1 Samandrag

I dette kapitlet blir det gjeve eit kort samandrag som følgjer kapittelinndelinga. Ei meir detaljert oppsummering av tilrådingar og framlegg til tiltak er samla i kapittel 15 saman med økonomiske konsekvensar og prioriteringar.

Kapittel 2 gjev ein presentasjon av mandatet for utgreiinga, samansetjing av utvalet og arbeidsmåten i utgreiingsprosjektet. I kapittel 3 er det forklaringar på ein del sentrale omgrep som blir nytta i utgreiinga.

Kapittel 4 presenterer ein kort museumshistorikk, der det blir konstatert at framveksten av museum i Noreg utover på 1800-talet hadde ein del fellestrekk med utviklinga elles i Europa. Dei første musea ved universiteta og dei såkalla universalmusea i dei største byane var konsentrerte om fornminne og naturhistoriske tilhøve. Kunstmusea, med Nasjonalgalleriet frå 1836 og dei tre kunstindustrimusea frå slutten av 1800-talet, er også døme på ei utvikling som ein kan sjå i andre europeiske land. Det typisk norske og nordiske var framveksten av friluftsmuseum/folkemuseum frå slutten av 1800-talet. Denne museumstypen var tufta på ei sterk lokalhistorisk interesse og har vore den dominerande når det gjeld talet på museumseiningar. Den sterke lokale og folkelege forankringa til dei mange kulturhistoriske musea gjorde at skaping av ein lokal, kulturell identitet vart minst like viktig som å støtta opp under ein felles, nasjonal, kulturell identitet.

Kapittel 5 skisserer eit grunnlag for å forstå museum som samfunnsinstitusjon. Perspektivet er retta mot den verknaden museum kan ha i samfunnet gjennom å vera dialoginstitusjonar. Heilt allment kan ein seia at samfunnsnytten for museum ikkje berre ligg i det å skapa og formidla kunnskap. Det ligg særleg i evna til å skapa nyfikne og forståing, evna til å stimulera undringa, til å stilla spørsmål, til å overraska og utfordra einskildmenneske emosjonelt og intellektuelt. I eit slikt perspektiv er sjølve museumsfunksjonane - innsamling, forsking, bevaring og formidling - reiskapar som er knytte til rolla som samfunnsinstitusjon.

For å kunna vera gode dialoginstitusjonar må musea utvikla kunnskap og vera eit samfunnsminne, og dei må vera ein møtestad i den forstand at dei må kunna kommunisera med omverda for å formidla kunnskap og kunnskapsbaserte opplevingar.

Kapittel 6 gjev ein detaljert gjennomgang av det allmenne museumslandskapet, der hovudinntrykket kan karakteriserast med stikkorda desentralisert mangfald. Totalt er det registrert over 700 museum/samlingar. Det store fleirtalet er små, kulturhistoriske museum som ein kan finna over heile landet. Kunst- og kunstindustrimusea er i hovudsak eit sørnorsk fenomen, og naturhistoriske museum er konsentrerte til dei store byane.

Landsgjennomsnittet viser at 50% av årsverksinnsatsen er knytt til temporær arbeidskraft. Men det er skilnad mellom dei ulike fylka. Årleg har musea godt ein milliard kroner til disposisjon for oppgåvene sine. I landsgjennomsnitt står det offentlege for 70-75% av alle utgiftene.

Kapitlet inneheld ein gjennomgang av dei museumskategoriane som den offentlege statistikken opererer med: kunst- og kunstindustrimuseum, kulturhistoriske museum, naturhistoriske museum og museum som inneheld både natur- og kulturhistorie. I tillegg blir det presentert oversyn som går på tvers av den tematiske inndelinga, nemleg oversyn over universitetsmuseum, frilufts- og bygningsmuseum, samiske museum og dei såkalla spesialmusea eller temamusea.

Det blir gjort framlegg om to tiltaksplanar, begge over fem år. Den eine gjeld spreiing av naturhistoriske museumstilbod, der det blir viktig å utvikla samspel og samarbeid mellom dei naturhistoriske musea og eit utval kulturhistoriske museum. Den andre tiltaksplanen rettar perspektivet mot museum og det fleirkulturelle samfunnet.

