9 Administrative og politiske rammebetingelser

Arbeidet med Nasjonal kreftplan må settes inn i en videre sammenheng. En rekke politiske, administrative og faglige plandokumenter har vært med på å forme det helsevesen og den kreftomsorg vi har i dag. Noen dokumenter, utredninger, planer o.l. som er viktige for kreftomsorgen, er ikke fulgt opp. Norsk helsevesen påvirkes i betydelig grad av medisinsk faglig utvikling og planarbeid i andre land. Samarbeidsavtaler i Europa vil få betydning for norsk helsepolitikk, f.eks. i legemiddelpolitikken. Slike forhold danner rammebetingelsene for utvalgets arbeid og anbefalinger.

9.1 Nasjonale

De viktigste dokumentene kreftplanen bygger på er:

9.1.1 NOU 1997: 2. Pasienten først! Ledelse og organisering i sykehus ( Steineutvalget)

Utvalget fikk følgende mandat:

«Utvalget bes kartlegge de viktigste problemene ved dagens organisasjons- og ledelsesstruktur i sykehus og foreslå tiltak som kan bidra til forbedring av disse funksjonene med utgangspunkt i departementets retningslinjer slik de framkommer i Pasienten først-retningslinjene. Det er særlig interessant å få finne fram til endringer som kan føre til at:

1. pasientens totale behov for diagnostikk, behandling, pleie, omsorg og service ivaretas bedre

2. pasientflyten gjennom systemet blir bedre (logistikkfunksjonen)

3. sykehuset kan utnytte de enkelte fagprofesjonenes kompetanse bedre og at helsepersonell får benytte sin arbeidskapasitet mest mulig rasjonelt

4. inndelingen i avdelinger og enheter blir mest mulig hensiktsmessig

5. det sikres samsvar mellom medisinsk faglig ansvar og myndighet

6. de samlede ressursene blir brukt bedre og at kostbart utstyr kan utnyttes effektivt

7. arbeidet med kvalitetssikring og kvalitetsutvikling styrkes

8. samhandlingen mellom primærhelsetjenesten bedres

9. arbeidsmiljøet bedres og arbeidsgleden øker.»

Utvalget legger avgjørende vekt på den betydning som ledelse har for at sykehusene konsekvent skal virke i et pasientperspektiv. Ledelsen må gis riktig ansvar og fullmakter/virkemidler og ha holdninger som tilstreber tverrfaglig samarbeid med fokus på pasientens behov. Utvalget påpeker at lederen er leder av en organisatorisk enhet – ikke for en enkelt yrkesgruppe.

En person skal være utpekt som leder for den enkelte organisatoriske enhet i sykehuset, og enhetlig ledelse bør innføres ved alle sykehus i løpet av to år. Dessuten foreslår utvalget at det innføres ordning med pasientansvarlig lege og sykepleier og påpeker behov for kvalifisert arbeidskraft og at den utnyttes til beste for pasienten.

Utvalget mener at det er nødvendig med en betydelig innsats for å oppnå en tilfredsstillende infrastruktur i norske sykehus og foreslår at det til slike formål settes av 1 milliard kroner over en periode på to til tre år. Disse midlene er tenkt benyttet til investering i utstyr, bl.a. IT. Flere personer innen det kontorfaglige området må tilsettes slik at helsepersonell først og fremst kan bruke sin arbeidstid til å løse oppgaver de er utdannet til.

Det påpekes også at samarbeidet mellom sykehus og primærhelsetjeneste bør bedres.

9.1.2 NOU 1997: 7. Piller, prioritering og politikk. Hva slags refusjonsordning trenger pasienter og samfunn? ( blå resept-utvalget)

Utvalget fikk følgende mandat:

«Utvalget skal gjennomgå dagens ordning med offentlig refusjon av utgifter til legemidler som forskrives på blå resept (hjemlet i folketrygdloven § 2-05), herunder redegjøre for forholdet mellom blåreseptordningen og andre, mindre omfattende offentlige refusjonsordninger for utgifter til legemidler (bl.a. den såkalte bidragsordningen, hjemlet under folketrygdloven § 2-13). Utvalget skal gi en redegjørelse for hva formålet med dagens blåreseptordning har vært, og en beskrivelse av hvordan ordningen har utviklet seg over tid i forhold til intensjonene, både med henblikk på innhold og kostnader.

