikkel 31 et grunnleggende prinsipp i 4. selskapsrettsdirektiv. Det fremgår også entydig av artikkelens tekst at de berørte stater er pålagt å implementere dette prinsipp.

Etter mindretallets oppfatning bygger prinsippet også på reelle hensyn, som norsk lov bør ivareta. En viser bl.a. til det mindretallet har uttalt om regnskapets formål (kapittel 11.3). Mindretallet kan ikke se at informasjonshensynet vil lide under anvendelsen av dette prinsipp. Hensynet til selskapsrettslige virkninger, kreditorbeskyttelse og andre regnskapsinteressenter som foretakets ansatte tilsier også at loven gir uttrykk for at forsiktighet i regnskapsføringen er et grunnleggende prinsipp. Samtidig angir vilkåret om påregnelighet (jfr. nedenfor) at det utvilsomt vil ligge utenfor rammen av dette prinsipp om foretaket f.eks. søker å bygge opp skjulte reserver.

Mindretallet slutter seg forøvrig til flertallets uttalelse i kapittel 2.4.5 om at forsiktighetsprinsippet er et av de grunnleggende regnskapsprinsippene som norsk regnskapslovgivning bygger på, og er enig i at usikkerhet betinger forsiktighet i vurderingene, slik at overvurdering av eiendeler eller inntekter og undervurdering av forpliktelser eller kostnader blir unngått.

Avsetninger

Gjeldende regnskapslovgivning inneholder ingen anvisning om de grunnleggende prinsipper for avsetninger. Videre anvender gjeldende lov, og forsåvidt også flertallets utkast til lov, betegnelsene «gjeld» og «forpliktelser» i en annen og videre betydning enn det som ellers gjelder i lovgivningen. «Gjeld» er etter lovgivningen forøvrig normalt en rettslig fastslåttforpliktelse som går ut på betaling av et pengebeløp. En «forpliktelse» er likeledes en rettslig bindende plikt til å yte noe, herunder penger. Det regnskapsmessige begrepet «gjeld» nyttes langt fra alltid bare om rene pengeforpliktelser. Det er dessuten klart at de regnskapsmessige begrepene går videre enn til det som er rettslig fastslått, ettersom såvel «gjeld» som «forpliktelser» også omfatter økonomisk målbare oppofrelser, hva enten de er rettslig fastslått eller det antas å være en overvekt av sannsynlighet for at oppofrelsen vil bli en realitet. Regnskapslovgivningens begreper «gjeld» og «forpliktelser» bygger med andre ord på et påregnelighetskriterium.Mindretallet ser det som et vesentlig spørsmål at dette påregnelighetskriteriet kommer til uttrykk i lovteksten som et lovbestemt element i forsiktighetsprinsippet.

Kravet til økonomisk målbarhet er her en henvisning til de prinsipper som ellers anvendes i regnskapet for å finne fram til økonomiske størrelser. Forsiktighetsprinsippet bygger således ikke på særskilte normer ved kvantifiseringen.

Mindretallet anvender «sannsynlig» som uttrykk for påregnelighet, dvs. som et uttrykk for resultatet av en skjønnsmessig vurdering der sjansen for at oppofrelsen blir en realitet er større enn at oppofrelsen kan unngås. Etter mindretallets oppfatning er det imidlertid ikke akseptabelt at f.eks. en påregnelig oppofrelse bevisst overvurderes med utgangspunkt i forsiktighetsprinsippet.

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp forslag om at § 4-6 skal lyde slik:

Vurderingen skal foretas i henhold til forsiktighetsprinsippet. Dette innebærer særlig at bare inntekt opptjent på balansedagen kan tas med, og at det skal tas hensyn til alle påregnelige forpliktelser og tap som er oppstått i regnskapsåret. Dette gjelder selv om forpliktelsene eller tapet først blir kjent i tidsrommet mellom balansedagen og det tidspunkt da årsregnskapet avgis.

Det kan bare avsettes for forpliktelser og tap som er klart definert etter sin art og som på balansedagen ansees som sikre eller sannsynlige.

Bestemmelsen hører i tilfelle hjemme i lovens kapittel 4 Grunnleggende regnskapsprinsipper. Bortsett fra en mindre redaksjonell endring er mindretallets forslag i samsvar med § 2-7 i Kredittilsynets forskrift av 22. juni 1995 nr. 675.

11.6 Transaksjonsprinsippet

Kapittel 4 i lovteksten inneholder forslag til lovregler om grunnleggende regnskapsprinsipper. I kapittel 2 i innstillingen er disse grunnprinsipper drøftet.

Etter § 4-1 er transaksjonsprinsippet foreslått som et grunnleggende prinsipp. Dette er foreslått lovfestet slik:

Transaksjoner skal regnskapsføres til verdien av vederlaget på transaksjontidspunktet.

Et annet grunnleggende regnskapsprinsipp er at inntekt skal resultatføres når den er opptjent.Dette prinsipp er kommet til uttrykk i lovutkastet § 4-2 som lyder slik:

Inntekt skal resultatføres når den er opptjent.

Etter lovutkastet er disse to prinsipper likestilt. Under pkt. 2.4.3 uttales imidlertid følgende:

«Utvalget vil foreslå som et grunnleggende regnskapsprinsipp at inntekt skal resultatføres når den er opptjent. I sammenheng med en transaksjonsbasert historisk kost modell betyr prinsippet utsatt resultatføring av inntekt som ikke er opptjent, og i spesielle tilfeller fremskutt resultatføring av opptjent inntekt i forhold til transaksjonstidspunktet.»

Et eksempel på et slikt unntak fra transaksjonsprinsippet, er løpende avregnings metode for langsiktige tilvirkningskontrakter. Flertallet foreslår en plikt til å anvende løpende avregningsmetode, jfr. pkt. 2.4.3.. Flertallet har imidlertid ikke funnet behov for å lovfeste dette eksplisitt, idet dette anses som en fremskutt resultatføring, som følger av lovutkastets § 4-2. Samtidig uttales under pkt. 2.3. 6 at denne metode er et unntak fra transaksjonsprinsippet.

Slik mindretallet oppfatter dette vil det kunne være motstrid mellom transaksjonsprinsippet og opptjeningsprinsippet. I slike tilfelle skal opptjeningsprinsippet gå foran. Dette er imidlertid ikke kommet til uttrykk i lovutkastet.

I tillegg til den motstrid som er nevnt foran, er det også andre forhold som skaper problemer med transaksjonsprinsippet. Det er ofte ikke tilstrekkelig at det foreligger en transaksjon, som forøvrig ikke er nærmere definert, men det vil ofte stilles ytterligere vilkår før en transaksjon skal regnskapsføres. Vi viser i denne forbindelse til pkt. 2.4.3 der det vises til regnskapssirkulære fra Oslo Børs der det uttales følgende:

«Oslo Børs ønsker å presisere at det kun er ved transaksjoner som innebærer en vesentlig overføring av risiko mellom partene at gevinst og tap ved avhendelse tas inn i resultatregnskapet.»

Mindretallet er derfor i tvil om det er riktig å lovfeste et transaksjonsprinsipp.Dersom det skal gjøres, er det iallfall behov for å klargjøre nærmere hva som menes med transaksjon og eventuelle ytterligere krav. Det synes også å være behov for å avklare forholdet mellom dette prinsipp og andre prinsipper som synes å kunne stå i motstrid med transaksjonsprinsippet. Tatt i betraktning at transaksjonsprinsippet neppe er tilstrekkelig avklart i utredningen, blir også lovens begrep «transaksjonstidspunktet» stående noe uformidlet.

Mindretallet er forøvrig ikke kjent med at noe annet EU-land har lovfestet et transaksjonsprinsipp.

11.7 Fusjon og fisjon

11.7.1 Fusjon. Flertallets standpunkt

I kapittel 5 «Fusjon og fisjon» foreslår utvalgets flertall at fusjon som hovedregel skal anses som en egenkapitaltransaksjon. Det vil innebære ved en fusjon etter aksjeloven § 14-1 første punktum, kalt fusjon ved opptak, at eiendeler og forplikter i det overdragende selskap oppføres til virkelig verdi i det fusjonerte selskap. Ved fusjon etter aksjeloven § 14-7, såkalt fusjon ved nydannelse, skal eiendeler og forpliktelse i det som må anses som det overdragende selskap oppføres til virkelig verdi i det nydannede selskap, mens aktiva og forpliktelser fra det selskap som i realiteten må anses som det overtakende, skal oppføres til den tidligere regnskapsmessige verdi. Tilsvarende foreslås at fisjon skal anses som en transaksjon med den konsekvens at de utfisjonerte eiendeler og forpliktelser regnskapsføres til virkelig verdi. Gjeldende regler bygger på kontinuitetsprinsippet, dvs. at det nye selskapet skal fortsette med de tidligere selskapers regnskapsmessige verdier.

Unntak skal gjelde ved fusjon ved opptak dersom det foreligger en sammenslåing av tilnærmet likeverdige interesser. Da skal eiendeler og gjeld videreføres til balanseført verdi. Tilsvarende skal ikke gjelde ved fusjon ved nydannelse. Da skal eiendeler og gjeld fra begge selskaper regnskapsføres til virkelig verdi.

Det vises for øvrig til lovutkastet §§ 5-10 og 5-11 og §§ 5-12 og 5-13 når det gjelder konserndannelse.

11.7.2 Fusjon. Mindretallets vurdering og forslag

Mindretallet er enig i at det regnskapsmessig kan være riktig å legge til grunn at det innskudd som skjer i det overtagende selskap ved en fusjon skal behandles som ethvert annet innskudd av egenkapital. Dette innebærer at innskudd av aktiva og passiva skal fastsettes til reell verdi. Vi er videre enig i at den regnskapsmessige behandling bør være den samme enten fusjonen skjer ved opptak eller ved nydannelse. Etter mindretallets oppfatning bør imidlertid den regnskapsmessige behandling også være den samme i disse to former for fusjon når det foreligger en sammenslåing av interesser. I begge tilfeller bør kontinuitetsmetoden benyttes, således også for fusjon ved nydannelse. Når den økonomiske realitet er den samme bør ikke formen være avgjørende.

Mindretallet mener imidlertid at en slik endring i den regnskapsmessige behandling som er begrunnet i regnskapsmessige vurderinger ikke bør få selskapsrettslige konsekvenser. I Ot.prp. nr. 36 (1993-94) er det uttalt at en endring i den regnskapsmessige behandlingen «krever derfor en særlig gjennomgang av aksjelovens utbytteregler». Mindretallet er enig i dette, og mener at dette ikke bare gjelder i forhold til utbyttereglene men også i forholdet mellom fri og bundet egenkapital, herunder reservefond. Målet må være at endringen i regnskapsmetode i så liten utstrekning som mulig skal påvirke utbyttegrunnlaget og størrelsen på bundet egenkapital sammenlignet med forholdene ved regnskapsmessig kontinuitet.

En mulig løsning på akkurat dette problemet vil være at den del av egenkapitalen som tilsvarer den bokførte egenkapital i det overdragende selskap fordeles mellom fri og bundet egenkapital i samme forhold som i nevnte selskap. Den øvrige del av egenkapitalen blir bundet i fond som ikke kan deles ut som utbytte. Fondet reduseres i samme takt som merverdiene avskrives.

Når det gjelder den skattemessige behandling av fusjon viser mindretallet til pkt. 1.5.1.

Etter mindretallets oppfatning er det ulike hensyn for hvordan fusjoner og fisjoner skal behandles regnskapsmessig og skattemessig. Fusjoner er skattemessig blitt ansett som en sammenslutning og ikke en avhendelse. En endring i den regnskapsmessige behandling endrer ikke dette forholdet. Hensynet til at bedrifter kan foreta omorganiseringer i form av fusjon og fisjon uten at det utløser skattemessige konsekvenser tilsier også fortsatt skattemessig kontinuitet.

I Finansdepartementets høringsutkast om den skattemessige behandling av fusjon argumenteres det imidlertid for at en endring i den regnskapsmessige behandling også kan tale for en endring i den skattemessige behandling. Det legges derfor til grunn i forslaget at det for den skattemessige vurdering er en avgjørende forutsetning at transaksjonen gjennomføres med kontinuitet regnskapsmessig. Dersom dette vilkåret opprettholdes, synes ikke mindretallet at det bør foretas en endring i reglene for den regnskapsmessige behandling.

Mindretallet mener at før det gjøres endringer i den regnskapsmessige behandling av fusjon må de selskapsrettslige konsekvenser utredes og nødvendige endringer foretas i aksjeloven. Videre er det nødvendig å avklare de skattemessige forhold.

Når det gjelder konsernregnskapetbør oppkjøpsmetoden innføres med mindre det foreligger en sammenslåing av interesser.

11.7.3 Fisjon. Flertallets forslag

Flertallet foreslår at «Fisjon ved kapitalnedsettelse kan betraktes som tingsuttak i det gjenværende selskapet og tingsinnskudd i det overtakende selskapet. Etter transaksjonsprinsippet skal tingsuttaket og tingsinnskuddet måles til virkelig verdi. Regnskapsføring av tingsuttaket til virkelig verdi implisere at merverdi blir realisert».

Mindretallet forstår dette slik at det i gjenværende selskap skal den virkelige verdi av eiendeler og gjeld som utfisjoneres redusere egenkapitalen. Samtidig skal merverdien inntektsføres. I det selskapet som overtar eiendeler og gjeld behandles overdragelsen som en egenkapitaltransaksjon til virkelig verdi.

11.7.4 Fisjon. Mindretallets vurderinger og forslag

Konsekvensen av dette er at fisjonen får en resultateffekt i det selskapet som utfisjonerer, samtidig som egenkapitalen reduseres med virkelig verdi av eiendeler og gjeld. Flertallet uttaler:

«Når transaksjonen måles til virkelig verdi, vil merverdier bli realisert og resultatført. Motstykket til dette er at uttaket blir ført til et høyere beløp (salgsverdien) enn ved kontinuitetsmetoden. Reelt sett er imidlertid uttaket identisk. Sluttresultatet for både aksjonærer og kreditorer i det overdragende selskapet blir følgelig det samme, uansett regnskapsmetode.»

