4 Vurderingsregler

4.1 Innledning

Vurderingsreglene i forslaget til ny regnskapslov er basert på historisk kost prinsippet kombinert med forsiktighetsprinsippet. Hovedreglene for vurdering av eiendeler er laveste verdis prinsipp for omløpsmidler og historisk kost med betinget nedskrivingsplikt for anleggsmidler.

Spørsmålet om hvilke eiendeler som kan føres i balansen og om deres klassifisering, hører strengt tatt ikke hjemme i drøftelsen av vurderingsreglene. Det er imidlertid nokså opplagt at vurderingsreglene bare har anvendelse for eiendeler som kan og skal føres i balansen. Det kan være tvil om rett til balanseføring av visse arter av eiendeler. Spesielt gjelder dette immaterielle eiendeler. Spørsmålet om balanseføring av ulike arter eiendeler må derfor klargjøres før det er meningsfylt å drøfte vurderingsprinsipper.

Vurderingsreglene er dessuten forskjellige for omløpsmidler og anleggsmidler. Derfor er det nødvendig også å klargjøre prinsippene for klassifisering av eiendeler for å få mening i vurderingsreglene. Klassifiseringsspørsmålet er beslektet med spørsmålet om balanseføring. Utvalget har valgt å drøfte disse spørsmålene i begynnelsen av dette kapittelet.

Vurderingsreglene i fjerde direktiv innledes i artikkel 31 nr. 1 med en opplisting av alminnelige prinsipper som skal følges ved vurderingen. Disse er beskrevet og drøftet i kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper og er implementert i en modifisert og komplettert form i utvalgets forslag til grunnleggende regnskapsprinsipper. Artikkel 32 krever at postene i årsregnskapet skal vurderes i samsvar med artiklene 34 til 42, som etter artikkel 32 er basert på historisk kost prinsippet. Formuleringen i artikkel 32 er upresis, i det de nevnte artiklene også inneholder bestemmelser om plikt til å nedskrive til virkelig verdi når denne er lavere. Selve ordlyden i artikkel 32 er også uheldig, i det historisk kost prinsippet er omtalt som «the principle of purchase price or production cost.» I den norske versjonen av direktivet er «purchase price» oversatt med «anskaffelseskostnad». I regnskapsmessig sammenheng er anskaffelseskost og historisk kost synonymer. Anskaffelseskost er en fellesbetegnelse som benyttes for alle eiendeler. Kjøpspris benyttes for varer, varige driftsmidler og immaterielle eiendeler som er kjøpt, samt for investeringer. Tilvirkningskost benyttes for egentilvirkede eiendeler. For fordringer benyttes bare anskaffelseskost. For gjeld benyttes opptakskost. Den uheldige ordlyden både i den engelske versjonen og i den norske, går igjen i vurderingsreglene. I vurderingsreglene for omløpsmidler i artikkel 39 og anleggsmidler i artikkel 35 heter det at eiendelene skal vurderes til «purchase price or production cost».

Artikkel 33 gir medlemslandene opsjon til å tillate eller kreve anvendelse av alternative vurderingsprinsipper. En eventuell positiv differanse mellom verdien målt ved det alternative vurderingsprinsippet og verdien målt ved historisk kost prinsippet skal avsettes til et eget fond for vurderingsforskjeller gruppert under egenkapital. I avsnitt 2.4.8. har utvalget konkludert med at de alternative vurderingsprinsippene i artikkel 33 ikke skal benyttes. Fond for vurderingsforskjeller får imidlertid tilsvarende anvendelse ved egenkapitalmetoden og bruttometoden.

Fjerde direktiv har generelle vurderingsregler for omløpsmidler i artikkel 39 og anleggsmidler i artikkel 35. Disse er nærmere drøftet i avsnitt 4.3.. Artikkel 35 inneholder en begrepsavklaring av anskaffelseskost. Gjennom henvisning får denne anvendelse for omløpsmidler. I norsk regnskapslovgivning er anskaffelseskost definert generelt for eiendeler i aksjeloven § 11-4. Utvalget går inn for at den nye regnskapsloven bør ha en felles bestemmelse om anskaffelseskost for eiendeler.

I tillegg til de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler inneholder fjerde direktiv spesielle vurderingsregler, som er drøftet i avsnitt 4.4.. Disse vurderingsreglene må betraktes som supplerende regler til de generelle vurderingsreglene. Reglene omfatter stiftelseskostnader (artikkel 34), kostnader til forskning og utvikling (artikkel 37 nr. 1), goodwill (artikkel 37 nr. 2) og en regel om forenklet vurdering (artikkel 38). Systemet med generelle vurderingsregler supplert med spesielle vurderingsregler, er det samme som i norsk regnskapslovgivning. I sammenheng med disse artiklene har utvalget valgt å drøfte beslektede forhold som er regulert i aksjeloven § 11-11, men som ikke er omhandlet i direktivet. Utvalget trekker den slutning at det ikke er behov for spesielle vurderingsregler i ny regnskapslov. Innholdet i artikkel 38 er et spesialtilfelle som dekkes av vesentlighetsprinsippet, og det er derfor unødvendig å implementere artikkelen ved en egen bestemmelse.

Direktivet inneholder ikke generelle vurderingsregler for gjeld. Det gjør heller ikke norsk regnskapslovgivning. Utvalget vil derfor bruke samme resonnement som for norsk regnskapslovgivning og anta at de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler skal anvendes analogt for kortsiktig og langsiktig gjeld. Direktivet har imidlertid en særregel for vurdering av langsiktig lån (artikkel 41), som gjelder kapitalrabatt ved opptak. Bestemmelsen ligner den tilsvarende norske bestemmelsen i aksjeloven § 11-11 femte ledd. Denne er drøftet sammen med de øvrige spesielle vurderingsreglene i avsnitt 4.4. og i avsnitt 2.4.1. om transaksjonsprinsippet.

Direktivet har også en generell bestemmelse (artikkel 42) som forbyr at det foretas større avsetninger enn det som er nødvendig. Bestemmelsen er et forbud mot å ha skjulte reserver i avsetningene. Samtidig tillater vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler at disse vurderes til skattemessig verdi. Direktivet inneholder derfor ikke et generelt forbud mot å ha skjulte reserver i årsregnskapet. Problemstillingen er drøftet i kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper.

Det foreslås flere viktige unntak fra hovedreglene. Det viktigste og mest radikale er utvalgets forslag om partiell anvendelse av markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje. Utvalget foreslår også dagskursprinsippet for pengeposter i utenlandsk valuta. For vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap blir det foreslått regler om anvendelse av egenkapitalmetoden. Det foreslås også regler om anvendelse av bruttometoden eller egenkapitalmetoden for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet.

4.2 Balanseføring og klassifisering av eiendeler

4.2.1 Balanseføring av eiendeler

Hverken direktivet eller norsk regnskapslovgivning inneholder en universaldefinisjon av eiendeler. Hva slags objekter som er en eiendel, bestemmes implisitt av oppstillingsplanen og grunnleggende regnskapsprinsipper, jf. avsnitt 2.3.7. om periodisering og tilhørende balanseposter. Formuleringene i aksjeloven § 11-6 om at «balansen skal vise selskapets eiendeler, gjeld og egenkapital (...)», må forstås slik at det som hovedregel er plikt til å oppføre alle eiendeler.

Oppstillingsplanen definerer eiendelene etter art. En klargjøring av vurderingsreglene fordrer en gjennomgang etter art. Slik gjennomgang vil bli gjort i de etterfølgende avsnitt. Også spørsmålet om balanseføring må analyseres etter art.

Anleggsmidler er etter oppstillingplanen for balansen i fjerde direktiv inndelt i materielle, immaterielle og finansielle eiendeler. Oppstillingsplanen for balansen i nåværende norske regnskapslovgivning har ikke tilsvarende undergrupper av anleggsmidler. Både i regnskapslitteraturen og i praksis er det vanlig å bruke begrepet varige driftsmidler som synonym til materielle anleggsmidler. Varige driftsmidler tilsvarer det amerikanske begrepet «long-lived assets».

Strengt tatt er det bare for immaterielle eiendeler at det er påkrevet med en drøftelse av spørsmålet om balanseføring. For realobjekter og finansielle objekter er balanseføring uomtvistet.

Av oppstillingsplanen i aksjeloven § 11-6 går det frem at immaterielle eiendeler er anleggsmidler. Om dette, se etterfølgende avsnitt om klassifisering. Oppstillingsplanen har tre poster av immaterielle eiendeler: patenter og rettigheter, goodwill, og kostnader til teknisk bistand, forskning og utvikling mv. Balanseføring av de to sistnevnte kategoriene av immaterielle eiendeler er regulert ved egne regler i aksjeloven § 11-11, tredje og fjerde ledd. Disse spørsmålene om balanseføring er også drøftet i avsnitt 4.4.. Her skal kun nevnes at for forskning og utvikling gjelder særregelen egentilvirkning; det er underforstått at kjøpt forskning og utvikling kan balanseføres. For goodwill gjelder særregelen kjøp; her er det underforstått at egentilvirket goodwill ikke kan balanseføres.

Direktivets bestemmelser om balanseføring av slike immaterielle eiendeler kan leses ut av oppstillingsplanen. For forskning og utvikling henvises det til nasjonal lovgivning. For konsesjoner, patenter, lisenser mv. skilles det mellom kjøpte rettigheter, som skal balanseføres, og rettigheter som selskapet selv har «skapt», som nasjonal lovgivning kan tillate balanseført. Goodwill skal etter oppstillingsplanen føres opp bare når den er kjøpt.

Dette gir noe spillerom for å velge en restriktiv eller liberal linje mht. balanseføring av immaterielle eiendeler. For det første kan en velge å forby balanseføring av egentilvirket og/eller kjøpt forskning og utvikling. Å ikke tillate balanseføring av kjøpt forskning og utvikling synes imidlertid noe teoretisk. Ettersom kjøpt goodwill skal balanseføres, vil et forbud mot balanseføring av kjøpt forskning og utvikling simpelthen gi høyere verdier på goodwill. Dette tjener bare til å svekke regnskapets informasjonsinnhold. I realiteten er det derfor bare drøftelsen av egentilvirket forskning og utvikling som er interessant. Utvalgets forslag om goodwill og forskning og utvikling er nærmere beskrevet og begrunnet i avsnitt 4.4..

I tillegg til spørsmålet om balanseføring av immaterielle eiendeler som reguleres av spesialreglene i aksjeloven § 11-11, kan det reises spørsmål i hvilken utstrekning avtaler og kontrakter skal balanseføres. Utredningen gir ikke noen fullstendig drøfting av dette spørsmålet. Eventuell balanseføring må i det enkelte tilfelle bygge på en gjennomskjæringsbetraktning til økonomiske realiteter. For leasingavtaler, som er trukket frem i utvalgets mandat, er det etablert en praksis for slik gjennomskjæring. Kriteriene for balanseføring av leasing er omtalt i avsnitt 7.6.4.. Prinsippene for vurdering av balanseført leasing forutsettes å følge grunnleggende prinsipper og generelle vurderingsregler.

At regnskapslovgivningen generelt behandler immaterielle eiendeler med mer skepsis enn materielle og finansielle eiendeler, er selvsagt en del av kreditorvernet. Materielle eiendeler antas å kunne disponeres av et bostyre og har sannsynligvis en likvidasjonsverdi. Dessuten er materielle eiendeler som oftest anskaffet ved transaksjoner med utenforstående. For regnskapet som analysegrunnlag, er imidlertid forskjellsbehandlingen mellom materielle og immaterielle eiendeler uheldig. Den ene kategorien eiendeler er ikke mer betydningsfull for inntjeningen enn den andre. Med en tjenestesektor i vekst, er det viktig å få mer utførlig regnskapsinformasjon om immaterielle eiendeler. Utvalget ser det som prinsipielt riktig med mindre restriktive regler for balanseføring av immaterielle eiendeler enn i gjeldende lovgivning.

4.2.2 Klassifisering av eiendeler

Direktivet har bestemmelser om inndeling av eiendelene i omløps- og anleggsmidler. Direktivet har ikke bestemmelser om motsvarende inndeling av gjeld, men det er en alminnelig oppfatning at inndelingen forutsettes symmetrisk.

I artikkel 15 nr. 1 og 2 i direktivet heter det:

«

1. Hvorvidt spesielle aktiva skal oppføres som anleggsmidler eller omløpsmidler skal avgjøres ut fra formålet de er bestemt for.

2. Anleggsmidlene skal omfatte de aktiva som er bestemt for varig bruk i foretakets virksomhet.»

I den norske teksten har en valgt ordet «spesielle» som oversettelse for «particular». Meningen med bestemmelsen i nr. 1 er at foretakets hensikt med den enkelte eiendel skal avgjøre klassifiseringen.

Britisk lovgivning er i hovedtrekk i samsvar med direktivet. Etter dansk lovgivning defineres anleggsmidler som eiendeler bestemt til vedvarende eie eller bruk for selskapet.

I aksjeloven § 11-4 annet ledd heter det:

«Med anleggsmidler menes eiendeler bestemt til varig eie eller bruk for selskapet. Andre eiendeler er omløpsmidler. Fordringer skal reknes som omløpsmidler for såvidt det er avtalt eller fastsatt at fordringen skal tilbakebetales innen ett år etter regnskapsårets utløp.»

GRS 3 omhandler grensedragning mellom omløpsmidler og anleggsmidler, samt mellom kortsiktig og langsiktig gjeld. Etter GRS 3 er eiendeler tilknyttet varekretsløpet omløpsmidler. Fordringer som forfaller innen ett år skal regnes som omløpsmidler, forutsatt at de ikke er en del av varekretsløpet. Det behøver ikke være samsvar mellom ett-års kriteriet og varekretsløpskriteriet. Fordringer med forfallstid utover ett år, kan være en del av varekretsløpet og klassifiseres som omløpsmiddel. Fordringer med forfall innenfor ett år som ikke er en del av varekretsløpet, vil alltid måtte klassifiseres som omløpsmiddel.

Etter GRS 3 skal all gjeld som knytter seg direkte til varekretsløpet betraktes som kortsiktig gjeld, selv om deler av gjelden forfaller til betaling etter ett-års fristens utløp. Annen gjeld klassifiseres som kortsiktig / langsiktig i samsvar med ett-års kriteriet. For langsiktig gjeld skal første års avdrag vises som kortsiktig gjeld.

Eiendeler kan tenkes inndelt etter art eller gruppert som omløpsmidler / anleggsmidler. Tradisjonelt har grupperingen i omløpsmidler / anleggsmidler vært valgt, og klassifiseringen har fulgt kriterier som likviditet eller varekretsløp.

Finansielle nøkkeltall har bygget på denne grupperingen, blant annet for å måle likviditet og konkursrisiko. Det kan være tvil om hvilken nytte nøkkeltallene gir. Kreditorene er primært interessert i hvorvidt foretaket kan møte sine forpliktelser ved forfall. Dette vil normalt avhenge av foretakets drift. Forholdet mellom omløpsmidler/kortsiktig gjeld, arbeidskapital o.l. vil som oftest være mindre avgjørende. Ved forutsetning om fortsatt drift må foretaket ha et minimum av likvider, fordringer, varelager o.l. Disse kan ikke realiseres for å dekke løpende forpliktelser og gjeld med mindre virksomheten opphører. Empiriske undersøkelser har vist at slike finansielle nøkkeltall ikke har vært gode indikatorer på konkursrisiko.

I IAS 13 om presentasjon av omløpsmidler og kortsiktig gjeld pkt. 19 heter det:

«Each enterprise should determine whether or not to present current assets and current liabilities as separate classifications in its financial statements.»

IAS 13 inneholder en oversikt over de poster som bør klassifiseres som henholdsvis omløpsmidler og kortsiktig gjeld. Kundefordringer og varelager er her inkludert under omløpsmidler. Forøvrig er realisasjon innen ett år et tilleggskriterium.

Det sentrale kriteriet for inndelingen i omløpsmidler og anleggsmidler er varekretsløpet. Dette kriteriet omfatter imidlertid bare de eiendelene som inngår i selve kretsløpet eller er varig i forhold til dette. Eiendeler som inngår i varekretsløpet, klassifiseres som omløpsmidler, mens eiendeler som er varige i forhold til dette, som f.eks. maskiner, transportmidler, bygninger etc. klassifiseres som anleggsmidler.

For eiendeler som ikke er relatert til varekretsløpet, vil det være nødvendig med andre kriterier. Det kan være hensiktsmessig med en ett-årsregel, f.eks. knyttet til forfall av fordringer, realisasjonshorisont for aksjer, eiendommer, o.l. For fordringer tilsvarer dette gjeldende regel i aksjeloven, jf. ovenfor. Ett-års regelen bør kun være et hjelpekriterium i forhold til en varekretsløpsvurdering. Betalingsmidler, bankinnskudd, fordringer knyttet til salg av varer og tjenester og varelager vil normalt inngå i omløpsmidler. Aksjer og andre verdipapirer som er lett omsettelige (børsnoterte), er omløpsmidler hvis det ikke foreligger særlige forhold som tilsier at de er ervervet for «varig eie eller bruk».

Med varig menes at foretaket har anskaffet eiendelen for bruk i virksomheten og ikke i den hensikt å oppnå en gevinst ved å selge eiendelen. Varig innebærer imidlertid ikke at foretakets ledelse har et evighetsperspektiv med hensyn til hvor lenge en eiendel skal beholdes. Se ellers kommentarer til bruken av «varig» i regnskapsterminologien i avsnitt 4.3.2.

Hovedregelen i nåværende lovgivning er at anleggsmidler defineres positivt, og omløpsmidler residualt. I forarbeider og i kommentarer begrunnes skillet likevel også med egenskaper ved omløpsmidlene. I Vårdal og Johnsen heter det (s. 163): «Resonnementet som ligger bak forskjellen i vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler, er at omløpsmidlene som forutsettes å skulle realiseres i løpet av det året som etterfølger regnskapsåret, ikke bør føres opp med høyere verdi enn de har på balansedagen. (...) Når det derimot gjelder anleggsmidler, må det være berettiget å vurdere på lengre sikt.»

Immaterielle eiendeler som kan føres i balansen, er alltid anleggsmidler. Med unntak av spesielle rettigheter (patenter, konsesjoner mv.) som kan være separable, kan inntjeningen for de immaterielle eiendelene ikke skilles fra inntjeningen for de varige driftsmidlene. Som oftest er det en egenskap ved immaterielle eiendeler at de ikke kan omsettes separat, og de kan derfor heller ikke verdsettes ut fra en hypotese om realisering i løpet av ett år.

Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende bestemmelse om at anleggsmidler er eiendeler bestemt til varig eie eller bruk, og at andre eiendeler er omløpsmidler.

Det er hensiktsmessig å ha et tilleggskriterium for fordringer. Dette kan formuleres slik: Fordringer som skal tilbakebetales innen ett år etter regnskapsårets utløp kan ikke klassifiseres som anleggsmidler. Det følger av regelen at fordringer med senere forfall kan være enten omløpsmidler eller anleggsmidler, og at klassifiseringen må avgjøres etter hovedregelen. Ett-års regelen gjelder ved (første gangs) klassifisering av fordring og skal ikke være et kriterium for omklassifisering, jf. påfølgende drøftelse.

4.2.3 Omklassifisering

Hverken direktivet eller norsk lovgivning har bestemmelser om omklassifisering av eiendeler. Kriteriene for klassifisering tilsier at omklassifisering bare skal gjøres når selskapet har endret sine intensjoner med en eiendel.

God regnskapsskikk tilsier at vurdering av eiendelen må fullføres før den omklassifiseres. Omklassifisering er ikke en transaksjon. Det oppstår derfor heller ikke en ny transaksjonspris ved omklassifisering.

Den omklassifisering som er mest vanlig i norske regnskaper, er omklassifisering av første års avdrag på langsiktig gjeld til kortsiktig gjeld. Slik omklassifisering er obligatorisk etter GRS 3, og mange andre land har en slik praksis. Omklassifisering av første års avdrag kan knyttes til det syn at balansen skal gi et bilde av selskapets betalingsevne. Når varekretsløpet er klassifiseringskriterium, er praksisen tvilsom. Etter utvalgets syn er det ikke tilstrekkelig faglig holdepunkt for videreføring av denne praksisen.

Det forekommer i praksis at morselskapets aksjer i datterselskapet blir omklassifisert til omløpsmidler fra det tidspunkt styret har besluttet salg. En slik omklassifisering burde gjenspeile at investeringen har endret karakter. Etter utvalgets syn har en beslutning om salg ikke betydning hverken for omklassifisering eller utelatelse fra konsolidering, jf. også avsnitt 3.7.4..

Utvalget foreslår flg. bestemmelse om omklassifisering: Dersom hensikten med eiendelen endres, skal den omklassifiseres. Beslutning om salg medfører i seg selv ikke at en eiendel skal omklassifiseres til omløpsmiddel. Før omklassifisering skal vurderingen fullføres.

4.3 Generelle vurderingsregler

4.3.1 Laveste verdis prinsipp for vurdering av omløpsmidler

Artikkel 39 nr. 1, bokstavene a, b og d beskriver laveste verdis prinsipp som generell vurderingsregel for omløpsmidler. I sin helhet lyder artikkel 39 nr. 1:

«1.

a)

Omløpsmidlene skal verdsettes til anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad, med forbehold for bestemmelsene under bokstav b) og c) nedenfor.

b)

Verdijustering for omløpsmidler skal foretas slik at de oppføres med laveste markedspris eller i spesielle tilfeller med en annen lavere verdi som fastsettes for dem på balansedagen.

c)

Medlemsstatene kan tillate ekstraordinær verdijustering når det etter en fornuftig forretningsmessig vurdering er nødvendig for å unngå at verdiene i nær fremtid endres på grunn av verdisvingninger. Beløpet for verdijustering skal angis særskilt i resultatregnskapet eller i notene til årsregnskapet.

d)

Verdsetting til laveste verdi fastsatt under bokstav b) og c) kan ikke lenger foretas dersom begrunnelsen for verdijustering ikke lenger er til stede.

e)

Dersom omløpsmidler gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende av skattemessige hensyn, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet.»

Artikkelen følger samme mønster som artikkel 35 om vurdering av anleggsmidler, ved at laveste verdis prinsipp formuleres som nedskrivning og reversering i forhold til anskaffelseskost. (Se avsnitt 4.3.2.) Begrepsbruken i bokstav a er noe uheldig i den norske versjonen av direktivet ved at «purchase price» er oversatt med «anskaffelseskostnad». Etter utvalgets oppfatning ville den korrekte oversettelsen ha vært «kjøpspris». Anskaffelseskost er en fellesbetegnelse som benyttes for alle eiendeler. Kjøpspris benyttes for varer, varige driftsmidler og immaterielle eiendeler som er kjøpt, samt for investeringer. Tilvirkningskost benyttes for egentilvirkede eiendeler. For fordringer benyttes bare anskaffelseskost. Den uheldige ordlyden i artikkel 39 er påpekt av Alexander i den tidligere omtalte artikkelen i EAR 1993, 1 om TFV-begrepet (s. 71): «There is obviously a mistake in the wording of the Directive itself. Debtors are current assets and debtors are not shown at purchase price or production cost!» En presisering av ordlyden i vurderingsreglene har betydning for diskusjonen om anvendelse av løpende avregning metoden for inntektsføring av langsiktige tilvirkningskontrakter, jf. konklusjonen i avsnitt 2.4.3.. Den løpende inntektsføringen skaper fordring. Det inntektsførte beløpet er anskaffelseskost for fordringen. Det utbredte synspunktet om at anvendelse av metoden er i strid med vurderingsreglene, tyder på manglende forståelse av sammenhengen mellom opptjent inntekt og fordring, og feil ordlyd i artiklene 32 og 39. Formuleringen i bokstav b er at omløpsmidlene skal oppføres med «laveste markedspris». Den engelske direktivteksten lyder: «Value adjustment shall be made in respect of current assets with a view to showing them at the lower market value (...)», som er en beskrivelse av laveste verdis prinsipp. For en del omløpsmidler er henvisningen til «markedspris» lite opplysende. Et mer innarbeidet begrep, som etter alminnelig forståelse også omfatter markedsverdi, er virkelig verdi. Innholdet i dette begrepet er drøftet i avsnitt 4.3.6.. Reverseringsplikten som er beskrevet i bokstav d, er også en del av laveste verdis prinsipp. Medlemslandene kan etter artikkel 39 nr. 1 c tillate særskilte verdijusteringer, ut fra «fornuftige forretningsmessige vurderinger», for å unngå hyppige verdikorreksjoner. Innholdet i denne bestemmelsen er uklart. Med uttrykket «ekstraordinær verdijustering» menes trolig nedskrivning til en lavere verdi enn markedspris. Nedskrivning til lavere verdi enn virkelig verdi innebærer oppbygging av skjulte reserver. Bokstav c er derfor et fremmedelement i forhold til det universelle laveste verdis prinsipp som bokstavene a, b og d beskriver. Utvalget anbefaler at denne medlemslandopsjonen ikke benyttes. Bokstav e, som er formulert som en opplysningsplikt, gir implisitt adgang til å knytte vurderingsreglene for omløpsmidler til skattemessige vurderingsregler. Slik adgang bør ikke gis i norsk regnskapslov, jf. drøftelsen i kapittel 2 om betydningen av forholdet mellom regnskap og skatt for anvendelse av regnskapsprinsipper. Opplysningsplikten i bokstav e er derfor uaktuell. De gjenstående deler av artikkel 39 nr. 1 har samme prinsipielle innhold som aksjeloven § 11-9 første ledd første punktum, hvor det heter:

«Omløpsmidler må ikke oppføres høyere enn den virkelige verdi og ikke høyere enn anskaffelseskostnadene.»

