2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden, mens det i avsnitt 2.4 redegjøres for en del trekk ved inntektsutviklingen for yrkestilknyttede og pensjonister.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet opp med 2,3 prosent fra 2000 til 2001. Dette er 0,4 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000. Lønnsinntektene og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 1,8 prosent i 2001.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 2.1)

Nasjonalregnskapet har nylig publisert et revidert regnskap for perioden 1991-1999, samt nye foreløpige tall for 2000 og 2001. Inntekt- og utgiftsregnskapet for husholdninger og ideelle organisasjoner har også blitt revidert. Revisjonen har gjennomgående for alle årene medført en nedjustering av nivået på husholdningenes disponible inntekt, mens utviklingen beskrevet ved vekstrater har i mindre grad blitt berørt 1.

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdnin genes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000, med moderat vekst i husholdningenes disponible realinntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at denne andelen har steget noe. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For perioden 1998 - 2001 viser nasjonalregnskapstall at denne andelen har ligget stabilt rundt 67 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har på 1990-tallet vært høy vekst i disponibel realinntekt for husholdningene. Veksten var spesielt høy i årene 1992-1993 og 1996-1998. I perioden 1992 - 2001 har den gjennomsnittlige veksten vært 3,4 prosent per år. I følge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet, økte husholdningenes disponible realinntekter med 2,3 prosent i 2001. Dette er 0,4 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1992-2001 2. Bidraget fra lønnsinntektene var store i perioden 1996-1998. I perioden etter 1998 har bidraget fra lønnsinntektene vært mer moderate. Foreløpige tall fra nasjonalregnskapet viser at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på 20,6 milliarder i 2001, som tilsvarer 3,1 prosentpoeng. Dette er hele 1,8 prosentpoeng høyere enn lønnsbidraget i 2000, men noe lavere enn bidraget i 1999.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1992-2001 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1992 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. I perioden 1998-2000 har bidraget fra offentlige stønader vært gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at vekstbidraget var på 9,6 milliarder kroner, som tilsvarer 1,5 prosentpoeng.

Bidraget fra skatt av inntekt og formuevil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med nær 1 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-2001 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. For 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 10,2 milliarder 2001-kroner, tilsvarende 1,5 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Posten netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1991-1998. Denne utviklingen henger blant annet sammen med den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene, med betydelig gjeldsnedbetaling eller økning av fordringer. Vekstbidraget fra husholdningenes netto formuesinntekter var på 0,9 prosentpoeng i 1997. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten ga et svakere positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 5,2 milliarder 2001-kroner til økningen i husholdningenes disponible realinntekt, noe som tilsvarer 0,8 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 1,5 prosentpoeng. For 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at posten har gitt et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 2,1 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer, samt en nedgang i mottatt aksjeutbytte.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2001 anslås til i underkantkant av 150 000 kroner. Med omtrent 2,2 personer per husholdning (jfr. Inntekts- og formuesundersøkelsen 1997) blir gjennomsnittlig disponibel inntekt per husholdning noe under 330 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1992-2001. I denne perioden har den gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 2,8 prosent. For 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at veksten var på 1,8 prosent. Dette er 0,3 prosentpoeng lavere enn veksten i 2000.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på om lag 1,8 prosent fra 2000 til 2001. For hovedgrupper av lønnstakere lå veksten mellom 0,9 og 3,9 prosent. Med unntak av skoleverket er dette om lag samme vekst som året før. Fra 2001 til 2002 anslås reallønn etter skatt å øke med mellom om lag 4 og 7 prosent for hovedgruppene.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.3. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 3 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var om lag 1,8 prosent fra 2000 til 2001. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var om lag 2,6 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet pr. person var om lag 1,8 prosent fra 2000 til 2001. 4

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 1999 til 2001 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2002. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998 og 49,3 prosent i 1999 og 55,3 prosent i 2000 til 2002. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene. For 2002 er det også bl.a. vedtatt en lettelse i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1998 til 2002 fremgår i vedlegg 8, tabell 8.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 1999 til 2001. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabell 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 5 på om lag 1,8 prosent fra 2000 til 2001. Dette er en økning i veksten på om lag 0,6 prosentpoeng i forhold til 1999/2000. Økningen skyldes i hovedsak økt lønnsvekst og lavere skatt på lønnsinntekter.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med om lag 2,1 prosent fra 2000 til 2001, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var om lag 2,2 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 0,9 prosent fra 2000 til 2001, mens veksten for statsansatte var på om lag 1,4 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med om lag 3,9 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 1,9 prosent fra 2000 til 2001. I samme periode hadde ansatte innen bankvirksomhet en tilsvarende kjøpekraftsutvikling på om lag 1,4 prosent.

