4 Kreft som nasjonalt problem – sykdomshyppighet

4.1 Begrepene insidens og prevalens

Krefthyppighet, insidens, angis vanligvis som nye krefttilfeller i løpet av et kalenderår i forhold til en befolkningsmengde; vanligvis per 100 000. Ofte presenteres dette i form av alderskorrigert insidens. En slik alderskorrigering gjøres for at ulikheter i alderssammensetning mellom befolkningen i fylker eller land ikke skal spille noen rolle når man sammenligner. Det vanlige er å benytte verdensbefolkningens alderssammensetning som referansestandard.

Prevalens angir egentlig antallet personer som på et bestemt tidspunkt har en sykdom.

Vår modifikasjon av begrepet prevalens er antallet personer i live som en gang har hatt en kreftdiagnose og som er i live, enten helbredet eller fortsatt syke. Gruppen består således av:

1. de som er antatt helbredet

2. de som for tiden er uten påvisbar sykdom, men hvor tilbakefall kan forventes

3. de som får aktiv behandling med helbredende hensikt (se pkt. 3.2.2)

4. de som er under dødsutsettende behandling

5. de terminalt syke

4.2 Sykdomshyppighet (insidens)

4.2.1 Nasjonale data

I 1993 fikk totalt 19 170 personer kreft i Norge; 9 960 menn og 9 210 kvinner. Brystkreft er den hyppigste kreftform hos kvinner og utgjør 10,7 % av all kreft og 22 % av all kreft hos kvinner (tabell 4.1) 1 .

Kreft i prostata (blærehalskjertelen) er den hyppigste kreftform hos menn og utgjør 11,8 % av all kreft og 23 % av all kreft hos menn.

Kreft hos barn er en sjelden tilstand og utgjør 0,7 % av all kreft (129 nye tilfeller i 1993).

Kreft i fordøyelsesorganene er en stor gruppe (ca. 25 % av alle krefttilfellene), og omfatter kreft i spiserør, magesekk, tynntarm, tykk- og endetarm, lever, galleveier og bukspyttkjertel (pancreas). 7,5 % av all kreft er underlivskreft hos kvinner (eggstokk, livmorlegeme, livmorhals og andre kjønnsorganer), og dette utgjør 15,7 % av all kreft hos kvinner. Tidligere var lungekreft mer enn fire ganger så hyppig hos menn som hos kvinner, men forskjellene er under utjevning ved at forekomsten av lungekreft hos kvinner øker og reduseres hos menn. Lungekreftforekomsten hos menn er i dag dobbelt så stor som hos kvinner.

Leukemi og myelomatose utgjorde i 1993 3,6 % av all kreft. Imidlertid kan nok blodkreftsykdommer til dels være underregistrert i Kreftregisteret. Dette skyldes nok mangelfulle meldingsrutiner ved de avdelinger som tradisjonelt har stilt diagnosen. Medvirkende til underregistrering er også at den morfologiske diagnose stilles av indremedisiner, slik at melding fra patolog og Kreftregisterets kontroll av histologiske diagnoser ikke fanger opp blodkreftsykdommer.

Det er viktig med kunnskap om forekomsten av de ulike krefttypene. Media konsentrerer ofte oppmerksomheten om sykdomsgrupper som omfatter et beskjedent antall krefttilfeller og insisterer på økt innsats blant disse pasientene. Dette vil kunne føre til reduksjon av ressursene som skal anvendes til å behandle de store kreftgruppene. Det er først og fremst her at innsatsen kan komme mange kreftpasienter til gode.

Insidensutvikling over tid og forskjeller/likheter mellom kjønn, aldersgrupper og generasjoner kan fortelle atskillig om risikoutvikling. En kan ut fra slike informasjoner estimere hva slags livstidsrisiko man har for å få kreft, omtrent på samme måte som man kalkulerer risikofastsettelse i forsikringsbransjen.

Når det gjelder de hyppigste kreftformene hos menn og kvinner, får én av ti menn kreft i blærehalskjertelen og en av tretten kvinner brystkreft (tabell 4.2). F.eks. vil en gutt som fødes nå, ha en risiko på 2,9 % for å få kreft før han er 50 år og 32,3 % opp til 80 år. Dette er under forutsetning av at risikoen for å få kreft ikke endres.