Mindretallet er ikke enig i at sluttresultatet blir det samme, uansett regnskapsmetode. Dette skyldes at realisasjon av merverdien øker resultatet, mens uttaket ikke reduserer resultatet men går direkte mot egenkapitalen.

Med de nåværende regler om reservefond er det vel uklart hvordan reduksjonen av egenkapitalen i det utfisjonerte selskap skal fordeles mellom bundet og fri egenkapital. Det vises her til diskusjonen om nedsettelse av aksjekapitalen. Før det gjøres endringer i den regnskapsmessige behandling av fisjon er det derfor nødvendig å gjennomgå reglene om reservefond mv. både av hensyn til behandlingen i det selskapet som utfisjonerer og i det overtagende selskapet.

Etter mindretallets oppfatning er det også behov for å gjennomgå nærmere kriteriene for når kontinuitetsunntaket skal gjelde. Det er forutsatt av flertallet at kontinuitetsunntaket skal gjelde når overtakende selskaper har samme eiersammensetning. Det er behov for nærmere avklaring av hva som ligger i dette. Når det uttales at kapitaltransaksjoner ved en fisjon vanligvis vil falle inn under kategorien «transaksjoner mellom nærstående parter», skyldes vel det nettopp at det ved fisjon ofte vil være de samme eiere i det overdragende selskap og det overtagende selskap. Mindretallet synes derfor det er behov for nærmere utredning før det tas standpunkt til den regnskapsmessige behandling av fisjoner.

Mindretallet vil legge til at flertallets begrep «kontinuitetsunntak» er en lite heldig begrepsdannelse.

Mindretallet foreslår følgende lovutkast: Mindretallet foreslår at § 5-10 Fusjon utformes slik:

Fusjon regnskapsføres som en sammenslåing, der eiendeler og gjeld i det overdragende foretaket videreføres til balanseførte verdier. I konsernregnskapet skal eiendeler og gjeld i det overdragende foretaket regnskapsføres med utgangspunkt i virkelige verdier. Dersom fusjonen er en sammenslåing av interesser, skal balanseførte verdier videreføres.

§ 5-21 i flertallets forslag blir på denne bakgrunn overflødig.

11.8 Konsernregler. Syvende direktiv

11.8.1 Innledning

I kapittel 1.3.2 er redegjort for implementering av direktivene. Det vises der bl.a. til EØS-avtalens art 7, som bestemmer at rettsakter (les: direktiver) er bindende når det gjelder målsetting og innholdet, men gir de nasjonale myndigheter valgfrihet når det gjelder form og metode for rettslig inkorporering.

Mindretallet vil for sin del føye til at EF-domstolen i de senere år har avsagt en rekke dommer som fastsetter ganske strenge krav til medlemsstatene med henblikk på en korrekt implementering av direktiver (Jf EF-Karnov 1990 side 1006).

På dette grunnlag er det mindretallets vurdering at flertallet har unnlatt å implementere en rekke av bestemmelsene i det 7. selskapsrettsdirektiv på en korrekt måte. Som følge av dette er det foreliggende forslaget blitt vesentlig mindre detaljert enn det som er nødvendig etter EØS-avtalen. For ordens skyld føyer vi til at forslaget også er vesentlig mindre detaljert enn det som er tilfellet i den nasjonale lovgivning i landene i EU (inklusive Sverige, jf. Regjeringsproposition 1995/96:10).

Generelt sett mener mindretallet at «Forskrift om årsregnskaper for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike», av 22. juli 1995 («Bankregnskapsforskriftene») kap 10 representerer en slik tilfredsstillende implementering av det syvende direktiv. Mindretallet har vurdert om disse forskriftsbestemmelser kunne legges direkte til grunn som mindretallets forslag. Mindretallet har likevel valgt å ta utgangspunkt i flertallets forslag, og fremmer nedenfor de endringsforslag som vi anser som vesentlige.

11.8.2 Konsolideringsplikt. Rettslig/faktisk kontroll. Eierinteresse

7. direktiv artikkel 1 lyder slik:

1. Medlemsstatene skal pålegge ethvert foretak som hører inn under nasjonal lovgivning, å sette opp et konsolidert regnskap og en konsolidert årsberetning dersom dette foretaket (hovedforetaket):

a)

har flertallet av stemmene til aksjeeierne eller deltakerne i et annet foretak (underforetak), eller

b)

har rett til å oppnevne eller avsette et flertall av medlemmene i et annet foretaks (underforetaks) administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan og samtidig er aksjeeier eller deltaker i dette foretaket, eller

c)

har rett til å utøve en bestemmende innflytelse på et foretak (underforetak) der det er aksjeeier eller deltaker, i henhold til en avtale med dette foretaket eller i henhold til en bestemmelse i foretakets vedtekter, når den lovgivning dette underforetaket hører inn under tillater at det hører inn under slike avtaler eller vedtektsbestemmelser. Medlemsstatene kan unnlate å bestemme at hovedforetaket skal være aksjeeier eller deltaker i underforetaket. Medlemsstater der lovgivningen ikke inneholder bestemmelser om en slik avtale eller vedtektsbestemmelse, skal ikke pålegges å anvende denne bestemmelse, eller

d)

er aksjeeier eller deltaker i et foretak, og

aa)

flertallet av medlemmene i dette foretakets (underforetakets) administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan som har fungert i løpet av regnskapsåret og i det foregående regnskapsår og inntil oppstillingen av det konsoliderte regnskap, er blitt oppnevnt bare i kraft av å utøve hovedforetakets stemmer, ellerbb)foretaket, i henhold til en avtale med andre aksjeeiere eller deltakere i dette foretaket (underforetaket), alene kontrollerer flertallet av aksjeeiernes eller deltakernes stemmer i dette foretaket. Medlemsstatene kan fastsette nærmere bestemmelser om avtalens form og innhold.

Medlemsstatene skal som et minimum pålegge de bestemmelser som er oppført under bokstav bb). De kan gjøre anvendelsen av bokstav aa) avhengig av at eierandelen skal utgjøre 20 % eller mer av aksjeeiernes eller deltakernes stemmer. Bokstav aa) skal imidlertid ikke anvendes dersom et annet foretak overfor underforetaket har de rettigheter som er nevnt under bokstav a), b) eller c).

2.

Foruten tilfellene nevnt i nr. 1 og inntil en senere samordning, kan medlemsstatene pålegge ethvert foretak som hører inn under nasjonal lovgivning, å sette opp et konsolidert regnskap og en konsolidert årsberetning når dette foretaket (hovedforetaket) har en kapitalinteresse som definert i artikkel 17 i direktiv 78/660/EØF, i et annet foretak (underforetak), og når

a)

det faktisk utøver en bestemmende innflytelse på underforetaket, eller

b)

det selv og underforetaket er underlagt hovedforetakets felles ledelse.

Som det fremgår, gir artikkelen nr. 1 et pålegg om implementering av konsolideringsplikt i nærmere angitte tilfelle, der hovedvilkåret, noe forenklet, er at morselskapet har kontroll på rettslig grunnlag.

Artikkelens nr. 2 inneholder en medlemslandsopsjon, hvoretter nasjonalstaten kan fastsette konsolideringsplikt på grunnlag av at morselskapet kan utøve en faktisk kontroll,gitt at denne kontroll er kombinert med en «kapitalinteresse» som angitt i 4. direktiv artikkel 17, der det bl.a. heter:

«I dette direktiv menes med »kapitalinteresse«, rettigheter til kapital i andre foretak i form av verdipapirer eller ikke, som ved å skape varig tilknytning til disse foretak skal bidra til selskapets virksomhet. Eierandel som utgjør en del av et annet selskaps kapital skal anses som kapitalinteresse når den overstiger en prosentandel fastsatt av medlemsstatene som ikke kan være høyere enn 20 pst.»

Mindretallets vurdering

Flertallet har i § 1-2 annet ledd foreslått at «bestemmende innflytelse» skal være det avgjørende konsolideringskriterium. Det antas i innstillingens pkt. 3.7.2 at dette kriterium innebærer at de spesifikke konsolideringskriteriene i 7. direktiv art 1c) og 1dbb), derved anses implementert.

Etter mindretallets oppfatning er dette ikke en tilstrekkelig klar implementering av nevnte bestemmelser i det 7. direktiv. En klargjøring av konsolideringskriteriene direkte i lovteksten er dessuten en fordel dersom en ønsker en ensartet praktisering av loven. Mindretallet har også lagt vekt på at flertallets forslag vil fravike lovreguleringen i landene i EU - noe som vil bryte med intensjonene om europeiske harmonisering på dette felt.

Mindretallet viser til at bestemmelsene er korrekt implementert i bankregnskapsforskriften § 10-1.

I likhet med de fleste EU-land har flertallet foreslått at adgangen i henhold til artikkel 1.2 (de facto kontroll) utnyttes, jf lovforslagets § 1-2 («bestemmende innflytelse»). I utgangspunktet støtter mindretallet flertallets syn på dette punkt. Sverige har for øvrig ikke fremmet forslag om implementering av art 1.2 (proposisjonen side 113, der det argumenteres med «betydanda avgränsningsproblem i den praktiska tillämpningen»).

Om vilkåret til å ha en «kapitalinteresse» uttaler flertallet under avsnittet «prinsipiell drøftelse» i pkt 3.7.2 bl.a.:

«Konsernkriteriet faktisk kontroll supplerer kriteriet juridisk kontroll. Faktisk kontroll er knyttet til fjerde direktivs begrep «kapitalinteresse», som forutsettes å gjelde i alle fall ved eierandeler over 20 pst. Medlemslandene kan fastsette en annen prosentgrense, men i lovutkastet har utvalget foreslått å nytte direktivets 20 pst grense.»

Avsnittet refererer seg til fjerde direktivs artikkel 17, der kapitalinteresse er definert. Til tross for uttalelsen har flertallet ikke fremmet noe lovforslag om kapitalinteresser, og har heller ikke forslått noen lovbestemmelse som angir noen 20 pst grense. Slik grense er i stedet lagt til grunn i premissene for lovforslaget om tilknyttede selskaper i § 5-8, jf innstillingens pkt 4.5.3.

Mindretallet finner flertallets beskrivelse om implementering av 4. direktiv artikkel 17 (kapitalinteresse) uklar. Mindretallet legger i likhet med Danmark ( se Hasselager «Årsregnskabsloven» 1992 side 234 ) og Sverige (Prp 1995/96 -Del 2, side 115) til grunn at nevnte bestemmelse ikke behøver å implementeres. Øvrige EU - land har implementert bestemmelsen.

I Danmark er imidlertid 7. direktiv artikkel 1.2 implementert ved Årsregnskabsloven § 1 annet ledd nr. 6 e). Det er her oppstilt et vilkår om «kapitalandel» i underforetaket må innehas for at faktisk kontroll skal kunne utløse konsolideringsplikt. Etter mindretallets oppfatning må også Norge oppstille et slikt vilkår. Dersom det ikke skjer, vil Norge bli stående som det eneste av de berørte land som har tatt et slikt standpunkt, med det avvik fra europeisk harmonisering dette innebærer. Det er en sak for seg at flertallets standpunkt vil bli vanskelig å praktisere.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 1-2 Konserni sin helhet bør lyde slik:

Et morselskap utgjør sammen med datterselskap eller datterselskaper et konsern. En regnskapspliktig regnes som morselskap dersom dette foretaket (hovedforetaket):

1. har flertallet av stemmene til aksjeeierne eller deltakerne i et annet foretak, eller

2. har rett til å oppnevne eller avsette et flertall av medlemmene i et annet foretaks administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan og samtidig er aksjeeier eller deltaker i dette foretaket, eller

3. har rett til å utøve en bestemmende innflytelse på et foretak (underforetak), i henhold til en avtale med dette foretaket eller i henhold til en bestemmelse i foretakets vedtekter, eller

4. er aksjeeier eller deltaker i et foretak, og foretaket, i henhold til en avtale med andre aksjonærer eller deltakere i dette foretaket (underforetaket), alene kontrollerer flertallet av aksjeeiernes eller deltakernes stemmer i dette foretaket.

En regnskapspliktig foretak (hovedforetaket) som er aksjonær eller deltaker i et annet foretak (underforetaket) regnes også som morselskap dersom

1. foretaket faktisk utøver en bestemmende innflytelse på underforetaket, eller

2. foretaket selv og underforetaket er underlagt hovedforetakets felles ledelse.

Foretak som står i forhold som nevnt i annet og tredje ledd til et morselskap, er datterselskap.

Ved beregningen av stemmeflertall og rett til å velge eller avsette flertallet av medlemmer til styret skal rettigheter som morselskapet og dets datterselskaper innehar, regnes med. Det samme gjelder rettigheter som innehas av andre på vegne av morselskapet eller et datterselskap.

11.8.3 Unntak fra konsolideringsplikt

Etter artikkel 13.3.b) skal datterselskaper kunne unntas fra konsolidering dersom dette ikke kan gjøres uten «....uforholdsmessige store kostnader og innen en rimelig frist».

Flertallet foreslår at bestemmelsen ikke implementeres. Mindretallet er uenig i dette, og mener at norske konserner må få de samme rettigheter som andre europeiske konserner på dette området.

Mindretallet vil tillegge at denne unntaksbestemmelsen bør anvendes med stor forsiktighet av foretakene. Det må stilles krav til noteopplysninger, se lovforslagets § 7-14.

Mindretallet foreslår at § 3-7 tredje leddskal lyde:

Datterselskap kan utelates fra konsolideringen hvis:

1. Datterselskapet er uvesentlig. Hvis flere uvesentlige datterselskaper til sammen er vesentlige, kan unntaksregelen likevel ikke anvendes.

2. De nødvendige opplysninger ikke kan innhentes innen en rimelig frist eller uten uforholdsmessige høye kostnader

11.8.4 Beregningsgrunnlaget for minoritetsinteresser. Mindretallets vurdering.

Mindretallet går inn for at en utnytter medlemslandsopsjonen i 7. direktiv artikkel 19.