Utvalgets konklusjon om laveste verdis prinsipp for vurdering av omløpsmidler

Utvalget foreslår at innholdet av direktivets artikkel 39 nr. 1 a, b og d implementeres ved en bestemmelse om at omløpsmidler skal vurderes til den laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi. Medlemslandopsjonen til å tillate nedskrivning under virkelig verdi i unntakstilfeller, jf. artikkel 39 nr. 1 c, implementeres ikke. Opplysningsplikten ved skattemessig betinget nedskrivning i artikkel 39 nr. 1 e får ikke anvendelse.4.3.2. Historisk kost med betinget nedskrivningsplikt som vurderingsprinsipp for anleggsmidler. EU-direktivet. Artikkel 35 nr. 1 bokstavene a, b og c beskriver historisk kost med betinget nedskrivningsplikt som generell vurderingsregel for anleggsmidler. Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost på investeringstidspunktet. Anleggsmidler med begrenset økonomisk levetid skal avskrives planmessig. Ved bestemte vilkår skal anleggsmidlets verdi nedskrives særskilt. I sin helhet lyder artikkel 35 nr. 1:

«1.

a)

Anleggsmidler skal verdsettes til anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad, med forbehold for bokstav b) og c) nedenfor.

b)

Anskaffelseskostnaden eller tilvirkningskostnaden for anleggsmidler med begrenset brukstid skal reduseres gjennom verdijustering, beregnet slik at anleggsmidlene avskrives planmessig i løpet av sin brukstid.

c)

aa)Finansielle aktiva som tilhører anleggsmidlene kan verdijusteres slik at de gis den laveste mulige verdi som de kan ha på balansedagen.bb)Anleggsmidler skal verdijusteres slik at de, uten hensyn til om deres brukstid er begrenset eller ikke, gis den lavest mulige verdi som de kan ha på balansedagen, dersom det forventes at verdiforringelsen vil bli varig.cc)Verdijusteringene nevnt i aa) og bb) skal posteres i resultatregnskapet og angis særskilt i notene til årsregnskapet dersom de ikke er oppført særskilt i resultatregnskapet.dd)Verdsetting til laveste verdi angitt i aa) og bb) kan ikke lenger foretas dersom begrunnelsen for verdijusteringene ikke lenger er tilstede.

d)

Dersom anleggsmidler gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende for skattemessige formål, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet.»

Bokstav d er en parallell til artikkel 39 nr. 1 e, som er kommentert i avsnitt 4.3.1. ovenfor. I den norske direktivteksten er det en språklig nyanseforskjell mellom de to bestemmelsene, som ikke kan ha vært tilsiktet. Bestemmelsen gir implisitt adgang til å knytte vurderingsreglene også for anleggsmidler til skattemessige vurderingsregler. Som for omløpsmidler mener utvalget at en slik adgang ikke skal gis i norsk regnskapslov. Opplysningsplikten i bokstav d er derfor uaktuell. I bokstav a er det samme uheldige begrepsbruk i den norske direktivteksten som påpekt foran under omløpsmidler. Anskaffelseskost er en fellesbetegnelse for kjøpspris og tilvirkningskost. Bokstav b er en bestemmelse om avskrivning av anleggsmidler. I den norske direktivteksten er «limited useful economic lives» blitt oversatt med «begrenset brukstid». Utvalget vil benytte «økonomisk levetid». For øvrig bemerkes at direktivets krav om systematisk avskrivning er blitt oversatt med planmessig avskrivning, som er det etablerte uttrykket i norsk regnskapslovgivning. Direktivets bestemmelser om avskrivning er i hovedsak direkte implementert i Storbritannia og Danmark. I den britiske loven er det presisert at det skal tas hensyn til utrangeringsverdi ved beregning av avskrivninger. I den danske loven benyttes ordlyden «begrenset brukstid». Bokstav c omhandler nedskrivning. I den norske direktivteksten er «valued at the lower figure to be attributed to them» blitt oversatt med «gis den lavest mulige verdi». Dette er en feil oversettelse av verdibegrepet. Nedskrivningsplikten for anleggsmidler er betinget, jf. bokstav bb. Betingelsen uttrykkes i artikkel 35 bokstav c cc som «(...) dersom det forventes at verdiforringelsen vil bli varig». I den engelske direktivteksten er betingelsen «(...) if it is expected that the reduction in their value will be permanent». Det kan være en betydningsfull nyanseforskjell mellom varig og permanent. I regnskapsterminologien nyttes varig ofte som synonym for langsiktig. F.eks. er varighet kriteriet for klassifisering av eiendelene i hhv. omløpsmidler og anleggsmidler. Permanent nyttes derimot som det motsatte av midlertidig i forbindelse med klassifikasjon av forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige vurderinger. Betingelsen i nåværende lovgivning om at verdifallet skal skyldes årsaker som ikke kan antas å være forbigående har derimot det samme meningsinnhold som den engelske direktivteksten. Danmark har valgt å beholde formuleringen av betingelsen fra den felles nordiske aksjelovutredningen. Den betingede nedskrivningsplikten i bokstav bb gjelder alle anleggsmidler; materielle, immaterielle og finansielle. Nedskrivningsadgangen i bokstav aa gjelder bare finansielle anleggsmidler. Denne nedskrivningsadgangen har med andre ord bare et selvstendig innhold for tilfeller som ikke omfattes av regelen i bokstav bb. Det er uklart om denne bestemmelsen simpelthen uttrykker laveste verdis prinsipp, eller om den har et annet innhold. Nedskrivningsadgang utover laveste verdis prinsipp innebærer oppbygging av skjulte reserver. Utvalget foreslår at nedskrivningsplikten i loven formuleres ens for alle anleggsmidler. Nedskrivninger av anleggsmidler skal resultatføres. Dersom nedskrivningen ikke vises på egen linje i resultatregnskapet, skal det gis opplysninger i noter, jf. cc. Ifølge bokstav dd skal nedskrivningen reverseres dersom årsaken til verdifallet ikke lenger er tilstede.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Etter de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10 skal anleggsmidler vurderes til anskaffelseskost. Avskrivning skal foretas etter en fornuftig avskrivningsplan. Anleggsmiddel skal nedskrives ved ikke forbigående verdifall. Avskrivningsregelen i annet ledd lyder:

«Anleggsmiddel som forringes på grunn av alder, slit eller liknende årsak, skal hvert år avskrives med et beløp minst så stort som en fornuftig avskrivningsplan tilsier, med mindre det åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet.»

En fornuftig avskrivningsplan innebærer at avskrivning skal foretas på en systematisk og rasjonell måte. Den lineære avskrivningsmetoden er ikke obligatorisk, hverken etter lov eller i henhold til god regnskapsskikk, men de fleste foretak benytter denne metoden. Bestemmelsen om at avskrivning kan sløyfes når anleggsmiddel «åpenbart allerede er tilstrekkelig avskrevet», er uheldig. Utsettelse av avskrivningene vil ikke gi en sammenstilling av inntekter og kostnader i utsettelsesperioden. En bedre praksis ville være å endre avskrivningsplanen slik at det foretas lavere avskrivning i den gjenværende økonomiske levetiden. Anleggsmiddel som har ubegrenset brukstid skal ikke avskrives. Dette kan eksempelvis gjelde tomteområder. Nedskrivningsregelen i tredje ledd lyder:

«Er den virkelige verdi av et anleggsmiddel lavere enn den verdi eiendelen etter bestemmelsene i første og annet ledd kan oppføres med, og dette skyldes årsaker som ikke kan antas å være forbigående, skal eiendelen nedskrives i den utstrekning det må anses nødvendig etter god regnskapsskikk.»

Den norske regelen inneholder to betingelser for nedskrivning. I den første betingelsen må ikke forbigående årsaker til et verdifall ganske enkelt bety et ikke forbigående verdifall. I tillegg til denne betingelsen skal nedskrivningen anses nødvendig etter god regnskapsskikk. Bestemmelsen aksjeloven § 11-10 første ledd om at anleggsmiddel ikke kan oppføres høyere enn til den verdi det var oppført med i den nærmest forutgående balanse, er et generelt forbud mot oppskrivning. Bestemmelsen hindrer samtidig reversering av nedskrivning. Det er gitt unntak for langsiktig fordring i § 11-10 femte ledd. Under bestemte forutsetninger kan det foretas oppskrivning av anleggsmidler, jf. aksjeloven § 11-10 fjerde ledd. Utvalget har ikke foretatt noen systematisk gjennomgang av norske regnskaper med henblikk på å kartlegge omfanget og omstendighetene rundt nedskrivning av anleggsmidler. Norske selskaper har neppe fullt ut etterfulgt kravet om nedskrivninger til virkelig verdi for anleggsmidler. Omfanget av nedskrivninger synes imidlertid å ha øket noe i de senere år og da særlig i tilknytning til endringer i selskapenes ledelse.

Utvalgets konklusjon om historisk kost med betinget nedskrivningsplikt som vurderingsprinsipp for anleggsmidler

Utvalget foreslår at innholdet av direktivets artikkel 35 nr 1 a, b og c implementeres ved følgende bestemmelse: Anleggsmidler skal vurderes til anskaffelseskost. Anleggsmiddel som har begrenset økonomisk levetid, skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan. Anleggsmiddel skal nedskrives til virkelig verdi ved verdifall som forventes å være ikke forbigående. Nedskrivning skal reverseres når grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede. Artikkel 35 nr. 1 c aa om en særskilt nedskrivningsadgang for finansielle anleggsmidler implementeres ikke. Finansielle anleggsmidler omfattes av den betingede nedskrivningsplikten for anleggsmidler generelt. Kravet om resultatføring i artikkel 35 nr. 1 c cc er automatisk implementert ved kongruensprinsippet. Det er derfor overflødig med en lovbestemmelse om at nedskrivning og reversering skal resultatføres. Kravet i den samme bestemmelsen om spesifikasjon av nedskrivning i resultatoppstilling eller note er ivaretatt ved spesifikasjonskravene i oppstillingsplanen, jf. lovutkastet § 6-1.

4.3.3 Anskaffelseskost

Anskaffelseskost for anleggsmidler er definert i EU-direktivets artikkel 35 nr. 2, 3 og 4:

«2.

Anskaffelseskostnaden skal beregnes ved å legge sammen innkjøpspris og utgifter forbundet med kjøpet.«

3.a)

Tilvirkningskostnaden skal beregnes ved at kostnader direkte knyttet til det aktuelle produkt legges til innkjøpsprisen for råvarer og forbruksvarer.

b)

En rimelig del av kostnadene som bare indirekte knytter seg til det aktuelle produkt kan inngå i tilvirkningskostnaden, i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden.

«4.

Renter på kapital som er lånt for å finansiere produksjonen av anleggsmidler kan medregnes i tilvirkningskostnaden i den utstrekning de gjelder tilvirkningsperioden. I så fall skal medregning av slike renter under «aktiva» opplyses i notene til årsregnskapet.»

Anskaffelseskost for omløpsmidler er i artikkel 39 nr. 2 knyttet til bestemmelsen om anskaffelseskost for anleggsmidler:

«2.

Definisjonene av anskaffelseskostnad og tilvirkningskostnad angitt i artikkel 35 nr. 2 og 3 får anvendelse. Medlemsstatene kan også anvende artikkel 35 nr. 4. Distribusjonskostnadene kan ikke inngå i tilvirkningskostnadene.»

I den norske versjonen av direktivet er «purchase price» oversatt med «anskaffelseskostnad». Etter utvalgets oppfatning ville den korrekte oversettelsen ha vært «kjøpspris». I regnskapsmessig sammenheng er anskaffelseskost og historisk kost synonymer. Anskaffelseskost er en fellesbetegnelse som benyttes for alle eiendeler. Kjøpspris benyttes for varer, varige driftsmidler og immaterielle eiendeler som er kjøpt, samt for investeringer. Tilvirkningskost benyttes for egentilvirkede eiendeler. For fordringer benyttes bare anskaffelseskost. For gjeld benyttes opptakskost.

Direktivets bestemmelser om anskaffelseskost er ved den valgte henvisningsteknikken felles for omløpsmidler og anleggsmidler. For omløpsmidler er adgangen til å inkludere lånekostnader i tilvirkningskost medlemslandopsjon. For omløpsmidler er det presisert at distribusjonskostnader ikke skal inkluderes i tilvirkningskost.

Bestemmelsen om distribusjonskostnader er uklar. Begrepet distribusjonskostnader må ses i sammenheng med de oppstillingsplanene for resultatregnskapet som har funksjonsinndeling. (Artikkel 25 er rapportform med funksjonsinndeling og artikkel 26 er kontoform med funksjonsinndeling. Utvalget har i kapittel 7 foreslått rapportform med artsinndeling, dvs. artikkel 23.) Etter funksjonsinndelingen er distribusjonskostnader i likhet med administrasjonskostnader egne funksjoner atskilt fra innkjøp og tilvirkning. Distribusjonskostnader i denne sammenheng er derfor begrenset til kostnader som påløper ved distribusjon til kunder. Utvalget mener at begrepet må ha samme innhold i vurderingsregelen.

En avgrensning av begrepet distribusjonskostnader til kundedistribusjonskostnader er også nødvendig i forhold til vanlige definisjoner av anskaffelseskost for varelager som finnes både i internasjonale regnskapsstandarder og i regnskapsstandarder i EU-land. I den britiske regnskapsstandarden om varelager, SSAP 9, er det i definisjonen av anskaffelseskost brukt formuleringen: «comprise that expenditure which has been incurred in the normal course of business in bringing the product or service to its present location and condition». Hvis regnskapsstandarden ikke skal være i konflikt med direktivbestemmelsen om distribusjonskostnader, må direktivbegrepet være avgrenset til kostnader ved kundedistribusjon. Men dermed er bestemmelsen overflødig, og utvalget vil fraråde implementering.

Aksjeloven § 11-4 tredje ledd er en fellesbestemmelse om anskaffelseskostnad for anleggsmidler og omløpsmidler:

«Med anskaffelseskostnad menes kostnad ved erverv eller tilvirkning av eiendelen.»

I Regnskapslovkomitéens innstilling heter det på side 94:

«Begrepene anskaffelses- og tilvirkningskostnader er i seg selv ikke entydige, idet disse størrelser vil kunne beregnes på en rekke ulike måter, avhengig av de prinsipper som legges til grunn for fordeling av virksomhetens kostnader på de enkelte vurderingsobjekter. Det avgjørende i relasjon til den gitte regelen må være at den valgte beregningsmåte ikke er uforenlig med god regnskapsskikk.»

Aksjeloven § 11-10 første ledd annet punktum har en tilleggsbestemmelse om anskaffelseskost for anleggsmidler:

«I anskaffelseskostnaden kan medregnes kostnader til forbedring som er medgått i regnskapsåret eller som var medtatt i balansen for det forutgående regnskapsår.»

Det er ikke presisert hva som ligger i «forbedringer». I praksis kan det være vanskelig å skille mellom forbedring og vedlikehold.

Både i direktivet og i norsk lovgivning uttrykker bestemmelsen om anskaffelseskost at anskaffelse kan skje enten ved kjøp eller ved egentilvirkning. Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris med tillegg av kjøpskostnader. Dette trenger ingen nærmere forklaring. Derimot er det prinsipielle spørsmål knyttet til anskaffelseskost ved egentilvirkning. Det er to alternative definisjoner av tilvirkningskost: variabel tilvirkningskost, som inkluderer direkte og indirekte variable kostnader, og (full) tilvirkningskost, som inkluderer direkte og indirekte variable og faste tilvirkningskostnader.

Under vanlige omstendigheter vil en bedrift bruke variable innsatsfaktorer bare i den utstrekning de motsvares av en verdiskapning ved tilvirkningen. Variable tilvirkningskostnader representerer en transformasjon av realressurser fra en form til en annen, og en slik transformasjon er ikke en kostnad. Variable tilvirkningskostnader skal derfor inngå i tilvirkningskost og sammenstilles med inntjeningen som er knyttet til det tilvirkede godet.

En kan ikke like kategorisk fastslå at faste kostnader (herunder rentekostnader) skal være en del av tilvirkningskost. Faste kostnader er ofte en funksjon av bedriftens produksjonskapasitet. Produksjonskapasitet er også en realressurs som kan transformeres fra en form til en annen. På kort sikt er det imidlertid ikke noen sammenheng mellom verdien av å nytte produksjonskapasiteten og de faste kostnadene. Spesielt kan verdien av produksjonskapasiteten være lav eller null i perioder med lav kapasitetsutnyttelse. I slike tilfeller må den verdien som inngår i tilvirkningskost være tilsvarende lav. I perioder med full kapasitetsutnyttelse blir skillet mellom faste og variable innsatsfaktorer mindre skarpt, fordi produksjonsapparatet har alternativ anvendelse. Over tid vil en forvente at kostnad og nytteverdi ved produksjonskapasitet vil konvergere. I alle tilfelle ser en at faste kostnader i hver periode er et nokså ufullkomment uttrykk for kostnadene ved kapasitetsanvendelsen. I tillegg må det ses hen til kapasitetssituasjonen dersom faste kostnader skal medtas i tilvirkningskost. Dette gjelder ved vurdering både av varer og egentilvirkede varige driftsmidler.

Selv om utvalget ser det som korrekt å ta i betraktning kapasitetssituasjonen ved beregning av tilvirkningskost, må dette prinsippet kunne lempes på for de små foretakene.

Anskaffelseskost for varer er definert i NRS nr. 1:

«Anskaffelseskost er de kostnader som er påløpt for å bringe varelageret til nåværende tilstand og plassering. Anskaffelseskost for tilvirkede varer inkluderer tillegg for indirekte tilvirkningskostnader. Tillegget omfatter normalt også faste tilvirkningskostnader. For varer med lang tilvirkningstid kan rentekostnader inngå i tilvirkningskost.»

Variable kostnader utgjør normalt en stor del av de direkte kostnadene, mens de faste kostnadene ofte utgjør en større del av de indirekte. Direktivets og standardens referanse til indirekte kostnader må sees på denne bakgrunn. Indirekte kostnader omfatter eksempelvis indirekte materialer (hjelpestoffer), avskrivning av bygninger, vedlikehold, produksjonsforsikring, o.l. Både direkte og indirekte kostnader er kostnader som er medgått til å bringe varelageret til dets nåværende tilstand og plassering og bør kunne sammenstilles med fremtidige inntekter. Dette bør reflekteres i resultatregnskapet etterhvert som varene selges, og taler for standardens løsning med (full) tilvirkningskost.

Ved bruk av tilvirkningskost vil en i større grad enn ved bruk av variabel tilvirkningskost behandle kjøp og tilvirkning av like ferdigvarer på samme måte. Dersom vesentlige deler av driftskostnadene er faste, kan variabel tilvirkningskost være misvisende.

Ved beregning av indirekte faste kostnader må normal kapasitetsutnyttelse legges til grunn, evt. virkelig kapasitetsutnyttelse dersom dette overstiger antatt normalnivå. Tilvirker foretaket flere ulike varer må fordeling av indirekte kostnader bygge på realistiske analyser av de ulike aktiviteter som inngår i tilvirkningen av den enkelte vare.

Etter NRS 1 kan foretak som ikke er børsnotert eller av stor allmenn interesse av praktiske årsaker anvende den skattemessige verdien som anskaffelseskost. Den skattemessige verdien for tilvirkede varer er ikke full tilvirkningskost. Etter skatteloven § 50 annet ledd pkt. a skal råstoffer, halvfabrikata, hjelpestoffer og produksjonslønn regnes til tilvirkningsverdien. En slik vurderingsregel ligger innenfor direktivets mulighetsområde. Utvalget ser det som hensiktsmessig å videreføre en differensiering ved vurdering av tilvirkede varer. Derfor er det foreslått en særlig bestemmelse om at små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost, jf. avsnitt 4.6. om forenklete vurderingsregler. Denne antas i mange tilfeller å være identisk med skattemessig tilvirkningsverdi.

I Storbritannia og Danmark er det adgang til å inkludere en rimelig andel av indirekte kostnader som relaterer seg til produksjonsperioden i tilvirkningskost. I Danmark er det ikke adgang til å balanseføre lånekostnader. I Storbritannia er det derimot adgang til å balanseføre lånekostnader. Etter IAS er anskaffelseskost for tilvirkede varer full tilvirkningskost. IASC foretrekker at lånekostnader inkluderes i tilvirkningskost, men kostnadsføring er tillatt.

For egentilvirkede varige driftsmidler gjelder de samme spørsmål som ved egentilvirkning av varer. Bare kostnader som medfører fremtidige økonomiske fordeler skal oppføres som eiendel. De balanseførte kostnadene kan ikke overstige den virkelige verdien av anleggsmidlet.

Materielle anleggsmidler er omhandlet i IAS 16 «Property, Plant and Equipment (varige driftsmidler)» og er også omtalt i IAS 22 «Accounting for Business Combinations». Anskaffelseskost defineres i IAS 16 som kjøpsprisen inkludert importavgifter, andre ikke refunderbare avgifter og andre direkte kostnader relatert til igangsetting av anlegget samt fradrag for rabatter. Direkte kostnader inkluderer f.eks. kostnader ved tilrettelegging av anleggsområder, installasjons- og monteringskostnader, konsulenthonorar til arkitekter mv. Administrasjonskostnader som kan relateres direkte til kjøpet av anlegget, kan etter IAS 16 balanseføres som en del av anlegget. Oppstartingskostnader og kostnader ved prøveproduksjon balanseføres normalt ikke som en del av anlegget. Slike kostnader kan kun balanseføres i den grad de er helt nødvendige for å gjøre anlegget operativt. I de tilfeller oppstartingskostnader og kostnader ved prøveproduksjon o.l. inngår i investeringskalkylen, kan denne type kostnader balanseføres.

Det kan ofte være vanskelig å skille mellom forbedringer som kan balanseføres og vedlikehold som kostnadsføres, jf. kommentaren ovenfor til nåværende bestemmelse i aksjeloven § 11-10. Utgifter som øker anleggets fremtidige inntjeningsevne, skal oppføres som anleggsmiddel. Økning i anleggets levetid eller produksjonskapasitet, vesentlig forbedring i ferdigproduktets verdi eller reduserte produksjonskostnader i forhold til tidligere forventninger er å oppfatte som økning av anleggets fremtidige inntjeningsevne. Tilsvarende spørsmål om balanseføring gjelder for miljøinvesteringer som i dag er nødvendige for både eksisterende og nye anlegg. Det vil være korrekt å balanseføre miljøinvesteringer dersom de er nødvendige for å kunne realisere økonomiske fordeler i den øvrige virksomheten. Også her representerer summen av de fremtidige økonomiske fordeler en øvre grense for balanseføringen.

Rentekostnader for kapitalbinding ved tilvirkning er tilvirkningskostnader. Spørsmålet om balanseføring av rentekostnader ved egentilvirkning har større betydning jo lengre tilvirkningsperioden er. Det kan være vanskelig å identifisere rentekostnader for hvert anleggsmiddel. Det er vanlig i praksis å beregne en rentekostnad på hele investeringsbeløpet ved å anvende selskapets gjennomsnittlige gjeldsrente. Balanseføringen kan imidlertid ikke overstige gjeldsrentene. Balanseføring av rentekostnader er en tillatt løsning etter IAS. I Storbritannia er balanseføring tillatt men ikke obligatorisk, og det er ikke utarbeidet noen regnskapsstandarder på området.

Også for varige driftsmidler legges det opp til en differensiering, slik at små foretak kan anvende variabel tilvirkningskost, jf. avsnitt 4.6. om forenklete vurderingsregler for små foretak.

Prinsippene for anskaffelseskost for immaterielle eiendeler er identisk med anskaffelseskost for materielle anleggsmidler. Anskaffelseskost har imidlertid bare mening i de tilfeller immaterielle eiendeler kan balanseføres. Det vises til avsnitt 4.2.1. ovenfor, og til avsnittene om forskning og utvikling og goodwill i avsnitt 4.4..

For kontanter, bankinnskudd og investeringer er det normalt ikke vanskelig å fastsette anskaffelseskost. Det samme gjelder fordringer som kjøpes i et marked, f.eks. obligasjoner. Fordringer som oppstår i forbindelse med en salgstransaksjon, vil normalt bli balanseført til pålydende verdi selv om fordringen er rentefri. Regnskapsrådets uttalelse nr. 1/91 om regnskapsmessig behandling av rentefritt kredittsalg er drøftet i kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper. Uttalelsen gjelder kredittsalg hvor prisen på varen eller tjenesten inneholder en rentekompensasjon som ikke er avtalt, eller hvor avtalt rente er vesentlig lavere enn markedsrenten. Etter transaksjonsprinsippet er salgsprisen verdien av vederlaget på transaksjonstidspunktet. Verdien av en rentefri fordring er nåverdien av betalingen diskontert med markedsrenten for fordring med tilsvarende risiko. Denne verdien er anskaffelseskost for fordringen. Den beregnede renten tillegges fordringen fram til betalingstidspunktet og vises som finansinntekt. I praksis har det ikke vært vanlig å skille ut rentekomponenten ved varesalg fordi den er blitt betraktet som uvesentlig. Lang kredittid uten rente eller med rente vesentlig lavere enn markedsrenten kan imidlertid føre til misvisende salgsinntekt og overvurdert anskaffelseskost for fordringen. Uttalelsen reflekterer for øvrig at tap på fordringer ikke betraktes som kostnad, men som uopptjent inntekt.

Utvalgets konklusjon om anskaffelseskost for eiendeler

Utvalget foreslår at innholdet av artikkel 39 nr. 2 og artikkel 35 nr. 2, 3 og 4 implementeres ved en fellesbestemmelse om anskaffelseskost for eiendeler: Anskaffelseskost ved kjøp er kjøpspris med tillegg for kjøpskostnader. Anskaffelseskost ved tilvirkning er tilvirkningskost.

