7 Resultatregnskap, balanse og kontantstrømoppstilling

7.1 Innledning

Direktivets bestemmelser om oppstillingsplan er gitt i 28 artikler, f.o.m. artikkel 3 t.o.m. artikkel 30. I volum og i antall artikler er dette om lag halvparten av direktivet. Omfanget skyldes delvis at det er flere tillatte alternativer. I tillegg er det en rekke bestemmelser som knytter seg til oppstillingsplanene. Enkelte av disse har mest preg av å være periodiserings- eller vurderingsregler. I andre tilfelle er det notekrav som er lagt inn som merknad til oppstillingsplanen.

Direktivet har konsekvent bestemmelser om balansen før bestemmelser om resultatregnskapet. Utvalget har, i tråd med norsk regnskapstradisjon, valgt den motsatte rekkefølge. Selv om rekkefølgen mest har symbolsk betydning, bør det markeres at regnskapets viktigste funksjon er å vise inntjening.

Direktivet har fire forskjellige oppstillingsformer for resultatregnskapet: Kontoform med henholdsvis arts- og funksjonsinndeling og rapportform med henholdsvis arts- og funksjonsinndeling. I et resultatregnskap oppstilt på kontoform vil alle kostnader grupperes sammen og alle inntekter grupperes sammen. På rapportform sammenstilles inntekter og kostnader som har samme kjennetegn, i en gruppe. Kjennetegnene kan være funksjon eller art. Funksjonsinndeling vil si at resultatregnskapet grupperes i poster relatert til produksjon, administrasjon, forskning og utvikling osv. Ved artsinndeling vil resultatregnskapet typisk vise varekostnader, personalkostnader osv.

Etter direktivet er det to hovedformer for oppstilling av balansen, kontoform og rapportform. Det er liten forskjell mellom de to formene. Kontoformen er den klassiske med eiendelene på den ene siden og gjeld/egenkapital på den andre siden. På rapportform vises de ulike postene fortløpende, og arbeidskapitalen vises som egen post. Inndelingen i undergrupper er den samme.

Direktivet gir medlemsstatene anledning til å velge en eller flere av de ovenfor nevnte oppstillingsplaner. Det er derfor et eget spørsmål om valgmulighetene bør begrenses.

Kriterier for klassifisering av eiendeler som omløpsmiddel eller anleggsmiddel, og inntekter og kostnader som ordinær eller ekstraordinær, er i direktivet gitt som særskilte bestemmelser om hhv. balansen og resultatregnskapet. I utredningen har en av åpenbare presentasjonsmessige grunner valgt å drøfte klassifiseringen av eiendeler i kapittel 4 om vurderingsreglene. Også i lovteksten er klassifisering av eiendeler plassert under vurderingsreglene.

Artikkel 5 gir medlemslandene adgang til å fastsette egne regler om oppstillingsplan for foretak som i direktivet kalles investeringsselskaper og holdingselskaper med finansiering som formål. I avsnitt 3.7.3. om konsernregnskapsplikten har utvalget kommentert at det finansielle holdingselskapet ikke er en aktuell foretaksform i Norge. Et investeringsselskap er etter definisjonen i artikkel 5 nr. 2 ganske enkelt kjennetegnet ved en stor spredning i sin aksjeportefølje. Utvalget ser ikke noen grunn til å gi særregler for slike selskaper. Artikkel 5 blir derfor sett bort i fra i det følgende.

Artikkel 6 gir adgang til at «oppstillingsplanene for balansen og resultatregnskapet tilpasses slik at de omfatter anvendelse av overskudd eller behandling av underskudd.» Etter utvalgets forslag skal resultatdisponering ikke fremgå av resultatregnskap og balanse men spesifiseres i årsberetningen.

Implementering av direktivets oppstillingsplaner gir en ny gruppering av egenkapitalen. Også andre valg som er gjort i utredningen, bl.a. vedrørende oppskrivning og bruk av egenkapitalmetoden, fører til endret klassifisering av egenkapitalen. Dette fordrer en viss tilpasning av selskapsrettslige bestemmelser. Dette drøftes nærmere i avsnitt 7.5..

I tillegg til de direktivbestemmelser om resultatregnskap og balanse som det må tas stilling til, har utvalget vurdert innholdet i kontantstrømoppstillingen og foreslått en lovbestemmelse om dette.

I lovutkastet er det dessuten foreslått enkelte bestemmelser som presiserer innholdet av oppstillingsplanen, som ikke følger av direktivets bestemmelser om oppstillingsplan. Dette gjelder bestemmelsen om goodwill, som er drøftet i avsnitt 4.4.3., og bestemmelsen om pensjonsforpliktelser, som er drøftet i avsnitt 7.6.5. Utvalget har særskilt drøftet om det er behov for en egen lovbestemmelse om leasing.

7.2 Oppstillingsplaner

7.2.1 Adgang til å velge oppstillingsplan

Det heter i artikkel 8 om balansen:

«Ved oppstilling av balansen skal medlemsstatene gi pålegg om at en eller begge oppstillingsplaner fastsatt i artikkel 9 og 10 benyttes. Dersom en medlemsstat fastsetter bruk av begge, kan den tillate at selskapene velger mellom dem.»

Det heter tilsvarende i artikkel 22 om resultatet:

«Ved oppstilling av resultatregnskapet skal medlemsstatene fastsette en eller flere av oppstillingsplanene angitt i artikkel 23 og 26. Dersom en medlemsstat fastsetter flere oppstillingsplaner, kan den tillate at selskapene velger mellom dem.»

Dessuten heter det i artikkel 3:

«Oppstillingsplanen for balansen og resultatregnskapet, spesielt den form som er valgt for oppstillingen, kan ikke endres fra et regnskapsår til et annet. Fravik fra dette prinsipp skal tillates i unntakstilfeller. Ethvert fravik skal angis i notene til årsregnskapet og behørig begrunnes.»

Medlemslandene kan altså påby en bestemt oppstillingsplan eller tillate at selskapene velger mellom direktivets alternativer. Norsk regnskapslovgivning har ingen tilsvarende adgang til å velge ulike oppstillingsplaner. Derfor har heller ikke endring i oppstillingsplan vært en aktuell problemstilling i Norge.

Til tross for at oppstillingsplanene har fått en fremtredende plass i direktivet, kan ikke valg av oppstillingsplan for norsk lovgivning sies å være svært betydningsfullt. Stort sett gir de alternative oppstillingsplanene det samme innblikket i regnskapsinformasjonen. I praksis har heller ikke manglende valgmuligheter i norsk regnskapslovgivning blitt oppfattet som noe problem. En fordel ved å tillate valg mellom ulike oppstillingsplaner er at beste løsning kan være forskjellig fra ett selskap til et annet. Behovet for sammenlignbarhet tilsier på den annen side at det ikke bør åpnes for valgmuligheter.

En eventuell valgfrihet mellom alternative oppstillingsplaner må suppleres med en bestemmelse som begrenser muligheten for å skifte oppstillingsplan over tid. Dette er et annet forhold enn det at et selskap endrer spesifikasjoner. Adgangen til å gjøre slike endringer er regulert ved det grunnleggende konsistensprinsippet. Endringer kan forekomme ved endring i regnskapslovgivningen eller god regnskapsskikk. Et selskap kan ellers bare endre spesifikasjon hvis det gir et bedre uttrykk for hvordan resultatet fremkommer eller hvordan den finansielle stillingen er.

Ut fra en samlet vurdering har utvalget valgt å foreslå én obligatorisk oppstillingsplan for resultatregnskapet og én for balansen. Dermed er artikkel 3, som regulerer adgangen til å skifte oppstillingsplan over tid, overflødig. Notekravet i siste punktum av denne artikkelen er dermed heller ikke aktuelt.

7.2.2 Oppstilling av resultatregnskapet

Direktivet har fire forskjellige oppstillingsplaner for resultatregnskapet:

• rapportform med artsinndeling (artikkel 23),

• kontoform med artsinndeling (artikkel 24),

• rapportform med funksjonsinndeling (artikkel 25)

• kontoform med funksjonsinndeling (artikkel 26).

Storbritannia og Danmark tillater alle oppstillingsplaner. I Storbritannia har det utviklet seg en praksis i retning av én oppstillingsplan, rapportform med funksjonsinndeling. I Tyskland gjelder bare kontoformen, men både funksjons- og artsinndeling er tillatt. Artsinndeling er mest vanlig. Rapportform med funksjonsinndeling er det mest vanlige i USA.

Etter aksjeloven § 11-5 skal oppstillingsplanen for resultatregnskapet være på rapportform. Inndelingen er en kombinasjon av art og funksjon. Denne er ikke forenlig med direktivet og kan ikke videreføres.

Kontoform - rapportform

I et resultatregnskap oppstilt på kontoform vil alle kostnader vises som én gruppe og alle inntekter som en annen gruppe. Kontoform er derfor egnet når en skal analysere sammensetningen av inntektene og kostnadene. I et resultatregnskap oppstilt på rapportform er de ulike inntekter og kostnader gruppert som driftsinntekter og driftskostnader, finansinntekter og finanskostnader etc. Rapportformen inneholder resultatbegreper som driftsresultat og ordinært resultat, som ofte anvendes av brukerne i forbindelse med ulike regnskapsanalyser.

Forskjellen mellom de to formene er ikke stor. Når det skal foretas et valg, mener utvalget likevel at rapportform vil gi mer relevant informasjon enn kontoform.

Et spesielt spørsmål er om «driftsresultat» er et hensiktsmessig resultatbegrep. Norske resultatregnskaper viser driftsresultatet. Selv om direktivet ikke spesifiserer dette, er ikke direktivets minimumskrav til spesifikasjonen til hinder for at driftsresultatet vises i resultatregnskapet. Driftsresultatet vil kunne gi relevant informasjon, og er et innarbeidet begrep i norsk regnskapspraksis. For analyseformål er det et mye brukt nøkkeltall, både som absolutt størrelse og i forhold til driftsinntekter (driftsmargin). I praksis er imidlertid skillet mellom ulike drifts- og finansposter upresis. Ofte gjennomføres ikke en fullgod utskilling av renteelementet fra varetransaksjonen, f.eks. ved varesalg og renter på kundefordringer, varekost og renter på leverandørgjeld. I foreløpig regnskapsstandard fra NRS om pensjoner skal avkastning på pensjonsmidler, rentekostnad på pensjonsforpliktelsene og periodens opptjening av pensjonsrettigheter nettoføres. Ved en slik praksis kan driftsresultatet være misvisende som resultatmål. Driftsresultatet bør derfor neppe tas med i oppstillingsplanen. Selskap som ønsker å presentere driftsresultat, kan fortsatt gjøre dette. I så fall bør det legges større vekt på å skille drifts- og finansposter enn hva som er praksis i Norge i dag.