Tabellen illustrerer at sjansen for å utvikle kreft tiltar med økende alder. Hele 92 % av alle krefttilfellene oppstår etter 50-årsalderen. Sagt på en annen måte: Prisen for god helse og økende antall eldre i befolkningen, er økning av kreftsykdommene.

Totalt sett har menn større risiko for å få kreft enn kvinner. På den annen side rammes flere kvinner enn menn i aldersgruppen under 50 år og under 60 år. Det er først og fremst forekomsten av brystkreft hos yngre kvinner som er forklaringen på at kreft er hyppigere hos kvinner enn hos menn i de yngre aldersgruppene.

Risikovurderingene er basert på insidens-trendene for de enkelte aldersgrupper opp til i dag. Ser man imidlertid på den estimerte lungekreftrisikoen, kan det tenkes at kvinner i løpet av få år vil ha samme livstidsrisiko som menn pga. stadig endring av røykevanene.

Tabell 4.3 angir hvor mange personer de gitte prosentandeler i tabell 4.2 omfatter. Tar man dagen i dag som utgangspunkt og predikerer ut fra de gitte prosentandeler for de følgende 90 år, vil omlag 1,7 millioner nordmenn få kreft i dette tidsrom. Av disse vil 160 000 være lungekreftpasienter og 170 000 være brystkreftpasienter. Sagt på en annen måte: Rundt 40 % av landets innbyggere på 4,3 mill. vil i løpet av sin levetid utvikle kreft.

4.2.2 Etter kommunestørrelse

Tabell 4.4 og 4.5 synliggjør antallet krefttilfeller som diagnostiseres i kommuner med forskjellig befolkningsstørrelse. Både når det gjelder alle kreftformer og de enkelte kreftgrupper, angir tabell 4.4 det gjennomsnittlige antall kreftpasienter i én kommune etter kommunestørrelse (folketall).

Tabell 4.5 uttrykker kreftrisiko i de enkelte kommunegrupper ut fra om det observerte antall krefttilfeller svarer til landsgjennomsnittet. Små kommuner har noe færre krefttilfeller enn svarende til landsgjennomsnittet, store kommuner noe flere. For kreft totalt har de 35 kommunene med en befolkning på 16 000–31 999 en kreftrisiko på 100, dvs. som landsgjennomsnittet.

Dessuten synliggjør tabellen at kreftrisiko er knyttet til befolkningsrike områder. Oslo ligger her på topp med 12 % over landsgjennomsnittet mht. antall nye kreftpasienter i året. En annen viktig informasjon fremkommer av tabellen, nemlig at forekomst av kreft i magesekken er påfallende høyt i de små kommunene og i Bergen by, mens f.eks. Oslo ligger under landsgjennomsnittet.

Det er ikke mulig å trekke konklusjoner mht. årsak for disse forskjellene, men det er naturlig å gå videre i studier av næringsgrunnlag/kosthold ved en slik observasjon. Lungekreft har et omvendt mønster ved at det er de folkerike kommunene og de større byene som har en høyere kreftrisiko enn svarende til landsgjennomsnittet.

4.2.3 Fylkesvise variasjoner

Kreftforekomst over gjennomsnittet for landet både hos menn og kvinner finner vi i Oslo, Agder-fylkene, Vestfold, Rogaland og Hordaland. Disse fylkene ligger 10 til 20 % over fylker med lav forekomst, slik som de tre nordligste fylker, Sogn og Fjordane og Oppland.

Imidlertid ser forekomsten av kreft annerledes ut når vi betrakter de enkelte kreftformene. Flere nordlige fylker har høy forekomst av kreft i tunge, munnhule, svelg, spiserør, magesekk, bukspyttkjertel og skjoldbruskkjertel, mens føflekkreft og annen hudkreft som er knyttet til sol, opptrer langt hyppigere sør i landet enn i de nordlige landsdeler. Og lungekreft forekommer særlig hyppig såvel i Finnmark som i Oslo og sjeldnere i Sogn og Fjordane.

