4 Deltakelse i etter- og videreutdanning

Det foreligger flere undersøkelser om voksnes deltakelse i etter- og videreutdanning. VOX - Voksenopplæringsinstituttet - fikk i oppdrag av utvalget å gi en oversikt over resultatene fra disse undersøkelsene. I dette kapitlet gis en oppsummering av det instituttet har gjort for utvalget. Oppsummeringen tar utgangspunkt i rapporten «

Til nytte og glede, om deltakelse i etter- og videreutdanning».

4.1 Tilbudet

Resultatene fra deltakerundersøkelsene i 1996 og 1999 viser at når en ser på alle typer voksenopplæring samlet, er arbeidsgiver den største arrangøren. Dette er ikke overraskende, siden en stor andel av kursene er yrkesrettede. Men også det offentlige utdanningssystemet (på alle nivå) er en stor tilbyder av etter - og videreutdanning for voksne. I tillegg arrangerer studieforbundene en del kurs for voksne, men dette er ofte fritidsrettede kurs. Når det gjelder yrkesrettede kurs, er arbeidsgiver den viktigste arrangøren. Innenfor allmennfaglig opplæring er det offentlige utdanningssystemet den viktigste arrangøren.

Deltakerundersøkelsene fra 1978, 1996 og 1999, teller opp antall voksenopplæringskurs som voksne har deltatt på. I disse undersøkelsene tar man ikke hensyn til omfanget av opplæringsaktiviteten; et 4 timers kurs teller like mye som for eksempel et grunnfag på 20 vekttall. Dette betyr at deltakerundersøkelsene kan gi et noe skjevt bilde av omfanget av deltakelsen i etter- og videreutdanningen.

Engesbak m.fl har undersøkt tilbudet om og deltakelsen i voksenopplæring på videregående nivå hos ulike arrangørgrupper; (i) Fylkeskommunen gjennom (a) det ordinære tilbudet om videregående opplæring, og (b) særlige voksenopplæringstilbud, (ii) studieforbundene, (iii) arbeidsmarkedsetaten, (iv) ressurs- og kompetansesentre, og (v) de private skolene. Resultatene viser at fylkeskommunen er den største arrangøren av videregående opplæring for voksne - spesielt gjelder dette for yrkesfagene innenfor videregående opplæring. Tilbudene fra andre arrangører er i hovedsak begrenset til å gjelde allmennfag og § 20-kurs (jf. dagens praksiskandidatordning, opplæringsloven § 3-5).

I perioden 1994 til 1998 har det vært en nedgang i tilbudet om fylkeskommunal videregående opplæring for voksne. Til tross for dette sporer Engesbak m.fl. en viss økning i omfanget av denne typen opplæring. Årsaken til dette ligger i en økt utbygging av allmennfaglig videregående opplæring, og en økning i (daværende) § 20-kurs hos de alternative opplæringsarrangørene.

Det foregår også en del opplæring på universitets- og høyskolenivå gjennom studieringer i regi av studieforbundene. Slike studieringer kan enten være: (i) eksamensforberedende, eller (ii) ubundet av pensum og eksamen. Eksamensrettede studieringer må ha en faglig godkjenning fra universitet eller høgskole, og det er bare disse kursene som via eksamen gir formell kompetanse i form av vitnemål og vekttall.

Engesbak og Rolfsen foretok høsten 1999 en kartlegging av tilbudet om, og deltakelsen i studieringer på høyere nivå. Resultatene fra disse undersøkelsene viser at det var en relativt omfattende aktivitet høsten 1999; 5071 deltakere, 226 igangsatte studieringer og 25 177 undervisningstimer.

Det er få tilbud som er ubundet av pensum og eksamen. Hele 96 pst. av studieringene er eksamensforberedende. Folkeuniversitetet står for 80 pst. av tilbudet innen denne typen opplæring. Fagtilbudene er i stor grad rettet mot helse-, omsorg- og undervisningssektoren.

4.2 Deltakelse i voksenopplæring

I Norge er det generelt sett høy deltakelse i voksenopplæring. Av den voksne befolkningen har 70 pst. deltatt på ett eller flere voksenopplæringskurs i løpet av en tre-årsperiode. Deltakelsen har økt i perioden 1978 og fram til i dag. De fleste voksenopplæringskurs er arbeidsrelaterte, og det er også innenfor denne type opplæring en har hatt den største økningen. Den arbeidsrelaterte opplæringen foregår i stor utstrekning på arbeidsplassen og/eller i regi av arbeidsgiver.

Skaalvik og Engesbak fant at menn deltar i større grad enn kvinner i voksenopplæring, og at kjønnsforskjellene er størst innenfor arbeidsrelatert opplæring. Det var likevel graden av tilknytning til arbeidslivet, og ikke kjønn som var avgjørende for deltakelsen. I perioden 1996 til 1999 har det skjedd en utjamning av kjønnsforskjellene.

Det er en høy deltakelse i voksenopplæring helt fram til pensjonsalderen. Tradisjonelt har det vært de med høyest utdanning som deltar mest i voksenopplæring. Fremdeles er det slik, og forskjellene er også her størst innenfor den arbeidsrelaterte opplæringen.