4.3.4 Tilordning av anskaffelseskost

Artikkel 40 nr. 1 omhandler ulike tilnærmingsmetoder for tilordning av anskaffelseskost for bl.a. varer og finansielle eiendeler:

«

1.

Medlemsstatene kan tillate at anskaffelseskostnad eller tilvirkningskostnad for varebeholdninger i samme gruppe og alle artsbestemte ting, inkludert finansinvesteringer, beregnes enten på grunnlag av veiede gjennomsnittspriser eller etter metodene «først inn, først ut» (FIFO) eller «sist inn, først ut» (LIFO), eller en tilsvarende metode.»

Tilordningsreglene har mest åpenbar anvendelse for omløpsmidler, men gjelder også arter under anleggsmidler hvor spesifikk tilordning ikke er naturlig eller hensiktsmessig. Artikkelen er en medlemslandopsjon til å tillate tilnærmingsmetoder og betyr at tilordning av anskaffelseskost som hovedregel skal skje ved spesifikk identifikasjon. I den engelske versjonen gjelder medlemslandopsjonen varer «of the same category and all fungible items including investments.» En riktig oversettelse av «fungible» er ombyttbar. Identiske verdipapirer er eksempel på ombyttbare eiendeler.

Artikkel 40 nr. 2 inneholder en opplysningsplikt ved bruk av tilnærmingsmetoder:

«

2.

Dersom verdien oppført i balansen som følge av anvendelsen av beregningsmetodene angitt i nr. 1 på balansedagen varierer vesentlig fra en verdi basert på den sist kjente markedspris forut for balansedagen, skal differansen angis samlet for hver gruppe i notene til årsregnskapet.»

Utvalget forutsetter at denne bestemmelsen bare er relevant for LIFO-metoden og normallagermetoden. Utvalgets forståelse av opplysningsplikten er også reflektert i IAS 2 (revidert 1993), hvor det bare er eventuell bruk av LIFO-metoden som utløser særlig opplysningsplikt. I kommentarene til den danske årsregnskabsloven skriver Hassellager og Runge Johansen (s. 33) at: «Et sådant forskelsbeløb vil i princippet kunne være aktuelt ved anvendelsen af enhver af de tilladte beregningsmetoder.» Per Thorell skriver i en kommentarbok til EU-direktivene (s. 107) at det foreligger en omfattende opplysningsplikt i de tilfeller den balanseførte lagerverdien avviker vesentlig fra markedsverdien. Etter utvalgets syn er det ut fra direktivets ordlyd ikke nødvendig å legge til grunn det stringente syn til Hasselager/Runge Johansen og Thorell på dette punktet. Ved FIFO-metoden og gjennomsnittsmetoden inngår den siste anvendte markedspris i beregningen, og det vil ikke oppstå vesentlige avvik som nødvendiggjør opplysning i note.

Norsk regnskapslovgivning regulerer ikke tilordning av anskaffelseskost.

Hovedregelen om spesifikk tilordning av anskaffelseskost er selvsagt og trenger strengt tatt ikke noen lovbestemmelse. På den annen side kan en paragraf som bare uttrykker de tillatte unntakene fra en uuttalt hovedregel, bli noe forvirrende. Av den grunn har utvalget valgt å ta med en formulering av hovedregelen om spesifikk tilordning.

Tilordning av anskaffelseskost for varer er drøftet i norsk regnskapsstandard for varer (NRS 1):

«For varer som er spesifikt identifiserbare og varer som er tilvirket for og holdes adskilt for bestemte formål, skjer tilordningen av anskaffelseskost ved en spesifikk identifisering av kostnadene. For andre varer vil tilordning av anskaffelseskost skje etter FIFO-metoden (først inn - først ut) eller veiet gjennomsnitt.»

For varer hvor spesifikk tilordning ikke er praktisk mulig, kan FIFO-metoden være en tilnærming til en spesifikk tilordning som gjenspeiler de fysiske strømmene. Men selv om argumentet om fysiske strømmer ofte fremheves, har slike argumenter liten økonomisk mening. FIFO-metoden medfører at alle inntektselementer, både normal fortjenestemargin og verdistigning i lagringsperioden, vises på salgstidspunktet i resultatet. I tillegg vises varene i balansen tilnærmet til den mest oppdaterte anskaffelseskost, avhengig av varelagerets omløpshastighet og prisstigningen for varene, jf. drøftelsen ovenfor av opplysningsplikten i artikkel 40 nr. 2.

Det kan hevdes at LIFO-metoden gir en varekostnad som er en tilnærming til gjenanskaffelseskost. LIFO-metoden vil på den annen side gi urealistisk vurdering av varene i balansen, og til dels misvisende resultatrapportering ved reduksjoner i varelageret. Uansett vil LIFO-metoden innebære en uheldig sammenblanding av ulike regnskapsmodeller.

Et syn på LIFO-metoden er at en andel av varelageret kan anses som en permanent investering, slik at varekretsløpet bare består av den økonomisk bevegelige andelen av varelageret. Normallagermetoden vil imidlertid representere en mer konsekvent metode for dette. Det er tvilsomt om denne metoden gir en meningsfylt beskrivelse av økonomisk adferd.

Storbritannia og Danmark har implementert bestemmelsen uten å begrense metodevalget. Dette er imidlertid i begge land strammet inn ved standarder. I SSAP 9 (revidert) tas det avstand fra LIFO-metoden. I den danske regnskapsvejledningen om varebeholdninger (RV nr. 8) tillates ikke LIFO-metoden. Etter IAS skal det foretas spesifikk tilordning av anskaffelsekost for varer som er spesifikt identifiserbare og varer som er tilvirket for og holdes atskilt for bestemte formål. FIFO-metoden og gjennomsnittsmetoden foretrekkes som tilnærmingsmetoder, men LIFO-metoden er tillatt. LIFO-metoden er utbredt i USA og enkelte europeiske land, f.eks. Tyskland. Anvendelse av LIFO-metoden har ofte sammenheng med skattemessige forhold. I Norge skal FIFO-metoden benyttes ved skattemessig vurdering av varer som er «ikke-individualiserbare», jf. skatteloven § 50 annet ledd pkt. a.

Finansielle eiendeler kan være ombyttbare, uavhengig av om de er klassifisert som omløpsmiddel eller anleggsmiddel. For ombyttbare eiendeler er spesifikk identifikasjon ikke meningsfylt for resultatmåling og balansevurdering, selv om de er individualiserbare. Derfor er heller ikke en tilnærming til spesifikk identifikasjon et utgangspunkt for valg av tilordningsmetode. Utvalget mener at ombyttbare finansielle eiendeler bør vurderes under ett, og de bør tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost.

Utvalgets konklusjon om tilordning av anskaffelseskost

Utvalget foreslår at medlemslandopsjonen i artikkel 40 nr. 1 implementeres ved følgende bestemmelse: Anskaffelseskost skal som hovedregel tilordnes spesifikt. Varer kan tilordnes anskaffelseskost ved FIFO-metoden eller gjennomsnittlig anskaffelseskost. Ombyttbare finansielle eiendeler skal tilordnes gjennomsnittlig anskaffelseskost.

Opplysningsplikten i artikkel 40 nr. 2 er ikke relevant for de metodene som er foreslått.

4.3.5 Nærmere om avskrivning av anleggsmidler

Avskrivningsplikten for anleggsmidler gjelder både varige driftsmidler og immaterielle eiendeler. I en nærmere drøftelse av avskrivninger kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i varige driftsmidler.

Varige driftsmidler er eiendeler til varig eie eller bruk. Avskrivninger er kostnaden ved å anvende driftsmidlet. Verdien av et varig driftsmiddel er funksjon av de kontantstrømmer driftsmidlet skaper. På et gitt tidspunkt er verdien lik nåverdien av de fremtidige kontantstrømmer på tidspunktet. I et perfekt marked vil dette også være markedsprisen for driftsmidlet.

De fleste varige driftsmidler med unntak av tomter har begrenset økonomisk levetid. Begrensningen kan skyldes at driftsmidlet bare kan produsere en gitt mengde og derfor blir forbrukt, eller driftsmidlet kan forringes med tiden. Driftsmidlets evne til å skape kontantstrømmer avtar over tid. Verdifallet i en periode er forskjellen i nåverdi ved begynnelsen og slutten av perioden. Avskrivninger som er kostnaden ved å anvende driftsmidlet, er lik verdifallet. I et perfekt marked er dette også lik fallet i markedsprisen.

I et transaksjonsbasert historisk kost regnskap er avskrivninger en fordeling av investeringsutgiften (minus eventuell utrangeringsverdi) over den økonomiske levetiden. Beslutning om avskrivningsmetode er et valg mellom ulike tidsprofiler på fordeling av investeringsutgiften. Fordelingsproblemet bør ses i sammenheng med forventet inntjeningsevne, siden det er reduksjon i inntjeningsevnen som nødvendiggjør avskrivninger i regnskapet. Manglende sammenheng kan gi vilkårlige resultatmålinger og rentabilitetsberegninger. Usikkerhet ved den fremtidige inntjeningen må hensyntas ved valg av avskrivningsplan.

Etter direktivet skal avskrivningene være systematiske over økonomisk levetid. Det er noe uklart hvor mye som ligger i kravet om systematisk fordeling. Med en ordrett forståelse vil de vanligste avskrivningsmetodene utvilsomt oppfylle dette kravet. De vanligste avskrivningsmetodene er lineær metode (konstante avskrivninger), saldometoden (degressive avskrivninger), årssiffermetoden (degressive avskrivninger) og produksjonsenhetsmetoden (variable avskrivninger). I norsk lovgivning brukes uttrykket «fornuftig avskrivningsplan». Forståelsen av dette er at avskrivningene skal sammenstilles med inntjeningen, i tråd med de grunnleggende prinsipper for et historisk kost regnskap.

En teoretisk avskrivning er tilpasset driftsmidlets kontantstrøm slik at hver periodes regnskapsmessige rentabilitet blir lik investeringens internrente. Den lineære metoden tilsvarer teoretisk avskrivning når kontantstrømmen avtar med et konstant beløp i hver periode.

Fremtidige kontantstrømmer inkluderer kontantstrømmer på utrangeringstidspunktet. I tillegg til den direkte utrangeringsverdien vil det være kontantstrømmer knyttet til nedmontering, opprydding, herunder fjerning av miljøskadelige avfallsstoffer o.l. Regnskapsrådet har avgitt uttalelse nr. 86 om fjerningsutgifter på kontinentalsokkelen. Det gjengis fra uttalelsen:

«I henhold til konsesjonsvilkårene for de lisenser som oljeselskapene deltar i, kan Staten pålegge rettighetshaverne å fjerne anleggene ved produksjonsopphør eller når lisensen utløper. Selskapene har derfor en fremtidig forpliktelse som det må tas hensyn til i regnskapet og den må kostnadsføres i takt med inntekten. En praktisk fremgangsmåte er å periodisere de fremtidige fjerningsutgiftene etter produksjonsenhetsmetoden. Dette er også i samsvar med amerikanske regnskapsprinsipper (FAS 19). Ved beregningen av forpliktelsens omfang må det legges realistiske forutsetninger til grunn. Dette gjelder bl.a. hvilke installasjoner som må forventes å måtte fjernes og hvordan fjerningen skal gjennomføres. Den regnskapsmessige avsetningen for fremtidige fjerningsutgifter gjelder bare selskapenes egenandel.»

Det er nåverdien av fjerningsutgiften som skal periodiseres på samme måte som investeringsutgiften. Ved å neddiskontere til investeringstidspunktet er fjerningsutgiften korrigert for tidsverdien. Kostnaden vil bestå av to komponenter: en andel av nåverdien av fjerningsutgiften og en beregnet rente.

Det er ingen prinsipielle forskjeller mellom varige driftsmidler og immaterielle eiendeler når det gjelder økonomisk levetid og avskrivninger. Men i praksis vil det ofte være større usikkerhet om levetiden for immaterielle eiendeler. Både direktivet og norsk regnskapslovgivning har særregler om avskrivninger av forskning- og utviklingskostnader og goodwill. Disse særreglene er nærmere drøftet i avsnitt 4.4..

4.3.6 Tilnærming til virkelig verdi

Forslaget til vurderingsregler både for omløpsmidler og anleggsmidler inneholder begrepet virkelig verdi. Virkelig verdi skal forstås som det universelle verdibegrepet. Tillegget «virkelig» er egentlig overflødig, men kan være tjenlig som en språklig påminnelse, ettersom verdi i mange sammenhenger brukes mindre stringent. Virkelig verdi er dessuten et innarbeidet lovuttrykk. Begrepet er ikke benyttet i fjerde direktiv.

Verdi uttrykkes ved nåverdi, definert som forventede kontantstrømmer neddiskontert til vurderingstidspunktet med en relevant risikojustert rente. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom ulike klasser og arter av eiendeler mht. hvordan verdi skal uttrykkes. For øvrig er det mange teoretiske aspekter ved begrepet som ikke skal berøres her. Det er den regnskapsmessige tilnærmingen til virkelig verdi som er temaet for det følgende.

Direktivet har ikke noe begrep med samme funksjon som virkelig verdi i norsk lovgivning. I formuleringen av laveste verdis prinsipp for omløpsmidler i artikkel 39 nr. 1 brukes uttrykket «markedspris». Ved implementeringen i Storbritannia er «market value» erstattet med «net realisable value» i en generell vurderingsregel for omløpsmidler. Den danske årsregnskabsloven anvender uttrykket «dagspris».

I nordisk regnskapslovgivning er «laveste verdis prinsipp» uttrykket for det generelle vurderingsprinsippet for omløpsmidler. Danskene bruker fortsatt uttrykket til å karakterisere vurderingsreglene for omløpsmidler. I engelsk terminologi er uttrykket «lower of cost and market». Det er ingen forskjell i det regnskapsfaglige innholdet i de to uttrykkene. Nedskrivningsplikten er i forhold til det samme verdibegrepet. Skinner skriver i Accounting Standards in Evolution (1987 s. 300): «In Canada, there has been no (...) recommendations as to the meaning of »market« in the phrase »lower of cost and market«, but practice is fairly well established.» Om varer skriver Skinner videre: «Since inventory is acquired for resale, the relevant market price is a selling price. (...) Market is thus taken as realizable value less costs that would directly and necessarily be incurred to effect a sale.»

Som nedskrivningsverdi for anleggsmidler refererer artikkel 35 til «the lower figure to be attributed to them». Den norske oversettelsen av dette er kommentert i avsnitt 4.3.2. foran. I britisk lovgivning brukes uttrykket «diminution in value» i en generell vurderingsregel for anleggsmidler. Den danske årsregnskabsloven anvender ganske enkelt uttrykket «værdien», som av Hasselager og Runge Johansen er kommentert slik (1992 s. 456): «Værdien er her et aktivs konkrete nytteværdi i et selskabs økonomiske sammenhæng.» Internasjonalt er det ikke entydig slik at anleggsmidler skal nedskrives til virkelig verdi. Dette er nok bakgrunnen for at bestemmelsen i artikkel 35 er så lite presis.

Det kan således ikke være i konflikt med direktivet å fastholde bruken av virkelig verdi i ny regnskapslov.

Etter aksjeloven § 11-9 gjelder virkelig verdi for anvendelse av laveste verdis prinsipp for omløpsmidler. Innholdet av begrepet er definert slik:

«Som den virkelige verdi av omløpsmiddel skal anses salgsverdien etter fradrag for salgskostnadene, dersom ikke eiendelens art eller andre forhold tilsier at det i samsvar med god regnskapsskikk fastsettes en annen verdi.»

Bestemmelsen om at definisjonen av virkelig verdi kan fravikes i samsvar med god regnskapsskikk, er et eksempel på regulert overstyring, jf. drøftelsen av dette i kapittel 2. Bestemmelsen kan fortolkes å tillate fravik fra individuell anvendelse av laveste verdis prinsipp. Sikringsvurdering og porteføljevurdering er nærmere drøftet i avsnitt 2.3.8. Bestemmelsen har også vært fortolket til å tillate bruk av gjenanskaffelseskost som virkelig verdi.

Virkelig verdi gjelder også ved nedskrivningsplikten for anleggsmidler i § 11-10 tredje ledd. Innholdet av virkelig verdi for anleggsmidler er ikke definert. Selv om de generelle vurderingsreglene følger klassifiseringen i omløpsmidler og anleggsmidler, er det hensiktsmessig å drøfte tilnærmingen av virkelig verdi for ulike arter av eiendeler.

Virkelig verdi for varer er drøftet i NRS 1. Hovedspørsmålet i drøftelsen er hvilket tidspunkt salgsverdien skal knyttes til, balansedagen eller fremtidig salgstidspunkt. Under forutsetning av fortsatt drift må vurderingen ta utgangspunkt i varekretsløpet og fremtidig salgstidspunkt. I tilfeller med særlig lang lagringstid skal virkelig verdi beregnes som nåverdien av fremtidig salgsverdi. Ukurante varer skrives ned til forventet fremtidig salgspris. Tilnærmingen til virkelig verdi er derfor lik for ukurante og kurante varer. For råvarer og varer under tilvirkning er ferdiggjørelse det normale. Virkelig verdi beregnes ved å ta utgangspunkt i salgsverdien for ferdig tilvirkede varer. Denne reduseres med gjenstående tilvirkningskostnader og salgskostnader.

Gjenanskaffelseskost er ikke et selvstendig tilnærmingsalternativ for virkelig verdi. For råvarer og varer under tilvirkning kan det imidlertid i praksis være stor usikkerhet ved estimeringen av både salgsprisen og kostnadsfradraget. En praktisk tilnæringsmetode er derfor å vurdere råvarer og eventuelt også varer under tilvirkning til gjenanskaffelseskost på balansedagen.

Etter IAS 2 og den britiske SSAP 9 er virkelig verdi for varelager lik netto salgsverdi. Den britiske standarden tillater at gjenanskaffelseskost kan brukes som en praktisk tilnærming. Ved anvendelse av laveste verdis prinsipp på varer i USA settes verdien til gjenanskaffelseskost, men slik at netto salgsverdi er en øvre grense og netto salgsverdi etter fradrag for en normal fortjeneste er en nedre grense for verdien. Amerikansk praksis har ikke internasjonal støtte.

Virkelig verdi av varige driftsmidler under forutsetning om fortsatt drift skal beregnes som nåverdien av fremtidige kontantstrømmer, jf. drøftelsen i avsnitt 4.3.5.. Det er ingen motsetning mellom beregningen av virkelig verdi for varige driftsmidler og virkelig verdi for varer. Kontantstrømmen for det varige driftsmidlet inneholder den samme netto salgsverdien som er virkelig verdi for varer. Slik beregning av virkelig verdi for varige driftsmidler er i samsvar med GRS 6 om nedskrivning av anleggsmidler, og i samsvar med allmenn internasjonal forståelse. Operasjonalisering av en nedskrivningsverdi i forbindelse med nedskrivning av anleggsmidler varierer likevel betydelig. GRS 6 tillater at gjenanskaffelseskost nyttes som nedskrivningsverdi, når nåverdiberegningen er særlig vanskelig eller usikker. IAS 16 tillater bruk av både summen av udiskonterte kontantstrømmer og nåverdi.

Virkelig verdi av immaterielle eiendeler er som for varige driftsmidler, og må i mange tilfelle vurderes i sammenheng med disse.

Virkelig verdi av kontanter, bankinnskudd mv. er de nominelle størrelser. For fordringer skal virkelig verdi beregnes som nåverdi. For kundefordringer vil en i praksis normalt ikke ta hensyn til renteelementet, hverken i anskaffelseskost eller ved senere beregning av virkelig verdi, jf. Regnskapsrådets uttalelse som er omtalt i avsnitt 4.3.3..

For finansielle eiendeler som omsettes i et perfekt eller et effisient marked, er markedsverdien i dag beste anslag på nåverdien av antatt fremtidig salgspris, uansett tidshorisont. Slike markeder har bare én pris, og ingen aktør antar at ens egne beslutninger eller adferd vil påvirke prisen. Organiserte markeder for standardiserte finansielle instrumenter antas å ha innslag av slike egenskaper. Vilkårene til bl.a. eierspredning ved opptak til børsnotering har som siktemål å forhindre åpenbare imperfeksjoner i markedets virkemåte. Verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked, og som har en tilfredsstillende eierspredning og likviditet, blir i det følgende kalt markedsbaserte finansielle instrumenter. For markedsbaserte finansielle instrumenter bør virkelig verdi være børskurs eller en tilsvarende observerbar markedsverdi.

Når valutaomregning inngår i en beregning av virkelig verdi, skal det nyttes dagskurs ved omregningen.

Utvalget anser at virkelig verdi ikke behøver ytterligere presiseringer i lov. Tilnærming til virkelig verdi må videreutvikles gjennom god regnskapsskikk.

4.3.7 Nærmere om betinget nedskrivningsplikt for anleggsmidler

Nedskrivningsplikten for anleggsmidler er betinget. Betingelsen er i utvalgets lovforslag at verdifallet forventes å være ikke forbigående. En slik utforming av betingelsen har samme innhold som direktivets artikkel 35 bokstav c cc, jf. drøftelsen i avsnitt 4.3.2. Nedskrivning skal reverseres når grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede.

Betingelsen forutsetter at det er mulig å sannsynliggjøre at en verdinedgang er ikke forbigående. Det kan spørres om det er økonomisk meningsfylt på et gitt tidspunkt å gjette på hvor lenge et prisforhold vil vedvare. Markedets funksjonsmåte har en viss betydning for hvor relevant det er å gjette på fremtidig prisutvikling. Når markedet fungerer godt, vil prisen i dag reflektere markedets forventninger om prisutviklingen fremover.

Et sentralt spørsmål ved nedskrivningsplikten er om det er adgang til å foreta en porteføljebetraktning når en tar stilling til en eventuell nedskrivning. For varige driftsmidler er spørsmålet hva som er vurderingsenheten. Disse spørsmål er drøftet i kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper.

For varige driftsmidler som skal avskrives fordi de har begrenset økonomisk levetid, kommer nedskrivning i tillegg til avskrivning. Avskrivning er den planmessige fordelingen av anskaffelseskost over levetiden. En større reduksjon i evnen til å generere fremtidige kontantstrømmer i forhold til forventningene som avskrivningsplanen bygger på, betyr i første omgang en plikt til å endre avskrivningsplan. Hvis den virkelige verdien likevel er vesentlig lavere enn den balanseførte verdien etter fradrag for revidert avskrivning, kan det argumenteres for en ytterligere kostnadsføring gjennom nedskrivning.

Et spesielt nedskrivningskriterium for varige driftsmidler er såkalt nominell verdi. Nominell verdi er summen av udiskonterte fremtidige kontantstrømmer. Når nominell verdi er lavere enn balanseført verdi, inntreffer nedskrivningsplikt. En slik situasjon inntreffer dersom det forventes negative fremtidige driftsresultat. I høringsutkastet til ny standard i USA har FASB foreslått dette nedskrivningskriteriet som en praktisk tilnærmingsmetode for sannsynliggjøring av at verdifallet er permanent. I følge høringsutkastet vil det ofte være bestemte hendelser som aktualiserer nedskrivning, bl.a. et signifikant fall i markedsverdien, signifikant endring av bruk eller utnyttelse av kapasiteten, signifikant forverring av rammebetingelsene, signifikant overskridelse av planlagt investeringsutgift, prognose som viser vedvarende tap forbundet med driftsmidlet.

Nominell verdi har ikke en selvstendig økonomisk mening, i motsetning til nåverdi som gjennom diskonteringen reflekterer både tidsverdien og prisen på usikkerhet. Kriteriet har likevel betydelig internasjonal støtte. En modifisert og mer meningsfull betraktningsmåte er å la vurderingsenheten inkludere gjeld som finansierer investeringen i driftsmidlet. I så fall er nominell verdi-kriteriet simpelthen om driftsmidlet bidrar til overskudd eller ikke. Dette mener utvalget vil være et fornuftig nedskrivningskriterium. Et slikt kriterium har også konsekvenser for vurdering av langsiktig gjeld, jf. nedenfor.

Internasjonal praksis mht. vurderingsenhet for varige driftsmidler i relasjon til nedskrivningsplikten er ikke entydig. I den reviderte standard fra International Accounting Standards Board (IAS 16) benyttes uttrykket «an item or a group of identical items». I det nevnte forslaget til ny standard har FASB foreslått følgende: «assets grouped at the lowest level for which there are identifiable cash flows that are largely independent of the cash flows of other assets». Utvalget mener at eiendeler og forpliktelser som skaper felles kontantstrømmer bør vurderes under ett ved nedskrivning. Dette kan omfatte driftsmidlene og sammenhørende immaterielle eiendeler og gjeld. Næringsfordringer, dvs. lån til kunder eller fra leverandører, kan også falle inn under vurderingsenheten.

En nedskrivningsplikt etter det mønster som FASB har foreslått, utløses så sjelden at nedskrivning i virkeligheten er å betrakte som en etablering av ny kostpris. FASB foreslår følgelig at reversering av nedskrivning av varig driftsmiddel ikke skal tillates. Den modifikasjon som utvalget har gjort mht. vurderingsenheten, gjør det mindre naturlig å følge de amerikanske prinsippene på dette punkt. Dessuten forutsetter direktivene en reverseringsplikt.