En annen problemstilling er om resultatregnskapet bør inndeles i såkalt primær- og sekundærvirksomhet. For enkelte industrivirksomheter har det f.eks. ikke vært uvanlig å skille ut inntjening knyttet til eiendomsinvesteringer som en sekundærvirksomhet. Utvalget mener at en slik inndeling ikke er hensiktsmessig i selve oppstillingsplanen, men at slike opplysninger bør inngå i informasjon om de ulike virksomhetsområder.

Funksjonsinndeling - artsinndeling

Et resultatregnskap inndelt etter funksjon viser:

• produksjonskostnader, inkl. råstoffkostnader, lønn, interne fraktkostnader mellom to fabrikker etc.

• administrasjonskostnader, inkl. lønn, kontorkostnader, etc.

• kostnader til forskning og utvikling, inkl. lønn, materiell etc.

• salg-, markedsføring- og distribusjonskostnader, inkl. lønn, reklame, salgskostnader, fraktkostnader etc.

Et resultatregnskap inndelt etter art viser:

• vare- og materialkostnader

• lønn og personalkostnader

• transportkostnader

• kostnader til reklame og markedsføring

• andre salgs- og administrasjonskostnader.

I en virksomhet hvor sammensetningen av innsatsfaktorer varierer, og faktorene har store prisvariasjoner, vil artsinndeling gi mest relevant informasjon. Hvis strukturen i innkjøp, produksjon, salg og distribusjon er svært forskjellig mellom konkurrenter, f.eks. hvor transportavstanden til markedene er svært ulik, vil inndeling av resultatregnskapet etter funksjon kunne være mest informativ.

Det er altså ikke mulig generelt å hevde at funksjonsinndeling gir mer relevant informasjon enn artsinndeling, eller motsatt. Forøvrig bør det bemerkes at direktivets funksjonsinndeling også inneholder elementer av artsinndeling ved at finanspostene ikke fordeles på funksjoner. Slik blandet inndeling forekommer også i USA.

Norsk kontoplan samt rapportering til myndigheter, herunder skatte- og avgiftsmyndigheter og Statistisk sentralbyrå, er basert på en artsinndeling. Både for myndigheter og regnskapsprodusentene vil en inndeling av resultatregnskapene etter funksjon medføre større praktiske problemer ved implementering enn en inndeling etter art.

Ut fra dette er det utvalgets konklusjon at rapportform med artsinndeling skal være eneste tillatte oppstilling av resultatregnskapet.

7.2.3 Oppstilling av balansen

Artikkel 9 omhandler balanseoppstilling på kontoform, og artikkel 10 balanseoppstilling på rapportform. Balanseoppstilling på kontoform skiller mellom eiendeler som én gruppe, og finansiering, herunder både gjeld og egenkapital, som en annen gruppe. Balanseoppstilling på rapportform gir informasjon om de ulike poster fortløpende og direktivets rapportform gir også informasjon om arbeidskapital o.l.

Danmark og Storbritannia tillater begge oppstillingsplanene. I Storbritannia har det likevel utviklet seg en praksis i retning av oppstilling etter rapportform. I Tyskland tillates bare kontoformen. I USA anvendes også normalt kontoformen. Preferansen for ulike oppstillingsplaner har trolig mer sammenheng med tradisjoner enn ulike prinsipielle vurderinger. I gitte situasjoner kan likevel én bestemt oppstillingsplan gi bedre informasjon enn andre oppstillingsplaner.

Etter aksjeloven § 11-6 skal oppstillingsplan for balansen være på kontoform.

Balansens oppstillingsplan har til formål å vise selskapets stilling. Balansen skal vise de økonomiske ressursene, den finansielle strukturen, herunder likviditet og soliditet, samt selskapets evne til å tilpasse seg endrede økonomiske forhold.

Fra et informasjonsperspektiv er det vanskelig å hevde at kontoform gir mer relevant informasjon enn rapportform, eller motsatt. Utvalget legger en viss vekt på at kontoform vil være en videreføring av innarbeidet praksis i Norge. På denne bakgrunn mener utvalget at kontoform etter artikkel 9 skal være eneste tillatte oppstillingsplan for balansen.

7.2.4 Fravik fra oppstillingsplan

Hovedregelen om bruk av oppstillingsplanen er at postenes rekkefølge og spesifikasjonsgrad skal følges, jf. artikkel 4 nr. 1. Det kan imidlertid foretas en ytterligere inndeling av postene i balansen og resultatregnskapet. Nye poster kan tilføyes dersom de ikke omfattes av de postene som fremkommer av oppstillingsplanen. Medlemslandene kan påby ytterligere inndeling av og tilføyelse av poster. Etter artikkel 4 nr. 2 må selskapene tilpasse oppstilling og benevnelse av poster med arabertall når selskapets virksomhet gjør dette nødvendig. Etter artikkel 4 nr. 3 kan poster i balansen og resultatregnskapet med arabertall slås sammen hvis de er av uvesentlig størrelse eller dersom en sammenslåing vil gjøre regnskapet klarere. Medlemslandene kan påby slik sammenslåing. Det må være underforstått at dette gjelder sammenslåing innenfor samme romertall. Postene som slås sammen, må spesifiseres i note.

Aksjelovens to paragrafer om oppstillingsplan har også enkelte bestemmelser om fravik. § 11-5 femte til syvende ledd lyder:

«Når selskapets forhold tilsier det, skal det foretas en ytterligere inndeling i poster og en inndeling i forhold til post 1.2, 1.4, og 1.7 som er tilpasset arten av selskapets virksomhet. Oppstillingsplanen kan fravikes i den utstrekning det kan forenes med god regnskapsskikk. Kongen kan gi forskrifter om adgang til å fravike planen.

En post kan slås sammen med en annen dersom den etter selskapets forhold er av uvesentlig betydning. Når konkurransemessige hensyn tilsier det, kan Kongen ved enkeltvedtak samtykke i at postene 1.1, 1.2 og 1.4 blir slått sammen.»

Hjemmelen til å gi forskrift om fravik, som er delegert til Finansdepartementet, er i forarbeidene begrunnet med at små selskaper skulle gis adgang til å benytte kontoformen i resultatregnskapet. Hjemmelen har ikke vært anvendt.

§ 11-6 fjerde til sjette ledd lyder:

«Ytterligere spesifikasjon skal skje i samsvar med § 11-7 og ellers i den utstrekning selskapets forhold tilsier det.

Oppstillingsplanen kan fravikes i den grad det kan forenes med god regnskapsskikk. Kongen kan gi forskrifter om adgang til å fravike planen.

En post kan slås sammen med en annen dersom den etter selskapets forhold er av uvesentlig betydning.»

Referansen til § 11-7 gjelder fordring og gjeld mellom konsernselskaper, som skal spesifiseres særskilt.

Utvalget er av den oppfatning at utviklingen i Norge hvor selskapene har presentert resultatregnskap og balanse på en sammendratt form, har vært positiv. Mange europeiske selskaper nytter adgangen i artikkel 4 nr. 3 til å presentere resultatregnskapet og balansen på sammendratt form. Implementering av direktivets oppstillingsplaner kan derfor ikke være til hinder for å fortsette den praksis som har utviklet seg i Norge. Medlemslandopsjonen til å kreve sammenslåing når dette gir bedre oversikt, bør benyttes. Utvalget har også i lovutkastet i utstrakt grad benyttet adgangen til å slå sammen poster med arabertall og i stedet kreve opplysning i note. Det vises til omtalen av postene i oppstillingsplanen nedenfor.

I Storbritannia er det utarbeidet forslag til regnskapsstandard som inndeler de ordinære resultatpostene utover direktivets krav. Forslaget bygger på tilsvarende standarder i USA og revidert IAS om ekstraordinære poster. I disse standardene utskilles resultatpostene knyttet til de deler av virksomheten som er besluttet nedlagt/solgt, fra øvrige resultatposter. Andre spesielle poster, f.eks. uvanlige eller ikke regelmessige poster, vises separat. Direktivet antas ikke å være til hinder for at en slik inndeling utvikles. Flere større børsnoterte selskaper har slike oppstillinger allerede.

Utvalget foreslår at innholdet i artikkel 4 nr. 1-3 implementeres slik at det er plikt til ytterligere inndeling og tilføyelse av poster dersom de ikke omfattes av postene i oppstillingsplanen. Det bør være en plikt til å slå sammen poster med arabertall dersom sammenslåing vil gjøre regnskapet mer oversiktlig og forståelig for brukerne.

7.2.5 Motregning av regnskapsposter

Det heter i artikkel 7:

«Enhver motregning mellom poster oppført under aktiva eller passiva eller mellom poster for inntekter og kostnader er forbudt.»

I en publikasjon utgitt av Kommisjonen («The accounting harmonization in the European Communities. Problems of applying the Fourth Directive on the annual accounts of limited companies») heter det om denne artikkelen:

«Article 7 of the Directive prohibits any set-off between asset and liability items, or between income and expenditure items. The interpretation of this provision has given rise to a number of questions.

Setting-off as referred to in Article 7 is clearly distinguishable from the legal rights to set off claims and debts by virtue of the law or of a contractual arrangement. An immediate consequence of the legal right to set off is that the claims and debts concerned disappear to the extent that they are covered by the set-off. As a result, only the remaining amount can and must be shown in the accounts.

(...)

As to the question of whether Article 7 prohibits a set-off in the case of complex transactions where the intermediate profit or loss is, from an economic viewpoint, without importance as regards the final outcome of the transaction, the Committee considered that the «true and fair view» principle could indeed require in certain cases that only the final result of a complex operation be shown, although it was agreed that each case should be judged on its merits. Similarly, the mere fact that the companies involved belong to the same group of companies is not enough to justify a set-off, for example between debts and credits or interest on current accounts or accounts for a fixed identical period with the same bank.»

