1 Utvalgets oppnevning og mandat
1.1 Mandat og sammensetning
Arbeidsvurderingsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 10. mars 1995. Utvalget ble gitt følgende mandat:
Utvalget skal fremme forslag til enkel arbeidsvurdering som metode for likelønn. Systemet skal brukes til sammenligning av arbeid på tvers av yrkesgrenser, og arbeid som vanligvis utføres av henholdsvis kvinner og menn. Metoden skal være et bidrag til konkretisering av likestillingslovens §5 og begrepet arbeid av lik verdi. Systemet skal utformes slik at det blir anvendelig i alle deler av arbeidslivet, og være et redskap for Likestillingsombudet ved håndheving av likestillingslovens likelønnsbestemmelser.
Utvalget skal bygge på eksisterende kunnskap og erfaringer med arbeidsvurdering som metode for likelønn, i Norge og internasjonalt. Utvalget skal ta hensyn til de forpliktelser som følger av internasjonale konvensjoner og avtaler om likelønn mellom kvinner og menn. Utvalget skal vurdere om det er hensiktsmessig med utprøving i form av forsøksvirksomhet.
Det forutsettes at utvalget utreder økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget.
Arbeidsvurderingsutvalget har hatt følgende medlemmer:
Leder
Eksp.sjef Harald Nybøen, Barne- og familiedepartementet
Medlemmer
Prosjektleder Anthony Kallevig, Landsorganisasjonen i Norge
Saksbehandler Berit Berg, Landsorganisasjonen i Norge
Direktør Olav Magnussen, Næringslivets Hovedorganisasjon
Avd.leder Bjørn Tore Stølen,Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Styremedlem Laila Dåvøy, Akademikernes Fellesforbund
Underdirektør Randi Reese, Kommunenes Sentralforbund
Likestillingsombud Anne Lise Ryel
Byråsjef Sverre Ødelien, Kommunal- og arb.departementet
Rådgiver Åsne Grønvold, Administrasjonsdepartementet
Rådgiver Kyrre Aamdal, Finansdepartementet
Forsker Geir Høgsnes, Institutt for samfunnsforskning
Professor Bjørg Aase Sørensen, Arbeidsforskningsinstituttet
Rådgiver Jorun Hjertø, Barne- og familiedepartementet har vært arbeidsvurderingsutvalgets sekretær.
1.2 Bakgrunnen for arbeidet
I St.meld. nr.70 (1991-92) Likestillingspolitikk for 1990-åra varslet Regjeringen at et hovedsatsingsområde i det likestillingspolitiske arbeidet er likelønn mellom kvinner og menn. I meldingen heter det at en effektiv likelønnspolitikk må ha som mål å fremme lik lønn for arbeid av lik verdi, ikke bare lik lønn for tilnærmet likt arbeid. Det er et mål som krever utvikling av virkemidlene i arbeidet for likelønn.
Lov om likestilling mellom kjønnene har en likelønnsbestemmelse, §5, som sier at kvinner og menn i samme virksomhet skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi. Loven definerer ikke begrepet arbeid av lik verdi nærmere. I forarbeidene til Lov om likestilling mellom kjønnene ble arbeid av lik verdi tolket til å omfatte rett til lik lønn for likt eller tilnærmet likt arbeid. I St.meld. nr.70 (1991-92) Likestillingspolitikk for 1990-åra, foreslo regjeringen at likelønnsbestemmelsen i §5 presiseres med hensyn til hvilke kriterier som skal inngå i en sammenligning av arbeid. Det forutsettes at slike sammenligninger kan foretas på tvers av faggrenser innenfor samme virksomhet.
I den nevnte stortingsmeldingen la Barne- og familiedepartementet likevel vekt på at det vesentligste arbeidet for likelønn må utføres på arbeidsplassene og gjennom partene i arbeidslivet og deres organisasjoner. Arbeidet for likelønn er sammensatt, og krever ulike virkemidler. Likestillingsloven setter rammene i likelønnsarbeidet og skal gi de riktige signaler for aktivisering av partenes eget arbeid. Myndighetenes ansvar i den forbindelse er å bidra med kunnskaps- og metodeutvikling. Utvikling av arbeidsvurdering som virkemiddel for å oppnå likelønn er et slikt bidrag.
Likelønn dreier seg om verdsetting av arbeid, uten hensyn til arbeidstakerens kjønn. Begrepet arbeid av lik verdi er gitt nærmere utdyping i ILO-konvensjonen nr 100 om lik lønn for mannlig og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi. Prinsippet er at arbeidet skal vurderes ut fra et sett rimelige og objektive kriterier. Arbeid som i det ytre er forskjellig, og som utføres av henholdsvis kvinner og menn, skal kunne sammenlignes.
En forutsetning for bedømming av lik verdi er at man har et måleinstrument for å vurdere verdien av arbeidet. Arbeidsvurdering er et slikt hjelpemiddel som kan bidra til konkretisering av begrepet arbeid av lik verdi. ILO anbefaler metoden, og har etterlyst tiltak for å ta i bruk arbeidsvurdering i arbeidet for likelønn.
Det er utviklet en rekke systemer for arbeidsvurdering. Felles for de tradisjonelle systemene er at de måler verdien av arbeidet i stillinger, og at hensikten er å danne et grunnlag for gradering og lønnsstruktur. Slike systemer brukes som et personalpolitisk verktøy i arbeidslivet, men vanligvis er det ikke lagt vekt på å ivareta likelønnsperspektivet i oppbyggingen av systemene.