Bestemmelsene i 7. direktiv artikkel 19 beskriver elimineringsmetodene ved oppkjøp av datterselskap i konsernforhold. Artikkel 19.1.a lyder:

«Denne motregning skal foretas på grunnlag av bokført verdi på det tidspunkt foretaket for første gang inngikk i konsolideringen.De differanser som fremkommer ved motregningen, skal så langt det er mulig fordeles direkte på de poster i den konsoliderte balanse som har en høyere eller lavere verdi enn den bokførte verdi.»

Da elimineringen her tar utgangspunkt i bokført verdi, kalles metoden « book value method» i europeisk regnskapslitteratur.

I artikkel 19.1.b heter det bl.a. at «Medlemsstatene kan tillate eller fastsette at motregning foretas på grunnlag av verdien av påviselige aktiva og passiva.....» Da elimineringen her tar utgangspunkt i eiendelenes verdier, kalles metoden «revaluation method» i europeisk regnskapslitteratur.

Flertallets lovforslag i § 5-12 legger artikkel 19.1.b til grunn (jf pkt 6.2.2). Alternativ b) er for øvrig i overensstemmelse med gjeldende regnskapsstandard i Norge.

Flertallet har ikke beskrevet forskjellen mellom a) og b) på en fyldestgjørende måte. Forskjellen kommer primært til syne ved oppkjøp av datterselskaper med minoritetsinteresser. Ved alternativ a) («bokført verdi») skal bare majoritetsandelen av merverdiene komme frem i konsernbalansen, mens minoritetsinteressene beregnes med utgangspunkt i datterselskapenes bokførte egenkapital. Alternativ a) er i overensstemmelse med «Benchmark Treatment » i IAS, 22 artikkel 31, og er dessuten vanlig praksis i USA. Den ledende posisjonen IASC og US GAAP har i internasjonal regnskapsutvikling, tilsier etter mindretallets oppfatning at dette alternativet ikke må utelukkes i Norge. Mindretallet vil føye til at vi antar at det vil være en praktisk fordel for beregning av minoritetsandeler i balanse og resultatregnskap, at datterselskapets egenkapital kan legges direkte til grunn.

Vi er kjent med at metoden ikke er særlig utbredt i Norge, men vil ikke legge avgjørende vekt på dette.

På teoretisk grunnlag kan løsningen forsvares ved å legge til grunn et strikt historisk kost synspunkt: Minoritetsinteressene har ikke tatt del i oppkjøpstransaksjonen.

Av boka «Seventh Directive Options and Their Implementation (FEE 1993, side 31) framgår at de fleste (8 av 12) EU-land tillater »bokført verdi metoden«. Flertallet har i sin argumentasjon under pkt 6.2.2 vist til Storbritannia (FRS 2), som er et av de fire land som forbyr metoden.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 5-12 nytt annet ledd skal lyde:

Tilordningen kan også foretas med utgangspunkt i datterselskapets bokførte verdier på kjøpstidspunktet. De differanser som da framkommer mellom anskaffelseskost og morselskapets andel av egenkapitalen, skal tilordnes datterselskapets identifiserbare eiendeler og gjeld basert på morselskapets andel av merverdiene på tidspunktet ved konserndannelsen. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

11.8.5 Negativ goodwill (tidsavgrenset inntekt) Mindretallets vurdering 7. direktiv artikkel 19 1c) første punktum lyder:

Eventuelle differanser som gjenstår etter anvendelsen av bokstav a) eller som fremkommer av bokstav b), skal føres opp i den konsoliderte balanse som egen post med tilsvarende betegnelse.

Bestemmelsen forutsetter at negativ goodwill som fremkommer når anskaffelseskost på aksjer/andeler er lavere enn morselskapets andel av bokført egenkapital, må vises separat i regnskapet. Det er altså ikke tillatt, som flertallet hevder under pkt 4.4.3 , at negativ goodwill kan fratrekkes verdien av de enkelte eiendeler.

Bestemmelsen er ikke implementert av flertallet hva angår negativ goodwill. Flertallet ønsker å legge til grunn gjeldende anbefaling til god regnskapskapsskikk, hvoretter negativ goodwill kan fratrekkes eiendelenes verdi, også når det er betalt mindre for datterselskapet enn andelen av bokført egenkapital.

Mindretallet er kjent med at IAS 22 artikkel 49 («Benchmark Treatment)» inneholder en bestemmelse som er i overensstemmelse med det norske ( og amerikanske ) synet på negativ goodwill. Som nevnt er imidlertid denne løsningen i strid med det syvende direktiv, og må derfor antas bare i minimal utstrekning å være i bruk i Europa. Den europeiske revisororganisasjonen FEE har i brev av 20.7.1989 gitt følgende uttalelse om forslaget til Benchmark Treatment, artikkel 49:

«Article 19, paragraph 1c and article 31 forbid the use of this method»

Direktivets løsning er i overensstemmelse med IAS 22 artikkel 50 (Allowed Alternative Treatment). Mindretallet finner å måtte legge artikkel 19.1.c til grunn for et endringsforslag på dette punkt.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 5-12 nytt tredje leddskal lyde slik:

Dersom anskaffelseskostnaden av andelene i datterselskapet lavere enn den del av bokført verdi av datterselskapets netto eiendeler som andelene representerer, skal differansen føres opp som negativ goodwill (tidsavgrenset inntekt) i konsernbalansen.

11.8.6 Sammenlignbare konsernregnskapstall.Mindretallets vurdering.7. direktiv artikkel 28 lyder:

«Dersom sammensetningen av gruppen av foretak som inngår i konsolideringen, har endret seg vesentlig i løpet av regnskapsåret, skal det konsoliderte regnskap inneholde opplysninger som gjør det mulig å foreta en meningsfylt sammenligning av de på hverandre følgende konsoliderte regnskaper. Dersom endringen er vesentlig, kan medlemsstatene tillate eller fastsette at denne plikten skal oppfylles ved at det settes opp en justert åpningsbalanse eller et justert resultatregnskap».

Flertallet forutsetter i utredningen kapittel 7.3 at lovutkastet § 6-6 representerer en tilstrekkelig implementering av artikkel 28. Lovutkastet § 6-6 er utformet slik:

«For hver post i balansen, resultatregnskapet og kontantstrømoppstillingen skal det vises tilsvarende tall fra foregående årsregnskap. Hvis årsregnskapene ikke er sammenlignbare, skal sammenligningstallene omarbeides.»

Mindretallet må konstatere at de opplysninger som kreves i henhold til første punktumi artikkel 28 ikke er omfattet av § 6-6. Lovutkastet § 6-6 er etter mindretallets oppfatning også uklar. Bestemmelsen kan forstås slik at den krever full omarbeiding av årets og fjorårets resultatregnskap ved vesentlige endringer i konsernforholdet, f.eks. ved at årets oppkjøp av datterselskaper forutsettes å være foretatt pr. 1.1 i det foregående år. Legges en slik forståelse til grunn, er det innført et strengere omarbeidingskrav enn det som følger av artikkel 28 annet punktum.

Uansett forståelsen av flertallets forslag mener mindretallet at det ikke kan kreves å korrigere årsregnskap ved vesentlige endringer i konsernet. Av EU-landene er det bare Spania som krever en omarbeiding etter artikkel 28 annet punktum (FEE 1993: Seventh Directive Options and their Implementation, side 33), men flertallets forslag går lengre enn dette. Storbritannia og flere andre land tillater ikke engang en gang slik omarbeiding.

Etter mindretallets oppfatning bør implementering av første punktum i artikkel 28 skje slik det f.eks. er gjort i bankregnskapsforskriftene § 10-11.4 første punktum.

Mindretallets antar at opplysninger om salgsinntekter for kjøpte og solgte selskaper kan være et element i å tilfredsstille kravene i artikkel 28, se f.eks. «Anbefaling til god regnskapsskikk (GRS) Regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjon», pkt. 13.1.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 6-6 nytt tredje leddskal lyde:

Dersom sammensetningen av gruppen av selskap som inngår i konsernregnskapet, har endret seg vesentlig i løpet av regnskapsåret, skal det konsoliderte regnskap inneholde opplysninger som gjør det mulig å foreta en meningsfylt sammenligning av de på hverandre følgende konsoliderte regnskaper.

11.8.7 Ulike prinsipper i selskaps- og konsernregnskap.Mindretallets vurdering.7. direktiv artikkel 29 nr. 1 - 3 lyder:

«

1. Aktiva og passiva i det konsoliderte regnskap skal verdifastsettes etter ensartede metoder og i samsvar med artikkel 31 til 42 og artikkel 60 i direktiv 78/660/EØF.

2. 1. Foretaket som setter opp det konsoliderte regnskap, skal anvende de samme metoder for verdifastsettelse som de som anvendes i dets eget årsregnskap. Medlemsstatene kan imidlertid tillate eller fastsette at det i det konsoliderte regnskap anvendes andre metoder for verdifastsettelse i samsvar med ovennevnte artikler i direktiv 78/660/EØF.

   2. Når dette unntak anvendes, skal det angis i notene til det konsoliderte regnskap og behørig begrunnes.

3. Når foretak som inngår i konsolideringen, har verdifastsatt aktiva og passiva som skal omfattes av det konsoliderte regnskap etter metoder som avviker fra dem som anvendes ved konsolideringen, skal det foretas ny verdifastsettelse av eiendelene og forpliktelsene i samsvar med de metoder som anvendes ved konsolideringen, med mindre resultatet av en slik ny verdifastsettelse er av uvesentlig betydning i forhold til formålet nevnt i artikkel 16 nr. 3. Det kan i særskilte tilfeller gjøres unntak fra dette prinsippet. Slike unntak skal angis i notene til det konsoliderte regnskap og behørig begrunnes.

Flertallet foreslår i lovutkastet § 4-8:

Årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid. Prinsippanvendelsen i konsernregnskap og selskapsregnskap kan likevel være forskjellig.

Mindretallet støtter dette forslaget, ikke minst fordi vi mener at et konsernregnskap og et selskapsregnskap ofte vil ha forskjellig formål (jfr. mindretallets merknader i kapittel 11.3 Regnskapets formål). Mindretallet vil samtidig presisere, at betydningen neppe vil bli særlig betydningsfull sett på bakgrunn av flertallets øvrige forslag. Flertallet vil bare tillate alternative regnskapsprinsipper for små foretak, mens mindretallet går inn for å tillate alternative prinsipper generelt for varer, renter og (egenutviklet) FoU.

Mindretallet vil imidlertid spesielt peke på at prinsippanvendelsen i selskapsregnskapet og konsernregnskapet som hovedregel være bør være ens.

Artikkel 29 nr. 3 annet og tredje punktum innebærer en rett for konsernselskaper til i unntakstilfeller å unnlate å tilpasse seg konsernets prinsipper. Ikke minst ved utenlandske datterselskaper antas denne bestemmelse å være aktuell. Mindretallet legger til grunn at bestemmelsen må implementeres, noe flertallet ikke synes å ha foreslått.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 4-8 skal lyde slik:

Årsregnskapet skal utarbeides etter ensartede prinsipper, som skal anvendes konsistent over tid. De regnskapsprinsippene som benyttes i morselskapets selskapsregnskap, skal normalt være de samme som i konsernregnskapet. Forskjellige prinsipper er imidlertid tillatt dersom forskjellene beskrives og behørig begrunnes i note.

Når foretak som inngår i konsernregnskapet har verdsatt eiendeler og gjeld etter andre prinsipper enn de som gjelder for konsernregnskapet, skal det i konsernregnskapet foretas en tilpasning til konsernregnskapets prinsipper, medmindre effekten av en ny vurdering er uvesentlig. Det kan i særtilfeller gjøres unntak fra dette prinsippet. Slike unntak skal angis i noter til konsernregnskapet og behørig begrunnes.

11.9 Investering i tilknyttet selskap, datterselskap og felles kontrollert virksomhet

Investering i tilknyttet selskap og datterselskap

Flertallet foreslår at tilknyttet selskap kan vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Datterselskap som konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden. Mindretallet forstår det slik at med «datterselskap som konsolideres» menes hovedforetaket og dets datterselskaper. Selskaper som er morselskaper i underkonsern, og er unntatt fra konsolideringsplikt, omfattes ikke av plikten.

Flertallet uttaler under pkt. 4.5.3 «Ved egenkapitalmetoden blir resultatandelen i det tilknyttede selskapet eller datterselskapet inntektsført i investors regnskap i samme periode. Egenkapitalmetoden gir derfor en riktigere periodisering av avkastningen på denne typen investeringer enn kostmetoden.»Etter mindretallets oppfatning vil vurderingen av hva som gir det beste periodisering avhenge av hva formålet med de enkelte regnskaper er.

For konsernregnskapet er et viktig formål å gi informasjon om den økonomiske enhet, konsernet.

Selskapsregnskapet gjelder det enkelte selskap. Selskapet er en enhet det er knyttet selskapsrettslige og skatterettslige virkninger til. Etter mindretallets oppfatning er et viktig hensyn ved utarbeidelse av selskapsregnskapet kreditorbeskyttelse og regnskapets basis for beskatningen. I forholdet til kreditorene i selskapet er det en viktig forskjell mellom resultatet inntjent av dette selskapet og resultatet inntjent i tilknyttede selskaper og datterselskaper. Dette kommer også til uttrykk ved at den del av overskuddet som skriver seg fra de tilknyttede selskaper og datterselskaper ikke kunne deles ut som utbytte.

Flertallet uttaler at det ikke er merkostnader forbundet med å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Mindretallet er imidlertid ikke enig i flertallets uttalelse om at «Det er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet.».En slik plikt vil innebære at datterselskapet må behandles på tre ulike måter, henholdsvis full konsolidering i konsernregnskap, egenkapitalmetode i selskapsregnskap og kostmetode for skatteformål. Mindretallet mener mellomløsningen i selskapsregnskapet er unødvendig og ikke uten ekstraarbeid for den regnskapspliktige.

Mindretallet foreslår derfor at det ikke skal være noen plikt til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet.

Forøvrig mener mindretallet at det i definisjonen av tilknyttet selskap i lovutkastet § 1-3 bør tas med en setning om at et selskap normalt kan sies å ha betydelig innflytelse når det har 20 % eller mer av stemmene, jfr. 7. direktiv artikkel 33.

Investering i felleskontrollert virksomhet

Flertallet foreslår at store foretak skal regnskapsføre deltakelse i felleskontrollert virksomhet etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Andre foretak kan velge bruttometoden, egenkapitalmetoden eller kostmetoden.

