8 Fremmed rett

8.1 Innledning

Utvalget kjenner ikke til at jordskiftearbeidet er lagt til en domstol i andre land enn Norge. Jordskiftevirksomheten er i Europa normalt organisert som et frittstående forvaltningsorgan, administrativt underlagt landbruksdelen av statsadministrasjonen.

Utvalget finner imidlertid grunn til å understreke den grunnleggende forskjell det er mellom Norge og de øvrige europeiske land når det gjelder matrikkelsystem.

De fleste europeiske land har i motsetning til Norge et velutviklet matrikkelsystem med røtter tilbake til 1700 og 1800 tallet. Eiendomsdelinger med grensebeskrivelser, eiendomskart, registrering og tinglysing skapte notoritet og publisitet over eiendomsgrenser og servitutter. Grensetvistene ble gradvis redusert. I dag utgjør de en svært beskjeden del av de tingsrettslige saker som føres for forvaltningen eller domstolene.

Utvalget vil i det følgende se på jordskiftevirksomheten i Sverige, Tyskland og Frankrike som er land det er naturlig å sammenligne med.

8.2 Svensk rett

8.2.1 Organisering av jordskiftemyndigheten i Sverige

Svenskene etablerte sin første jordskiftevirksomhet som statlig myndighet i 1628. Etter svensk rett er Lantmäteriet organisert som et uavhengig frittstående forvaltningsorgan som administrativt ligger under det svenske Miljøverndepartementet. Uavhengigheten springer ut av prinsippene i den svenske Grunnloven. Lantmäterimyndighetene kan ikke instrueres i den enkelte jordskiftesak, og avgjørelsene kan bare overprøves av domstolene.

Lantmäteriet har delt sin virksomhet i tre divisjoner; Fastighetsbildning, Landskaps- og fastighetsdata og Mätria. Divisjonen for Fastighetsbildning (jordskifte og eiendomsutforming) ledes av en divisjonssjef med stab som har 21 regionale lantmäterimyndigheter under seg. I divisjonen for Landskaps- og fastighetsdata produseres basisdata om geografi og eiendommer. Mätria er konkurranseutsatt og ble opprettet for å skille virksomhetens forretningsdel fra forvaltningen.

Lantmäteriet har til sammen 1 900 ansatte fordelt på omkring 100 steder. Hovedkontoret ligger i Gävle. Det er 60 ansatte innenfor Fastighetsdivisjonen sentralt. Videre er det 13 ansatte ved Kartvärkarkivet i Onge, Jämtland. Lantmäteriet er organisert med lokale statlige myndigheter som er underlagt Fastighetsdivisjonen sentralt. I tillegg kommer 39 kommunale lantmäterimyndigheter.

8.2.2 Lantmäteriets oppgaver

Lantmäteriet har til oppgave å bidra til en effektiv og forsvarlig disponering av Sveriges eiendommer, grunn- og vannarealer. I tillegg til de rene jordskifteoppgavene, fastighetsbildning og fastighetsinndelning, er Lantmäteriet Sveriges ledende produsent av geografiske databaser og kart. De produserer og àjourfører eiendoms- og geografisk informasjon om Sveriges 3, 2 mill eiendommer og samordner den landskaps- og eiendomsinformasjon som er tilgjengelig. Lantmäterimyndighetene understreker at deres virksomhet har som målsetting å produsere flest mulig korrekte opplysninger om eiendommer og eiere. Dette er en grunnleggende forutsetning for hele kredittvesenet.

Forretningsdivisjonen Mätria har fem forretningsområder; geodata, GIS (geografiske informasjonssystmer) og målekonsultasjoner, miljøanalyse, kartlegging og salg. De påtar seg oppdragsvirksomhet og driver rådgivning.

Lantmäteriet driver ved hovedkontoret i Gävle relativt omfattende utviklingsoppgaver innen jordskiftefaget med tanke på grunnerverv og verdsetting. Det er også ansvarlig for et prisregister over fast eiendom.

