1 Sammendrag og analyse

1.1 Hva er referansetesting?

Referansetesting er en metode for sammenligning av ytelser eller prestasjoner i forhold til beste praksis. Hensikten er å lære og forbedre seg. Metoden brukes både av bedrifter, organisasjoner og land.

Utvalget har fått i mandat å vurdere referansetesting som metode, utvikle et system for referansetesting og sammenligne rammevilkårene for verdiskaping i Norge med forholdene i andre land. Med bakgrunn i dette er utvalget bedt om å analysere forholdene for verdiskaping i Norge.

En rekke land har laget lignende systemer for referansetesting. Disse arbeidene har utvalget dratt stor nytte av i arbeidet med innstillingen. Tilnærmingen til referansetesting og begrunnelsen for systemene varierer, men områdene som gjennomgås er i hovedtrekk de samme som i det norske systemet. Til tross for at utvalget har fått mange impulser fra andre lands rapporter, har utvalget savnet prinsipielle drøftinger av referansetesting som metode. Utvalget har derfor brukt mye tid på å diskutere metodiske problemstillinger.

Det å sammenligne rammebetingelser på tvers av land reiser en rekke spørsmål. Det er ofte ikke mulig å identifisere nøyaktig hvilke faktorer som legger rammer for verdiskapingen i et land. Suksess for næringslivet i et land kan skyldes en rekke ulike faktorer og mange av disse kan det være vanskelig å kvantifisere eller finne data for. Det er heller ikke gitt at tiltak som fungerer i ett land, fungerer på samme måte i et annet land. Referansetesting er imidlertid nyttig for å identifisere mulige problemer som bør følges opp med mer fullstendige økonomiske analyser.

Utvalget legger i denne innstillingen fram et forslag til system for referansetesting av rammevilkår av betydning for verdiskapingen i næringslivet. Utvalget anbefaler at Nærings- og handelsdepartementet, eventuelt i samarbeid med andre departementer, står som oppdragsgiver for og styrer det videre arbeidet med systemet. Utvalget anbefaler videre at det etableres en prosjektgruppe som får i oppdrag å oppdatere og videreutvikle systemet. Ved siden av kjennskap til de områdene som drøftes i et system, bør deltakerne i prosessen ha kjennskap til de metodiske problemstillingene knyttet til referansetesting. Dette taler for en viss kontinuitet over tid. En slik kontinuitet vil også være en fordel for å kunne vurdere utviklingen innenfor de ulike områdene. Det vil være behov for innspill både fra statistiske miljøer og fra utredningsmiljøer i utarbeidelsen av en rapport. For å ivareta behovet for dialog med myndigheter, partene i arbeidslivet og forskningsmiljøer bør det etableres en referansegruppe som kan gi råd og innspill om prioriteringer underveis i arbeidet.

Utvalget mener det vil være nyttig å gjennomføre referansetesting av norsk næringslivs rammevilkår med jevne mellomrom, fortrinnsvis annet hvert år. Flere land gjør dette jevnlig. EU har satt mål for den økonomiske og sosiale utviklingen i unionen, den såkalte Lisboa-strategien, og måler framgangen ved en rekke strukturindikatorer på ulike områder. Utvalget har vist hvordan indikatorene i dette systemet samsvarer med indikatorene i det norske systemet. Det norske arbeidet bør også ses i sammenheng med EUs utvikling av strukturindikatorer.

Utvalget har strukturert referansetestingen av de ulike områdene i syv kapitler. Først gjennomgås de grunnleggende fysiske ressursene i kapittel 5 Naturressurser og miljø og kapittel 6 Infrastruktur. Deretter drøftes kunnskapsressursene i kapittel 7 Utdanning, forskning og innovasjon og kapittel 8 Arbeidsmarked. Deretter drøftes kapitaltilgang og eierskap i kapittel 9, produktmarkedene i kapittel 10 og til slutt skatt i kapittel 11.

Utvalget oppsummerer sin vurdering av rammebetingelsene for verdiskaping i Norge ved å sette opp trafikklys på de ulike områdene. Dette er en presentasjonsform som også er brukt i andre lands rapporter. Det er gitt grønt lys for rammevilkår som vi anser som en styrke for verdiskapingen i norsk næringsliv. Det vises gult lys for vilkår der vi er på linje med andre land. Det røde lyset indikerer at utvalget mener at nevnte forhold oppfattes som en svakhet for verdiskapingen.

Hvert enkelt område og hver enkelt indikator er vurdert isolert. For å kunne trekke lærdommer av referansetestingen og for å kunne bruke den som beslutningsgrunnlag må imidlertid indikatorene sees i sammenheng – både innenfor og på tvers av områder. Rødt lys på ett område og grønt lys på et annet område kan avspeile kausale sammenhenger; for eksempel en skattefinansiert utbygd infrastruktur. Tilsvarende kan rammevilkår på et område som er markert med rødt lys, være akseptable for næringslivet dersom det kompenseres med rammevilkår på andre områder som er markert med grønt lys. Rødt lys antyder at Norges relative posisjon på en gitt indikator bør bedres eller kompenseres. Det kan skje ved ensidige norske regelendringer og tiltak eller ved internasjonal harmonisering.

For at referansetesting skal kunne brukes som beslutningsgrunnlag, er det helt sentralt å vurdere kvaliteten av tilgjengelige data. Spesielt er det en utfordring å oppnå tilstrekkelig aktualitet. Produksjon av statistikk med nødvendig kvalitet er tidkrevende, særlig når den skal gjøres internasjonalt sammenlignbar. Det er også en rekke forhold av betydning for innovasjon og verdiskaping hvor det ikke finnes tilstrekkelig statistisk informasjon, enten nasjonalt eller i sammenlignbare land. Disse forholdene krever et kontinuerlig forbedringsarbeid for at referansetesting skal kunne videreutvikles i retning av et pålitelig beslutningsgrunnlag. Utvalget har pekt på en del mulige indikatorer hvor det bør utvikles bedre statistikk.

Referansetesting identifiserer problemområder hvor tiltak bør iverksettes, mens det er opp til politikere og myndigheter å finne løsninger og utforme en helhetlig innovasjons- og verdiskapingspolitikk.

1.2 Næringspolitisk bakgrunn for referansetesting av rammevilkår

Norsk verdiskaping er avhengig av at bedrifter, både norske og utenlandske, velger Norge som lokaliseringssted for videreutvikling eller nyetablering av næringsvirksomhet.

Jo større verdiskapingsevne vi har, desto høyere velferdsnivå vil det være mulig å oppnå. Samspillet mellom verdiskaping og velferd har vært av grunnleggende betydning for samfunnsutviklingen det siste århundret. Det overordnede målet for næringspolitikken er derfor å gjøre Norges verdiskapingsevne så høy som mulig. Det er et stort og sammensatt sett av faktorer som påvirker hvor folk velger å bosette seg, hvor eksisterende bedrifter velger å lokalisere sine aktiviteter og hvor nye virksomheter vokser fram. Naturressurser, klima og topografi, transportmuligheter og nærhet til markeder er eksempler på slike faktorer. En viktig faktor er historie. De fleste personer velger å bo der de allerede bor, de fleste bedrifter er forankret der hvor de opprinnelig ble etablert, og nye bedrifter blir som oftest etablert der hvor det allerede er mye virksomhet fra før. Denne historiske tyngden innebærer en grunnleggende stabilitet i bosettings- og lokaliseringsmønstre. Det gir også rom for utvikling av næringsklynger.

Den norske næringsstrukturen har utviklet seg gjennom flere hundre år på bakgrunn av naturgitte ressurser som fisk, skog, vann og malm. Funnet av petroleum la grunnlag for framveksten av en ny næring med stor betydning for verdiskaping, eksport og statlige inntekter.

Den historiske utviklingen legger klare føringer gjennom vår opparbeidede kompetanse og er med på å forme vårt mulighetsrom. Arbeidsplasser, kompetanse, kapitalutstyr og andre ressurser lar seg imidlertid ikke flytte over natten. Omstilling kan innebære politiske og økonomiske problemer knyttet til mennesker og lokalsamfunn som blir berørt. Vår evne til omstilling vil likevel være helt avgjørende for hvordan vi klarer å tilpasse oss framtidige utfordringer.

Store deler av norsk næringsliv har lenge utviklet seg i markeder med sterk internasjonal konkurranse. En mer integrert verden bidrar til at konkurransen hjemme og ute øker både i omfang og intensitet. En større del av næringslivet blir utsatt for internasjonal konkurranse samtidig med at nye markeder og produksjonsmuligheter blir tilgjengelig for norsk næringsliv. Langt på vei blir også Norge som næringslivsnasjon konkurranseutsatt. Norge konkurrerer med andre land om å være mest mulig attraktivt som lokaliseringssted.

I større grad enn tidligere påvirkes ulike land og individer av de samme økonomiske, politiske og kulturelle utviklingstrekkene. Med et samlebegrep betegnes dette som globalisering. Verden forandres ved at varer, kapital og mennesker stadig lettere flyttes over landegrensene. Holdninger og verdier spres, kulturer integreres og sosiale strukturer endres. På denne måten etableres nye globale referansegrupper som målestokk for lønn, arbeidsbetingelser og livsstil.

Globaliseringen bidrar til at det blir lettere for bedriftene å flytte sin produksjon mellom land. Dermed øker risikoen for at deler av produksjonsgrunnlaget kan flytte ut, samtidig som det blir lettere for utenlandsk kapital og kompetanse å lokalisere virksomhet til Norge. Slik sett skjerper globaliseringen konkurransen mellom land om å tiltrekke seg internasjonal næringsvirksomhet. Handlefriheten i den økonomiske politikken blir redusert. Dersom næringslivet gis dårligere rammevilkår enn i andre land, kan konsekvensene bli at virksomhetene reduserer aktiviteten eller flytter ut.

Globaliseringen reiser en rekke spørsmål knyttet til myndighetenes handlingsrom, fordi mange tradisjonelle virkemidler ikke lenger er like effektive som de var. På mange områder vil nasjonalstatene i mindre grad kunne påvirke den økonomiske og næringsmessige utviklingen. Ved at referansetesting framhever rangering av land, vil metoden i seg selv skjerpe konkurransen mellom landene for å oppnå en best mulig plassering. Slik konkurranse kan føre til en felles verste løsning – et såkalt fangenes dilemma. Utvalget har drøftet dette i lys av internasjonal skattekonkurranse og næringsstøtte.