I henhold til aksjeloven § 11-5 åttende ledd kan Kongen ved enkeltvedtak samtykke i at postene 1.1, 1.2 og 1.4 blir slått sammen når konkurransemessige hensyn tilsier det, jf. foregående avsnitt om fravik fra oppstillingsplan. Post 1.1 er driftsinntekter, mens post 1.2 og 1.4 er driftskostnader. Når inntekts- og kostnadsposter blir slått sammen er det motregning. Adgangen til motregning mellom poster i balansen eller resultatregnskapet er forøvrig ikke særskilt regulert i norsk lovgivning eller i god regnskapsskikk. Det er imidlertid underforstått at regnskapsposter skal føres brutto.

Forholdet mellom motregningsbestemmelsen i artikkel 7 og kravet om individuell vurdering i artikkel 31 nr. 1 e er drøftet i avsnitt 2.3.8. Tilsynelatende gjelder bestemmelsen i artikkel 7 på et høyere aggregeringsnivå enn bestemmelsen om individuell vurdering av «de enkelte komponenter av postene» som omtales i artikkel 31. Men i så fall er artikkel 7 uten selvstendig innhold. Når prinsippene for måling av transaksjonsprisen og identifikasjon av vurderingsenheten er fastlagt, følger forbudet mot motregning av oppstillingsplanens spesifikasjonskrav. Uansett ordlyden i artikkel 7 kan motregning ikke foretas uten en uttrykkelig bestemmelse om adgang til å fravike oppstillingsplanen. Utvalget velger å oppfatte artikkel 7 som en slik ekstra påminnelse til medlemsstatenes lovgivere om hvordan oppstillingsplanens innhold må forstås. Det skulle være overflødig å ta med en slik overlappende bestemmelse i norsk lov.

7.3 Sammenligningstall

Etter artikkel 4 nr. 4 skal tilsvarende tall fra foregående regnskapsår vises i resultat- og balanseoppstillingen. Medlemslandene kan påby at tallene fra foregående regnskapsår omarbeides dersom de ikke er sammenlignbare. Manglende sammenlignbarhet eller omarbeidelse av foregående års regnskapstall må angis og kommenteres i note. Det er bare krav om å vise ett år med sammenligningstall. Etter artikkel 4 nr. 5 skal poster i balansen eller resultatregnskapet som ikke inkluderer noe beløp, kun medtas dersom foregående regnskapsår inkluderer slik post.

Både dansk og britisk lovgivning krever omarbeidelse av tall for foregående regnskapsår, slik direktivet gir anledning til.

Etter aksjeloven §§ 11-5 og 11-6 skal det for hver post i resultatregnskapet og balansen vises tilsvarende tall fra foregående årsoppgjør. Ut fra bestemmelsens formål bør tallene være sammenlignbare og må derfor omarbeides så langt det er mulig og nødvendig. I Regnskapssirkulære fra Oslo Børs for 1991 heter det at sammenligningstall og proformatall bør presenteres for 3 år. Flere børsnoterte selskap viser regnskapstall for 3 år.

Et selskaps historiske inntjening kan gi viktig informasjon om den fremtidige inntjeningsevnen. Detaljert analyse av trender i inntekter og kostnader vil i denne sammenheng være nødvendig. Kravet til sammenligningstall har til formål å forbedre regnskapsbrukernes grunnlag for denne vurderingen. For dette formål ville det være gunstig med sammenligningstall for flere år. For enkelte formål kunne det være nyttig med regnskapstall for 5-10 år. I USA er det vanlig med sammenligningstall for 2 år.

Ved prinsippendring og ved korrigering av feil i tidligere årsregnskap oppstår det problemer i forhold til sammenligningstallene. Dette gjelder både dersom en følger kongruensprinsippet og fører virkningen av endringen eller korreksjonen som ekstraordinær post, eller om en ikke følger kongruensprinsippet og fører virkningen eller korreksjonen direkte mot egenkapitalen. Problemstillingen er drøftet i avsnitt 2.4.6., hvor det bl.a. konkluderes at tall fra foregående år skal korrigeres slik at de blir sammenlignbare.

For konsernregnskapet gjelder det spesielt at sammenligningstallene vil påvirkes av en eventuell endring av konsernets sammensetning. Denne problemstillingen er berørt også i syvende direktiv artikkel 28, hvor det heter:

«Dersom sammensetningen av gruppen av foretak som inngår i konsolideringen, har endret seg vesentlig i løpet av regnskapsåret, skal det konsoliderte regnskap inneholde opplysninger som gjør det mulig å foreta en meningsfylt sammenligning av de på hverandre følgende konsoliderte regnskaper. Dersom endringen er vesentlig, kan medlemsstatene tillate eller fastsette at denne plikten skal oppfylles ved at det settes opp en justert åpningsbalanse eller et justert resultatregnskap.»

Ved å fastsette en generell regel om sammenlignbarhet, vil forpliktelsen i denne artikkelen også være ivaretatt.

Utvalget har særskilt vurdert om det er hensiktsmessig å kreve 2 års sammenligningstall som hovedregel, og eventuelt unnta små foretak fra denne plikten. En har kommet til at det ikke er nødvendig å gå ut over direktivets minstekrav til antallet år med sammenligningstall, men tar også som utgangspunkt at Oslo Børs vil måtte vurdere dette særskilt for de børsnoterte selskapene. Kravet om omarbeiding av sammenligningstall er en medlemslandopsjon. Utvalget foreslår at krav om omarbeiding skal gjelde som hovedregel, men at små foretak skal kunne klare seg med minimumsbestemmelsene, dvs. ett års sammenligningstall som ikke er omarbeidet. Kravet om å opplyse grunnlaget for sammenligningstall i note (jf. § 7-3) er dermed for de små foretakene begrenset til opplysninger om eventuell manglende sammenlignbarhet og årsaken til denne. Det følger dessuten av denne forenkling at unntaket fra kongruensprinsippet i § 4-7 for virkning av prinsippendringer mv. ikke får anvendelse for små foretak som presenterer ukorrigerte sammenligningstall.

Utvalgets konklusjon om sammenligningstall

Utvalget foreslår at innholdet i artikkel 4 nr. 4 implementeres med en bestemmelse om sammenligningstall for foregående regnskapsår for hver post i resultatregnskapet og balansen. Medlemslandopsjonen til å påby at sammenligningstallene skal omarbeides for å bli sammenlignbare, bør implementeres. For små foretak skal det ikke være slik plikt til å omarbeide sammenligningstallene.

7.4 Kontantstrømoppstilling

Med aksjeloven av 1976 ble det for første gang stilt krav om finansieringsanalyse i regnskapslovgivningen. En bestemmelse om dette ble foreslått av Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 19 (1974-75), uten at det hadde vært foreslått i den underliggende innstillingen fra lagmann H. F. Marthinussen. Departementets forslag var basert på et innspill fra Norges Statsautoriserte Revisorers Forening, som foreslo at finansieringsanalyse skulle gjøres obligatorisk. I departementets reviderte utkast ble det foreslått at bare store selskaper, definert ved § 11-1 annet ledd, skulle ha slik plikt.

Bestemmelsen ble opprinnelig plassert i § 11-12 om årsberetningen. Omtalen i forarbeidene er sparsom. Departementet skriver i proposisjonen (s. 176):

«Den formulering som er brukt i det endelige utkast, er foreslått av Norges Statsautoriserte Revisorers Forening. Den er kort og etterlater atskillige valgmuligheter når det i praksis skal utarbeides analyser. (...) Departementet foreslår at Kongen gis fullmakt til å gi utfyllende forskrifter om analysens innhold.»

Ved lovendring i 1984 ble bestemmelsen flyttet til § 11-8 annet ledd. Formålet ved endringen var å få samme system i aksjelovens regnskapsregler som i regnskapsloven. Samtidig ble det bestemt at finansieringsanalysen skal presenteres i tilknytning til resultatregnskap og balanse, og at den skal vise sammenligningstall fra foregående periode. Loven inneholder ingen bestemmelse om analysens form. Kongen (Finansdepartementet) kan ved forskrift gi nærmere regler om finansieringsanalysens innhold. Slike forskrifter er ikke gitt.

GRS nr. 1 gjelder god regnskapsskikk for finansieringsanalyse/strømningsanalyse. Anbefalingen stammer opprinnelig fra 1978 og bygger på den såkalte arbeidskapitalmodellen fra 1950-årene. Den ble revidert og modernisert i 1988. Det heter innledningsvis i anbefalingen:

«En finansieringsanalyse/strømningsanalyse er en systematisk oversikt som viser hvordan en virksomhet i løpet av en periode er tilført finansielle midler og hvordan disse midler er anvendt. Analysen skal gi et bilde av periodens utvikling i finansiering, investering og likviditet.»

Etter anbefalingen kan selskapet velge en kontantstrømanalyse som alternativ til finansieringsanalysen. Kontantstrømanalysen sikter mot å vise hvordan årets likviditetsutvikling fordeler seg på ulike kilder. Det kan nok hevdes at finansieringsanalysen i anbefalingen er mer tro mot lovteksten enn kontantstrømanalysen. Bruken av kontantstrømanalysen har likevel blitt stadig mer utbredt.

Også Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) har gitt en anbefaling om kontantstrømanalyse, med en anbefalt oppstilling som er noe forskjellig fra GRS nr. 1. NFF uttrykker i anbefalingen at «den primære målsetting med en kontantstrømanalyse er å gi brukerne av regnskapet relevant informasjon for vurdering av et konserns evne til å generere positiv kontantstrøm i fremtiden.»

Oslo Børs konstaterte ved gjennomgangen av årsrapportene for 1988 at en rekke selskaper anvendte kontantstrømmodellen i finansieringsanalysen. Børsen anbefalte i Regnskapssirkulære 1989 bruk av kontantsstrømmodellen fremfor arbeidskapitalmodellen og anbefalte videre bruk av den såkalte direkte metoden for presentasjon av kontantstrømmene. I Regnskapssirkulære 1991 uttalte Oslo Børs bl.a. at den direkte metoden gir det beste underlag for estimering av fremtidige kontantstrømmer, og at det er viktig å ha informasjon om sammenheng mellom kontantstrømmer og regnskapsmessig resultat.

Både FASB (FAS 95) og IASC (Revidert IAS 7) har utgitt regnskapsstandard om kontantstrømoppstilling. Etter US-GAAP presenteres kontantstrømoppstillingen sammen med de andre regnskapsoppstillingene. I Norge har NRS utgitt et høringsutkast (mai 1995) om kontantstrømoppstilling.

