10 Produktmarkedene

Dette kapitlet omhandler indikatorer for verdiskaping og produktivitet, konkurranseforhold og offentlige inngrep i produktmarkedene. Myndighetene griper inn i markedene både med økonomiske virkemidler og ulike former for reguleringer. Slike inngrep kan gi en bedrift eller en gruppe bedrifter særskilte økonomiske fordeler (næringsstøtte). Innholdsmessige spenner kapitlet over omfattende og relativt ulike saksfelt. En fellesnevner er at kapitlet retter seg mot indikatorer for produksjonsevnen i økonomien og strukturen i produktmarkedene. I forhold til reguleringer drøftes ikke de enkelte bestemmelser, men det samlede omfanget av reguleringer i produktmarkedene og næringslivets kostnader av å overholde bestemmelsene. Næringsstøtte kan ytes blant annet gjennom offentlige finansieringsordninger og lempelig beskatning av særskilte næringer eller formål. Forskningsstøtte er nærmere drøftet i kapittel 7 og finansieringsordninger i kapittel 9 om kapitalmarkedet, mens skatter og avgifter omtales generelt i kapittel 11.

10.1 Verdiskaping og produktivitet

10.1.1 Effektivitet og produktivitet

Verdiskapingen i en økonomi avhenger av hvor mye som brukes av ulike innsatsfaktorer (arbeidskraft, realkapital med videre) og hvordan bruken av faktorene fordeles mellom ulike næringer og produksjonsenheter. Når faktorene er fordelt på en slik måte at det ikke er mulig å øke den samlede verdiskapingen gjennom en omfordeling, er faktorene allokert effektivt. Hva som er en effektiv allokering avhenger av de relative markedsprisene. Dersom prisen på et produkt øker relativt til andre produkter kan verdiskapingen økes ved å bruke en større del av faktorene i produksjonen av dette. Tilsvarende vil endringer i de relative faktorprisene påvirke hva som er den effektive allokeringen.

Teknologisk framgang gjør det mulig å oppnå en større verdiskaping til samme faktorinnsats og prisforhold. Normalt vil teknologiske framskritt være ujevnt fordelt mellom ulike produkter og produksjonsmetoder, og over tid vil de teknologiske mulighetene endre seg. Utnytting av teknologisk framskrift krever derfor at bruken av innsatsfaktorene omfordeles. Dynamisk effektivitet beskriver de effektive allokeringene over tid. Men fordi det stadig skjer endringer i priser og teknologi vil det alltid vil være muligheter til effektivisering som ikke er utnyttet. Derfor er det viktig med velfungerende markeder som formidler mest mulig riktige prissignaler til aktørene i økonomien.

Produktivitet beskriver forholdet mellom et produksjonsmål (for eksempel bruttoprodukt/verdiskaping) og bruken av én eller flere innsatsfaktorer. Produktivitetsvekst må enten skyldes en større innsats av andre innsatsfaktorer (som ikke måles) eller økt effektivitet. I prinsippet er det mulig å tenke seg et produktivitetsmål som beskriver alle innsatsfaktorer, og i så fall vil produktivitetsveksten som en måler, beskrive bare økt effektivitet. I praksis klarer en å tallfeste bare enkelte av innsatsfaktorene, normalt arbeidskraft og realkapital (bygninger, maskiner, transportmidler med videre). Produktivitetsveksten som en da måler, kan skyldes både økt effektivitet og økt bruk av andre innsatsfaktorer. I noen sammenhenger er det et mindre problem, for eksempel når en i lønnsforhandlinger er opptatt av verdiskaping per sysselsatt eller utførte timeverk (arbeidsproduktivitet). Derimot sier en slik målestokk lite om hvilke faktorer som kan bidra til å øke verdiskapingen. I en referansetestingssammenheng er derfor produktivitetsmål først og fremst å betrakte som en resultatindikator.

Analyser av sammenhenger mellom produktivitetsvekst og andre indikatorer, for eksempel utdanning, forskning og naturressurser, er imidlertid interessant for referansetesting. Resultater fra slike studier kan si noe om hvilken vekt en skal legge på ulike tiltaksindikatorer.

10.1.2 Bruttonasjonalprodukt og nasjonalinntekt

Bruttonasjonalproduktet (BNP) er et mål på den samlede markedsverdien av det som produseres av varer og tjenester i næringsvirksomhet og offentlig sektor. Derimot vil verdien av annen produksjon ikke fanges opp av bruttonasjonalproduktet, spesielt arbeidet som utføres innenfor husholdningene og gratis innsats i frivillige organisasjoner. Bruttonasjonalproduktet vil heller ikke reflektere kostnader som ikke prises i markedene, for eksempel skader på miljø og helse. Det finnes en omfattende litteratur som drøfter hvor godt bruttonasjonalproduktet gir uttrykk for den faktiske verdiskapingen i en økonomi. Utvalget har ikke gått nærmere inn på denne debatten. For land med om lag tilsvarende økonomiske og politiske systemer gir det i utgangspunktet god mening å sammenligne bruttonasjonalproduktet som mål på verdiskapingen. For å sammenligne land er det vanlig å se på bruttonasjonalproduktet per innbygger i en felles valuta, som regel amerikanske dollar, korrigert for forskjeller i innenlandsk kjøpekraft.

Bruttonasjonalproduktet er et resultat av ressurstilgang, utnyttelse av ressursene (for eksempel gjennom lav arbeidsledighet) og hvor effektivt ressursene anvendes. Høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger viser at et land har lykkes med å utvikle og tiltrekke seg verdiskapende næringsvirksomhet, og er slik sett primært en resultatindikator. Derimot sier bruttonasjonalproduktet isolert sett lite om hvorfor et land har lykkes eller ikke. Selv om bruttonasjonalproduktet er høyt på et gitt tidspunkt, kan forutsetningen for fortsatt BNP-vekst ha endret seg. Utviklingen i Sverige illustrerer dette. Etter USA og Sveits var Sverige fram til midten av 1970-årene et av de landene som lå høyest i bruttonasjonalprodukt per innbygger. I løpet av 1980- og 1990-årene har landet falt tilbake til rundt en 15. plass blant OECD-landene.

Figur 10.1 viser bruttonasjonalproduktet per innbygger som prosent av USA i 1985 og 1999 for 21 av OECD-landene som ligger høyest. Bruttonasjonalproduktet i nasjonal valuta er korrigert for innenlandsk kjøpekraft og omregnet til amerikanske dollar. USA har behold en klar tetposisjon (når en ser bort fra Luxembourg). Først og fremst er det landene med et lavt bruttonasjonalprodukt per innbygger i 1985 som har forbedret sin relative posisjon (Spania og særlig Irland). Blant de rikeste økonomiene er det et flertall som har falt tilbake i forhold til USA, mens Norge er av landene som har hatt en BNP-vekst per innbygger om lag på nivå med USA over perioden 1985–1999. Andre land med relativ høy vekst over perioden er Australia, Danmark og Nederland. Italia og Japan hadde relativt høy vekst tidlig i perioden, mens Finland oppnådde høy vekst først de siste årene.

Den gunstige utviklingen for Norge over perioden 1985–1999 skyldes solid vekst både i Fastlands-Norge og i petroleumsvirksomheten. En bør være oppmerksom på at svingninger i oljeprisen slår kraftig ut i produksjonsverdien av olje og gass, og dermed i bruttonasjonalproduktet for Norge. I 1985 utgjorde olje- og gassutvinning 17,5 prosent av bruttonasjonalproduktet målt i markedsverdi og i 1999 om lag 14 prosent. Med den kraftige økningen i oljeprisen i 2000 økte verdiskapingen i petroleumssektoren til om lag 23 prosent av bruttonasjonalproduktet, som er det høyeste noensinne. Dette illustrerer at en bør unngå å bruke år med svært lave eller høye oljepriser for å sammenligne bruttonasjonalproduktet i Norge med andre land, eller eventuelt må resultatene tolkes i forhold til nivået på oljeprisen. Tilsvarende varsomhet bør vises i forhold til sammenligninger av ulike størrelser uttrykt som andel av bruttonasjonalproduktet.

Kilde: Scarpetta med flere (2000) og OECD (2001f)

Norge kom i nettofordringsposisjon overfor utlandet i 1995. I årene framover er det sannsynlig at inntektene fra investeringer i utlandet vil øke, først og fremst gjennom Statens petroleumsfond. Samfunnet vil da disponere betydelige inntekter utover den løpende verdiskapingen fra produksjon innenlands. Bruttonasjonalinntekt (BNI) er et mål som inkluderer nettofinansinntekt fra utlandet. Bruttonasjonalinntekten sier noe om muligheter for å finansiere konsum og realinvesteringer uten å svekke fordringsbalansen. For Norge vil inntekter av oljefondet i årene framover kunne erstatte en eventuelt svakere utvikling i løpende produksjon. Sammenligning av BNP-vekst med andre land kan derfor isolert sett gi et for negativt bilde av den økonomiske situasjonen for Norge som helhet. Så langt har Norge underskudd på rente og stønadsbalansen i forhold til utlandet, det vil si at nettofinansinntekten bidrar til å redusere bruttonasjonalinntekten. Det skyldes særlig utlendingers aksjeutbytte fra norske selskaper, som de siste årene har vært langt større enn aksjeutbyttet som tas inn i Norge.

10.1.3 Næringsstruktur

Forskjeller i næringsstruktur har betydning for veksten i ulike økonomier. Et land med styrke innenfor internasjonale vekstnæringer vil ha særlige forutsetning for fortsatt ekspansjon. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvilke næringer som vil bli framtidens vekstnæringer. Derimot er det mulig å si noe om variasjonen i næringene. Et land med ensidig næringsstruktur vil være mer avhengig av utviklingen i ett eller noe få markeder. Det er selvsagt mulig at landet kan ha satset riktig, men risikoen vil være større for et tilbakeslag som svekker hele økonomien.