Mer internasjonale markeder og nye konkurranse- og effektiviseringskrav ser ut til å medføre et økende antall oppkjøp og fusjoner av bedrifter på tvers av landegrenser. Framstilling av produkter skjer i sterkere grad gjennom integrerte nettverk og verdikjeder hvor ulike ledd er plassert i forskjellige land. Tradisjonelle, nasjonalt forankrede bedrifter blir deler av større, internasjonale selskaper som i neste omgang plasserer virksomheten ut fra andre kriterier enn nasjonal opprinnelse. Tilsvarende skjer det en rask framvekst av fleksible nettverksbedrifter som etablerer, regrupperer og omlokaliserer seg.

Transnasjonale selskaper kan gjennom sine etableringsbeslutninger spille ulike politiske myndigheter ut mot hverandre. Men globaliseringen skaper også nye muligheter, og kan gjøre at noen typer virkemidler får økt effekt. For eksempel kan bedrede rammebetingelser for nye investeringer være mer effektivt enn tidligere, fordi en nå i større grad kan tiltrekke seg kapital fra utlandet.

Med et næringsliv på vandring, har betydningen av geografiske og næringsmessige klynger fått stadig sterkere betydning. Det meste av økonomisk virksomhet foregår i næringsmessige klynger med stor geografisk konsentrasjon av bedrifter og kompetanse. Klynger preges av både konkurranse og samarbeid og blir viktige for innovasjon og verdiskaping. Transnasjonale selskaper har en geografisk fleksibilitet som innebærer at de kan utnytte sterke sider ved ulike næringsmiljøer på tvers av land og regioner.

1.3 Referansetesting som metode for å lære og forbedre

En rekke land og regioner har de senere årene startet med referansetesting for å sammenligne egne rammebetingelser for verdiskaping med rammebetingelser i andre land. Referansetesting har også munnet ut i politiske målformuleringer og visjoner for lands og regioners videre utvikling. EU har for eksempel gjennom den såkalte Lisboa-strategien satt ambisiøse mål for den økonomiske og sosiale utviklingen i unionen. 1 Det er lagt opp til at Europakommisjonen skal lage en årlig rapport om framgangen i prosessen på bakgrunn av strukturindikatorer innenfor ulike områder. Den første rapporten ble lagt fram våren 2001 og var basert på en rekke indikatorer som beskriver tilstanden på forskjellige områder i de ulike EU-landene sammenlignet med USA og Japan.

Referansetesting er som nevnt en metode for sammenligning av ytelser eller prestasjoner i forhold til beste praksis. Metoden er basert på at det kan etableres indikatorer som sier noe om resultatene for de enheter som undersøkes. En forståelse av økonomiske sammenhenger vil ligge til grunn for utvalget av indikatorer og tolkningen av disse. I utgangspunktet ble referansetesting anvendt i næringslivet for sammenligning mellom bedrifter. De siste årene er referansetesting også tatt i bruk av land og organisasjoner for å sammenligne rammebetingelser på tvers av land. Hensikten er ikke nødvendigvis å kopiere andre lands praksis, men å utvikle egne, robuste løsninger.

Referansetesting som metode er partiell av natur. Man studerer ett forhold – én indikator – om gangen. De fleste saksområder har flere dimensjoner som ofte er gjensidig avhengige. Indirekte virkninger og samspilleffekter vil generelt ikke fanges opp av en indikator. Det at en kan utvikle samleindikatorer, ofte som en gjennomsnittsverdi av mange enkeltindikatorer, vil ikke forandre dette forholdet. Som regel vil et land komme bedre ut etter noen indikatorer enn andre. Fra figur- eller tabelloppstillinger kan en generelt ikke trekke konklusjoner med hensyn til en overordnet rangering av konkurranseevne – om en da ikke rent skjønnsmessig velger å tillegge de ulike indikatorene bestemte vekter. I den praktiske politikkoppfølgingen er det viktig å foreta en totalvurdering hvor alle relevante forhold veies opp mot hverandre.

Etter utvalgets vurdering er den beste innfallsvinkelen til en analyse av norske rammevilkår å drøfte hva konkurranseevnen består i og hva som påvirker den. Fordelen med dette er at drøftelsen kan trekke på veletablert økonomisk teori.

Imidlertid finnes det ikke tilstrekkelig velutviklede teoretiske modeller som eksplisitt forteller oss noe om sammenhengen mellom alle de forhold og indikatorer vi her behandler. Dermed kan vi med et teoretisk utgangspunkt i mange tilfeller ikke resonnere oss fram til hva som er den beste løsningen.

Et svar på dette problemet er nettopp å sammenligne seg med andre land for å vurdere egen ytelse. Det er også slik at de forhold vi faktisk har målbare indikatorer for, eller som vi er i stand til å framskaffe, i mange tilfeller samsvarer dårlig med de teoretiske størrelser vi ønsker å måle.

De aller fleste land har en åpen økonomi, noe som betyr at veksten i det enkelte land avhenger av den økonomiske utviklingen hos handelspartnerne. For å bedømme hva et lands posisjon egentlig innebærer, må en gjøre en nærmere analyse av de faktorene som bestemmer den økonomiske veksten hos både landet selv og en større gruppe av andre land. Referansetesting er nyttig for å identifisere hvilke problemstillinger som bør følges opp med mer fullstendige økonomisk analyser og en helhetlig næringspolitikk.

Utvalget har innenfor rammen av referansetesting forsøkt å analysere rammebetingelsene for verdiskaping i Norge sammenlignet med andre land. Vi har tatt temperaturen på norske rammebetingelser og forsøkt å vise sterke og svake sider.

Utvalget har så langt det er mulig, ønsket å finne indikatorer som kan si noe om mulighetene for innovasjon og verdiskaping i Norge. Dette vil være avhengig av vår konkurranseposisjon i dag, men først og fremst av vår omstillingsevne. Størrelser som relative lønnskostnader, markedsandeler og realisert inntjening forteller primært om vår konkurranseposisjon. For å belyse omstillingsevne må en i tillegg se på forhold som innovasjonsaktivitet, evne til å ta i bruk resultater fra FoU, samt hvor effektivt ulike markeder fungerer.

1.4 Valg av områder og indikatorer

Ifølge mandatet er utvalget bedt om å:

«… utarbeide relevante indikatorer som kan belyse rammevilkårene innenfor følgende sektorer: Utdanning, forskning og innovasjon, arbeidsmarked, konkurranseforhold, skatt, kapitalmarked og investeringer, miljø, infrastruktur (inkludert tradisjonell infrastruktur og informasjons- og kommunikasjonsteknologi) og energi.»

Disse områdene er i stor grad sammenfallende med de sektorer og samfunnsområder som er drøftet i andre lands rapporter. Utvalget har sett det som viktig å lage et system som er tilpasset norske forhold. Samtidig vil det være en fordel at systemet er bygd opp på samme måte som de systemene andre land bruker. Dette vil gjøre det lettere å lære av andre lands erfaringer og vil gi bedre tilgang til sammenlignbare data fra andre land.

Et viktig kriterium for hvorvidt et område bør inkluderes i en analyse, er hvorvidt det kan påvirkes av offentlige virkemidler. Det er også viktig å fokusere på de områdene som er av størst betydning for næringslivet, samtidig som analysen ikke bør bli for omfattende. Utvalget mener at de områdene som er beskrevet i denne rapporten, samlet sett gir en tilstrekkelig bred beskrivelse av de forhold som er av vesentlig betydning for norsk næringsliv. Dette er også områder som det er mulig å påvirke ved hjelp av næringspolitiske virkemidler.

Hvert område bør belyses med indikatorer som er relevante og karakteristiske. Antallet indikatorer bør være begrenset for å hindre at analysen blir uoversiktlig. Samtidig må analysen omfatte så mange indikatorer at det kan gjøres meningsfylte sammenligninger og drøftinger på bakgrunn av dem. Valget av indikatorer vil måtte ta hensyn til hva slags informasjon som er tilgjengelig til enhver tid.

Utvalget legger til grunn at det skal lages flere analyser over tid og at de fleste av områdene og indikatorene ligger relativt fast. Dette gir muligheter for analyse av utviklingen over tid. Et referansetestingssystem bør imidlertid være fleksibelt slik at endringer i næringsutviklingen avspeiles ved at utvalget av indikatorer endres over tid.

Dersom det utvikles nye og mer dekkende indikatorer for noen områder, bør disse inkluderes i et system. Noe av formålet med referansetesting er nettopp å vurdere behovet for å utvikle ny statistikk som beskriver rammevilkårene. Det kan også være aktuelt å fokusere på visse temaer eller aspekter i én analyse uten at dette inkluderes i senere analyser.

Rapporten som legges fram, er bygd opp med kapitler som tar for seg hvert sitt hovedområde og som presenterer et utvalg av indikatorer for hvert område. Dette gjelder både indikatorer der det foreligger statistikk, og indikatorer som vi antar vil være relevante, men der det per i dag ikke foreligger statistikk. I resten av dette kapitlet gis en sammenfattende analyse av hvert av områdekapitlene, der vi også trekker fram de mest sentrale indikatorene.

De påfølgende delkapitlene er nummerert i samme rekkefølge som kapitlene i rapporten, det vil si at:

• 1.5 oppsummerer kapittel 5 om naturressurser,

• 1.6 oppsummerer kapittel 6 om infrastruktur

• 1.7 oppsummerer kapittel 7 om utdanning forskning og innovasjon,

• 1.8 oppsummerer kapittel 8 om arbeidsmarkedet,

• 1.9 oppsummerer kapittel 9 om kapitalmarkedet,

• 1.10 oppsummerer kapittel 10 om produktmarkedene, og

• 1.11 oppsummerer kapittel 11 om skatt.

I delkapittel 1.12 følger en tabell som oppsummerer de områdene og indikatorene utvalget ser som sentrale i et referansetestingssystem.

1.5 Rike naturressurser og begrenset markedsadgang

Utnyttelse av naturressurser har hatt stor betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. En høyere andel av norsk verdiskaping er basert på utnyttelse av olje og gass, kraft, fisk og marine ressurser og skog enn for de fleste andre land. Naturressursene legger også grunnlaget for andre næringer enn bare den virksomheten som følger av den grunnleggende høstingsvirksomheten. Utvalget omtaler i denne rapporten områdene petroleum, kraft, havbruk og miljø. Jordbruk, skogbruk, tradisjonelt fiske og andre naturressursnæringer er ikke omtalt. Utvalget ser det som naturlig at avgrensingen vurderes nærmere ved en eventuell videreføring av referansetestingsarbeidet.

Naturressursene gir opphav til grunnrente, definert som avkastning som oppstår utover avkastningen i andre næringer, fordi økonomiske aktører gis tilgang til en knapp fast faktor. Dette legger grunnlag for grunnrentebeskatning av denne ekstraordinære avkastningen. Vannkraft, petroleum og fisk er alle knappe naturressurser. Også tilgang til enkelte miljøressurser kan i prinsippet betraktes som en knapp, fast faktor som gir grunnrente.