I kapittel 7, Samfunnsminnet, ser ein nærare på korleis musea er rusta til å utvikla kunnskap gjennom funksjonane innsamling, forsking og bevaring. Museumsutvalet peikar på at institusjonane bør leggja meir vekt på innsamlingsplanar som er relaterte til forskingsprosjekt. Dei bør også ta større ansvar for forskinga ved å integrera arbeidet sterkare i institusjonsplanlegginga. Krav om forskingsinnsats skal først og fremst rettast mot universitetsmusea og ansvarsmusea, dvs. dei musea som skal ha eit samordningsansvar anten på statleg eller fylkeskommunalt nivå. Det er også dei musea som bør utvikla seg som forskingsutførande institusjonar.

Som eit stimuleringstiltak for FoU i dei statlege ansvarsmusea utanfor universiteta, blir det gjort framlegg om å laga eit tiltaksprogram over fire år. Eit vekstalternativ er at dei statlege tilskotsrammene i femårsperioden blir auka med to prosent. Eit nullvekstalternativ inneber at det kvart år blir teke to prosent av dei statlege tilskotsmidlane og sett av til ein felles pott til forskingsaktivitet ved musea. Dei aktuelle musea oppnemner eit FoU-utval med Noregs forskingsråd som sekretariat.

Same modell kan brukast for dei musea som fylkeskommunane har ansvaret for. Det kan t.d. skipast ein fri stillingsheimel, som musea i fylka kan konkurrera om til konkrete prosjekt. Vekstalternativet er å auka tilskotsrammene frå fylkeskommunane tilsvarande ei stilling. Nullvekstalternativet vil vera å ta desse midlane av det tilskotet som fylkeskommunane gjev til dei aktuelle musea.

Det blir konstatert at bruk av informasjonsteknologi som strategisk verkemiddel i arbeidet med å betra informasjonskvalitet og tilgang til informasjon og kunnskap i musea, vil vera eit viktig felt for samordningsarbeid dei næraste åra. På sentralt hald bør ein styrkja innsatsen som fremjar utvikling av standardar, samordning av initiativ som gjeld databasar og ein offensiv bruk av datanettverk for musea, slik at dei kan spela ei aktiv rolle som bidragsytarar i det komande informasjonssamfunnet.

Med utgangspunkt i den såkalla Trøndelagsundersøkinga ( avsnitt 7.3.3.) og i erfaringane frå den nederlandske Deltaplanen blir det gjort framlegg om at Kulturdepartementet tek initiativ til ein femårs tiltaksplan for å betra bevaringa av norske museumssamlingar, REVITA-planen. Konkret er det tale om ein plan for registrering, førebyggjande konservering og revitalisering av museumssamlingane. Målet med planen er at musea skal få betre oversyn over og sikrare lokalitetar for samlingane, slik at samlingane kan koma betre til sin rett både i intern bruk og overfor publikum. Til å samordna prosjektet bør det etablerast eigen prosjektorganisasjon i tilknyting til Norsk museumsutvikling (NMU). I kvar fylkeskommune blir det engasjert ein prosjektkoordinator for dei musea som fylkeskommunane har ansvar for. Etter modell frå Trøndelagsundersøkinga skal det lagast analysar/oversyn over tilstanden i musea. Samla kostnadsramme for den statlege innsatsen i REVITA-planen er sett til 380 mill. kroner.

Kapittel 8Møtestaden ser nærare på dei funksjonane musea har som kunnskapsbank for mange typar eksterne brukarar. Dei fleste museumsbrukarane møter musea gjennom å gjesta utstillingar og andre aktivitetar på musea. Norske museum har dei seinaste åra hatt eit besøksvolum på 8,4-8,6 mill. gjester. Det tilsvarer 2 museumsbesøk pr. år pr. innbyggjar. Det er høgt i internasjonal samanheng.

I ei undersøking som Museumsutvalet og Norsk museumsutvikling fekk gjennomført, viste resultatet at ca. 53% av dei spurde hadde vore på eit museum dei seinaste 12 månadene. Resultata viser at museumsbesøk i hovudsak er ein fritidsaktivitet, med helgedagsbesøk og fritidsbesøk på kvardag som det vanlegaste. Dette betyr at dei fleste museumsbesøk går til institusjonar i nærleiken av bustaden.

Eit av siktemåla med undersøkinga var å få litt betre informasjon om den gruppa som ikkje gjestar museum. I denne undersøkinga utgjorde ikkje-brukarane 47% av dei spurde. Denne gruppa representerer både potensialet og utfordringa for alle museum som ønskjer å nå fleire.