Den betingede nedskrivningsplikten for anleggsmidler gjelder også for finansielle anleggsmidler. Finansielle anleggsmidler kan omfatte instrumenter med ulik grad av markedsbasert prising. Sammenlignet med varige driftsmidler er verdien av et finansielt instrument lite påvirket av transaksjonskostnader. I mange tilfelle vil en verdivurdering kunne ta utgangspunkt i en pålitelig markedspris. I andre tilfelle må virkelig verdi med stor sikkerhet kunne antas å samvariere med en observerbar markedspris. Observert verdiendring av finansielle instrumenter må som utgangspunkt anses å være ikke forbigående endringer, jf. drøftelsen av virkelig verdi for finansielle eiendeler i foregående avsnitt.

Verdien på obligasjoner med fast rente vil falle når rentenivået går opp. For obligasjoner klassifisert som anleggsmiddel er spørsmålet om verdifallet er ikke forbigående. Ifølge GRS 6 er det bare økt kredittrisiko som skal føre til nedskrivning:

«Dersom det imidlertid gjelder langsiktige pengefordringer hvor erholdeligheten er uomtvistelig, må det kunne aksepteres at det ikke foretas nedskrivning basert på neddiskontering av fordringens verdi annet enn i spesielle tilfeller.»

Utvalget deler ikke dette synet. Renter adskiller seg ikke fra andre markedspriser. Markedspris forutsettes å være beste estimat for fremtidig pris. Det er ingen faglig begrunnelse for å betrakte en renteendring som forbigående.

Obligasjoner som er anleggsmidler og som skal holdes til forfall, kan betraktes som en kontrakt med kjent fremtidig kontantstrøm. Det kan argumenteres for at den resultatførte inntekten skal tilsvare avkastningen, upåvirket av markedsrenten etter anskaffelsestidspunktet. Den resultatførte inntekten i det enkelte år er den effektive renten på obligasjonen. Nedskrivningsplikten for verdifall som skyldes endringer i markedsrenten, gjelder etter dette synet ikke for obligasjoner som skal holdes til forfall. Eventuell anvendelse av unntaksregelen avhenger av selskapets intensjoner med å ha obligasjonene. For utenforstående er det problematisk å overprøve intensjonene. I rundskriv 45/94 til livsforsikringsselskapene har Kredittilsynet beskrevet hvilke tilpasninger til markedsendringer som anses uforenlig med intensjonen om å holde til forfall.

Utvalget anbefaler ikke en generalisering av denne regelen. Som gjort rede for ovenfor kan en renteendring ikke betraktes som forbigående. Endringen i omsetningskursen på obligasjonen forventes derfor å være permanent også for obligasjoner som skal holdes til forfall. Dette gjenspeiler at verdien av de uendrede kontantstrømmer som obligasjonen gir rett til, endres i takt med endringer i markedsrenten.

En særlig vurderingsregel for obligasjoner holdt til forfall er et unntak fra den generelle vurderingsregelen for anleggsmidler. Både direktivet og gjeldende norsk lovgivning har et nedskrivningskriterium som er knyttet til prisdannelsen og ikke til den enkelte investors intensjoner. Det kan derfor ikke være korrekt å karakterisere regelen som en tolkning av god regnskapsskikk. En eventuell generalisering av en slik vurderingsregel måtte ha vært basert på regulert overstyring. Etter utvalgets syn foreligger det ikke faglig grunnlag for en slik overstyring. For øvrig kan en slik vurderingsregel trolig fungere bedre i institusjoner under tilsyn enn som alminnelig vurderingsregel.

Langsiktig fordring med fast rente skal vurderes på samme måte som obligasjoner.

Vurderingsreglene skal gjelde analogt for gjeld, jf. omtalen i avsnitt 4.1.. Langsiktig gjeld med fast rente skal følgelig skrives opp når markedsrenten faller. Endringen skal resultatføres og reverseres ved en eventuell motgående renteendring.

Som nevnt gjelder dette ikke for langsiktig gjeld knyttet til investering i varig driftsmiddel, jf. ovenfor. Utvalget mener ellers at det skal være anledning til å anse gjeldsposter som del av en finansiell portefølje sammen med finansielle eiendeler. Jf. drøftelsen av porteføljevurdering i avsnitt 2.3.8.

4.4 Spesielle vurderingsregler

4.4.1 Utgifter til stiftelse og kapitalforhøyelse

Artikkel 34 i fjerde direktiv har flg. bestemmelse om stiftelseskostnader:

«1.

a)

Når nasjonal lovgivning tillater at stiftelseskostnader tas med under »aktiva«, skal de avskrives i løpet av en periode på høyst fem år.

b)

I den utstrekning stiftelseskostnadene ikke er avskrevet fullt ut, skal det ikke finne sted noen utdeling av utbytte med mindre fondene som kan deles ut samt overføringer fra tidligere år minst tilsvarer ikke avskrevne kostnader.

«2.

Beløpene oppført under «stiftelseskostnader» skal forklares i notene til årsregnskapet.»

I den engelske direktivteksten omhandler bestemmelsen «formation expenses». Dette ville ha vært best oversatt med «stiftelsesutgifter». Det regnskapsmessige spørsmålet ved slike utgifter er om de skal kostnadsføres direkte, kostnadsføres over tid etter en initial balanseføring eller overhodet ikke anses som en regnskapsmessig kostnad. I det siste tilfellet må de regnes som uvedkommende for den regnskapspliktige enheten.

Direktivet har ingen bestemmelser om hva som menes med stiftelseskostnader. Den spesielle vurderingsregelen i artikkel 34 må sees i sammenheng med oppstillingsplanen for balansen. Stiftelseskostnader er en egen gruppe i balansen, og bestemmelsen henviser til nasjonal lovgivning for definisjon av innholdet. Spesifikasjonsbestemmelsen tillater også nasjonal lovgivning å bestemme at stiftelseskostnader skal vises som første post under immaterielle eiendeler.

Artikkel 34 nr. 1 bokstav a er en avskrivningsregel for stiftelseskostnader for det tilfellet at nasjonal lovgivning tillater balanseføring. Bestemmelsen må samtidig forstås slik at det skal være forbudt å balanseføre stiftelseskostnader, med mindre det gis uttrykkelig adgang i lov. Artikkelen er dermed implisitt en medlemslandopsjon til å tillate balanseføring av stiftelseskostnader.

Etter artikkel 34 nr. 2 er det plikt til å forklare i note beløpene som er oppført som stiftelseskostnader (the amounts entered under «Formation expenses»). Bestemmelsen må bety at opplysningsplikten bare gjelder ved eventuell balanseføring.

Bokstav b er et vilkår for utdeling av utbytte, som eventuelt ville høre hjemme i aksjeloven. Som en kuriositet kan nevnes at aksjeloven av 1910 og aksjeloven av 1957 tillot balanseføring av stiftelseskostnader og satte som vilkår for utdeling av utbytte at stiftelseskostnadene var avskrevet.

Etter aksjeloven § 11-11 sjette ledd er det ikke lenger adgang til å balanseføre stiftelseskostnader. Bestemmelsen gjelder også kostnader ved kapitalforhøyelse. Vurderingsregelen må ses i sammenheng med bestemmelsen i aksjeloven § 12-1 annet ledd om at overkurs ved aksjetegning skal regnes etter fradrag for «kostnader ved selskapsstiftelsen eller kapitalforhøyelsen». Det skulle dermed være klart at vurderingsregelen inkluderer emisjonsutgifter ved stiftelse og ved senere kapitalforhøyelse. Dette er samme utgiftsart ved ulike tidspunkter.

Den danske årsregnskabsloven har i § 35 forbud mot å balanseføre «omkostninger ved selskabets stiftelse eller ved forhøjelse av selskabskapitalen». Bestemmelsen er nesten identisk med den danske teksten i den felles nordiske aksjelovutredningen. I kommentarene til bestemmelsen skriver Hasselager og Runge Johansen (1992 s. 500): «Forbudet omfatter alle omkostninger, der er forbundet med selskabets etablering af kapitaltilførsel i form af selskapskapital.(...) Forbudet gælder også afgifter til staten m.v. i forbindelse med kapitaltilførsel, stempling og registergebyr, m.m.» I kommentarene til § 24 i årsregnskabsloven om ekstarordinære poster skriver de samme forfatterne (s. 386): «Hertil hører også selskabsretlige etableringsomkostninger og omkostninger ved forhøjelse af aktiekapitalen (...) Hvor der er tale om kapitalforhøjelse til overkurs, kan omkostninger, der relateres til forhøjelsen, udlignes direkte i overkursbeløbet, således at dette kan optages med nettobeløbet i egenkapitalen, uden at de pågældende omkostninger utgiftsføres.» I en kommentar til oppstillingsplanen for balansen skriver forfatterne (s. 175): «Omkostningsbeløb ved en gjennomført emission kan fradrages i overkursbeløbet. De skal ikke resultatføres, medmindre overkursbeløbet ikke strækker til.»

Utvalget er uenig med forfatterne i at emisjonsutgiftene skal kunne betraktes som ekstraordinære kostnader. Dette er i strid med kriteriene for klassifisering av poster som ekstraordinære. Utvalget mener videre at den situasjonsbestemte behandlingen av emisjonsutgiftene dels som redusert innbetaling (ved overkurs) og dels som kostnad er i strid med grunnleggende regnskapsprinsipper.

I Norge har Regnskapsrådet avgitt en uttalelse om emisjonskostnader (uttalelse nr. 79):

«Emisjonskostnader er kostnader direkte knyttet til innhenting av egenkapital i forbindelse med stiftelse av et nytt selskap eller utvidelse av kapitalen. Emisjonskostnader må avgrenses mot stiftelseskostnader og fusjonskostnader. Typiske emisjonskostnader er honorarer og provisjoner til emisjonshjelper og garantikonsortium.

Lovgivningen har vært tolket forskjellig, og det har dannet seg to behandlingsmåter i norsk regnskapspraksis. Kostnadene føres direkte mot overkurs eller over resultatregnskapet. Aktivering av emisjonskostnader er ikke tillatt, jfr. RL § 21.9 og § 11-11.6.

Praksis er varierende både i Norge og andre land, og man kan vanskelig hevde at det er etablert en god regnskapsskikk på området. Regnskapsrådet er av den oppfatning at emisjonskostnader bør betraktes som en reduksjon av innbetalt kapital og derfor ikke anses som en regnskapsmessig kostnad.

En føring direkte mot balansen innebærer at en eventuell overkurs reduseres med emisjonskostnader før den føres til reservefond, jfr. AL § 12-1 annet ledd nr. 3. Dersom aksjene emitteres til en pari kurs eller en overkurs som er lavere enn emisjonskostnadene, vil differansen mellom emisjonskostnader og overkurs fremstå som et negativt egenkapitalelement. Dette skal føres mot fri egenkapital. Eventuell rest representerer en korreksjonspost til bunden egenkapital.»

Uttalelsen fra Regnskapsrådet bygger på det grunnleggende transaksjonsprinsippet. Rådets prinsipielle standpunkt er at utgifter i forbindelse med egenkapitaltransaksjoner ikke er regnskapsmessige kostnader. Regnskapsrådets syn er på linje med autoritativ internasjonal regnskapslitteratur. F.eks. skriver Skinner i Accounting Standards in Evolution (1987 s. 322): «It has long been understood in accounting that capital transactions, in essence transactions with owners, and consequential expenditures, should never be reported as part of income.» IASC har i høringsutkastet om finansielle instrumenter (E 48) foreslått et generelt prinsipp for sammenheng mellom klassifikasjon i balansen og klassifikasjon mellom resultatelementer og egenkapitalendring (par. 56-57): «The classification of interest, dividends, gains and losses as between the income statement and the disclosure of movements in shareholders' equity should be consistent with the balance sheet classification of related financial liabilities and equity instruments. (...) The cost of debt, or liability, financing is recognized as an expense in the income statement and the cost of equity financing is recognized as a reduction in shareholders equity.»

I Storbritannia betraktes også emisjonsutgifter som reduksjon av innbetalt kapital. Davis, Paterson & Wilson (1994 s. 748) skriver: «Issue costs are regarded as inseparable from the consideration received and are therefore taken straight to reserves. (...) Provided the Companies Act conditions are satisfied, they may be set off against any share premium account.» Hvis det ikke eksisterer noen overkurs, skal emisjonskostnadene trekkes fra annen egenkapital. Før regnskapsstandarden FRS 4 ble emisjonsutgifter resultatført i slike situasjoner.

I amerikansk regnskapspraksis er det to aksepterte metoder for emisjonsutgifter. «Offset method» behandler emisjonsutgiftene som en reduksjon i innbetalt egenkapital. Etter den andre metoden, «deferred charge method», balanseføres emisjonsutgiftene og kostnadsføres ved avskrivning. Begge metodene blir brukt, med «offset method» som den dominerende.

Utvalget vil gi sin tilslutning til Regnskapsrådets syn på emisjonsutgifter som en reduksjon av innbetalt kapital. Emisjonsutgiftene er del av en kapitaltransaksjon og er derfor ikke å anse som en regnskapsmessig kostnad. Utvalget er oppmerksom på at emisjonsutgifter er en skattemessig kostnad, og at de utgjør en permanent forskjell mellom regnskapsmessig og skattemessig resultat.

I Rådets uttalelse er det gjort et forsøk på å skille mellom emisjonskostnader og stiftelseskostnader, som etter utvalgets syn ikke er meningsfylt, og som heller ikke stemmer overens med begrepsbruken i aksjeloven. På stiftelsestidspunktet må etablering av selskap og selskapskapital anses som én og samme handling, og utgiftene knyttet til dette må likestilles. Dette følger også av bestemmelsen i aksjeloven § 12-1 annet ledd. I fortsettelsen dekker begrepet utgifter til stiftelse både emisjonsutgifter og andre utgifter ved etablering. Videre brukes utgifter ved kapitalforhøyelse om emisjonsutgifter på et senere tidspunkt. For øvrig nyttes begrepet «stiftelsesomkostninger» i andre bestemmelser i aksjeloven og i forslaget til ny aksjelov. Formodentlig skal stiftelseskostnader, stiftelsesomkostninger og utgifter til stiftelse bety det samme, og utvalget foreslår en lovteknisk opprydning i begrepsbruken. Etter som uttrykket «kostnader» bør reserveres for regnskapsmessige kostnader, mener utvalget at bestemmelsene i aksjeloven dreier seg om utgifter til stiftelse.

Utvalgets forslag til presisering av begrepene har en viktig selskapsrettslig implikasjon, ved at det legges til grunn et nettosyn ved egenkapitaltransaksjoner. Forbudet mot tegning til underkurs i utkast til ny aksjelov § 3-9, jf. gjeldende § 2-3 tredje ledd, lyder: «Det beløp som skal betales for en aksje, må ikke være lavere enn aksjens pålydende.» Regelen er i samsvar med annet direktiv artikkel 8. Denne bestemmelsen må etter den ovenstående drøftelsen forstås å gjelde netto, slik at innskutt beløp fratrukket emisjonsutgifter skal minst være lik pålydende. For øvrig blir enkelte særbestemmelser om stiftelsesomkostninger overflødige. Bestemmelsen om avsetning av overkurs til reservefond kan også forenkles. Det vises til spesialmerknader til utkast til endring i aksjeloven.

Utvalgets konklusjon om utgifter til stiftelse og kapitalforhøyelse

Etter utvalgets syn skal utgifter til stiftelse og kapitalforhøyelse betraktes som en reduksjon av innbetalt kapital og ikke som en regnskapsmessig kostnad. De skal derfor heller ikke omfattes av vurderingsreglene. Dette forhold bør i stedet reguleres i aksjelovens bestemmelse om aksjekapitalinnskudd. Utvalget foreslår flg. tillegg til ny § 3-10 første ledd:

«Innskutt egenkapital skal regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelse og kapitalforhøyelse.»

Artikkel 34 får ikke anvendelse.

4.4.2. Forskning og utvikling. EU-direktivet. Det heter i artikkel 37:

«

1. Artikkel 34 får anvendelse på forsknings- og utviklingskostnader. I unntakstilfeller kan medlemsstatene imidlertid tillate unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav a). I så fall kan de også fastsette unntak fra artikkel 34 nr. 1 bokstav b). Unntakene skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes.»

Det materielle innholdet i denne artikkelen er at balanseførte utgifter til forskning og utvikling som hovedregel skal (1) avskrives over maksimalt fem år, og (2) fratrekkes ved beregning av utbyttegrunnlaget. Det kan «i unntakstilfeller» fastsettes avvikende regler både mht. avskrivningsperioden og utbyttegrunnlaget. Direktivet har ingen direkte bestemmelser om adgangen til balanseføring, men oppstillingsplanen må forstås slik at nasjonale myndigheter kan tillate balanseføring både av kjøpt og egentilvirket forskning og utvikling. Se kommentarer i avsnitt 4.2.1..

Etter britisk lovgivning kan utviklingsutgifter i særskilte tilfeller balanseføres. Det er ikke adgang til å balanseføre utgifter til forskning. Etter dansk lov er det adgang til å balanseføre utgifter til forskning og utvikling, men etter regnskapsstandard skal slike utgifter som hovedregel kostnadføres i det året de er pådratt. Utviklingsutgifter kan balanseføres når det påvises en sammenheng mellom utgiftene og fremtidig inntjening.

Artikkel 37 nr. 1 har en medlemslandopsjon til å bestemme en maksimal avskrivningsperiode som er lenger enn fem år. Regnskapslovgivningen i Storbritannia har ikke særlige avskrivningsregler for balanseførte utviklingsutgifter. Etter SSAP 13 skal balanseførte utviklingsutgifter avskrives systematisk over de perioder produktet selges eller produksjonsprosessen anvendes. Det er ikke satt en øvre grense for avskrivningsperioden. I Danmark heter det at avskrivningsperioden ikke bør overstige fem år med mindre den økonomiske levetiden er lenger.

Det er medlemslandopsjon også til å unnta fra regelen om fratrekk i utbyttegrunnlaget for balanseført forskning og utvikling.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

I aksjeloven § 11-11 fjerde ledd heter det:

«Kostnader for teknisk bistand, forsknings- og utviklingsarbeid, prøvedrift, markedsundersøkelser og liknende, kan oppføres som anleggsmiddel for så vidt det ved disse kostnader kan anses ervervet vesentlige verdier for selskapet.»

Bestemmelsen gjelder egentilvirket forskning og utvikling. Kjøpt forskning og utvikling vurderes i samsvar med de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10.

Det kan synes som om det både i aksjeloven og etter god regnskapsskikk stilles særlig strenge krav til sannsynliggjøring av fremtidige fordeler ved egentilvirket forskning og utvikling for å tillate balanseføring. Etter GRS 14 kan «kostnader til forsknings- og utviklingsarbeider» balanseføres dersom følgende kriterier er oppfylt:

• Det er påvist grunnlag for lønnsom drift ved ny virksomhet eller mer lønnsom drift ved eksisterende virksomhet.

• Foretaket har til hensikt, og er i stand til å fullføre de investeringer som skal til for å utnytte disse nye mulighetene, eller har til hensikt og kan selge resultatene av arbeidet.

• Utnyttelse av de nye mulighetene vil tilføre virksomheten vesentlige og varige verdier.

Balanseføring av forskning og utvikling er lite utbredt i praksis, og spesielt gjelder dette blant de større selskapene. Både lovgivning og god regnskapsskikk inneholder særskilte vilkår for balanseføring. Dette har trolig bidratt til at slike utgifter som oftest resultatføres løpende. En annen årsak kan være skattemessig avhengighet av regnskapsmessig periodisering.

I aksjeloven 11-11 fjerde ledd heter det:

«Avskrivning skal skje årlig med et rimelig beløp, men minst med en femtedel, om ikke avskrivning med en mindre del på grunn av særskilte omstendigheter kan anses overensstemmende med god regnskapsskikk.»

GRS 14 vedrørende forsknings- og utviklingsarbeid inneholder ingen nærmere presisering av avskrivningsreglene.

Prinsipiell drøftelse

De regnskapsmessige spørsmål om forskning og utvikling gjelder både om de skal balanseføres, og eventuelt hvilke avskrivningsprinsipper som skal følges. For balanseføring må det skilles mellom kjøpt og egentilvirket forskning og utvikling. Utvalget ser det ikke som en meningsfylt løsning å forby balanseføring av kjøpt forskning og utvikling, som er en spesifisert og identifiserbar immateriell eiendel, uten samtidig å forby balanseføring av kjøpt goodwill, som er en uspesifisert og uidentifiserbar immateriell eiendel. En slik rigid forbudsløsning vil en klart fraråde, med henvisning til grunnleggende regnskapsprinsipper, norsk og internasjonal praksis. Utgangspunktet for drøftelsen er derfor at slike eiendeler kan balanseføres, og at det derfor uansett må tas stilling til hvordan investeringsutgiften skal periodiseres. Det gjenværende mulighetsområde spenner fra balanseføring til direkte resultatføring av egentilvirket forskning og utvikling. Det kan dessuten bestemmes ulik regnskapsføring for hhv. forskning og utvikling.

Hva som omfattes av forskning og utvikling, er ikke entydig. I IAS er det gitt eksempler på aktiviteter som kan inkluderes i forskning. Forskning omfatter bl.a. aktiviteter med formål å erverve ny kunnskap, søke muligheter for anvendelse av nye forskningsresultater eller annen kunnskap, samt beskrivelse og design av mulige nye produkter eller produksjonsprosesser. Utvikling omfatter bl.a. aktiviteter vedrørende vurdering av ulike produkter eller produksjonsprosesser, design, konstruksjon og testing av prototyper og modeller, samt design av verktøy og moduler som involverer ny teknologi. Det kan være vanskelig å skille utgifter til forskning og utvikling fra øvrige investeringsutgifter, og det kan være vanskelig å skille utgifter til forskning fra utgifter til utvikling.

Det vil alltid være en viss usikkerhet om hvorvidt forsknings- og utviklingsarbeid vil medføre fremtidige fordeler. Forhold som har relevans for vurderingen av de fremtidige fordelene er bl.a. om det er påvist eller sannsynlig med lønnsom drift ved ny virksomhet eller mer lønnsom drift ved eksisterende virksomhet, om de nye produktene vil kunne produseres og selges lønnsomt, om ledelsen har til hensikt og er i stand til å utnytte forsknings- og utviklingsarbeidene. De fremtidige fordelene bør i prinsippet vurderes som nåverdien av antatt fremtidig salgsinntekt med fradrag for tilhørende kostnader. Kvantifisering og verifisering av forutsetningene kan imidlertid være vanskelig. Særlig vanskelig er det å kvantifisere fremtidige fordeler av forskning.

Usikkerhet om fremtidig inntjening er imidlertid ikke noe treffende argument mot balanseføring av egentilvirket forskning og utvikling, så lenge kjøpt forskning og utvikling balanseføres. Ved kjøp av en virksomhet vil en eventuell usikkerhet ved verdsettelsen av forskning og utvikling få en avklaring ved fastsettelse av kjøpsprisen. Denne kjøpsprisen er for regnskapsformål en tilstrekkelig utsagnskraftig indikasjon på den subjektive vurdering av fremtidige fordeler. Ved egentilvirket forskning og utvikling skjer transaksjonene i prinsippet på samme måte, fordi tilvirkningskostnadene må forutsettes å være resultatet av bevisste prioriteringer i selskapet. Det er derfor ikke noen saklig grunn til strengere regler for egentilvirket forskning og utvikling enn for kjøpt forskning og utvikling. Tvert imot mener utvalget at forskjellsbehandlingen gir vilkårlige regnskapsmessige virkninger, og at den på en uheldig måte kan påvirke selskapenes prioritering av forskning og utvikling.

Hvis en velger å tillate balanseføring av egentilvirket forskning og utvikling, får en mindre strenge regler for slike immaterielle eiendeler enn for goodwill, etter som direktivet ikke tillater balanseføring av egentilvirket goodwill. En slik forskjellsbehandling er etter utvalgets syn meningsfylt. Goodwill er per definisjon en uidentifiserbar residualpost, og kostnadene ved egentilvirket goodwill kan følgelig heller ikke identifiseres. Slik forskjellsbehandling er derfor en følge av transaksjonsprinsippet.

Etter IAS skal utgifter til forskning resultatføres, mens utgifter til utvikling skal balanseføres forutsatt at bestemte kriterier er tilfredsstilt. Etter amerikanske prinsipper er det ikke anledning til å balanseføre verken forsknings- eller utviklingsutgifter. Flere europeiske land har samme praksis som USA. I Storbritannia er praksis mer i samsvar med IAS, jf. kommentar foran. Utvalget kjenner ikke til noe land hvor lovgivning og standarder fullt ut tillater balanseføring av forskning og utvikling. Dette taler imot å velge den prinsipielt riktige løsning.

Det er vanskelig å gjennomføre en korrekt sammenstilling av forsknings- og utviklingskostnader med de tilhørende fordeler. Eventuelle balanseførte utgifter til forskning og utvikling bør derfor avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan over den perioden produktet forventes å bli solgt eller den perioden produksjonsprosessen forventes anvendt. Både kvantifiseringsproblemene og den generelle usikkerheten er større for balanseført forskning og utvikling enn for andre typer eiendeler.

Etter IAS 9 bør balanseførte utviklingskostnader periodiseres systematisk til fremtidig tidspunkt eller periode for salg, eller tidspunkt eller periode for anvendelse av produktet. Avskrivningsperioden bør normalt ikke overstige fem år.

Et særlig forhold gjelder letekostnader i petroleumsvirksomhet. Etter internasjonal praksis og i samsvar med amerikanske regnskapsprinsipper (FAS 19) er det vanlig å balanseføre utgifter til undersøkelsesboring inntil det fastslås om det er gjort drivverdige funn. Dersom det etter evalueringen viser seg at funnene ikke er kommersielt drivverdige, blir de balanseførte utgiftene kostnadsført. Boreutgifter knyttet til brønner hvor det er gjort drivverdige funn, blir balanseført sammen med øvrige anleggsmidler knyttet til utbyggingen og avskrevet over produksjonsperioden. Utgifter til geologiske og geofysiske undersøkelser blir vanligvis betraktet som forskningsutgifter og kostnadsføres løpende. Utgifter til boring og driftsforberedelse direkte forbundet med brønner hvor det er gjort drivverdige funn av olje- og gassreserver, blir balanseført som en del av historisk kost på anleggsmidler knyttet til utbyggingen.