Utvalget har presisert som sitt syn at kontantstrømoppstillingen er en del av årsregnskapet. Informasjonen i kontantstrømoppstillingen kan derfor ikke sies å ivareta et isolert hensyn, men har til formål å komplettere annen informasjon.

Teknikken med å velge en sparsom lovtekst, slik det ble gjort i 1976-loven, har falt heldig ut. Finansieringsanalysen har gradvis blitt foredlet gjennom praksis og anbefalinger. Det er dessuten et betydelig rom for å velge en oppstillingsplan som passer for virksomheten. Utvalget har i lovutkastet valgt en lignende teknikk. En har imidlertid valgt en utforming som er mer nøytral en gjeldende bestemmelse mht. analysens innretting.

Utvalget foreslår en bestemmelse om at kontantstrømoppstillingen skal gi en oversikt over innbetalinger og utbetalinger og forklare endringer i likviditeten. Utvalget foreslår dessuten at små foretak skal slippe å inkludere en kontantstrømoppstilling i årsregnskapet.

7.5 Spesifikasjon av egenkapital og tilpasning av selskapsrettslige bestemmelser

Etter artikkel 9 skal egenkapitalen ha følgende inndeling:

«

I

Tegnet kapital (...)

II

Overkurs ved emisjon

III

Fond for verdsettingsdifferanser

IV

Fond

1.

Reservefond, (...)

2.

Fond for egne aksjer (...)

3.

Vedtektsbestemte fond

4.

Andre fond

V

overføringer fra tidligere år

VI

Årsoverskudd eller årsunderskudd (...).»

Linjer som innledes med romertall, må beholde rekkefølgen i direktivet.

Det er nærliggende å anta at rekkefølgen i direktivet er ment å angi graden av kapitalbinding på egenkapital-elementene. Dette følger ikke direkte av regnskaps-direktivene. Artikkel 15 nr. 1 c i annet direktiv har imidlertid et innhold som impliserer at innskutt kapital ikke kan utdeles:

«Beløpet som utdeles til aksjeeierne kan ikke overskride overskuddet for sist avsluttede årsregnskap tillagt overskudd overført fra tidligere år og beløp overført fra fond som kan benyttes til dette formål, fratrukket underskudd overført fra tidligere år og beløp som er avsatt til fond i samsvar med lov og vedtekter.»

I tillegg er det bestemmelser i artikkel 33 i fjerde direktiv om kapitalbinding på fond for verdsettingsdifferanser. Sett i sammenheng viser direktiv-bestemmelsene at egenkapitalen i oppstillingsplanen er ordnet etter fallende kapitalbinding, slik en for øvrig er vant til i norsk aksjelovgivning.

Utvalget har valgt benevnelser som avviker noe fra den norske direktivteksten:

Fond for egne aksjer er drøftet i avsnitt 4.4.5.. Utvalget foreslår i kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper at kjøp av egne aksjer skal regnskapsføres som egenkapitaltransaksjon. I utvalgets forslag skal egne aksjer ikke oppføres som en eiendel, og dermed skal det heller ikke være et fond for egne aksjer. Det er bare når egne aksjer oppføres som eiendel at det skal være et bundet fond med et tilsvarende beløp.

Sett i sammenheng med norske regler for kapitalbinding reiser direktivets system flere spørsmål. Ett spørsmål gjelder klassifisering av det norske reservefondet. Etter som reservefondet også består av overkurs, hører deler av reservefondet hjemme i romertall II og andre deler i romertall IV. Det er på denne bakgrunn nødvendig å vurdere om gjeldende regulering av reservefondet kan videreføres uendret.

Ett annet spørsmål gjelder reglene om reservefondsavsetning, på bakgrunn av at oppskrivningsfond faller ut og fond for vurderingsforskjeller kommer i stedet. Ytterligere et spørsmål gjelder reglene om kapitalbinding for fond for vurderingsforskjeller. Dette fondet vil i utvalgets forslag gjelde for egenkapitalmetoden og bruttometoden, og skal inneholde beløp som ikke kan deles ut til eierne. Bestemmelsen om kapitalbindingen hører ikke hjemme i regnskapsreglene og må følge av aksjeloven.

Overkurs ved emisjon

Etter gjeldende aksjelov og etter lovutkastet i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) skal «overkurs ved aksjetegning med fradrag for omkostninger i forbindelse med selskapsstiftelsen eller kapitalforhøyelse» avsettes til reservefondet. Etter direktivets oppstillingsplan skal slik overkurs avsettes til «II Overkurs ved emisjon».

Den ryddigste løsningen på dette problemet er å endre reglene for reservefondet slik at overkurs ikke lenger skal avsettes til reservefond. Denne løsningen ble valgt i Danmark ved implementering av fjerde direktiv, dog slik at reglene om anvendelse av overkurs var de samme som for reservefondet. Dansk aksjelov § 111 stk. 2 inneholder plikt til å avsette til overkursfond. Senere er for øvrig reservefondsordningen avviklet i Danmark. I aksjelovutkastet i Ot.prp. nr. 36 ville innføring av et skille mellom overkurs og reservefond best kunne gjøres ved en endring av § 3-10 første ledd, slik at egenkapital innskutt på aksjer skal regnskapsføres som aksjekapital «og i tilfelle som overkurs ved emisjon». Videre måtte § 3-2 nr. 3 utgå.

Presiseringen i § 3-2 nr. 3 om «fradrag for omkostninger i forbindelse med selskapsstiftelsen eller kapitalforhøyelse» bør bortfalle. I avsnitt 4.4.1. om stiftelsesutgifter mv. er det foreslått et tillegg til § 3-10 første ledd om at innskudd av egenkapital skal regnes netto etter fradrag for utgifter til stiftelse og kapitalforhøyelse. For øvrig er det i Ot.prp. nr. 36 foreslått at «vederlag for frittstående tegningsretter (...) med fradrag av omkostninger (...)» skal tillegges reservefondet. Utvalget mener at slikt vederlag må likestilles med overkurs ved emisjon, og at dette evt. må presiseres i § 3-10 første ledd.

Fond for vurderingsforskjeller

Bruken av «fond for verdsettingsdifferanser» er forklart under bestemmelsene i artikkel 33 om alternative vurderingsprinsipper til historisk kost. I artikkel 33 nr. 2 a heter det at når de alternative vurderingsprinsippene (f. eks. oppskrivning) blir anvendt, «skal differansen mellom den anvendte verdsettingsmetode og verdsetting i samsvar med den alminnelige regel fastsatt i artikkel 32, inngå under posten »fond for verdsettingsdifferanser« under »passiva«.» I samme artikkel bokstav c heter det om anvendelsen av fondet at «ingen del av fondet for verdsettingsdifferanser kan deles ut, verken direkte eller indirekte, med mindre den tilsvarer en merverdi som faktisk er realisert.» Utvalget har drøftet de alternative vurderingsprinsippene i avsnitt 2.3.9. og konkludert med at de ikke skal implementeres i norsk lov.

I bestemmelsene om egenkapitalmetoden i artikkel 59 nr. 6 b heter det at når resultatandelen «er høyere enn beløpet for allerede mottatt eller forfalt utbytte, skal differansen føres til en reserve som ikke kan utbetales til aksjeeierne.» I bestemmelsen om egenkapitalmetoden nevnes ikke fond for vurderingsforskjeller direkte, men systemet er likt som for oppskrivning. Jf. omtale i avsnitt 4.5.3..

Bestemmelser om bruttometoden finnes bare i syvende direktiv, som naturlig nok ikke inneholder selskapsrettslige regler. Utvalget har i avsnitt 4.5.4. foreslått at metoden skal kunne brukes i selskapsregnskapet for regnskapsføring av felles kontrollert virksomhet, men bare når den for det samme forholdet anvendes i et konsernregnskap. Ved bruk av bruttometoden i selskapsregnskapet må de selskapsrettslige mekanismer være de samme som for egenkapitalmetoden.

I Danmark har en valgt å forbeholde romertall III for oppskrivningsfond, under benevnelsen «opskrivningshenlæggelser». Resultatandel ved egenkapitalmetoden føres under «IV Reserver, nr. 4 andre reserver», mens det lovbestemte reservefondet var ført i nr. 1. Det kan bemerkes at Danmark på denne tiden ikke hadde en rekkefølge på egenkapitalelementene som korresponderte med graden av kapitalbinding. Ved lovendring i 1991 ble som nevnt det ordinære reservefondet avviklet.

Ved utvalgets forslag i § 5-8 om bruk av egenkapitalmetoden for vurdering av investering i tilknyttet selskap og datterselskap skal inntektsført resultatandel ut over utbytte avsettes til fond for vurderingsforskjeller. Denne størrelsen skal også kunne være negativ, slik at i år med større utbytte enn resultat reduseres fondet for vurderingsforskjeller tilsvarende. Fondet inneholder bare midlertidige forskjeller mellom inntektsføring etter to regnskapsprinsipper. Bestemmelser om kapitalbinding hører hjemme i aksjeloven og ikke i regnskapsloven. Holder en seg til forslaget i Ot.prp. nr. 36 (1993-94) ville kapitalbindingen følge uten ytterligere regler, etter som fondet for vurderingsforskjeller ikke inngår i generalbestemmelsen om utdeling fra aksjeselskaper i utkastet § 3-19. Utvalget ser derfor ikke behov for ytterligere bestemmelser om binding av fond for vurderingsforskjeller ut over forslaget i Ot.prp. nr. 36.

Avsetning til reservefond

Reglene om avsetning til reservefond blir uunngåelig påvirket ut over det som direkte følger av opprettelsen av en egen egenkapital-gruppe for overkurs. I lovutkastet i Ot.prp. nr. 36 definerer § 3-2 nr. 1 et tak for reservefondet som får betydning for plikten til å foreta avsetninger. Taket er at reservefondet sammen med selskapets aksjekapital og oppskrivningsfond tilsvarer selskapets gjeld. Etter nr. 2 utgjør 10 pst. av aksjekapital, reservefond og oppskrivningsfond en grense for hvor stort utbytte som kan deles ut uten ytterligere reservefondsavsetning. I begge disse bestemmelsene må overkurs legges til. Dessuten må oppskrivningsfondet ut, etter som det ikke vil eksistere lenger.

