3 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittlige lønnsveksten fra 2000 til 2001 for alle grupper under ett er anslått til 4,8 prosent mot 4,5 prosent året før.

• For enkeltgrupper er årslønnsveksten fra 2000 til 2001 beregnet til 4,9 prosent for industriarbeidere i NHO-bedrifter og til 5,3 prosent for heltidsansatte industrifunksjonærer. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen har veksten vært 4,7 prosent. Både i forretnings- og sparebanker og i forsikring er lønnsveksten beregnet til 4,2 prosent. For ansatte i staten, kommunene og i skoleverket er lønnsveksten beregnet til henholdsvis 4,2 prosent, 3,5 prosent og 7,8 prosent.

• Overhenget til 2002 anslås til 1,8 prosent for alle grupper under ett. Dette er 0,7 prosentpoeng lavere enn til 2001, men 0,5 prosentpoeng høyere enn til 2000. For industriarbeidere er overhenget anslått til 1,3 prosent og for heltidsansatte industrifunksjonærer til 2,5 prosent. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 1,1 prosent og for ansatte i forretnings- og sparebanker til 1,6 prosent. For ansatte i staten, kommunene og i skoleverket er overhenget beregnet til henholdsvis 1,7 prosent, 1,4 prosent og 1,3 prosent.

• Lønnsoverhenget til 2002 og tarifftilleggene våren 2002 samt særskilte tillegg for enkeltområder, gir en lønnsvekst fra 2001 til 2002 som varierer fra om lag 3¼ til om lag 7½ prosent for hovedgrupper av lønnstakere. I tillegg kommer bidraget fra lønnsglidningen som tradisjonelt varierer mellom null til i overkant av 2 prosentpoeng. Medregnet bidrag fra lønnsglidningen i 2002, vil samlet lønnsvekst fra 2001 til 2002 vise langt mindre spredning for hovedgruppene enn det lønnsoverhengene og tarifftilleggene (inklusiv særskilte tillegg) isolert sett gir inntrykk av.

• Fra 2000 til 2001 har det vært en ytterligere tilnærming mellom kvinner og menns gjennomsnittlige lønnsnivå i fleste tariffområder/hovedgrupper utvalget har tall for. Den største tilnærmingen har det vært for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. I staten er bildet uforandret fra 2000, mens det for kommunene er økt forskjell mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn. For heltidsansatte kvinner under ett utgjorde gjennomsnittlig lønn 85,9 prosent av gjennomsnittlig lønn for menn i 2001 mot 85,4 prosent i 1997.

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 7,2 prosent fra 2000 til 2001 mot 6,0 prosent fra 1999 til 2000. Lønnsveksten fra 2000 til 2001 varierte fra 4,3 prosent for toppledere i foretak med 50-99 ansatte/lønnsforhold til 14,1 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold. For den fjerdedelen som tjente best i de store foretakene med over 250 ansatte/lønnsforhold, var lønnsveksten 21,7 prosent.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger som gir et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 2000 til 2001. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2002 for ulike grupper. I dette kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2002 for en del grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjøret i 2002 gis i vedlegg 2.

Beregningene av årslønn og årslønnsvekst bygger i hovedsak på prinsipper og forutsetninger som utvalget har lagt til grunn i tidligere rapporter. Utvalget understreker at en med dette ikke har tatt standpunkt til eventuelle andre prinsipper som partene måtte ønske å legge til grunn under forhandlinger.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer tall for gjennomsnittlig årslønn både for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid og gjennomsnittlig lønn per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst er ført fram til 2001 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år.

Statistisk sentralbyrå har i de senere år foretatt en full omlegging av lønnsstatistikken i privat sektor. En har fått en individbasert statistikk som per i dag dekker alle lønnstakere med unntak av primærnæringene, og som er sammenliknbar mellom næringer, jf. boks 3.1. Det er tall etter den nye lønnsstatistikken for årene 1997-2001.

Av tabell 3.1 og tabell 3.2 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder. Størrelsen på lønnsveksten har variert og viste en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter økte veksttakten noe igjen, særlig fra 1997 til 1998. I 1999 og 2000 avtok veksttakten med unntak for ansatte i skoleverket og i forretnings- og sparebanker i 2000. 1Samlet økte lønnsveksten fra 2000 til 2001. Ansatte i kommunene, staten og i forretnings- og sparebanker hadde lavere lønnsvekst i 2001 enn året før, mens bl.a. ansatte i skoleverket og heltidsansatte industrifunksjonærer i NHO-bedrifter hadde høyere lønnsvekst. Den forholdsvis sterke lønnsveksten i skolesektoren de to siste årene skyldes spesielle tillegg, jf. omtale av lønnstilleggene i skolesektoren i 3.2.5 og boks 3.4.