En betydelig del av det offentlige velferdstilbudet finansieres av skatter og avgifter. For å redusere behovet for bruk av vridende skatter, bør ikke-vridende skatter som miljøavgifter og grunnrentebeskatning utnyttes best mulig. Norge har en betydelig grunnrente fra naturressurser. Selv om også grunnrentebeskatning kan oppleves som en ulempe sett fra deler av næringslivet, vil slik beskatning være fornuftig samfunnsøkonomisk sett.

Den ressursbaserte næringsutviklingen vi har hatt, er nært knyttet til den kompetansen som er etablert og utviklet. Dette gjelder alt fra prosesser innenfor kraftkrevende industri, oppdrett av fisk og tjenesteleveranser til petroleumssektoren. Rent miljø har også lagt grunnlag for næringsvirksomhet, og miljøreguleringer har skapt etterspørsel etter miljøtjenester. For andre deler av næringslivet kan miljøforhold legge begrensninger på produksjonen.

De empiriske analysene som er foretatt av Norge for å kartlegge våre sterkeste nasjonale næringsklynger, framhever at de ressursbaserte næringene er de som klarest framstår som næringsklynger. Analysen «Et verdiskapende Norge» (Reve og Jakobsen, 2001) identifiserer sjømat, olje- og gass og maritim sektor som de sterkeste klyngene.

Norges naturressurser legger grunnlag for verdiskaping på flere måter. Verdiskapingen er dels knyttet til den grunnleggende høstingen av naturressursene, men i stor grad er naturressursene også grunnlag for videreforedling. Utvalget har valgt å se på begge disse forholdene.

Olje og naturgass

Norge har en av de største påviste oljereservene i verden og de største gassreservene i Europa. Vi står overfor en betydelig utfordring knyttet til tilpasning til endrede gassmarkeder.

De internasjonale oljeselskapenes investeringer påvirkes av selskapenes særskilte kompetanse, skatter og avgifter i de enkelte land og miljøreguleringer. Vurderingen vil dessuten variere fra selskap til selskap, avhengig av selskapets størrelse, strategi og portefølje. Dette kompliserer valget av gode indikatorer betydelig. Nærvær av store oljeselskaper, gjenværende ressurser, lete-, utviklings- og produksjonskostnader, politisk risiko og skattenivå og -system er forhold som samlet kan si noe om en sokkels attraktivitet.

Høy politisk risiko vil innebære høyere kostnader for den investerte kapitalen ved at det skaper økt usikkerhet omkring framtidige inntektsstrømmer (risikopremie). Land med lav politisk risiko vil derfor framstå som mer attraktive for etablering av ny virksomhet, gitt at de andre rammebetingelsene er like. Imidlertid vil andre rammebetingelser justeres for å ta høyde for stor politisk risiko, herunder et lands skattesystem. Generelt er det slik at land som har en liten politisk risiko og et stort ressurspotensial, vil legge seg på et høyere skattenivå enn land med mindre ressurspotensial eller høy politisk risiko. Norge har lav politisk risiko sammenlignet med andre petroleumsproduserende land.

Oljeselskapenes vurdering av ulike områder kan til en viss grad illustreres ved å se på balansepris og funnsannsynlighet. Balanseprisen sier noe om hva som er den laveste oljeprisen prosjektene kan tåle i utvalgte land. Nødvendig funnsannsynlighet viser den laveste funnsannsynlighet selskapene kan akseptere for at aktiviteten skal være lønnsom i et totalperspektiv. Norge kommer bra ut i disse sammenligningene.

Norsk sokkel har gitt grunnlag for framveksten av oppstrøms leverandørindustri og nedstrøms petroleumsforedlende industri. Norsk leverandørindustri har utviklet mange spesialiserte løsninger for oljeselskapene på norsk sokkel. Industrien står nå overfor store utfordringer som følge av en gradvis modning av norsk kontinentalsokkel. Spørsmålet blir da om den norske leverandørindustrien vil være tilstrekkelig konkurransedyktig til å delta i utvinningen av andre lands petroleumsressurser.

Norge er en stor produsent av gass, men har sammenlignet med mange andre europeiske land et begrenset forbruk av gass. I motsetning til Norge, har mange europeiske land en betydelig infrastruktur for distribusjon av gass. Det foreligger nå en rekke planer og initiativer for å øke utnyttelsen av naturgass i Norge til energiformål, innenfor transport og til industriell virksomhet. Norge har også muligheter for kommersiell utvikling av hydrogen fra naturgass, og Nordsjøen kan bli et naturlig deponi for CO₂ . Utnyttelsen av norsk naturgass kan representere betydelige muligheter for næringsutvikling.

Kraft

Sammenlignet med andre land har Norge god tilgang på vannkraft og et velfungerende kraftmarked. Beskatningen av kraftproduksjon er omtrent på nivå med andre nordiske land.

Norge var et av de første landene i Europa som la til rette for markedsbaserte prinsipper for kraftomsetning. Etter dette har det vært en gradvis åpning av elmarkedene i de fleste EØS-landene, men det er betydelige forskjeller mellom landene når det gjelder graden av markedsåpning.

I en situasjon med økt markedsorientering og sterkere konkurranse i kraftsektoren, kan betydningen av selskapenes størrelse og allianser bli relativt viktigere. Dette er en utfordring for mange små norske energiprodusenter og er med på å forklare den utviklingen mot større kraftkonstellasjoner som er i gang. Sammenlignet med mange europeiske land, også våre nordiske naboland, er norsk kraftsektor i langt mindre grad konsolidert.

Den høye andelen offentlig eierskap er et kjennetegn ved norsk kraftsektor. Gjennom fusjoner og oppkjøp går utviklingen i Europa i retning av færre og større selskaper, og eierskap krysser i økende grad også landegrenser. Også i de andre europeiske landene har offentlig eierskap i kraftsektoren vært framtredende. Siden midten av 1990-tallet har det vært gjennomført et antall hel- eller delprivatiseringer.

Vannkraften gir opphav til grunnrente. Grunnrentebeskatning og offentlig eierskap kan være virkemidler for å sørge for at grunnrenten blir i Norge. For kraftbedriftene kan begge føles som utfordringer, men kraft er også en ressurs som kan være en betydelig inntektskilde for det norske folk.

For kraftintensive bedrifter utgjør kraftprisen en viktig del av rammebetingelsene. Det norske industrikraftregimet med politisk fastlagte prisvilkår er etter siste stortingsbehandling i stor grad under avvikling. De kraftintensive bedriftene inngår nå i stor grad avtaler om framtidige kraftleveranser på forretningsmessige vilkår.

Havbruk

Norge har et godt næringsmiljø for fiskeoppdrett sammenlignet med andre land. Vi står imidlertid overfor utfordringer knyttet til begrensninger på adgangen til våre viktigste eksportmarkeder.

Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks og -ørret med en samlet produksjon på nær 500 000 tonn i år 2000. Dette utgjør om lag 50 prosent av verdensproduksjonen av oppdrettslaks. Eksport av laks og ørret utgjør nærmere 98 prosent av norsk produksjon, og bidrar med nær 20 prosent av eksportinntektene utenom olje og gass. Veksten har vært betydelig siden begynnelsen av 1980-tallet.

Det er store forskjeller mellom land i politikken som påvirker havbruksnæringens vilkår for utvikling og vekst. Den norske politikken rettet mot oppdrett skiller seg ut på flere måter med en sterk grad av produksjonsregulering. Norge har videre et langt mer velutviklet rammeverk rundt næringen enn andre land. Det norske oppdrettsnæringen har oppnådd en sterk posisjon og ledet an i kunnskaps- og teknologiutviklingen internasjonalt.

Den sterke produktivitetsveksten i norsk oppdrettsnæring kan i betydelig grad tilskrives vellykket forskning og utvikling, som i stor grad har vært offentlig finansiert.

Strukturell konsolidering har preget næringen i de store oppdrettsnasjonene de siste årene. I Norge har bildet endret seg fra å være preget av mange hundre små aktører, til å bli dominert av store internasjonale selskaper som i økende grad deltar i hele verdikjeden. Norske aktører har etter hvert også opparbeidet betydelige eierinteresser i oppdrettsrelatert industri i Chile, Skottland, Danmark, Irland, Færøyene, USA og Canada. Samtidig har utenlandske eiere ervervet betydelige eierinteresser i norske virksomheter.

Norske oppdrettere har større problemer med markedsadgangen enn mange av sine konkurrenter. Laks og ørret er ikke innrømmet tollfrihet i EØS-avtalen, og norsk eksport av laks møter beskyttelsestiltak i hovedmarkedene EU og USA. Det er særlig høye tollsatser på foredlede produkter til EU, noe som skaper problemer for norsk foredlingsindustri.

Havbruksnæringen legger grunnlag for en norsk leverandørnæring som blant annet omfatter utstyrsindustri, transportører, fôrindustri og emballasjeindustri.

Miljø

Norge har store arealer med rent og urørt naturmiljø sammenlignet med mange andre land.

Miljø påvirker rammebetingelsene for verdiskapende virksomhet på mange måter. For noen deler av næringslivet kan miljø være en rammebetingelse som begrenser produksjonen eller på andre måter påvirker produksjonsmulighetene, for eksempel utslippsrestriksjoner for prosessindustrien. I andre virksomheter kan produkter og tjenester som bidrar til løsning av miljøproblemer, være selve forretningsgrunnlaget, for eksempel for produsenter av renseteknologi. For en tredje gruppe kan miljøkvaliteter være en viktig innsatsfaktor i det endelige produktet, som for reiselivsnæringen.

Miljøavgiftene i Norge utgjør en større del av den samlede skatte- og avgiftsinngangen enn i de fleste andre land. For et gitt skattenivå indikerer dette at Norge har kommet lenger enn mange andre land i å beskatte aktiviteter som forurenser miljøet. Poenget med grønne skatter er å avgiftsbelegge eller beskatte aktiviteter som forurenser eller forringer miljøet. Dette kan gi rom for å redusere andre skatter og avgifter.

For bedrifter som har som oppgave å løse miljøproblemer, vil størrelsen og kvaliteten på markedet være avgjørende. Etterspørsel etter løsninger på miljøproblem skapes både gjennom myndighetenes reguleringer og gjennom krav fra kunder og leverandører. Et gap mellom myndighetenes miljømålsetting og dagens miljøtilstand indikerer at det vil være etterspørsel etter produkter og tjenester som kan bidra til å redusere dette gapet. Indikatorer som illustrerer slike gap, kan lages for de fleste miljøvernpolitiske målsettinger. Utvalget anbefaler at det vurderes å lage slike indikatorer på viktige miljøvernpolitiske områder.