Det kan reises spørsmål om fond for vurderingsforskjeller skal tas inn i disse bestemmelsene med samme virkning som oppskrivningsfond i gjeldende lov. Det kan argumenteres for at de respektive regler om anvendelse gjør medtakelse av oppskrivningsfondet mer naturlig enn medtakelse av fond for vurderingsforskjeller. Blant annet kan oppskrivningsfondet i begrenset utstrekning brukes til dekning av kostnader (ved nedskrivning av anleggsmidler) og til fondsemisjon. Som egenkapitalelement må imidlertid resultatandeler ut over mottatt utbytte kunne anses som langt mindre vilkårlig enn vurderingsforskjeller oppstått ved oppskrivning. Slik inntekt vil jo være fremkommet ved anvendelse av lovgivningens ordinære regnskapsprinsipper i det tilknyttede selskapet. Reservefondsbestemmelsen ville derfor i alle fall ikke bli svekket ved at fond for vurderingsforskjeller kommer til erstatning for oppskrivningsfond. På denne bakgrunn vil utvalget foreslå at fond for vurderingsforskjeller medtas i § 3-2 nr. 1 og nr. 2.

Et vanskeligere spørsmål i tilknytning til reservefondsavsetningen gjelder beregningsgrunnlaget for overskuddsavsetningen i § 3-2 nr. 1. I aksjelovutkastet skal det foretas avsetning på «20 prosent av årsoverskudd...». I utvalgets forslag vil resultatandel ut over utbytte ved anvendelse av egenkapitalmetoden og bruttometoden inngå i årsoverskuddet. For denne delen av årsoverskuddet foretas det ut fra bestemmelsene i §§ 5-8 og 5-9 en avsetning til bundet fond på 100 pst. Dermed foreligger det en dobbelt kapitalbinding hvis ikke reglene endres. Et eksempel kan belyse dette. Et morselskap har et årsoverskudd på 100, som i sin helhet skriver seg fra resultatandel i datterselskap inntektsført etter egenkapitalmetoden. Morselskapet mottar ikke utbytte fra datterselskapet. I så fall skal det avsettes 100 til fond for vurderingsforskjeller. Men med uendrede regler skal det også avsettes 20 til reservefond. De samlede egenkapitalavsetninger blir dermed større enn årsoverskuddet.

Utvalget mener at dette forholdet skal løses ved at den delen av årsoverskuddet som skriver seg fra resultatandeler som det gjøres avsetning til fond for vurderingsforskjeller av, ikke bør inngå i beregningsgrunnlaget for reservefondsavsetningen. På dette grunnlaget foreslår utvalget at ordlyden i § 3-2 nr. 1 endres til «årsoverskuddet fratrukket inntektsført resultatandel ut over utbytte som nevnt regnskapsloven §§ 5-8 og 5-9».

For øvrig vil utvalget vise til forslag til endringer i aksjelovutkastet § 13-1, jf. avsnitt 2.4.2..

Anvendelse av reservefond og overkurs

Aksjelovutkastet § 3-3 har regler om anvendelse av reservefondet. Det kan reises spørsmål om disse bør få anvendelse på overkurs ved emisjon, som etter gjeldende bestemmelse er en del av reservefondet. Dersom de samme reglene skal gjøres gjeldende for overkurs, må bestemmelsen i § 3-3 lyde: «Reservefond og overkurs ved emisjon kan bare anvendes til...». Etter utvalgets syn bør en imidlertid her ta skrittet fullt ut og behandle innskutt og opptjent egenkapital forskjellig, jf. de prinsipielle synspunkter på dette i avsnitt 2.4.2.. Innbetalt overkurs bør selskapsrettslig sidestilles med aksjekapital. Det bør følgelig ikke være adgang til å dekke underskudd mot innbetalt overskudd. Det kan imidlertid være hensiktsmessig å beholde muligheten for fondsemisjon, slik at denne kapitalen kan disponeres på samme måte som aksjekapital. Utvalget tilrår på denne bakgrunn at aksjelovutkastet § 3-3 ikke endres selv om innholdet av reservefondsbegrepet endres. Det bør gis et tillegg til aksjelovutkastet § 11-18 om at overkurs ved emisjon m.m. kan anvendes til fondsemisjon.

7.6 Bestemmelser om poster i resultatregnskap og balanse

7.6.1 Oversikt

Direktivets del 6 heter «særlige bestemmelser for visse poster i resultatregnskapet», og består av tre artikler. Artikkel 28 er en bestemmelse om innholdet i «nettoomsetning», som utvalget har valgt å benevne «salgsinntekter». Denne artikkelen er drøftet i avsnitt 7.6.2. nedenfor. Artikkel 29 omhandler skillet mellom ordinære og ekstraordinære resultatkomponenter. Artikkelen har ikke selvstendig innhold utover å påby opplysning i note. Notekravet er omtalt i kapittel 8, mens klassifikasjonsspørsmålet er drøftet i avsnitt 7.6.3. nedenfor. Artikkel 30 tillater at skatt på ordinært resultat og skatt på ekstraordinært resultat oppføres under ett. Utvalget har valgt ikke å nytte den opsjonen, og ser ikke behov for en drøfting av dette standpunktet.

Direktivets del 4 heter «Særlige bestemmelser for visse poster i balansen», og består av syv artikler. I likhet med de tilsvarende artiklene for resultatregnskapet dreier disse artiklene seg om både klassifikasjon og spesifikasjon, og i enkelte tilfelle også om notekrav.

Artikkel 15 er bygget opp som en spesifikasjonsbestemmelse for anleggsmidler, men har et innhold utover det som gjelder spesifikasjon. Nr. 1 og nr. 2 gir kriterier for klassifisering av eiendeler i anleggsmidler og omløpsmidler. Klassifisering er drøftet i avsnitt 4.2.2. under vurderingsreglene. Nr. 3 bokstav a angir at endringer på poster under anleggsmidler skal opplyses, enten ved spesifikasjon i balansen eller i note. Dette er drøftet under anleggsnoten i kapittel 8. Nr. 3 bokstav b gir adgang til en forenklet beregning av anskaffelseskostnad, når en korrekt beregning vil være urimelig kostbar. Denne bestemmelsen anses å være uten praktisk betydning og blir ikke drøftet ytterligere i det følgende. Nr. 3 bokstav c gjelder i tilfelle de alternative vurderingsreglene for anleggsmidler i artikkel 33 blir anvendt. Dette er ikke aktuelt i utvalgets forslag, jf. avsnitt 2.3.9.. Nr. 4 gjelder ved balanseføring av stiftelseskostnader. Heller ikke dette er aktuelt i utvalgets forslag, jf. avsnitt 4.4.1..

Direktivet krever ikke utskilling av leasede eiendeler i spesifikasjonsbestemmelsene for anleggsmidler. Denne problemstillingen kan drøftes i forbindelse med oppstillingsplanen. Dette er gjort i avsnitt 7.6.4..

Artikkel 16 lyder: «Rettigheter til fast eiendom og andre lignende rettigheter definert i nasjonal lovgivning skal oppføres under posten «bygninger og annen fast eiendom».» Det antas at siktemålet med denne bestemmelsen er at rettigheter til fast eiendom ikke skal regnes som en immateriell eiendel. Bestemmelsen er ikke tatt med i dansk årsregnskabslov, og antas overflødig.

Artikkel 17 definerer hva som menes med «kapitalinteresse» i direktivet. Utvalget har valgt å gi en strammere definisjon og erstatte «kapitalinteresse» med «tilknyttet selskap» i oppstillingsplanen og i bestemmelsen om egenkapitalmetoden, slik direktivet gir adgang til. Dette er det redegjort for i avsnitt 4.5.3..

Artikkel 18 gjelder tidsavgrensede eiendelsposter. Artikkelen har en parallell i artikkel 21 som gjelder tidsavgrensede gjeldsposter. De to artiklene er drøftet i avsnitt 2.3.7..

Artikkel 19 lyder: «Verdijusteringer skal omfatte alle justeringer der hensikten er å ta hensyn til de enkelte aktivas verdiforringelse fastsatt på balansedagen, enten verdiforringelsen er endelig eller ikke.» I direktivet brukes uttrykket verdijustering som et samlebegrep på avskrivning, nedskrivning, reversering og oppskrivning, jf. omtalen av de generelle vurderingsreglene i avsnitt 4.3.. Artikkel 19 må derfor være en periodiseringsregel, som også virker overflødig.

Artikkel 20 gjelder avsetninger. Nr. 1 er en bestemmelse om pliktige avsetninger. Nr. 2 er en bestemmelse om mulige avsetninger i tillegg til nr. 1. Nr. 3 er en bestemmelse om at avsetningene skal føres brutto. Artikkelen er drøftet i avsnitt 2.3.7.. Blant avsetninger som omfattes av artikkel 20, er det to som spesielt er nevnt i oppstillingsplanen: avsetninger til pensjoner og avsetninger til skatt. I avsnitt 7.6.5. nedenfor er det gjort nærmere rede for regnskapsføring av pensjonsforpliktelser. Regnskapsføring av skatt er omtalt under de spesielle vurderingsreglene i avsnitt 4.4.6..

7.6.2 Salgsinntekter

Artikkel 28 lyder:

«Nettoomsetningen skal omfatte beløp som skriver seg fra varesalg og tjenesteytelser innenfor rammen av selskapets ordinære virksomhet etter fradrag for rabatter ved salg og merverdiavgift og andre skatter og avgifter direkte knyttet til omsetningen.»

Uttrykket «omsetning» ble forlatt i norsk regnskapslovgivning med aksjeloven i 1976. I aksjeloven § 11-5 post 1.1 brukes uttrykket «driftsinntekter (brutto)», som forutsetningsvis skal ha samme meningsinnhold. Utvalget har i utkastet foreslått uttrykket «salgsinntekter» for å unngå sammenblanding med «andre driftsinntekter». Selv om salgsinntekter kan gi assosiasjoner til varesalg, skal det her forstås å innbefatte ethvert salg av varer og tjenester.

Om post 1.1 heter det i merknadene i Ot.prp. nr. 19 (1974-75) at den «forutsettes ikke å skulle omfatte merverdiavgift, rabatter o.l. Derimot skal frakt, assuranse og andre salgskostnader ikke fratrekkes». Kravene i aksjeloven av 1976 var en skjerpelse av kravene i aksjeloven av 1957, hvor det var tilstrekkelig at selskapet anga nettoresultatet av selskapets ordinære virksomhet. Dersom det kunne «skje uten skade for selskapet», hadde styret plikt til å gi opplysning om bruttoomsetningen.