For selskapsregnskapet har, som flertallet uttaler, EU-direktivet ikke noen bestemmelse om bruttometode. Flertallet bruker derfor regulert overstyring som begrunnelse for bruk av bruttometode. Mindretallet er uenig i at direktivene gir adgang til slik overstyring. Vi mener dessuten det gir liten mening å anvende bruttometode for felles kontrollert virksomhet når denne metode ikke anvendes på datterselskap. Vi kan derfor ikke se at bruk av bruttometode gir et «true and fair view». Når det gjelder bruk av egenkapitalmetoden vises til det som er uttalt under 11.9.1 om dette i relasjon til datterselskap.

Mindretallet mener det konkret kan ligge slik an at bruttometoden kan ansees å være et unntakstilfelle, jfr. art 2.5, se Hasselager Runge Johansen («Årsregnskabsloven»,1992 side 635). I så fall må art. 2.5 være implementert i norsk lov.

Mindretallet foreslår at det i selskapsregnskapet bør være en valgadgang mellom bruk av egenkapitalmetode og kostmetode på tilsvarende måte som for datterselskaper og tilknyttede selskaper.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår følgende endringer i lovutkastet:

§ 5-8 første ledd skal lyde slik:

Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet og kan vurderes etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden i selskapsregnskapet. Investering i datterselskap kan vurderes etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden i selskapsregnskapet.

§ 5-9 første ledd skal lyde slik:

Deltakelse i felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. I selskapsregnskapet skal deltakelse i felles kontrollert virksomhet regnskapsføres etter egenkapitalmetoden eller kostmetoden.

Flertallet uttaler at det ikke er behov for å implementere 7. direktivs artikkel 32 nr. 2 som henviser til bestemmelsene om utarbeidelse av konsernregnskap fordi dette er underforstått å følge av bruttometoden. Mindretallet er ikke enig i dette, og mener det er behov for å foreta en nærmere definisjon av hva som menes med bruttometoden.

11.10 Regelverket for noteopplysninger

Note § 7-4

Flertallets forslag til § 7-4 lyder slik:

Store foretak skal gjøre rede for risiko ved endringer i finansielle priser.

Mindretallet vil peke på at hverken i EU-direktivene, aksjeloven, regnskapsloven eller i premissene er dette diskutert per i dag. Det vil være svært vanskelig å si noe om valutakursers og rentenivåers påvirkning på fremtidig egenkapital og resultat uten utarbeidelse av komplekse beregningsmodeller. I tillegg er denne informasjonen svært vanskelig å revidere. Det bør gis stor fleksiblitet i kravene til informasjon om fremtiden. Slik informasjon må kunne gis i form av mer generelle beskrivelser av markeder, prisutvikling etc., og bør ikke være en del av de lovbestemte minimumskrav.

Mindretallet foreslår derfor at forslaget til § 7-4 utgår.

Note § 7-12

Flertallets forslag til § 7-12 lyder slik:

For hver post innledet med arabertall under varige driftsmidler skal økonomisk levetid og valg av avskrivningsplan opplyses. For hver post skal balanseførte leieavtaler opplyses. Årets tilgang av egentilvirkede varige driftsmidler skal opplyses. Det skal opplyses om hvilke forutsetninger som er lagt til grunn for nedskrivning og reversering av nedskrivning.

Mindretallet stiller seg tvilende til om det er gjennomførbart å gi pålitelige opplysninger om økonomisk levetid for grupper som inneholder mange forskjellige anlegg. Dette kan lett bli særdeles skjønnsmessig med mindre økonomisk levetid forutsettes nøyaktig å falle sammen med avskrivningsperioden. I så fall vil foretakets avskrivningssatser innen den enkelte gruppe av anleggsmidler gi en indikasjon på økonomisk levetid.

Flertallet uttaler at dette forslaget er en videreføring av aksjeloven § 11-8 nr. 6. Etter denne bestemmelsen skal selskapet gi opplysninger om alle leide anleggsmidler nå leieavtalen er av vesentlig betydning for selskapets drift. Den foreslåtte bestemmelsen krever mer enn dette.

Metode for avskrivning av anleggsmidler vil inngå som en del av beskrivelsen rundt bruk av regnskapsprinsipper etter § 7-2. I denne beskrivelsen vil også avskrivningssatser for hver gruppe anleggsmidler inngå. Ytterligere spesifisering er etter vår mening unødvendig.

Det er etter vår oppfatning ikke faktisk behov for å kreve spesifikasjon av balanseførte leieavtaler for hver post. Opplysningsplikten bør være den samme som for ikke balanseførte leieavtaler etter lovutkastet § 7-11. Den siste bestemmelsen blir derfor foreslått endret til å omfatte både balanseførte og ikke balanseførte leieavtaler. Kriteriene for opplysningsplikten er omtrent de samme.

Mindretallet vil bemerke at den endelige tekst til § 7-12 (flertallets forslag), først har vært kjent fra 21.10.95.

Mindretallet foreslår at § 7-12 utgår,§ 7-11 siste punktum skal lyde slik:

Foretak som leier anleggsmidler skal gi opplysning om leieavtalen dersom den etter foretakets forhold er vesentlig.

Note § 7-13

Flertallets forslag til lovtekst:

Goodwill skal spesifiseres for hvert enkelt virksomhetskjøp.

Om denne bestemmelsen uttaler flertallet at goodwill bør «... spesifiseres for hvert enkelt virksomhetskjøp. En antar at små selskaper som aktivt driver med oppkjøp av virksomheter og derfor får goodwill i balansen, bør kunne finne seg i en slik opplysningsplikt selv om den strengt tatt ikke er obligatorisk etter direktivet.»Mindretallets er ikke enig i dette. En slik en opplisting lett vil bli særdeles lang og altfor detaljert. For større konsern kan dette fort utgjøre over en side i årsberetningen. Det er også tvilsomt om selskapene av konkurransehensyn ønsker å offentliggjøre slik informasjon for hvert enkelt oppkjøp. Dette går dessuten utover kravene i direktivene. Vi ser ikke tilstrekkelig grunn til ensidig å pålegge norske selskaper en slik opplysningsplikt.

Goodwill inngår i det foreslåtte oppstillingsplan for balansen, jf. § 6-2, del I, underpunkt 3. Goodwill vil derfor bli presentert enten i balansen eller i tilhørende noter. Artikkel 37 nr. 2 i 4. direktiv krever kun opplysning om evt. avskrivningsplan utover 5 år. Det vises til mindretallets forslag til ny lovtekst om goodwill.

§ 7-13 bør utgå.

Note § 7-15

Flertallets forslag til lovbestemmelse:

Ved kjøp av aksjer eller andeler i selskap som regnskapsføres etter egenkapitalmetoden, skal sammenhengen mellom anskaffelseskost og balanseført egenkapital på kjøpstidspunktet opplyses. For hver investering skal inngående balanse, inntektsført resultat, andre endringer i løpet av året og utgående balanse i eierskapets årsregnskap opplyses. Merverdier og avskrivning av merverdier skal opplyses.

Kravene i denne paragrafen, sammenholdt med kravene i § 7-11, medfører, etter mindretallets mening, for omfattende minimums opplysningskrav.

Siste avsnitt i § 7-15 baseres på foreløpig norsk regnskapsstandard og er ikke direktivkrav. Vi mener NRS gir tilstrekkelig regulering på dette området, samtidig som det er mer fleksibelt å tilpasse en regnskapsstandard enn en lov for eventuelle senere endringer i internasjonal praksis.

Vi foreslår derfor at siste avsnitt utgår.

Note § 7-18

Flertallets forslag til lovtekst:

Obligasjoner skal spesifiseres etter debitorkategori. Balanseført verdi og markedsverdi skal opplyses. Store foretak skal også gi en oversikt over rentereguleringstidspunkter og gjennomsnittlig rente.

Spesifikasjonskrav av en slik art er ikke krav i direktivene. Mindretallet mener det er uheldig å innføre detaljerte norske særkrav på dette området og at kravene bør utelates med mindre det er snakk om en betydelig andel av foretakets balanse.

Uansett bør opplysningskravene justeres. Beregning av gjennomsnittlig rente blir svært kostnadskrevende for selskaper med bredt sammensatte porteføljer. Opplysninger om rentereguleringstidspunkter blir fort svært detaljert hvis man tenker seg en full spesifisering. Opplysninger i intervaller virker lite hensiktsmessig fordi det blir vanskelig å angi om endring vil virke gunstig eller ikke for selskapet.

Lovutkastet § 7-18 bør utgå.

Note § 7-31 Eiendomsvirksomhet

Flertallet foreslår følgende lovtekst:

Selskap som har betydelig eiendomsvirksomhet, skal opplyse om eiendommens art, geografisk beliggenhet, balanseført verdi og utnyttelsesgrad. Det skal opplyses om utleiekontrakter, herunder kontraktenes lengde, vederlaget og om det er adgang til å justere vederlaget i kontraktsperiode. Dersom det foreligger begrensninger i hvordan eiendommen kan utnyttes, skal også dette opplyses.

Mindretallet ser ikke at denne informasjonen er nødvendig for selskaper som ikke er børsnoterte. EU-direktivene stiller ikke krav til slik informasjon i notene, men bare i forbindelse med prospekter. Oslo Børs har i regnskapssirkulære krevet tilsvarende informasjon. For børsnoterte selskaper gis derfor disse opplysningene og vi ser ikke grunnlag for å innføre et generelt lovkrav om slik informasjon i notene.

Lovutkastet § 7-31 bør utgå.

Note § 7-32 Utvinning av petroleum, kraftproduksjon m v

Flertallet foreslås følgende lovtekst:

Selskap som har betydelig virksomhet innen utvinning av petroleum, kraftproduksjon eller gruvedrift, skal gi opplysning om antatte reserver og gjenværende utnyttelsesperiode, konsesjonsperiode og andre økonomiske betingelser. Det skal opplyses om fremtidige utgifter til opprydding.

Slike opplysninger er et fremmedelement i notene til regnskapet. Det er ikke tilsvarende krav i IAS, US GAAP (bortsett fra antatte reserver) eller EU-direktivene. Mindretallet ser det derfor ikke som naturlig at slik informasjon kreves i notene i norske regnskap. I drøftelsen av lovteksten nevner utvalgets flertall at enkelte av disse opplysningene ikke er egnet for revisjon. Vi mener dette er et ytterligere argument for ikke å kreve slike opplysninger inntatt i notene. I EU-direktivene er det bare plikt til å gi slik informasjon i prospekter ved første gangs børsintroduksjon. Vi finner det på grunnlag av dette uheldig at vi får noteopplysninger i norske regnskaper som man vanligvis ikke finner i notesett internasjonalt. Når det gjelder informasjon om antatte reserver bør dette ikke være et krav i notene for selskaper som ikke er børsnoterte.

Det er forøvrig uklart hva det siktes til med «opprydding» i flertallets lovutkast.

Lovutkastet § 7-32 bør utgå.

11.11 Oppskriving

Mindretallets vurdering

Flertallet foreslår at dagens adgang til å oppskrive anleggsmidler bør opphøre. Som hovedbegrunnelse anføres at oppskrivning er et fremmedelement i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap. I utgangspunktet støtter mindretallet dette syn. Mindretallet antar likevel at opplysninger i årsregnskapet om virkelige verdier på anleggsmidler i mange tilfeller vil kunne være av interesse for regnskapsbrukere, f.eks. banker.

Mindretallet mener imidlertid at flertallets innfallsvinkel er for snever. Som nevnt innledningsvis i dette kapitlet har et finansregnskap andre funksjoner enn det som er knyttet til regnskapets informasjonsverdi. Det legges også til grunn i selskaps- og skatterettslige sammenhenger. Når det gjelder oppskrivninger vises spesielt til reglene om fondsemisjoner og kapitalnedsetting.

Mindretallet viser også til skatteloven § 60 fjerde ledd, hvoretter regnskapsmessige verdier kan legges til grunn for beregning av kapitalavkastning når personinntekt skal fastsettes. Ved å ta bort oppskrivningsadgangen, kan særlig små og mellomstore bedrifter bli påført nye skattebelastninger.

Mindretallet er prinsipielt av den oppfatning at en bør ha en oppskrivningsadgang i samsvar med retningslinjene for dette i 4. direktiv.

Reglene om oppskrivninger i henhold til 4. direktiv art 33. er utformet annerledes enn de regler som i dag gjelder for oppskrivninger i Norge. Mindretallet vil spesielt påpeke at direktivet forutsetter at oppskrivningsfondet skal reverseres når driftsmidlet avskrives eller selges.

Ved utforming av reglene er det lagt til grunn at oppskrivninger ikke skal påvirke måling av foretakets overskudd. Under henvisning til den tid mindretallet har hatt til rådighet, se kapitlets innledning, har det ikke utformet en fullstendig lovtekst. Således har mindretallet ikke foreslått regler om anvendelse av oppskrivningsfond.

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp forslag om § 5-3 nytt fjerde og flg ledd:

Materielle og finansielle anleggsmidler, hvis verdi er vesentlig høyere enn det beløpet var oppført til i nærmest forutgående balanse, kan oppskrives til den høyere verdi, såfremt denne ikke skyldes forhold av forbigående art. Verdiforøkelsen etter fjerde ledd skal overføres til et oppskrivningsfond.

Av- og nedskrivninger på det oppskrevne beløp skal gjennomføres. Beløpene skal imidlertid ikke resultatføres, men i stedet belastes oppskrivningsfondet.

Salgsgevinst ved salg av oppskreven eiendel skal beregnes på grunnlag av bokført verdi eksklusiv oppskrivningen. Den del av oppskrivningsfondet som gjelder den solgte eiendel, skal samtidig avvikles.

Årets endringer på oppskrivningsfondet skal angis i noter. Angivelsen skal vise:

1. Oppskrivningsfondet ved årets begynnelse

2. Årets tilførsel til oppskrivningsfond

3. De beløp som er belastet oppskrivningsfondet

4. Oppskrivningsfondet ved årets slutt.

Årets bruk av fjerde ledd skal opplyses i notene med angivelse av hvilke eiendeler som er oppskrevet og av den metode som er brukt for beregning av verdiøkningen. Av balansen eller av notene skal det beløp som gjenstår av opprinnelig oppskrivning framgå.