Utgifter til undersøkelsesboring og driftsforberedelse er nødvendige for å oppnå fremtidige oljeinntekter. Da de fremtidige oljereservene kan sannsynliggjøres på en rimelig objektiv måte, er det etter internasjonal praksis ansett som den beste periodisering å balanseføre slike kostnader og avskrive dem over produksjonsperioden.

Ut fra en samlet vurdering er det utvalgets konklusjon at forskning og utvikling skal balanseføres som andre eiendeler. Anskaffelseskost for egentilvirket forskning og utvikling er de utgifter som har påløpt. I den utstrekning utgiftene ikke motsvares av forventet fremtidig inntjening, må behovet for nedskrivning av disse eiendelene vurderes etter de generelle regler om nedskrivning av anleggsmidler. Balanseført forskning og utvikling skal avskrives etter en fornuftig avskrivningsplan over den perioden eiendelene forventes å gi inntjening.

Utvalget er ikke innstilt på å videreføre gjeldende ordning med valgfrihet om balanseføring. Dette kan gi dårlig sammenlignbarhet mellom ulike selskaper.

Forslaget vil kunne ha skattemessige konsekvenser med mindre det gis særregler i skatteloven som muliggjør fortsatt fradragsrett for forsknings- og utviklingskostnader.

Utvalgets konklusjon om forskning og utvikling

Utvalget foreslår at immaterielle eiendeler i form av forskning og utvikling skal regnskapsføres etter de generelle vurderingsregler for anleggsmidler. Forslaget er basert på adgangen til å gjøre unntak etter artikkel 37 nr. 1. Unntaket fra bestemmelsene i artikkel 37 gjelder også bestemmelsen om reduksjon i utbyttegrunnlaget.

Opplysningsplikten ved unntak fra hovedregelen i artikkel 37 nr. 1 er dekket ved notekravet for immaterielle eiendeler i § 7-13.

4.4.3 Goodwill

På samme måte som for forskning og utvikling, gjelder vurderingsspørsmålene for goodwill både balanseføring og eventuell avskrivning. Både direktivene og norsk regnskapslovgivning har bestemmelser om dette. I motsetning til forskning og utvikling har goodwill ikke et selvforklarende innhold. Det er derfor ikke opplagt at direktivets goodwill-begrep er identisk med goodwill-begrepet i norsk lovgivning. Tvert i mot er det sannsynlig at disse to begrepene ikke er fullt ut sammenfallende. Forskjellen er at goodwill etter direktivene er en ikke-identifiserbar eiendel som fremkommer residualt ved en transaksjon, mens den i norsk lovgivning er en «forretningsverdi», som i alle fall delvis må være identifiserbar. At den er identifiserbar følger av at forretningsverdien kan kreves dokumentert. Spørsmålet om en i Norge kan og bør opprettholde et avvikende goodwill-begrep, må nødvendigvis vurderes.

EU-direktivene

Fjerde direktiv har to regler om goodwill. Oppstillingsplanen har en post for «goodwill, i den utstrekning den er ervervet mot vederlag». Etter som det ikke finnes noen annen post under immaterielle eiendeler som eventuell ikke-kjøpt goodwill kan føres under, må oppstillingsplanen forstås slik at det bare er anledning til å balanseføre kjøpt goodwill. Dette er forsåvidt i samsvar med grunnleggende prinsipper i de fleste lands regnskapslovgivning.

Artikkel 37 nr. 2 inneholder en avskrivningregel for goodwill, som på samme måte som avskrivningsregelen for forskning og utvikling i artikkel 37 nr. 1 peker tilbake på artikkel 34 om stiftelseskostnader. Det er imidlertid enkelte forskjeller. Regelen i artikkel 34 nr. 1 b om reduksjon i utbyttegrunnlaget for balanseførte stiftelseskostnader (og forsåvidt balanseført forskning og utvikling) gjelder ikke tilsvarende for goodwill. Dessuten er unntak fra maksimal avskrivningsperiode på fem år betinget av brukstiden på goodwill. I flg. den norske direktivteksten skal et slikt unntak «behørig begrunnes» i noter. Etter den engelske tekst skal opplysningen ledsages av «the supporting reasons therefore». Det sistnevnte er et nøkternt opplysningskrav uten normativt innhold.

Goodwill er også behandlet i syvende direktiv artikkel 30, hvor det gjøres referanse til ovennevnte artikkel i fjerde direktiv. Det er to interessante trekk ved goodwill-bestemmelsen i artikkel 30. For det første gjør den det klart, ved referanse til artikkel 19 c, at goodwill ved oppkjøp skal forstås som en residual, jf. kommentarene til oppkjøpsmetoden i avsnitt 6.3.2.. Dessuten åpner artikkel 30 for at medlemsstatene kan tillate at «en positiv differanse (goodwill) fremkommet ved konsolideringen straks og på en tydelig måte fratrekkes reservene», dvs. belastes direkte mot egenkapitalen. Adgangen til å belaste egenkapitalen direkte gjelder bare goodwill ved oppkjøp, og ikke annen kjøpt goodwill.

Internasjonal praksis

IAS 22 anbefaler balanseføring med etterfølgende avskrivning over en avskrivningsperiode som normalt ikke skal strekke seg over mer enn 5 år.

I Storbritannia gjelder inntil videre SSAP 22, som tillater et valg mellom balanseføring med etterfølgende avskrivning og føring direkte mot egenkapitalen av goodwill ved oppkjøp. Undersøkelser viser at 95 pst. av samtlige virksomheter belaster goodwill ved oppkjøp direkte mot egenkapitalen. Det er fremmet et forslag som krever balanseføring med etterfølgende avskrivning over økonomisk levetid begrenset oppad til 20 år, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter. Det skal være betydelig motstand mot dette forslaget. Blant britiske selskaper som har gjennomført belastning direkte mot egenkapitalen, har mer enn 80 pst. foretatt en direkte avkortning av egenkapitalen. De fleste andre selskaper viser belastningen som en egen fradragspost under egenkapital.

Etter US GAAP balanseføres goodwill med etterfølgende avskrivninger over en periode opptil 40 år.

Danmark har innført direktivet slik at både belastning mot egenkapital og balanseføring med avskrivning er tillatt for goodwill ved oppkjøp. Det hevdes at et flertall av selskapsoppkjøpene blir foretatt med direkte belastning mot egenkapitalen.

Sverige har i forslaget til implementering av direktivene ikke tillatt belastning direkte mot egenkapitalen.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Norsk lovgivning ble endret i 1991. Aksjeloven § 11-12 tredje ledd, lyder:

«Har selskapet ervervet en virksomhet mot vederlag som overstiger verdien av de enkelte eiendeler, skal forskjellen oppføres som anleggsmiddel i den utstrekning den representerer forretningsverdi (goodwill). Avskrivningen skal skje årlig etter en fornuftig avskrivningsplan med minst en femtedel hvert år. Årlig avskrivning kan likevel reduseres inntil en tyvendedel dersom det dokumenteres at en slik forretningsverdi har vesentlig verdi for selskapet i avskrivningsperioden».

Det forutsettes at goodwill representerer forretningsverdi utover de verdier som kan henføres til identifiserbare eiendeler og forpliktelser. I praksis blir goodwill ofte beregnet som en residualpost, som i tillegg til forretningsverdi også kan bestå av identifiserbare eiendeler som ikke kan balanseføres. Utsatt skattefordel som ikke kan balanseføres etter gjeldende regler, er et eksempel på en slik post som inngår i goodwill. Denne regnskapsføringen synes å være i strid med lovbestemmelsens ordlyd, men er akseptert i praksis og i regnskapsstandarden om skatt.

Bestemmelsen ovenfor avløste en tidligere regel som fastsatte avskrivningstiden til 10 år. Endringen skjedde etter initiativ fra næringslivet for å få forlenget avskrivningsperioden. Med endringen er det innført en strengere praksis. Modell for endringen var IAS 22, jf. Ot.prp. nr. 53 (1991-92). Bestemmelsen er imidlertid betydelig strammere idet den krever «vesentlig» verdi for selskapet og at forretningsverdien skal «dokumenteres».

Det synes som et flertall av norske bedrifter har lagt seg på en avskrivningspraksis som går ut over 5 år.

Innholdet av goodwill

GRS 15 har flg. definisjon av goodwill:

«Med goodwill menes forskjellen mellom et foretaks verdi og virkelig verdi av virksomhetens enkelte eiendeler. Goodwill representerer et samlebegrep for verdien av ikke spesifiserte immaterielle eiendeler i foretaket.»

I norsk regnskapslitteratur brukes som oftest «ikke-identifiserbare» som kjennetegn i stedet for «ikke spesifiserte». Med ikke-identifiserbare menes at de forhold som ligger til grunn for verdien ikke kan påvises når selskapets eiendeler verdsettes enkeltvis.

I IAS 22 har flg. definisjon av kjøpt (oppkjøpt) goodwill:

«Goodwill arising on acquisition represents a payment made by the acquirer in anticipation of future economic benefits. The future economic benefits may result from synergy between the identifiable assets acquired or from assets which, individually, do not qualify for recognition in the financial statements but for which the acquirer is prepared to make a payment in the acquisition».

I IAS' definisjon inngår både ikke-identifiserbare eiendeler og eiendeler som ikke kan balanseføres.

For praktiske formål er det tilstrekkelig med en forståelse av hva kjøpt goodwill er. Det er alminnelig enighet om at opparbeidet goodwill ikke skal balanseføres, og dette syn gjelder både i direktivene, internasjonale regnskapsstandarder og all nasjonal lovgivning som utvalget er kjent med. For øvrig er det utvalgets syn at forbudet mot balanseføring av opparbeidet goodwill følger av transaksjonsprinsippet. En identifiserbar transaksjon må bestå både av en identifiserbar overdragelse og et identifiserbart vederlag. Ved opparbeidet goodwill kan ikke hele transaksjonen identifiseres. Ut fra dette er det overflødig med et eksplisitt forbud mot balanseføring av opparbeidet goodwill, og en kan merke seg at direktivet heller ikke inneholder noe slikt eksplisitt forbud.

Kjøpt goodwill er derimot del av en transaksjon. Hovedspørsmålet er da om kjøpt goodwill simpelthen er en residual mellom vederlaget for den samlede kjøpte virksomheten (dvs. anskaffelseskost) og verdien av identifiserbare eiendeler og gjeld, eller om goodwill skal ha konkrete kjennetegn. Det er uklart om det norske kravet til «forretningsverdi» representerer en selvstendig egenskap ved goodwill. Formodentlig vil en kjøper av en virksomhet aldri betale mer enn han anser virksomheten å være verd. Kjøperens subjektive vurdering på kjøpstidspunktet må således være at forskjellen mellom anskaffelsekost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld representerer en «forretningsverdi». Hvis det norske tilleggsvilkåret om forretningsverdi gjelder kjøperens subjektive vurdering, er det på kjøpstidspunktet en tom bestemmelse.

Etter utvalgets syn skal goodwill være ensbetydende med kjøpt goodwill. Goodwill er differansen mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld, og er derfor en residual på transaksjonstidspunktet.

Vurdering og avskrivning av goodwill

Som residual er størrelsen på goodwill entydig definert på kjøpstidspunktet, men innholdet vil variere med hvordan de identifiserbare eiendeler og gjeld defineres og vurderes. Usikkerheten i verdsettelsen av identifiserbare eiendeler har derfor et motstykke i verdsettelsen av goodwill. Dette tilsier at goodwill ikke skal vurderes separat, men i sammenheng med eiendeler som ble kjøpt ved samme transaksjon.

I den utstrekning goodwill er ikke identifiserbar, er det vanskelig å se hva en separat vurdering etter transaksjonstidspunktet skulle bygge på. Det virker dermed også nokså meningsløst med et særskilt dokumentasjonskrav for verdien av goodwill, slik en har i nåværende norske avskrivningsbestemmelse.

Siden goodwills levetid er usikker, kan det argumenteres for en kort avskrivningsperiode, f.eks. direktivets krav til 5 års avskrivningstid. Dette ville i så fall være en betydelig strengere avskrivningsregel enn i noe annet sammenlignbart land.

Utvalget mener imidlertid at vurdering av goodwill som hovedregel bør følge de alminnelige vurderingsregler for anleggsmidler. Goodwill oppstår som en balanseført eiendel i nær tilknytning til de eiendeler som ble kjøpt i samme transaksjon, og vurderinger etter kjøpstidspunktet må avspeile dette forholdet. Ved valg av avskrivningsprofil og i forhold til spørsmålet om nedskrivning, bør goodwill ses i sammenheng med de identifiserbare eiendeler som ble kjøpt i samme transaksjon.

Adgang til føring mot egenkapitalen

I tillegg til alternativet å balanseføre goodwill med etterfølgende avskrivning over resultatregnskapet, er en mulig regnskapsføring å føre goodwill direkte mot egenkapitalen. Direktivet tillater begge disse alternativer for goodwill ved oppkjøp.

Hovedargumentet for direkte egenkapitalbelastning er at goodwill skiller seg fra alle andre eiendeler. Goodwill er ikke en ressurs som forbrukes for å skape inntjening. Goodwill er en funksjon av forventning om inntjening.

Som immateriell eiendel er goodwill ikke gjenstand for teknisk slitasje som gjør det enkelt å foreta en riktig sammenstilling i hver regnskapsperiode. Det er derfor knyttet usikkerhet til verdsettelsen av goodwill. Usikkerheten har vært nyttet som argument mot balanseføring, på samme måte som det nyttes som argument for en kort avskrivningsperiode.

Regnskapsprodusentene har særinteresser i dette spørsmål. De vil ofte være opptatt av å vise gode regnskapsmessige resultater for derved å gjøre selskapene mer attraktive som investeringsobjekter. Dersom goodwill belastes direkte mot egenkapitalen eller dersom det anvendes en lang avskrivningsperiode, blir de regnskapsførte resultatene tilsynelatende bedre.

Det er lang praksis i Norge for å balanseføre goodwill med etterfølgende avskrivning. Internasjonal utvikling regnes å gå i samme retning, selv om et flertall av medlemslandene i EU fremdeles tillater føring direkte mot egenkapitalen. Direktivet tillater føring mot egenkapital kun for goodwill ved oppkjøp. En slik regnskapsmessig behandling kan derfor ikke tillates dersom felles behandlingsregler skal benyttes for all kjøpt goodwill. Utvalget legger også vekt på at balanseføring med etterfølgende avskrivning er i samsvar med sammenstillingsprinsippet. Etter en samlet vurdering vil utvalget foreslå at det ikke gis adgang til å føre goodwill direkte mot egenkapitalen.

Negativ goodwill

En eventuell negativ differanse mellom anskaffelseskost og virkelig verdi av eiendeler og gjeld på transaksjonstidspunktet kalles ofte for negativ goodwill eller badwill. Den intuitive forklaring på dette fenomenet er at kjøperen får en rabatt eller kompensasjon for et negativt forhold som hefter ved virksomheten, som ikke kan føres i balansen. Om dette strengt tatt er noen mengde overhodet, stiller utvalget seg tvilende til. Enhver sannsynlig forpliktelse skal hensyntas i regnskapet, og eksistensen av en negativ differanse må bety at de samlede eiendeler og gjeld er vurdert til høyere enn anskaffelseskost. Å tillate balanseføring av en negativ differanse med adgang til inntektsføring før eventuelt salg av de tilhørende eiendeler, har dermed likhetstrekk med en oppskrivingsadgang.

Etter artikkel 19 nr. 1 bokstav c skal en negativ elimineringsdifferanse føres opp i konsernbalansen, jf. omtale i avsnitt 6.3.2.. Motregning mellom positive og negative differanser er tillatt, men fordelingen av differansen skal opplyses i notene.

Etter artikkel 31 kan eventuell resterende negativ differanse ved eliminering av aksjer i datterselskap ikke føres som inntekt i konsernets resultatregnskap med mindre

«

1. denne differanse på tidspunktet for ervervet svarer til en forventet ugunstig utvikling i vedkommende selskaps fremtidige resultat eller til forventede kostnader for selskapet, og i den utstrekning dette virkelig skjer, eller«

2. i den utstrekning denne differanse svarer til en oppnådd gevinst.»

Det er underforstått at disse reglene kun er aktuelle dersom elimineringsdifferansen ikke er ført direkte mot egenkapitalen.

Aksjeloven har ingen bestemmelser om dette forholdet. Etter anbefalingen om foretaksintegrasjon kan badwill ikke føres opp i balansen, men skal først føres til reduksjon av varige driftsmidler og eventuell restverdi balanseføres som tidsavgrenset inntekt. Den tidsavgrensede inntekt må inntektsføres på en systematisk måte. I praksis har dette vært gjennomført ved en lineær inntektsføring over en periode motsvarende avskrivningstiden for goodwill, med mindre det har foreligget konkrete forhold som har underbygget en annen tilbakeføringsprofil.

IAS 22 ga opprinnelig adgang til enten å føre badwill direkte mot egenkapitalen, fratrekke badwill i verdien på avskrivbare eiendeler, eller avsette beløpet som tidsavgrenset inntekt som inntektsføres systematisk. Etter de seneste endringene vil føring direkte mot egenkapitalen ikke lenger være tillatt. Den anbefalte løsning er å føre eventuell negativ differanse til fradrag i eiendeler som ikke er pengeposter, inntil verdien av disse er null, mens det overskytende føres som tidsavgrenset inntekt og inntektsføres systematisk over en periode på inntil 5 år med adgang til å forlenge denne perioden opp til 20 år i særskilte tilfelle. En alternativ løsning vil være å behandle hele beløpet som tidsavgrenset inntekt.

Danmark krever at badwill skal føres direkte mot egenkapitalen med mindre beløpet tilsvarer en forventet kostnad eller en forventet ugunstig resultatutvikling i datterselskapet. I de sistnevnte tilfeller skal beløpet medtas som en forpliktelse og eventuell inntektsføring foretas når kostnaden og den ugunstige resultatutviklingen kommer til uttrykk i regnskapet.

Utvalget anser at avkortning av eventuell negativ elimineringsdifferanse mot de foreløpig tilordnede verdier av anleggsmidler slik som både den norske anbefalingen om foretaksintegrasjon og IAS 22 foreskriver, er forenlig med direktivet. Avkortningen mot verdien av anleggsmidler kan anses å følge av artikkel 19 nr. 1 bokstav b om gjennomføringen av merverdianalysen. Det er en egen problemstilling hvordan en eventuell reduksjon skal fordeles på de enkelte anleggsmidler. Valg av fordeling vil kunne ha betydning for fremtidige resultater gjennom forskjell i tidspunkt for fremtidige avskrivninger. IAS 22 legger til grunn at det skal foretas en proratarisk reduksjon av verdien på alle anleggsmidler. En eventuell negativ elimineringsdifferanse oppstår først når avkortningen medfører at anleggsmidlene er verdsatt til null.

Utvalget ser ikke behov for egne bestemmelser om gjenværende negative elimineringsdifferanser.

Utvalgets konklusjon om goodwill

Utvalget går inn for at goodwill skal regnskapsføres etter de generelle vurderingsreglene. Det er dermed ikke behov for en egen bestemmelse om goodwill. Fjerde direktiv artikkel 37 nr. 2 er implementert i og med en slik løsning. Opplysningsplikten etter samme artikkel for avskrivningstid ut over fem år er ivaretatt ved den generelle plikt til å opplyse om avskrivningsplan for immaterielle eiendeler i lovutkastet § 7-12.

Det bør ikke være tillatt å føre goodwill direkte mot egenkapitalen. Medlemsstatopsjonen i syvende direktiv artikkel 30 bør derfor ikke implementeres. Forbudet følger av lovbestemmelsene om grunnleggende prinsipper.

Det foreslås en egen lovbestemmelse under lovkapittelet om oppstillingsplan som fastslår innholdet i goodwill: «Goodwill er på kjøpstidspunktet differansen mellom anskaffelsekost for kjøp av en virksomhet og virkelig verdi av identifiserbare eiendeler og gjeld i virksomheten.»

4.4.4 Kapitalrabatt mv.

Etter artikkel 41 er det adgang til å balanseføre kapitalrabatt/kurstap ved opptak av lån. Det balanseførte beløpet skal avskrives årlig med et rimelig beløp og skal være fullt avskrevet senest på tidspunkt for tilbakebetaling av lånet. Bestemmelsen lyder:

«

1. Dersom beløpet som skal tilbakebetales på grunn av gjeld er større enn det mottatte beløp, kan differansen oppføres som et aktivum. Det skal angis særskilt i balansen eller i notene til årsregnskapet.«

2. Denne differansen skal avskrives med et rimelig beløp hvert år og være helt avskrevet senest på tidspunktet da gjelden er tilbakebetalt.»

Aksjelovens hovedregel er direkte resultatføring av overkurs/underkurs knyttet til låneopptak. Dette følger antitetisk av særbestemmelsen i aksjeloven § 11-11 femte ledd:

«Kapitalrabatt og direkte kostnader ved opptak av langsiktige lån og kurstap ved slike lån oppføres som anleggsmiddel og avskrives planmessig i tiden inntil senest når lånet forfaller til betaling.»

Utvalget har behandlet regnskapsføring av kapitalrabatt i avsnitt 2.4.1. om transaksjonsprinsippet. Kapitalrabatt er først og fremst aktuelt ved låneopptak i form av obligasjoner og reflekterer forskjellen mellom obligasjonens nominelle og effektive rente. Det er markedsverdien av lånet på opptakstidspunktet som er opptakskost for lånet, og som skal balanseføres. Det er obligasjonens effektive rente som er utsteders lånekostnad, og denne skal resultatføres. Dette syn følger av transaksjonsprinsippet. Artikkel 41 bryter med dette, og utvalget foreslår derfor at det ikke gis bestemmelser etter denne artikkelen i ny regnskapslov. Utvalgets syn er for øvrig i samsvar med IAS 18.

Utvalget mener at «andre direkte kostnader ved opptak av langsiktige lån» skal regnskapsføres etter de samme prinsipper.

4.4.5 Egne aksjer

Den regnskapsmessige behandlingen av egne aksjer er ikke eksplisitt beskrevet i fjerde direktiv. I oppstillingsplanen for balansen er det en linje for egne aksjer både under omløpsmidler og anleggsmidler. Ordlyden i direktivets oppstillingsplaner er:

«Egne aksjer eller egne andeler (med angivelse av deres pålydende verdi, eller bokført pariverdi når de er uten pålydende verdi) i den utstrekning nasjonal lovgivning tillater at de oppføres i balansen.»

Det følger implisitt av bestemmelsen at loven kan tillate eller ikke tillate at egne aksjer oppføres som en eiendel. Bestemmelsen må ses i lys av artikkel 22 nr. 1 i annet direktiv, hvor det heter:

«

1. Når en medlemsstats lovgivning tillater at et selskap erverver egne aksjer, enten selv eller gjennom en person som handler i eget navn men på selskapets vegne, skal den til enhver tid gjøre aksjeinnehavet betinget av minst følgende vilkår:

a)

(...)

b)

dersom aksjene oppføres som aktiva i balansen, skal det under passiva oppføres et fond med tilsvarende beløp, men som ikke kan disponeres.»

Dette bundne fondet gjenfinnes som en linje i oppstillingsplanen under egenkapital og fond, med flg. kryptiske tekst:

«Fond for egne aksjer eller egne andeler, i den utstrekning nasjonal lovgivning krever slikt fond, med forbehold for direktiv 77/91/EØF artikkel 22 nr. 1 bokstav b).»

Realiteten i dette puslespillet er altså at egne aksjer oppført som eiendel medfører en binding av egenkapitalen for et like stort beløp. For øvrig må det være underforstått at verdsettelsen av egne aksjer følger de generelle vurderingsregler for omløpsmidler og anleggsmidler.

Alternativet til oppføre egne aksjer som eiendel er å la dem komme til fradrag i egenkapitalen. Direktivet er ikke til hinder for slik regnskapsføring.

Gjeldende rett i Norge er at et aksjeselskap bare i spesielle tilfelle kan erverve egne aksjer. Med forslaget i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) ble det åpnet for en friere adgang til å handle egne aksjer, innenfor en ramme av 10 pst. av aksjekapitalen. Etter lovutkastets § 5-2 kan selskapet «bare erverve egne aksjer dersom selskapets frie egenkapital etter den senest fastsatte balansen overstiger det vederlaget som skal ytes for aksjene.» Forslaget er nærmere omtalt i avsnitt 2.4.2. om egenkapitaltransaksjoner.

Regnskapsregler for egne aksjer er gitt i aksjeloven § 11-11 første ledd:

«Egne aksjer, herunder aksjer i morselskap, skal med angivelse av pålydende oppføres som eiendeler uten verdi. Er aksjene lovlig ervervet i løpet av de to siste regnskapsår, kan de likevel oppføres med en verdi som ikke må overstige anskaffelseskostnadene.»

I anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon heter det om egne aksjer ved fusjon:

«Lovlig ervervede egne aksjer bør føres til fradrag på egen linje under egenkapitalen i stedet for å plasseres i egen gruppe på eiendelssiden. Begrunnelsen er at egne aksjer egentlig er en korreksjonspost til egenkapitalen. Et eventuelt salg eller amortisering av egne aksjer skal reguleres mot egenkapitalen. Ved amortisering foretas en forholdsmessig reduksjon av bunden og fri egenkapital.»