Utvalget har også gjort anslag for de ulike gruppenes (unntatt industrifunksjonærer) reallønnsvekst i 2002 basert på anslag for nominell lønnsvekst i 2002, jf. kap 3. Veksten i reallønn etter skatt i 2002 anslås til å være jevnt over høyere enn i de foregående år, noe som skyldes høyere forventet lønnsvekst og et lavere anslag for prisveksten for 2002 enn veksten i de to foregående år. (Det er benyttet et anslag for prisveksten fra 2001 til 2002 på 1 prosent, jf. kap 6.3.) Veksten i reallønn etter skatt anslås å variere fra om lag 4 til om lag 7 prosent i 2002.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2001 på henholdsvis 275 000 kroner og 500 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2.

Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,5 prosent fra 1999 til 2000 og 4,8 prosent fra 2000 til 2001.

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2000 til 2001. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra om lag 1,3 prosent til 2 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsvekst i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2001 til 2002

Skattereglene for lønnstakere for 2002 gir en viss skattelette for lønnstakere i forhold til 2001, spesielt lønnstakere med gjennomsnittlig eller høyt lønnsnivå. Dette skyldes hovedsakelig justeringer i minstefradraget og toppskatten. Innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten er oppjustert med om lag 10,7 prosent til 320 000 kroner for klasse 1 6, mens øvre grense i minstefradraget er økt med om lag 6,7 prosent til 43 000 kroner. I tillegg ble satsen i minstefradraget økt fra 22 prosent til 23 prosent. Det vises til vedleggstabell 8.1 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Tabell 2.7 viser skatt i 2002 og endring i skatt fra 2001 for utvalgte lønnstakereksempler. Det er lagt til grunn at lønnstakerne er uten barn, lignes i klasse 1, at de ikke har fradrag utover minstefradrag, særskilt fradrag i arbeidsinntekt og personfradrag, og at de heller ikke har andre inntekter eller formue enn lønn. Beregningen er gjort ved å sammenligne skattenivået i 2002 med 2001-regler justert med en anslått årslønnsvekst i 2002 på 4¼ prosent. 7 En har dermed renset bort virkningen økt lønnsinntekt fra 2001 til 2002 vil ha på skattenivået for eksemplene i tabellen.

Tabellen viser at lønnstakere med en lønnsinntekt under 150 000 kroner får en skatteøkning. Dette skyldes hovedsakelig at det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble holdt nominelt uendret på 31 800 kroner fra 2001 til 2002. Lønnstakere med inntekter over 150 000 kroner vil derimot få en skattereduksjon. For de med lønnsinntekt mellom om lag 150 000 kroner og drøyt 300 000 kroner, vil skattereduksjonen variere mellom om lag 300 kroner og vel 500 kroner. Dette skyldes hovedsakelig økt sats og økt øvre grense i minstefradraget. For skattytere med lønnsinntekt over vel 300 000 kroner vil skattereduksjonen øke gradvis til om lag 2 800 kroner for de med lønn over 320 000 kroner. Dette skyldes oppjusteringen av innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten. Lønnstakere med over 830 000 kroner i lønnsinntekt vil isolert sett få en noe høyere skattelette på om lag 3 000 kroner på grunn av avrunding av innslagspunktet i trinn 2 i toppskatten.

Skattereglene for opsjoner i arbeidsforhold er justert slik at opsjonsfordelen skal kunne fordeles likt på hvert av inntektsårene i den perioden den blir opparbeidet. Dette kan gi redusert arbeidsgiveravgift og/eller toppskatt. Børsnoterte opsjoner skal videre skattemessig likebehandles med ikke-børsnoterte, dvs. at også de skal beskattes ved innløsning eller salg av opsjonen.