For referansetesting er en sammenligning av næringsstruktur interessant i forhold til andre utviklede økonomier. Med en relativt grov næringsinndeling framkommer forskjellene i næringsstruktur først og fremst mellom de næringene som er utsatt for internasjonal konkurranse. Vurderingene er derfor avgrenset til internasjonale næringer, som her defineres som utvinningsvirksomhet, fiske, skogbruk, industri, sjøfart og databehandlingsvirksomhet. Jordbruk er holdt utenfor sammenligningen av næringsstruktur fordi omfanget av denne næringen i stor grad er politisk bestemt. Bedrifter i andre næringer opplever også internasjonal konkurranse, men så langt har det ikke ført til en stor grad av spesialisering mellom land. Tjenesteytende næringer som for eksempel forretningsmessig tjenesteyting og telekommunikasjoner utgjør om lag tilsvarende andeler av økonomiene, og å utelate disse næringene påvirker derfor i mindre grad sammenligningen mellom land. Med større internasjonal konkurranse kan imidlertid dette bildet bli endret, og det må framover vurderes å inkludere flere tjenesteytende næringer.

Generelt har små økonomier en relativt større internasjonal sektor og er mer spesialiserte enn store økonomier. Næringsstrukturen i Norge bør derfor sammenlignes først og fremst med økonomier av om lag samme størrelse. Tabell 10.1 viser de fire største internasjonale næringene etter bruttoprodukt for Norge, Island, Finland, Sverige, Østerrike og Storbritannia. Rangeringen avhenger i stor grad av hvordan næringene avgrenses. Fiske, havbruk og fiskeforedling er her slått sammen til en næring (sjømat), og tilsvarende for skogbruk, trelast- og trevareindustri og treforedling (skognæringen). I de aller fleste industriland er verkstedindustrien (teknologiindustrien) den største næringen. Island og Norge skiller seg ut med henholdsvis sjømat og petroleum som den største næringen, og verkstedindustrien som nest størst. Skognæringen er den neste største næringen i Finland, Sverige og Østerrike. I 1998 framkommer sjømat som den fjerde største næringen i Norge, men bruttoproduktet er av om lag samme størrelsesorden både i skognæringen, metallindustrien og kjemisk og plastindustri. Industridelen av disse næringene ses iblant under ett, og i så fall framkommer prosessindustrien som den tredje største næringen.

Kilde: OECD, Hagstofa Íslands, Finansdepartementet.

For å si noe om variasjonen i næringsstrukturen, er det interessant å sammenligne også størrelsen av næringene. Figur10. 2 viser bruttoproduktet i prosent av BNP for den største internasjonale næringen og for de tre neste næringene i alt. Dersom landene sammenlignes bare etter den største næringen, framkommer Norge som en økonomi med relativt ensidig næringsstruktur. I 1998 var det bare sjømatnæringen i Island som stod for en større andel av bruttonasjonalproduktet enn petroleumsvirksomheten gjorde i Norge, mens forskjellen var ubetydelig i forhold til verkstedindustrien i Sverige. En må imidlertid ta hensyn til at dette var et år med svært lave oljepriser, og rangert etter den største næringen vil Norge i de fleste år framkomme som ytterpunktet (nederst i figuren). Variasjonen innenfor de ulike næringene vil også være forskjellig. Verkstedindustri omfatter virksomhet rettet mot svært forskjellig markeder, blant annet produksjon av ulike industrimaskiner, transportmidler, forsvarsmateriell, husholdningsapparater med videre Petroleumsvirksomheten retter seg derimot i det vesentlig mot bare to markeder: Olje og gass. Videre utgjør leveranser til petroleumsvirksomheten en stor del av verkstedproduksjonen i Norge.

Stort bruttoprodukt fra én næring kan gi stor avhengighet av denne næringen, særlig dersom det går sammen med lavt bruttoprodukt fra andre internasjonale næringer. Derfor er det interessant å sammenligne andelen av bruttonasjonalproduktet også for de næringene som kommer på de neste plassene. Figuren viser at prosent av bruttonasjonalproduktet fra næringene nummer to til fire er om lag like stort i Norge som i Sverige, og overgås bare av Finland (fordi næring nummer to i Finland, skognæringen, utgjør så mye som to tredeler av verkstedindustrien i bruttoprodukt). En slik sammenligning indikerer at næringsstrukturen er relativt variert i Norge, og at petroleumsvirksomheten i begrenset grad har fortrengt andre internasjonale næringer. Inntrykket av et relativt variert internasjonalt næringsliv understrekes av at det nest etter petrolumsvirksomheten og verkstedindustrien er en rekke næringer av om lag tilsvarende størrelsesorden: Sjøfart, sjømat, skog, kjemisk og plast, metaller og databehandlingsvirksomhet.

10.1.4 Generelt om produktivitetsmål

Produktivitet er et mål på hvor mye som produseres til en bestemt innsats av én eller flere faktorer (arbeidskraft, realkapital, teknologi med videre). Fra 1980 til 2000 økte bruttoproduktet (verdiskapingen) i Fastlands-Norge eksklusiv offentlig forvaltningsvirksomhet med om lag 50 prosent, mens antall sysselsatte økte med vel 5 prosent. Det innebærer at arbeidsproduktiviteten i fastlandsnæringene økte med om lag 43 prosent over perioden, og at den årlige produktivitetsveksten var i gjennomsnitt 1,8 prosent. 1

Det er mange faktorer som kan forklare veksten i arbeidsproduktiviteten, der noen av de viktigste er følgende:

• Økt innsats av realkapital i forhold til arbeidskraft. Med flere og bedre maskiner, databehandlingsprogrammer med videre vil produksjonen per timeverk normalt øke.

• Økt tilgang på knappe naturressurser, for eksempel funn av oljeforekomster. Knapphet i tilgangen kan gi opphav til inntekter utover normalavkastningen av arbeidskraft og kapital, såkalt grunnrente.

• Utvikling av eller tilgang til nye teknologiske muligheter. Det gir mulighet til å introdusere nye/forbedrede produkter og produksjonsmetoder (innovasjon), som kan øke salget og åpne ny markeder.

• Utnytting av stordriftsfordeler. Større produksjonsenheter og bedre kapasitetsutnytting vil normalt redusere enhetskostnadene.

• Bedre utdanning og økt kompetanse i arbeidsstyrken. Både formell utdanning og læring gjennom erfaring (learning by doing) har stor betydning for verdiskapingen.

• Bedre organisering av produksjonen internt i bedriftene. Sammensetningen av arbeidsgrupper, fordeling av oppgaver, motivasjon med videre betyr mye for ytelsene.

• Overflytting av ressurser mellom bedrifter og næringer. Flytting av arbeidskraften til virksomhet som gir større verdiskaping er en viktig faktor for produktivitetsvekst. Industriutviklingen i forrige århundre var basert på arbeidskraft som ble frigjort fra primærnæringene, og etter hvert har også industrinæringene avgitt arbeidskraft til tjenesteytende sektor.

• Utstøting fra arbeidsmarkedet av dem med lav eller feil kompetanse, dårlig helse med videre. Dersom omfanget er stort kan produktivitetsvekst gå sammen med at økonomien som helhet krymper.

Fordi det kan ligge såvidt mange og ulike forhold bak veksten i arbeidsproduktiviteten, er det uklart hva en sammenligner ved å se på beregninger av produktivitetsvekst på tvers av land. For eksempel kan en økonomi med relativt stort innslag av næringer med lav produktivitet oppnå overflyttingsgevinster som gir seg utslag i høy produktivitetsvekst. Samtidig kan dette være en økonomi med gjennomsnittlig lavt utdanningsnivå og lite avansert teknologi. Dette illustrerer at sammenligninger av produktivitetsvekst er interessant først og fremst mellom økonomier som er rimelig ensartede både etter utviklingsnivå og næringsstruktur.

Utvinningen av en naturressurs avhenger i stor grad av egenskaper ved forekomsten, og i mindre grad av bidraget fra andre innsatsfaktorer. Økt tilgang på knappe naturressurser vil øke produktiviteten av andre innsatsfaktorer, men i sammenligninger mellom næringer eller land kan en ønske å se bort fra slike tilfeldige produktivitetsgevinster. Dette gjelder i særlig grad olje- og gassutvinning. I mange analyser, herunder produktivitetsberegninger, ser en ofte kun på Fastlands-Norge.

Det er vanlig å utelate også offentlig sektor i sammenligninger av produktivitet. Produksjonen i offentlig sektor omsettes ikke i markeder, slik at det ikke er mulig å måle produksjonsverdien og dermed produktiviteten. I nasjonalregnskapet settes produksjonsverdien i offentlig sektor lik produksjonskostnadene, men det antas sjablonmessig at arbeidsproduktiviteten øker med 0,5 prosent per år.

Mål på arbeidsproduktivitet inkluderer vekstbidraget fra alle andre innsatsfaktorer. Veksten i total faktorproduktivitet (TFP) skal i prinsippet måle hvor mye av produksjonsveksten som verken kan tilskrives økt arbeidsinnsats eller økt innsats av andre innsatsfaktorer, det vil si at en ønsker å rendyrke gevinsten av effektivisering og erfaring gjennom arbeid/produksjon (learning by doing). Det er imidlertid vanlig å bruke betegnelsen TFP-vekst når en bare måler hvor mye av veksten i bruttonasjonalproduktet som ikke kan tilskrives endringer i bruken av arbeidskraft og realkapital. 2 Det kan være grunn til å merke seg at definisjonen av realkapital i noen grad inkluderer immateriell produksjonskapital, blant annet oljeleting og databehandlingsprogrammer. Med en slik definisjon av total faktorproduktivitet vil vekstbidraget av økt realkapitalintensitet holdes utenfor produktivitetsmålet, mens de øvrige forklaringsfaktorene – teknologi, stordriftsfordeler, kompetanse, organisering, overflytting, knappe naturressurser og utstøting fra arbeidsmarkedet – inngår i produktivitetsmålet. Iblant blir TFP-vekst tolket som et mål på teknologisk framgang. Det kan imidlertid være misvisende (eller må eventuelt forstås som vid tolkning av teknologi). Flere forhold kan som nevnt ligge bak forskjeller i TFP-vekst, og uten nærmere analyser er det ikke grunnlag for å si noe om forklaringsfaktorene hver for seg.