Utvalget bes vurdere om dagens refusjonsordning vil være et fornuftig styringsverktøy i fremtiden når utfordringen fra den medisinsk-teknologiske utvikling og endringer i sykdomspanoramaet skal møtes.

Utvalget bes vurdere spesielt hvilke velferds- og helsepolitiske mål som skal ligge til grunn for offentlig refusjon av utgifter til legemidler i årene fremover. Samfunns- og helseøkonomiske perspektiv på legemiddelbruk og refusjonsordningen skal gjennomgåes, og utvalget bes komme med forslag til hvordan bruken av midlene bør prioriteres. Innenfor disse overordnede prioriteringer bes utvalget vurdere om noen av de indikasjonene og legemiddelgruppene som er oppført i dagens blåreseptordning ikke hører naturlig inn under ordningen. På grunnlag av en gjennomgang av fordeler og ulemper ved ulike ordninger skal utvalget gi sin tilråding om eventuelle behov for endringer i dagens ordning. Utvalget bes redegjøre for administrative og økonomiske konsekvenser av de forslag/tilrådinger som blir gitt.»

Utvalget foreslår at nedenstående kriterier må vurderes ved stillingstaken til om et legemiddel skal finansieres av det offentlige:

• sykdommens alvorlighet

• legemidlets effekt

• legemidlets kostnadseffektivitet

• behandlingens intensjon

Dessuten foreslår utvalget bl.a. at det etableres faggrupper på viktige terapiområder.

Vi har omtalt legemiddelpolitikken i pkt. 8.8, med nærmere beskrivelse av offentlig regulering ( pkt. 8.8.1) og konsekvenser for kreftområdet ( pkt. 8.8.2). Vårt syn mht. krav om effekt av legemidlet er sammenfallende både med de synspunkter som framkommer hos blå resept-utvalget og Lønning II.

9.1.3 NOU 1997: 18Prioritering på ny

Dette er omtalt i pkt. 8.9.2.

9.1.4 Bidrag til behandling i utlandet og fylkeskommunens plikt til dekning av behandlingsutgifter. Høringsnotat om endringer i lov om folketrygd og om sykehus. Sosial- og helsedepartementet, januar 1997

Det foreligger ingen lovfestet rett til godtgjørelse fra folketrygden for behandling i utlandet, men det er langvarig praksis for at slik støtte kan ytes. Fra 1984 ble fylkene anmodet om å dekke utgifter til behandling i utlandet i samsvar med gjestepasientpris, mens trygden dekker differansen opp til faktiske utgifter, inklusive reise og opphold.

Hovedvilkårene for bidrag er:

• Det må foreligge en livstruende eller sterkt belastende sykdom.

• Behandlingen kan ikke utføres i Norge, vurdert i forhold til representativ norsk medisin.

• Det må foreligge henvisning fra norsk regionsykehus eller sykehus med landsfunksjon på området til en bestemt utenlandsk institusjon.

• Utgifter til utprøvende ( eksperimentell) behandling dekkes ikke (se pkt. 8.1.3 for nærmere forklaring).

• Utgifter dekkes ikke hvis tilstanden forsvarlig kan behandles i norsk sykehus etter akseptert metode, selv om det er ønske om bruk av metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

• Behandling i utlandet pga. manglende kapasitet i Norge dekkes i prinsippet ikke.

• Behandling i utlandet dekkes ikke når behandlingstilbudet i Norge midlertidig er opphørt av budsjettmessige grunner.

Et av hovedproblemene i departementets behandling av klagesaker har vært at de medisinskfaglige sidene har vært så framtredende at departementet har måttet innhente faglige råd fra flere kilder for å oppnå et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag. For å bedre dette oppnevnte regjeringen ved kgl. res. 4. juni 1993 et bredt sammensatt rådgivende utvalg for Sosial- og helsedepartementet i klagesaker som gjelder behandling i utlandet.

Utvalget er sammensatt med medisinsk, etisk, juridisk, økonomisk og samfunnsfaglig kompetanse.

Utvalget fikk følgende mandat:

1. Utvalget skal innhente faglige vurderinger av de forutsetninger som ligger til grunn for den faglige vurderingen. Slike faglige vurderinger kan innhentes fra andre aktuelle universitetsmiljøer i Norge enn det miljø som var rådgiver for Rikstrygdeverket i første hånd, eller fra universitetsmiljøer i Skandinavia, dersom det medisinske miljøet i Norge er lite.