At salgsinntekter stammer fra ordinært salg av varer og tjenester, behøver ikke presiseres i loven. At rabatter skal fratrekkes følger direkte av prinsipper for måling av transaksjonsvederlag, se også drøftelse av slike spørsmål i avsnitt 2.4.1. og 2.4.3. Derimot kan det være en hensiktsmessig presisering at salgsinntekter ikke skal omfatte skatter og avgifter direkte knyttet til salget.

Utvalget foreslår at artikkel 28 implementeres med en presisering om at salgsinntekter ikke omfatter skatter og avgifter direkte knyttet til salget.

7.6.3 Ekstraordinære poster

Etter artikkel 29 nr. 1 skal inntekter og kostnader som ikke er en del av den ordinære virksomheten, vises som ekstraordinære inntekter og kostnader. Artikkelen inneholder ikke kriterier for skillet mellom ordinært og ekstraordinært. Den fremstår derfor som en overflødig merknad til oppstillingsplanen.

I følge oppstillingsplanen for resultatregnskapet i aksjeloven § 11-5 skal ekstraordinære inntekter og kostnader skilles ut som egen gruppe. Plikt til å vise resultat før ekstraordinære inntekter og kostnader ble innført ved lovendring i 1984. Regnskapslovgivningen inneholder ingen definisjon av ekstraordinære poster. Lovforarbeidene inneholder heller ingen drøftelse av kriterier for klassifisering.

Selve oppstillingsplanen spesifiserer vinning og tap ved avgang og nødvendig nedskrivning av anleggsmidler som ekstraordinære poster. Andre ekstraordinære inntekter og kostnader skal spesifiseres etter sin art. Det er ulike fortolkninger av spesifikasjonsbestemmelsen for anleggsmidler. Et nyere og stadig mer utbredt syn er at denne spesifikasjonsbestemmelsen ikke er til hinder for at vinning og tap ved avgang og nødvendig nedskrivning av anleggsmidler kan være ordinære poster. Dette synet fremkommer i den foreløpige standarden om ekstraordinære inntekter og kostnader som NRS utarbeidet høsten 1989. NRS har likevel uttalt at loven bør endres til bare å spesifisere ekstraordinære inntekter og ekstraordinære kostnader. Etter utvalgets syn er det ikke heldig med en spesifikasjon av ekstraordinære poster som en nå har i oppstillingsplanen i aksjeloven.

Vurderingen av om en post er ekstraordinær, er avhengig av den tidshorisonten som anvendes. I forhold til den ene perioden som årsregnskapet omfatter, vil en rekke poster som vedrører andre perioder, kunne betraktes som ekstraordinære. Konsekvensen er at flere poster som over selskapets levetid har klar sammenheng med den ordinære virksomheten, vil bli klassifisert som ekstraordinære, og det ordinære resultatet over tid kan bli misvisende. Den foreløpige regnskapsstandarden fra NRS legger til grunn en langsiktig betraktning og en restriktiv holdning ved klassifisering av poster som ekstraordinære.

For at en post skal kunne klassifiseres som ekstraordinær må samtlige av følgende kriterier være oppfylt. Uvanlig:Den underliggende transaksjonen eller hendelsen må ikke ha sammenheng med den ordinære virksomheten, eller posten kan ligge innenfor den ordinære virksomheten, men skyldes en helt unormal forretningsrisiko. Uregelmessig:Transaksjonen eller hendelsen er av en slik type at den ikke kan forventes å inntreffe ofte eller regelmessig. Vesentlig:Posten må være vesentlig i forhold til selskapets virksomhet.

I en artikkel i Revisjon og Regnskap 4/90 kommenterer Atle Johnsen de tre kriteriene som er nevnt ovenfor. Det heter der:

«Det første kriteriet, uvanlig, kan trenge en nærmere forklaring. Transaksjonen eller hendelsen må være unormal eller betydelig forskjellig fra de ordinære aktivitetene i foretaket. En hendelse som faller innenfor den ordinære virksomheten kan likevel være uvanlig dersom den skyldes en helt unormal forretningsrisiko.(...)

Standarden presiserer at tap som det er vanlig å forsikre seg mot i en bransje, er normal forretningsrisiko. Kostnader eller tap kan ikke bli ekstraordinære fordi foretaket velger å ikke forsikre seg. Dette betyr igjen at et foretak som forsikrer seg, vil klassifisere vinning eller tap ved et eventuelt forsikringsoppgjør som ordinær post.

Kriteriene uvanlig og uregelmessig må vurderes med utgangspunkt i foretakets spesifikke forhold, dvs. både foretaket og miljøet det opererer i. Et velkjent eksempel fra amerikansk regnskapslitteratur er at skader fra jordskjelv kan være ordinære driftskostnader i California.

Vesentlighetskriteriet er ikke forsøkt presisert i standarden. (...) I det foreliggende klassifiseringsspørsmålet bør det likevel presiseres at inntekten eller kostnaden må være vesentlig i forhold til det ordinære resultat i perioden eller over tid, dvs. vesentlig i forhold til prediksjonsgrunnlaget for foretakets inntjeningsevne.»

Utvalget slutter seg til disse presiseringene av kriteriene.

På konsernnivå kan klassifiseringen bli forskjellig fra det enkelte konsernselskaps klassifisering. Det avgjørende er hva som er ekstraordinært når konsernselskapene betraktes som en økonomisk enhet.

Den foreløpige standarden fra NRS har et innhold nært opp til internasjonale standarder og praksis. Etter amerikanske prinsipper (APB 30) og internasjonale regnskapsstandarder (IAS 8) stilles det strenge krav til en post for at den skal kunne klassifiseres som ekstraordinær. Den skal både være av uvanlig natur og forventes å forekomme sjelden eller uregelmessig.

Standarden drøfter særskilt spørsmålet om korrigering av feil fra tidligere regnskapsperioder og virkning av endring av regnskapsprinsipp kan føres som ekstraordinære poster. Korrigering av tidligere års poster som skyldes feil eller utelatelser skal i følge standarden resultatføres. Når korrigeringene er vesentlige skal de klassifiseres som ekstraordinære. Virkning av endring av regnskapsprinsipp skal også normalt klassifiseres som ekstraordinære og resultatføres. Kun virkning av prinsippendringer som er en grunnleggende regnskapsreform skal føres direkte mot egenkapitalen.

I kapittel 2 om grunnleggende regnskapsprinsipper har utvalget foreslått et mer omfattende unntak fra kongruensprinsippet, slik at også korrigering av feil og virkning av alminnelige prinsippendringer føres mot egenkapitalen, jf. også lovutkastet § 4-7. Utvalgets løsning avviker fra standarden på dette punkt. Forslaget er i samsvar med IAS.

Utvalgets konklusjon om ekstraordinære poster

Kravet om å skille mellom ordinære og ekstraordinære poster fremgår av selve resultatoppstillingen. Artikkel 29 nr. 1 har derfor ikke noe selvstendig innhold som må implementeres. Kriteriene for å skille mellom ordinære og ekstraordinære poster bør utvikles gjennom god regnskapsskikk. Foreløpig standard fra NRS bør i dag legges til grunn for dette.

7.6.4 Nærmere om regnskapsføring av leasing

På 70- og 80-tallet var det en stor vekst i bruk av leasingkontrakter, uten at leasingkontraktene ble reflektert i foretakenes balanse. Dette førte til at regnskapene ofte ble misvisende i forhold til de underliggende økonomiske realiteter. I enkelte land ble det gitt egne regler om den regnskapsmessige behandling av leasingkontrakter.

Leasing er ikke direkte regulert i norsk regnskapslovgivning, men i GRS 17 er det gitt en anbefaling for regnskapsføring av leasingavtaler. GRS 17 er basert på et skille mellom finansiell og operasjonell leasing i samsvar med internasjonale standarder. En leasingavtale som overfører til bruker det vesentligste av risiko og fordeler forbundet med å eie driftsmidler, er en finansieringsavtale, kalt finansiell leasing. Brukeren har her den kontinuerlige økonomiske interessen i driftsmidlet selv om ikke eiendomsretten overføres. Alle andre former for leasing er å anse som operasjonell leasing eller leie. En leasingavtale anses etter GRS 17 normalt å være finansiell når ett av følgende kriterier er oppfyllt:

• Avtaleperioden dekker den vesentligste del av driftsmidlets antatte gjenværende levetid, vanligvis 75 pst. eller mer.

• Nåverdien ved begynnelsen av leasingperioden av minimumsbetalingen til leasingselskapet inklusive eventuell forskuddsbetaling, tilsvarer praktisk talt hele driftsmidlets anskaffelseskost på dette tidspunkt, vanligvis 90 pst. eller mer. Nåverdien beregnes ved å bruke kontraktens effektive rente.

• Brukeren har rett til å overta det leasede driftsmidlet til en pris som ligger vesentlig under markedsverdi.

• Driftsmidlet er inkorporert i brukers bygg/anlegg på en slik måte at demonteringskostnadene overstiger salgsverdien etter demontering.

• Andre forhold gjør det overveiende sannsynlig at brukeren vil overta det leasede driftsmidlet i løpet av avtaleperioden eller senere.

En leasingavtale som er finansiell, skal regnskapsmessig anses som kjøp av et anleggsmiddel finansiert ved leasingavtalen. En leasingavtale som er operasjonell, skal regnskapsmessig anses som et vanlig leieforhold.

I Regnskapsrådets uttalelse, datert 1. desember 1989, om GRS 17 heter det:

«Regnskapsrådet gir sin tilslutning til prinsippene i anbefalingen til god regnskapsskikk fra NSRF. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av finansiell leasing er etter Regnskapsrådets vurdering ikke i strid med vurderings- eller spesifikasjonsreglene i regnskapslovgivningen. Denne behandlingen er det også tatt hensyn til i Bankinspeksjonens (Kredittilsynet) rundskriv nr. 15/79.