Selv for relativt like økonomier er det flere forhold som tilsier varsomhet i tolkningen av produktivitetsforskjeller. Den økende betydningen av tjenesteytende næringer har gjort de rike vestlige økonomiene stadig mindre målbare. For eksempel har økonomen Zvi Griliches anslått for USA at produksjonen i dag kan måles tilfredsstillende for så lite som en tredel av økonomien. Årsakene til måleproblemene er generelt de samme i andre land, også for Norge. Mange tjenester er karakterisert ved at de ikke har klare kjennetegn som holder seg konstante over tid. Derfor er det store problemer knyttet til å skille mellom pris- og kvantumsvekst i de løpende tallene for produksjonsverdi i tjenesteytende næringer. Problemene knyttet til produktendringer gjelder også en rekke industriprodukter der kvaliteten endres raskt. Datamaskiner og biler er velkjente eksempler. Problemene med å skille mellom pris- og kvantumsutvikling gjør seg også gjeldende i forbindelse med beregninger av vare- og tjenesteinnsatsen og innsatsen av realkapital. Ved målinger av realkapital er det også vanskelig å anslå slitasje/forringelse og levetider.

Et ytterligere problem er at metodene for å beregne datagrunnlaget varierer mellom land. Det pågår en omlegging av standarden for nasjonalregnskap, der land er i ulik fase av gjennomføringen. Generelt fører omleggingen til at bruttonasjonalproduktet vurderes høyere, og dermed til at produktiviteten også beregnes høyere. Norge er et av landene som allerede har etablert tallserier etter ny nasjonalregnskapsstandard. Metodene for å korrigere kvalitetsendringer i forskjellige produkter varierer også mellom land. Dette har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med produksjon av datamaskiner, der USA er et av landene som har valgt en metode som justerer prisutviklingen i forhold til kvalitetsheving (med bruk av såkalte hedoniske prisindekser). Når det skjer rask produktutvikling bidrar en slik metode til høyere bruttonasjonalprodukt enn ellers.

Det har vist seg at det ofte er samvariasjon mellom vekst i total faktorproduktivitet og bruttonasjonalprodukt, det vil si at TFP-veksten er relativt sterk i oppgangskonjunkturer, og motsatt i nedgangstider. En vanlig forklaring på denne observasjonen er at utnyttelsen av arbeidskraft og realkapital svinger i takt med konjunkturforløpet. Når oppdragsmengden øker vil bedriftene heller utnytte den eksisterende arbeidsstokken mer intensivt framfor å gå til nyansettelser, mens bedriftene vil holde igjen med oppsigelser når oppdragsmengden går tilbake. En annen mulighet er at høy etterspørsel og lønnsomhet gjør det mulig for bedriftene å ta ut gevinster fra ny teknologi eller organisasjonsendringer i større grad enn i lavkonjunkturer. Uansett forklaringsfaktor bør en være varsom med å sammenligne TFP-vekst mellom land som kan være i ulik konjunkturfase. Med den store betydningen av petroleumssektoren skiller norsk økonomi seg fra andre industriland. Det har bidratt til at konjunkturutviklingen ofte har vært i motfase med andre industriland over de to siste tiårene.

En generelt problem med å sammenligne TFP-vekst er at det tar relativt lang tid etter observasjonsåret før tall for bruttonasjonalprodukt og særlig realkapitalen er endelig fastsatt. Foreløpige tall blir ofte endret i betydelig grad i ettertid.

10.1.5 Internasjonale sammenligninger av produktivitetsvekst

Veksten i arbeidsproduktiviteten 3 og total faktorproduktivitet for næringsvirksomhet i OECD-landene fra 1980 til 1998 er beregnet i Scarpetta med flere (2000). Undersøkelsen er basert på tallgrunnlaget i OECDs database over nasjonalregnskap. Resultatene er vist i tabell 10.2 for periodene 1980–1990, 1990–1998 og 1995–1998. Produktiviteten er beregnet på grunnlag av bruttoproduktet, det vil si verdien av produksjonen minus innsatsen av varer og tjenester, i næringsvirksomhet. Det innebærer at offentlig forvaltningsvirksomhet er holdt utenfor beregningene. Veksten i arbeidsproduktiviteten framkommer som veksten i bruttoproduktet per sysselsatt, mens TFP-veksten beregnes som differansen mellom veksten i bruttoproduktet og det veide gjennomsnittet av veksten i utførte timeverk og realkapital. Det ligger mer informasjon i beregninger av total faktorproduktivitet, men fordi slike beregninger krever kapitaltall og faktorandeler i tillegg, vil usikkerheten være større enn ved anslag på arbeidsproduktivitet. Landene er rangert etter TFP-veksten i perioden 1990–1998.

Produktivitetsveksten har fra rundt 1970 generelt vært fallende for de rikeste OECD-landene. Av de store økonomien var det bare USA som snudde denne trenden i 1990-årene. Det var også noen av de mindre økonomiene som styrket produktivitetsveksten i 1990-årene, blant annet Australia, Danmark, Finland, Norge og Sverige. Norge var blant de landene som hadde lavest produktivitetsvekst i 1980-årene, men i begynnelsen av 1990-årene tok produktivitetsveksten seg markert opp. I siste halvdel av 1990-årene var det tegn til at produktivitetsveksten falt noe tilbake igjen. De fleste økonomiene er blitt mer kapitalintensive, slik at med få unntak er veksten i arbeidsproduktiviteten større enn TFP-veksten. Unntaket er særlig Irland i 1990-årene. Når Irland kunne ha høy produktivitetsvekst samtidig som økonomien ble mindre kapitalintensiv, må det også være andre faktorer enn investeringer i realkapital som forklarer den spesielt høye veksten og produktivitetsutviklingen. Irland hadde i denne perioden rask vekst i sysselsettingen og en betydelig kompetanseøkning i arbeidsstyrken fra nye årskull med bedre utdanning enn tidligere. Finland har hatt høy produktivitetsvekst over de to siste tiårene både fra økt kapitalintensitet og andre faktorer.

I flere land økte realinvesteringene relativt kraftig utover i 1990-årene, og spesielt investeringsveksten i USA har vært framhevet. Denne veksten skyldtes i betydelig grad økt bruk og rask utskifting av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. I den grad disse investeringene har vært lønnsomme skal de etter hvert slå ut i økt produktivitetsvekst. Den relativt sterke produktivitetsveksten i USA mot slutten av tiåret har blitt tolket som en indikasjon på gevinster av IKT-investeringene. Andre studier av produktivitet har vist høyere tall for USA i slutten av 1990-årene enn det som framkommer i tabell 10.2. Det skyldes at denne beregningen er basert på trendvekst, og derfor kan ha undervurdert omslaget i trendutviklingen. I det siste har imidlertid de amerikanske produktivitetstallene blitt nedjustert. Forklaringen av det amerikanske oppsvinget i slutten av 1990-årene er et forskningstema som på langt nær er avsluttet.

10.1.6 Nærmere om produktivitetsutviklingen i Norge

Produktivitetsveksten i fastlandsnæringene har vist store svingninger over perioden 1980–2000. Figur 10.3 viser årsveksten i prosent for arbeidsproduktiviteten definert som bruttoproduktet per sysselsatt. Avgrensningen av fastlandsnæringer i alt tilsvarer tallgrunnlaget for Fastlands-Norge i tabell 10.2. Dessuten viser figuren produktivitetsutviklingen for industrien. I 1980-årene var det store svingninger i produktivitetsveksten. En forklaring på dette er at det var flere krappe omslag i konjunkturforløpet, noe som også kan bidra til å forklare at den gjennomsnittlige produktivitetsveksten over tiåret var lavere enn i de fleste andre land. I begynnelsen av 1990-årene var produktivitetsveksten relativt høy, men avtok gradvis utover i tiåret. Foreløpige tall for 1999–2000 kan imidlertid tyde på at produktivitetsveksten har tatt seg opp igjen i andre næringer enn industrien.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Produktivitetsutviklingen i norsk økonomi i 1990-årene skiller seg på flere måter fra det en kunne forvente ut fra den økonomiske utviklingen for øvrig. For det første er det påfallende at produktivitetsveksten avtok i en oppgangskonjunktur, noe som er motsatt av det en pleier å observere. For det andre var produktivitetsveksten høyere i andre næringer enn i industrien, noe som markerer et brudd med det en har målt tidligere. Spesielt har det vært stilt spørsmål ved årsakene til at nasjonalregnskapets tall viser en så lav produktivitetsvekst for industrien.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene presenterer årlig oppdaterte beregninger av arbeidsproduktiviteten i industrien sammenlignet med gjennomsnittet for Norges handelspartnere. Dette avsnittet gir videre en kort drøfting av metodegrunnlag og usikkerhet ved slike beregninger, som er basert på arbeid som har vært lagt fram i ulike rapporter fra Beregningsutvalget.

Statistikkgrunnlaget er mest pålitelige for industrinæringer, der det innhentes et bredere datagrunnlag, og fra en større andel av bedriftene, enn hva som er tilfelle for tjenesteytende næringer. Likevel har det vært stilt spørsmål ved nasjonalregnskapets tall for bruttoproduktet i faste priser, og dermed produktivitetsutviklingen, også for industrinæringene. Spesielt er det knyttet usikkert til hvordan forskjeller i målemetoder påvirker sammenligninger av produktivitetsvekst med andre land.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har tradisjonelt drøftet utviklingen i industriens konkurranseevne ved hjelp av en rekke indikatorer, men med vekt på relative lønnskostnader per produsert enhet (RLPE). RLPE uttrykker endringer i relative lønnskostnader til felles valutakurs korrigert for endringer i den relative produktivitetsveksten. Med andre ord kan en relativt sterkere produktivitetsvekst kompensere for en relativt sterkere vekst i lønnskostnadene. I den grad det er usikkerhet ved anslag på arbeidsproduktiviteten kan imidlertid RLPE være misvisende som indikator på utvikling av industriens konkurranseevne.