2. Utvalget skal gi en vurdering av de faglige forutsetninger i forhold til de rammer som gjelder for helsetjenesten generelt i Norge. Eventuell behandling i utlandet må sees i forhold til prioriteringer generelt, og vedtak som er fattet på sentralt hold av Stortinget, Sosialdepartementet eller underliggende organ.

3. Utvalget skal gi etiske vurderinger i denne sammenheng – både i forhold til hva som synes rimelig i forhold til tilbud som gis andre grupper og i hvilken grad pasientenes ønske skal tas hensyn til. Utvalget har anledning til å ta hensyn til andre forhold enn de rent medisinske.

Utvalgets sekretariat ligger i Statens helsetilsyn. Klagebehandlingen skal bygge på Rikstrygdeverkets retningslinjer fra 1990, men ifølge mandatet kan utvalget også ta andre hensyn og innhente annenhåndsvurdering fra aktuelle universitetsmiljøer i Skandinavia. Departementet avgjør om det i den enkelte sak er behov for å innhente råd fra utvalget.

De endringer i folketrygden som departementet foreslår og som nå er ute til høring, kan oppsummeres på følgende måte:

• Det vil gå klart fram at det kan ytes bidrag også for behandling i sykehus i utlandet.

• Kriterier for ytelse vil bli fastsatt i forskrift.

• Det foreslås opprettet en egen klagenemnd (et domstolliknende organ).

• Klagenemndas vedtak skal ikke kunne bringes inn for Trygderetten eller annen forvaltningsmyndighet (som departementet).

• Nåværende finansiering opprettholdes. Fylkeskommunens betalingsplikt lovfestes.

• Klagenemnda bør være tverrfaglig sammensatt og ha fem medlemmer, hvorav ett medlem bør representere pasientorganisasjon eller pasient­ombuds­ordningen.

9.1.5 Medisinsk teknologi-evaluering 1

Evaluering av medisinsk teknologi er et system som vurderer nytte (effekt) av all medisinsk praksis.

Hvordan f.eks. diagnostiske metoder skal vurderes, er tidligere omtalt ( pkt. 7.4), og generelle effektmål i kreftbehandlingen er også beskrevet ( pkt. 8.1.2). En nærmere omtale er gitt i pkt. 8.6.1.2.

Sosial- og helsedepartementet etablerte i 1995 en arbeidsgruppe som fikk følgende mandat:

• Definere begrepet medisinsk teknologivurdering.

• Utrede forholdet til dagens system for evaluering av høyteknologisk medisin (Fagrådet i Statens helsetilsyn og Statens sykehusråd). Gruppen skal vurdere om det er behov for endring, utvidelse av eller erstatning for dagens system.

• Utrede tilknytning til samarbeid med og bruk av Cochrane-basen.

• Utrede hvordan arbeidet skal ha tilknytning til regionsykehusene og hvordan forankringen i det kliniske miljø skal være.

• Utarbeide konkrete forslag til organisering med avklart arbeids- og ansvarsfordeling mellom Folkehelsa, Statens helsetilsyn og Forskningsrådet.

• Utrede budsjettrammer for etablering av ordning.

• Utrede alternative organisatoriske modeller ved ulike økonomiske rammer.

• Utarbeide framdriftsplan for etablering av fast ordning for medisinsk teknologivurdering.

Utvalgets samlete vurdering er:

«Aktiviteter innen medisinsk teknologivurdering i Norge skjer spredt og ukoordinert. Man har gjennomført prosjekter som er lagt merke til internasjonalt, men tiltakene er ikke systematisk blitt fulgt opp. Cochrane-initiativet er godt forankret i Norge, og konsensuskonferanse-programmet i regi av Forskningsrådet fungerer godt selv om konsensuskonferanser er kostbare og tunge å arrangere. Heløe- og Rasmussen- utvalgene gjør også vurderinger av en type som likner medisinsk teknologivurdering. Dagens system er imidlertid ikke tilstrekkelig og er for mye basert på ekspertskjønn. Norge har i tillegg behov for et mer permanent apparat som både kan evaluere eksisterende teknologi og vurdere potensialet og de sannsynlige implikasjonene for nye metoder på en systematisk og konsekvent måte.»

9.1.6 St meld nr 24 (1996-97). Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste

Som følge av stortingsvedtak gjort i forbindelse med behandlingen av St meld nr 50 (1993-94) Samarbeid og styring, ble regionsykehusutvalget (Hellandsvik-utvalget) nedsatt.

