2 Sammendrag

Luftambulanseutvalgets rapport består av syv hovedkapitler samt seks vedlegg.

I kapittel 1 beskrives utvalgets mandat og arbeidsform.

Kapittel 2 (dette kapitlet) gir et kortfattet sammendrag av rapporten.

I kapittel 3 gis en historisk oversikt over luftambulansetjenesten i Norge; fra den spede oppstarten i 1920-årene og frem til dagens landsomfattende tjeneste som er basert på Nasjonal luftambulanseplan. Denne ble behandlet av Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet for 1988. Kapitlet gjennomgår de viktigste utvalg, meldinger og andre rapporter som gjennom tidene har omhandlet luftambulansetjenesten.

Kapittel 4 gir en utdypende beskrivelse, analyse og evaluering av dagens luftambulansetjeneste. Målsettinger, regelverk, organisering, kostnader og finansiering, rekvireringsregler, grenseflater mot bilambulansetjenesten og redningstjenesten mm er drøftet. I tillegg er det gjennomført en analyse av aktivitetsnivået i tjenesten, hvor bl a bruksmønster, pasientgrupper og medisinsk nytte og kostnad- nytteeffekter er vurdert.

Det konstateres at Norge har en av verdens best utbygde og medisinsk-faglig utrustede luftambulansetjenester. Aktivitetsnivået og de tilhørende kostnadene har imidlertid også steget jevnt, fra totalt ca 188 mill kr i 1992 til ca 235 mill kr i 1996. Mesteparten av denne aktivitets- og kostnadsøkingen er en følge av beslutninger om å øke antall baser. Noe av økningen skyldes imidlertid fylkeskommunenes behov for effektiv utnyttelse av høyspesialiserte sykehussenger, samt transportøkonomiske overveielser, ved at pasienter i økende grad transporteres med ambulansefly fra region- og sentralsykehus til lavere sykehusnivå. En slik bruk av luftambulansen var ikke forutsett da tjenesten ble etablert, og burde etter dagens regelverk ha vært bekostet av fylkeskommunene.

Evalueringen peker videre på behov for avklaring og presisering i forhold til sykehuslovens § 2 når det gjelder ansvarsdelingen mellom staten og fylkeskommunene om det medisinske driftsansvaret for tjenesten. Utvalget ser det som uheldig at ansvaret for tjenesten er delt mellom to avdelinger i Sosial- og helsedepartementet. Det er en alminnelig oppfatning blant de ulike aktører i og omkring tjenesten at Rikstrygdeverket har god styring og kontroll med transportdelen av tjenesten.

Innenfor den medisinske delen er det i stor grad den private Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) som har preget, og fortsatt preger, tjenesten. Dette skjer bl a gjennom en årlig tilførsel av ca 30 mill kr fra SNLA til ulike formål innen luftambulansetjenesten. Utvalget ser det som prinsipielt betenkelig at en privat stiftelse i så sterk grad deltar i finansieringen av en tjeneste som det offentlige i utgangspunktet fullfinansierer, og peker på at denne sterke subsidieringen kan bidra til uønskede styrkeforhold for de ulike ledd i den akuttmedisinske kjede. Utvalget vurderer også at tilskuddene fra SNLA kan medføre konkurransevridning når stiftelsens heleide flyselskap, Norsk Luftambulanse AS, konkurrerer med andre private flyoperatører om statlige kontrakter for transportdelen av luftambulansetjenesten.

I kapittel 5 er luftambulansetjeneste i en del andre land beskrevet. De forskjellige landene har valgt ulike organisasjons- og finansieringsmodeller for sine luftambulansetjenester. I Tyskland har man f eks et offentlig organisert men forsikringsfinansiert system, mens Frankrike fullstendig har integrert luftambulanse i sykehusenes akuttmedisinske beredskap. I Sverige er luftambulansetjenesten under oppbygging, basert på en desentralisert organisering hvor det enkelte län er ansvarlig. Utvalget har ikke funnet noen land hvor luftambulansetjenesten er bedre utbygd og organisert enn i Norge. Det er imidlertid mye å lære fra land som Tyskland og Frankrike når det gjelder å integrere den medisinske del av tjenesten i sykehusenes organisasjon og ressurser,