For den delen av næringslivet hvor miljø inngår som en viktig del av produktet, vil nivået på miljøtilstanden være viktig. For eksempel vil tilgangen til natur med frisk luft og rent vann kunne være et viktig salgsargument for å få turister til Norge. Norsk sjømateksport bygger på samme miljøkvaliteter. Et rent naturmiljø kan også oppfattes positivt av arbeidskraft som ønsker et godt sted å bo. Forskjellige deler av naturmiljøet har betydning for ulike bedrifter og bransjer. For noen kan det være kvaliteten på det lokale drikkevannet som er viktig, for andre kan det være utslippsforholdene i en kommune og for en tredje gruppe kan det være oppfatningen av totaliteten. Det er imidlertid krevende å lage helhetlige sammenligninger av den generelle renheten i forskjellige land. Utvalget anbefaler at det arbeides videre med å skaffe relevante sammenligninger av miljøtilstanden på tvers av land.

1.6 God internettilgang og høye transportkostnader

En velfungerende infrastruktur er en forutsetning for verdiskapingen i landet. Infrastrukturen binder landet sammen og knytter Norge til utlandet. Norge skiller seg fra resten av Europa med sin spesielle geografi og topografi. Bosetting og næringsliv er spredt. Dette gjør at avstandene blir store både til markedene innenlands og til Europa.

I et land med så store avstander og så spredt bosetting som i Norge, er effektiv transport og kommunikasjon avgjørende for at økonomien for øvrig skal fungere tilfredsstillende. Utvikling av infrastruktur legger imidlertid beslag på store ressurser. Det at vi har spesielle geografiske forhold og et bosettingsmønster som skiller seg fra de fleste andre land, tilsier at vi ikke uten videre kan gå ut fra at det som er effektive transportformer i andre land, også er det i Norge. De særegne norske forholdene avspeiler seg et stykke på vei i det faktiske transportmønsteret hvor vi baserer oss noe mer på fly og mindre på jernbane enn andre land.

Transportkostnader utgjør en betydelig høyere andel av omsetningen for næringslivet i Norge enn ellers i Europa. Årsaken til dette er dels de store avstandene til markedene som er en naturgitt kostnadsulempe, og dels at prisen og avgiftene på transport er høyere i Norge enn i Europa for øvrig.

For næringslivet er det viktig at infrastrukturen er tilgjengelig og tilfredsstiller krav til presis og sikker levering til konkurransedyktige priser. Trafikkgrunnlag og samfunnsøkonomiske vurderinger bør imidlertid legges til grunn ved prioritering av prosjekter. Spesielt vil det være viktig å legge vekt på å fjerne flaskehalser og legge til rette for effektive transportkorridorer. For flere av transportformene er det begrenset med tilgjengelige data som kan belyse dette på en god måte. Utvalget savner blant annet sammenlignbare data knyttet til kø og forsinkelse, både for vei og jernbane. På IKT-området går utviklingen svært raskt, og sammenlignbar statistikk blir fort utdatert. Flere av de sammenligninger som er foretatt på IKT-området, har et annet fokus enn næringslivets evne til verdiskaping, og datakildene varierer i kvalitet.

Vei

Norge har utfordringer i veisektoren knyttet til et høyt kostnadsnivå og varierende kvalitet på deler av veinettet.

Bare Storbritannia har høyere priser på diesel enn Norge. Dette skyldes blant annet at avgiftsnivået er høyere i Norge enn i de fleste andre landene. Et lignende bilde ser vi for bensin. Samtidig har Norge den desidert høyeste prisen uten avgift. Den store forskjellen i prisnivået mellom Norge og våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark, er spesielt viktig for konkurransesituasjonen i transportnæringen, men bidrar også til økte transportkostnader for næringslivet generelt.

Mye av begrunnelsen for de høye avgiftene er de negative eksterne virkningene fra veitransport knyttet til forurensning og ulykker. Til tross for den høye kostnaden knyttet til veitransport, gjør Norges geografi det naturlig at dette er den viktigste transportformen i store deler av Norge. Veitransport er den mest fleksible av transportformene og den eneste som dekker hele Norge. Veitransport er dør-til-dørtransport, og dette gjør det lettere å utvikle gode logistikksystemer.

En utbedring av veisystemet vil bedre rammevilkårene for verdiskaping i næringslivet. Veistandarden i Norge er av svært variabel kvalitet, og særlig i hovedstadsområdet er kapasiteten for liten. Hovedfartsårene sørover til Europa (E6 og E18) er bare delvis utbygd.

Jernbane

Norge har en utfordring knyttet til lav kvalitet og kapasitet på deler av det norske jernbanenettet.

I Norge er jernbane mindre brukt som transportform enn i mange andre land, både for person- og godstransport. Sammenlignet med andre land oppfatter ikke næringslivsledere jernbanen i Norge som særlig velutviklet. Dette kan ha sammenheng med at norsk topografi og bosettingsmønster gjør utbygging og drift av jernbane kostbart.

For godstransport er det først og fremst over lengre strekninger at jernbanen blir et reelt alternativ til vei. For persontransport er jernbanen viktig for arbeidsreiser i nærområdene og for forretningsreiser på mellomlange avstander.

Utvalget savner sammenlignbare data som sier noe om kvaliteten på norsk jernbane i forhold til jernbane i andre land. En utbygging av jernbanens kapasitet rundt de største byene vil gi bedre rammevilkår for verdiskapingen i næringslivet. Trafikkgrunnlag og samfunnsøkonomiske vurderinger bør legges til grunn ved prioritering av prosjekter.

Luft

Norge har en effektiv hovedflyplass og et stort nettverk av flyplasser. Kostnadsnivået er imidlertid høyt sammenlignet med andre land.

Norge er mer avhengig av fly for persontransport enn andre europeiske land. Det skyldes både lange avstander og den spesielle topografien. Sammenlignet med andre flyplasser i Europa kommer Oslo lufthavn best ut med hensyn til andel avganger som er forsinket. Avgifts- og prisnivået for flytransport er høyt i forhold til i andre land.

Sjø

Sjøtransport er dominerende ved innførsel og utførsel av varer, målt i volum. Dette har sammenheng med Norges lange kystlinje og stor transport av tunge produkter. Sjøtransport er først og fremst konkurransedyktig for transport av store volumer over lange avstander der tid ikke er avgjørende. Næringer som kan dra nytte av dette vil ikke oppleve avstand som en stor ulempe.

Den lange kystlinjen gjør at Norge har bedre forutsetninger enn de fleste land i Europa for å få mer av veitransporten over på sjø. Dette vil bli mer aktuelt etter hvert som veisystemet og andre transportformer i Europa blir utsatt for stadig sterkere press. Dersom sjøtransport skal bli aktuelt for flere brukergrupper, kan dette kreve oppgraderinger i form av bedre terminalfunksjoner i havnene, nye fartøytyper, høyere frekvens og bedre regularitet.

Utvalget savner statistikk som kan si noe om kvaliteten på sjøtransport i Norge sammenlignet med andre land.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

Norge er blant de land som ligger lengst fremme når det gjelder tilgang og bruk av internett. Kostnadsnivået for bruk av internett er omtrent på linje med andre land. Norge kommer ut med lave utgifter til IKT-investeringer, målt som andel av BNP.

Internett er blitt en viktig kilde til informasjon og en voksende markedsplass for handel med varer. Jo flere som bruker internett, jo større vil denne markedsplassen være. De skandinaviske landene ligger klart foran resten av Europa når det gjelder tilgang til internett blant befolkningen.

IKT som infrastruktur og innsatsfaktor for store deler av næringslivet har hatt en eksplosiv utvikling de siste årene. IKT berører etter hvert alle deler av næringslivet, og prisen og kvaliteten på IKT i Norge har betydning for effektiviteten i næringslivet. Kvaliteten i forbindelse med IKT vil først og fremst være knyttet til kapasitetsbegrensninger i nettverket. Norge kommer forholdsvis dårlig ut når det gjelder utbredelse av bredbånd.

Norge ligger på bunnen i forhold til våre viktigste handelspartnere og konkurrenter når det gjelder utgifter til IKT som andel av BNP. Hvor mye de forskjellige landene investerer i IKT i ett enkelt år vil imidlertid trolig være avhengig av hvor mye de har investert tidligere. Det er derfor vanskelig å tolke denne indikatoren.

1.7 Høy allmenn utdanning og lite forskning og innovasjon

Kunnskap, kompetanse og teknologi virker sammen og skaper grunnlag for innovasjon som har grunnleggende betydning for verdiskaping og konkurranseevne. En vellykket innovasjon avhenger av en rekke innsatsfaktorer, samarbeid mellom ulike aktørene og et godt innovasjonsmiljø.

Kunnskap og kompetanse som produksjonsfaktorer har en del spesielle egenskaper. De øker i verdi ved bruk og de er kumulative. Investeringer i kunnskap har også det vi kaller positive eksterne virkninger, ved at de genererer nytte eller verdi også for andre enn de som utvikler kunnskapen. Fra et verdiskapingsperspektiv er hovedspørsmålet hvor innovativt norsk næringsliv er i forhold til næringslivet i andre land og hvilke betingelser som er til stede for innovasjon i Norge i forhold til andre land.

Utdanning

Norge har et høyt allment utdanningsnivå og ligger omtrent på nivå med andre land når det gjelder andel personer med høyere utdanning. Andelen private skoler er lav, og likhetsidealer står sterkt i utdanningssektoren.

Det er mangelfull statistikk for opplæring i arbeidslivet. Foreliggende tall tyder imidlertid på at en relativt stor andel av arbeidstakerne i Norge deltar i slik opplæring.

Norge kommer ut blant de beste av OECD-landene når det gjelder leseferdigheter hos den voksne befolkningen. Det foreligger lite informasjon om kvaliteten på høyere utdanning sammenlignet med andre land. Det er tatt flere internasjonale initiativ for å finne nye og bedre kvalitetsindikatorer innenfor høyere utdanning og dette vil kunne gi et bedre grunnlag for å vurdere avkastningen av den norske ressursinnsatsen.

I dag er det knapphet på arbeidskraft i Norge og dette ser ut til å vedvare framover. Samtidig er gjennomsnittsalderen ved inntreden i arbeidslivet høy. Tiltak som kan bidra til å øke gjennomstrømningen i utdanningen – fra barnehage til fullført universitetsutdanning – vil øke tilgangen på arbeidskraft.