Utvalget avga i 1996 sin innstilling NOU 1996: 5Hvem skal eie sykehusene?

I tillegg til NOU 1996: 5 er drøftinger og anbefalinger i både de regionale helseplaner og i Haffnerutvalget, som drøftet legespesialistutdanningen i kirurgi og indremedisin, lagt til grunn for denne stortingsmeldingen.

Det er bl.a. anbefalt å effektivisere utdanningsopplegget for legespesialister ved å fjerne tilfeldig og valgfri sideutdanning og legge undervisningen ved samtlige sykehusavdelinger bedre til rette slik at det både blir mulig å oppnå spesialistutdanning i løpet av normal tid, dvs. 5–6 år, og øke antallet spesialister.

Meldingen dreier seg i hovedsak om problemer knyttet til de overordnede, strukturelle forholdene som finansiering, eierstruktur og organisering av sykehusdriften. Behovet for økt grad av regionalisering understrekes. For å sikre en mer helhetlig styring av helseregionenes samlede ressurser, er det meningen å legge større styrings- og koordineringsansvar til det regionale nivå. Dette vil innebære at statlige myndigheter i større grad vil kommunisere direkte med de regionale helseutvalg. Disse regionale helseutvalgene skal være politiske organer hvor fylkeskommunene er representert, og utvalgenes sammensetning og oppgaver er foreslått lovregulert.

9.2 Europeiske

9.2.1 Nordisk handlingsplan mod kræft

Nordisk Råd anbefalte i sitt møte i februar 1987 Nordisk Ministerråd å utarbeide en samlet aksjonsplan for å styrke forebygging av kreft, diagnostikk, behandling, rehabilitering, forskning og utdanning samt pasientstøtte. Bakgrunnen var erkjennelsen av at kreft er et av de store folkehelseproblemer i de nordiske land, med store konsekvenser for individ og samfunn. Det ble nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe som leverte en innstilling til Ministerrådet i 1989 2 .

Handlingsprogrammet og Ministerrådets planer omhandlet følgende områder:

• forebyggelse og tidlig diagnostikk

• diagnostikk, behandling og pasientstøtte

• utdanning og utdanningsbehov

• ervervelse av ny kunnskap og utviklingsarbeid (forskning)

• organisatoriske og økonomiske aspekter

Ministerrådet erkjente behovet for at kreftmiljøene i Norden kunne møtes regelmessig. Det ble anbefalt å opprette en gruppe med representanter fra disse miljøene som ble kalt Det Onkologiske Råd. Videre anbefalte Ministerrådet å opprette et sekretariat for å skape et formalisert grunnlag til støtte for de felles nordiske aktivitetene. Sekretariatets oppgave skulle være å koordinere delprosjekter, utnytte eksisterende informasjon mht. kreftforekomst, utdanning og forskning innen områdene kreftforebygging og screening, men også om diagnostikk, behandling og pasientstøtte.

Dette utvalget kan ikke se at Nordisk Ministerråds handlingsplan har hatt nevneverdig betydning, verken i utformingen av helsepolitikken rettet mot kreft i Norge, eller i praktisk arbeid, eller for å fremme nødvendig (og anbefalt) nordisk samarbeid.

Unntaket er samarbeidet mellom de nordiske kreftregistrene om Kreftbildet i Norden; en beskrivelse av kreftforekomst og overlevelse i de nordiske land med fremskrivning til 2010 3 . Dette arbeidet hadde likevel ikke vært mulig uten støtte fra de frivillige organisasjonene (i Norge: Den Norske Kreftforening).

9.2.2 EUs kreftplan – Europe against Cancer

Den Europeiske Union (EU) har tidligere utarbeidet, vedtatt og iverksatt to rammeplaner for kreftområdet under tittelen Europe against Cancer. Den andre rammeplanen omfattet perioden 1990–1994. Europaparlamentet vedtok i en resolusjon 15. desember 1993 at arbeidet mot kreft måtte intensiveres. Unionsrådet 4 ba også Europakommisjonen om å utarbeide en tredje rammeplan for perioden 1995–1999 5 .

I denne rammeplanen beskrives trendene for kreftutvikling i unionens medlemsland, hvilke tiltak som allerede er vedtatt og gjennomført i unionen, hvilke tilnærminger unionen har valgt til kreftproblemet, hva den 3. rammeplan skal inneholde fordelt på tre områder ( tiltak (i prioritert rekkefølge), rådgivning og medvirkning6, evaluering og rapportering, samt budsjett (kostnadsoverslag)).