I avsnitt 2.4.2. har utvalget tatt stilling til den regnskapsmessige behandling av egne aksjer. Kjøpspris for egne aksjer skal fratrekkes egenkapitalen, som om det fant sted en amortisering. Innskutt egenkapital og tilbakeholdte resultater skal reduseres forholdsmessig. Ved senere salg av aksjene skal kjøp og salg ses som en transaksjon. Utvalgets forslag følger transaksjonsprinsippet, og nødvendiggjør ikke en egen lovbestemmelse.

Aksjelovens forbud mot kjøp av egne aksjer gjelder også datterselskaps kjøp av aksjer i sitt morselskap. Begrunnelsen for forbudet er at de to selskapene er å betrakte som en enhet. Aksjer som er kjøpt før konserndannelsen omfattes ikke av forbudet. Ved utarbeidelsen av konsernregnskapet, som skal vise de konsoliderte selskapene som en enhet, skal datterselskaps aksjer i morselskap føres til fradrag i konsernets egenkapital. Det gjelder også aksjer som er kjøpt før konserndannelsen. Investering i datterselskap som vurderes etter egenkapitalmetoden i morselskapets selskapsregnskap, skal reduseres tilsvarende. I datterselskapets selskapsregnskap skal aksjer i morselskapet som er kjøpt før konserndannelsen, balanseføres som en eiendel og vurderes etter de generelle vurderingsreglene. Aksjer som er lovlig ervervet etter konserndannelsen, skal også balanseføres som en eiendel og vurderes etter de generelle vurderingsreglene i datterselskapets selskapsregnskap.

4.4.6 Skatt

Regnskapsføring av utsatt skatt ble innført i norske regnskaper ved endring i regnskapslovgivningen i 1992. Bakgrunnen for lovendringen var utvalgets utredning i NOU 1992:13 om regnskapsmessig behandling av skatt. Utvalget vil ikke foreta noen fornyet gjennomgang av denne problemstillingen, men vil vurdere noen enkeltspørsmål på nytt. Dette gjelder den spesielle vurderingsregelen for utsatt skattefordel og spørsmålet om spesifikasjon i balansen.

Aksjeloven § 11-11 syvende ledd er en vurderingsregel for utsatt skattefordel som legger sterke begrensninger på balanseføringen:

«Utsatt skattefordel kan bare oppføres som eiendel i balansen dersom det kan holdes for overveiende sannsynlig at selskapet i et fremtidig regnskapsår vil ha en skattepliktig inntekt som gjør det mulig å utnytte fordelen, og den oppførte fordelen ikke overstiger det beløp som i samme balanse er oppført som utsatt skatteforpliktelse».

For at selskapet kan balanseføre utsatte skattefordeler må det være overveiende sannsynlig at selskapet vil kunne utnytte skattefordelen. Et tilsvarende sannsynlighetskrav er ikke vanlig for balanseføring av andre eiendeler. Utvalget la opprinnelig stor vekt på forsiktighetsbetraktninger på grunn av at utsatt skatt ikke tidligere var praktisert i Norge. Ut fra erfaringer med utsatt skatt er det neppe grunnlag for å videreføre et slikt forsiktighetsprinsipp. Det er derimot viktigere å sikre konsistent behandling med andre eiendeler. Dette må gjelde både på det tidspunkt hvor skattefordelen oppstår og ved etterfølgende vurderinger hvor de generelle avskrivnings- og nedskrivingsreglene kommer til anvendelse.

Når det gjelder bestemmelsen om en øvre grense for den utsatte skattefordelen som kan balanseføres, heter det i regnskapsstandarden om skatt:

«Bestemmelsen om øvre grense har ingen regnskapsfaglig begrunnelse, men er et utslag av en forsiktighetsbetraktning. Virkningen av bestemmelsen kan lett komme i konflikt med det grunnleggende sammenstillingsprinsippet for periodisering av skatt.»

Utvalget mener at det ikke er behov for en egen vurderingsregel for utsatt skattefordel, og at balanseføringen skal være etter de generelle vurderingsreglene.

Lovforarbeider og regnskapsstandarden foreskriver en utligningsmetode for beregning av utsatt skatt. Begrunnelsen for metoden er at skattevirkningen av positive midlertidige forskjeller kan bli nøytralisert av negative midlertidige forskjeller og underskudd til fremføring. Skattevirkningen beregnes på nettogrunnlaget etter utligning. Balanseført utsatt skattefordel er derfor bare skattefordel som realiseres gjennom fremtidig inntjening.

Spørsmålet om spesifikasjon i balansen er uavhengig av hvordan mulig fremtidig skattefordel skal realiseres. Utvalget mener at utsatt skatt / utsatt skattefordel er en nettostørrelse og at den bør presenteres netto i balansen.

4.5 Unntak fra de generelle vurderingsreglene

4.5.1 Markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler

I avsnitt 4.3. er laveste verdis prinsipp utledet som generell vurderingsregel for omløpsmidler. Det følger av laveste verdis prinsipp at eiendelene skal vurderes til virkelig verdi når virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost. For visse finansielle omløpsmidler er markedsverdi virkelig verdi. Disse er kalt markedsbaserte finansielle omløpsmidler, jf. drøftelsen i avsnitt 4.3.6.. Markedsbaserte finansielle omløpsmidler omfatter verdipapirer og andre finansielle instrumenter som omsettes på børs eller i et tilsvarende organisert marked, og som har god eierspredning og likviditet.

For markedsbaserte finansielle omløpsmidler kan markedsverdiprinsippet være en alternativ vurderingsregel til laveste verdis prinsipp. Ved markedsverdiprinsippet behandles verdiendringer symmetrisk. Laveste verdis prinsipp anvendes i et transaksjonsbasert historisk kost regnskap. Laveste verdis prinsipp gir ulik resultatføring av realisert og urealisert vinning. Skillet mellom realisert og urealisert er avgjørende for resultatføringen.

Markedsbaserte finansielle omløpsmidler er nære substitutter til penger. Fordi instrumentene er likvide, transaksjonskostnadene små og det er én pris i markedet, kan en eiendel selges og gjenerverves i samme øyeblikk uten (vesentlige) kostnader. Dermed er skillet mellom realisert og urealisert utydelig og lite relevant. Anvendelse av laveste verdis prinsipp på slike instrumenter har uheldige sidevirkninger. Ulik behandling av realiserte og urealiserte gevinster gjør at den regnskapspliktige kan manipulere resultatet uten å endre økonomiske realiteter. Markedsverdiprinsippet fremstår derfor som eneste meningsfylte vurderingsprinsipp for pengesubstitutter.

Etter artikkel 32 i fjerde direktiv skal eiendeler vurderes i samsvar med artikkel 34 til 42, som er basert på historisk kost. Anvendelse av markedsverdiprinsippet er derfor i strid med disse artiklene. Medlemslandopsjonen i artikkel 33 til å tillate eller kreve alternative vurderingsprinsipper gjelder ikke finansielle omløpsmidler. En bestemmelse om vurdering til markedsverdi av eiendeler må baseres på regulert overstyring av direktivbestemmelsene, jf. avsnitt 2.3.4..

Utvalget mener at bruk av markedsverdi skal begrenses til markedsbaserte finansielle omløpsmidler som kjøpes og selges løpende. Amerikanske regnskapsregler tillater i dag at visse verdipapirer som kjøpes og selges løpende kan vurderes til markedsverdi og at urealiserte gevinster resultatføres. De amerikanske regnskapsreglene tillater også at andre verdipapirer under visse forutsetninger vurderes til markedsverdi, men urealiserte gevinster skal i så fall føres direkte mot egenkapitalen uten resultatføringen. Den sistnevnte ordningen er klart i konflikt med de grunnleggende prinsipper utvalget går inn for og må være uaktuell i Norge.

IASC har i flere høringsutkast om regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter foreslått at verdipapirer som inngår i en handelsportefølje vurderes til markedsverdi. IASC har også fremmet et videre forslag som gir adgang til å vurdere alle finansielle instrumenter til markedsverdi. Basert på høringsmerknader ble det i IASC besluttet å utsette innføring av spesielle vurderingsregler for finansielle instrumenter, bl.a. på grunn av de ulike synspunktene på bruk av markedsverdi.

I vurderingen av utvalgets forslag om markedsverdiprinsippet for grupper av finansielle omløpsmidler må det ellers tas i betraktning at klassifiseringsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler er foreslått strammet inn, jf. avsnitt 4.2.. En del norske selskaper har i dag verdipapirporteføljer som etter gjeldende regler er klassifisert som omløpsmidler, men som etter forslaget faller utenfor kriteriene både for omløpsmidler generelt og for de markedsbaserte finansielle omløpsmidlene spesielt.

Utvalgets konklusjon om markedsverdiprinsippet for markedsbaserte finansielle omløpsmidler

Utvalget foreslår en særskilt vurderingsregel om at markedsbaserte finansielle omløpsmidler som inngår i en handelsportefølje skal vurderes til virkelig verdi. Bestemmelsen er en regulert overstyring av artiklene 32 og 39.

4.5.2. Dagskursprinsippet for pengeposter i utenlandsk valuta. EU-direktivet. Direktivet har ingen særskilte regler om valutaomregning. Dette forhold har gitt opphav til to ulike forståelser av direktivets betydning for vurderingsregler for valuta. Én forståelse er at de alminnelige vurderingsreglene i direktivet må gjelde valuta etter som det ikke er gitt særregler. En annen forståelse er at medlemslandene står fritt til å velge vurderingsregler for valuta.

Artikkel 43, som omhandler innholdet i notene til årsregnskapet, krever opplysning om metodevalget. Det heter i artikkel 43 nr. 1 (1):

«For poster i årsregnskapet som er eller opprinnelig var angitt i utenlandsk valuta, skal det opplyses om grunnlaget for omregning i nasjonal valuta.»

Valuta er ikke særskilt regulert i britisk eller dansk regnskapslovgivning. I Storbritannia foreligger en uttalelse om god regnskapsskikk for valuta (SSAP 21), som tillater dagskurs ved omregning av fordringer og gjeld. Dansk praksis er å omregne omløpsmidler og kortsiktig gjeld i utenlandsk valuta til dagskurs og resultatføre realiserte og urealiserte differanser. Resultatføring av store urealiserte gevinster kan imidlertid være i konflikt med forsiktighetsprinsippet i årsregnskapsloven § 26. For anleggsmidler nyttes normalt opprinnelig transaksjonskurs. Urealiserte gevinster eller tap kan vurderes i samsvar med bestemmelsene om hhv. oppskrivning og nedskrivning. Urealisert tap på langsiktig gjeld skal resultatføres.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Aksjeloven og regnskapsloven har ikke særregler for vurdering av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta. Valutaspørsmål er heller ikke drøftet i lovforarbeidene. Vurdering av utenlandske fordringer og gjeld skal derfor følge de generelle vurderingsreglene for omløpsmidler og anleggsmidler. Vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10 fjerde ledd har en særregel om reversering av tidligere nedskrivning av langsiktige fordringer. De spesielle vurderingsreglene i aksjeloven § 11-11 femte ledd inneholder en særregel om aktivering av kurstap på langsiktige lån. De sistnevnte bestemmelser er begge gitt anvendelse for valuta, jf. omtalen av god regnskapsskikk nedenfor.

GRS 11 omhandler den regnskapsmessige behandling av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta. Omløpsmidler og anleggsmidler omregnes i samsvar med laveste verdis prinsipp til den laveste av kursen på transaksjonstidspunktet og balansedagens kurs. Det er reverseringsplikt innenfor rammen av laveste verdis prinsipp. Urealiserte gevinster skal motregnes mot urealisert tap i samme valuta innenfor henholdsvis omløps- og anleggsmidler. Betalingsmidler kan av praktiske grunner omregnes til balansedagens kurs.

Praksis har ikke vært entydig i samsvar med GRS 11. Omløpsmidler blir i mange tilfeller omregnet til dagskurs. En undersøkelse om årsoppgjøret for 1993 i de 50 største industri-, shipping- og eiendomsselskapene på Oslo Børs viser at 41 selskaper nytter dagskurs for betalingsmidler og kortsiktige poster. Reglene om motregning og reversering har ikke blitt fulgt konsekvent. (Bengt A. Rem: Regnskapsmessig behandling av fordringer og gjeld i utenlandsk valuta, Revisjon og regnskap nr. 8, 1994.)

Etter GRS 11 kan realisert tap på langsiktig nettofordring/nettogjeld aktiveres og fordeles over gjenværende løpetid. Resultatføringen skal imidlertid ikke utsettes når ytterligere tap må forventes å komme til i senere perioder. Spesielt påpekes nødvendigheten av å være varsom med å aktivere tap som oppstår i valutaer der renten har vært lav. Det har ikke vært en utbredt praksis å aktivere slike tap.

Etter anbefalingen skal urealiserte gevinster og tap på fordringer/gjeld, som er sikret ved terminkontrakter eller andre faste kontrakter om fremtidige utbetalinger/innbetalinger, ikke resultatføres løpende, men periodiseres i samsvar med sikringskontraktene. Slik sikringsvurdering av terminkontrakter er utbredt, mens det er mer sjeldent ved andre kontrakter. Enkelte eksempler på praksis er nevnt i avsnitt 2.3.8.

Prinsipiell drøftelse

Regnskapsregler om valuta har preg av å være dels vurderingsregler, dels omregningsregler. Dette gjenspeiler at valuta kan oppfattes enten som et selvstendig markedsgode eller bare som en egenskap ved en eiendel. Valutamarkedet pekes ofte på som det nærmeste en kan komme et perfekt marked, men det er likevel sjelden at det kan identifiseres som et selvstendig markedsgode. Strengt tatt er det bare i form av fordringer på sentralbanker at valuta kan observeres i en rendyrket form, som klart må være gjenstand for en vurdering. I andre tilfeller det like klart at valuta bare er gjenstand for en teknisk omregning som muliggjør en vurdering. Et eksempel på en teknisk omregning av valuta gjelder ved konsolidering av utenlandske datterselskaper, jf. særskilt om dette i kapittel 6 om konsernregnskapet.

I de fleste tilfelle hvor en skal behandle valuta i regnskapet, inngår valuta som en av flere faktorer av betydning for verdien av en eiendel. I slike tilfelle er det strengt tatt ikke rom for egne vurderingsregler for valuta. Det følger av de generelle vurderingsreglene for eiendelen at transaksjonskursen inngår i anskaffelseskost, og at dagskursen inngår i virkelig verdi. Dette gjelder såvel for anleggsmidler og omløpsmidler. Markedsbaserte finansielle omløpsmidler i en handelsportefølje skal mao. i samsvar med utvalgets forslag alltid omregnes til dagskurs.

Det kan spørres om det er behov for unntak fra det system for omregning som følger av de generelle vurderingsreglene. Det mest aktuelle spørsmålet er om pengeposter i valuta alltid skal omregnes til dagskurs. For kortsiktige poster er et vanlig syn at dagskursen er et godt estimat for realisasjonskursen siden disse postene vil bli oppgjort i nær fremtid. For langsiktige pengeposter er det større uenighet om dagskursprinsippet. Det kan reises spørsmål om balansedagens kurs er det beste estimat for den fremtidige kursen når posten skal gjøres opp. Usikkerheten om fremtidig kursutvikling er større jo lengre tidshorisonten er.

Internasjonal praksis tenderer mot at dagskursprinsippet skal være allmenngyldig for pengeposter i valuta. I den amerikanske FAS 52 er det tatt standpunkt for et dagskursprinsipp for både kortsiktige og langsiktige pengeposter. Begrunnelsen for standpunktet finnes i par. 124-126:

«124. The Board has concluded that such gains or losses should be reflected in income when the exchange rates change rather than when the transaction is settled or at some other intermediate date or period. This is consistent with accrual accounting; it results in reporting the effect of a rate change that will have cash flow effects when the event causing the effect takes place.

125. Some have proposed that a transaction gain or loss should be deferred if the rate change that caused it might be reversed before the transaction is settled. The argument is that to recongnize transaction gains and losses from rate changes in determining net income creates needless fluctuations in reported income if those transaction gains and losses might be canceled by future reversals of rate changes. The Board rejected the proposal on both conceptual and practical grounds. Past rate changes are historical facts, and the board believes that users of financial statements are best served by accounting for rate changes that affect the functional currency cash flows of a foreign entity as those rate changes occur. The proposal is also impractical; future changes, including reversals, cannot be reliably predicted. As a result, a transaction gain or loss might ultimately have to be recognized during a period in which rate changes are unrelated to the recognized gain or loss.

126. The Board saw no conceptual basis for an alternative proposal for recognition of transaction gains or losses when unsettled balances are classified as current assets and liabilities (or as they became due within one year). Such a requirement would place emphasis on the balance sheet classification or settlement date rather than on the economic effect of the exchange rate movement. It would also add a further accounting complexity without a compensating benefit».

Etter IAS skal uoppgjorte pengeposter ved slutten av hver regnskapsperiode omregnes til dagskurs. IAS 21 var tidligere formulert slik at valutakursendringer på langsiktige pengeposter kunne fordeles på en systematisk måte på fremtidige perioder frem til pengepostens forfall. Valutakurstap kunne imidlertid ikke fordeles fremover hvis det var sannsynlig med ytterligere valutatap i fremtidige perioder. IAS 21 gir ikke lenger adgang til å fordele gevinster og tap på fremtidige perioder.

Utvalget går inn for at dagskursprinsippet skal gjelde allmenn for pengeposter i valuta. Dette representerer et unntak fra direktivbestemmelsene, som baseres på regulert overstyring.

En viktig side av regnskapsreglene for valuta gjelder regnskapsføring av valutakurssikring. Resultatføring av valutakursendringer bør prinsipielt reflektere en endring i finansiell stilling og inntjening. Ved bruk av dagskursprinsippet vil sikring i form av fordring og gjeld i samme valuta automatisk bli tatt i betraktning. Et foretak kan også redusere valutarisikoen ved å spre opplåning eller plassering på ulike valutaslag (f.eks. kurvlån). Dagskursprinsippets symmetriske behandling av urealisert vinning og tap vil bedre reflektere valutarisikoen i den samlede valutaposisjonen til et foretak enn dagens regler med motregning begrenset til samme valuta.

Dagskursprinsippet gir ikke en fullgod regnskapsmessig behandling av valutakurssikring i ethvert henseende. Det må gjøres unntak fra dagskursprinsippet når det foreligger bindende avtale om fremtidige transaksjoner. Pengeposter i utenlandsk valuta som sikrer et annet valutarelatert forhold, må vurderes i sammenheng med dette forholdet. Ved sikringsvurdering skal resultatføringen være symmetrisk for sikringsinstrumentet og sikringsobjektet.

Det bør være begrenset adgang til å la antatte fremtidige forretninger være del av en sikringsvurdering. En valutakursendring kan forskyve prisforholdet mellom konkurrerende produkter eller mellom produktpris og faktorpriser. I tillegg kan en valutakursendring ha etterspørselsvirkninger. Disse virkningene kan hver for seg ha ulik effekt på selskapets inntjening. Dersom antatte fremtidige forretninger inngår i sikringsvurderingen, bør den forutsatte sammenhengen mellom valutakurs og inntjening grunngis. At fakturering og oppgjør foretas i utenlandsk valuta, eller at forretningene gjøres med utenlandske motparter, er hverken nødvendige eller tilstrekkelige betingelser i en slik grunngiving.

Som beskrevet i avsnitt 4.3.7. har utvalget forutsatt at urealisert tap ved renteendringer på langsiktig gjeld som vurderes i sammenheng med varig driftsmiddel, ikke skal regnskapsføres med mindre nedskrivningskriteriene er oppfylt for den samlede vurderingsenheten. Et eventuelt urealisert valutatap på slik gjeld forutsettes derimot regnskapsført. Etter utvalgets forslag skal valutaomregning av pengeposter følge en egen vurderingsregel, og de alminnelige reglene for nedskrivning har derfor ikke anvendelse for dette forholdet.

Utvalgets konklusjon om dagskursprinsippet for valuta

Utvalget foreslår en særskilt bestemmelse om at pengeposter i utenlandsk valuta skal omregnes til dagskurs.

4.5.3 Egenkapitalmetoden for vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap

Tilknyttet selskap kjennetegnes ved at investor har betydelig innflytelse uten at det foreligger et konsernforhold eller felles kontrollert virksomhet. Egenkapitalmetoden er et alternativ til kostmetoden for vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap. Etter egenkapitalmetoden vurderes investeringen til investors andel av egenkapitalen og andelen av resultatet inntektsføres/kostnadsføres.

EU-direktivet

Artikkel 59 i fjerde direktiv inneholder en medlemslandopsjon til å tillate eller kreve at investering i tilknyttet selskap og datterselskap vurderes etter egenkapitalmetoden. Artikkel 59 ble endret ved artikkel 45 i syvende direktiv. Begrunnelsen for endringen var at bestemmelsene i artikkel 59 om anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet skulle bringes i overensstemmelse med bestemmelsene i artikkel 33 i syvende direktiv om anvendelse av egenkapitalmetoden i konsernregnskapet.

Det er enkelte forskjeller i innholdet mellom artikkel 59 i fjerde og artikkel 33 i syvende direktiv. De fleste av disse forskjellene er en direkte følge av at den førstnevnte artikkelen gjelder selskapsregnskapet og den sistnevnte konsernregnskapet. den eneste forskjellen av betydning er at anvendelse av egenkapitalmetoden på tilknyttet selskap er obligatorisk i konsernregnskapet etter artikkel 33. Kommentarene nedenfor tar utgangspunkt i artikkel 59, men forskjellene i innhold mellom artikkel 59 og artikkel 33 blir også kommentert. Innholdet av artikkel 59 nr.1 er vanskelig tilgjengelig på grunn av uklar terminologi. Problemet forsterkes ved en uheldig norsk oversettelse. For fullstendig tekst vises det til vedlegg.

Anvendelse av egenkapitalmetoden i artikkel 59 nr. 1 gjelder kapitalinteresser («participating interests») som gir betydelig innflytelse. Artikkelen inneholder en presumpsjonsbestemmelse om at en eierandel på 20 pst. eller mer av stemmeberettiget kapital gir betydelig innflytelse. Ved beregning av stemmerettigheter gjelder artikkel 2 i syvende direktiv. Den inneholder bestemmelser om hvilke stemmerettigheter som skal medregnes. Artikkelen er drøftet i avsnitt 3.7.2. om konsernbegrepet.

Artikkel 59 henviser til artikkel 17 for definisjon av kapitalinteresser. Disse kjennetegnes ved å danne en varig forbindelse («durable link»). Artikkel 17 inneholder på tilsvarende måte som artikkel 59 en bestemmelse om at eierandel som overstiger en fastsatt prosentandel skal anses som kapitalinteresse. Prosentandelen kan fastsettes av medlemslandene, men kan ikke være høyere enn 20 pst.

Artikkel 59 krever med henvisning til oppstillingsplanen for balansen at kapitalinteresser skal vises som underposter i postene «shares in affiliated undertakings» eller «participating interests», alt etter hva kapitalinteressene er. Bestemmelsen kan forklares ved at posten «participating interests» er andre kapitalinteresser enn de som er «shares in affiliated undertakings». De sistnevnte inneholder samtidig underposter som ikke er kapitalinteresser.

Eksistensen av en egen artikkel i fjerde direktiv som definerer kapitalinteresser («participating interests») kan synes merkelig. Forklaringen finnes i den opprinnelige artikkel 56 i fjerde direktiv. Spesifikasjonskrav og notekrav for aksjer/andeler i «affiliated undertakings» skulle tre i kraft samtidig med syvende direktiv. Begrunnelsen for å utsette ikrafttredelsen må ha vært at det ikke var mulig å bli enig om en definisjon av «affiliated undertakings». Ved artikkel 17 var det i det minste en definisjon av kapitalinteresser i fjerde direktiv.

Den opprinnelige artikkel 59 i fjerde direktiv bar også preg av å være uferdig. Inntil senere samordning var det en medlemslandopsjon til å tillate egenkapitalmetoden for vurdering av eierandeler i «affiliated undertakings». Artikkelen forutsatte vilkår for selve gjennomføringen av metoden, men beskrev ingen kjennetegn ved «affiliated undertakings». Danmark implementerte den opprinnelige artikkel 59 med en bestemmelse om anvendelse av egenkapitalmetoden for kapitalinteresser i datterselskaper.

«Affiliated undertakings» er nå definert i artikkel 41 nr. 1 i syvende direktiv. Selskaper som inngår i et konsernforhold, er «affiliated undertakings» i forhold til hverandre. For et gitt selskap er også morselskapets øvrige datterselskaper «affiliated undertakings». Hvis morselskapet er datterselskap i et større konsern, er morselskapet i storkonsernet og dets øvrige datterselskaper også «affiliated undertakings» i forhold til selskapet. En passende norsk oversettelse av «affiliated undertakings» er selskaper i samme konsern, jf. drøftelsen av begrepsbruken under avsnitt 3.7. om plikten til å utarbeide konsernregnskap. Utvalget har valgt å skille mellom selskaper i samme konsern og konsoliderte selskaper. De sistnevnte er, for et gitt selskap, kun de selskaper som skal konsolideres i dets konsernregnskap.

I den norske versjonen er «affiliated» blitt oversatt med «tilknyttet». Oversettelsen er uheldig fordi tilknyttet selskap allerede er et etablert begrep for selskaper hvor investorer har betydelig innflytelse uten at det foreligger konsernforhold. Det tilsvarende engelske begrepet er «associated company».