Divisjonen for Fastighetsbildning har stort sett de samme oppgavene som ligger til jordskifterettene i Norge. Den saklige myndigheten de statlige lantmäterimyndigheter har innenfor faget jordskifte og grensegang, svarer i all hovedsak til norsk rett. Et viktig unntak er skjønnsmyndighet ved ekspropriasjon som jordskifterettene har, men ikke lantmäteriet. Den sentrale loven for jordskiftearbeidet er fastighetsbildningslagen av 1972. I tillegg kommer viktige lover som blant annet regulerer stiftelser av rettigheter og felles forvaltning. Disse er anläggingslagen, ledningsrättlagen og lagen om förvaltning av samfälligheter.

Fram til 1972 hadde ikke lantmäterimyndighetene adgang til å avgjøre grensetvister som egen sak, bare som en del av en jordskiftesak. Grensetvister utgjør imidlertid bare en marginal del av lantmäteriets virksomhet. Dette er på grunn av den høye kvaliteten på det svenske eiendomsregister og de dokumenter som dette bygger på (matrikkel). Den høye kvaliteten har sin bakgrunn i den historiske satsingen på utvikling og oppbygging av matrikkelsystemet.

All grunn i Sverige ble i hovedsak skiftet og kartlagt på 1800-tallet. Dokumentasjonen av eiendomsforholdene som skiftene bygde på og resulterte i, har blitt systematisert i særskilte eiendomsregistre ved innføring av jordregister på landet og stadsregister i byene. I motsetning til i Norge har registrering av privat eiendomsdeling uten kartlegging bare funnet sted under en kortere periode i svensk eiendomshistorie. Det har siden 1917 vært innført et lovbestemt krav om kartlegging for å kunne få registrert fradelinger. Videre har det ikke vært adgang til privat deling av grunn siden 1969.

Ekspropriasjon er lite utbredt i Sverige. Erverv av grunn til utbyggingsformål gjennomføres i stor utstrekning gjennom avtaler. En del tvangsavståelser av grunn gjennomføres videre gjennom forretninger av Lantmäteriet, og faller dermed utenfor ekspropriasjonsbegrepet i Sverige. Dette gjelder grunn til private veger, ledninger og jernbane. Lantmäteriet har også myndighet til å gjennomføre arealbytte, som avbøtende tiltak, i tilknytning til andre offentlige utbyggingstiltak. Tiltakshaver har i slike tilfeller ervervet erstatningsareal.

De svenske jordskiftemyndigheter har sentrale lovbestemte oppgaver innenfor fortetting av eksisterende bebyggelse. Dette gjelder i hovedsak fordeling av økonomiske gevinster innenfor et utbyggingsområde. Fordelingen kan gjøres uavhengig av hvorvidt den enkelte grunneier bidrar med bebyggbar grunn, eller «ulønnsomme» friarealer. Planleggingen i området kan derfor skje uavhengig av eksisterende eiendomsgrenser. Den første lov om dette kom alt i 1987, jf. lagen om exploateringssamverkan. Foreløpig har det bare vært noen få slike saker i Sverige. Loven er under revisjon med sikte på å få saksfeltet på dagsorden.

De svenske jordskiftemyndighetene har hele landet som sitt geografiske virkeområde. Det finnes ingen begrensninger til by, land eller bestemte typer av eiendommer.

8.2.3 Saksbehandlingen

Utgangspunktet for saksbehandlingsreglene i norsk og svensk rett er forskjellig. Svensk rett er basert på forvaltningsregler. En markert ulikhet ligger i avgjørelsesmyndighetens sammensetning. Hovedregel etter svensk rett er at alle avgjørelser; tvister, utforming og omforming av eiendom og retter, verdsetting m.v. fattes av förrätningslantmäteren alene. På nærmere angitte vilkår åpner lovgivningen for at förrätningslantmäteren assisteres av to «vise» menn.