I vedlegg 4 til NOU 1996: 4 Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 1996 er det en nærmere drøfting av beregningen av industriens produktivitet. Nasjonalregnskapets tall viser en industriutvikling i Norge fra 1970 om lag på linje med handelspartnerne etter produksjonsverdi og antall timeverk, mens veksten i bruttoproduktet til faste priser har vært langt svakere enn i utlandet. Når bruttoproduktet til faste priser brukes i beregningene framkommer produktivitetsutviklingen i norsk industri som meget svak. En mulig økonomisk forklaring kan være at høyere kostnadsvekst er blitt motvirket gjennom skjerming av deler av norsk industri, samt høyere nivå på innenlandsk etterspørsel i Norge. Nærmere analyse av avviket i tallseriene og mulige økonomiske forklaringer, gav et bilde som tydet på at hoveddelen av forskjellen i produktivitetsutviklingen særlig skyldes målemetoder. Bare en mindre del skyldes trolig reelt svakere produktivitetsvekst. Beregningsutvalget mente på et slikt grunnlag at tallene for produktivitetsutviklingen virket stadig mindre pålitelige. De årlige rapportene i forkant av inntektsoppgjørene har derfor gått bort fra å legge vekt på RLPE-indikatoren, og forsøker i stedet å sammenstille et litt bredere sett av indikatorer for industriens konkurranseevne.

I vedlegg 6 til NOU 2001: 17 Om inntektsoppgjørene 2000–2001 er det en nærmere og oppdatert vurdering av produktivitetsberegninger, som i stor grad tar utgangspunkt i Statistisk sentralbyrå (2001c). Analysen er basert på en sammenligning av arbeidsproduktiviteten i industrien fra 1993 til 1999 i Norge, Sverige og Tyskland. Tallgrunnlagene som sammenlignes, er basert på felles, ny nasjonalregnskapsstandard. Resultatene viser at arbeidsproduktiviteten i norsk industri beregnet som bruttoprodukt per utførte timeverk økte med 0,6 prosent i gjennomsnitt per år, mot en vekst på vel fem prosent i svensk industri og 3,5 prosent i tysk industri i denne perioden. Statistisk sentralbyrå har også undersøkt noen mulige forklaringsfaktorer. Det viser seg at i Sverige utgjør næringer med generelt høyere produktivitet en større del av industrien enn i Norge. Beregningene antyder at produktivitetsveksten i svensk industri ville ha vært vel halvparten av hva den faktisk var dersom industristrukturen var den samme som i Norge. Derimot forklarer ulik industristruktur lite av forskjellen i produktivitetsvekst i forhold til tysk industri.

Med ny, felles nasjonalregnskapsstandard, bør ulike målemetoder bety mindre for produktivitetsforskjellene enn tidligere. Det viser seg imidlertid at resultatene er så vidt ulike avhengig av hvilke mål på produksjonen en benytter, at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål ved om vurderinger og beregningspraksis er sammenfallende. Gjennomgående finner en (med unntak av noen få næringer) svakere utvikling i bruttoproduktet enn i produksjonen, målt i faste priser, på næringsnivå i Norge. Det hersker derfor fortsatt tvil i fagmiljøene om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet.

10.2 Konkurranseforhold

Drøftingen i avsnitt 10.1.4 viser at det er mange og ulike forhold som kan ligge bak økt produktivitetsvekst. Konkurranse i produktmarkedene er en viktig forklaringsfaktor for flere av disse forholdene – omstillinger, innovasjon, utnytting av stordriftsfordeler med videre. Konkurranse kan også ha mer indirekte virkninger, for eksempel gjennom endringer i kompetansekrav og krav til mobilitet i arbeidsstyrken. Det er likevel ikke slik at effektiv konkurranse kan frambringe alle de forhold som bidrar til å øke produktiviteten. Ulike former for markedssvikt eller systemegenskaper fører til at det også er et behov for offentlig innsats. Det vises her til drøftingen i andre kapitler av blant annet infrastruktur (kapittel 6) og forskning (kapittel 7).

10.2.1 Betydningen av konkurranse for verdiskapingen

Konkurranseforholdene påvirker bedriftenes utvikling av konkurranseevne. I et marked med svak konkurranse kan en tilbyder ofte øke prisene uten å miste markedsandeler. Muligheten til å overvelte kostnader i prisene svekker produsentens insentiver til å redusere kostnader eller forbedre kvaliteten. Konkurranse innebærer at en bedrift ikke er garantert å få solgt sine produkter, men må ta hensyn til at en annen bedrift kan komme med et bedre tilbud til kundene. I et marked som er preget av sterk konkurranse, må bedriftene stadig gjøre forbedringer for fortsatt å være lønnsomme, jamfør drøftingen i avsnitt 3.4.1 av produksjonsstrukturen i en bransje. Dette gir grunnlag for å hevde at markeder preget av konkurranse vil bidra til kostnadsreduksjon og innovasjon.

Det er også en akademisk tradisjon som framhever at innovasjon i form av nye produkter og produksjonsmetoder ofte kan være så risikabelt og kostbart at myndighetene bør skjerme eksisterende produsenter for konkurranse. Denne tradisjonen forbindes ofte med den østerriksk-amerikanske økonomen Schumpeter. Et tilgrensende argument er at bedrifter først må vinne markedsandeler nasjonalt, for dermed å opparbeide en tilstrekkelig sterk markedsposisjon til å ekspandere internasjonalt.

Flere forhold taler likevel mot å begrense konkurransen på hjemmemarkedet:

• Selv om økt konsentrasjon skulle gi muligheter til økt innovasjon, kan manglende konkurranse føre til at bedriftene ikke utnytter disse mulighetene (når bedriften uansett har et skjermet hjemmemarked).

• For mange bedrifter kan ekspansjon internasjonalt være en bedre strategi for å oppnå størrelse enn vekst i hjemmemarkedet, spesielt med utgangspunkt i en liten økonomi.

• Skjerming mot utenlandsk konkurranse vil fjerne sammenligningsgrunnlag og korrektiver. Spesielt vil myndighetene vanskelig kunne avgjøre om en næring faktisk utvikler konkurransekraft eller om skjermingen bare tilslører svakheter i forhold til potensielle konkurrenter.

De siste årene er det gjort flere internasjonale studier av hvilke faktorer som gjør at bedrifter konkurrerer godt på verdensmarkedet, der Porter (1990) på mange måter var grunnleggende. Tilsvarende studier har vært gjennomført for norsk næringsvirksomhet, jamfør Reve med flere (1992) og Reve og Jakobsen (2001). Resultatene understøtter argumentene for å stimulere til konkurranse på hjemmemarkedene. De bedriftene som har et dynamisk og krevende hjemmemarked synes gjennomgående også å være de som greier seg best på eksportmarkedene. For at bedriftene skal utvikle evne til innovasjon er det blant annet nødvendig med kunder som stiller krav, og med konkurranse fra andre leverandører.

10.2.2 Indikatorer for konkurranseintensitet

For å sammenligne konkurransen mellom land, kan det være ønskelig med enkle indikatorer for hvor intens konkurransen er i ulike markeder. Konkurransetilsynet har i samarbeid med de øvrige nordiske konkurransemyndighetene søkt å utvikle indikatorer som kan si noe om konkurranseintensiteten i ulike markeder. Dette arbeidet har vist at det ikke er trivielt å foreta generelle målinger og vurderinger av konkurranseintensitet, og det er heller ikke lett å utvikle indikatorer som relativt enkelt lar seg mål og tolke. Resultatene av arbeidet så langt er presentert i en artikkel i Konkurransetilsynets årsberetning 2000.

Indikatorer for markedskonsentrasjon brukes ofte til å beskrive konkurranseintensitet. Markedskonsentrasjon er et mål på antall tilbydere i markedet (innenlandske produsenter og importører) og deres relative størrelse. Høy markedskonsentrasjon kan bety at konkurransen er svak. Det å observere få aktører i et marked er imidlertid ikke tilstrekkelig til at en kan utelukke muligheten for effektiv konkurranse. Konkurransen kan for eksempel også være i forhold til produkter som er kategorisert i en annen næring, eller det kan være stordriftsfordeler i produksjonen som gjør det effektivt med bare én eller få produsenter.

Mange aktører er heller ingen sikker indikasjon på effektiv konkurranse. Generelt vil en anta at noen lykkes bedre enn andre i konkurransen. Markedskonsentrasjonen bør derfor ses i sammenheng med hvor turbulent markedet er. Dersom aktørene er de samme og markedsandelene endres lite over tid kan det være grunn til å stille spørsmål ved konkurranseforholdene. Større endringer i aktører og markedsandeler kan også være et indikator for konkurranseintensitet.

De nordiske konkurransemyndighetene har i sitt samarbeidsprosjekt vurdert mulighetene for å utarbeide sammenlignbare konkurranseindikatorer for næringsgrupper i hvert av de nordiske landene. Prosjektgruppen er blitt enig om et felles opplegg for hvilke typer data som skal samles inn, og hvilke konsentrasjons- og mobilitetsmål en forsøksvis skal beregne.

Den summariske konsentrasjonsraten (CR4) viser prosent av markedet for de fire største aktørene i en næringsgruppe. Indikatoren sier ikke noe om det innbyrdes forholdet mellom de fire største aktørene. Resultatet vil være 80 både for en næring med fem like store aktører (hver med 20 prosent) og en næring der det er én dominerende aktør med 50 prosent markedsandel og fem mindre aktører med 10 prosent hver. I utgangspunktet vil en imidlertid anta at konkurransen kan være sterkere i markedet med jevnstore aktører.