Når det gjeld spørsmålet om inngangspengar, meiner Museumsutvalet at hovudregelen bør vera at institusjonane tek inngangspengar. Eit viktig prinsipp må i den samanhengen vera at billettinntektene skal tilfalla institusjonane.

I samband med at Riksutstillingar blir etablert som formidlingsorgan for utstillingar innanfor biletkunst og kunsthandverk, meiner Museumsutvalet at det er ein nærliggjande tanke er å ta nemninga Riksutstillingar bokstavleg, og på same måten som i Sverige utvikla institusjonen til ein organisasjon med operativ spisskompetanse på vandreutstillingar og anna formidlingsarbeid utan omsyn til tematisk innhald.

Kapittel 9 ser nærare på ein del tilhøve ved musea som organisasjonar og arbeidsplassar. Ein del av musea bør sjå nærare på spørsmål som gjeld selskapsform, eigarforhold og vedtekter. Det bør elles satsast meir medvite på å utvikla institusjonane som organisasjonar og bedrifter, m.a. gjennom meir satsing på personalutviklingstiltak og etterutdanning.

Kapittel 10 er ein omfattande gjennomgang av korleis ulike forvaltningsnivå legg til rette rammevilkår for museumsdrift. Dei viktigaste framlegga som blir presenterte, kan i kortversjon oppsummerast på følgjande måte:

Grunnleggjande tiltak:

• Det blir gjort framlegg om å setja i gang arbeid med ei museumslov.

• Det blir gjort framlegg om ei registrerings- og avtaleordning for museum med tilskot frå stat og fylkeskommunar. Ordninga bør vera frivillig for museum med berre kommunalt tilskot. Det blir skissert eit system med avtaler mellom forvaltningsnivå og dei einskilde institusjonane. Avtalene skal baserast på langtidsplanar som institusjonane utarbeider. Ordninga skal også innehalda eit opplærings- og utviklingsprogram. Ein første prosjektfase skal gjelda statlege og fylkeskommunale ansvarsmuseum.

• Eit system med ansvarsmuseum signaliserer at dei aktuelle institusjonane skal ha eller kunna utvikla museumsfagleg kompetanse som gjer at dei kan vera ansvarlege for utviklingsarbeid, råd og rettleiing innanfor definerte felt. Kompetansen skal vera knytt til tematiske og/eller metodiske område. Ansvarsmusea bør ha aktivitet på alle funksjonsområda - innsamling, forsking, bevaring og formidling. Ordninga med ansvarsmuseum skal nyttast både på statleg og fylkeskommunalt nivå.

• Museum som staten ved ulike departement i dag har eit hovudansvar for (ikkje universitetsmusea), skal i samband med avtaleordninga leggja fram planar som viser korleis dei skal fylla funksjonen som statlege ansvarsmuseum. Institusjonar som det er unaturleg å krevja ei slik ansvarsrolle av, eller som ikkje ønskjer å vera ansvarsmuseum, fell utanfor ordninga. Dei kan overførast til fylkeskommunal finansieringsordning eller få separate avtaler med departement/etat. I samband med registrerings- og avtaleordninga skal også andre museum kunna vurderast med tanke på å vera statlege ansvarsmuseum.

• Når det gjeld utdannings- og opplæringstiltak, blir det gjort framlegg om at det på universitets- og høgskulenivå blir etablert ei årseining i museumskunnskap som tilbod til kandidatar som skal inn i museumsarbeid. Dette bør vera på plass før ein vurderer å utvikla full akademisk utdanning i museumskunnskap.

• Den komande utdanninga i teknisk konservering ved Universitetet i Oslo bør kunna utvidast og utviklast i samarbeid med Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet (NTNU) i Trondheim.

• Norsk museumsutvikling bør utviklast til å bli det sentrale statlege organet i museumsspørsmål.

• Norsk museumsutvikling bør ha eit samordningsansvar for etterutdanningstiltak for tilsette i musea.

Administrative og organisatoriske tiltak:

• Det bør vera delt departementsansvar for museumsspørsmål slik som i dag. Men Kulturdepartementet bør ha ansvar for ein samla statleg museumspolitikk.

• Alle musea under Kulturdepartementet bør organiserast som frittståande institusjonar, evt. som stiftingar.

• Etatsmusea bør ha styre med ekstern representasjon.

• Universitetsmusea bør organiserast som sjølvstendige driftseiningar med eigne styre direkte under kollegiet. Det bør koma ekstern representasjon i styra når dei organisatoriske tilhøva elles tillet det.