Forhandlingsprinsippet er ikke gjort gjeldende i svensk jordskiftelovgivning. Det ligger til Lantmäteriet å få saken tilstrekkelig opplyst. Kontradiksjonsprinsippet følges heller ikke fullt ut i svensk jordskifte. Förrätningslantmäteren kan forhandle enkeltvis med partene og med forvaltningen. Prinsippene om muntlighet og umiddelbarhet er ikke regulert i den svenske jordskifteprosess og anvendes ikke.

Når det gjelder disposisjonsprinsippet, er det klare forskjeller. Forskjellen er størst ved grensegangsforretninger. Etter svensk rett skal förrätningslantmäteren alltid fastsette den grense som etter egen vurdering er den «rette», selv om partene er enige om et annet forløp av grensen. Regelen er blant annet begrunnet i hindring av «skjulte» eiendomsoverføringer.

Ved svensk jordskifte er det innført et prinsipp om lempelighetsvurdering. Dette innebærer at förrätningslantmäteren på eget initiativ må ta stilling til hvorvidt tiltaket overensstemmer med samfunnsmessige minstekrav. Disse er formulert generelt og tolkes etter den for tiden rådende politikk. Dersom det er ulike syn mellom ett forvaltningsorgan og förrättningslantmäteren om dette, vil avgjørelsesmyndigheten ligge hos sistnevnte.

Etter svensk rett er det et hovedvilkår for å kunne fremme en jordskiftesak at lønnsomhetsvilkåret er oppfylt. Jordskiftet må medføre en så stor økning i grunnverdien, at den dels betaler kostnadene, og dessuten gir et overskudd. Dette overskuddet forutsettes fordelt mellom de berørte parter etter nærmere regler. Lønnsomhetsvilkåret kan i motsetning til i norsk rett fravikes ved avtale.

Lønnsomhetskriteriet har imidlertid visse modifikasjoner. Etter svensk rett kan en eiendom reduseres i verdi eller brukbarhet. Grensen for verdireduksjon er ikke fastsatt i lov, men svaret må søkes i forvaltnings- og rettspraksis. Dersom tiltaket kan gjennomføres på alternative måter, vil gjennomføringen måtte skje på den mest lempelige måten. Lempelighetsbedømmelsen er i første rekke økonomisk, men også andre faktorer skal vektlegges, f.eks. miljøhensyn.

Et annet vilkår for å kunne fremme saken er vernet om andre eiendommers interesse . Forandringen kan ikke påføre andre eiendommer skade eller ulempe.

En annen viktig gruppe av vilkår for å kunne fremme en jordskiftesak er vernet om offentlige interesser . Eiendomsutformingen må være hensiktsmessig og skje på en måte som er forenlig med samfunnets planpolitiske målsettinger og samfunnsmessige interesser for øvrig. Dette hensiktsmessighetskriteriet kan ikke de berørte parter fravike ved avtale. Jordskifteplanen må være i samsvar med vedtatte reguleringsplaner. Også når det aktuelle området ikke omfattes av en vedtatt reguleringsplan, er det krav om at en ikke må vanskeliggjøre framtidig offentlig planlegging og utnytting av eiendommene.

Lantmäteriet skal i prinsippet dekke egne kostnader ved sin virksomhet uten overføringer fra staten. Partenes direkte kostnader blir derfor betydelig høyere enn ved norsk jordskifte.

8.2.4 Förrätningslantmäterens utdannelse

Det stilles ingen lovbestemte krav til utdannelse for förrätningslantmäteren (jordskiftedommeren), som administrerer jordskiftesakene. I de fleste tilfeller har disse sin utdannelse fra 5-årige tekniske høgskoler i Stockholm eller Lund eller tre-årig teknisk skole. Hovedfagene er geodesi, GIS, informasjon, jordskifte, verdsetting av eiendommer, juridiske fag og planlegging. Bare de beste av lantmäterne blir förretningslantmätere. De ansettes av länsmyndighetene og har ikke særlig stillingsvern utover det som gjelder for svenske statlige tjenestemenn.