Grensen for fradrag for utgifter til reise mellom hjem og arbeid er økt fra 8 800 kroner i 2001 til 9 200 kroner i 2002. Videre er det vedtatt innstramminger i reglene for beskatningen av fordelen med firmabiler. Barnetrygden er holdt nominelt uendret fra 2001 til 2002.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1999 til 2001

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 ½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, ev. også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggsatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2003 fremgår av vedlegg 8, tabell 8.2.

Tabell 2.8 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 1999 til 2001. Veksten i disponibel realinntekt øker fra om lag 1,1 prosent i 1999/2000 til 1,6 prosent i 2000/2001 for både enslige og ektepar. Dette skyldes i hovedsak at veksten i G økte fra 1999/2000 til 2000/2001.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i grunnbeløpet var om lag 4,2 prosent fra 1999 til 2000 og om lag 4,6 prosent fra 2000 til 2001.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2001 til 2002

Resultatet av pensjonsoppgjøret innebærer at grunnbeløpet øker med 2 810 kroner eller 5,5 prosent til 54 170 kroner f.o.m. 1. mai. 2002. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 2001 til 2002 på 5,2 prosent. Gjennomsnittlig minstepensjon for 2002 blir dermed 95 460 kroner for enslige og 164 312 kroner for ektepar.

2.4 Fordeling av inntekt

• Fra 1997 til 2001 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,4 prosentpoeng til 18,6 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har skjedd på bekostning av stort sett alle de andre gruppene.

• I løpet av perioden 1993-2000 har de 10 prosentene av de yrkestilknyttede – lønnstakere og selvstendige - med de høyeste inntektene, økt sin andel av de samlede inntekter etter skatt fra 20,9 til 24,3 prosent. Denne gruppen økte sin andel av kapitalinntektene fra 70,8 til 85,2 prosent. En oppsplitting av tallene viser at de 2 prosentene med de høyeste inntektene (om lag 35 000 personer) i 2000 hadde 72 prosent av kapitalinntektene mot 55 prosent i 1993.

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av lønnsinntekt før skatt for heltidsansatte

Beregningsutvalget har fått gjennomført en sammenveiing av lønnsstatistikkene på de ulike områdene i privat og offentlig sektor fra 1997 til 2001, dvs. at vi har etablert et samlet lønnsnivå for alle lønnsstatistikkene. Sammenveiingen gjør det mulig å analysere lønnsfordelingen og endringer i denne over tid på individnivå på tvers av næringer og tariffområder. Foreløpig omfatter sammenveiingen bare heltidsansatte lønnstakere. Alle næringer er heller ikke dekket. Totalt omfatter analysen om lag 1 335 000 heltidsansatte lønnstakere i 2001. Basert på denne sammenveiingen har utvalget også kunne presentere brutto lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, jf. avsnitt 3.5. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabellene 3.1 og 3.2, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 2.9 viser fordelingen av lønnsinntekt for heltidsansatte for årene 1997-2001. Den viser hvor stor del av den totale lønnsinntekten de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2001 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 6,2 prosent av de samlede lønnsinntektene. Desil 2 mottok 1 prosentpoeng mer. Deretter øker andelen med 0,5 - 1,0 prosentpoeng mellom hver desil inntil 9. desil, som mottok 12,8 prosent av samlet lønnsinntekt eller 1,8 prosentpoeng mer enn desil 8. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 2001 18,6 prosent av samlet lønnsinntekt.

Fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere fra 1997 til 2001 viser en viss forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden til fordel for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,4 prosentpoeng til 18,6 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har skjedd på bekostning av stort sett alle de andre gruppene. Selv om lønnsfordelingen har blitt noe mer ujevn, kan det være en betydelig mobilitet blant individene mellom lønnsgruppene i perioden. Fordelingen sier ikke noe om lønnsutviklingen for den enkelte.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2001. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt med 24,1 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. De 10 prosentene med de høyeste inntektene hadde den største økningen med 26,4 prosent. Desilene 1 til 6 hadde alle en lavere vekst i lønningene enn gjennomsnittet og den laveste økningen hadde desil 1 med 19,9 prosent.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2001 er 14 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. I desil 10 er 13 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 er 62 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, se tabell 2.10. Fra 1997 til 2001 er andelen av kvinnene i det laveste desilet gått ned, mens den har økt i det øverste desilet.