Begrepet «affiliated undertakings» slik det er definert i syvende direktiv er nytt i forhold til begrepet i fjerde direktiv. Anvendelsesområdet for egenkapitalmetoden i den opprinnelige artikkel 59 kan åpenbart ikke ha vært eierandeler i alle de selskapene som omfattes av det nye begrepet. Meningen med uttrykket kan ha vært datterselskaper, jf. Danmarks implementering av bestemmelsen i årsregnskabsloven av 1981. Dette samsvarer imidlertid ikke med det synet som Hasselager og Runge Johansen uttrykker i annen utgave (1987 s. 354), når de kommenterer den manglende definisjonen av «affiliated undertakings» i direktivet: «På daværende tidspunkt forestillede man sig, at definitionen også kunne omfatte associerede virksomheder, jf. det oprindelige udkast til 7. direktiv, der i artikel 5 også omfattede associerede virksomheder under en definition på tilknyttede (forbundne virksomheder).»

Etter den nye artikkel 59 er anvendelsesområdet for egenkapitalmetoden som nevnt kapitalinteresser som gir betydelig innflytelse. Disse består av datterselskaper og tilknyttede selskaper.

Artikkel 33 i syvende direktiv påbyr anvendelse av egenkapitalmetoden i konsernregnskapet for vurdering av investering i tilknyttet («associated») selskap. I den norske versjonen er «associated» blitt oversatt med «assosiert».

Artikkel 59 nr. 2 til 8 har bestemmelser om gjennomføring av egenkapitalmetoden. Innholdet av disse artiklene er kommentert i den prinsipielle drøftelsen nedenfor.

Både artikkel 59 i fjerde direktiv og artikkel 33 i syvende direktiv har i nr. 9 en bestemmelse om at artikkelen ikke trenger anvendes på kapitalinteresser som er uvesentlige i forhold til formålet om å gi et «true and fair view». Bestemmelsen må ses i sammenheng med tilsvarende bestemmelse i artikkel 13 nr. 1 i syvende direktiv om utelatelse av uvesentlig selskap fra konsernregnskapet i forhold til det samme formålet, å gi et «true and fair view», jf. drøftelsen i avsnitt 3.7..

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Vurdering av aksjeinvestering i tilknyttet selskap og datterselskap etter egenkapitalmetoden er i strid med de generelle vurderingsreglene for anleggsmidler i aksjeloven § 11-10. I 1987 ble det gjort en tilføyelse i aksjeloven § 11-13 femte ledd som tillater egenkapitalmetoden for vurdering av aksjeinvestering i tilknyttet selskap i konsernregnskapet. Det er bare en adgang og ingen plikt til å anvende egenkapitalmetoden. Lovbestemmelsen definerer ikke hva som menes med betydelig innflytelse over et annet selskap gjennom aksjeeie, men begrepet tilknyttet selskap er drøftet i Ot.prp. nr. 29 (1986-87). Gjennomføringen av metoden skal være i samsvar med god regnskapsskikk.

For investering i andeler i ansvarlig selskap (herunder partrederi) og kommandittselskap angir ikke regnskapslovgivningen hvilken metode som skal anvendes. Lovforarbeidene og bestemmelsen om tilleggsopplysninger om andeler i aksjeloven § 11-8 første ledd nr. 2 må forstås slik at investor kan benytte både bruttometoden og nettometoden (tilsvarer egenkapitalmetoden) i tillegg til innskuddsmetoden (tilsvarer kostmetoden). Metodebruken er imidlertid ikke drøftet i forhold til vurderingsreglene i regnskapslovgivningen.

Norsk RegnskapsStiftelse utga i 1993 en revidert foreløpig regnskapsstandard om investering i tilknyttet selskap og datterselskap. Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden, og investering i datterselskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i morselskapets selskapsregnskap. Etter egenkapitalmetoden vurderes investeringen til egenkapitalandelen og resultatandelen inntektsføres/kostnadsføres. Investering i aksjeselskap må i samsvar med nåværende regnskapslovgivning vurderes etter kostmetoden i investors selskapsregnskap. Det samme gjelder investering i andre selskapsformer som ifølge regnskapslovgivningen skal vurderes etter kostmetoden. Dersom investor har slike investeringer og ikke utarbeider konsernregnskap, skal egenkapitalandel og resultatandel gis som tilleggsopplysning. Investor som ikke er børsnotert eller av stor allmen interesse, kan anvende kostmetoden.

Standardens utgangspunkt er at aksjer og andeler skal behandles likt. I spesielle tilfeller hvor eier driver en vesentlig del av virksomheten gjennom deltakelse i annet selskap og selskapet i realiteten er en finansieringsform, er det tillatt å anvende bruttometoden.

Om beregning av egenkapitalandel og resultatandel presiserer regnskapsstandarden at investeringen på kjøpstidspunktet skal vurderes til anskaffelseskost, og at det skal foretas en merverdi/mindreverdianalyse. Ved beregning av resultatandel i selskapet skal det regnskapsmessige resultatet korrigeres for kostnadsføring/inntektsføring av merverdi/mindreverdi inklusiv eventuell goodwillavskrivning. Eventuell nedskrivning av merverdi eller goodwill inkluderes i resultatandelen. Det skal korrigeres for urealisert gevinst ved interne transaksjoner. Investeringen endres med resultatandelen fratrukket utbytte. Egenkapitaljusteringer i tilknyttet selskap/datterselskap føres direkte mot investeringen.

Regnskapsstandarden krever at resultatandelen skal vises på egen linje som ordinær resultatpost, og at investeringen i balansen skal vises på egen linje som anleggsmiddel.

Prinsipiell drøftelse

Valg av egenkapitalmetoden som vurderingsregel for investering i tilknyttet selskap og datterselskap fordrer en drøftelse både av hva som kjennetegner tilknyttet virksomhet, og anvendelse og gjennomføring av metoden. Drøftelsen bygger på den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS.

Tilknyttet selskap kjennetegnes ved at investor har betydelig innflytelse uten at det foreligger et konsernforhold eller felles kontrollert virksomhet. Investor kan også ha slik innflytelse sammen med eller gjennom ett eller flere datterselskaper. Bestemmelsen om indirekte aksjeeie i nåværende § 11-13 har en noe uheldig utforming.

Standarden bygger på en presumpsjon om betydelig innflytelse når investor har 20 pst. eller mer av stemmeberettiget kapital i et selskap, og en presumpsjon om mangel på betydelig innflytelse når eierandelen er under dette nivået. Standarden omtaler enkelte forhold som gjør at en eierandel på 20 pst. eller mer av den stemmeberettigede kapital alene ikke er tilstrekkelig til at investor har betydelig innflytelse. F.eks. kan andre ha bestemmende innflytelse i selskapet og dermed utelukke betydelig innflytelse for investor. For investor med mindre enn 20 pst. av stemmeberettiget kapital krever standarden sannsynliggjøring av betydelig innflytelse.

Investeringen i selskapet må være varig for at det skal være tilknyttet selskap. I en utredning om anvendelse av egenkapitalmetoden fra et utvalg nedsatt av Oslo Børs i 1985, var det i definisjonen av tilknyttet selskap tatt med et krav om at investeringen i tillegg til å være langsiktig også skulle være strategisk. Ot.prp. nr. 29 (1986-87) gjentok definisjonen fra utredningen. Spørsmålet om hva som menes med strategisk investering har vært omdiskutert i det norske regnskapsmiljøet. Det er ikke vanlig i internasjonale eller utenlandske regnskapsstandarder å kreve at investeringen skal være strategisk. Kravet er derfor sløyfet i den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS.

I et nylig publisert diskusjonsnotat fra ASB (juli 1994) er tilknyttet selskap beskrevet som en strategisk allianse: «An investor uses its interest in an associated undertaking as a strategic alliance to extend its economic activities. (...) The reference to an entity extending its economic activities does not restrict the choice of economic activities that the investor can engage in through strategic alliances. An investor may use strategic alliances to try out new products, markets and processes or to develop an existing business.»

I tilknyttet selskap og datterselskap har investor betydelig eller bestemmende innflytelse over inntjeningen. Ved egenkapitalmetoden blir resultatandelen i det tilknyttede selskapet eller datterselskapet inntektsført i investors regnskap i samme periode. Egenkapitalmetoden gir derfor en riktigere periodisering av avkastningen på denne typen investeringer enn kostmetoden.

Det er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. Anvendelse av egenkapitalmetoden på investering i datterselskap har som formål å vise de kontrollerende interessers andel av konsernets egenkapital og resultat også i morselskapets selskapsregnskap, og vil øke informasjonsverdien av dette regnskapet.

Etter regnskapsstandarden kan foretak som ikke er børsnotert eller av stor allmen interesse, anvende kostmetoden. Slik standarden er formulert må differensieringen gjelde både selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Begrunnelsen er at informasjonsverdien av å anvende egenkapitalmetoden neppe overstiger kostnaden. Etter EU-direktivet er det ikke mulig å ha en slik differensiering for konsernregnskapet, etter som metoden er obligatorisk for vurdering av investering i tilknyttet selskap. Utvalget mener at metoden også bør være obligatorisk i selskapsregnskapet for vurdering av datterselskap som konsolideres. I slike tilfeller er det ikke merkostnader forbundet med bruk av metoden. Med en slik tilknytning til konsernregnskapet får bestemmelsene om unntak fra konsernregnskapsplikten og konsolideringsutelatelse automatisk betydning også for plikten til å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Utvalget går ellers inn for at det skal være adgang til å bruke metoden for vurdering av tilknyttet selskap i selskapsregnskapet. Når en velger en adgangsbestemmelse er det naturligvis ikke behov for differensieringsregler.

Regnskapsstandarden inneholder et særskilt unntak fra reglene om anvendelse av egenkapitalmetoden. Når eier driver en vesentlig del av virksomheten gjennom et tilknyttet selskap eller datterselskap, og selskapet i realiteten er en finansieringsform, er det tillatt å anvende bruttometoden. Begrunnelsen for unntaket er at bruttometoden viser eiers aktivitet på en bedre måte enn egenkapitalmetoden. I Norge har finansiering av egen aktivitet gjennom kommandittselskap og ansvarlig selskap vært en viktig kapitalkilde. Denne finansieringsformen har vært mest utbredt innen rederi- og eiendomsnæringen. Selskaper hvor eierandelen er under 20 pst. og over 50 pst. kan også være finansieringsform. Unntaket gjelder både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet. Unntaket gjelder også plikten til å konsolidere datterselskap. Unntaket er i strid både med fjerde og syvende direktiv. Utvalget finner ikke tilstrekkelig faglig grunnlag for å overstyre direktivene på dette punktet og er derfor ikke er innstilt på å videreføre unntaket.

Etter internasjonale regnskapsstandarder (IAS 28) og amerikanske regnskapsstandarder (APB 18 og FIN 35) er det plikt til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet for investering i tilknyttet selskap. Amerikanske regnskapsstandarder påbyr anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet for investering i tilknyttet selskap og datterselskap, mens IAS 28 tillater metoden anvendt. I Danmark er det nå blitt hovedregelen å vurdere aksjer i datterselskap etter egenkapitalmetoden i morselskapets selskapsregnskap.

Om anvendelse av egenkapitalmetoden mener utvalget:

• Egenkapitalmetoden gir en riktigere periodisering av avkastningen på investering i tilknyttet selskap og datterselskap enn kostmetoden.

• Det er like relevant å anvende egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet.

• I konsernregnskapet bør det være plikt til å anvende egenkapitalmetoden på investering i tilknyttet selskap. Plikten følger også av artikkel 33 i syvende direktiv.

• Det bør være plikt til å anvende egenkapitalmetoden i investors selskapsregnskap på investering datterselskap som konsolideres. Denne plikten innebærer ikke merarbeid for selskapet.

• Det bør være adgang til å anvende egenkapitalmetoden i investors selskapsregnskap på investering i tilknyttet selskap.

På kjøpstidspunktet vurderes investeringen til anskaffelseskost når denne ikke overstiger investors andel av egenkapitalens virkelige verdi inklusiv goodwill. Etter utvalgets syn skal investeringen på kjøpstidspunktet vurderes til anskaffelseskost, kort og godt. Jf. utvalgets syn på verdien av goodwill i avsnitt 4.4.3.. Normalt vil anskaffelseskost avvike fra balanseført egenkapital, og det er nødvendig å foreta en analyse av mer- eller mindreverdier.

Etter artikkel 59 nr. 2 kan investeringen ved første gangs anvendelse av metoden balanseføres til andel av bokført egenkapital eller andel av egenkapitalens virkelige verdi. Etter artikkelens bokstav c er det medlemslandopsjon til å bestemme hvilket alternativ som skal anvendes. I tillegg inneholder artikkelens bokstav d en medlemslandopsjon til å tillate eller kreve egenkapitalandelen beregnet av egenkapitalens virkelige verdi på kjøpstidspunktet. Ved en kombinasjon av de to medlemslandopsjonene gir direktivet dekning for å implementere en bestemmelse i tråd med regnskapsstandarden.

Ved trinnvis investering i datterselskap samsvarer det best med formålet for konsernregnskapet å legge til grunn verdien av eiendeler og forpliktelser på konsernetableringstidspunktet. Unntak er goodwill som må vurderes ved hvert kjøp. Denne løsningen er foretrukket i anbefaling til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon, som imidlertid også gir adgang til å behandle hvert kjøp for seg. Regnskapsstandarden krever at det ved vurdering av investeringen i selskapsregnskapet etter egenkapitalmetoden velges samme løsning som i konsernregnskapet. Ved trinnvis investering i tilknyttet selskap skal hvert kjøp behandles for seg. Artikkel 59 nr. 2 bokstav d inneholder en tilleggsopsjon i tilfeller med trinnvis investering til å beregne egenkapitalandelen av egenkapitalens virkelige verdi på tidspunktet for etablering av kapitalinteressen. Artikkel 33 nr. 2 bokstav d i syvende direktiv inneholder en nesten likelydende bestemmelse for vurdering av investering i tilknyttet selskap i konsernregnskapet. Forskjellen mellom bestemmelsene er at sistnevnte henviser til verdien på det tidspunktet selskapet ble tilknyttet selskap. Utvalget vil bemerke at ingen av disse tidspunktene er relevante som referanse for verdifastsetting. Artikkel 19 nr. 1 bokstav b inneholder en tilsvarende opsjon ved utarbeidelse av konsernregnskapet i tilfeller med trinnvis investering i datterselskap, hvor det henvises til verdien på konsernetableringstidspunktet. Etter utvalgets syn er dette den eneste relevante alternative verdi til verdien ved de enkelte kjøp. Det vises for øvrig til kapittel 6.

Resultatandelen tillegges investeringen i balansen. Utbytte til investor reduserer verdien av investeringen. Denne enkle sammenhengen er beskrevet i artikkel 59 nr. 4.

Ved beregning av resultatandel i selskapet må det regnskapsmessige resultatet korrigeres for kostnadsføring/inntektsføring av merverdi/mindreverdi inklusiv eventuell goodwill-avskrivning. Eventuell nedskrivning av merverdi eller goodwill inkluderes i resultatandelen. Innholdet av artikkel 59 nr. 5 er at den delen av investeringen som består av goodwill, skal behandles etter reglene for goodwill.

Transaksjoner mellom investor og datterselskap/tilknyttet selskap kan inneholde gevinst. Ved salg av eiendel som ikke er solgt videre til en uavhengig part på balansedagen, oppstår interngevinst som skal elimineres. Ved salg til et datterselskap som ikke er heleiet, er spørsmålet om hele eller bare morselskapets andel av gevinsten er å betrakte som interngevinst for konsernet som økonomisk enhet. Etter anbefalingen til god regnskapsskikk for foretaksintegrasjon skal hele gevinsten elimineres. Tilsvarende må gjelde ved vurdering av investering i datterselskap etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet, fordi morselskap og datterselskap da må regnes som en enhet. Derimot er det ikke relevant å betrakte investor og et tilknyttet selskap som en enhet. Ved salg til et tilknyttet selskap skal bare investors andel av gevinsten regnes som interngevinst.

Regnskapsstandarden inneholder en drøftelse av hvordan interngevinst påvirker resultatandel. Standarden skiller mellom kjøp av eiendel fra tilknyttet selskap/datterselskap, omtalt som oppstrømssalg, og salg til tilknyttet selskap/datterselskap, omtalt som nedstrømssalg. Ved oppstrømssalg korrigeres resultatet i datterselskap/tilknyttet selskap med gevinsten før investors resultatandel beregnes. Et nedstrømssalg derimot påvirker ikke resultatet i datterselskap/tilknyttet selskap, og interngevinsten bør følgelig heller ikke påvirke resultatandelen. Interngevinsten bør derfor regnskapsføres som utsatt inntekt. Er nedstrømssalget til datterselskap, er hele gevinsten utsatt inntekt. Ved nedstrømssalg til tilknyttet selskap skal bare investors andel av gevinsten regnskapsføres som utsatt inntekt.

Transaksjoner mellom datterselskaper og tilknyttede selskaper kan også inneholde interngevinst, som det i følge regnskapsstandarden skal korrigeres for. Det må presiseres at beregning av interngevinst avhenger av om kjøper er en del av enheten. Når en eiendel blir solgt til et datterselskap, er hele gevinsten å betrakte som interngevinst ved beregning av investors resultatandel hos det selgende selskapet. Når en eiendel blir solgt til et tilknyttet selskap, er det bare den andelen av gevinsten som tilsvarer investors andel i det tilknyttede kjøpende selskapet, som er å betrakte som interngevinst ved beregning av investors resultatandel hos det selgende selskapet.

Artikkel 59 nr. 7 har en bestemmelse om eliminering av interngevinster som ikke er til hinder for å følge standarden som beskrevet ovenfor.

Artikkel 59 nr. 6 bokstav b krever at inntektsført resultatandel utover utbytte skal avsettes til et bundet fond. Dette er en selskapsrettslig bestemmelse som ivaretar de samme hensyn som utbyttereguleringen i aksjeloven. En lovendring som muliggjør anvendelse av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet på investering i aksjeselskap, vil således ikke få betydning for investors utbyttegrunnlag. Derimot vil implementering av direktivbestemmelsen redusere utbyttegrunnlaget for investorer som allerede anvender egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet på investering i andeler i ansvarlig selskap, kommandittselskap o.l.

Innholdet i artikkel 59 nr. 8 er at beregning av egenkapitalandel og resultatandel i et selskap som er morselskap i et konsern, skal ta utgangspunkt i konsernregnskapet. Dette er underforstått ved gjennomføring av egenkapitalmetoden, og bestemmelsen er derfor overflødig.

Utvalgets konklusjon om vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap

Utvalget foreslår at innholdet i artikkel 59 nr. 1 i fjerde direktiv og artikkel 33 nr. 1 i syvende direktiv om anvendelse av egenkapitalmetoden implementeres med følgende bestemmelse: Investering i tilknyttet selskap skal vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet og kan vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i datterselskap som konsolideres skal vurderes etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Investering i annet datterselskap kan vurderes etter egenkapitalmetoden.

Det foreslås flg. definisjonsbestemmelse om tilknyttet selskap: Tilknyttet selskap er foretak hvor den regnskapspliktige har en betydelig innflytelse, men som ikke er datterselskap eller felles kontrollert virksomhet.

Om gjennomføring av egenkapitalmetoden foreslår utvalget at innholdet av artikkel 59 nr. 2, 4, 5, 6 og 7 og artikkel 33 nr. 2, 4, 5, 6 og 7 implementeres med følgende bestemmelse: Investeringen skal vurderes til den regnskapspliktiges andel av egenkapitalen, og resultatandelen skal inntektsføres eller kostnadsføres. På kjøpstidspunktet vurderes investeringen til anskaffelseskost. Resultatandelen fratrukket utbytte tillegges investeringen i balansen. Ved beregning av resultatandelen skal det tas hensyn til mer- eller mindreverdier på kjøpstidspunktet og interngevinster. I selskapsregnskapet skal inntektsført resultatandel ut over utbytte avsettes til fond for vurderingsforskjeller.

4.5.4 Bruttometoden for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet

Felles kontrollert virksomhet kjennetegnes ved avtale mellom to eller flere deltakere som gir disse felles kontroll over virksomheten. Bruttometoden er en metode for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Etter bruttometoden regnskapsfører deltakeren sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Virksomheten kan være organisert som et selskap (for eksempel aksjeselskap, ansvarlig selskap, kommandittselskap eller partrederi), eller den kan være regulert gjennom en samarbeidsavtale.

EU-direktivet

Artikkel 32 i syvende direktiv inneholder en medlemslandopsjon til å tillate eller kreve at deltaker i felles kontrollert virksomhet regnskapsfører deltakelsen etter bruttometoden i konsernregnskapet:

«

1. Når et foretak som inngår i konsolideringen sammen med ett eller flere foretak som ikke inngår i konsolideringen, leder et annet foretak, kan medlemsstatene tillate eller fastsette at dette foretaket tas med pro rata i det konsoliderte regnskap i forhold til de rettigheter som det foretak som inngår i konsolideringen, har i dets kapital.«

2. Artikkel 13 til 31 får tilsvarende anvendelse på den pro rata-konsolidering som er nevnt i nr. 1.«

3. Dersom denne artikkel anvendes, får ikke artikkel 33 anvendelse når det foretak som er gjenstand for pro rata-konsolidering, er et assosiert foretak i henhold til artikkel 33.»

Det er bare syvende direktiv som inneholder en bestemmelsen om bruttometoden, og dette kan indikere at metoden bare kan anvendes i konsernregnskapet. Bruttometoden er i likhet med egenkapitalmetoden en metode for regnskapsføring, og er like relevant å anvende i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet.

Artikkel 32 definerer ikke felles kontrollert virksomhet. Formuleringen «leder et annet foretak sammen med ett eller flere foretak» eller den engelske versjonen «manages another undertaking jointly with one or more undertakings», har ikke noe innhold utover det som språklig ligger i uttrykket felles kontrollert virksomhet.

Artikkel 32 nr. 1 presiserer at den felles kontrollen skal deles med en eller flere deltakere som ikke inngår i regnskapskonsernet. Hvis alle deltakerne er med i regnskapskonsernet, vil det selvfølgelig foreligge kontroll når selskapene betraktes som en enhet, og virksomheten skal konsolideres fullt ut.

Etter artikkel 32 nr. 2 får artiklene 13 til 31 tilsvarende anvendelse for bruttometoden. Den engelske utgaven er mer presis i det de nevnte artiklene «shall apply mutatis mutandis», som betyr at artiklene skal anvendes tilsvarende så langt de passer. Ved implementeringen i Companies Act har man brukt formuleringen «apply with any necessary modifications». Artiklene 13 til 15 regulerer adgangen til å utelate datterselskap fra konsernregnskapet. Artiklene 16 til 31 gjelder utarbeidelsen av konsernregnskap, og skal anvendes tilsvarende så langt de passer ved gjennomføring av bruttometoden.

Artikkel 32 nr. 3 trenger en forklaring. Plikten etter artikkel 33 til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet på kapitalinteresser som gir betydelig innflytelse uten at de konsolideres, gjelder også deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Hvis denne regnskapsføres etter bruttometoden, gjelder selvfølgelig ikke plikten til å anvende egenkapitalmetoden etter artikkel 33. Det kan bemerkes at egenkapitalmetoden og bruttometoden etter direktivet er likeverdige metoder for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet i konsernregnskapet.

Storbritannia og Danmark har implementert medlemslandopsjonen til å tillate bruk av bruttometoden. Den britiske Companies Act begrenser bruk av bruttometoden til «noncorporate joint ventures», mens egenkapitalmetoden anvendes for deltakelse i «corporate joint ventures». Loven tillater metoden i konsernregnskapet, men har i likhet med fjerde direktiv ingen bestemmelse om slik behandling i selskapsregnskapet. Davis, Paterson & Wilson skriver om dette i UK-GAAP (s. 375):

«It could be inferred from this that the intention of the legislation is that such a treatment is not permitted. However, it is arguable that proportional consolidation ought to be adopted in individual accounts on the basis that there is, in effect, a direct interest in a proportion of the assets, liabilities, income and expenditure of the joint venture.»

Forfatterne synes å dele den oppfatning at metoden er like relevant i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet. De synes heller ikke å utelukke at bruk av metoden i selskapsregnskapet kan være tillatt i forhold til Companies Act og dermed EU-direktivene. Selv om de omtaler metoden som «proporsjonal konsolidering», går det frem av sammenhengen at den anses som en metode for regnskapsføring og ikke en konsolideringsmetode.

ASB foreslår i et diskusjonsnotat (juli 1994) at deltakelse i joint ventures skal regnskapsføres etter en såkalt utvidet egenkapitalmetode og ikke etter bruttometoden. Forslaget har møtt betydelig motstand i Storbritannia.

Den danske årsregnskabsloven tillater at metoden brukes i konsernregnskapet. Om bruk av metoden i selskapsregnskapet skriver Hasselager og Runge Johansen i kommentarene til konsernregnskapskapitlet (s. 634-635):

«Pro rata konsolidering er ikke tilladt i praksis for årsregnskaber efter ÅRL, ej heller for kapitalandele i joint-ventures i form af ansvarlige selskaber. (...) Anvendelse af pro rata konsolidering i praksis for årsregnskaber vil dog formentlig kunne ske med hjemmel i § 2 stk. 4, (...). Betingelsen må være, at årsregnskabet bedre vil give et retvisende billede, f.eks. fordi samarbejdet sker i form af et interessentskab og er integreret i selskabets hovedaktiviteter med så stor betydning for selskabets aktiviteter og resultat, at manglende indarbejdelse af pro rata elementerne under henvisning til netto-princippet alvorligt vil forvride årsregnskabets utsagn.»

I kommentarene til vurderingsreglene omtales metoden som pro rata metoden. Forfatterne deler oppfatningen at metoden er like relevant i selskapsregnskapet som i konsernregnskapet når de skriver (s. 515):

«Det vil være naturligt også at anvende metoden ved værdiansættelsen i modervirksomhedens regnskab, hvis den benyttes i koncernregnskabet.»