8.2.5 Bruk av rettsmidler

Alle avgjørelser av förrätningslantmäteren kan ankes til fastighetsdomstolen (eiendomsdomstolen). Fastighetsdomstolen er en spesialdomstol som ligger til det alminnelige domstolsapparat, i likhet med miljødomstolen m.fl. Fastighetsdomstolen fikk sin nåværende utforming gjennom fastighetsbildningslagen i 1972.

I den enkelte sak settes fastighetsdomstolen med to juridiske fagdommere samt en fast tilsatt fastighetsråd som er utdannet lantmäter. Fastighetsråden arbeider, i motsetning til de juridiske fagdommerne, bare med saker som føres for fastighetsdomstolen. Det er i alt 9 fastighetsråd i Sverige. Dette medfører at en fastighetsråd gjør tjeneste ved flere fastighetsdomstoler. Det er 23 fastighetsdomstoler, i hovedsak en pr. län. Domstolen settes med to juridiske dommere, fastighetsråden og to lekmenn under hovedforhandlingene.

I tillegg til å være ankeinstans i jordskiftesaker, er domstolen 1. instans i ekspropriasjonssaker og i tingsrettslige saker, som for eksempel tomtefeste.

I Sverige avgjøres i praksis alle grensetvister av färrätningslantmäteren. Grensetvistene utgjør en svært liten del av lantmäteriets saker, jf. foran. Omlag 10 prosent av sakene som ankes inn for Fastighetsdomstolen, er avgjørelser om grensetvister. Den høye relative prosenten, sett på bakgrunn av de få grensegangsakene, forklares i at vanlige jordskiftesaker langt sjeldnere blir påklaget.

8.3 Tysk rett

8.3.1 Organisering av jordskiftemyndigheten i Tyskland

Jordskifte er svært utbredt i Tyskland og virksomheten blir ivaretatt av et forvaltningsorgan. Den «bærende grunnidé» for jordskifte er annerledes formulert enn i Norge. De offentlige interessene har historisk stått sentralt, og jordskifte er et sentralt virkemiddel for det offentlige. I Tyskland blir 80 prosent av utbyggings- og vernetiltakene gjennomført ved jordskifte.

Det utførende organet, Flurbereinigungsbehörde, er administrativt underlagt landbruksmyndighetene, nasjonalt og på delstatnivå. Flurbereinigungsbehörde kan ikke instrueres i den enkelte sak, men avgjørelsene kan påklages til overordnet forvaltningsmyndighet.

I den tyske jordskiftemyndigheten arbeider det i hovedsak tre yrkesgrupper: Landmålere, landskapsarkitekter og jurister.

8.3.2 Oppgaver

Oppgavene til Flurbereinigungsbehörde svarer i hovedtrekk til jordskifterettenes oppgaver, herunder tvisteløsning og teknisk arbeid som del av den enkelte jordskiftesak. Forvaltningsorganet har også myndighet til å avgjøre grensetvister og servitutter som enkeltsak. De lokale jordskiftemyndighetene har betydelige oppgaver innenfor vannressurslovgivningen og forestår eiendomsutformingen ved ekspropriasjons- og vernetiltak. Flurbereinigungsbehörde er ikke tillagt myndighet til å ta stilling til lovligheten av ekspropriasjonen eller utmåle erstatningen.

Det er en tendens i retning av at jordskiftemyndighetene skal gå over fra å ivareta rene jordskiftefunksjoner, til også å få tillagt myndighet i overordnede planleggingsoppgaver. På dette området er det iverksatt prøveprosjekter. Videre er det planer om å privatisere deler av jordskifteprosessen. Dette skal foregå gjennom opprettelse av private ingeniørkontorer, som skal få oppgaven med å utarbeide skifteløsninger.