11.12 Avskrivning

Mindretallets vurdering

Flertallets forslag til § 3-3 annet ledd lyder slik:

Anleggsmidler som har begrenset økonomisk levetid skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan.

Mindretallet vil peke på at flertallet i sitt utkast til bestemmelsens annet ledd viderefører formuleringen «... fornuftig avskrivningsplan»fra gjeldende lov (aksjeloven § 11-10). Dette innebærer i tilfelle at lovteksten fortsatt vil forholde seg taus i forhold til grunnleggende prinsipper for avskrivning. Mindretallet anser flertallets formulering på dette punkt som for lite opplysende.

Mindretallet vil videre peke på at gjeldende lov har et noe uklart forhold til formålet med avskrivninger. Aksjeloven § 11-10 annet ledd slår fast et prinsipp om årlige avskrivninger etter en «... fornuftig avskrivningsplan»,men åpner likevel for at dette kan unnlates, når, som det heter, anleggsmidlet «... åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet».Mindretallet vil peke på at gjeldende lov som følge av dette er uklar mht. om avskrivningene i noen grad har som formål også å avspeile anleggsmidlets verdi.

Mindretallets forslag til utforming av § 3-3 annet ledd vil gjøre det klart at avskrivning er en metode for kostnadsfordeling. Anleggsmidlets virkelige verdi er et spørsmål som bare får betydning i forhold til nedskriving. Også på denne bakgrunn er det etter mindretallets syn vesentlig at den grunnleggende bestemmelsen om avskrivning får en utforming som klart viser at avskrivningen har som formål å fordele anskaffelseskost over anleggsmidlets økonomiske levetid.

Mindretallet vil legge til at en ikke kan se at det hersker noen uenighet mellom flertallet og mindretallet om hvilke grunnleggende prinsipper som skal styre avskrivninger. Det vises bl.a. til det som er sagt i utredningens kapittel 4.3.7 om avskrivning av varige driftsmidler med begrenset økonomisk levetid. Mindretallet legger med andre ord vesentlig vekt på at disse prinsipper også kommer til uttrykk i lovteksten.

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp forslag om at § 3-3 annet ledd i lovutkastet utformes slik:

Dersom anleggsmiddel har begrenset økonomisk levetid skal anskaffelseskost gjennom avskrivning fordeles planmessig over anleggsmidlets økonomiske levetid.

11.13 Kostnader til forskning og utvikling

Mindretallets vurdering

I flertallets forslag er § 5-16 utformet slik:

Små foretak kan kostnadsføre utgifter til forskning og utvikling.

Med unntak av særregelen for små foretak har flertallets lovutkast ingen konkret bestemmelse om den regnskapsmessige behandlingen av kostnader til forskning og utvikling (FoU). Lovutkastet skiller heller ikke mellom egenutviklet og FoU ervervet mot vederlag («kjøpt»). Mindretallet forstår flertallet slik at det forutsetter at alle kostnader til FoU skal balanseføres (kapittel 4.4.2).

Mindretallet går for det første inn for at lovteksten må inneholde en regel om den regnskapsmessige behandlingen av kostnader til FoU. Mindretallet er ellers enig med flertallet i at FoU ervervet mot vederlag («kjøpt FoU») må balanseføres etter vanlige regler for anleggsmidler.

Når det gjelder egenutviklet FoU, går mindretallet inn for at det må opprettholdes et valg mht. kostnadsføring eller balanseføring på dette punkt. Det er en forutsetning at balanseføring av kostnader til forskning og utvikling under ingen omstendighet kan skje med mindre foretaket er tilført vesentlige og varige verdier, dvs. at det på balansetidspunktet eksisterer en forventning om fremtidig inntjening, og at denne forventning er belagt med en rimelig grad av sannsynlighet. I samsvar med bestemmelsene i 4. selskapsrettsdirektiv er det vår oppfatning at loven må inneholde regler om dette, og inneholde krav om særskilt opplysning om begrunnelse dersom avskrivningsperioden i unntakstilfelle går ut over 5 år. Forøvrig må de vanlige regler for avskrivning og nedskrivning gjelde.

Mindretallet vil peke på at kostnadsføring er et internasjonalt anerkjent prinsipp, som bl.a. bygger på at vurderingen av de verdier som er skapt ved kostnader til forskning og utvikling i svært mange tilfeller må bli usikker. Såvel usikkerheten som muligheten for misbruk bør etter mindretallets oppfatning føre til at balanseføring ikke skal være eneste alternativ. En antar videre at det vil være i strid med direktivets bestemmelser å pålegge balanseføring av egenutviklet FoU.

Mindretallet legger forøvrig også en viss vekt på at et påbud om regnskapsmessig balanseføring (som eneste alternativ) kan reise skattemessige spørsmål.

Mindretallet viser forøvrig til forbudet i 4. direktiv artikkel 34.1.b (jfr. artikkel 37) mot å utdele utbytte på grunnlag av balanseførte FoU-kostnader.

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp følgende forslag til lovbestemmelse:

Dersom foretaket selv driver forskning og utvikling kan kostnadene oppføres som anleggsmiddel. Det er et vilkår at kostnadene har tilført foretaket vesentlige og varige verdier. Dersom slike utgifter er balanseført gjelder de vanlige regler for avskrivning og nedskrivning. Avskrivningsperioden kan likevel bare i unntakstilfelle forlenges utover fem år. Det skal i så fall særskilt opplyses om begrunnelsen for dette.

11.14 Forretningsverdi (Goodwill)

Mindretallets vurdering

Mindretallet tar opp forslag om at en i hovedsak beholder innholdeti gjeldende lov, dog uten den 20-års begrensning i avskrivningsperioden som en nå har.

Mindretallet mener videre at det er et klart behov for en særskilt bestemmelse om reglene for balanseføring av forretningsverdi (goodwill) i loven. Etter det mindretallet kan se, vil dette også falle sammen med de krav som følger av 4. selskapsrettsdirektiv, der det stilles konkrete krav om oppfyllelse av opplysningsplikt dersom avskrivningen strekker seg ut over 5 år.

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp forslag om en «goodwill»-bestemmelse med følgende utforming:

Goodwill, jfr. § 6-8, skal som hovedregel avskrives over fem år. Avskrivningsperioden kan forlenges, såfremt det gis særskilt opplysning om årsakene til dette.

11.15 Variabel eller full tilvirkningskost

Mindretallets vurdering

Flertallets forslag til § 5-15 lyder slik:

Små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning.

Når det gjelder foretak som ikke anses som små foreslår flertallet at anskaffelseskost skal settes til «tilvirkningskost», jf forslagets § 5-4. Flertallet legger antakelig til grunn at en andel av indirekte tilvirkningskostnader normalt inngår i tilvirkningskost, jf utredningen kapittel 4.3.3.

Fjerde direktiv artikkel 35.3.(omløpsmidler) lyder:

«

1. Tilvirkningskostnaden skal beregnes ved at kostnader direkte knyttet til det aktuelle produkt legges til innkjøpsprisen for råvarer og forbruksvarer.

2. En rimelig del av kostnadene som bare indirekte knytter seg til det aktuelle produkt kan inngå i tilvirkningskostnaden, i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden.»

Mindretallet peker på artikkelen angir at en rimelig del av kostnadene kan inngå. Etter mindretallets oppfatning innebærer bruk av dette ordet at direktivet bevisst har gitt foretakene en valgrett mellom å legge variabel (eventuelt direkte kostnader) eller full tilvirkningskostnad til grunn. Når det gjelder mindretallets nærmere argumentasjon for dette, vises det til drøftelsen om renter under pkt 11.13 nedenfor.

Mindretallet legger også til grunn at det foreligger gode reelle grunner til å ha rett til å legge variabel tilvirkningskost til grunn. Det vises bl.a til hensynet til forsiktighetsprinsippet, hensynet til pålitelige regnskaper (påslag av andel av faste tilvirkningskostnader kan lett bli vilkårlig), og hensynet til at det ofte kan bli bedre samsvar mellom bedriftenes interne regnskap og årsregnskapet.

Etter dette er mindretallet kommet til at alle foretak i loven må gis adgang til å velge mellom variabel og full tilvirkningskost.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 5-4 annet ledd skal lyde:

Ved tilvirkning skal variabel tilvirkningskost inngå i anskaffelseskost. En rimelig andel av periodens faste tilvirkningskostnader kan også inngå.

11.16 Balanseføring av renter og andre lånekostnader

Mindretallets vurdering

Flertallet har ikke foreslått noen lovbestemmelse om regnskapsmessig behandling (aktivering eller løpende utgiftsføring ) av renter som påløper ved kapitalbinding under tilvirkning av eiendeler. I pkt 4.3.3 synes flertallet å legge til grunn en plikt til balanseføring, dvs at renter skal anses som en del av eiendelens tilvirkningskost.

Da såvel norsk som internasjonal praksis på dette området varierer, mener mindretallet at spørsmålet må avklares ved en lovbestemmelse.

Fjerde direktiv artikkel 35.4 lyder slik:

«Renter på kapital som er lånt for å finansiere produksjonen av anleggsmidler kan medregnes i tilvirkningskostnaden i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden.»

Tilsvarende regel kan anvendes for omløpsmidler, jfr. artikkel 39.2

I «The Accounting Harmonization in the European Communities. Problems of applying the fourth directive on the annual accounts of limited companies» (European Commission 1990) uttales det om denne bestemmelsen (side 27):

«According to article 35 (4) interest on capital borrowed to finance the production of fixed assets may be included in the production costs to the extent that it relates to the period of production. The inclusion of such interest under «Assets» must be disclosed in the notes on the accounts.

The question was raised as to whether this provision prohibits Member States from requiring such interest to be included in another balance sheet item (e.g. the item «formation expenses» and whether Member States may prohibit the inclusion of such interest in the production costs.

The original proposal for the Fourth Directive gave Member States the option of authorizing the capitalization of interest on the capital borrowed to finance the production of fixed assets. In response to a request formulated by the Economic and Social Committee in its opinion, this option became a right for companies in the final version of the Directive. As a result, Member States may no longer prohibit companies from including such interest in production cost. The new wording of this Article has made it directly applicable and has at the same time excluded the inclusion of such interest under any other balance sheet item.»

Mindretallets understreker at direktivet her uttrykkelig forutsetter at foretaket skal ha en valgadgang. De synspunkter som kommer fram stadfester at direktivet ved ordet «kan» bevisst har

gitt foretakene en rett til å velge mellom utgiftsføring og aktivering. Den enkelte stat kan ikke frata bedriftene denne retten, slik flertallet foreslår. Den svenske professor dr. juris Per Thorell har for øvrig fremmet de samme synspunktene på side 95 i sin bok « EG:s redovisningsrätt » (Iustus Förlag 1993).

Flertallets forslag har (jf innstillingens pkt 1.3.2 ) lagt til grunn at ovennevnte valg kan gjøres av medlemsstaten, dvs at denne kan innrette sin lovgivning slik at bare et alternativ er tilgjengelig for bedriftene. Mindretallet er ikke enige i dette. Vi viser primært til ovennevnte uttalelse fra kommisjonen. Vi viser også til at det ikke kan dokumenteres at noe EU-land har implementert artikkel 35.4 slik flertallet foreslår. Så lenge europeiske bedrifter står overfor en fleksibel lovgivning på dette området, bør dette også gjelde i Norge.

Mindretallet vil også anføre at periodisering av renter i regnskapet antakelig også er bindende skattemessig. Mindretallet finner ikke grunn til å bidra til skjerpet beskatning på dette området. Mindretallet vil også peke på at beregning av aktiverte rentebeløp i mange tilfeller vil måtte bero på temmelig skjønnsmessig vurderinger, noe som bør unngås.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at § 5-4 første ledd får nytt annet punktum:

Renter på kapital som er lånt for å finansiere produksjonen av anleggsmidler og omløpsmidler kan medregnes i tilvirkningskostnaden i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. I så fall skal medregning av slike renter under «eiendeler» opplyses i noter til årsregnskapet.

11.17 Langsiktige tilvirkningskontrakter (prosjekter)

Mindretallets vurdering

Flertallet foreslår at små foretak skal kunne nytte fullført kontrakt metode ved langsiktige tilvirkningskontrakter, uavhengig av om kriteriene for bruk av løpende avregning metode er oppfylt, men har ikke tatt opp forslag om noen bestemmelse som skal gjelde for andre foretak. En forstår flertallet slik at den regnskapsmessige behandlingen av langsiktige tilvirkningskontrakter skal følge av de foreslåtte regler i lovutkastet kapittel 5. Mindretallet viser til sine merknader i kapittel 11.6 om transaksjonsprinsippet, og er av den oppfatning at det er behov for en særskilt lovregel om dette emne.

Flertallet anfører at det er uenighet om løpende avregning metoden er i strid med fjerde direktiv. Mindretallet kan ikke se at det kan være begrunnet tvil om dette. I «The accounting harmonization in the European Communities» uttaler Kontaktkomiteen bl.a. (side 3):

«Long term contracts are generally understood to mean contracts which relate to work or services over a period of more than one year. Accounting for such contracts poses problems because, allthough the charges relating to execution of the contract can easily be identified and allocated to the financial year in which they are incurred, the same is no true of income, which is often paid in pre-determined stage payments which do not relate directly to the amount of work done. One solution to this problem is to take income into account only after final completion of the contract. Another method is to relate the proportion of income to be taken into account to a proportion of the contract not exceeding that which has been completed at the end of the year.

In the Committee's view, the second method is admissible under the Fourth Directive provided that the prudence principle laid down in Article 31(1)(c) is clearly observed. In other words, this means that:

1. the total contract income must be known.(

2. it must be possible for the proportion of work completed to be calculated accurately, and(

3. the work on the contract must be sufficiently advanced.

It was also pointed out that, where a loss was anticipated on a contract, provision had to be made for the entire loss as soon as it was discovered.»

Mindretallets forslag

Mindretallet tar opp forslag om følgende lovbestemmelse:

Langsiktige tilvirkningskontrakter. Langsiktige tilvirkningskostnader verdsettes etter løpende avregningsmetode.