Rådet er kjent med at anbefalingen allerede praktiseres i enkelte norske regnskaper, spesielt for betydelige anskaffelser i større selskaper. Tilsvarende regler praktiseres også internasjonalt, og utviklingen går i retning av at flere land vurderer å ta slike regler i bruk, jf. publikasjon fra FEE om regnskapsutviklingen i EF (Technical Papers 1989). Lignende vurderinger har også gjennom flere år blitt lagt til grunn skattemessig (jfr. Lignings-ABC).

Ulik praksis gjør det likevel ønskelig med klarere retningslinjer for grensedragning mellom finansiell og operasjonell leasing.»

Praksis i Norge har etter Regnskapsrådets uttalelse i stigende grad rettet seg inn mot denne anbefalingen. Dette gjelder spesielt større selskaper og børsnoterte foretak, men også andre selskaper anvender GRS 17 for nye og vesentlige leiekontrakter.

Direktivene har ikke egne bestemmelser om leasing. Både IAS samt amerikanske og britiske regnskapsstandarder legger til grunn et skille mellom finansielle og operasjonelle leasingkontrakter. Leasingavtalen klassifiseres som finansiell hvis det vesentlige av risiko og fordeler ved å være eier går over til leietaker. Alle andre leasingavtaler klassifiseres som operasjonell leasing. De utenlandske standardene inneholder på samme måte som GRS 17 i Norge operasjonelle kriterier for å skille mellom de ulike leasingkontraktene.

Et regnskapsmessig skille mellom finansielle og operasjonelle avtaler kan begrunnes ut fra brukernes informasjonsbehov. Det er ikke nødvendig med en spesifikk lovbestemmelse om dette, da løsningen følger av grunnleggende prinsipper og en gjennomskjæringsbetraktning til økonomiske realiteter. Ved finansiell leasing skal en eiendel og den korresponderende forpliktelse vises i leietakers balanse og vurderes i samsvar med generelle vurderingsregler. For operasjonell leasing skal leien resultatføres etter en fornuftig plan som tilsvarer fordelen ved å bruke eiendelen.

Kriteriene for å skille mellom finansiell og operasjonell leasing er imidlertid kontroversielle, og det har vært reist innvendinger mot enkelte av de operasjonaliseringer som er gjort i regnskapsstandarder. Slike innvendinger er dels av prinsipiell karakter (ulik behandling av leasing i forhold til andre kontrakter), og dels av praktisk karakter (kriteriene motiverer til spesielle tilpasninger). Også i de land som har vært foregangsland for regnskaper basert på et skille mellom finansiell og operasjonell leasing, har det blitt reist spørsmål om det ikke prinsipielt sett ville vært en bedre løsning å ha en generell plikt til å balanseføre kontrakter uavhengig av skillet finansiell og operasjonell leasing. Utvalget kjenner imidlertid ikke til at det i noe land er generell plikt til å balanseføre kontrakter. Det er også uklart om en generell plikt til å balanseføre kontrakter er forenlig med direktivet.

Såvel de internasjonale regnskapsstandardene som GRS 17 er blitt til under rammebetingelser der bl.a. skattereglene i stor utstrekning favoriserte det å ha formell eiendomsrett til leasinggjenstanden. I Norge har det i løpet av de siste 10 år, og senest ved skattereformen, funnet sted en gradvis innstramming av skattereglene på dette punkt. Innstrammingen har dels blitt gjennomført ved nedsettelse av marginalskattesatsen og dels ved at de skattemessige avskrivningssatsene har blitt vesentlig redusert. Endrede rammebetingelser kan ha påvirket prisingen av leasingkontrakter i Norge, og det er ikke utelukket at økt skattebelastning på utleier kan ha medført at mange kontrakter derved har fått et noe mer operasjonelt preg.

Utvalget anbefaler at skillet mellom finansiell og operasjonell leasing trekkes opp ved utvikling av god regnskapsskikk. Av hensyn til regnskapsbrukerne bør leasede eiendeler og tilhørende gjeldsforpliktelse skilles fra de eiendeler leietaker selv eier. De finansielle leasingkontraktene bør av denne grunn vises som egne poster i balansen når de er vesentlige. Heller ikke på dette punkt er det behov for en egen lovbestemmelse. Plikten til slik presentasjon følger av den generelle bestemmelsen om oppdeling og sammenslåing av poster i lovutkastet § 6-5, jf. drøftelse i avsnitt 7.2.4. ovenfor.

Et særlig hensyn ved regnskapsregler om leasing er hensynet til praktiserbarhet for små foretak. Det er imidlertid neppe praktisk å ha et skille mellom operasjonell og finansiell leasing som avhenger av leietakerens størrelse. Utvalget har i stedet valgt å foreslå at små foretak kan kostnadsføre leasing. Det er foreslått en egen vurderingsregel om dette, jf. avsnitt 4.6.. Forslaget ble også fremmet i NOU 1993:2. Vesentlige leiekontrakter som ikke er balanseført skal opplyses i note, jf. § 7-11 og merknadene til denne. Denne opplysningsplikten er ment å gjelde også små foretak.

For øvrig legges det opp til et utvidet notekrav for balanseførte leieavtaler i § 7-12 som ikke skal gjelde små foretak. Se også omtale i kapittel 8.

7.6.5. Nærmere om regnskapsføring av pensjoner. EU-direktivet. Etter oppstillingsplanen vises pensjonsforpliktelser som «avsetning for pensjonsforpliktelser og lignende forpliktelser». Bestemmelsen i artikkel 31 nr. 1 c bb, om at «det skal tas hensyn til alle forventede forpliktelser og mulige tap oppstått i løpet av regnskapsåret eller i et tidligere regnskapsår (...)», og bestemmelsene i artikkel 20 nr. 1 om at «avsetninger til forpliktelser og kostnader skal dekke tap eller gjeld som er klart definert etter sin art og som på balansedagen anses som sannsynlig eller sikker (...)» tyder på at det er plikt til å føre pensjonsforpliktelsene under denne posten i balansen. Etter artikkel 43 nr. 1 (7) skal det imidlertid gis noteopplysning om «det samlede beløp for de økonomiske forpliktelser som ikke er oppført i balansen (...). Pensjonsforpliktelser (...) skal oppføres særskilt.»

I en publikasjon utgitt av Kommisjonen («The accounting harmonization in the European Communities. Problems of applying the Fourth Directive on the annual accounts of limited companies.») heter det om dette:

«There appears to be a glaring contradiction in the directive concerning the disclosure of provisions for pensions.

According to the balance sheet layout in the Directive, provisions for pensions have to be shown on the liabilities side of the balance sheet in a sub-item of the item «Provisions for liabilities and charges» entitled «Provisions for pensions and similar obligations» (Article 9, item B.1 and Article 10, item J.1). In the list of information to be provided in the notes on the accounts the amount of any commitments concerning pensions again appears (Article 43 (1) (7)). This apparent contradiction is the result of a compromise referred to in a statement entered in the minutes of the Council meeting at which the Directive was adopted. In the statement, the Council and the Commission indicated that the Directive leaves Member States free to decide either that the full amount of pension commitments should appear as a liability or that companies may choose between showing it in that way in the balance sheet or disclosing the amount in the notes on the accounts. In the Committee's view, the Directive does not permit Member States to go beyond that choice by prohibiting companies from showing pension commitments on the liabilities side of the balance sheet. Such a prohibition would run counter to the basic principle of providing a true and fair view and to recent developments concerning the accounting aspects of pension commitments.»

Utvalget legger dermed til grunn at nasjonal myndighet kan påby balanseføring av pensjonsforpliktelser.

Det ser ut til at det i medlemslandene er ulik praksis med hensyn til å avsette for pensjonsforpliktelser. FEE (Féderation des Experts Comptables Européens) anfører i undersøkelsen «European Survey og Published Financial Statements in the Context of the Fourth Directive» (1989) at direktivet ikke setter krav om noe spesielt metodevalg for å bestemme pensjonsforpliktelsene. Bortsett fra i Nederland og Tyskland har heller ikke nasjonal lovgivning i EU-landene bestemmelser om slikt metodevalg.

Etter britisk lovgivning vises pensjonsforpliktelser i balansen under avsetning for pensjonsforpliktelser og lignende forpliktelser. Behandling av pensjonskostnader er regulert i SSAP 24. I den britiske standarden skilles det mellom ytelses- og tilskuddsplaner. Ved beregning av pensjonsforpliktelser skal det tas hensyn til fremtidig lønnsvekst frem til pensjonstidspunktet. Det forutsettes at man ved beregning av pensjonsforpliktelsen legger et langsiktig syn til grunn, og at man således benytter samme metode konsistent over tid. Pensjonsmidler vurderes til markedsverdi eller tilsvarende. Virkning av endring i pensjonsplaner og endring i økonomiske og aktuarmessige forutsetninger fordeles normalt over de ansattes gjenværende opptjeningstid.

Etter dansk lovgivning vises pensjonsforpliktelser i balansen under avsetning for pensjonsforpliktelser og lignende forpliktelser, men alternativet noteopplysning er også tillatt.

Norsk lovgivning og god regnskapsskikk

Etter oppstillingsplan for balansen i aksjeloven § 11-6 kan den kapitaliserte verdi av selskapets pensjonsforpliktelser medtas under langsiktig gjeld. Balanseføring er ikke obligatorisk. I følge forarbeidene omfatter bestemmelsen bare direkte pensjonsforpliktelser. Lovgivningen er imidlertid ikke til hinder for at også forsikrede pensjonsforpliktelser innarbeides i resultatregnskap og balanse. Etter oppstillingsplan for resultatregnskapet i aksjeloven § 11-5 skal pensjonskostnadene vises som driftskostnader sammen med lønnskostnadene.

Foreløpig norsk regnskapsstandard om pensjonskostnader skiller mellom tilskuddsplaner og ytelsesplaner. Ved tilskuddsplaner er pensjonspremien periodens pensjonskostnad. Ved ytelsesplaner skal forsikrede pensjonsforpliktelser behandles som pensjonsforpliktelser og innbetalte pensjonspremier behandles som investering i pensjonsmidler. Direkte og forsikrede ytelsesplaner vurderes til nåverdien av de fremtidige pensjonsytelsene som er opptjent på balansedagen. Forventet fremtidig lønnsvekst hensyntas ved beregningen. Pensjonsmidler vurderes til virkelig verdi. Virkningen av endringer i pensjonsplaner og endringer i økonomiske og aktuarmessige forutsetninger fordeles over gjenværende opptjeningstid.