• Sametinget bør få ansvar for driftsfinansiering av tre samiske ansvarsmuseum, eitt for nordsamisk område, eitt for lulesamisk og eitt for sørsamisk område. Musea bør ha ei konsernliknande samarbeidsform. Dei andre samiske musea bør vera eit regionalt/lokalt ansvar som i dag.

• Forvaltningsnivåa bør oppnemna medlemer i museumsstyra utifrå prinsippet om at økonomisk tilskotsansvar gjev styringsansvar.

• Det bør vera eit hovudprinsipp at ansvar for driftsfinansiering ligg på eitt forvaltningsnivå. Delt finansiering bør berre brukast på tidsavgrensa stimuleringstiltak. I samsvar med dette blir det gjort framlegg om følgjande endringar i noverande ordningar:

  • Ordninga med knutepunktinstitusjonar bør opphevast i museumssamanheng. Musea som er med i ordninga, skal i samband med avtale- og registreringsordninga vurderast med tanke på å vera statlege ansvarsmuseum eller vera med i den fylkeskommunale ordninga.

  • Midlane i tilskotsordninga for museum bør gå inn i rammetilskotet til fylkeskommunane. Det er ein føresetnad at det statlege engasjementet og intensjonane i tilskotsordninga blir følgde opp.

  • Staten bør skipa ei fireårs ordning med økonomisk støtte for å styrkja fellestenester i fylkeskommunane. Etter fire år går statstilskotet inn i det generelle rammetilskotet.

  • Fylkeskommunane bør utarbeida fylkesdelplanar for museumsverksemda. Dei bør også bruka samordningsmodellen med ansvarsmuseum som får eit samordnande fagleg ansvar for dei mindre musea.

  • Kommunane bør koma inn med større ansvar for dei lokale musea. Ansvarsforholdet mellom fylkeskommunar og kommunar blir avgjort i kvar einskild fylkeskommune.

  • Kommunale museum som i dag er del av den kommunale administrasjonen, bør bli sjølvstendige driftseiningar med eigne styre.

  • Det blir gjort framlegg om vurderingsprosedyrar for investeringstilskot til museum. Kvart departement har investeringsansvar for sine museum. For museum under Kulturdepartementet bør anten departementet eller Norsk kulturråd ha tildelingsansvaret. Norsk museumsutvikling bør få innstillingsansvar for investeringstilskot. Sametinget bør ha tildelingsansvar til samiske museum.

I kapittel 11 blir det sett på kva rolle musea kan spela i miljøforvaltninga. Med tanke på at det finst mange felles interessepunkt, meiner Museumsutvalet at det bør det vera rom for ei styrking av informasjonen frå miljøforvaltninga til musea. Det burde også liggja til rette for ein meir systematisk bruk av museum som informasjonsaktør for forvaltninga.

Når det gjeld automatisk freda kulturminne, blir det understreka det viktige i at landsdelsmusea og sjøfartsmusea som ansvarlege for forsking, mottak, vedlikehald og handtering av arkeologiske samlingar og dokumentasjonsmateriale bør ha hovudansvaret for alt som verkar inn på tilstand og dermed også kunnskapspotensialet til samlingane. Arkeologiske graveoppdrag må innordnast prinsipp og prosedyrar som landsdelsmusea og sjøfartsmusea utarbeider i samarbeid med Riksantikvaren. I dette ligg også ei fast ordning om avlevering av funn og dokumentasjonsmateriale frå gravingar til landsdelsmusea og sjøfartsmusea.

Når det gjeld bygningsvernet, meiner Museumsutvalet at det ligg til rette for ei sterkare samordning av innsatsen innanfor bygningsvern på fylkesnivå. I tilknyting til bygningsvernet, fartøyvernet og arbeidet med landskapsskjøtsel blir det peika på behovet for ein samordna innsats mellom miljøvernstyresmakter og museum for å styrkja kompetansen i handlingsboren kunnskap.

Det er peika ut seks prioriterte anlegg for teknisk-industrielle kulturminne. Førebels er desse anlegga ikkje sikra skikkeleg driftsfinansiering. Museumsutvalet tilrår at staten ved Kulturdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og energidepartementet og Fiskeridepartement med verknad frå budsjettåret 1997 overfører auka driftsmidlar til dei aktuelle fylka for å sikra drifta. Dei øyremerkte, statlege midlane blir avgrensa til fire år etter ein fordelingsmodell der staten står for 60% av utgiftene og det regionale nivået ber 40%. Etter fire år går det statlege tilskotet inn i dei generelle rammeoverføringane til fylkeskommunane. For nye, prioriterte anlegg vil Museumsutvalet gjera framlegg om at eit bindande opplegg for driftsfinansieringa skal vera på plass før arbeidet med istandsetjing blir sett i gang.