Små foretak kan inntektsføre langsiktige tilvirkningskontrakter etter fullført kontrakt metoden.

Bestemmelsen hører i tilfelle hjemme i lovens kapittel 5.

§ 5-19 utgår.

11.18 Valuta

Utredningens lovutkast foreslår poster i fremmed valuta behandlet slik:

§ 5-7 Utenlandsk valuta

«Pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes med balansedagens kurs.

Mindretallet er enig i dette forslag, men har en noe avvikende begrunnelse.

Direktivet oppstiller krav om noteopplysning for den behandlingsmåte som er benyttet for slike poster,se artikkel 43.1.(1), «For poster i årsregnskapet som er eller opprinnelig var angitt i utenlandsk valuta, skal det opplyses om grunnlaget for omregning til nasjonal valuta, ...».En vil imidlertid legge til at selvom et direktiv på et bestemt punkt eller område ikke har anvist noen konkret løsning, vil selvsagt direktivenes alminnelige prinsipper angi en rettslig bindende ramme for behandlingen av spørsmålet.

Det går klart fram av en undersøkelse gjennomført av FEE ( «Fédération des Experts Comptables Européens: European Survey of Published Financial Statements in the Context of the Fourth Directive. 1989»at nasjonal rett innenfor EF varierer (i den utstrekning spørsmålet overhodet er behandlet i lovgivningen), og at praksis i de ulike EF-land er relativt uensartet. Mindretallet kan ikke se at en har noe belegg for å anta at dette bygger på «regulert overstyring» av lignende art som flertallets prinsipp i denne utredningen. I kapittel 4.5.2 «Dagskursprinsippet for pengeposter i utenlandsk valuta» er det uttalt bl.a. følgende:

«Direktivet har ingen særskilte regler om valutaomregning. Dette forhold har gitt opphav til to ulike forståelser av direktivets betydning for vurderingsregler for valuta. Én forståelse er at de alminnelige vurderingsreglene i direktivet må gjelde valuta etter som det ikke er gitt særregler. En annen forståelse er at medlemslandene står fritt til å velge vurderingsregler for valuta.»

Mindretallet er enig i denne beskrivelsen. I «The Future of Harmonization of Accounting Standards in the European Communities» (utgitt av Kommisjonen 1990) opplyser C. Regoort, visepresident i FEE, under «Survey of Accounts on the Basis og the Fourth Directive» bl.a. følgende om valutaomregning:

«The translation of foreign currency items in the annual accounts is mentioned only in the Fourth directive as an element of additional information in the notes. The method applied must be explained, but what method should be used is an open question. Only in France and Greece the national legislation identifies and/or limits the methods to be used. In most other countries specific pronouncements have been issued by professional bodies. These pronouncements differ slightly from one country to another, especially with respect to the recording on translation gains. In most countries translation of balances at closing rates is suggested.»

Tatt i betraktning at forarbeider i vanlig forstand til direktivet ikke er tilgjengelige, vil det antakelig nytte lite å spekulere over om direktivet eventuelt opprinnelig bygger på en ikke uttalt forutsetning som åpner for ulike metodevalg ved den regnskapsmessig behandlingen av poster i fremmed valuta, eventuelt om omregning fra én valuta til en annen ikke regnes å innebære noen egentlig «verdsettingsmetode» i direktivets forstand. De siterte uttalelser etterlater imidlertid ikke tvil om hva som er den faktiske situasjon - ulike metoder anvendes i full åpenhet over tid. Dette er referert i dokumenter Kommisjonen selv utgir. Mindretallet legger til grunn at det åpenbart må ha utviklet seg til en akseptert forståelse at 4. direktiv tillater ulike metoder for regnskapsmessig behandling av valuta.

Mindretallet kan således ikke se at § 5-7 i lovutkastet representerer et brudd med 4. direktiv.

Mindretallet finner ikke tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på om den direktivbestemte opplysningsplikten bør inntas i § 5-7, men legger til grunn at den må forutsettes dekket gjennom reglene i lovutkastet kapittel 7 om noteopplysninger.

11.19 Markedsbaserte finansielle omløpsmidler

Mindretallets vurdering

I flertallet foreslår § 5-6 utformet slik:

Markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje skal vurderes til virkelig verdi.

Mindretallet er ikke uenig i at det kan anføres regnskapsfaglige grunner for flertallets forslag.

Det er imidlertid et problem at bestemmelsen anvender begrepene «markedsbasert» og «handelsportefølje» uten at disse blir nærmere presisert i lovteksten, som derfor blir stående uten retningslinjer som kan bidra til å bestemme innholdet, særlig når begge begreper er her tillagt vesentlige avgrensende funksjoner.

Spørsmålet er imidlertid om forslaget er i strid med EU's 4. direktiv, art 39.1 som lyder:

«a)

Omløpsmidlene skal verdsettes til anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad, med forbehold for bestemmelsene under bokstav b) og c) nedenfor.

«b)

Verdijustering for omløpsmidler skal foretas slik at de oppføres med laveste markedspris eller i spesielle tilfeller med en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen ....»

Flertallets begrunnelse for at forslaget likevel er i overensstemmelse med direktivet er at «regulert overstyring er tillatt».Mindretallet viser til den særskilte drøftelse av dette spørsmål.

Europeisk regnskapslitteratur er entydig når det gjelder å konstatere at finansielle omløpsmidler ikke kan verdsettes til markedsverdi når kostprisen er lavere, se f.eks. FEE 1992, side 133. For øvrig har intet EU-land fortolket overstyringsregelen på samme måte som flertallets forslag. Forslaget bidrar derfor ikke til europeisk harmonisering innen regnskap.

Mindretallet finner å måtte legge avgjørende vekt på at § 5-6 ikke gir uttrykk for et unntakstilfelle.

For ordens skyld opplyses at flertallets forslag vil kunne gjennomføres for banker i henhold til bankregnskapsdirektivet (EØF 86/635).

Mindretallet vil uttale at det likevel er et spørsmål om 4. direktiv artikkel 33 gir mulighet for å benytte balansedagens kurs som verdi for slik finansielle omløpsmidler. Denne bestemmelse gir medlemslandene gir medlemslandene adgang til å tillate andre vurderingsprinsipper. Bestemmelsen gjelder imidlertid etter den norske oversettelsen bare for anleggsmidler og varebeholdninger, og således ikke for finansielle omløpsmidler.

Mindretallet kan imidlertid konstatere av Danmark og Storbritannia tillater bruk av balansedagens kurs i visse tilfeller. Etter den danske direktivteksten omfattes imidlertid også finansielle omløpsmidler.

Mindretallet vil på bakgrunn av den danske direktivtekst og den faktiske situasjon i Danmark og Storbritannia under tvil foreslå at det innføres en adgang til å benytte balansedagens kurs.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslår at lovforslaget § 5-6 utgår.

Mindretallet foreslår nytt annet og tredje ledd i lovutkastet § 5-2:

Kursnoterte finansielle omløpsmidler kan likevel vurderes til virkelig verdi. Anvendelsen av annet ledd skal opplyses i noter. Forskjellen mellom verdsettelsen etter første og annet ledd skal tillegges oppskrivningsfondet.

Mindretallet legger til grunn at forskjellen mellom verdsettelsen etter første og annet ledd i mindretallets forslag ikke kan resultatføres.

11.20 Korrigering av feil/Endring i regnskapsprinsipp

Mindretallets vurdering

Flertallets forslag til § 4-7 lyder:

Alle inntekter og kostnader skal resultatføres. Virkning av endring av regnskapsprinsipp og korrigering av feil i tidligere årsregnskap, skal føres direkte mot egenkapitalen. Andre unntak fra kongruensprinsippet skal gjøres når det er i samsvar med god regnskapsskikk.

Mindretallet mener det er uheldig at man i loven krever at virkning av endring av regnskapsprinsipp skal føres direkte mot egenkapitalen da dette fører til svært liten fleksibilitet i loven. Det vil dessuten kunne oppstå situasjoner hvor internasjonale regnskapsstandarder tillater at virkningen av endring av regnskapsprinsipp føres over resultatregnskapet. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet når nye, komplekse standarder gjør det tilnærmet umulig å omarbeide sammenligningstallene for tidligere regnskapsperioder. Etter vår oppfatning bør loven, der det er mulig, være fleksibel og åpen slik at den ikke stenger for fremtidig utvikling av NRS-standarder

Vi foreslår derfor at paragrafen endres slik at det fremgår at det kun er virkningen av korrigering av feil i tidligere årsregnskap som skal føres direkte mot egenkapitalen. Den regnskapsmessige behandlingen av endring av regnskapsprinsipp som følge av en ny standard, bør skisseres i den aktuelle standard.

Mindretallets forslag

Mindretallet foreslå at § 4-7 skal lyde slik:

Alle inntekter og kostnader skal resultatføres. Virkning av korrigering av feil i tidligere årsregnskap, skal føres direkte mot egenkapitalen. Det samme skal som hovedregel gjelde virkning av endring av regnskapsprinsipp.

11.21 Anleggsmidler, betinget nedskrivningsplikt

Obligasjoner som skal holdes til forfall

Utvalgets flertall går i kap. 4.3.7 «Nærmere om betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler» inn for å pålegge teoretisk korrekt verdi (for fast-rente-obligasjoner) hensyntatt endringer i renteforholdene.

Mindretallet mener dette er uheldig og i strid med rundskriv 46/94 fra Kredittilsynet, som behandler regnskapsmessig behandling av obligasjoner i skadeforsikringsselskapene. Rundskrivet sier bl.a. at:

De kriterier som i dette rundskriv er lagt til grunn for klassifiseringen av obligasjoner bygger på tilsvarende kriterier i «Statement of Financial Accounting Standards No. 115: Accounting for Certain Investments in Debt and Equity Securities» (FAS 115) utgitt av Financial Accounting Standards Board. ...

.....

En streng fortolkning av varig eie er at obligasjonsinvesteringen er bestemt for å holdes til forfall. En slik klassifikasjon bygger på to grunnleggende forutsetninger.

Foretaket må:

1. ha en intensjon om å holde obligasjoner til forfall, og

2. ha evne til å holde obligasjonen til forfall.

.....

Verdivurderingen av obligasjoner som er anleggsmidler følger av årsoppgjørsforskriftens §10 som angir at anleggsmidler ikke må oppføres høyere enn anskaffelseskostnadene. I 3. ledd sies det:

.....

«Er den virkelige verdi av anleggsmiddel lavere enn den verdi eiendelen etter bestemmelsene i første og annet ledd kan oppføres med, og dette skyldes årsaker som ikke kan antas å være forbigående, skal eiendelen nedskrives i den utstrekning det må anses nødvendig etter god regnskapsskikk.»

Bestemmelsen angir at nedskrivingsplikten for obligasjoner som anleggsmidler er betinget av at verdifallet ikke er forbigående. Ordlyden bygger på tilsvarende formuleringer i lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976 nr.69 (aksjeloven) og lov om regnskapsplikt m.v av 13. mai 1977 nr. 35 (regnskapsloven). Verken aksjeloven/regnskapsloven eller forarbeidene definerer hva som menes med at verdifall ikke er forbigående.

For obligasjoner som skal holdes til forfall, vil man få utbetalt obligasjonens pålydende ved forfall. Behovet for nedskrivninger ved endringer i markedsverdier er derfor mindre enn for obligasjoner som er anleggsmidler som ikke holdes til forfall.

Å nedskrive obligasjoner som holdes til forfall er heller ikke noe krav etter IAS 25 og resulterer i en meget forsiktig og usymmetrisk resultatføring av tap og vinning, spesielt siden de fleste selskapene behandler langsiktige investeringer som en portefølje. Mindretallet kan ikke se at det er andre land som har dette kravet. Det er derfor svært uheldig å innføre dette i Norge siden det vil hindre internasjonal harmonisering av GRS. Det foreslås derfor at kravene til detaljeringsgrad blir utviklet gjennom GRS.

Grunnlag for nedskrivningsplikt

I kap. 4.3.7 «Nærmere om betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler» diskuteres kriteriene for når nedskrivningsplikt skal inntreffe. I et forsøk på å kompensere for svakhetene ved nominell verdi som nedskrivningskriterium foreslår flertallet:

«En modifisert og mer meningsfull betraktningsmåte er å la vurderingsenheten inkludere gjeld som finansierer investeringen i driftsmidlet. I så fall er nominell verdi-kriteriet simpelthen om driftsmidlet bidrar til overskudd eller ikke.»

Mindretallet mener en slik tankegang er feil og dessuten lite praktisk da det er uvanlig at finansieringen er direkte knyttet opp mot eiendelene. Når et selskap finansierer sin virksomhet, får kapitalinnskyter enten en eierandel (aksje), eller et gjeldsbevis, normalt sett. (Det finnes selvsagt også mer avanserte typer finansiering). Kapitalinnskyter får meget sjelden eierandel i et konkret driftsmiddel, kun i selskapet eller dets gjeld. Selskapet på sin side administrerer aldri et stort system av tenkte tilhørigheter mellom anleggsmidler og kapital. Det ville også være unødvendig og uten verdiskapende effekt for kapitalinnskyter.

Denne metoden som nedskrivningskriterium vil dessuten være avhengig av anleggenes ulike sammensetning av gjeld- og egenkapitalfinansiering, i den grad det er mulig å definere disse. En slik tankegang er dessuten på tvers av finansteori (separasjonsteoremet), som tilsier at verdien av et anlegg eller et prosjekt er uavhengig av finansieringsformen, når skatte-effekter er holdt utenfor. Den reelle verdien av et anlegg er lik summen av fremtidige kontantstrømmer, uansett om disse kontantstrømmene skal tilfalle en gjeldshaver eller en aksje-eier.

Langsiktig gjeld med fast rente

I pkt. 4.3.7 står det at vurderingsreglene skal gjelde analogt for gjeld; «Langsiktig gjeld med fast rente skal følgelig skrives opp når markedsrenten faller».

Flertallet legger også her til grunn at renten på avslutningstidspunktet er beste estimat for fremtidig rente. Mindretallet er uenig i dette, og mener at som for fast-rente obligasjoner skal det ikke være noen plikt til å foreta nedskrivning som følge av endring i markedsrenten. Dette standpunktet forutsetter en implementering av artikkel 35.1.c),aa) som åpner for at finansielle anleggsmidler kan settes til den lavere verdi som gjelder på balansedagen.