Det er viktig at utdanningskapasiteten innenfor ulike fag og profesjoner tilpasses samfunnets og næringslivets behov. Det har lenge vært – og synes fortsatt å ville være – knapphet på faglært arbeidskraft innenfor flere yrkesfag, særlig innenfor bygg og anlegg og ulike servicenæringer. Tilgangen på arbeidskraft må ses i sammenheng med lønns- og arbeidsvilkårene innenfor de sektorene som mangler arbeidskraft. Tilstrekkelig tilgang på helse- og omsorgspersonale er også av betydning for verdiskapingen i næringslivet.

Forskning

Norge har en godt utbygget instituttsektor sammenlignet med andre land. Forskningsinnsatsen innenfor enkeltnæringer er på linje med andre land, men Norge bruker samlet sett lite ressurser på FoU målt som andel av BNP.

Spesielt er næringslivets egen FoU-innsats lav. Den norske næringsstrukturen med et relativt lite omfang av forskningsintensive bransjer kan delvis forklare det lave nivået. Innenfor enkeltnæringer og per innbygger er forskningssatsingen på linje med andre land. Det er en utfordring å styrke samspillet mellom universiteter og næringsliv.

Gjennomsnittstallene for næringslivets FoU dekker over til dels store forskjeller mellom bedrifter og forskjeller mellom og innenfor bransjer og geografiske områder. Flere enkeltbransjer kommer godt ut i internasjonal sammenligning. Det er derfor viktig å ta hensyn til den ujevne fordelingen mellom bransjer ved vurdering av næringslivets FoU i forhold til andre land.

Den offentlige finansieringen av næringsrettet forskning og utvikling i næringslivet ligger under gjennomsnittet i OECD og EU. Den offentlige finansieringen er størst til de store bedriftene. Nesten all offentlig finansiering av næringsrettet forskning skjer i form av tilskudd og bevilgninger til forskningsinstitutter over statsbudsjettet. Det gis foreløpig ikke generell støtte i form av skattekreditter eller skattelettelser for bedriftenes FoU-investeringer. Dette er virkemidler som mange land har innført.

Det er vanskelig å si noe generelt om kvaliteten på norsk forskning. Det er store variasjoner mellom ulike fagfelt. Et lite land vil nødvendigvis ha dårligere forutsetninger for å bygge opp sterke internasjonale forskningsmiljøer på mange felter, og drahjelpen fra næringslivet er mindre enn i andre land. Likevel er norske forskere langt framme på enkelte områder.

De mest brukte indikatorene for forskningsmessig kvalitet er antall publiseringer og siteringer og tall for samforfatterskap. Norske forskere publiserer om lag like mange vitenskapelige artikler per innbygger som OECD-gjennomsnittet, men mindre enn i Norden for øvrig. Samlet sett er imidlertid norsk forskning mindre sitert enn gjennomsnittet for OECD. For å øke avkastningen av forskningen er det viktig å øke spredningen av den kunnskap som genereres gjennom den forskningen som skjer.

Innovasjon

Norsk industri ligger under gjennomsnittet for europeisk industri med hensyn til innovasjon målt som andel av omsetningen fra nye eller endrede produkter.

Det er imidlertid store variasjoner mellom bransjer og store variasjoner mellom enkeltbedrifter også innenfor relativt homogene bransjer. De bransjene som har høyest innovasjon internasjonalt, er svakt representert i Norge. De tjenesteytende bedriftene i Norge er betydelig mindre involvert i innovativ virksomhet enn tilsvarende bedrifter i EU. 2

For at mobiliteten av forskere og FOU-personale skal bidra til å fremme innovasjon og verdiskaping, er det viktig at den går begge veier mellom næringsliv og forskning. Det har vist seg at de fleste forflytningene i Norge skjer internt i forskningssektoren og at mange går mot offentlig sektor. Overgangen fra næringsliv til forskningsinstitutter er liten. Den lave mobiliteten fører til mindre kunnskapsoverføring mellom ulike sektorer og bransjer.

Omfanget av oppdragsforskning kan gi en indikasjon på samspillet i innovasjonssystemet. Samlet kjøper norsk næringsliv forskningstjenester for rundt 3,5 milliarder kroner i året. Av dette er om lag en fjerdedel kjøp fra utlandet . En god del av næringslivets FoU utføres i institutter, og mye av de offentlige bevilgningene til forskning går også til disse. Dette kan være uttrykk for et godt samspill mellom næringsliv og deler av forskningssektoren og kan dermed avspeile gode betingelser for innovasjon.

1.8 Høy yrkesdeltagelse og mangel på arbeidskraftreserver

Arbeidskraft er den viktigste innsatsfaktoren i produksjon av de fleste varer og tjenester. Stabil tilgang på kompetent arbeidskraft er avgjørende for virksomhetenes suksess og evne til å overleve. Både på kort og lang sikt er virkemåten til arbeidsmarkedet av avgjørende betydning. På kort sikt er det viktig med et fleksibelt arbeidstilbud for å unngå flaskehalser og pressproblemer. Selve lønnsdannelsen er også av stor betydning for virksomhetenes etablering og overlevelse. På lengre sikt er det viktig med mekanismer som sikrer høy yrkesdeltakelse og at arbeidskraften har de kvalifikasjoner som næringslivet etterspør, og at den blir allokert der dens avkastning er størst.

Tilgang på arbeidskraft

Norge har et godt utgangspunkt med høy yrkesdeltakelse, høy pensjonsalder og lav arbeidsledighet. Tall for utviklingen i demografisk forsørgerbyrde og pensjonsbyrde viser imidlertid at forholdet mellom antall trygdede personer og antall yrkesaktive personer vil bli mindre gunstig i årene framover. Sykefraværet er omtrent på linje med andre land, men har økt kraftig de siste årene. Vi står også overfor utfordringer knyttet til en liten arbeidskraftreserve, et høyt antall uføretrygdede og et lavt innvandringsnivå.

Mangel på arbeidskraft kan avhjelpes blant annet ved å frigjøre arbeidskraft fra visse typer oppgaver ved å ta i bruk nye teknologiske løsninger eller ved å flytte produksjon av visse varer og tjenester ut av Norge. Andre aktuelle tiltak er økt arbeidsinnvandring og tiltak som retter seg mot å stimulere folk til yrkesaktivitet og til å bli lengst mulig i arbeidslivet. Dette omfatter både tiltak for å sikre god gjennomstrømning i utdanningssystemet, tilrettelegging slik at arbeid kan kombineres med omsorgsoppgaver, reduksjon av sykefraværet og varig uførhet og økonomiske insentiver for å beholde de eldste arbeidstakerne i arbeidsstyrken.

Sykefravær og uførhet er en ulempe både for næringslivets verdiskaping og den enkelte arbeidstaker. For å bedre tilgangen på arbeidskraft er det viktig å gjennomføre tiltak som kan redusere sykefraværet og antall uførepensjonister. Det er også viktig med fleksible ordninger som gjør det mulig å delta i arbeidslivet i et omfang som er tilpasset den enkeltes livssituasjon. Tiltak rettet mot arbeidsmiljø og arbeidsorganisering er viktig for å nå disse målene, og det er også viktig med økonomiske tiltak knyttet til gevinsten ved å arbeide. For eksempel vil skatte- og trygderegler i kombinasjon kunne føre til høye marginalskatter på arbeidsinntekt, noe som vil gjøre det lite lønnsomt for trygdede å gå tilbake til arbeid eller til å kombinere trygd og arbeid. Dette er uheldig.

For næringslivet er det viktig å ha tilgang på riktig type arbeidskraft, det vil si arbeidskraft som har de kvalifikasjoner og egenskaper som trengs for å løse de oppgavene som skal utføres. Generelt vil en høyt utdannet arbeidsstyrke være mer fleksibel med hensyn til å løse flere typer og nye oppgaver enn en arbeidsstyrke med lavere utdanningsnivå. Det er i dag knapphet på faglært arbeidskraft innenfor flere profesjoner og yrkesfag, særlig innenfor deler av bygge- og anleggsnæringen og ulike servicenæringer.

Lønn

Sammenlignet med andre land er industriarbeiderlønn i Norge høy og lønn til arbeidskraft med høy utdanning forholdsvis lav.

Lønns- og produktivitetsutvikling har stor betydning for næringslivets konkurranseevne. For bedrifter som selger sine produkter og tjenester i konkurranse med utenlandske produsenter og hvor lønn utgjør en betydelig kostnadsfaktor, vil lønnen være viktig for den kostnadsmessige konkurranseevnen. Dersom lønnsveksten i Norge er høyere enn hos våre handelspartnere uten at dette reflekterer høyere produktivitetsvekst, vil den kostnadsmessige konkurranseevnen svekkes.

Internasjonale sammenligninger av lønn og produktivitet har tradisjonelt fokusert på utviklingen i industrien Det foreligger derfor mangelfull statistikk for utviklingen i lønninger og produktivitet i andre sektorer enn industrien. Utvalget ser det som viktig å utvikle bedre statistikk på disse områdene.

Norge skiller seg ut i forhold til andre land med en sentralisert lønnsdannelse og lav lønnsspredning. Sentralisert lønnsdannelse kan bidra til å sikre en lønnsutvikling på linje med våre handelspartnere, men svekker samtidig næringslivets fleksibilitet til å vurdere avlønning ut fra forhold i egen virksomhet. Hensynet til motivasjon og effektiv bruk av arbeidskraften tilsier stor grad av fleksibilitet i lønnsdannelsen, mens hensynet til å holde arbeidsledigheten lav kan tilsi en mer koordinert lønnsdannelse.

Den lave lønnsspredningen innebærer at lønnsnivået for ukvalifisert arbeidskraft og yrkesgrupper med tradisjonelt lave lønninger er relativt høyt i Norge. Tilsvarende er lønnsnivået for høyt utdannet arbeidskraft, eksperter og ledere som tradisjonelt har høye lønninger, relativt lavt.

Fleksibilitet

Samlet sett tyder den høye yrkesaktiviteten og den lave arbeidsledigheten i Norge på et arbeidsmarked som i hovedsak er velfungerende. For et næringsliv under stadig endring er det viktig at lov- og avtaleverket vurderes løpende i forhold til de behov og ønsker både arbeidstakere og arbeidsgiver har. Ikke minst gjelder dette i innovasjons- og kunnskapsbaserte deler av næringslivet.