Et annet mål for markedskonsentrasjon er Herfindahl-Hirschman-indeksen (HHI). Den er definert som summen av de kvadrerte markedsandelene for samtlige foretak i et marked. HHI vil ha en verdi mellom null og 10 000. Dersom det er bare én aktør, er markedsandelen 100 prosent, og HHI vil ha verdien 10 000. Motsatt vil mange små aktører gi en verdi nær null. Det interessante med metoden er imidlertid at indeksen tillegger store markedsandeler større vekt enn små markedsandeler. Dersom det er like mange aktører i ulike markeder, vil HHI være større i et marked med ujevnt fordelte markedsandeler enn i et marked der alle foretak er like store. I det første eksemplet ovenfor vil HHI være 2 000 (fem like store aktører), mens HHI vil være 3 000 i det andre eksemplet (med seks aktører, hvorav én er dominerende).

Mobilitetsindekser anvendes for å si noe om hvordan sammensetningen av aktører i en næring endres over tid. Den nordiske arbeidsgruppen har valgt å angi mobiliteten i en næringsgruppe ved å beregne tall for endringer i markedsandel i løpet av ett år. For hver bedrift måles endringen i markedsandel fra et år til et annet. Tallverdien av differansene (det vil si positive verdier) summeres over alle bedrifter i næringen og deles på to. Mobilitetsindeksen vil ha en verdi mellom null og 100. Verdien null avspeiler et fullstendig statisk marked uten bevegelse i antall aktører eller deres markedsandeler. Mobilitetsindeksen vil få verdien 100 dersom alle aktørene skiftes ut fra et år til det neste.

Indikatorene beregnes på grunnlag av momsregisterene. Dette registeret gir blant annet opplysninger om alle som har plikt til å betale merverdiavgift. Dataene er fordelt på om lag 400 næringer. Det gjenstår en del arbeid før sammenligninger mellom de nordiske landene kan presenteres. Sverige har imidlertid allerede anvendt konsentrasjonsindekser i sin årlige Cardiff-rapport (jamfør avsnitt 4.4.4). 4

Det vil være flere forhold som gjør at konsentrasjon- og mobilitetsindekser basert på eksiterende statistikkgrunnlag må tolkes med varsomhet og om mulig må suppleres med annen informasjon. For det første vil de bransjer/produkter som registreres i statistikken, gi et svært forenklet bilde i forhold til de reelle markeder og konkurranseflater mellom bedriftene. I praksis anvendes momsstatistikk fordi disse gir mulighet til å skille ut eksport fra omsetning i hjemlandet. Det medfører imidlertid en begrensning ved at enheten i momsstatistikken er foretak. Et foretak kan ofte være aktivt i flere delmarkeder, mens det i statistikken blir gruppert i det markedet der den største delen av aktiviteten hører hjemme. Et annet forhold som ikke er registrert i statistikken er avtale- og eiermessige bindinger mellom foretak.

Momsstatistikken fanger heller ikke opp den importkonkurransen som mange næringer, og særlig industrien, er utsatt for. Det er derfor ønskelig å utvikle indikatorer som kan korrigere for importkonkurranse. En mulighet er å bruke importtall fra nasjonalregnskapet. De korrigerte indikatorene en da får fram, hviler på strenge forutsetninger om konkurransen mellom importører.

Til sammen medfører disse dataproblemene at de konsentrasjonstall som kan beregnes basert på eksisterende datagrunnlag, gir et høyst usikkert bilde på konkurransesituasjonen i de enkelte markeder. Det er også lang bearbeidingstid på tallene, noe som reduserer aktualiteten.

I tabell 10.3 er det gjengitt noen tall fra Konkurransetilsynet (2001), som illustrerer hvordan konsentrasjons- og mobilitetsindekser kan anvendes. Dataene viser at antall foretak er lavere for engroshandel med drivstoff og brensel (348) enn for engroshandel med husholdningsvarer og varer til personlig forbruk ellers (1 938). Siden omsetningen er omtrent like stor for de to næringene, kan en forvente en sterkere markedskonsentrasjon i den første næringen. Dette bekreftes også av tallene for de fire største foretakenes markedsandel og av Herfindahl-Hirschman-indeksen. Til sammenligning kan nevnes at fusjonsretningslinjene i USA regner markeder med en Herfindahl-Hirschman-indeks over 1800 som sterkt konsentrert, og lavere enn 1000 som lite konsentrert. Mobilitetsindeksen er på 14 i begge næringene, slik at denne ikke gir grunnlag for å endre vurderingene av forskjellene i konkurranseforholdene mellom næringene.

10.3 Næringsstøtte

10.3.1 Økonomiske virkninger av næringsstøtte

Næringsstøtte kan defineres som offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe av bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Støttetiltak kan ofte begrunnes med ulike former for markedssvikt eller at samfunnet har andre mål enn den enkelte bedrift for sin aktivitet. Næringsstøtten kan ha mange former. I tillegg til rene tilskudd, vil for eksempel lån eller garantier gitt på gunstige vilkår, tjenester som det offentlige ikke tar fullt betalt for, manglende krav til avkastning på statlig aksjekapital samt lempelige skatte- og avgiftsregler regnes som næringsstøtte. Tiltakene kan også komme i former som ikke direkte belaster statlige budsjetter, for eksempel i form av skjerming mot konkurranse.

All næringsstøtte vil påvirke konkurransen mellom bedrifter og dermed også ressursbruken i økonomien. Samtidig er det realøkonomiske kostnader knyttet til å finansiere næringsstøtten. Noen former for næringsstøtte kan kompensere markedssvikt, for eksempel støtte til forskningsprosjekter i næringslivet, og dermed bidra positivt til vekstevnen i økonomien. Næringsstøtte kan også skyldes et ønske om å opprettholdelse næringsvirksomhet som ellers ikke er konkurransedyktig. Et internasjonalt høyt nivå på næringsstøtte kan derfor være en indikasjon på svak konkurranseevne og betydelige omstillingsbehov i deler av økonomien.

10.3.2 Beregninger av næringsstøtte i Norge

Finansdepartementet gjennomfører årlig beregninger av statlig budsjettmessig næringsstøtte, som presenteres i nasjonalbudsjettet. Beregningene omfatter statens nettokostnader knyttet til støttetiltakene. Nettokostnadene beregnes som differansen mellom de årlige utgifts- og inntektsstrømmene under en ordning, og omfatter i hovedsak ikke administrasjonskostnadene. Beregningene omfatter bare støtteordninger som finansieres over budsjettets utgiftsside. Statens kostnader knyttet til særskilte skatte- og avgiftsregler for enkelte næringer er ikke tatt med. Slike skatteutgifter er anslått i nasjonalbudsjettet for en rekke unntaksordninger og særregler. Dette tallgrunnlaget er imidlertid ikke tilstrekkelig bearbeidet til å kunne inkluderes i støtteberegningene.

Hovedresultatene fra Finansdepartementes næringstøtteberegning er vist i tabell 10.4. Den beregnede næringsstøtten på 19,4 milliarder kroner i 2000 utgjorde 1,4 prosent av bruttonasjonalproduktet. Reduksjonen fra 1,6 prosent i 1999 skyldes i stor grad en kraftig vekst i bruttonasjonalproduktet på grunn av økte oljepriser. I løpet av 1990-årene er samlet utbetalt årlig næringsstøtte redusert med om lag 27 prosent i faste priser.

I tabellen er den totale næringsstøtten også fordelt etter formål. En slik kategorisering vil inneholde elementer av skjønn. En del støtteordninger kan oppfylle flere formål samtidig. Ulike støttebeløp er søkt plassert etter det primære formålet for den aktuelle ordningen. Det innebærer at det vil være et element av for eksempel forskningsstøtte også under andre formål. Ordninger som er primært rettet mot bestemte næringer utgjør om lag 80 prosent av den budsjettmessige støtten, mens generelle formål til sammen utgjør bare om lag 20 prosent. Av de generelle formålene er regionalutvikling og forskning de mest omfattende med henholdsvis om lag 1,6 millioner kroner og 0,7 millioner kroner i 2001. En betydelig del av støtten til næringsrettet forskning kanaliseres gjennom bevilgninger til forskningsinstitusjonene, og vil derfor ikke regnes som næringsstøtte. For de fleste av formålene er næringsstøtten noe redusert de siste årene, men for regionalutvikling har det vært en viss økning fra 1999.

Landbruksnæringen vil motta anslagsvis nesten 70 prosent av samlet budsjettmessig næringsstøtte i 2001. Skipsbyggingsindustrien antas å motta om lag 6 prosent av den samlede næringsstøtten. Andre næringer som mottar betydelig driftsstøtte er sjøfart, presse og film, mens annen industri, fiske og havbruk mottar betydelig støtte gjennom forskning og regionalutvikling. Landbruksstøtten har blitt redusert noe de siste årene, men langt svakere enn reduksjonen i den samlede næringsstøtten. Det meste av støtten til landbruket gis over jordbruksavtalen. For skipsbyggingsindustrien er all driftsstøtte avviklet for kontrakter inngått etter 1. januar 2001, noe som følger av EØS-regelverket for skipsbyggingsindustrien. Utbetalingene finner imidlertid sted når fartøyene leveres, og vil først være avsluttet i 2003.

Statlig næringsstøtte kan også gis i form av ordninger som ikke kommer fram på statsbudsjettet, verken som bevilgninger eller skatteutgifter. Slik støtte kan bestå i skjerming fra utenlandsk konkurranse eller konsesjonsregler som begrenser etableringer i en næring. Næringsstøtte vil også ha virkninger for andre næringer enn de som direkte mottar støtten, blant annet ved at næringen som mottar støtten produserer innsatsvarer til en annen næring (kryssløpseffekter).