Det ligger en fare i at arbeidsvurderingssystemer konstrueres slik at de bidrar til å bekrefte eksisterende lønnsforskjeller, og i praksis fungerer kjønnsdiskriminerende. I Sverige, Finland, Canada, USA og New Zealand er det utviklet systemer som særlig tar sikte på å måle verdien av kvinners og menns arbeid på en likeverdig måte. Det er dokumentert gode erfaringer med bruk av slike systemer hvor det er lagt særlig vekt på kravet om objektivitet og kjønnsnøytralitet. EF-domstolen har gjennom rettspraksis fastsatt retningslinjer for hvordan arbeidsvurderingssystemer bør konstrueres og brukes for ikke å bryte med likelønnsdirektivet fra 1975.
I 1972 ble det ved kongelig resolusjon nedsatt et offentlig utvalg som skulle se på kvinneyrkers lønnsplassering innenfor offentlig virksomhet (NOU 1974:47). Utvalgets mandat var å sammenligne yrker på tvers av yrkesgrenser, for å se om typiske kvinneyrker hadde en lønnsplassering som var i samsvar med ILO konvensjonen nr 100. Ved hjelp av arbeidsvurdering ble verdien i arbeidet målt for flere yrker, og utvalget konkluderte med at det var store lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper som utførte arbeid av lik verdi, og at de kvinnedominerte yrkene systematisk hadde lavere lønn enn tilsvarende mannsdominerte yrker.
I stortingsmeldingen om likestillingspolitikk for 1990-åra varslet Regjeringen at det ville bli nedsatt en ekspertgruppe som skulle få i mandat å utvikle en metode for enkel arbeidsvurdering for sammenligninger av lønninger på tvers av yrkesgrensene.
På denne bakgrunn nedsatte Regjeringen Arbeidsvurderingsutvalget. I mandatet ble det lagt vekt på at utvalget skulle vurdere arbeidsvurderingssystemer som er særlig egnet til å fremme likelønn. Utvalget skulle legge til grunn at systemet skal være et enkelt og anvendelig tilbud til alle deler av arbeidslivet. Systemet skulle utformes som et tilbud til arbeidslivet og som et hjelpemiddel for å sikre en lønnsdannelse som ikke er i strid med Lov om likestilling mellom kjønnene. Utvalget skulle i sitt arbeid også ta hensyn til internasjonale forpliktelser, som EUs direktiv om likelønn og ILO-konvensjon nr. 100 om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi.
1.3 Utvalgets arbeid
Arbeidsvurderingsutvalget har i alt hatt 15 møter i perioden fra april 1995 til november 1996.
Utvalget har gjennomført flere internasjonale studiereiser. Reisene omfatter en reise til Sverige og Finland for hele utvalget, og reiser til England, Australia og New Zealand for enkelte av utvalgets medlemmer. På studiereisene ble ulike spørsmål om arbeidsvurdering og likelønn drøftet med representanter for myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og forskningsmiljøer.
I tillegg er det avholdt et dagsseminar for utvalget om Canadiske erfaringer med tiltak for likelønn. To representanter fra Pay Equity Commission i Ontarioprovinsen orienterte om erfaringer med å lovfeste handlingsplaner for likelønn i arbeidslivet, utvikling og bruk av kjønnsnøytrale systemer for arbeidsvurdering og de resultater som er oppnådd.
Det internasjonale erfaringsmaterialet som utvalget legger frem, er omfattende og dekker både lovgivning, håndheving av loven og utvikling og bruk av arbeidvurdering som virkemiddel for likelønn.
1.4 Utredningens oppbygging
Kapittel 1 omhandler utvalgets oppnevning og mandat, og bakgrunnen for arbeidet.
Kapittel 2 inneholder et sammendrag av utredningen.
Kapittel 3 gir en oversikt over lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, slik de kommer til uttrykk i lønnsstatistikken og forskning. Det har vært viktig å få frem strukturelle trekk i lønnsdannelsen og sammenhengen mellom det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Utvalget diskuterer også hva som ligger i lønnsdiskriminering og hva som må anses som saklige lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Kapittel 4 gir en oversikt over arbeid og tiltak for likelønn mellom kvinner og menn, slik det er satt i verk av myndighetene og arbeidslivets organisasjonener. Det blir også gjort rede for likelønnsbestemmelsen i Lov om likestilling mellom kjønnene. Kapittel 5 gir en oversikt over internasjonale forpliktelser om likelønn.
I kapittel 6 drøftes en del sentrale begreper og definisjoner. Det blir redegjort for hva som ligger i begrepet arbeid av lik verdi, arbeidsvurdering som likelønnspolitisk virkemiddel og krav som bør stilles til et kjønnsnøytralt system for arbeidsvurdering.
Kapitlene 7, 8 og 9 gir en oversikt over norske og internasjonale erfaringer med arbeidsvurdering som virkemiddel for likelønn. Dette materialet er omfattende, og det blir gitt flere eksempler på hvordan systemer for arbeidsvurdering kan bygges opp. Det blir også redegjort for landenes håndheving av likelønnsbestemmelser.
Kapitlene 10, 11, 12, 13 og 14 presenterer utvalgets konklusjoner og anbefalinger. Anbefalingene omfatter forslag til rammeverk for arbeidsvurdering og retningslinjer for kjønnsnøytral arbeidsvurdering i praksis. Utvalget drøfter også behovet for revisjon av likelønnsbestemmelsen i Lov om likestilling mellom kjønnene.
Kapittel 15 gir noen vurderinger av økonomiske og administrative konsekvenser av likelønn mellom kvinner og menn.
Vedlegg 1 inneholder Retningslinjer for kjønnsnøytral arbeidsvurdering, som bygger på utvalgets anbefalinger.
Vedlegg 2 er eksempel på et arbeidsvurderingssystem som kan brukes som virkemiddel for likelønn, Likeverdig arbeid.
Vedlegg 3, 4 og 5 viser likestillingsloven, ILOs-likelønnskonvensjon og EUs direktiv om likelønn.