11.22 Tilordning av anskaffelseskost

Mindretallets vurdering

Flertallet foreslår i § 5-5 at «ombyttbare finansielle eiendeler» skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost. Eksempel på ombyttbare finansielle eiendeler er identiske verdipapirer. Dette medfører innføring av en ny forskjell mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier.

Ingen andre EU land har innført en slik plikt. En slik regel vil kunne medføre betydelig merarbeid, da det etter skatteloven skal benyttes FIFO.

Mindretallet går i mot innføring av en ny forskjell i loven, bruk av gjennomsnittlig anskaffelseskost i regnskapet og FIFO i skattemessig henseende. Mindretallet mener dette blir unødvendig komplisert og medfører betydelig merarbeid, uten vesentlig styrking av informasjonsinnholdet i regnskapet.

Mindretallets forslag

Mindretallet er av den oppfatning at § 5-5 bør få følgende ordlyd:

Anskaffelseskost skal tilordnes den enkelte eiendel spesifikt. Varer kan likevel tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden (først inn, først ut) eller gjennomsnittlig anskaffelseskost.

11.23 Regnskapsplikt for borettslag, boligbyggelag og boligsameier

Mindretallets vurdering

Regnskapsloven av 1977 § 1 annet ledd slår fast at bl.a. boligbyggelag og borettslag skal være regnskapspliktige. Boligbyggelag og borettslag er likevel utelatt fra oppregningen i lovutkastet § 1. Mindretallet kan ikke se at denne utelatelsen er tilstrekkelig begrunnet. I kapittel 3.4 «Boligbyggelag, borettslag mm»heter det riktignok at «... regnskapsplikten for boligbyggelag skal beholdes i loven. Boligbyggelag er et spesialtilfelle av økonomisk forening, som etter utvalgets forslag også skal ha regnskapsplikt ...».Mindretallet bemerker at innhold og omfang av begrepet «økonomisk forening» ikke er presisert i loven, og at utkastet bare er svært kortfattet drøftet i kapitlet. Mindretallet er forsåvidt enig med flertallet i at sondringen mellom økonomiske og ikke-økonomiske foreninger kan være problematisk. Under slike omstendigheter synes lite å være vunnet ved å sløyfe boligbyggelag under oppregningen av kretsen av regnskapspliktige. Praksis blir henvist til en tolkning av det upresise begrepet «økonomisk forening».

Mindretallet ser det som mest hensiktsmessig at borettslag tas med under oppregningen i lovutkastet § 1, slik som i Regnskapsloven av 1977 § 1 annet ledd. Lov om borettslag § 63 beskriver forøvrig regnskapsplikten for borettslag på en lite treffende måte og bør derfor utgå forsåvidt.

Flertallet viser i utredningen kapittel 3.4 til Finansdepartementets forskrift av 24.10.1989 om årsoppgjør i boligbyggelag og borettslag. Forskriften har bl.a. som siktemål å endre presentasjonen av årsregnskapet slik at dette blir mer forståelig for borettshavere. Flertallet uttaler bl.a.:

«Etter utvalgets syn er dessuten et regnskap som er periodisert etter regnskapsprinsippet også mer relevant for borettshaverne enn det likviditetsregnskap som forskriften anviser.»

Mindretallet vil bemerke at det er lite som tyder på at borettshaverne og/eller borettslagene er misfornøyd med et mer likviditetsorientert regnskap. Mindretallet kan av denne grunn ikke se noen grunn til at Regnskapslovutvalget på teoretisk grunnlag skal uttale seg negativt om en ordningen som bl.a. Norges Boligbyggelags Landsforbund har bidratt til å få fram. Vi tar derfor avstand fra flertallets uttalelse, der en ikke synes å være klar over at borettslagets årsregnskap også har en vesentlig funksjon som grunnlag for utligning av kostnader (dvs. fastsettelse av husleie), og hvor denne utligning er og må være likviditetsorientert. Den eksisterende forskrift er godt egnet som beslutningsgrunnlag i en slik prosess. En annen sak er at den eksisterende forskrift sikkert kan gjennomgås på nytt med sikte på forbedringer, dersom det er noe behov for det.

Sameier etter lov om eierseksjoner har idag en høyst utilfredsstillende beskrevet regnskapslikt etter eierseksjonsloven. Mindretallet mener at det er prinsipielt mest hensiktsmessig at regnskapsplikten for sameier etter eierseksjonsloven blir fastslått i lov om bokføring og årsoppgjør. Mindretallet er imidlertid klar over at slike sameier kan ha svært ulik størrelse og karakter. Grad og omfang av fellesanliggender vil variere. I praktisk viktige tilfeller, f.eks. der sameiet er utgått fra et tidligere (frittstående) borettslag av en viss størrelse, vil forvaltningen av sameiet ha endel felles trekk med forvaltningen av borettslag. I slik tilfeller er det avgjort behov for regnskapsplikt bygget på gjennomarbeidete kriterier, bla. av den grunn at felleskostnader utlignes på grunnlag av regnskapet. I sameier uten slik karakter kan det regnskapsmessige behovet stille seg anderledes. Ulikheten i behov tilsier at det bør kunne utarbeides særlig regler i forskrift.

Mindretallets forslag

Lovutkastet § 1-1 tilføyes:

1. Boligbyggelag og borettslag

2. Boligsameier etter eierseksjonsloven av 1983

Videre foreslås lovutkastet § 10-1 annet ledd utformet slik:

For regnskapspliktige som nevnt i § 1-1 første ledd nr. 5, 9 og 10 kan det gis forskrifter som avviker fra bestemmelsene i loven her.

Mindretallet mener som det fremgår at flertallets betegnelse «regler» må erstattes med «forskrifter». Det følger etter mindretallets oppfatning av prinsippene i forvaltningsloven Kapittel VII at bestemmelser som etter forvaltningsloven er å regne som forskrift også bør gis denne betegnelse i en lovtekst.

11.24 Overgangsregler. Særlig om egenkapital i konsernbalansen

Flertallet har i premissene ikke behandlet hvordan den nye regnskapsloven skal implementeres.

Implementeringen av den nye loven vil være svært arbeidskrevende for de fleste norske bedrifter. Dersom det ikke gis særskilte overgangsregler, vil utkastets § 6-6 innebære at de regnskapspliktige må foreta omarbeiding av regnskapet for det siste år som regnskap er avgitt etter de någjeldende regler. Dette vil kunne bli unødig byrdefullt. Etter mindretallets mening bør det gis overgangsregler i forbindelse med vedtakelsen av ny regnskapslov som fritar de regnskapspliktige fra å foreta slik omarbeiding av regnskapstallene.

Flertallets utkast til § 6-4 første punktum lyder slik:

I konsernregnskapet består egenkapital av innskutt og opptjent egenkapital.

Mindretallet vil påpeke at bestemmelsen krever en konkret overgangsbestemmelse. Mindretallet antar at historiske opplysninger, som gjør det mulig å tilfredsstille lovforslagets krav, ikke eksisterer, eller i det minste er svært vanskelig tilgjengelig. Vi gjør oppmerksom på at egenkapitalen i konsernbalansen ofte presenteres i to poster (Se f.eks boka «Konsernregnskap » Ad Notam Gyldendal Forlag 1994, side 186 og 297):

1. Morselskapets pålydende aksjekapital

2. Annen egenkapital

Etter mindretallets syn er den nevnte oppdeling av egenkapitalen for øvrig ikke tilstrekkelig begrunnet, se kapittel 7.7. Etter mindretallets syn vil en «kilde»-presentasjon etter flertallets forslag innebære praktiske problemer, og tilfører neppe regnskapsbrukerne vesentlig relevant informasjon. Dersom formålet med opplysningene er å kunne bedømme omfanget av historisk inntjening, må det også gis opplysninger om utdelt utbytte fra morselskapet. Dette er ikke foreslått.

Konsernets egenkapital bør etter mindretallets vurdering tillates å bestå av morselskapets aksjekapital og konsernets egenkapital for øvrig. Dette antas som nevnt å være overveiende praksis idag, og bør videreføres.

Mindretallet tar på denne bakgrunn opp forslag om at § 6-4 første punktum bør utgå.

11.25 Merknad fra medlemmet Schwencke. Beholdningsendringer i resultatregnskapet

Utvalgets medlem Schwenckehar for sin del følgende merknader:

Utvalgets forslag til oppstillingsplan (§ 6-1) bygger på den artsinndelte oppstillingsplanen i henhold til fjerde direktiv art 23. Dette medlemer enig i dette utgangspunktet.

Etter dette medlems vurdering representerer imidlertid forslaget en blanding av artsinndelt og funksjonsinndelt oppstillingsplan (Se f.eks, art 24 i 4. direktiv), ved at flertallet forutsetter at beholdningsendringer i produksjonsvirksomhet skal fordeles på de enkelte kostnadsarter i resultatregnskapet. Slik fordeling er i praksis svært vanskelig å utføre på en korrekt måte, spesielt når en andel av indirekte tilvirkningskostnader inngår i varebeholdningene. Beholdningsendringer skal derfor ifølge 4. direktiv framgå på egen linje, jf art 23 post 2.

Denne blandingsmodell er såvidt dette medlem kjenner til ikke i bruk i noe annet sammenlignbart land (iallfall ikke europeisk), og fremstår som et direktivstridig kompromiss. Forslaget innebærer at det vil oppstå problemer med å sammenligne norske resultatregnskaper med tilsvarende resultatregnskaper fra EU's medlemsstater.

Dette medlem mener at beholdningsendringer etc må fremgå på egne linjer i lovens oppstillingsplan, og foreslår:

Dette medlem foreslår at § 6-1 Resultatregnskap får nytt nr. 2 og 3:

1. Endringer i beholdninger av ferdig tilvirkede varer og varer under tilvirkning

2. Aktiverte egne investeringsarbeider».

Nummer på postene fra og med «Annen driftsinntekt» (nr. 2 i flertallet forslag) må økes med 2. Siste nummer blir 28. Årsresultat.

11.26 Merknad fra medlemmet Sevaldson. Dispensasjon fra norsk regnskapslovgivning

Utvalgets medlem Sevaldsonhar for sin del følgende merknader:

11.26.1 Prinsipiell drøftelse

En rekke internasjonale investorer har eierinteresser i norske selskaper og i mange tilfeller er de norske selskapene datterselskaper av de utenlandske selskapene. Ideelt burde det enkelte selskap i størst mulig grad forsøke å tilpasse regnskapsinformasjon til disse brukernes informasjonsbehov på samme måte som andre brukeres informasjonsbehov.

Kreditorene og de offentlige myndigheters behov er i stor utstrekning dekket gjennom skattelovgivningen og selskapslovgivningens krav til selskapsregnskapene. Når det gjelder informasjon til eiere vil konsernregnskapet være av større betydning.

Utenlandsk eide underkonsern i Norge må avgi underkonsernregnskap etter den utenlandske konsernspissens regnskapsprinsipper som skal innarbeides i konsernspissens konsernregnskap. Det er likevel ingen tvil om at de norske datterselskapene må utarbeide selskapsregnskaper i samsvar med norske regnskapsprinsipper. Behovet for et underkonsernregnskap etter norske regnskapsprinsipper i tillegg må derimot anses som svært begrenset og kostnadskrevende.

I selskap med utenlandske investorer fra forskjellige land oppstår spørsmålet om hvilket lands regnskapsprinsipper som bør legges til grunn. Bruk av flere sett prinsipper er tungvindt. Dette medlem anser det å være hensiktsmessig å tillate bruk av internasjonale regnskapsprinsipper.

Norske morselskapers adgang til å avvike fra norske regnskapsprinsipper i konsernregnskapet bør bare gjelde i unntakstilfeller. Etter mindretallets oppfatning bør kun regnskapsprinsipper som tilfredsstiller samme kvalitetskrav som norske regnskapsprinsipper aksepteres. Eksempler på slike kan være IAS og amerikanske regnskapsprinsipper som også har vært viktige kilder i utredning av de ulike spørsmål som utvalget har behandlet.

Totalt sett er det kun på et fåtall områder at det i dag eksisterer forskjeller mellom norske, amerikanske og internasjonale (IAS) regnskapsprinsipper. Det må likevel legges til grunn at internasjonale investorer er mer fortrolige med IAS eller amerikanske regnskapsprinsipper enn de norske.

Alle norske selskaper må utarbeide selskapsregnskaper etter norske regnskapsprinsipper på grunn av tilknytningen til skattelovgivning og selskapslovgivning. Når det derimot gjelder konsernregnskapet må andre brukerbehov stå sentralt. Dette medlem antar at internasjonale regnskapsprinsipper er å foretrekke fremfor norske regnskapsprinsipper for en del selskapers vedkommende. Dette skyldes også at det medfører et stort kommunikasjonsproblem for selskapene dersom de må formidle to sett regnskaper, ett regnskap etter norske regnskapsprinsipper og ett etter internasjonale regnskapsprinsipper.

For å sikre de norske brukerbehovene vil det være naturlig at selskapene viser en avstemming mellom de anvendte regnskapsprinsippene og de norske regnskapsprinsippene. Dette kan også være nødvendig for å tilfredsstille eventuelle selskapsrettslige krav som knyttes til regnskapsmessige konsernstørrelser. Dette medlem mener at det kan sies å foreligge et konsernregnskap som tilfredsstiller kravene i den norske regnskapsloven dersom en full avstemming av de anvendte prinsippene og de norske prinsippene inkluderes i årsregnskapet. Årsregnskapet vil da utgjøre en helhet slik det kreves i § 3-2 i lovutkastet.

11.26.2 EU-direktivet

EU-direktivene legger i utgangspunktet til grunn at konsernregnskapet skal bygge på selskapsregnskapene i samsvar med grunnleggende regnskapsprinsipper. Det er likevel anledning til å bestemme at konsernregnskapets regnskapsprinsipper kan avvike fra regnskapsprinsippene i selskapsregnskapet, jfr. forslaget til § 4-8.

