2 Tidligere forslag til og arbeid med finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning
2.1 Tidligere forslag
2.1.1 Buer-utvalget
Ved kongelig resolusjon av 27. september 1996 nedsatte regjeringen et utvalg for å utrede etter- og videreutdanning for voksne. Utvalget ble gitt følgende mandat:
«Utvalet skal greie ut grunnlaget for ein nasjonal handlingsplan for eit tilpassa, målretta og heilskapleg system for vaksenopplæring og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet. Målet med handlingsplanen er å legge til rette for auka verdiskaping, større fleksibilitet i den samla arbeidsstyrken, betre likestilling og auka sjansar for den enkelte til å skaffe seg relevante kvalifikasjonar. Arbeidet skal omfatte opplæring av arbeidsstyrken og grupper som i dag av ulike grunnar fell utanfor arbeidsmarknaden. Utvalet må vidare vurdere dei fordelingsmessige verknadene av forslaga og konsekvensane for verdiskaping, sysselsetjing og arbeidsmarknad, t.d. i forhold til verknadene av evt. redusert arbeidskrafttilbod.
Utvalet skal:
drøfte behov for kunnskap og kompetanse i samfunnet, næringslivet, offentleg verksemd og for den enkelte i forhold til sysselsetjing og verdiskaping, under dette utfordringar i samband med omstilling i arbeidslivet og utvikling og bruk av informasjonsteknologi.
gjere greie for og analysere den noverande innsatsen i etter- og vidareutdanning generelt (organisering, omfang, ansvar og kostnader/finansiering) for ulike arbeidstakarar, bedrifter og andre målgrupper. Utvalet skal vidare analysere hindringar og incentiv for etter- og vidareutdanning og greie ut om fordelinga i forhold til utdanningsnivå, kjønn osv. Utvalet skal òg gjere greie for dei ordningane som er nedfelte i avtaleverket i arbeidslivet t.d. kap. 16 i Hovudavtalen mellom LO og NHO.
oppsummere status for relevant forsking på områda, med særleg vekt på samanhengen mellom etter- og vidareutdanning og verdiskaping og sysselsetjing.
vurdere relevante erfaringar og planar internasjonalt, spesielt frå Sverige og Danmark.
vurdere ulike modellar for organisering og finansiering av etter- og vidareutdanning ut frå måla med handlingsplanen. Utgreiinga må ta utgangspunkt i ei ansvarsdeling mellom arbeidsgivar, arbeidstakar og det offentlege. Utvalet må spesielt drøfte korleis ein skal sikre incentiv både til å ta og til å tilby etter- og vidareutdanning. Utvalet må vidare drøfte samspelet og grenseflatene mellom dei ulike offentlege verkemidla i utdanningssystemet, og andre offentlege verkemiddel t.d. i arbeidsmarknadspolitikken og næringspolitikken.
vurdere spørsmål knytta til lovfesta rett til etter- og vidareutdanning.
analysere dei kort- og langsiktige konsekvensane val av ulike modellar har for samfunnsøkonomi, arbeidsmarknaden og utviklinga av løn og inntekt. Utvalet må vidare vurdere konsekvensane for næringsliv, offentleg verksemd og for den enkelte, m.a. i forhold til fordeling og likestilling.
drøfte metodar for å analysere framtidige kompetansebehov i arbeids- og næringslivet, og korleis desse kan formidlast til dei ulike kompetansemiljøa. Utvalet skal òg drøfte korleis kompetansemarknaden skal kunne møte etterspurnad etter etter- og vidareutdanning (med kompetansemarknaden meinar ein m.a. offentlege og private utdanningsinstitusjonar, studieforbund, fjernundervisningsinstitusjonar og bedriftsinterne opplæringstilbod).
drøfte ulike ordningar for dokumentasjon og verdsetjing av realkompetanse (t.d. §20 i LFA og §3 i VO-lova). Utvalet må òg vurdere behovet for nye ordningar.
greie ut økonomiske og administrative konsekvensar av forslaga. Minst eitt av forslaga skal basere seg på uendra ressursbruk.»