Selv om menn generelt deltar i større grad enn kvinner på voksenopplæringskurs, finner en flest kvinnelige deltakere både i videregående opplæring og i studieringer på høyere nivå. Kvinneandelene er her på henholdsvis 70 og 80 pst. I videregående opplæring er hovedvekten (70 pst.) av voksne elever/deltakere i alderen 20 til 30 år , mens hovedvekten (65 pst. ) av deltakerne i studieringer på høyere nivå er i alderen 30 til 50 år. Deltakerne i studieringer på høyere nivå er relativt høyt utdannet og godt etablert på arbeidsmarkedet. Deltakerne i videregående opplæring er derimot en mer sammensatt gruppe både når det gjelder tidligere utdanning, livs- og arbeidserfaring, og de er i en mer utsatt posisjon på arbeidsmarkedet enn deltakerne i eksamensrettete studieringer på høyere nivå.

De aller fleste deltakerne i studieringer på høyere nivå er godt etablerte. Over 80 pst. er yrkesaktive, over 60 pst. er gift eller samboende, og over halvparten har ett eller flere hjemmeboende barn. For deltakerne i eksamensrettete studieringer på høyere nivå er det nødvendig at opplæringstilbudene finnes i nærmiljøet. Det å flytte eller pendle for å delta i opplæringstilbud er gjennomgående ikke aktuelt. Også de voksne elevene/deltakerne i videregående opplæring er stedbundne og avhengige av tilbud som er nære.

4.3 Ulike grupper voksne krever ulik tilrettelegging

Voksne er en sammensatt gruppe, med ulike behov, interesser og erfaringer når det gjelder etter- og videreutdanning. Når man skal tilrettelegge opplæring for voksne, må man ta høyde for disse ulikhetene.

Tradisjonelt blir tilrettelegging og tilpasning av undervisning for voksne assosiert med faktorer som komprimert undervisning, mindre enheter, senere progresjon, undervisning på ettermiddag og kveld osv. Dette passer for noen deltakere innen voksenopplæring, men ikke for alle.

Engesbak m.fl. fant at det er nødvendig å ha tilbud om voksenopplæring som er varierte og fleksible med hensyn til organisering og tilrettelegging. Spesielt er dette viktig hvis man ønsker å nå grupper som tradisjonelt har deltatt lite i opplæringssammenheng og/eller har liten utdanning fra før. Fleksibilitet betyr i denne sammenhengen ikke IKT, men at tilbudene organisatorisk og innholdsmessig kan tilpasses den enkelte deltaker sine forutsetninger, ønsker og behov, samt den praktiske hverdagen.

4.4 Hva fremmer deltakelse i voksenopplæring?

Mye av deltakelsen i voksenopplæring er knyttet til individets arbeidssituasjon eller til ønsket om (nytt) arbeid. Skaalvik m.fl. fant at halvparten av deltakerne på voksenopplæringskurs deltar fordi de ønsker å utføre arbeidet bedre, og 15 pst. fordi de ønsker en ny arbeidssituasjon. Bare 20 pst. deltar fordi de ønsker egenutvikling. Dette indikerer at mye av deltakelsen i voksenopplæring er motivert ut i fra den enkeltes arbeidssituasjon. Skaalvik m.fl. finner også kjønnsforskjeller i motivasjonen. Menn vektlegger arbeidsrelaterte faktorer i noe større grad enn kvinner, mens kvinner er noe mer opptatt av mulighetene til egenutvikling. I tillegg finner de aldersforskjeller: Aldersgruppa 30 til 60 år deltar i stor grad for å utføre arbeidet bedre, mens de under 30 år deltar for å endre den arbeidssituasjonen de har for øyeblikket. For de eldste, de over 60 år, er derimot mulighetene til egenutvikling den viktigste motivasjonen.

4.5 Hva hemmer deltakelse i voksenopplæring?

Det er vanlig å dele faktorene som hemmer deltakelse i etter- og videreutdanning i indre og ytre faktorer.

Indre faktorer er knyttet til individet, og er for eksempel negative erfaringer knyttet til skoleverket eller offentlige instanser generelt, eller angst for å returnere til skolesituasjonen.

Når man spør de som ikke deltar i voksenopplæring om hvorfor de ikke deltar, er det vanligvis de ytre faktorene som oppgis som de viktigste. Eksempler på ytre hindringer er mangel på tid, lang vei til kursstedet, manglende tilbud, tidspunktet for opplæringen osv. Familiens krav, forventninger og holdninger kan også stå i veien for deltakelse i voksenopplæring. Familiære hindringer kan gi seg utslag på ulike måter, som blant annet manglende forståelse for å bruke tid, penger og krefter på utdanning.

4.6 Behovet for mer opplæring

Nesten 70 pst. av den voksne befolkningen ønsker mer utdanning. Halvparten ønsker mer formell utdanning i form av yrkesfaglig videregående opplæring og høyere utdanning. Nesten 8 av 10 gir uttrykk for at de ønsker arbeidsrelatert opplæring. Alt i alt kan man si at størstedelen av behovet for etter- og videreutdanning ligger innenfor arbeidsrelatert opplæring og utdanning.

Det er ingen forskjeller mellom kjønnene i ønsket om mer utdanning, men det er de yngste, de med høyest utdanning og de heltidsansatte som i størst grad uttrykker ønske om mer utdanning eller opplæring. Engesbak forklarer ulike preferanser i ønsket om mer voksenopplæring i forhold til faktisk livssituasjon, og hvilken posisjon man har på arbeidsmarkedet. Unge arbeidstakere har oftere ønske om avansement og forbedringer i forhold til sine yrkesposisjoner. Voksenopplæring blir dermed et middel for å oppnå målsettinger som for eksempel skifte av jobb eller å klatre på karrierestigen. Eldre arbeidstakere legger ikke samme vekt på å tilegne seg kunnskap og kompetanse som kan bli nyttig i framtiden. De deltar oftere i voksenopplæring for å lære noe de har bruk for i den jobben de har.