Det er i Norge varierende praksis for behandling av pensjonskostnader. Enkelte selskaper medtar kun premiefond og direkte pensjonsforpliktelser som noteopplysning. Andre selskaper medtar bare premiefond i balansen, mens de direkte pensjonsforpliktelser vises i note. Etterhvert har det blitt mer vanlig å vise både premiefond og direkte pensjonsforpliktelser i balansen.

Prinsipiell drøftelse

Den regnskapsmessige behandlingen av pensjonskostnader skiller mellom tilskuddsplaner og ytelsesplaner. Ved tilskuddsplaner vil selskapets forpliktelse være å yte tilskudd av en nærmere avtalt størrelse. Selskapets forpliktelse vil være innfridd ved tilskuddsbetalingen, og selskapets pensjonskostnad er normalt lik periodens tilskudd. Tilskuddsplaner reiser derfor ikke regnskapsmessige metodeproblemer.

Ved ytelsesplaner påtar selskapet seg en forpliktelse om å yte pensjon av en nærmere avtalt størrelse. Forpliktelsen til å yte pensjon er, på samme måte som f.eks. lønn, en motytelse for de ansattes arbeidsinnsats. For selskapet påløper således pensjonskostnadene samtidig med lønnskostnadene. Når selskapets pensjonsordning er i form av ytelsesplan, må forpliktelsen beregnes og balanseføres, og periodens pensjonskostnad beregnes og kostnadsføres.

Pensjonsforpliktelsen måles som den diskonterte verdi (nåverdien) av de estimerte fremtidige pensjonsytelser som er opptjent på balansedagen. Fremtidige pensjonsytelser er som oftest en funksjon av arbeidstakerens nominelle sluttlønn. Ved estimering av ytelsene må det tas hensyn til reguleringer, avtaleverk og antatt opptjeningsgrad.

Den lange perioden fra forpliktelsen påløper til utbetaling finner sted er et særtrekk ved pensjoner. Tidsavstanden øker usikkerheten ved måling av forpliktelsen i forhold til andre langsiktige forpliktelser. Dette gjelder bl.a. demografiske faktorer, antagelser om lønnsreguleringer og antagelser om frivillig avgang. Valg av diskonteringsfaktor vil ha stor betydning for nåverdiberegningen. Ved valg av diskonteringsfaktor skal det tas utgangspunkt i den langsiktige risikofrie renten.

Etter regnskapsstandarden er det netto pensjonsforpliktelse som skal balanseføres. Netto pensjonsforpliktelse ved regnskapsperiodens utløp er differansen mellom verdien av pensjonsforpliktelsen og verdien av pensjonsmidler som er avsatt for betaling av ytelsene. Pensjonsmidlene vurderes til virkelig verdi. Dersom verdien av pensjonsmidlene er større enn verdien av pensjonsforpliktelsene, er det overfinansiering. Dersom pensjonsnmidlene kan omdisponeres eller anvendes til annet enn dekning av de allerede opptjente rettigheter, kan en overfinansiering oppføres som en eiendel i balansen. Dekning av rettigheter som vil bli opparbeidet etter balansedagen, er eksempel på en slik anvendelse.

Periodens pensjonskostnad er i følge standarden lik endring i netto pensjonsforpliktelse fra begynnelsen av perioden til slutten av perioden. Pensjonskostnaden har dermed tre komponenter: nåverdien av årets pensjonsopptjening, rentekostnad på pensjonsforpliktelsen ved periodens begynnelse, og avkastning på pensjonsmidlene.

Etter utvalgets vurdering følger plikten til å regnskapsføre pensjonsforpliktelser og pensjonskostnader av grunnleggende regnskapsprinsipper. Ved ikke å gi særregler om dette er utgangspunktet at pensjonsforpliktelser og pensjonskostnader skal regnskapsføres. Å videreføre gjeldende valgfrihet mellom regnskapsføring og tilleggsopplysning er ikke ønskelig. Et selskap som ser seg i stand til å påta seg pensjonsytelser overfor arbeidstakerne, bør også være i stand til å redegjøre for hva ytelsene koster.

Det er imidlertid behov for en spesifikasjonsbestemmelse til oppstillingsplanen. Utvalget går inn for at pensjonsforpliktelse skal vises netto balansen, slik også standarden har lagt opp til. Pensjonskostnaden beregnes netto og inngå i lønnskostnader.

Utvalget har kommet til at små foretak bør ha adgang til unnlate balanseføring av pensjonsforpliktelse som er forsikret. I så fall skal premien anses som pensjonskostnad. Forslaget er identisk med det som ble fremmet i NOU 1993:2. Det vises til omtale i avsnitt 4.6..

Utvalgets konklusjon om pensjoner

Utvalget foreslår flg. bestemmelse om pensjoner under lovkapittelet om oppstillingsplan: «Pensjonsforpliktelse er differansen mellom verdien av opptjente pensjonsrettigheter og verdien av pensjonsmidler avsatt til dekning av rettighetene.»

7.7 Oppstillingsplan for konsern

Etter artikkel 17 nr. 1 i syvende direktiv skal oppstillingsplanen for konsernets resultatregnskap og balanse følge reglene i fjerde direktiv. Det skal tas hensyn til eventuelle «nødvendige endringer som følger av de særlige forhold som gjør seg gjeldende for konsoliderte regnskaper sammenlignet med årsregnskaper». Etter artikkel 17 nr. 2 kan en medlemsstat tillate at varebeholdninger slås sammen i det konsoliderte regnskap, dersom særskilte omstendigheter ellers ville medføre uforholdsmessig store kostnader ved den spesifisering som er krevet etter reglene i fjerde direktiv.

Aksjeloven § 11-13 annet ledd, annet punktum, inneholder et krav om at bestemmelsene om oppstillingsplaner skal anvendes tilsvarende så langt de passer. Når det gjelder varebeholdningen spesielt skal denne etter oppstillingsplanen for balansen spesifiseres i lager av råvarer og innkjøpte halvfabrikata, lager av varer under tilvirkning og lager av varer beregnet for videresalg og ferdig tilvirkede varer. Utviklingen av god regnskapsskikk har ført til en praksis hvor det er vanlig å vise varebeholdningen som en sum og foreta spesifiseringen i noter. Unntaksregelen, artikkel 17 nr. 2, antas å ha begrenset betydning i praksis og anses derfor unødvendig.

Danmark har ikke gitt særregler om oppstillingsplan for konsernregnskapet. I Storbritannia er det derimot gitt egne regler for hvordan poster som er spesielle for konsernregnskapet, skal inngå i oppstillingsplanen. Unntaksbestemmelsen i 17 nr. 2 gjelder i Storbritannia. Danmark tillater imidlertid ikke at varebeholdningen presenteres uten spesifisering.

Bestemmelsene i fjerde direktiv om presentasjonen av egenkapitalen i selskapsregnskapet tar utgangspunkt i selskapsrettslige kriterier og er ikke direkte anvendbare for konsern. Etter direktivets unntaksbestemmelse i artikkel 17 nr. 1 kan det foreslås endringer i oppstillingsplanene for konsernregnskapet når særlige forhold tilsier dette. Utvalget går inn for at konsernets egenkapital spesifiseres etter kilde, dvs. som innskutt og opptjent egenkapital.

Spesifikasjon av minoritetsinteresser er regulert i artiklene 21 og 23 i syvende direktiv, som bare krever at postene skal vises separat. Utvalget mener at minoritetsinteressene skal føres opp som en egen post under egenkapital i konsernbalansen. Spesifikasjonen av minoritetsinteressenes resultatandel kan i resultatregnskapet foretas på to måter. Resultat før fradrag av minoritetsinteressenes resultat, minoritetsinteressenes resultat og resultat etter fradrag av minoritetsinteressenes resultat kan vises som egne linjer i resultatregnskapet. Alternativt kan konsernets resultat vises som en siste linje i resultatregnskapet, mens fordelingen på minoritetsinteressene og morselskapets aksjeeiere angis i en egen spesifikasjon etter årsresultatet. Utvalget går inn for den siste løsningen.

7.8 Regler om regnskapsoppstilling for små selskaper

Etter artikkel 27 kan det fastsettes en kortere oppstillingsplan for resultatregnskapet for små selskaper ved at de første 5 linjene i artikkel 23 slås sammen til én linje. Omsatt til utvalgets forslag ville dette gjelde linje 1 og 2. En slik forenkling har ikke noe for seg og foreslås ikke implementert.

Selv om det ikke eksplisitt fremgår av direktivet, må en anta at det for adgangen til sammenslåing etter artikkel 27 ikke gjelder en noteopplysningsplikt som for annen sammenslåing etter artikkel 4. Forenklingsmulighetene i artikkel 27 kan derfor få indirekte virkning for omfanget av noteopplysninger fra små selskaper. Dette er i lovutkastet benyttet ved at små selskaper ikke avkreves noteopplysning om varelager.

Etter artikkel 11 kan oppstillingsplanen for små selskaper forenkles, ved at arabertallsnivået sløyfes. Dette muliggjør en vesentlig forkorting. I utvalgets forslag er det 23 linjer som i så fall bortfaller for eiendeler, slik at det kun blir de 7 linjene på romertallsnivå tilbake. På gjeldssiden kan tilsvarende 15 linjer forsvinne, slik at det blir 3 tilbake. Egenkapitalen måtte få samme oppstilling som for store foretak, bortsett fra at fond for vurderingsforskjeller, som bare anvendes for egenkapitalmetoden og bruttometoden, ville blitt en tom mengde for de små foretakene som ikke anvender disse metodene.

Utvalget legger likevel opp til at forenklingsreglene for balansen i artikkel 11 ikke blir implementert. Det er liten mulighet for at en så forkortet balanse blir akseptert av f.eks. långivere, og dermed kan dette vise seg å være en fiktiv forenkling. Dessuten må det aller meste av spesifikasjonen i den ordinære oppstillingsplanen fremskaffes til næringsoppgaven. Også dette trekker i retning av liten forenklingsgevinst ved et slikt forslag.

Utvalgets forslag til forenklingsregler for små foretak i tilknytning til regnskapsoppstillingene er derfor at det ikke skal avkreves kontantstrømoppstilling fra små foretak, jf. drøftelse i avsnitt 7.4., og at små foretak ikke skal ha plikt til å omarbeide sammenligningstall, jf. drøftelse i avsnitt 7.3..