Statistisk sentralbyrå har omtrent annet hvert år kartlagt omfanget av ulike former for næringsstøtte fordelt på næringer. De siste beregningene, som er for 1998, inkluderer også skjerming fra utenlandsk konkurranse (skjermingsstøtte), særbehandling gjennom skattesystemet (skatteutgifter) og prisdiskriminering på elektrisk kraft, samt indirekte virkninger gjennom produktmarkene. Beregningene oppsummerer den samlede støtten i begrepet effektive støtterater (Effective Rates of Assistance – ERA). Den effektive støtten defineres som den ekstra godtgjørelsen eierne av primærfaktorene arbeidskraft og realkapital får som følge av offentlige støttetiltak. Skatter og avgifter som avviker fra det som følger av et generelt og ensartet regelverk, anses som negativ eller positiv næringsstøtte. Avgifter på produserte innsatsfaktorer med et rent fiskalt formål regnes i alle tilfeller som negativ støtte. I ERA-modellen er det forutsatt at næringer med produkter som i hovedsak handles (eller kan handles) internasjonalt priser sine produkter lik prisene i verdensmarkedet, eventuelt tillagt effekter av skjermingsstøtten. Bortsett fra skjermingsstøtten vil støtte til disse næringene ikke få kryssløpseffekter i modellen. Derimot vil alle støtteordninger slå ut i produktprisene og dermed gi kryssløpseffekter for støtte som er rettet mot næringer som i hovedsak får sine priser bestemt i de innenlandske markedene, blant annet elektrisitetsproduksjon, bygge- og anleggsvirksomhet og tjenesteytende næringer utenom utenriks sjøfart.

I utgangspunktet var det OECD som rundt 1990 tok initiativ til å utvikle det metodiske opplegget for ERA-beregninger. Utvalget kjenner ikke til at andre land gjennomfører denne typen studier på regulær basis. Det er derfor ikke mulig å sammenligne resultatene med andre land. Resultatene for Norge isolert sett er likevel interessante fordi de illustrerer en del virkninger i økonomien som ikke framkommer av tallene for direkte støtte.

Statistisk sentralbyrå har nå gjennomført slike beregninger for 1998, jamfør Fæhn med flere (2001). Resultatene for utvalgte næringer er vist i tabell 10.5, både ERA totalt i prosent av faktorinntekten og millioner kroner, og bidrag fra ulike kategorier av politikktiltak i prosent av faktorinntekten. Det er ikke presentert resultater for næringer som i hovedsak får sine priser bestemt i de innenlandske markedene. Støtteordninger overfor disse næringene er imidlertid som nevnt med på å prege resultatene for øvrig ved at støtte overføres gjennom økonomiens kryssløp.

Beregningene av effektive næringsstøtterater for 1998 viser at fem av næringene i modellen lå over gjennomsnittet når det gjelder støtte sett i forhold til deres innsats av primærfaktorer, nemlig jordbruk, foredling av kjøtt og meieriproduksjon, produksjon av metaller, bygging av skip og produksjon av andre konsumvarer. Støtten til jordbruket i 1998 er beregnet til vel 18 milliarder kroner, svarende til en effektiv støtterate på om lag 96 prosent av faktorinntekten. Den effektive støttesatsen til jordbruket består i det alt vesentlige av subsidier og skjermingsstøtte.

Ved siden av jordbruket, peker foredling av kjøtt og meieriproduksjon seg ut når det gjelder høy effektiv støtterate. Et viktig formål med støtteordninger for næringsmidler er å veie opp for fordyrende skjermingsstøtte på viktige innsatsvarer fra jordbruket. Statistisk sentralbyrå har beregnet den positive effektive støtteraten til å utgjøre vel 66 prosent av faktorinntekten i næringen.

Metallindustrien har også en høy effektiv støtterate på om lag 40 prosent av faktorinntekten. Næringen drar stor fordel av fritaket fra forbruksavgift på elektrisk kraft, fritaket fra CO₂ -avgiften og langsiktige kraftkontrakter. De samme bidragene gjør seg gjeldende for treforedling og kjemiske råvarer, men til betydelig lavere effektive støtterater.

Utenriks sjøfart har en effektiv støttesats på 9,5 prosent. Det viktigste bidraget i beregningene kommer fra gunstige kapitalbeskatningsregler.

Investeringsavgiften overfor kapitalvarer er regnet som negativ støtte, men det er en rekke unntak som begrenser avgiften i forhold til de fleste av næringene med produkter som handles internasjonalt. Derfor er det bare for oppdrettsnæringen at investeringsavgiften slår sterkt ut på resultatene i modellen.

Støtten gjennom lavere arbeidsgiveravgift reflekterer den geografiske plasseringen av bedriftene. Det er først og fremst fiskeforedling som har fordel av den geografiske differensieringen. Fra 2000 er den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften lagt om, slik at blant annet deler av skipsbygging betaler avgift etter høyeste sats uavhengig av sone.

10.3.3 Internasjonale sammenligninger av næringsstøtte

Finansdepartementets beregninger kan ikke sammenlignes direkte med internasjonale beregninger av støtte i andre land på grunn av forskjeller i metodikk og utvalg. Europakommisjonen utgir årlig beregninger av næringsstøtten i EU-landene. Næringsstøtte er her definert videre enn i Finansdepartementets beregninger, ved at også støtte gjennom særordninger i skattesystemet er inkludert. Dessuten omfatter undersøkelsen en større del av den samlede næringsvirksomheten enn i Finansdepartementets oversikt, spesielt ved at transportsektoren er tatt med. Støtte til jernbanetransport utgjør vel en tredel av den samlede beregnede næringsstøtten i EU. Dersom transportnæringene inkluderes vil støtteomfanget framstå som vesentlig større også i Norge. I tillegg er det flere særordninger og unntak i det norsk skattesystemet som må inkluderes ved en tilsvarende undersøkelse. 5

Figur 10.4 viser næringsstøtten slik den er beregnet i EU-landene for periodene 1995–1997 og 1997–1999. EU-landene har med få unntak (Irland, Nederland og Luxembourg) redusert næringsstøtten som andel av bruttonasjonalproduktet. For EU som helhet ble støttenivået redusert fra om lag 1,4 til 1,2 prosent av bruttonasjonalproduktet. Finland ligger høyest i støttenivå, mens Sverige og Danmark er blant de landene som ligger lavest i EU. For Norge er bare den budsjettmessige næringsstøtten, eksklusiv transportsektoren, på nivå med det gjennomsnittlige støttenivået i EU.

Det er ikke bare støttenivået isolert sett som er av betydning for hvordan næringsstøtten påvirker verdiskapingen i næringslivet, men også sammensetningen av næringsstøtten er av betydning. En nærmere sammenligning bør derfor i tillegg se på forskjeller i fordelingen på ulike formål mellom land.

Kilde: Europakommisjonen (2001b)

OECD beregner årlig en internasjonal indikator for landbruksstøtte. Disse beregningene omfatter Norge, og gir derfor grunnlag for sammenligning med andre land. Indikatoren blir kalt PSE (Producer Subsidy Equivalent). PSE skal måle verdien av alle overføringer fra skattebetalerne og konsumentene på grunn av særlige tiltak for jordbruket. Det er lagt opp til å gi et totalmål for brutto støtte som i tillegg til skjermingsstøtte og budsjettoverføringer også omfatter indirekte støtteformer som skatte- og avgiftslettelser. Skatte- og avgiftsordninger er imidlertid i varierende grad tatt med i beregningene for de enkelte land, selv om de kan bety relativt mye for totalmålet på støtte. Det kan også være problemer knyttet til å måle verdien av importbegrensninger.

For sammenligninger mellom land oppgis gjerne PSE i prosent av den totale produksjonsverdien i jordbruket. Produksjonsverdien er definert som bruttoinntekten inkludert tilskudd. Tabell 10.6 viser PSE i prosent av produksjonsverdien i jordbruket for noen land.

Den samlede støtten til jordbruket er høyere i Norge enn i de aller fleste andre land. I 2000 var det bare i Sveits og Sør-Korea at støtten til jordbruket utgjorde en høyere andel av produksjonsverdien enn i Norge (66 prosent). I EU utgjorde støtten 38 prosent av produksjonsverdien i jordbruket.

10.4 Offentlige reguleringer

10.4.1 Generelt om reguleringer og reformarbeid

Et moderne samfunn krever reguleringer på mange områder. Gjennom lover og forskrifter har myndighetene nedfelt et stort antall bestemmelser som stiller krav til blant annet næringsdrivende. Et hensiktsmessig og oversiktlig regelverk er viktig for å kunne oppnå målene til rimelig administrasjonskostnad og bruk av tid – og for å sikre likebehandling av dem som berøres. Reguleringer setter også grenser for hva utøvende myndigheter kan foreta seg, og kan dermed bidra til stabilitet og forutsigbarhet.

Selv om regelverket spenner over et vidt spekter av formål, er det likevel mulig å gruppere ulike reguleringer under tre hovedkategorier:

• Økonomiske reguleringer griper direkte inn i hvordan markeder fungerer, for eksempel prisfastsetting, konkurranseforhold, markedsadgang, etableringer og nedleggelser.

• Sosiale reguleringer har til hensikt å beskytte samfunnsinteresser som for eksempel helse, sikkerhet, miljø og sosialt samhold.

• Administrative reguleringer omfatter oppgaveplikter, skjema med videre som myndighetene krever.

Fra 1970-årene har en rekke OECD-land gjennomført omfattende reguleringsreformer. Til å begynne med var oppmerksomheten mye rettet mot deregulering av markeder og privatisering av selskaper. Etter hvert har en også blitt mer oppmerksom på at sosiale og administrative reguleringer påvirker næringsutviklingen og medfører kostnader for næringslivet.