De tyske jordskiftemyndighetene har hele landet som sitt virkeområde

8.3.3 Saksbehandlingen

Hovedregelen er at det er grunneierne som krever jordskifte. Miljømyndighetene har også kravskompetanse, det samme gjelder offentlige utbyggere.

De materielle vilkår for å kunne fremme en jordskiftesak i Tyskland svarer i hovedsak til de norske. Grunneierne er aktivt med gjennom prosessen, og grunneierlagene har stor innflytelse. Jordskiftemyndigheten boniterer, verdsetter og lager skifteplan i første instans.

Avgjørelsene i den enkelte jordskiftesak svarer i hovedsak til forvaltningsavgjørelser i Norge.

Den tyske jordskiftemyndigheten har ingen selvstendig reguleringskompetanse. Jordskiftemyndigheten må som i Norge, underordne seg reguleringsmyndighetenes planbestemmelser og vedtak.

Det er et meget tett samarbeid mellom jordskiftemyndigheten og de øvrige myndigheter i planleggingsfasen. Problemer med forvaltningsorganer som omgjør reguleringsvedtak, og dermed forrykker forutsetninger i en ferdig skifteplan er mulig i teorien, men skjer svært sjelden i praksis. Dette på grunn av det nære samarbeidet underveis og det offentliges sterke interesse og engasjement i jordskiftesammenheng.

Når det gjelder utbyggingsjordskifter, starter det egentlige jordskiftet når utbyggingsplanen foreligger. Det tyske landbruksdepartementet anbefaler at jordskiftemyndigheten kommer på banen så tidlig som mulig i prosessen, men i noen delstater venter jordskiftemyndigheten likevel på endelig vedtatt utbyggingsplan før de starter jordskiftearbeidet.

For å forhindre stadige endringer i arealplanene, kan forvaltningen fatte et overordnet planvedtak (Planfeststellungsbeschluß). Dette går ut på at en innhenter samtlige planer som er utarbeidet for området, og sammenstiller disse i et overordnet planforslag.

Det offentlige har stor interesse i jordskifteordningene i Tyskland og betaler en vesentlig del av kostnadene. Jordskiftesaker finansieres ved at delstaten betaler lønns- og driftskostnader, samt kostnader i forbindelse med oppmåling. Partene bærer de øvrige kostnadene, men disse er ofte tilskuddsberettigede. Kostnader i forbindelse med rettstvister betales som hovedregel av den tapende part.

8.3.4 Klage og bruk av rettsmidler

Klage over skifteplan og tvisteløsninger rettes til jordskiftemyndigheten som hadde saken i første instans. Dersom avgjørelsen fastholdes, eller dersom det fortsatt er misnøye, kan avgjørelsen klages inn for det overordnede forvaltningsorganet på delstatsnivå, obere Flurbereinigungsbehörde. I de delstater hvor dette ikke er etablert, klages avgjørelsen inn for en særskilt «skifterett». Klageinstansenes avgjørelse kan i sin tur bringes inn for en egen forvaltningsdomstol på delstatsnivå (Obervervaltungsgericht).

Klage over verdsettingen har et annet forløp enn klage over andre avgjørelser. Klagen rettes til første instans jordskiftemyndighet. Avgjørelsen der kan klages inn for landbruksmyndigheten i vedkommende delstat. Deretter kan klagen bringes inn for forvaltningsdomstolen i delstaten og til den føderale forvaltningsdomstolen, hvor den behandles av Flurbereinigungsgericht.

Ankedomstolene Obervervaltungsgericht og Bundesvervaltungsgericht er forvaltningsdomstoler på henholdsvis delstats- og riksnivå. Felles for disse domstoler er at de har en egen enhet, Flurbereinigungsgericht, som bare behandler jordskiftesaker.