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Begrepet felles kontrollert virksomhet er ikke definert i regnskapslovgivningen. Regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet har basert seg på regnskapslovgivningens vurderingsregler (kostmetoden) når felles kontrollert virksomhet har vært aksjeselskap o.l. Lovforarbeidene og bestemmelsen om tilleggsopplysninger om andeler i aksjeloven § 11-8 første ledd nr. 2 har vært forstått slik at deltaker kan anvende både bruttometoden og egenkapitalmetoden for deltakelse i selskaper med ubegrenset deltakeransvar og i kommandittselskaper.

Norsk RegnskapsStiftelse utga i april 1994 en foreløpig regnskapsstandard om deltakelse i felles kontrollert virksomhet. Etter standarden skal deltakelse i felles kontrollert virksomhet regnskapsføres etter bruttometoden. Deltaker skal regnskapsføre sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Andelen kan innarbeides linje for linje i deltakers regnskap eller spesifiseres som egen post for hver hovedgruppe. Bruttometoden skal anvendes både i deltakers selskapsregnskap og eventuelt i konsernregnskapet. Deltakelse i felles kontrollert aksjeselskap o.l. må i samsvar med nåværende regnskapslovgivning vurderes etter kostmetoden i deltakers selskapsregnskap, eventuelt etter egenkapitalmetoden i deltakers konsernregnskap. Deltaker som ikke er børsnotert eller av stor allmenn interesse, kan anvende kostmetoden.

Prinsipiell drøftelse

Felles kontrollert virksomhet kjennetegnes ved avtale mellom to eller flere deltakere som gir disse felles kontroll over virksomheten. Den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS krever at den økonomiske virksomheten må ligge innenfor deltakers nåværende eller planlagte virksomhetsområder for at den skal kunne klassifiseres som felles kontrollert virksomhet. Felles kontroll innebærer at ingen deltaker alene har bestemmende innflytelse. Midlertidig deltakelse i virksomhet er ikke å betrakte som deltakelse i felles kontrollert virksomhet.

Standarden krever at deltakerne må ha inngått en samarbeidsavtale som regulerer den økonomiske virksomheten. Avtalen skal inneholde bestemmelser om hvilke beslutninger som krever enstemmighet eller spesifisert flertall av deltakerne. Viktige beslutninger, som vesentlige endringer i eller heving av samarbeidsavtalen, krever normalt enstemmighet mellom deltakerne. Avtalen vil også vanligvis ha bestemmelser om aktiviteten og varigheten, kapitalinnskudd fra deltakerne, og deling av produksjon, inntekter, kostnader eller resultatet av virksomheten mellom deltakerne.

Virksomheten kan være organisert som et selskap (for eksempel aksjeselskap, ansvarlig selskap, kommandittselskap eller partrederi) eller bare være regulert gjennom samarbeidsavtalen. Når virksomheten er et selskap, følger regnskapsplikten av lovgivningen. Når virksomheten ikke er et selskap, vil som regel utarbeidelse av regnskap være omfattet av samarbeidsavtalen.

Felles kontrollert virksomhet forekommer ofte ved etablering av en virksomhet i et annet land i samarbeid med lokale myndigheter eller organisasjoner. Felles kontrollert virksomhet kan også foreligge når to eller flere deltakere har felles kontroll over en eiendel og deler leieinntekter og kostnader. Innen entreprenørnæringen vil arbeidsfellesskap normalt være felles kontrollert virksomhet. Felles kontrollert virksomhet er vanlig innen olje, gass, mineralutvinning og offshore. Flere deltakere kan for eksempel samarbeide om driften av en rørledning. Hver deltaker bruker rørledningen til å transportere egne produkter og bærer en avtalt andel av kostnadene i forbindelse med driften.

Det er to mulige unntaksmetoder fra de generelle vurderingsregler for regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet, egenkapitalmetoden og bruttometoden. Deltakelse i felles kontrollert virksomhet er en del av deltakers virksomhet. Bruttometoden reflekterer dette. Men også egenkapitalmetoden har internasjonal anvendelse for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet. Forskjellen mellom de to metodene gjelder utelukkende spesifikasjon.

Etter bruttometoden regnskapsfører deltaker sin andel av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld. Spesifikasjonen i deltakers regnskap kan foretas på to måter. Det ene alternativet er å innarbeide andelen av regnskapspostene linje for linje i deltakers regnskap. Eksempelvis inkluderes andel av avskrivninger i posten avskrivninger i deltakers resultatregnskap og andel av kontanter og bankinnskudd inkluderes i deltakers tilsvarende post i balansen. Det andre alternativet er å spesifisere andelen av inntekter, kostnader, eiendeler og gjeld på egne linjer i de respektive hovedgrupper i deltakers regnskap. Eksempelvis vises andel av driftsinntekter på egen linje i gruppen driftsinntekter og andel av omløpsmidler på egen linje i gruppen omløpsmidler.

Bruttometoden bør i følge regnskapsstandarden i prinsippet anvendes både i selskapsregnskapet og eventuelt i konsernregnskapet. Men i forhold til nåværende regnskapslovgivning kan bruttometoden ikke anvendes i deltakers selskapsregnskap for deltakelse i felles kontrollert aksjeselskap og andre felles kontrollerte selskaper som etter vurderingsreglene i regnskapslovgivningen skal vurderes etter kostmetoden. Forbudet gjelder både selskapsregnskapet og konsernregnskapet. Det er adgang til å anvende egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Deltaker i felles kontrollert virksomhet som har slik selskapsform, skal derfor i følge standarden gi tilleggsopplysning om sin andel som om bruttometoden hadde vært anvendt.

Forholdet til EU-direktivene er også drøftet i regnskapsstandarden. Til tross for at bestemmelsen om bruttometoden er plassert i syvende direktiv, mener NRS at metoden kan anvendes i selskapsregnskapet. Regnskapsføring etter bruttometoden i deltakers selskapsregnskap vil nemlig kunne være nødvendig for å gi et «true and fair view».

Etter utvalgets syn må en skille mellom to tilfeller. Når den felles kontrollerte virksomheten ikke er et selskap, må anvendelsen av bruttometoden i selskapsregnskapet og konsernregnskapet være fullt ut forenlig med direktivene. I de tilfeller den felles kontrollerte virksomheten er et selskap, er det tvilsomt om det er i samsvar med fjerde direktiv å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet. Derimot kan egenkapitalmetoden nyttes i dette tilfellet. Utvalget har kommet til at det bør være valgadgang mellom egenkapitalmetoden og bruttometoden for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet både i konsernregnskapet og selskapsregnskapet. Dette innebærer at det skal være tillatt å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet også i det tilfellet at den felles kontrollerte virksomheten er et selskap. På dette punktet foreslås det dermed en regulert overstyring av direktivet. Grunnlaget for overstyring, nemlig nødvendigheten av å gi et TFV, tilsier imidlertid en viss restriksjon på valgfriheten i et slikt tilfelle. Deltaker bør ikke kunne velge å anvende bruttometoden i selskapsregnskapet uten også å velge bruttometoden i konsernregnskapet. Det anses ikke nødvendig å ta denne nyansen med i lovteksten.

Ved anvendelse av bruttometoden i selskapsregnskapet må direktivbestemmelsene for anvendelse av metoden i konsernregnskapet gjelde tilsvarende. Dette gjelder henvisningsbestemmelsen i artikkel 32 nr. 2. I tillegg må fjerde direktivs system for innpassing av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet gjelde tilsvarende for bruttometoden. Det betyr at inntektsført resultatandel utover utbytte skal avsettes til et bundet fond, når den felles kontrollerte virksomheten er et selskap.

IAS 31 skiller mellom tre former for felles kontrollert virksomhet: drift, eiendel og enhet. For felles kontrollert drift og eiendel skal bruttometoden anvendes både i selskapsregnskapet og konsernregnskapet. For felles kontrollert enhet er reguleringen av regnskapsføringen i IAS 31 begrenset til deltakers konsernregnskap. Bruttometoden er anbefalt, men egenkapitalmetoden er tillatt. Deltaker som ikke utarbeider konsernregnskap, skal ifølge standarden gi samme type informasjon om deltakelsen som deltaker som utarbeider konsernregnskap.

Etter amerikanske regnskapsstandarder skal egenkapitalmetoden anvendes for deltakelse i felles kontrollerte selskap. For felles kontrollert virksomhet som ikke er selskap, er det etablert praksis i enkelte bransjer (bl.a. olje og gass) å anvende bruttometoden.

Etter regnskapsstandarden er det bare deltaker som er børsnotert eller av stor allmenn interesse, som skal anvende bruttometoden. For øvrige deltakere heter det at informasjonsverdien av å anvende bruttometoden neppe vil overstige kostnaden. Slike deltakere kan derfor anvende kostmetoden. Utvalget mener at en tilsvarende differensiering kan være hensiktsmessig.

Om metodevalg for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet mener utvalget:

• Både bruttometoden og egenkapitalmetoden er egnet for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet.

• Bruttometoden bør kunne anvendes både i selskapsregnskapet og konsernregnskapet.

• EU-direktivene er ikke til hinder for anvendelse av bruttometoden i selskapsregnskapet, annet enn når det er valgt en annen regnskapsmetode i konsernregnskapet.

• I selskapsregnskapet til store foretak og i konsernregnskapet bør det være plikt til å anvende bruttometoden eller egenkapitalmetoden for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet.

Regnskapsstandarden inneholder også en drøftelse av gjennomføring av bruttometoden. Felles kontrollert virksomhet er vanligvis etablert av deltakerne, og deltakers kapitalinnskudd erstattes med andel av eiendeler og gjeld. Dersom det er foretatt et oppkjøp, er dette en transaksjon hvor det er kjøpt en andel i eiendeler og gjeld inklusive eventuell goodwill. Gjennomføring av bruttometoden innebærer samme teknikk som ved utarbeidelse av konsernregnskap. Bruttometoden blir av noen av den grunn omtalt som proporsjonal konsolidering.

Transaksjoner mellom deltaker og felles kontrollert virksomhet er viet stor plass i drøftelsen. Transaksjoner og mellomværender mellom deltaker og felles kontrollert virksomhet vil for deltaker være interne transaksjoner og mellomværender som normalt elimineres forholdsmessig. Ved kjøp av eiendel fra felles kontrollert virksomhet skal deltakers andel av eventuell gevinst regnskapsføres som utsatt inntekt inntil deltakeren selger eiendelen videre til en uavhengig part. Ved salg av eiendel til felles kontrollert virksomhet er opptjent inntekt begrenset til den delen av eventuell gevinst som kan henføres til de andre deltakerne. Deltakerens andel regnskapsføres som utsatt inntekt. Ved salg av eiendel fra en felles kontrollert virksomhet til en annen skal deltakers andel av eventuell gevinst hos selger regnskapsføres som utsatt inntekt. Det er bare den andelen av gevinsten som tilsvarer deltakers andel hos kjøper, som er å betrakte som interngevinst.

Utvalget gir sin tilslutning til regnskapsstandardens prinsipper for gjennomføring av bruttometoden som er beskrevet ovenfor. Etter utvalgets mening tilfredsstiller disse prinsippene direktivets krav om at bestemmelsene for utarbeidelse av konsernregnskap skal anvendes tilsvarende så langt de passer.

Utvalgets konklusjon om regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet

Utvalget foreslår en bestemmelse om regnskapsføring av deltakelse i felles kontrollert virksomhet: Deltakelse i felles kontrollert virksomhet skal regnskapsføres etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. For store foretak gjelder det samme i selskapsregnskapet. Andre foretak kan regnskapsføre deltakelse i felles kontrollert virksomhet etter bruttometoden eller egenkapitalmetoden. Når den felles kontrollerte virksomheten er et selskap skal inntektsført resultatandel ut over utbytte avsettes til fond for vurderingsforskjeller.

Bestemmelsen er sammenfallende med innholdet i syvende direktivs artikkel 32 nr. 1, som begrenser anvendelsen til konsernregnskapet.

Henvisningen i artikkel 32 nr. 2 til bestemmelsene om adgang til å utelate datterselskap fra konsernregnskap foreslås ikke implementert ved egen bestemmelse. Dette hensynet er ivaretatt ved kjennetegnene for felles kontrollert virksomhet. Henvisningen i artikkel 32 nr. 2 til bestemmelsene om utarbeidelse av konsernregnskap foreslås heller ikke implementert ved egen bestemmelse, fordi dette er underforstått å følge av de tillatte metodene.

Innholdet i artikkel 32 nr. 3 er overflødig ved den norske implementeringen av bestemmelsene om bruttometoden og egenkapitalmetoden.

4.6 Forenklete vurderingsregler for små foretak

Etter konklusjonen om differensiering i avsnitt 3.6. skal det lages forenklingsregler for små foretak innenfor det mulighetsområdet som direktivene definerer. Slik fjerde direktiv er formulert gis det ikke stort spillerom for dette. Direktivene har ikke vurderingsregler som spesielt gjelder for små foretak. På enkelte områder foreligger det imidlertid valgmuligheter, hvor en i alle fall kan se til at små foretak beholder adgangen til det enkleste alternativet.

Fjerde direktiv inneholder en adgang til å benytte skattemessige verdier for både anleggsmidler og omløpsmidler, jf. artikkel 35 nr. 1 d og artikkel 39 nr. 1 e. Artiklene er kommentert i avsnitt 2.4.8., underavsnittet om betydningen av forholdet mellom regnskap og skatt for anvendelse av regnskapsprinsipper, og i avsnitt 4.3. om de generelle vurderingsreglene. Bestemmelsene er egentlig formulert som en opplysningsplikt, men de må forstås som en implisitt vurderingsregel. Ordlyden i artikkel 35 nr. 1 d er:

«Dersom anleggsmiddel gjøres til gjenstand for ekstraordinær verdijustering utelukkende for skattemessige formål, skal justeringsbeløpet og begrunnelsen for justeringen angis i notene til årsregnskapet.»

Artikkel 39 nr. 1 e omhandler omløpsmidler, men er ellers likelydende. Innholdet av begge artiklene er at differansen mellom vurdering etter historisk kost / laveste verdis prinsipp og skattemessige vurdering skal oppgis i note. Ved bruk av disse bestemmelsene må det uansett foretas vurdering etter to prinsipper, og de kan derfor ikke sies å representere en forenkling. De kan selvsagt være ansett hensiktsmessige for foretakene av andre grunner.

I utredning om «Differensierte krav til årsoppgjør, konsernoppgjør og revisjonsplikt» (NOU 1993:2) foreslo en arbeidsgruppe under Regnskapslovutvalget at adgangen til å bruke skattemessige verdier skulle kunne benyttes i årsoppgjøret for små foretak. Definisjonen av små foretak ble foreslått å omfatte små aksjeselskaper, slik at forholdet til fjerde direktiv måtte tas i betraktning. Arbeidsgruppen mente at det ikke var nødvendig for små foretak å gi tilleggsopplysning om verdi etter ordinære vurderingsregler ved anvendelse av skattemessig verdi i årsoppgjøret. Dette ble begrunnet med at artikkel 44 i fjerde direktiv gir adgang for små foretak til å gi et sammendrag av tilleggsopplysninger.

I høringen til NOU 1993:2 ble denne forståelsen bestridt fra flere hold. I brev til utvalget 21. oktober 1994, som er gjengitt i avsnitt 3.6.1., tok Finansdepartementet det standpunkt at årsoppgjøret for små foretak skulle kunne avlegges etter skattelovens vurderingsregler, men samtidig at aksjeselskaper ikke skulle omfattes av definisjonen av små foretak. De sider ved arbeidsgruppens forslag som ble ansett kontroversielle i forhold til direktivet, ble dermed unngått.

Utvalget ser ikke grunn til å gjenta forslaget om at små aksjeselskaper generelt skal kunne benytte skattemessige verdier. Derimot bør det kunne fastsettes særregler for små foretak som er identisk med skattelovens vurderingsregler, når disse ligger innenfor direktivets mulighetsområde, og de ikke i vesentlig grad svekker viktige hensyn ved årsregnskapet. Ett slikt forhold er anvendelse av variabel tilvirkningskost i stedet for full tilvirkningskost, som innebærer lavere anskaffelseskost for egentilvirkede varer og varige driftsmidler. Et annet forhold er langsiktige tilvirkningskontrakter, hvor inntekten vil regnskapsføres senere ved fullført kontrakt metode enn ved løpende avregning metode.

I tillegg til forslaget om skattemessige verdier foreslo arbeidsgruppen regler for små foretak om forenklete periodiserings- og vurderingsprinsipper på spesielle områder. Om slike regler skrev arbeidsgruppen at de må sikre hensynet til forsiktighet, og (s. 54): «Det er videre en vesentlig målsetting for et forenklet regelverk at en kan unngå urealistisk overvurdering av eiendeler eller undervurdering av forpliktelser. Hensynet til de foretak som skal praktisere de forenklete regler tilsier også at det forenklete regelverket må gis en oversiktlig form og tilfredsstiller krav om rimelig presise svar på praktisk viktige regnskapsspørsmål.»

Arbeidsgruppen konkretiserte sitt forslag som følger:

«Det alminnelige utgangspunkt for forenklete periodiseringsprinsipper bør være kostnadsføring, istedenfor balanseføring med kostnadsføring gjennom avskrivninger, i de tilfeller regnskapslovgivningen åpner for valg mellom disse to alternativ. Arbeidsgruppen tar opp forslag om at dette innføres som et generelt periodiseringsprinsipp for små foretak.

Et slikt prinsipp vil gjelde for en rekke poster, eksempelvis:

• Kostnadsføring av renter og andre finanskostnader på omløps- og anleggsmidler.

• Kostnadsføring istedenfor balanseføring av forsknings- og utviklingskostnader, jfr. aksjeloven § 11-11 fjerde ledd og regnskapsloven § 21 syvende ledd.

• Kostnadsføring istedenfor balanseføring av kapitalrabatt, kostnader mv. ved låneopptak, jfr. aksjeloven § 11-11 femte ledd og regnskapsloven § 21 åttende ledd.

Andre forenklinger:

• Leasing behandles regnskapsmessig som leie uavhengig av leasingforholdets regler og økonomiske karakter.

• Forsikrede pensjonsordninger kostnadsføres med betalt premie.

• Direkte pensjonsforpliktelser balanseføres ikke, men opplyses i note. Utbetalte pensjoner vil utgjøre pensjonskostnad.

Forenklete periodiserings- og vurderingsregler som angitt ovenfor (dvs. utenom de regler som følger av at skattereglene blir anvendt), forutsettes i nødvendig utstrekning fastsatt og/eller supplert gjennom forskrifter.»

Alle disse forslagene synes å ligge innenfor direktivets mulighetsområde. For pensjoner kan det som nevnt være tvil om hva direktivets skapere egentlig har ment, men Kommisjonen har lagt til grunn at balanseføring av pensjonsforpliktelser ikke er obligatorisk, se gjengivelse av uttalelse under avsnitt 7.6.5.

Forenklingsregler av denne typen må innarbeides på en annen måte i det foreliggende lovutkast enn det som var foreslått av arbeidsgruppen i NOU 1993:2. Dette henger sammen med at det generelle utgangspunktet ikke inneholder valgfrihet i utvalgets lovutkast. Både renter ved tilvirkningskost, forskning og utvikling, under- eller overkurs ved låneopptak, leasing og pensjonsforpliktelser skal vurderes i samsvar med et sett lovfestede grunnleggende regnskapsprinsipper og generelle vurderingsregler. Eventuelle unntak fra dette må i så fall gis som lovbestemmelser. Utvalget har foreslått et eget sett av forenklete vurderingsregler for små foretak i lovkapittelet om vurderingsregler. Utvalget tar opp igjen de fleste av disse forslagene. Renter i tilvirkningskost er drøftet i avsnitt 4.3.3.. Det foreslås at små foretak skal ha anledning til å nytte variabel tilvirkningskost i stedet for full tilvirkningskost.

Det foreslås videre at små foretak kan kostnadsføre utgifter til forskning og utvikling. Forenklingen ved denne regelen ligger egentlig ikke i den unnlatte balanseføring, men i det forhold at et foretak som benytter denne adgangen slipper å bestemme en fornuftig avskrivningsplan og eventuelt å ta stilling til et behov for nedskrivning. Balanseføring av FoU som immateriell eiendel er drøftet i avsnitt 4.4.2.

Utvalget ser ikke grunn til å ta opp forslag om at kapitalrabatt mv. skal kostnadsføres. Korrekt periodisering av overkurs og underkurs ved låneopptak kan ikke være svært arbeidskrevende i forhold til en feil periodisering. Når valgfriheten på dette punkt fjernes, bør dette også gjelde små foretak.

Det foreslås at små foretak kan unnlate å balanseføre leieavtaler. Dette betyr at leasing kan kostnadsføres som leie. Skillet mellom leasingavtaler som skal balanseføres og de som ikke skal det, er problematisk, og det anses som en reell forenkling å slippe å ta stilling til dette.

Det foreslås at små foretak skal kunne unnlate å balanseføre pensjonsforpliktelser som er forsikret. Også på dette punkt innebærer forslaget at små foretak skjermes mot en komplisert regel. Når bestemmelsen om unnlatt balanseføring benyttes, skal premien anses som pensjonskostnad. Med «premien» menes da den godtgjørelsen som forsikringsselskapet mottar for å ivareta pensjonsforpliktelsen, og inkluderer f.eks. ikke innskudd i premiefond. Utvalget ser det ikke hensiktsmessig å konkretisere dette nærmere, men antar at en operasjonalisering er mulig å få til. Forsikringsnæringen bør ha en egeninteresse i å bistå med et praktikabelt opplegg.

Forslaget om at direkte pensjonsforpliktelse ikke balanseføres men opplyses i note, foreslås ikke gjentatt. Et foretak som ser seg i stand til å påta seg pensjonsforpliktelser overfor arbeidstakerne, som ikke avlastes gjennom et forsikringsselskap, bør også kunne påta seg belastningen å redegjøre for hva det koster. Jf. ellers drøftelse av pensjonsforpliktelser og behovet for lovbestemmelse om dette i avsnitt 7.6.5.

Det foreslås at små foretak skal kunne nytte fullført kontrakt metode ved langsiktige tilvirkningskontrakter, uavhengig av om kriteriene for bruk av løpende avregning metode er oppfylt. De alminnelige prinsipper som skal gjelde for langsiktige tilvirkningskontrakter er drøftet i avsnitt 2.4.3. om inntektsføring.

I tillegg til de ovennevnte forenklingsregler, som også ble fremmet i NOU 1993:2, mener utvalget at det kan være behov for ytterligere to forenklingsregler. For det første er det behov for en forenklingsregel for regnskapsmessig behandling av skatt. Det var ved behandling av endring i regnskapslovgivningen etter skattereformen at Stortingets finanskomité tok til orde for forenklede krav for småforetak, som i sin tur ledet til en delutredning om differensierte regnskapsregler. Regnskapsføring av utsatt skatt er et svært komplisert felt, som det kan være grunn til å spare de minste foretakene for. I delutredningen ble dette løst ved at skattemessige verdier ble brukt i årsoppgjøret for små foretak, slik at det ikke ble midlertidige forskjeller og dermed heller ikke utsatt skatt. I den foreliggende utredning vil en foreslå at små foretak skal få unnlate å regnskapsføre utsatt skatt. Som skattekostnad skal i så fall regnes betalbar skatt, som beregnes på grunnlag av årets skattemessige resultat. Direktivet har ikke bestemmelser som står i veien for en slik løsning. Notekravet om skatt i artikkel 43 nr. 1 (11) er ikke obligatorisk for små foretak.

I forhold til hensynet om å unngå urealistisk overvurdering må det bemerkes at nettoeffekten av en slik forenklingsregel på resultat og egenkapital, sammenlignet med ordinære regler, kan være positiv eller negativ. Derfor bør det ved bruk av en slik regel gis tilleggsopplysning om midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessig og skattemessig verdi. Dette er opplysninger som foretakene uansett må fremskaffe til avstemmingsskjema. Opplysningen kan gis som ett beløp. Forenklingen for de små foretakene er at de slipper å ta stilling til reversering for midlertidige forskjeller.

Det andre «nye» punktet som det fremmes forslag om, har sammenheng med forslaget til regler om regnskapsføring av fusjoner mv., jf. kapittel 5. Den generelle betraktningsmåten om at kapitalforhøyelse og vederlag skal vurderes til virkelig verdi kan bli vanskelig å praktisere når aksjene ikke har en observerbar markedsverdi. Dette er i og for seg et generelt problem ved all regnskapsføring av tingsinnskudd, men likevel mer akutt ved fusjon når tingsinnskuddet er nettoverdien av overdratt virksomhet og bl.a. kan bestå av goodwill. For at små foretak skal kunne unngå disse komplikasjoner, foreslås det en adgang for disse til å regnskapsføre fusjon etter kontinuitetsmetoden.

Utvalgets konklusjon om forenklete vurderingsregler for små foretak

Utvalget foreslår flg. forenklete vurderingsregler for små foretak:

• Adgang til å anvende variabel tilvirkningskost som anskaffelseskost ved tilvirkning.

• Adgang til å kostnadsføre utgifter til forskning og utvikling.

• Adgang til å unnlate å balanseføre pensjonsforpliktelser.

• Adgang til å unnlate å balanseføre leieavtaler.

• Adgang til å anvende fullført kontrakt metode ved langsiktige tilvirkningskontrakter.

• Adgang til å unnlate regnskapsføring av utsatt skatt.

• Adgang til å regnskapsføre fusjon mellom små foretak etter kontinuitetsmetoden.