Tall fra OECD indikerer at Norge har mange reguleringer i arbeidslivet, men at det har skjedd en viss deregulering de siste tiårene. Det synes som Norge har et sterkere oppsigelsesvern enn de fleste andre land og forholdsvis lav bestemmelsesrett for arbeidsgiver i forbindelse med ansettelser og oppsigelser. Norge har imidlertid et forholdsvis liberalt regelverk for overtid og deltid selv om det er høye kostnader for arbeidsgiver forbundet med å utnytte denne fleksibiliteten.

Det er viktig å finne en balanse mellom arbeidstakernes behov for trygghet, helse og velferd og næringslivets behov for fleksibilitet og verdiskaping. Arbeidsstyrkens fleksibilitet og mobilitet har betydning for om ressursene blir kanalisert dit de kaster mest av seg.

Kvalitet

Arbeidskraftens kvalitet er av stor betydning for verdiskapingen. Med kvalitet menes først og fremst kunnskap og ferdigheter, men også andre egenskaper som omstillingsevne og samarbeidsevne.

Et godt utdanningssystem og muligheter for opplæring i arbeidslivet er viktig for å kunne utvikle arbeidskraftens kvalitet. Dette er behandlet i kapittel 7. Som indikatorer på arbeidskraftens omstillingsevne brukes kjennetegn som funksjonell fleksibilitet, mobilitet og arbeidsløshet. Norge har lav arbeidsløshet, små forskjeller i ledighet mellom regioner og få langtidsarbeidsløse. Dette indikerer god omstillingsevne. Det kan imidlertid se ut som om misforholdet mellom arbeidsledige og vakanser har økt de seneste årene. Mobiliteten mellom virksomheter er relativt lav i Norge, mens vi mangler gode data for virksomhetsintern mobilitet og omstilling.

1.9 God kapitaltilgang og begrenset med venturekapital

Norge har god generell kapitaltilgang sammenlignet med de fleste andre land. Vi har imidlertid et forholdsvis umodent marked for venturekapital sammenlignet med andre europeiske land. Det aller meste av investeringene fra ventureselskapene har til nå kommet innenfor IT-sektoren. Fremmedkapital er dyrere i Norge enn i våre konkurrentland, målt ved kortsiktig rente. Vi har en liten børs og omfattende statlig eierskap i næringslivet sammenlignet med andre land.

Fordelingen av venturekapital mellom uformelle og formelle investorer tyder på at norske investorer typisk investerer små beløp og har begrenset med kompetanse og nettverk. Den lave andelen formelle investorer kan tyde på at det er lite tilfang av vekstkraftige selskaper.

Et velfungerende kapitalmarked bidrar til økt innovasjon og verdiskaping i næringslivet gjennom å effektivisere samfunnets plasseringer av kapital og risiko. Jo mer effektivt sparingen formidles til investeringer, jo høyere økonomisk vekst gir sparingen grunnlag for. En begrunnelse for at det offentlige skal engasjere seg innenfor dette markedet er blant annet de informasjonsskjevheter som eksisterer mellom etablereren og investoren. Slike skjevheter kan medføre at det investeres mindre enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig i en tidlig fase av prosjekter.

For en privat investor er mulighetene for å trekke seg ut av en investering av stor betydning. Skal gevinster kunne frigjøres må det være et marked hvor aksjene kan omsettes. Den mest attraktive formen for exit er gjennom IPO-notering på en offentlig regulert markedsplass. En annen mulighet er salg til industrielle kjøpere. Norge kommer svært dårlig ut når det gjelder disse exitmulighetene, noe som indikerer at det er et behov for alternative markedsplasser.

Børsens hovedfunksjon som markedsplass er å koble kjøpere og selgere. Oslo Børs viser relativt bra likviditet sammenlignet med andre lands børser, men det er grunn til å spørre om en så liten børs som den norske vil fungere tilfredsstillende under endrede markedsforhold.

Kun en brøkdel av næringslivet er notert på børs og sammenligninger av eierskap på børs gir derfor langt fra et fullgodt bilde av eiersammensetningen i ulike land. Ideelt sett kunne man ønske å ha oversikt over eierskapet i alle bedrifter i alle land, fordelt på eiertyper, med lønnsomhetsdata og markedsverdi for bedriftene. Slike data er best tilgjengelig for børsnoterte selskaper, selv om det også er gjort en del landspesifikke undersøkelser av det øvrige næringslivet. Norge skiller seg fra de andre landene i Europa ved et omfattende statlig og lite personlig eierskap.

1.10 Høy nasjonalinntekt og omfattende reguleringer

Verdiskaping og produktivitet

Norge har i dag høyt bruttonasjonalprodukt per innbygger og vil i årene framover i tillegg disponere avkastningen av investeringer i utlandet, først og fremst gjennom Statens petroleumsfond. Med økende anvendelse av petroleumsinntektene i norsk økonomi er det imidlertid en utfordring å opprettholde flere internasjonale næringer.

Verdiskapingen i en økonomi avhenger av hvor mye som brukes av ulike innsatsfaktorer (arbeidskraft, realkapital med videre), og hvordan bruken av faktorene fordeles mellom ulike næringer og produksjonsenheter. Når faktorene er fordelt på en slik måte at det ikke er mulig å øke den samlede verdiskapingen gjennom en omfordeling, er faktorene allokert effektivt.

Teknologisk framgang gjør det mulig å oppnå en større verdiskaping til samme faktorinnsats og prisforhold. Normalt vil teknologiske framskritt være ujevnt fordelt mellom ulike produkter og produksjonsmetoder, og over tid vil de teknologiske mulighetene endre seg. Utnytting av teknologisk framskrift krever derfor at bruken av innsatsfaktorene omfordeles.

BNP er et mål på den samlede markedsverdien av det som produseres av varer og tjenester i næringsvirksomhet og offentlig sektor. Derimot vil verdien av mye annen produksjon ikke fanges opp av BNP. Dette gjelder spesielt arbeidet utført innenfor husholdningene og gratis innsats i frivillige organisasjoner. BNP reflekterer heller ikke kostnader for ressursbruk som ikke prises i markedene, for eksempel skader på miljø og helse.

Bruttonasjonalproduktet er et resultat av ressurstilgang, utnyttelse av ressursene (ledighet) og hvor effektivt ressursene anvendes (produktivitet). Høyt BNP per innbygger viser at et land har lykkes med å utvikle og tiltrekke seg verdiskapende næringsvirksomhet, og er slik sett primært en resultatindikator.

For land med om lag tilsvarende økonomiske og politiske systemer gir det i utgangspunktet god mening å sammenligne BNP som mål på produksjonen. USA har beholdt en klar tetposisjon (når en ser bort fra Luxembourg) blant OECD-land når det gjelder utvikling av bruttonasjonalprodukt per innbygger fra 1985 til 1998. Først og fremst er det Spania og Irland som har forbedret sin relative posisjon. Blant de rikeste økonomiene er Norge et av de få landene som har hatt en BNP-vekst per innbygger om lag på nivå med USA over denne perioden. Den gunstige utviklingen for Norge over perioden 1985–1999 skyldes solid vekst både i fastlands-Norge og i petroleumsvirksomheten.

Norge kom i nettofordringsposisjon overfor utlandet i 1995. I årene framover er det sannsynlig at inntektene fra investeringer i utlandet vil øke, først og fremst gjennom Statens petroleumsfond. Samfunnet vil da disponere betydelige inntekter utover den løpende verdiskapingen fra produksjon innenlands. Brutto nasjonalinntekt (BNI) er et mål som inkluderer nettofinansinntekt fra utlandet. BNI sier noe om muligheter for å finansiere konsum og realinvesteringer uten å svekke fordringsbalansen. For Norge vil inntekter av oljefondet i årene framover kunne erstatte en eventuelt svakere utvikling i løpende produksjon. Sammenligning av BNP-vekst med andre land kan derfor isolert sett gi et for negativt bilde av den økonomiske situasjonen for Norge som helhet.

Forskjeller i næringsstruktur har betydning for veksten i ulike økonomier. Et land med styrke innenfor internasjonale vekstnæringer vil ha særlige forutsetninger for fortsatt ekspansjon. Det er imidlertid vanskelig å forutsi hvilke næringer som vil bli framtidens vekstnæringer. Derimot er det mulig å si noe om variasjonen i næringene. Et land med ensidig næringsstruktur vil være mer avhengig av utviklingen i ett eller noen få markeder. Det er selvsagt mulig at landet kan ha «satset» riktig, men risikoen vil være større for et tilbakeslag som svekker hele økonomien.

Dersom landene sammenlignes bare etter den største næringen, framkommer Norge som en økonomi med relativt ensidig næringsstruktur. Stort bruttoprodukt fra én næring kan gi stor avhengighet av denne næringen, særlig dersom det går sammen med lavt bruttoprodukt fra andre internasjonale næringer. De nest største næringenes andel av BNP indikerer imidlertid at næringsstrukturen er relativt variert i Norge, og at petroleumsvirksomheten i begrenset grad har fortrengt andre internasjonale næringer.

Produktivitet

Produktivitetsveksten i Norge på 1990-tallet har vært om lag på linje med andre land.

Produktivitet er et mål på hvor mye som produseres til en bestemt innsats av én eller flere faktorer (arbeidskraft, realkapital, teknologi med videre). Fordi det kan ligge såvidt mange og ulike forhold bak veksten i arbeidsproduktiviteten, er det uklart hva en sammenligner ved å se på beregninger av produktivitetsvekst på tvers av land. For eksempel kan en økonomi med relativt stort innslag av næringer med lav produktivitet oppnå overflyttingsgevinster som gir seg utslag i høy produktivitetsvekst. Samtidig kan dette være en økonomi med gjennomsnittlig lavt utdanningsnivå og lite avansert teknologi.

Dette illustrerer at sammenligninger av produktivitetsvekst er interessante først og fremst mellom økonomier som er rimelig ensartede både etter utviklingsnivå og næringsstruktur. Selv for relativt like økonomier er det flere forhold som tilsier varsomhet i tolkningen av produktivitetsforskjeller. Den økende betydningen av tjenesteytende næringer har gjort de rike vestlige økonomiene stadig mindre målbare.

Vekst i total faktorproduktivitet (TFP) gir mer informasjon enn arbeidsproduktivitet, men inneholder større usikkerhet. Det er også noe mer komplisert å beregne TFP-vekst.

Næringsstøtte

Sammenlignet med andre land har Norge en betydelig grad av næringsstøtte.

Næringsstøtte kan defineres som offentlige tiltak som gir en bedrift eller en gruppe av bedrifter særskilte økonomiske fordeler. Støttetiltak kan ofte begrunnes med ulike former for markedssvikt eller at samfunnet har andre mål enn den enkelte bedrift for sin aktivitet. All næringsstøtte vil påvirke konkurransen mellom bedrifter og dermed også ressursbruken i økonomien.