Buer-utvalget la 1. oktober 1997 fram sin innstilling NOU 1997: 25 Ny kompetanse – Grunnlaget for en helhetlig etter- og videreutdanningspolitikk. Utvalget foreslo blant annet at:
«det foretas en generell gjennomgang av regelverket for Statens lånekasse med sikte på bedre tilpasning til etter- og videreutdanningsstudenter. Spesielt vil det være relevant å vurdere forsørgertillegget og avkortingsreglene. Lånekassens regelverk må sikre likeverdige ordninger for alle studenter med forsørgerbyrde.»
«Utvalget forutsetter at partene i arbeidslivet må prioritere ordninger som gjør det mulig for alle arbeidstakere å delta på etter- og videreutdanning, og at det gjennom tariffoppgjørene settes av midler til etter- og viderutdanningstiltak.»
2.1.2 Brevvekslingen i forbindelse med inntektsoppgjørene i 1998
I forkant av lønnsoppgjøret våren 1998 var det tett kontakt mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. I brev av 26. mars 1998 fra statsministeren til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Landsorganisasjonen i Norge (LO) og i tilsvarende brev av 27. mars 1998 til Kommunenes Sentralforbund (KS), Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Norsk Lærerlag, Akademikernes fellesorganisasjon (AF) og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) står det blant annet:
«Myndighetenes bidrag til å finansiere økt innsats for etter- og videreutdanning vil være konsentrert om tilrettelegging av utdanningstilbudet og utdanningsfinansiering gjennom Statens lånekasse for utdanning. (...) Regjeringen legger vekt på at offentlig utdanningsfinansiering baseres på en likebehandling av ulike grupper. Offentlig finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning og ved fullføring av grunnskole og videregående utdanning for voksne bør derfor baseres på etablerte finansieringsordninger i Statens lånekasse for utdanning. (...) De generelle reglene i studiefinansieringsordningen bør imidlertid gjennomgås, med sikte på å tilpasse disse bedre til etter- og videreutdanningsstudenter. (...) Regjeringen legger til grunn at dersom partene ønsker å etablere særskilte ordninger for finansiering av livsopphold ved etter- og videreutdanning, utover studiefinansiering, er dette et ansvar for partene.»
2.1.3 Arntsen-utvalget
På møtet i Kontaktutvalget 17. august 1998 ble det fra daværende statsminister Bondevik foreslått å holde en inntektspolitisk konferanse der medlemmene av Kontaktutvalget kunne drøfte spørsmål knyttet til inntektsoppgjøret 1999. I september 1998 ble medlemmene av Kontaktutvalget invitert til en inntektspolitisk konferanse. På konferansen ble det blant annet enighet om å nedsette et hurtigarbeidende utvalg som skulle forberede tariffoppgjørene i 1999.
Utvalget (Arntsen-utvalget) hadde en bred partssammensetning og fikk følgende mandat:
«Utvalget skal på bakgrunn av inntektsoppgjøret i 1998 gi et grunnlag for tariffoppgjøret 1999. Siktemålet med gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1999 er å bidra til full sysselsetting og en kostnadsutvikling på linje med andre land slik Solidaritetsalternativet la til grunn. Utvalgets oppdrag er to-sidig:
Utvalget skal belyse den økonomiske situasjonen foran 1999-oppgjøret med særlig vekt på pris-, lønns- og kostnadsutviklingen og sysselsettingssituasjonen. Arbeidet i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene som i stor grad vil foregå samtidig med arbeidet i det nye utvalget – og annen tilgjengelig informasjon vil være et naturlig grunnlagsmateriale. Det kan være aktuelt med særskilt kontakt med Beregningsutvalget for tilrettelegging av aktuelt materiale.
Under tariffoppgjøret i 1998 avtalte partene i de større tariffområdene at etter- og videreutdanning skulle drøftes videre ved 1999-oppgjøret. I flere av områdene skal partene fram mot oppgjøret i 1999 utrede nærmere spørsmål om etter- og videreutdanning. I tillegg foreligger utredninger fra offentlige utvalg. Utredningen Ny kompetanse (NOU 1997: 25) var en del av grunnlaget for St. meld. nr. 42 (1997-98) –Kompetansereformen – som ble behandlet av Stortinget i januar 1999. Utvalget skal med utgangspunkt i dette og med bakgrunn i vurderingen under pkt.1 vurdere innpassing av etter- og videreutdanning i forbindelse med tariffoppgjøret 1999.»