Museumsutvalet vil gjera framlegg om at ein i arbeidet med fartøyvern i større grad enn i dag ser på realismen i driftsopplegga før vernestatus blir avgjort.

Fleire av forskingsinstitutta i tilknyting til naturforvaltninga, dei såkalla NI-institutta, Oljedirektoratet og miljøvernavdelingane hjå fylkesmennene, gjennomfører prosjekt som skaper museumsrelevant materiale og samlingar. Dette materialet kjem stundom inn i musea, og stundom ikkje, sjølv om det burde gjera det. Museumsutvalet tilrår at universiteta i samarbeid med Direktoratet for naturforvaltning (DN) og aktuelle NI-institutt lagar avleveringsordning med prosedyrar som sikrar ei betre utnytting av dokumentasjonsmaterialet frå registrerings- og forskingsprosjekt.

Museumsutvalet meiner at systematisk-taksonomisk kompetanse i dei naturhistoriske musea bør styrkjast, eventuelt med eit eige rekrutteringsprogram. Universiteta og Noregs forskingsråd bør i fellesskap finna fram til kva tiltak som må til for å betra situasjonen.

Informasjonssentra for natur og kultur må få ei avklaring på driftssituasjonen. Sidan miljøvernstyresmaktene har den største interessa av at tenestene til sentra når flest mogeleg, vil Museumsutvalet hevda at dei same styresmaktene bør ha ei meir aktiv og klarare definert rolle når det gjeld drifta av institusjonane. Når det gjeld eventuelle nye sentra, vil Museumsutvalet understreka at det i forprosjektfasen må gjerast analysar av føremonner og ulemper med samordning, eventuelt samlokalisering med eksisterande museum. På same måten som for nye museum bør det setjast klare krav til at driftssituasjonen har eit realistisk fundament med forpliktande fråsegner frå bidragspartar før prosjekta blir sette i gang.

Kapittel 12 gjev ei samlande framstilling av samordningsprinsipp og -tiltak. Med den desentraliserte strukturen som museum i Noreg har, vil samordnings- og samarbeidstiltak vera viktige reiskapar for å styrkja arbeidet. Samordning og stimulering til samarbeid vil vera vesentlege innslag i utforming av rammevilkår som gjer det mogeleg å få utteljing for nyskaping, pågangsmot og lokalt engasjement og initiativ. Det sentrale verkemiddelet som Museumsutvalet peikar på, er etablering av ansvarsmuseum som samordningsansvarlege både på statleg og fylkeskommunalt nivå innanfor ei nettverksorganisering.

Det blir peika på at arkiv, bibliotek og museum har ein del felles som gjer det naturleg å få til ei systematisk kartlegging av dei arbeidsfelta i dei tre sektorane der ein med samordningstiltak på sentralt nivå kan oppnå betre tenester for samfunnet med meir rasjonell ressursbruk.

Museumsorganisasjonane er inne i ein viktig prosess med tanke på å samla kreftene i ein felles organisasjon. På same måten som tidlegare vil det vera ei sentral oppgåve for museumsorganisasjonane å vera initiativtakarar og pådrivarar i saker om gjeld museum og museumsarbeid i Noreg.

Mange museum har opphavet sitt i ein frivillig organisasjon. Fleire museum har venne- og støtteforeiningar som årleg hjelper til på ulikt vis for å styrkja arbeidet i institusjonane. Innsatsen frå frivillige er ein kvalitet ved museumsarbeid i Noreg som bør haldast i hevd.

Kapittel 13 gjev ein presentasjon av organisatoriske tilhøve for museumsarbeid i dei nordiske landa, dessutan i Nederland, Storbritannia og Canada. Samanlikna med dei landa er norsk museumspolitikk prega av ei sterkare statleg satsing på mangfaldet i museumslandskapet. Det er ikkje vanleg at det statlege forvaltningsnivået har direkte eller indirekte tilskotsansvar for ca. 340 museumseiningar slik tilfellet er i Noreg. I andre land er museumsmangfaldet først og fremst eit regionalt og lokalt ansvar, medan staten konsentrerer innsatsen sin til dei sentrale institusjonane. Dette gjer at dei fleste landa har eit meir sentralisert og hierarkisk oppbygd museumssystem enn det ein kan finna i Noreg.