Norske myndigheter adgang til å innføre en dispensasjonsordning for selskaper avlegger selskaps- og konsernregnskaper som avviker fra norske regnskapslovgivning forutsatt at avviket bare representerer regnskapsprinsipper i samsvar med EU-direktivene.

Regnskaper avlagt i samsvar med IAS eller amerikanske regnskapsprinsipper vil hovedsakelig være i samsvar med vurderingsreglene i 4. direktiv. Det heter i 4. direktiv artikkel 2 pkt. 5:

1. Når det i unntakstilfeller viser seg at anvendelse av en bestemmelse i dette direktiv er uforenlig med plikten fastsatt i nr. 3, skal bestemmelsen fravikes for å gi et pålitelig bilde som fastsatt i nr. 3. Alle fravik skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes med opplysning om fravikets betydning for aktiva og passiva, den økonomiske stilling og resultat. Medlemsstatene kan nærmere bestemme unntakstilfellene og vedta tilsvarende særregler.»

Dette medlem anser at denne medlemsstatsopsjonen i det enkelte tilfelle kan gi grunnlag for mindre justeringer for å gjøre det avlagte konsernregnskapet i overensstemmelse med de prinsippene innvilget dispensasjon kan ha åpnet for.

11.26.3 Medlemmet Sevaldsons konklusjoner

Dette medlem foreslår at det inntas en dispensasjonsadgang i regnskapslovgivningen som gjør det mulig for et selskap basert på enkeltvedtak fra norske myndigheter å fravike reglene i regnskapsloven i konsernregnskapet. Det legges til grunn at fravik fra reglene i regnskapsloven forutsetter at konsernregnskapet utarbeides etter regnskapsprinsipper som tilfredsstiller de samme regnskapsfaglige kvalitetsstandarder som de norske regnskapsprinsippene. En forutsetning vil likevel alltid være at selskapet pålegges en plikt til å vise forskjellene mellom norske regnskapsprinsipper og de alternative regnskapsprinsippene for konsernets eiendeler, gjeld, egenkapital og resultat.

Kriteriene for dispensasjon bør være knyttet til et vesentlig innslag av utenlandsk finansiering, representert ved aksjonærer eller långivere.

En dispensasjonssøknad forutsetter for morselskap i underkonsern styrets godkjennelse, mens en dispensasjonssøknad for andre selskaper forutsetter en særskilt begrunnelse og forhåndsgodkjennelse av generalforsamlingen med alminnelig flertall.

Dette medlem ser ingen grunn til å gi tilsvarende dispensasjonsadgang for selskapsregnskapet.

11.27 Merknader fra medlemmene Schwencke og Sevaldson

Medlemmene Schwencke og Sevaldson har for sin del følgende merknader:

11.27.1 Unntaket fra konsernregnskapsplikt

EU's 4. og 7. direktiv har en rekke bestemmelser som gir medlemsstatene opsjoner til å kunne gi små og mellomstore selskaper som er underlagt direktivene en mindre byrdefull regnskapsplikt. Informasjonsbehov og ressurser i små og mellomstore selskaper er mer begrenset, særskilt regulering av slike selskaper synes naturlig. I fortalen til Rådsdirektiv av 8. november 1990 (90/604/EF), hvoretter unntaksreglene i 4. og 7. direktiv ble vesentlig utvidet, begrunnes endringene slik.:

«Saksbehandlingsreglene for små og mellomstore bedrifter bør forenkles i samsvar med rådsresolusjon av 3. november 1986 om handlingsprogram for små og mellomstore bedrifter (SMB) og rådsresolusjon av 30.juni 1988 om bedre forretningsklima og tiltak for å fremme bedriftsutvikling, spesielt for små og mellomstore bedrifter i Fellesskapet, der en betydelig forenkling av de plikter som følger av direktiv 78/660/EF ( 4.direktiv ) blir nevnt spesielt.»

På bakgrunn av disse europeiske ambisjoner legger disse medlemmer til grunn at det ikke minst i Norge er nødvendig å gjøre noe for å bedre rammebetingelsene for små og mellomstore selskaper. Spesielt innføringen av skattereformen har ført til at både økonomiske byrder og skjemaveldet er blitt tyngende.

Disse medlemmer mener det nøye må vurderes om særnorske regnskapsbyrder bør opprettholdes når lovgivningen skal tilpasses Europa. Disse medlemmer mener at regnskapslovutvalget ikke har gått langt nok i så måte.

§ 3-6 i flertallets forslag lyder:

Foretak som er morselskap i et konsern som oppfyller vilkårene i § 1-5 behøver ikke utarbeide konsernregnskap, medmindre foretaket er et aksjeselskap.

Etter disse medlemmers syn bør unntaket fra konsernregnskapsplikten for små foretak også omfatte aksjeselskaper. I små aksjeselskaper vil kostnadene ved å utforme konsernregnskaper etter mindretallets vurdering normalt vesentlig overstige den nytten brukergruppene vil ha av slike regnskaper.

Disse medlemmer legger dessuten avgjørende vekt på at samtlige EU - stater (unntatt Sverige, som imidlertid vil komme tilbake til saken, se Prp 1995/96:10 side 132) har fritatt sine små selskaper for konsernregnskapsplikten ( Routledge 1993. FEE: Seventh Directive Options and their Implementation, side 26). Disse medlemmer finner ikke at det er tilstrekkelig godtgjort at Norge har særlig behov for å kreve konsernregnskaper for små aksjeselskaper - sammenlignet med Europa for øvrig. Det er i denne forbindelse verd å merke seg at informasjonsbehovet for brukerne delvis blir dekket ved at morselskapet må gi omfattende noteopplysninger om datterselskaper, se forslagets § 7-14.

Disse medlemmer foreslår at § 3-6 skal lyde slik:

Foretak som er morselskap i et konsern som oppfyller vilkårene i § 1-5 behøver ikke utarbeide konsernregnskap.

11.27.2 Goodwill mot egenkapital

7. direktiv artikkel 30.2.lyder:

«Medlemsstatene kan tillate at en positiv differanse fremkommet ved konsolideringen straks og på en tydelig måte fratrekkes reservene.»

Flertallet utnytter ikke denne opsjonen, og foreslår at goodwill skal aktiveres og avskrives over levetiden, jf den generelle vurderingsregelen i § 5-3 og flertallets premisser i kap 4.4.3.

De fleste EU - land som har tilpasset seg 7. direktiv (Alle unntatt Belgia og Portugal)

tillater konsernene å fratrekke konserngoodwill direkte mot egenkapital ved oppkjøp, jf ovennevnte opsjon. Til tross for at slik reduksjon er i strid med IAS 22, art 40, er metoden svært vanlig i Europa, ikke minst i Storbritannia, der undersøkelser viser at 95 % av selskapene benytter metoden.

En rekke organisasjoner og enkeltpersoner har overfor IASC gitt uttrykk for at det er uheldig at føring direkte mot egenkapital ikke skal være tillatt. Som et eksempel vises til brev av 21.Juli 1989 fra det verdensomfattende revisjonsfirmaet Arthur Andersen (US):

«Goodwill, whether purchased or internally generated does not possess probable future economic benefits, in and of itself, that can be identified. Furthermore, the measurement of the cost of purchased goodwill at its date of acquisition represents a residual balance - the difference between what a buyer is willing to pay for a business at a particular time and the value of its identifiable and measurable economic resources, less the interest of creditors. Therefore, goodwill does not meet the definition of, and should not be reported as, an asset. For this reason, we believe the proposal should require goodwill to be reported as a charge to either shareholders interests or income, separately classified as other than from operations, in the year of payment or when a liability is incurred for the purchase of goodwill.»

Som det vil framgå antar revisjonsselskapet at goodwill ikke er en eiendel i regnskapsmessige forstand.

I England begrunnes ordningen normalt med at den gir et konsistent regnskap i den forstand at egenutviklet og kjøpt goodwill behandles likt i årene etter oppkjøpet. Da Tyskland innførte ordningen som følge av implementeringen av sjuende direktiv, var begrunnelsen antakelig at Storbritannia ikke skulle få konkurransefortrinn:

«This breach of established principle was accepted into legislation only to avoid German enterprises being at a disadvantage in reporting profits.»

(Ordelheide/Pfaff 1994: European Financial Reporting: Germany)

Den regnskapsmessige konsekvensen av at oppkjøpt goodwill føres direkte mot egenkapital, er at goodwill ikke påvirker konsernets resultatregnskap, og derved heller ikke det viktige nøkkeltallet «fortjeneste pr aksje».

Disse medlemmer finner det ikke rimelig at norske konsern skal være underlagt andre og strengere rammebetingelser på dette området enn sine europeiske konkurrenter. Konsekvensen av å måtte presentere lavere «fortjeneste pr aksje» enn sine konkurrenter, kan være at aksjekursen blir negativt påvirket, noe som er egnet til å redusere utenlandsinvesteringene.Det vises for øvrig til forslaget i Ot. Prp 53 (1991/92) side 9, der dette argumentet ble tillagt avgjørende vekt. Proposisjonen lå til grunn for forlengelsen av maksimalavskrivningstid på goodwill fra 10 til 20 år i 1992.

Disse medlemmers konklusjon er at goodwill må kunne føres direkte mot egenkapitalen, også i Norge. Samtidig må det presiseres at regnskapsmessig behandling av goodwill i disse dager er under debatt i Storbritannia, med sikte på snarlig avklaring. Dersom britisk regnskapsregulering og -praksis endres i retning av å unnlate å føre goodwill direkte mot egenkapital, antar dette medlem at dette vil kunne få ringvirkninger i Europa. I såfall vil det være mindre behov for å innføre mindretallets forslag.

Disse medlemmer foreslårfølgende tilleggsbestemmelse foreslås i kap 5:

Konserngoodwill framkommet ved oppkjøp av datterselskap kan straks fratrekkes egenkapitalen.

11.28 Merknad fra medlemmet Arnholm. Lovens straffebestemmelse

Utvalgets medlem Arnholmhar følgende merknader til lovens straffebestemmelse:

Flertallets forslag til straffebestemmelse lyder slik:

Den som forsettlig eller uaktsomt vesentlig tilsidesetter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler. Foreligger særlig skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

Flertallets forslag svarer til gjeldende regler on straff i regnskapslovgivningen.

Dette medlemvil peke på at det i utvalgets mandat bl.a. er uttalt:

«En ny samordnet regnskapslov må bl.a. ha som målsetting å være et tjenlig middel i rettshåndhevelsen, og må inneholde sanksjoner mot regnskapsovertredelser.»

En revurdering av lovens straffebestemmelse er således en del av utvalgets pålagt mandat, hvor hensynet til rettshåndhevelsen er angitt som et viktig mål.

Dette medlemmener at bestemmelsene i gjeldende lovgivning ikke er tilfredsstillende ut fra mandatets formålsangivelse.

For det første er ordvalget «... tilsidesetter bestemmelser ...»lite i pakt med vanlig lovspråk. Det som kan gjøres straffbart og bør gjøres straffbart er overtredelseav loven eller forskrift gitt i medhold av loven.

Det er for det annet uklart hva det siktes til med «vesentlig» i lovteksten. Vesentlighet er et grunnleggende regnskapsprinsipp. Det innebærer bl.a. at uvesentlige forhold ikke tillegges materiell betydning for årsregnskapet. Et årsregnskap vil med andre ord kunne være korrekt (og lovlig utarbeidet) selv om det inneholder feil som ikke er vesentlige for årsregnskapet som helhet eller eventuelt den enkelte post. Tatt i betraktning at vesentlighetsprinsippet alltid vil ligge til grunn for praktiseringen av loven, synes det unødvendig og kompliserende å ta et slik krav inn i straffebestemmelsen.

Uavhengig av dette mener dette medlem at det ikke er grunn til at straffbarhet skal være betinget av at overtredelsen er kvalifisert (her «vesentlig»). Dersom det foreligger et lovbrudd bør dette også være straffesanksjonert.Dette medlemmener videre at flertallets utkast i unødig grad vil legge restriksjoner på domstolens vurderinger under straffeutmålingen. Det strengeste straffealternativ (fengsel inntil 3 år) skal således bare kunne anvendes dersom det foreligger «... særlig skjerpende omstendigheter».Dette medlemkan ikke se at det kan gis tilstrekkelig begrunnelse for at skjerpende omstendigheter skal tilfredsstille et ytterligere kvalifikasjonskrav før de kan tillegges vekt. Vurderingen bør helt ut overlates til domstolen, når først skjerpende omstendigheter ansees å foreligge.

Dette medlemlegger forøvrig til grunn at denne spesiallovens straffebestemmelse vil kunne anvendes i konkurrens med annen og strengere straffebestemmelse, f.eks. hvor regnskapsfeilen innebærer en villedelse som blir bedrageri.

I en lov som denne bør straffbarhet for medvirkning opprettholdes. Det kan imidlertid være et spørsmål om en ikke burde får en utredning av straffansvarsspørmålene for ledelse og foretak (hvor foretaket er et selskap eller annen juridisk person), bl.a. når ledelse og foretak begår regnskapsfeil i foretakets interesse.

Ut fra merknadene vil en straffebestemmelsen kunne utformes etter følgende retningslinjer:

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i denne lov, straffes med bøter eller fengsel inntil ett år eller begge deler. Foreligger skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.

Regnskapsovertredelser er én blant mange økonomiske kriminalitetsformer. Dette medlem har merket seg at samfunnet legger stor vekt på at slik kriminalitet kan bekjempes. Skal samfunnet kunne gripe inn, må overtredelsen selvsagt komme for dagen før forholdet er strafferettslig foreldet. Regnskapsovertredelser kan i lengre tid være lite åpenbare for andre enn dem som er direkte implisert. Dette kan føre til at overtredelsen kommer fram først lang tid etter at det straffbare forhold ble begått, f.eks. når den regnskapspliktige kommer i økonomiske vanskeligheter eller går konkurs. Det kan således anføres gode grunner for relativt lange strafferettslige foreldelsesregler, f.eks slik at den strafferettslige foreldelsesfrist settes til 5 år.

Dette medlemhar ønsket å peke på ulike momenter som bør tillegges vekt ved utformingen av lovens straffebestemmelse, men finner ikke tilstrekkelig grunn til å ta opp noe formelt lovforslag.