4.3 Hvor mange lever med sykdom (prevalens)

4.3.1 Forståelse av begrepet prevalens – hva betyr tallene?

Prevalens angir egentlig antallet personer som på et bestemt tidspunkt lever med en sykdom. Vår modifikasjon av begrepet prevalens er antallet personer i live som en gang har hatt en kreftdiagnose og som er i live, enten helbredet eller fortsatt syke. Gruppen består således av de som:

1. er antatt helbredet

2. for tiden er uten påvisbar sykdom, men hvor tilbakefall kan forventes

3. får aktiv behandling med helbredende hensikt (se pkt. 3.2.2)

4. er under dødsutsettende behandling

5. er terminalt syke

Begrepet prevalens er også forsøkt illustrert på fig. 4.1. Figuren tar utgangspunkt i pasienter med kreft som levde i 1984. Disse pasientene hadde fått kreftsykdommen i perioden 1953–1983. I 1985 ville en del av pasientene som levde i 1984 dø av sykdommen, og derfor er da også kolonnen for 1953–1983 noe mindre i 1985 enn i 1984. I tillegg kommer så de pasientene som fikk sykdom i 1984 og som lever i 1985. Hvert år inntreffer derfor endringer som medfører at pasienter fra tidligere år dør og forsvinner fra figuren, mens nye kreftpasienter kommer til. Figuren viser effekten av denne mekanismen, nemlig at vi får et økende antall kreftpasienter som er i live (se definisjonen av prevalens).

4.3.2 Prevalens nasjonalt og etter kommunestørrelse

Tabell 4.6 illustrerer det store antallet mennesker som lever og som har gjennomgått kreftdiagnostikk og behandling i relasjon til kommunestørrelse og antall år etter diagnosetidspunkt.

I hele landet dreier det seg om 117 234 personer ved utgangen av 1993. Det er særlig de 49 000 kreftpasientene fra 0 til 5 år etter diagnose som representerer behandlingsutfordringene av de 117 000. (I vedlegg 1 presenteres tabeller som viser det gjennomsnittlige antall pasienter for de vanligste kreftsykdommene. Tabellene er ment som et hjelpemiddel for ulike kommuner og fylker når de skal planlegge egen kreft­omsorg.) Ved utgangen av 1993 levde 1938 personer i Norge som hadde fått en kreftdiagnose før de fylte 15 år.

Når det gjelder gruppen kreftpasienter 5 år etter diagnose, finner vi her pasienter som til tross for at de er kvitt sykdommen har andre kroniske plager. Her mangler vi tall over hvor mange som er påført fysiske skader til tross for en korrekt og vellykket behandling samt psykiske plager knyttet til tidligere sykdom og behandling.

I denne gruppen er det personer med behov for både fysisk og psykisk rehabilitering. Det totale antall personer i denne gruppen er stort, rundt 67 000, og det er behov for en nærmere kartlegging også av denne gruppen.

4.4 Forventet utvikling frem mot år 2010

Antall krefttilfeller er avhengig av befolkningens størrelse, alderssammensetningen samt risikoen for å få kreft. Da kreft særlig rammer eldre, vil antallet krefttilfeller øke med antallet eldre i samfunnet.

Kreftforekomsten øker i Norge, og fra 1985 og til 2010 er det beregnet en økning av forekomsten av kreft med 2 576 tilfeller hos menn (30,6 % økning) og 2 918 (37,7 %) hos kvinner (fig. 4.2). Dette er en økning på 5 494 nye krefttilfeller sammenlignet med året 1985. Vi regner med at rundt 45 % av økningen skyldes befolkningens alderssammensetning og de resterende 55 % økt risiko for å få kreft 2 .

I samme periode, 1985 til 2010, beregnes antall kreftdødsfall per år å øke med 1 317 (25,9 %) hos menn og 1 321 (31,2 %) hos kvinner, til sammen 2 638 flere kreftdødsfall i år 2010 sammenlignet med 1985 3 .

Fra 1993 til år 2010 vil vi oppleve en økning på 18,7 % nye krefttilfeller samtidig som antall kreftdødsfall stiger med 13,6 %.