OECD arbeider med reguleringsreformer i flere sammenhenger, og samler inn omfattende materiale om reguleringer i medlemslandene. Mye av dette arbeidet inngår i OECDs program for reguleringsreformer fra 1995 («Regulatory Reform Programme»), som omfatter regelreformer generelt (regelforenkling, saksbehandling, høringsrutiner, åpenhet i forvaltningen, alternativer til administrativ regulering m.v.) og reguleringer i produktmarkedene spesielt. Ved siden av dette programmet har OECD over lengre tid arbeidet med reguleringer i arbeidsmarkedet, som er omtalt i avsnitt 8.4.4.

Disse aktivitetene har gitt flere resultater som kan inngå i eller være relevant for referansetesting. Av umiddelbar interesse er de indikatorer OECD har utarbeidet for reguleringer i produkt- og arbeidsmarkedene. Indikatorer for arbeidsmarkedet ble publisert i OECD Employment Outlook 1999, og for produktmarkedene i OECD Economic Outlook 66 (OECD 1999d).

10.4.2 Omfanget av reguleringer i produktmarkedene

Metoden for å konstruere indikatorer for reguleringer i produkt- og arbeidsmarkedene er drøftet i Nicoletti med flere (2000). For arbeidsmarkedet benyttet OECD data som medlemslandene allerede rapporterer på regulær basis og derfor foreligger i ulike databaser. Derimot forelå det i liten grad data om reguleringer i produktmarkedene som var tilgjengelige og sammenlignbare. OECD gjennomførte derfor en spørreundersøkelse i 1998, der medlemslandene ble bedt om å besvare spørsmål (hovedsakelig av typen multiple-choice) om følgende tema:

• Generell reguleringspolitikk (statlig eierskap, krav til etableringer, tildeling av rettigheter).

• Myndighetenes evne til å sikre regelverk av høy kvalitet (regelreform, forenkling, organisering av reformarbeidet med videre).

• Konkurransepolitikk.

• Reguleringer av betydning for åpenheten i markedene (handelspolitikk, investeringer med videre)

• Reguleringer i markedene for tele, transport og detaljhandel.

• Offentlige innkjøp.

I noen grad har OECD også benyttet opplysninger om produktmarkeder som finnes i eksisterende databaser som grunnlag for konstruksjon av indikatorer, for eksempel statistikk over tollsatser. Gjennom spørreundersøkelsen ble det innhentet informasjon fra medlemslandene om vel 1 300 ulike bestemmelser i generell og sektorspesifikk lovgivning, reguleringer og administrative prosedyrer. I tillegg benyttet OECD data fra ulike statistikker om markedsstruktur og ytelser (om lag 100 indikatorer). Undersøkelsen tok bare sikte på å kartlegge omfanget av reguleringer, og det ble ikke forsøkt på å vurdere hvor effektivt reguleringene virker i forhold til mål de er ment å fremme.

Den samme metoden ble benyttet for å konstruere indikator både for produktmarkedene og arbeidsmarkedet. Data for en enkelt opplysning eller et spørsmål ble etter generelle kriterier tilordnet en verdi fra 6 (fullstendig regulert) til 0 (ikke regulert). Deretter ble et utvalg enkeltindikatorer veid sammen til samleindikatorer for aktuelle problemstillingene ved bruk av faktoranalyse, jamfør punkt 3.3.4. Det første nivået samleindikatorer ble igjen veid sammen til indikatorer på et overordnet nivå, og så videre. Vektene framkommer gjennom metoden, og er de samme for alle land. OECDs klassifiseringer av produktmarkedene er vist i figur 10.6. Egenskaper ved faktoranalysen innebærer at det legges størst vekt på de faktorene som varierer mest mellom landene. For noen indikatorer viste det seg at Norge representerte ytterpunktet, og lå relativt langt fra hovedtyngden av andre land. Det gjelder spesielt omfanget av statlig eierskap i næringslivet og nivået på tollsatsene. Resultatene fra analysen viser at slike enkeltforhold hadde stor innvirkning på hvordan Norge kom ut på samleindikatorene.

OECDs rapport konkluderer med at landene jevnt over er i den nedre delen av skalaen, noe som indikerer at landene har vært tilbakeholdne med å regulere produktmarkedene og trolig har deregulert enkelte sektorer, jamfør figur 10.5. Forskjellen mellom et flertall av landene er så vidt små at det kan synes overraskende. Sammenlignet med de landene som er lite regulert, viser resultatene en høyere grad av reguleringer i Norge. Det er bare Hellas og Italia som framkommer med mer omfattende reguleringer i produktmarkedene.

De typene av reguleringer som ble undersøkt, ble delt i to hovedområder; innadrettede og utadrettede reguleringer, avhengig av om de er rettet mot innenlandske eller utenlandske aktører, jamfør figur 10.8. De innadrettede reguleringene er delt inn i bestemmelser om statlig kontroll og hindringer for entreprenørskap, jamfør figur 10.7. I forhold til andre land kommer Norge ut med en høy grad av statlig kontroll i økonomien. Denne undergruppen måler blant annet graden av offentlig bedriftseierskap og statlig inngrep i næringsvirksomhet. Norge fikk derimot en relativt lav grad av reguleringer i undergruppen hindringer for entreprenørskap, som omfatter offentlige begrensninger på antall næringsdrivende, unntak fra konkurranseregelverk og administrative byrder.

De utadrettede reguleringene gjelder blant annet toll, harmonisering av standarder med videre og restriksjoner på utenlandsk eierskap. På dette området ble Norge rangert som mer regulert enn de andre landene som er inkludert i analysen. Dette betyr at det relativt sett framstår som vanskelig for utenlandske aktører å komme inn på norske markeder. Resultatet skyldes først og fremst høye tollsatser på import av landbruksprodukter. Tollsatsene på andre produkter er sammenlignbare med EU og USA.

En stor del av bakgrunnsinformasjonen er av kvalitativ art og bygget på egenvurderinger fra myndighetene i det enkelte land. En rekke spesielle egenskaper ved analysemetoden innebærer også at rekkefølgen mellom land må fortolkes med stor forsiktighet.

Datamaterialet OECD bruker er imidlertid omfattende, og det gir et grovt uttrykk for graden av regulering og forskjeller mellom land. OECD har så langt ikke planer om å oppdatere undersøkelsen. En stor del av datagrunnlaget fra 1998-undersøkelsen er imidlertid offentliggjort. 6 Med dette håper OECD at undersøkelsen kan bli brukt i forskning med sikte på å utvikle bedre metoder for å analysere reguleringer i produktmarkedene.

Kilde: Nicoletti med flere (2000)

Kilde: Nicoletti med flere (2000)

Kilde: Nicoletti med flere (2000)

Kilde: Nicoletti med flere (2000)

10.4.3 Administrative kostnader av reguleringer

Flere land og organisasjoner har gjennomført undersøkelser av administrative kostnader for bedriftene av å overholde reguleringer. En type undersøkelse er basert på at bedriftene blir bedt om å kvantifisere kostnadene av administrative oppgaver de blir tillagt i for eksempel antall timeverk eller utgifter til innkjøpte tjenester og utstyr. Andre undersøkelser forsøker å avdekke omfanget av hindringer for å gjennomføre bestemte tiltak. Et eksempel på en slik studie inngår i referansetestingsrapporten fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, jamfør UNICE (2000). Denne studien har kartlagt tiden det tar å få tillatelse til å etablere en bensinstasjon og byggetiden for bensinstasjonen i ulike land. Andre undersøkelser har forsøkt å kartlegge omfanget av tillatelser eller enkeltavgjørelser som bedriftene finner det nødvendig å innhente. Studiene kan suppleres med kvalitative spørsmål om hvordan bedriftene oppfatter regelverk og myndighetsutøvelse.

Det er store forskjeller i metoder og utvalg i undersøkelsene. Derfor har det vært vanskelig å sammenligne og trekke generelle konklusjoner fra det materialet som foreligger. OECD har imidlertid utarbeidet et enhetlig opplegg for undersøkelse av kostnadene små og mellomstore bedrifter (inntil 500 ansatte) har for å overholde ulike regelverk, som medlemslandene ble oppfordret til å gjennomføre i 1998–1999. Undersøkelsen omfattet regelverk både for skatt, sysselsetting og miljø. Et tilfeldig trukket utvalg bedrifter ble spurt om både å kvantifisere sitt timeforbruk og utgifter til innkjøp, samt stilt en rekke spørsmål om hvordan de oppfattet regelverk, kontakt med myndigheter med videre. Fordi opplegg og spørsmål er standardisert, er det mulig å sammenligne resultatene på tvers av land. Norge var et av de første landene som gjennomførte denne undersøkelsen. De norske resultatene er dokumentert i Lagerstrøm (1999). Det foreligger foreløpige resultater fra 11 land, som er presentert i OECD (2000b). Også land utenom OECD har vist interesse for å gjennomføre undersøkelsen. Resultatene gir grunnlag for å sammenligne reguleringskostnader på tvers av land. Utvalget er imidlertid relativt lite i noen av de andre undersøkelsene, og dertil er det enkelte land som har gjennomført undersøkelsen med telefonintervjuer (Spania og Mexico). Det er ikke avklart om dette blir en regulær undersøkelse i flere land.

I alle landene som gjennomførte undersøkelsen viste det seg at kostnadene av å overholde regelverk øker med bedriftsstørrelsen, men økningen avtar med størrelsen. Det vil si at kostnadene per ansatt eller i forhold til omsetningen er langt større for de aller minste bedriftene enn for noe større bedrifter. Figur 10.9 viser at Norge etter kostnader per bedrift lå om lag på gjennomsnittet for de 11 landene, men noe høyere enn de andre nordiske landene. Kostnadene som andel av omsetningen er imidlertid de høyeste i Norge, noe som er vist i figur 10.10 Disse resultatene sett i sammenheng indikerer relativt høye reguleringskostnader i Norge, men også at en bedriftsstruktur med større andel små bedrifter øker belastningen i andel av omsetningen. Norge var blant de landene som hadde den største andelen eksterne kostnader (innkjøp av rådgivning, konsulenter med videre), noe som også kan ha sammenheng med relativt mange små bedrifter. Spørsmål om det i Norge er særskilt kostnadskrevende sider ved reguleringene og myndighetsutøvelsen krever en nærmere analyse av datamaterialet enn det som er presentert fra OECD hittil og eventuelt oppfølgende undersøkelser.