Utvalget foreslo blant annet at:
«(...) reglene i Lånekassen bedre tilpasses voksnes behov. Regelendringene som gjennomføres bør gjøres gjeldende for alle grupper slik at reglene ikke bidrar til å utsette ordinær utdanning. De ordningene som er mest aktuelle å endre er grensen for avkorting mot egen inntekt og behovsprøving av forsørgertillegget. (...)
Under arbeidet i utvalget har organisasjonene i arbeidslivet lagt fram ulike modeller som skal bidra til å videreutvikle kompetanseoppbyggingen i arbeidslivet og bidra til jevnere fordeling av etter- og videreutdanning mellom arbeidstakere. (...) Flere av modellene innebærer at det opprettes sentrale fond som i hovedsak skal finansiere livsopphold ved etter- og videreutdanning. Gjennom Lånekassen gir staten den enkelte individuell rett til støtte til livsopphold ved utdanning. I motsetning til de fleste andre land er studiefinansieringen i Norge uavhengig av alder, og de aller fleste undervisningsopplegg er støtteberettiget. Dette innebærer at også voksne arbeidstakere har rett på støtte i Lånekassen. Også fremover må en legge til grunn at statlig støtte til livsopphold dekkes av de generelle ordningene i Lånekassen, som bedre tilpasses voksnes behov. Dette er selvsagt ikke til hinder for at partene i forhandlinger oppretter egne ordninger som gir individuell rett til støtte til livsopphold ved etter- og videreutdanning. Bl.a. hensynet til at finansieringen må dekke alle arbeidsgivere og arbeidstakere forutsetter at eventuelle forhandlinger om individuell rett til støtte til livsopphold ved etter- og videreutdanning må sees i sammenheng og koordineres av partene i arbeidslivet. Utvalget peker på at en dermed også har lagt et grunnlag for muligheten av å allmenngjøre/lovfeste slike ordninger dersom de får betydelig omfang.»
2.1.4 Riksmeklingsmannens møtebok av 9. mai 2000
I Riksmeklingsmannens møtebok i forbindelse med tariffrevisjonen 2000 heter det:
«Ansvaret for å dekke utgifter i forbindelse med kompetanseutvikling for arbeidstakere avhenger av formålet med det enkelte tiltak:
Utdanning i tråd med bedriftens behov skal dekkes av den enkelte bedrift (jf. Hovedavtalen kap. XVI).
Utdanning som bygger på lov om rett til utdanningspermisjon må finansieres på annen måte, for eksempel gjennom Statens lånekasse.
For å sikre helheten i et framtidig system, forutsetter partene at også prinsippene som er nedfelt i Hovedavtalens kap. XVI mellom LO og NHO allmenngjøres, jf. kravet om allmenngjøring i Handlingsplanen fra 1998.
Dersom man deler den siste gruppen i to, kan det skilles mellom følgende utdanningskategorier og finansieringsansvar:
Utdanning til annet fagområde. Dette må finansieres gjennom ordninger som for eksempel Lånekassen.
Etter- og videreutdanning innen samme fagområde, men utover bedriftens behov (jf. HA kap. XVI). Ansvar for finansiering av livsopphold under permisjon for denne gruppen er uavklart.
Partene er enige om at etablering av ordning for støtte til livsopphold for gruppen under pkt. 2 gjennom tariffoppgjørene vil legge ensidige byrder på tariffbundne bedrifter. Det må derfor være en forutsetning at eventuell slik ordning bygger på like rettigheter og plikter for hele arbeidslivet både i privat og offentlig sektor, og gjelder alle arbeidstakere og arbeidsgivere, jf. kravet om allmenngjøring i Handlingsplanen fra 1998.»
2.1.5 Brevveksling mellom statsministeren og Riksmeklingsmannen i 2000
I Riksmeklingsmannens brev av 8. mai 2000 til statsminister Jens Stoltenberg ba Riksmeklingsmannen statsministeren medvirke til en utredning av støtte til livsopphold ved utdanningspermisjon, med sikte på at ordningen skulle gjelde hele arbeidslivet. I sitt svar av 9. mai bekrefter statsministeren at et slikt utredningsarbeid ville bli satt i gang, og at regjeringen ville utarbeide mandat og framdriftsplan for utredningsarbeidet i nært samarbeid med partene og fremme nødvendige forslag for Stortinget, jf. avsnitt 1.1.