Europakommisjonen utgir hvert annet år en presentasjon av næringsstøtten, eksklusiv primærnæringene, i EU-landene. Næringsstøtte er her definert videre enn i Finansdepartementets beregninger ved at også særordninger i skattesystemet er inkludert. Dessuten omfatter undersøkelsen en større del av den samlede næringsvirksomheten enn i Finansdepartementets oversikt, spesielt ved at transportsektoren er tatt med. Støtte til jernbanetransport utgjør vel en tredel av den samlede beregnede næringsstøtten i EU. Dersom transportnæringene inkluderes vil støtteomfanget framstå som vesentlig større også i Norge. I tillegg er det flere særordninger og unntak i det norsk skattesystemet som må inkluderes ved en tilsvarende undersøkelse.

I oversikten i kapittel 10 ligger Finland høyest i støttenivå, mens Sverige og Danmark er blant de landene som ligger lavest i EU. For Norge er bare den budsjettmessige næringsstøtten, eksklusiv transportsektoren, på nivå med det gjennomsnittlige støttenivået i EU. Den samlede støtten til jordbruket er høyere i Norge enn i de aller fleste andre land.

Det er ikke bare støttenivået isolert sett som er av betydning for hvordan næringsstøtten påvirker verdiskapingen i næringslivet, men også sammensetningen av næringsstøtten er av betydning. En nærmere sammenligning bør derfor se på forskjeller i fordelingen på ulike formål mellom land.

Konkurranseintensitet

Konkurranse i hjemmemarkedene har betydning for om næringslivet utvikler internasjonal konkurranseevne. Markeder preget av konkurranse vil stimulere til kostnadsreduksjon og innovasjon.

For å sammenligne konkurransen mellom land, kan det være ønskelig med enkle indikatorer for hvor intens konkurransen er i ulike markeder. Indikatorer for markedskonsentrasjon brukes ofte til å beskrive konkurranseintensitet. Høy markedskonsentrasjon kan bety at konkurransen er svak. Få aktører i et marked utelukker imidlertid ikke muligheten for effektiv konkurranse. Mange aktører er heller ingen sikker indikasjon på effektiv konkurranse. Markedskonsentrasjonen bør derfor ses i sammenheng med hvor turbulent markedet er. Dersom aktørene er de samme og markedsandelene endres lite over tid kan det være grunn til å stille spørsmål ved konkurranseforholdene.

Konkurransetilsynet har i samarbeid med de øvrige nordiske konkurransemyndigheter søkt å utvikle indikatorer som kan si noe om konkurranseintensiteten i ulike markeder. Dette arbeidet har vist at det ikke er trivielt å foreta generelle målinger og vurderinger av konkurranseintensitet, og det er heller ikke lett å utvikle indikatorer som relativt enkelt lar seg mål og tolke. Resultatene så langt er presentert i en artikkel i Konkurransetilsynets årsberetning 2000.

Konkurransetilsynet bør fortsette det nordiske samarbeidet med sikte på å etablere regulære oversikter. Det vil være naturlig at Konkurransetilsynet har et ansvar for å oppdatere og videreutvikle indikatorer på dette området.

Offentlige reguleringer

Undersøkelser av næringslivets administrative kostnader ved å overholde offentlige reguleringer har benyttet til dels forskjellige metoder og utvalg. Derfor har det vært vanskelig å sammenligne land og trekke generelle konklusjoner. Resultatene som foreligger, kan indikere at norske bedrifter står overfor forholdsvis høye reguleringskostnader som andel av omsetningen sammenlignet med bedrifter i andre land. Dette har sammenheng med at bedriftsstørrelsen er mindre i Norge.

OECD arbeider med reguleringsreformer i flere sammenhenger og samler inn omfattende materiale om reguleringer i medlemslandene. OECD har blant annet utarbeidet et opplegg for undersøkelse av kostnadene som små og mellomstore bedrifter har for å overholde ulike regelverk (skatt, miljø og sysselsetting), som medlemslandene ble oppfordret til å gjennomføre i 1998–1999.

Det foreligger resultater fra 11 OECD-land. Også land utenom OECD har vist interesse for å gjennomføre undersøkelsen. Resultatene gir grunnlag for å sammenligne reguleringskostnader på tvers av land, men det er ikke avklart om dette blir en regulær undersøkelse i flere land.

I alle landene som gjennomførte undersøkelsen, viste det seg at kostnadene av å overholde regelverk øker med bedriftsstørrelsen, men økningen avtar med størrelsen. Det vil si at kostnadene per ansatt eller i forhold til omsetningen er langt større for de aller minste bedriftene enn for noe større bedrifter. Etter kostnader per bedrift lå Norge om lag på gjennomsnittet for de 11 landene, men noe over de andre nordiske landene. Kostnadene per ansatt eller som andel av omsetningen er imidlertid høyeste i Norge. Det indikerer relativt høye reguleringskostnader i Norge, men også at en bedriftsstruktur med mange svært små bedrifter øker belastningen per ansatt eller i andel av omsetningen. Slike spørsmål krever en nærmere analyse av datamaterialet enn det som er presentert hittil, og eventuelt oppfølgingsundersøkelser.

1.11 Lav skatt på kapital og høy skatt på arbeid

Skatter og avgifter er en forutsetning for å kunne tilby et omfattende offentlig tjenestetilbud og trygdeordninger som både husholdninger og næringsliv nyter godt av. Nivået på og innretningen av et lands skattesystem varierer mellom land og kan ha stor betydning for hvor attraktivt det er å investere i og drive næringsvirksomhet.

I skattekapitlet er det presentert fem indikatorer som samlet sett gir en viss indikasjon på hvordan det norske skattesystemet plasserer seg i en internasjonal sammenligning. Disse indikatorene er:

1. Gjennomsnittlig effektiv skattesats på arbeidskraft inklusiv forbruksavgifter for perioden 1991–1997.

2. Gjennomsnittlig effektiv skatt inklusiv forbruksavgifter i 2000 på lønnstakere med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn uten fradrag utover standardfradrag.

3. Gjennomsnittlig effektiv skatt inklusiv forbruksavgifter i 2000 på lønnstakere med dobbel industriarbeiderlønn uten fradrag utover standardfradrag.

4. Gjennomsnittlig effektiv skattesats på investert kapital for perioden 1991–1997.

5. Samlet skatteproveny i prosent av BNP, for Norge også BNP for fastlands-Norge.

I en samlet rangering av 21 OECD-land etter disse fem indikatorene havner Norge på henholdsvis 17., 15., 17., 6. og 15. plass. Dersom man for den siste indikatoren legger til grunn samlede skatter og avgifter fratrukket skatter og avgifter i petroleumssektoren og utenriks sjøfart dividert på BNP for fastlands-Norge, faller Norge ned til en 19. plass.

De tre første indikatorene viser at Norge har en relativt hard beskatning av arbeidskraft og et generelt høyt skatte- og avgiftsnivå. Det siste bekreftes av den siste indikatoren. Derimot tyder den fjerde indikatoren på at beskatningen av kapital er relativt lempelig i Norge. Denne indikatoren er imidlertid beheftet med en del beregningsmessig usikkerhet og kan derfor gi et for gunstig bilde av kapitalbeskatningen i Norge.

Indikatorene samlet sett gir bare en pekepinn for hvordan man kan vurdere ulike lands skattesystemer opp mot hverandre. Hvert land har av en rekke ulike årsaker forskjellige skattesystemer og skattenivå. Variasjonene er store. Noen land har brede grunnlag og lave satser, mens andre land har høye satser kombinert med omfattende fradragsmuligheter. Noen land har stort potensial for grunnrenteskatter, mens andre land i liten grad har slike muligheter og derfor i større grad må hente inn skatteprovenyet fra andre typer skatter som kan være effektivitetshemmende. Sammenligninger blir altså vanskelige. Man skal derfor være varsom med å trekke entydige slutninger på grunnlag av slike rangeringer.

Skatt på arbeid

Ved sammenligning av beskatningen av arbeidskraft i ulike land bygger utvalget på beregninger foretatt både av OECD og av Svenskt Näringsliv. OECD-tallene er gjennomsnittstall for perioden 1991–1997 og er et resultat av de samme beregningene som gir effektiv beskatning av kapitalinntekter. Årsaken til at OECD har valgt å beregne gjennomsnittstall for en så lang periode som 1991–1997, er at man ønsker å unngå at konjunkturelle forhold skal spille inn. Ulempen med dette er at i den grad skattepolitikken i de ulike landene har endret seg i de senere år, kan OECD-tallene gi et misvisende bilde. Det har skjedd betydelige endringer i skatteregler siden 1997 både i Norge og i andre europeiske land.

Mens OECD-tallene bygger på beregninger av samlede skatter på arbeid, er beregningene fra Svenskt Näringsliv rene tolkninger av skattereglene av de enkelte land. Svenskt Näringsliv har derfor valgt å presentere gjennomsnittsskatten for to lønnsnivåer, nemlig for lønnstakere med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn og for lønnstakere som har dobbelt så høy lønn som dette. Beregningene forutsetter at lønnstakeren ikke har fradrag utover standardfradrag.

Beregningene viser at gjennomsnittlige direkte skatter på arbeid i Norge ligger på et europeisk gjennomsnittsnivå så lenge forbruksavgiftene holdes utenfor. De fleste personer som arbeider i Norge, vil imidlertid også bruke det meste av de opptjente inntektene her i landet. Dermed blir størrelsen på forbruksavgifter relevante. Når forbruksavgifter inkluderes, endres bildet, slik at den effektive skattleggingen av arbeid i Norge framstår som forholdsvis høy også i europeisk sammenheng.

For inntekter opp mot gjennomsnittsnivået var marginalskatten i Norge relativt lav sammenlignet med mange andre europeiske land. For høyere inntektsnivåer lå Norge i et europeisk mellomsjikt. Norges plassering påvirkes her av at toppskatten slår inn like over OECDs gjennomsnittsinntektsbegrep. Dersom OECD for eksempel hadde tatt utgangspunkt i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, ville Norge kommet mindre gunstig ut. I Norge betaler industriarbeidere med gjennomsnittlig lønn med dagens regler toppskatt og har således en marginalskatt inklusiv arbeidsgiveravgift på 55,6 prosent.