De prioriterte tiltakene omhandler og vektlegger

• Innsamling og spredning av pålitelige og sammenlignbare registerdata om krefthyppighet (insidens), dødelighet og overlevelse i samarbeid med IARC (International Agency for Research on Cancer).

• Støtte til epidemiologiske studier for å identifisere kreftfremkallende stoffer (carcinogener). Ernæring er spesielt vektlagt, og kjemoprevensjon nevnes.

• Øke informasjonen til befolkningen ved etablering av en europeisk kreftuke ( Europe against Cancer week).

• Fremme effektiv helseinformasjon rettet mot bestemte målgrupper (lærere, allmennpraktiserende leger), mot arbeidsplasser og i andre sammenhenger.

• Informasjon om forebygging skal spesielt rettes mot barn og unge.

• Etablere og teste ut nettverk som skal fremme informasjon om forebygging.

• Betydningen av røyking som det viktigste kreftfremkallende agens påpekes, og restriktive og andre tiltak rettet mot tobakk foreslås.

• Det må satses på kompetanseheving hos helsepersonell i alle sider av kreftproblemet.

• Det må utarbeides omforente faglige retningslinjer for god kreftomsorg ( good medical practice), og det må stimuleres til mekanismer som sikrer spredning og implementering av slik kunnskap.

• Støtte til innføring av massestrategier (sekundærforebygging; screening) for brystkreft og livmorhalskreft.

• Støtte til utvikling av felles standarder for å heve kvaliteten på celle- og vevsdiagnostikk.

• Støtte til studier som kan avklare om det skal innføres screening for kreft i eggstokker, i prostata, hud, tykk- og endetarm og munnhule ( feasibility studies).

• Støtte til gjennomføring av studier og spredning av kunnskap fra disse om måter å drive kvalitetskontroll på av diagnostikk og behandling (inkludert lindrende behandling). Studier om livskvalitet skal vektlegges spesielt.

• Fremme god og målrettet forskning ved prioritering, overføring og utprøving av metoder fra grunnforskning til klinikk, etablering av informasjonsnettverk om pågående forskning, og stimulering til multisenter studier og multinasjonale studier for å avklare effekten av ny behandling så raskt som mulig.

Det er spesielt interessant at rammeplanens diskusjoner om årsaker til kreft og om forebygging er overensstemmende med de angivelser og vurderinger som gis i denne utredningen ( kap. 7.1).

9.2.3 England – A policy framework for commissioning cancer services

En ekspertgruppe la i 1995 frem en innstilling til helsedirektørene (Chief Medical Officers) i England og Wales som omhandler den fremtidige organisering av kreftomsorgen i England og Wales 7 . (Begge helsedirektørene var for øvrig medlemmer av ekspertgruppen). Strategidokumentet omhandler

• De grunnleggende verdier og prinsipper for kreftomsorgen

• Prinsippet om at god organisering gir god kreftbehandling

• En ny struktur for kreftomsorgen basert på nettverksprinsippet med integrasjon av primærhelsetjenesten, kreftenheter ( Cancer Units) i større sykehus ( District General Hospitals) og kreftsenter ( Cancer Centres) med kompetanse innen alle områder av kreftomsorgen

• Kreftomsorg for barn og ungdom

• Lindrende (palliativ) kreftbehandling

• Primærhelsetjenesten og kreftomsorgen

• Hvordan etterspørselen8 skal utformes for å forbedre tilbudet til kreftpasienter

• Konkrete tiltak for å innfri anbefalingene i strategidokumentet.

Dokumentet er konkret mht. tiltak og ansvarsplassering. Følgende punkter er relevante for norske forhold:

• Primærhelsetjenesten er sentral i kreftomsorgen mht. diagnostikk, henvisning og oppfølgning av kreftpasienter. Den har store oppgaver knyttet til lindrende (palliativ) behandling og rehabilitering. Virksomheten krever kunnskaper, og må baseres på utarbeidede, felles retningslinjer. Rådgivnings-funksjonen vektlegges spesielt.

• All virksomhet knyttet til kreftomsorg på alle nivåer må baseres på klare retningslinjer ( clinical guidelines) utarbeidet av faggrupper.

• Spesialisering på alle nivå gir bedre kreftbehandling, og enheter som gir slik behandling må ha en betydelig infrastruktur og et tilstrekkelig volum av pasienter (begrepet minimum akseptabelt pasientvolum brukes). Dette sikrer adekvat spesialisering og behandling med god kvalitet.