Vedleggstabell 8.3 illustrerer fordelingen av lønnsinntekt (inkludert sykepenger og arbeidsledighetstrygd) blant lønnstakere for 1986, 1993 og 2000. Lønnsdefinisjonen er hentet fra selvangivelsesregisteret. Dette innebærer at bl.a. overtid, arbeidsledighetstrygd og enkelte naturalytelser er inkludert, dvs. et mer omfattende lønnsbegrep enn i tabell 2.9.

Fokus er også her på fordelingen og utviklingen i lønnsinntekt for heltidsarbeidende. I tallmaterialet (selvangivelsesstatistikk) har det i motsetning til i lønnsstatistikken ikke vært mulig å identifisere arbeidstiden til den enkelte. Analysen i vedleggstabell 8.3 er derfor avgrenset til individer med en lønnsinntekt som overstiger 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Vi får da i stor grad med de lavest lønte heltidsansatte både i stat, kommune og i den organiserte delen av privat sektor. Analysen vil også omfatte en del deltidsansatte, men disse vil i stor grad ha lønnsarbeid som hovedbeskjeftigelse. Andelen deltidsansatte som kommer med i gruppen, har trolig vokst utover på 90-tallet.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for yrkestilknyttede. Gruppen vi studerer utvides i forhold til forrige avsnitt med selvstendig næringsdrivende. Analysen begrenses til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.11 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 2000 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til desil 8. Med unntak av desil 1 og 10 stiger lønnsandelen fra 1993 til 2000. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og er fallende til desil 5 for begge årene. Fra og med desil 6 stiger andelen med samlet inntekt. Andelen næringsinntekt faller fra 1993 til 2000 for alle desilene.

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 2000. Kapitalinntektenes relative betydning har økt mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen som kapitalinntekt utgjør av samlet inntekt øker med økt inntekt i både 1993 og i 2000. Med unntak av desil 1, 9 og 10 utgjør kapitalinntektene en noe mindre andel av de samlete inntekter i 2000 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet vi benytter samtidig som at rentenivået er noe lavere i 2000 enn i 1993. Desil 1 har en negativ andel, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 2000, selv om tapet ble redusert.

Tabell 2.11 viser også at samtlige desiler har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 2000. En del av denne økningen kan forklares med renteutviklingen og inntektsbegrepet vi nytter. Rentenivået var noe lavere i 2000 enn i 1993. Ettersom renteutgiftene er fradragsberettiget trekker dette i retning av høyere skatt. Rentenedgangen har også bidratt til å redusere renteutgiftene. Ettersom renteutgifter ikke er tatt med i inntektsbegrepet vi studerer, vil dette bidraget til høyere inntekt bli borte og dermed også trekke i retning av at skatteandelen øker. En annen medvirkende årsak er at progressiviteten i beskatningen av lønn fører til at skatteandelene øker noe siden samtlige desiler har hatt en reallønnsøkning fra 1993 til 2000.

Tabell 2.12 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene. Desilenes andeler av lønnsinntekt-, næringsinntekt og overføringer endrer seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 2000. Den største endringen skjer for kapitalinntekter hvor desil 10 øker sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til hele 85,2 prosent i 2000. Med unntak av desil 1 reduserer alle de andre desilene sin andel. Desil 10s andel av lønnsinntekter øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 øker sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 24,3 prosent i 2000. Andelene til de andre desilene er redusert.

2.4.3 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for yrkestilknyttede

Tabell 2.13 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt. Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, og fra 9. til 10. desil ser vi at økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt, men det er noen unntak. Renteinntektene var i 2000 relativt like i desilene 1 til 8. De gjennomsnittlige renteinntektene var over 3 ½ ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene langt større. I 2000 var de gjennomsnittlige utbyttene under 500 kroner for desilene 1 til 8. Desil 9 og desil 10 hadde derimot henholdsvis om lag 2 400 kroner og om lag 119 900 kroner i utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/-tap viser nesten den samme fordelingen, men med noe lavere nivå. Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viste et liknende mønster, men økningen fra 9. til 10. desil var klart mindre. Renteinntektene utgjorde den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men den minste andelen av desil 10s kapitalinntekter.På grunn av et noe lavere rentenivå var renteinntektene målt i 2000-kroner for desilene 1 til 9 lavere i 2000 enn i 1993. Realinntektene fra de andre kapitalartene har i denne perioden økt for nesten alle inntektsgruppene. Økningen er imidlertid langt sterkere for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at de fleste desilene i gjennomsnitt hadde et netto realisasjonstap i 1993. I 2000 var det imidlertid kun desilene 1 – 4 som hadde et netto tap. Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentilene 99 og 100) med høyest inntekt som har de helt høye kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i denne gruppen (som besto av om lag 35 000 personer) om lag 1 mill. kroner i kapitalinntekter i 2000, noe som svarer til at denne 2-prosentsgruppen la beslag på om lag 72 prosent av de samlede kapitalinntektene. Dette er en økning på om lag 17 prosentpoeng fra 1993. Dette kommer hovedsakelig av at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993.