På delstatnivå er Flurbereinigungsgericht, sammensatt av 2 fagdommere (jurister) og 3 legdommere med landbrukskompetanse. Den behandler både klager over skifteplanspørsmål og rettstvister knyttet til jordskifte. Domstolens avgjørelse kan ankes inn for Bundesvervaltungsgericht. Denne består av fem fagdommere (jurister).

Ekspropriasjonsvedtaket fattes av en egen ekspropriasjonsmyndighet, som også fastsetter ekspropriasjonserstatningen. Dersom en grunneier gjør innsigelser mot lovligheten av vedtaket, kan spørsmålet bringes inn for forvaltningsdomstolene som er beskrevet ovenfor. Erstatningsfastsettelsen kan ikke påklages på annen måte enn ved søksmål for de sivile domstoler.

8.4 Fransk rett

8.4.1 Organisering av jordskiftemyndigheten i Frankrike

I likhet med Tyskland og Sverige blir jordskifte i Frankrike ivaretatt av et forvaltningsorgan. I Frankrike er virksomheten sterkt utbredt, og de offentlige interessene står sentralt. 95 % av alle utbyggingstiltak blir gjennomført ved jordskifte.

Jordskiftelovgivningen ligger under Landbruksdepartementet. Det er ikke etablert en særskilt sentralenhet for jordskifte. I hver kommune og hvert fylke er det opprettet frittstående utvalg som leder og treffer avgjørelser i jordskiftesaker. Utvalgene kan ikke instrueres i den enkelte sak.

Utvalgene er sammensatt av juridiske dommere, politikere, ulike fageksperter fra forvaltningen, organisasjoner og grunneiere. Utvalgsarbeidet ledes av prefecten. Utvalgene på fylkesnivå er klageinstans. Utvalgene treffer avgjørelser om bonitering og verdsetting, infrastruktur, eiendomsutforming m.v.

I Frankrike blir det benyttet private konsulenter til det praktiske jordskiftearbeidet. Geodeten leder det private firmaet som utfører jordskiftesaken. I vanlige jordskiftesaker velger partene selv geodetfirma. Ved utbyggingsjordskifte lyses geodetarbeidet ut på anbud. Geodeten har ikke avgjørelsesmyndighet i jordskiftesaker. Han utfører forvaltningens pålegg. I tillegg er han rådgiver. Han forhandler, leder bonitering og verdsettingsarbeidet, planlegger infrastrukturtiltak, lager skifteplanutkast m.v. Videre forestår geodeten grenseavmerking, grensebeskrivelser og kartlegging som en del av saken.

8.4.2 Oppgaver

Den saklige myndigheten til jordskifteutvalgene svarer i hovedsak til norsk rett, med unntak av tvister om materielle rettigheter som grenser og servitutter. Utvalgene kan ikke ta stilling til om en rett består eller ikke, eller til omfanget av vedkommende rettighet. Dette ligger til de alminnelige domstoler.

Den franske jordskiftelovgivningen gjelder for hele landet.

8.4.3 Saksbehandlingen

Etter fransk jordskiftelovgivning er det ingen som har uttrykkelig kravsmyndighet. Grunneiere, brukere, myndigheter eller andre kan anmode om at jordskifte igangsettes. Det er utvalgene ved prefecten som i tilfelle erklærer at jordskifte skal iverksettes. Ved uenighet kan partene først påklage avgjørelser til et høyere forvaltningsorgan, og deretter eventuelt bringe spørsmålet inn for spesielle forvaltningsdomstoler. Få av sakene kommer så langt som til domstolene.

Vilkårene er i hovedsak som etter norsk rett, men ulike når det gjelder kravet til dokumentasjon av nytten ved utbyggingsjordskifte. Før et utbyggingsjordskifte kan fremmes, må det foreligge en konsekvensutredning som dokumenterer den privatrettslige og offentlige nytte.