Kapittel 14 ser nærare på nokre idear om museumsplassering i Oslo. Tidleg på hausten 1995 starta ein forvaltningsdiskusjon mellom Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet og Kulturdepartementet om plassering av statlege, nasjonale museumsinstitusjonar i Oslo. Utgangspunktet for diskusjonen var den planlagde utbygginga på Tullinløkka i Oslo for Nasjonalgalleriet og Oldsaksamlinga ved Universitetet i Oslo. Statsbygg og dei to institusjonane har gjennomført ei arkitekttevling. Mellom anna fordi det aktuelle prosjektet ikkje løyser alle plassbehova for dei to berørte institusjonane, vart utbygginga på Tullinløkka i den interdepartementale diskusjonen sett i samanheng med ein del andre idear og planar som gjeld museumsetablering og -drift i Oslo.

Museumsutvalet understrekar at dersom det skal setjast i gang arbeid med evt. endringsalternativ, må det koma ei rask avklaring av om det er politisk vilje til ei utvida satsing. Med det som føresetnad meiner Museumsutvalet at det kan vera aktuelt å vurdera nærare dei alternativa som sikrar størst mogeleg samordningseffekt for dei musea som er berørte:

• Nasjonalgalleriet og Museet for samtidskunst overtek nybygget på Tullinløkka og dei andre bygningane som universitetsmusea i dag disponerer.

• Oldsaksamlinga, Myntkabinettet og Etnografisk museum får nybygg på Tøyen i tilknyting til dei naturhistoriske musea.

• Det blir laga ein analyse av kva bygningar i Oslo sentrum som kan vera aktuelle for Kunstindustrimuseet, Norsk Arkitekturmuseum og eit evt. Fredsprismuseum.

• Dersom bygningen til Museet for samtidskunst ikkje er aktuell for museumsformål, bør ein vurdera å bruka bygningen som eit allment utstillingslokale for ulike typar utstillingar.

• Det blir laga ein analyse av i kva grad fleire museum kan løysa problema med manglande magasinkapasitet med eit felles magasin for delar av gjenstandssamlingane.

Kapittel 15 er ei detaljert oppsummering av framlegga og vurderingane i utgreiinga i tillegg til eit oversyn over økonomiske konsekvensar og prioriteringar. Det meste av tiltaka som Museumsutvalet gjer framlegg om, er administrative og organisatoriske ordningar som kan løysast innanfor eksisterande ressursrammer. Dei tidsavgrensa stimuleringstiltaka har økonomiske konsekvensar. Det same har nokre andre tiltak som gjeld styrking av samordningsfunksjonar i Norsk museumsutvikling. Det er ikkje teke med økonomiske konsekvensar som måtte koma av evt. vedtak om å etablera nye institusjonar, t.d. nye ansvarsmuseum, eller vedtak om å endra arbeidsoppgåver i og styrkja eksisterande museum.

Når det gjeld dei ulike tidsavgrensa stimuleringstiltaka, vil dei færraste vera aktuelle å gjennomføra utan auke av ressursane. Skal nokon av tiltaka realiserast ved omfordeling av midlar, vil det måtta skje gjennom ei omprioritering innanfor heile budsjettramma for det aktuelle departementet.

Museumsutvalet deler tiltaka i to prioriteringsgrupper utifrå prinsippet om at ein prioriterer tiltak som har eit generelt siktemål og som har størst effekt for ei samla museumsverd. Det gjev følgjande to grupper:

Prioriteringsgruppe 1:

• avtaleordning og utviklingsprogram for museum, treårs prosjekt.

• REVITA-planen, femårs satsing på gjenstandsregistrering og førebyggjande konservering.

• fellestenester i fylkeskommunane, fireårs stimuleringstiltak.

• styrking av samordningsfunksjonar i NMU, permanent tiltak.

Prioriteringsgruppe 2:

• innsamling og forsking ved ansvarsmusea, fireårs stimuleringstiltak.

• musea og det fleirkulturelle samfunnet, femårs tiltaksplan.

• spreiing av naturhistorisk museumstilbod, femårs tiltaksplan.

• teknisk-industrielle kulturminne, sikring av driftsgrunnlag.