2.4.4 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.14 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desilene 1 til 5, mens desilene 6 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,235. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler. Overføringer utgjør vel 85 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2000 (se vedleggstabell 8.4). Hovedårsaken til utjevningen kommer av at grunnbeløpet i pensjonsytelsene har økt relativt mye, jf. avsnitt 2.3. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desilene 1 og 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter. På grunn av et noe lavere rentenivå i 2000 har renteinntektene blitt noe redusert. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte.

De ulike gruppenes andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt har ikke endret seg vesentlig fra 1993 til 2000.

2.4.5 Utviklingen i inntektsfordelingen i perioden 1993 – 2000

Figur 2.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 2000 for de to gruppene som er omtalt over og for fordelingen av lønnsinntekt før skatt, jf. vedleggstabell 8.3. Figuren viser at samlet inntekt etter skatt har vært betydelig mer ujevnt fordelt blant pensjonister enn blant yrkestilknyttede i hele perioden. For alle årene er Gini-koeffisienten høyere for pensjonister enn for yrkestilknyttede. Fra tabell 2.12 og 2.14 framgår det at dette hovedsakelig skyldes at pensjonistenes yrkesinntekter (lønns- og næringsinntekter) er betydelig mer ujevnt fordelt enn blant yrkestilknyttede. Figuren viser videre at forskjellene i samlet inntekt etter skatt for pensjonister er blitt redusert fra 1993 til 2000, spesielt fra 1997 til 1998. Dette skyldes i hovedsak at grunnbeløpet økte relativt mye, og at særtilleggene økte, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Gini-koeffisienten for pensjonister er redusert fra 0,247 i 1993 til 0,235 i 2000. Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede fra 1993 til 2000. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,241 i 2000. Økningen er betydelig fra 1999 til 2000 hvor Gini-koeffisienten steg fra 0,220 til 0,241. Dette har sammenheng med den relativt kraftige økningen av 10. desils andel av kapitalinntektene, jf. tabell 2.12.

En kan ellers legge merke til at Gini-koeffisienten er klart høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt. Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter, i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter.Fordelingen av lønnsinntekt før skatt ble litt jevnere i perioden 1993 – 1995. Gini-koeffisienten ble redusert fra 0,202 i 1993 til 0,200 i 1995. Etter 1995 økte imidlertid forskjellene noe. I 2000 var Gini-koeffisienten 0,210.

Kilde: Registerbasert inntektsstatistikk (1993 – 2000). Statistisk sentralbyrå.

2.4.6 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.4 viser at denne forskjellen økte mellom 1993 og 1997 8, men ble noe redusert igjen i både 1998 og 1999 før den økte igjen i 2000. Fra 1993 til 1997 mottok menn mesteparten av økningen i kapitalinntekter. I tillegg ble kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå ble renteinntektene nærmere halvert fra 1993 til 1997. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997. I perioden 1997 – 1999 har imidlertid renteinntektenes andel økt, samtidig som kvinner har økt sin andel av aksjeutbytte og aksjegevinster noe. I 1999 utgjorde kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster om lag 27 prosent Økningen i forskjellene i fordelingen av kapitalinntekter mellom menn og kvinner fra 1999 til 2000 skyldes først og fremst en markant økning i aksjegevinster for menn.

Skjevfordelingen mellom kvinner og menn kan være et resultat av at ulike inntektsorter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne moderere bildet som er gitt i figur 2.4.

Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk, Statistisk Sentralbyrå.