Kapittel 6 inneholder utvalgets forslag til fremtidig luftambulansetjeneste. Her foreslår utvalget at det trekkes klarere skiller mellom de to ulike formål som tjenesten i dag har; nemlig akuttmedisinsk begrunnede oppdrag og tilbakeføringstransporter. Tilbakeføringene er i stor grad motivert ut fra hensiktsmessighet, sykehusøkonomi og transportkostnader. Utvalget anser at dagens regelverk bør tas i bruk slik at tilbakeføringsoppdrag bekostes av fylkeskommunene. Omfaget av tilbakeføringer bør også kontrolleres slik at det ikke går på bekostning av den akuttmedisinske beredskap. Om nødvendig bør det vurderes å bygge ut ytterligere tilbakeføringskapasitet med fly som opererer kun på dagtid.

Når det gjelder fremtidig organisering av tjenesten, anser utvalget at fylkeskommunene fortsatt bør ha ansvaret for den medisinske delen. Den medisinske tjenesten bør imidlertid i betydelig sterkere grad integreres i de sykehusene hvor basene er plassert. Rapporten inneholder en anbefalt organisasjonsmodell for å ivareta dette formålet. Det anbefales å ikke videreføre dagens praksis i flere fylkeskommuner med å sette bort den medisinske driften av basene til et privat selskap (Norsk Luftambulanse AS). Utvalget anser at staten fortsatt bør ha ansvaret for å organisere og drive transportdelen av tjenesten, bl a ut fra hensynet til flysikkerhetsmessig oppfølging, standardisering av utstyr m m på nasjonalt nivå, samt det forholdet at tjenesten har en sterk fylkesovergripende karakter. Et flertall på ni av utvalgets medlemmer går etter en samlet vurdering inn for en statlig modell der ansvaret for den medisinske tjenesten er overført til fylkeskommunene. Det vil i hovedsak si en videreføring av dagens ordning. Et mindretall på tre går inn for en fylkeskommunal modell der fylkeskommunene får ansvaret for luftambulansetjenesten. Ansvaret forutsettes ivaretatt i et regionalt perspektiv.

Uansett organisasjonsmodell, anbefaler utvalget at det opprettes et Statens luftambulansekontor med nærmere angitte oppgaver for å ivareta statens overordnede styring og samordning av luftambulansetjenesten. Kontoret vil ha et spesielt ansvar for å organisere og følge opp transportdelen av tjenesten, men bør også ha ansvar og myndighet i forhold til standardisering, koordinering og oppfølging av samarbeidet mellom transportdelen og den medisinske delen av tjenesten.

Et enstemmig utvalg går også inn for at fylkeskommunene skal betale for tilbakeføringstransporter, uansett hvor ansvaret for tjenesten blir plassert.

Utvalget tilrår at dagens basemønster i hovedsak opprettholdes, men at det foretas visse justeringer for bl a å ivareta ønsket om å utnytte basenes akuttmedisinske ressurser bedre ved å lokalisere basene i nær tilknytning til sykehus der hvor dette er mulig, samt for å unngå dobbeltkapasitet i områder hvor det er ledig kapasitet i luftambulansehelikoptrene. Utvalget anbefaler følgende baseplassering i fremtiden:

• Helikopterbaser: Hammerfest (redningshelikopter), Tromsø, Bodø (redningshelikopter), Sandnessjøen, Trondheim, Ålesund, Førde, Bergen, Stavanger, Arendal, Ål, Lørenskog og Lillehammer.

• Flybaser: Kirkenes, Alta (to fly), Tromsø, Bodø, Trondheim og Bergen

Kapittel 7 inneholder utvalgets vurdering av de økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag. Det anslås at utvalgets anbefalinger vil medføre små administrative konsekvenser, utenom opprettelse av et Statens luftambulansekontor. Utvalgets anbefalinger vil redusere kostnadene over Sosial- og helsedepartementets budsjett.

I vedlegg 1 er de mest benyttede definisjoner og forkortelser tatt inn. Vedlegg 2 inneholder dagens retningslinjer for rekvirering av luftambulanse, mens vedlegg 3 inneholder dagens forskrift om dekning av utgifter til luftambulansetransport. Vedlegg 4 inneholder dagens retningslinjer for drift av baser, vedlegg 5 gir en vurdering av medisinsk nytte ved luftambulansetjeneste og vedlegg 6 inneholder de registreringsskjemaene som benyttes i dagens tjeneste.