Den høye effektive beskatningen av arbeid i Norge fører trolig til at tilbudet av arbeid blir lavere enn det ville vært med mer lempelig beskatning av arbeidskraften. Dette kan representere et effektivitetstap. I tillegg øker det risikoen for at arbeidskraften flyttes og blir utnyttet i andre land med lavere skatt. Til nå har det vært få tegn til økende mobilitet ut av det norske arbeidsmarkedet samlet sett. Denne indikatoren er imidlertid relativt grov. For å si noe mer spesifikt om denne problemstillingen burde man hatt en indikator som sier noe om effektiv gjennomsnittskatt for relativt høytlønnet arbeidskraft. Dette er trolig den gruppen arbeidstakere som er mest mobil over landegrensene.

Effektiv skatt på kapital

Den gjennomsnittlige effektive skatten på kapital i Norge anslås til 20,2 prosent, som er vesentlig lavere enn den formelle satsen på 28 prosent (i 2000). Denne forskjellen henger i første rekke sammen med at man her har beregnet skatteinntektene i prosent av brutto overskudd før avskrivninger. Dette gir Norge en god plassering sammenlignet med andre OECD-land.

OECD (2000l) presenterer også den gjennomsnittlige effektive skattesatsen for kapital i forhold til nettooverskuddet, det vil si når verdifall på driftsmidlene (avskrivningene) er trukket fra. I det tilfellet blir den gjennomsnittlige effektive skatteraten for kapital i Norge 38,1 prosent altså godt over den formelle skattesatsen. Tilsvarende endringer i effektive skatterater finner imidlertid sted også i de andre landene når man endrer beregningsgrunnlag på denne måten.

I lys av svakhetene og usikkerheten knyttet til OECDs beregninger av effektiv skatt på kapital, vil det være viktig i framtidig referansetesting å kunne vise til andre undersøkelser. Den såkalte Mannheimundersøkelsen, som ventes offentliggjort av Europakommisjonen i nær framtid, vil presentere beregninger av den effektive skattesatsen på bedriftsoverskudd, basert på de respektive EU-lands skattegrunnlag og formelle skattesatser for 1999. Norge har sluttet seg til undersøkelsen, og den vil derfor også vise resultater for Norge. I framtidig referansetesting kan denne undersøkelsen komme til å utgjøre et viktig utgangspunkt.

Formell skatt på selskapers overskudd

Selskaper betaler normalt ikke formuesskatt, men i flere land betaler de eiendomsskatt. De formelle skattesatsene på overskudd i aksjeselskap varierer i OECD-området. Norge har etter skattereformen i 1992 hatt en formell skattesats på selskapsoverskudd på 28 prosent. Dette er en lav sats i internasjonal sammenheng. Den relativt lave satsen for skatt på selskapsoverskudd i Norge tilsier isolert sett at det er lite å hente for flernasjonale konserner gjennom internprising å søke å få selskapsoverskudd skattlagt i andre land enn Norge.

Norge er et av de landene som har gått lengst i retning av å redusere skattesatsene og utvide skattegrunnlaget på dette området. Den formelle skattesatsen på 28 prosent beregnes altså i Norge fra et større grunnlag enn i andre land, der for eksempel avskrivningssatsene for driftsmidler gjennomgående er høyere.

Til tross for at det i mange OECD-land har vært en reduksjon i satsene for beskatningen av overskudd i aksjeselskaper, har mange land beholdt en viss særbehandling av enkelte typer bedrifter.

Siden skatten på bedriftsoverskudd bestemmes i et samspill mellom skattegrunnlaget og formell skattesats, gir den formelle skattesatsen ikke alene noen entydig indikasjon på hvordan Norge ligger an i forhold til øvrige europeiske land. En interdepartemental arbeidsgruppe har studert skattereglene for bedriftsetableringer i Norge, Sverige, Danmark og Finland, jamfør Nasjonalbudsjettet 2000. 3 Arbeidsgruppens gjennomgang indikerer at selskapsbeskatningen er noe hardere i Norge enn i de andre landene. Dette skyldes at det grunnlaget som selskapsskatten utlignes på, er bredere i Norge enn i de andre nordiske landene.

Flatere skatt-utvalget (NOU 1999:7) vurderte det dithen at skattegrunnlaget i bedriftsbeskatningen trolig er bredere i Norge enn i de fleste OECD-land. Den effektive beskatningen av selskapsoverskudd i Norge er derfor mindre gunstig sammenlignet med andre land enn det den relativt lave formelle skattesatsen kan gi uttrykk for.

Samlet skatte- og avgiftsproveny i prosent av BNP,

De påløpte skatte- og avgiftsinntektene i Norge utgjorde i 2000 omlag 43 prosent av samlet verdiskaping (BNP). Når oljesektoren holdes utenfor, blir tallet om lag 49 prosent. Indikatoren for fastlands-Norge gir et bedre uttrykk for det skatte- og avgiftsnivået personer og bedrifter stilles overfor når de driver med andre virksomheter enn oljeutvinning. Nivået er litt lavere enn i Danmark og Sverige, men er høyere enn nivået i alle øvrige OECD-land. For å gi rom for økt offentlig tjenestetilbud og offentlige trygdeordninger, har de fleste industrilandene valgt å øke skatte- og avgiftsnivået betydelig i løpet av de siste tiårene. I Norge var det en tilsvarende utvikling fram til slutten av 1970-tallet, men i de to siste tiårene har det ikke vært en like sterk vekst i skatte- og avgiftsnivået i Norge.

Regnet som andel av BNP er forbruksavgiftene i Norge blant de høyeste i OECD-området. 4 Det bidrar til at Norge kommer dårligere ut enn andre OECD-land når en sammenligner effektiv gjennomsnittlig skatt på arbeid inklusive forbruksavgifter. I tillegg er høye forbruksavgifter uheldig fordi det gjør økonomien utsatt for grensehandel og smugling. Hensynet til utviklingen i forbruksavgiftene i andre land vil derfor kunne legge begrensninger på nivået på forbruksavgiftene i Norge framover.

Skatte- og avgiftsnivået er et resultat av politiske valg. Prioritering av et omfattende offentlig tjenestetilbud og høye trygdeytelser til store grupper krever et høyt skatte- og avgiftsnivå. Alternativet ville være å velge en utvikling med en mindre omfattende offentlig sektor og lavere trygdeytelser. Det ville gitt rom for et lavere skatte- og avgiftsnivå.

1.12 Utvalgets forslag til system for referansetesting

1.12.1 Prosess og deltakelse

Prosess og deltakelse i arbeidet med referansetestingsrapporter varierer mellom land. I noen land skjer utarbeidelsen internt i et departement, og nærings- og arbeidsliv trekkes inn gjennom referansegrupper. I andre tilfeller overlates hele rapporten til eksterne aktører, for eksempel en uavhengig forskningsinstitusjon. I Irland er det oppnevnt et fast utvalg som har som oppgave å utarbeide årlige rapporter. I Finland ble arbeidet organisert med en styringsgruppe, et arbeidsutvalg og en rekke ekspertgrupper, men her er det bare laget én rapport til nå.

Hvem som bør inkluderes i prosessen, vil delvis avhenge av formålet med referansetestingen. Et så omfattende tema som referansetesting av vilkårene for innovasjon og verdiskaping, bør være gjenstand for en bred drøfting og skje gjennom en grundig prosess. Dette er viktig både for å få fram alle sentrale aspekter og for å etablere en felles oppfatning om utfordringer og eventuelle tiltak. Det bør derfor legges opp til at en drøfting av de områder og indikatorer som omfattes av systemet, skjer i et bredt sammensatt forum.

På mange måter er det å arbeide fram selve rapporten den viktigste delen av prosessen. Det er naturlig å involvere så vel myndigheter, partene i arbeidslivet som forskere og statistikere i en slik prosess. Det er samtidig viktig at antallet deltakere i prosessen ikke blir for stort og at deltakerne får anledning til å delta aktivt i utarbeidelsen av rapporten.

Utvalget anbefaler at Nærings- og handelsdepartementet, eventuelt i samarbeid med andre departementer, står som oppdragsgiver for og styrer det videre arbeidet med systemet.

I det videre arbeidet vil det både være behov for å oppdatere og videreutvikle det statistiske materialet og å gjennomføre generelle og dypere analyser basert på indikatorene. Disse oppgavene kan løses sammen eller hver for seg.

Utvalget anbefaler at det etableres en prosjektgruppe som får i oppdrag å oppdatere og videreutvikle systemet. Ved siden av kjennskap til de områdene som drøftes i et system, er det behov for at deltakerne i prosessen har kjennskap til de metodiske problemstillingene knyttet til referansetesting. Dette taler for en viss kontinuitet blant deltakerne over tid. En slik kontinuitet vil også være en fordel for å kunne vurdere utviklingen over tid innenfor de ulike områdene. Det vil være behov for innspill både fra statistiske miljøer og fra utredningsmiljøer i utarbeidelsen av en rapport.

Det er viktig at næringsliv, partene i arbeidslivet og politikere har tillit til gruppa og det arbeidet som legges fram. For å ivareta behovet for dialog med myndigheter, partene i arbeidslivet og forskningsmiljøer bør det etableres en referansegruppe som kan gi råd og innspill om prioriteringer underveis i arbeidet. Hovedmålgruppen for analysen vil være sentrale beslutningstakere.

Arbeidet bør også ses i sammenheng med EUs utvikling av strukturindikatorer i den såkalte Lisboa-strategien. Utarbeidelsen av en rapport er relativt ressurskrevende samtidig som en del av de grunnleggende forholdene det er naturlig å vurdere, endrer seg relativt sakte. En del statistikk blir heller ikke fornyet hvert år. Disse forholdene kan tale for at en analyse av rammevilkårene ikke gjøres hvert år, men for eksempel hvert annet år.

1.12.2 Et norsk referansetestingssystem

Tabell 1.1 gir en oversikt over de indikatorene som utvalget foreslår brukt i en referansetesting av rammevilkårene for verdiskaping i næringslivet. Første kolonne angir området og dermed i hvilket kapittel i denne utredningen det finnes en nærmere omtale av feltet. Andre kolonne gir en opplisting av de foreslåtte indikatorene. Som nevnt, er valget av indikatorer først og fremst bestemt av hva utvalget mener er av størst betydning for norsk næringsliv, men også av hva myndighetene kan påvirke og av hva det finnes god statistikk for. I tredje kolonne presenters indikatorer som utvalget synes er relevante, men der det mangler gode data, enten i Norge og/eller internasjonalt. De to siste kolonnene viser til hvilke lignende indikatorer som er brukt eller foreslått utviklet innenfor EUs opplegg for referansetesting, den såkalte Lisboaprosessen.

I framtidige rapporter anbefaler utvalget at det også inkluderes kolonner som viser utviklingen i Norges plassering fra forrige rapport. For de indikatorene der det er meningsfullt å rangere landene, bør ikke bare Norges plassering angis, men også antall land som inngår i sammenligningen.