Ved utbyggingsjordskifte bestemmer utvalget skiftefeltets utstrekning på grunnlag av konsekvensutredningen. Skifteplanløsningene ved utbyggingsjordskifte som gjelder veg eller jernbane kan ikke gå på tvers av tiltakshavers ønsker, i det tiltakshaver har rådigheten over arealet i en bredde på 300 meter på begge sider av tiltaket.

På grunnlag av utvalgenes sammensetning med bred politisk og administrativ representasjon, vil offentlige planer og målsettinger utgjøre basis forutsetninger for arbeidet med jordskifteplanen.

I motsetning til i Norge legges utkast til skifteplanløsninger for utbyggingsjordskifte ut til offentlig ettersyn. Allmenheten gis adgang til å komme med merknader innenfor nærmere fastsatte frister.

Staten driver en aktiv politikk med hensyn til erverv av erstatningsarealer. Hovedhensynet er at partene i minst mulig grad skal tape jordbruksareal. Det statlige jordbruksbankselskapet SAFER spiller en viktig rolle i dette arbeidet.

Det er fylket som historisk har betalt kostnadene ved jordskifte. Etter 1997 har de fleste fylkene betalt fra 50 til 80 prosent av geodetutgiftene, mens grunneierne betaler resten. I enkelte fylker dekker imidlertid grunneierne kostnadene fullt ut. Utbyggingsjordskiftene dekkes av tiltakshaver i sin helhet, med unntak av anke som gjelder erstatningens størrelse. Den som taper, dekker advokatomkostningene i slike spørsmål.

Infrastrukturkostnadene til private anlegg som landbruksveier m.v. dekkes med 50 prosent av fylket og 50 prosent av grunneierne. For øvrig er det støtteordninger fra det offentlige ved første gangs jordskifte, men ikke ved andre.

Tidsforbruket ved fransk jordskifte i sin alminnelighet er høyt. Ved utbyggingsjordskiftene varierer tiden fra fremming til avslutning fra 3 til 15 år avhengig av partsantall, arealstørrelse og kompleksitet. Et utbyggingsjordskifte vil kunne bestå av flere tusen parter og omfatte flere hundre tusen dekar. Tidsforbruket blir ikke ansett som et problem i Frankrike. Jordskiftelovgivningen har i likhet med norsk lovgivning bestemmelser om midlertidige bruksordninger så lenge skifte pågår.

8.4.4 Utdannelse av geodeten

Geodeten har ingen juridisk fagkrets i sin utdannelse. Med dette grunnleggende avvik fra den norske jordskiftekandidatutdanningen, behersker geodeten de fleste norske jordskiftefagene. I forhold til jordskiftedommerne har geodeten spesialutdannelse innen geodesi, matrikkelfag og informasjonsteknologi.

For å være geodet i Frankrike er det ikke tilstrekkelig med embetseksamen. I tillegg kreves det autorisasjon. Denne gis av Landbruksdepartementet. Autorisasjon gis på bakgrunn av en innstilling fra et bredt offentlig sammensatt utvalg. I Frankrike er det i alt 2000 autoriserte geodeter og kun 300 har autorisasjon av høyeste grad. For å kunne styre en jordskiftesak må en ha autorisasjon av høyeste grad.

8.4.5 Klage og bruk av rettsmidler

Utvalgene på fylkesnivå er klageinstans. Utvalgene avgjør klager på avgjørelser av materiellrettslig art, som bonitering, verdsetting, infrastruktur, eiendomsutforming m.v. Utvalgene treffer også avgjørelse i klage som gjelder saksbehandlingsreglene. Utvalgene på fylkesnivå prøver også lovmessigheten og vederlagsfastsettelsen ved utbyggingsjordskifte/ekspropriasjon.

Dersom klagen ikke fører fram, kan saken bringes inn for forvaltningsdomstolene.