• Arbeidsdelingen mellom nivåene i kreftomsorgen må ta hensyn til at noen sentre skal ha full kompetanse innen alle fagområder som er nødvendige i kreftomsorgen (eks. sosionomer, fysioterapi, ergoterapeuter, dietetikere, eksistensielle behov, mv.).

• Kreftkirurgi må også bygge på tilstrekkelig volum og kompetanse i kreftkirurgi. Den må integreres med operativ virksomhet for godartet sykdom og må drives av relevante (gren)spesialister (dvs. spesialister i urologi, ortopedi, gastroenterologisk kirurgi, etc).

• Kjemoterapi (cytostatika, cellegifter) skal gis i egne enheter med kompetent personale og etter gitte kvalitetsstandarder. Det er ønskelig med et samarbeid mellom onkologer og spesialister i hematologi (blodsykdommer). Tilnærmingen må likevel være multidisiplinær.

• Lindrende (palliativ) behandling integreres i den generelle kreftomsorgen. Filosofien og kunnskapen knyttet til hospice-enheter må også integreres for å møte de behovene pasientene har.

• Behovet for kommunikasjonstid mellom nivåene og mellom helsepersonell og pasient understrekes.

Den engelske planen baseres på en befolkningsmengde og en geografi som avviker fra den norske. Bl.a. er kravet til opptaksområde (befolkningsgrunnlag) for Cancer Centre ca. 1 million, med 3/4 mill. som absolutt minimum. De organisatoriske prinsippene og virkemåten for den engelske kreftomsorgen er likevel relevante for norske forhold.

9.2.4 International Agency for Research on Cancer (IARC)

International Agency for Research on Cancer (IARC) er et frittstående forskningsinstitutt under WHO, opprettet i 1965. Da Norge ble medlem i 1987 ble det inngått en avtale om at Staten skulle dekke den årlige medlemsavgiften, mens Den Norske Kreftforening skulle gi prosjektstøtte i Norge. IARC har et styre og et forskningsutvalg som begge har en representant fra hvert av medlemslandene. Norge har deltatt aktivt i de styrende organer og har hatt ledervervet både i styret og i forskningsutvalget.

IARC driver både eksperimentell og epidemiologisk forskning i forbindelse med årsaker til kreft og forebygging av kreft. Dessuten studeres mekanismer ved utvikling av kreft og forekomst av kreft i ulike deler av verden. Innen kreftepidemiologi har IARC publisert vesentlige vitenskapelige arbeider som er metodiske og applikasjonsrettet. Organisasjonen har også utgitt flere lærebøker innen dette fagfeltet. Videre arrangerer IARC regelmessige kurs i epidemiologi og i statistiske metoder, ved enkelte av kursene har nordmenn vært forelesere.

På området vurdering av kreftfremkallende stoffer har IARCs arbeid vært vesentlig, også for Norge. Ekspertgrupper fra hele verden brukes i dette evalueringsarbeidet, og mange norske forskere har deltatt. I alt er det vurdert over 800 enkeltforbindelser, stoffgrupper, blandinger og eksponeringsforhold, og konklusjonene tillegges vesentlig vekt av reguleringsmyndighetene over hele verden (i Norge Statens forurensningstilsyn).

Flere norske forskere har samarbeidet med forskere ved IARC. Dette gjelder både eksperimentell forskning og epidemiologisk forskning. Epidemiologisk forskning har imidlertid vært det viktigste samarbeidsområdet. Kreftregisteret har siden opprettelsen av IARC hatt vesentlig samarbeid med forskere i flere av IARCs avdelinger. Samarbeidet har i alle år vært rettet mot forskning og har hele tiden vært til gjensidig nytte. I tillegg til det direkte samarbeidet har IARCs arbeid en viktig indirekte nytteverdi gjennom publikasjoner som viktig referanse til egen forskning.

Kreftregisterets data inngår rutinemessig i en internasjonal publikasjon ( Cancer in Five Continents), som publiseres periodevis. Samarbeidet på prosjektnivå har vesentlig vært innenfor yrkesbetinget kreft, hvor Kreftregisteret har flere ledende oppgaver, som f.eks å beskrive andel av krefttilfellene som er yrkesbetinget. Årlig er Kreftregisteret medforfatter på flere vitenskapelige artikler og rapporter utgått fra IARC.