I noen grad inneholder OECD-undersøkelsen opplysninger som kan gi indikasjoner på mulige årsaker til kostnadsforskjellene. Relativt høye kostnader kan blant annet skyldes at myndighetene krever mange enkeltavgjørelser og tillatelser. Undersøkelsen stilte spørsmål om antallet slike avgjørelser som bedriftene hadde bedt om de siste 12 månedene. Resultatene er vist i figur 10.11. Med i gjennomsnitt 6,5 søknader fra hver bedrift om enkeltavgjørelser eller autorisasjoner lå Norge under gjennomsnittet og også noe under de andre nordiske landene.

OECD-undersøkelsen inneholder også en rekke kvalitative spørsmål om hvordan bedriftene oppfatter reguleringer av skatt, sysselsetting og miljø. Resultatene indikerer at små og mellomstore bedrifter i Norge er mindre negative enn andre når det gjelder regelverket for skatt, men skiller seg relativt lite ut når det gjelder syn på sysselsetting og miljø. Noen av resultatene knyttet til miljøreguleringer er gjengitt i avsnitt 5.5.2

Kilde: OECD (2000b)

Kilde: OECD (2000b)

Kilde: OECD (2000b)

10.5 Oppsummering og valg av indikatorer

I forbindelse med referansetesting av produktmarkedene er det aktuelt å utvikle indikatorer som sier noe om størrelsen av verdiskapingen, variasjonen i næringsstrukturen og hvor effektivt innsatsfaktorene utnyttes. Slike resultatindikatorer kan være bruttonasjonalproduktet per innbygger, internasjonale næringers andel av BNP og ulike produktivitetsmål. Ved sammenligning av BNP bør en være oppmerksom på at inntekter fra oljefondet i årene framover vil kunne erstatte en eventuelt svakere utvikling i løpende produksjon. Produktivitetsvekst kan skyldes en rekke ulike forhold, og det er betydelig forskjeller i datagrunnlag og beregningsmetoder mellom land. Konjunkturforhold vil også virke inn på produktiviteten. En bør derfor sammenligne produktivitetsutviklingen over perioder på flere år. Uansett bør forskjeller i produktivitetsvekst tolkes med forsiktighet.

I tillegg bør det utvikles indikatorer som mer direkte måler effekten av tiltak for å bedre produktmarkedenes virkemåte. Slike tiltaksindikatorer kan være mål på konkurranseintensiteten (konsentrasjons- og mobilitetsindekser), næringsstøtte og administrative kostnader av reguleringer. Det foreligger undersøkelser fra ulike land og organisasjoner som belyser disse forholdene, men det er i vari.erende grad etablert sammenlignbare metoder for innsamling og beregning av indikatorer på tvers av land. Det gjenstår betydelig arbeid før det kan etableres gode og informative indikatorer knyttet til tiltak for å effektivisere produktmarkedene.

Bruttonasjonalproduktet per innbygger viser i hvilken grad et land har lykkes med å utvikle og tiltrekke seg verdiskapende næringsvirksomhet. Derimot sier BNP isolert sett lite om hvorfor et land har lykkes eller ikke. Over perioden 1985–1999 har de fleste land falt noe tilbake i forhold til USA, mens Norge er av landene som har hatt en BNP-vekst per innbygger om lag på nivå med USA. Den gunstige utviklingen for Norge skyldes solid vekst både i Fastlands-Norge og i petroleumsvirksomheten.

Et land med ensidig næringsstruktur vil være mer avhengig av utviklingen i ett eller noe få markeder, noe som innebærer større risiko for et tilbakeslag som svekker hele økonomien. Bruttoproduktet fra petroleumsutvinning utgjør en større andel av BNP i Norge enn den største internasjonale næringen i de fleste andre land. Imidlertid er andelen av bruttonasjonalproduktet fra de internasjonale næringene nummer to til fire også større i Norge enn i de fleste andre land. Det indikerer at næringsstrukturen er relativt variert i Norge til tross for den store petroleumssektoren.

Vekst i total faktorproduktivitet, slik det til vanlig defineres, måler hvor mye av veksten i bruttoproduktet (verdiskapingen) som ikke kan tilskrives endringer i bruken av arbeidskraft (timeverk) og realkapital. Med en slik definisjon av TFP-vekst vil vekstbidraget av økt realkapital holdes utenfor produktivitetsmålet, noe som gir en mer presis beskrivelse av de faktorene som kan forklare veksten enn et mål på arbeidsproduktivitet. TFP-veksten kan likevel skyldes en rekke andre faktorer, blant annet teknologi, stordriftsfordeler, kompetanse, organisering, overflytting, knappe naturressurser og utstøting fra arbeidsmarkedet. Uten nærmere analyser og flere indikatorer er det ikke grunnlag for å trekke slutninger om hvilke faktorer som kan forklare forskjeller mellom land.

Produktivitetsveksten i Norge var blant de laveste i 1980-årene, men tok seg deretter markert opp. I siste halvdel av 1990-årene var det tegn til at produktivitetsveksten falt noe tilbake igjen. Det er en rekke måleproblemer knyttet til sammenligning av produktivitet mellom land.

Konkurranseforholdene påvirker bedriftenes utvikling av konkurranseevne. Det er i dag bred enighet blant økonomier om at markeder preget av konkurranse bidrar til kostnadsreduksjon og innovasjon. For å sammenligne konkurransen mellom land, kan det være ønskelig med indikatorer for konkurranseintensitet i ulike enkeltmarkeder. Slike indikatorer kan være mål på konsentrasjonen og mobiliteten. Et arbeid av de nordiske konkurransemyndighetene, har vist at det ikke er trivielt å foreta generelle målinger og vurderinger av konkurranseintensitet, og det er heller ikke lett å utvikle indikatorer som relativt enkelt lar seg mål og tolke. Det har derfor tatt tid å utvikle et felles opplegg for hvilke data som skal samles inn og hvilke indikatorer som skal presenteres. Så langt foreligger det ikke sammenlignbare tall for de nordiske landene.

Næringsstøtte kan defineres som offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe av bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Et internasjonalt høyt nivå på næringsstøtte kan derfor være en indikasjon på svak konkurranseevne og betydelige omstillingsbehov i deler av økonomien. I Norge gjennomfører Finansdepartementet årlig beregninger av statlig budsjettmessig næringsstøtte, mens Europakommisjonen utgir årlig beregninger av næringsstøtten i EU-landene. Næringsstøtte er her definert videre enn i Finansdepartementets beregninger, ved at også støtte gjennom særordninger i skattesystemet er inkludert. Dessuten omfatter undersøkelsen en større del av den samlede næringsvirksomheten enn i Finansdepartementets oversikt, spesielt ved at transportsektoren er tatt med. En grov sammenligning med EU-landene indikerer at støttenivået er høyt i Norge.

Økonomiske reguleringer griper direkte inn i hvordan markeder fungerer, for eksempel prisfastsetting, konkurranseforhold, markedsadgang, etableringer og nedleggelser. Etter hvert har en i mange land også blitt mer oppmerksom på at sosiale og administrative reguleringer påvirker næringsutviklingen og medfører kostnader for næringslivet. Flere land og organisasjoner har gjennomført undersøkelser av administrative kostnader for bedriftene av å overholde reguleringer, men resultatene er i liten grad sammenlignbare. OECD har imidlertid utarbeidet et enhetlig opplegg for undersøkelse av administrative kostnader av reguleringer for små og mellomstore bedrifter. Elleve land gjennomførte undersøkelsen i 1998–1999. Resultatene sett i sammenheng indikerer relativt høye reguleringskostnader i Norge, noe som blant annet henger sammen med en større andel små bedrifter.

Utvalget anbefaler at det presenteres eller arbeides videre med å etablere sammenlignbare data for seks hovedgrupper av indikatorer for produktmarkedene:

1. Samlet verdiskaping i økonomien (figur 10.1). Bruttonasjonalprodukt per innbygger i felles valuta, kjøpekraftskorrigert, er en etablert indikator for sammenligning av verdiskapingen.

2. Variasjon i næringsstruktur (figur 10.2). Flere internasjonale næringer gjør økonomien mer robust overfor tilbakeslag i enkeltmarkeder. Dersom en stor andel av bruttonasjonalproduktet skyldes én næring og andre internasjonale næringer er relativt små, kan det indikere stor risiko for tilbakeslag.

3. Vekst i total faktorproduktivitet (tabell 10.2). TFP-vekst gir mer informasjon enn arbeidsproduktivitet, men inneholder større usikkerhet. Det er også noe mer komplisert å beregne TFP-vekst. Tallgrunnlaget for internasjonale sammenligninger er tilgjengelig fra OECDs databaser.

4. Konkurranseintensitet (tabell 10.3). Konsentrasjons- og mobilitetsindekser for enkeltnæringer er aktuelle indikatorer. Konkurransetilsynet bør fortsetter det nordiske samarbeidet med sikte på å etablere regulære oversikter.

5. Næringsstøtte (figur 10.4). EUs beregninger av næringsstøtte gir grunnlag for internasjonale sammenligninger. Disse legges fram av Europakommisjonen hvert år. Norske myndigheter bør etablere tilsvarende beregninger av næringsstøtten i Norge.

6. Administrative kostnader av reguleringer for små og mellomstore bedrifter (figurene 10.9–10.11). OECDs næringsundersøkelse er trolig det beste opplegget som har vært utviklet så langt for å få fram internasjonalt sammenlignbare data. Det er imidlertid usikkert om undersøkelsen vil bli gjentatt. Norge bør arbeide for at flere OECD-land gjennomfører tilsvarende undersøkelser og at dette etableres som regulær statistikk.