Fra 2000 til 2001 er lønnsveksten i de store forhandlingsområdene beregnet til 4,9 prosent for arbeidere i industrien i NHO-bedrifter og til 4,7 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen. For statsansatte er veksten beregnet til 4,2 prosent, for kommuneansatte til 3,5 prosent og for heltidsansatte industrifunksjonærer i NHO-bedrifter til 5,3 prosent. Den sterkeste gjennomsnittlige lønnsveksten fra 2000 til 2001 blant gruppene i tabellene 3.1 og 3.2 har det vært blant ansatte i skoleverket med 7,8 prosent og for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter med 5,3 prosent. For funksjonærgruppene samlet i NHO-bedrifter har lønnsveksten vært 7,1 prosent fra 2000 til 2001, jf. vedleggstabell 8.5. Denne forholdsvis sterke lønnsveksten skyldes høy vekst for funksjonærer innenfor oljevirksomhet og for grupper innenfor samferdselssektoren. Også for arbeidere i oljevirksomhet, offshore har det vært en forholdsvis sterk lønnsvekst fra 2000 til 2001 med 6,9 prosent, se avsnitt 3.2.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år. Videre kan variasjoner i lønnsutviklingen mellom grupper bl.a. ha sammenheng med endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken, endringer i stillingsstruktur m.m, se boks 3.3.

Vedleggstabell 8.5 viser lønnsutviklingen for noen flere grupper.

Tallene i utvalgets rapporter har tradisjonelt hatt mest fokus på å beskrive utviklingen over tid i lønn og de komponenter som har bidratt til denne. Selve lønnsnivået er gitt bare for enkelte år. Vedleggstabellene 8.6 og 8.7 viser lønnsnivå og lønnsutvikling i årene 1997-2001 for visse utdanningsgrupper. Tabell 8.6 viser også lønnsnivå og lønnsutvikling for utdanningsgrupper etter kjønn. I tabell 8.6 har i denne rapporten også med tall for ansatte med fagutdanning, noe som har manglet i tidligere rapporter.

Vedleggstabellene 8.6 og 8.7 er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot registeret over befolkningens høyeste utdanning. Tabellene viser lønnsnivå og lønnsutvikling for heltidsansatte fordelt på kjønn (8.6) og for et beregnet årsverk (8.7). Imidlertid har vi foreløpig bare tall per årsverk for næringene i privat sektor. Det er liten forskjell mellom lønnsnivået for heltidsansatte og lønn per årsverk i de ulike næringene bortsett fra i varehandelen der omfanget av deltidsarbeid er størst i de gruppene i privat sektor som er med i tabellene 8.6 og 8.7.

Den sterkeste lønnsveksten i perioden 1997-2001 har det vært for utdanningsgruppene med til og med 4 års utdanning og mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet i industrien og i varehandelen, jf. tabell 8.6. Tilsvarende utdanningsgrupper i offentlig sektor, særlig i kommunene og i noen grad i staten har hatt en lavere vekst i denne perioden. Ansatte med fagutdanning har også hatt relativ sterk vekst i bygg- og anleggsvirksomhet og i varehandel. Tabellen viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for samme utdanningsgrupper mellom de ulike næringer/sektorer.

I vedleggstabell 8.8 vises lønnsutviklingen per årsverk for utdanningsgrupper i det kommunale tariffområdet. Utdanningsgrupperingen her er ikke sammenlignbar med grupperingen i vedleggstabellene 8.6 og 8.7.

I vedleggstabell 8.9 vises lønnsnivå og lønnsutvikling per heltidsekvivalent for deltidsansatte i enkelte næringer i privat sektor. Regnet per heltidsekvivalent har lønnsutviklingen for deltidsansatte vært den samme som for heltidsansatte i industrien i alt (arbeidere og funksjonærer under ett) i perioden 1997-2001, mens i næringene bygg- og anleggsvirksomhet og varehandel har lønnsutviklingen vært noe svakere. I finanstjenester har den vært sterkere. Per heltidsekvivalent utgjør gjennomsnittlig lønnsnivå for deltidsansatte 87 prosent av nivået for heltidsansatte i industri, 90 prosent i bygg- og anlegg, 74 prosent i varehandel og 82 prosent i finanstjenester.

I tabell 3.3 har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for to hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i offentlig forvaltning

Samlet årslønnsvekst fra 2000 til 2001 for alle grupper er anslått til 4,8 prosent mot 4,5 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 3.3 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet over perioden 1991-2001 har lønnsveksten vært noe svakere for offentlig forvaltning enn i industrien i NHO-bedrifter. Lønnsveksten i industribedrifter i alt var sterkere enn i NHO-bedrifter i industrien fra 1998 til 1999. De to siste årene har det vært omvendt.

I tabell 3.4 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 3.1 og 3.2 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0-0,9 prosent i året. For gruppene i privat sektor har det variert mellom 1 og 2,2 prosent unntatt for industrifunksjonærer. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales alle tillegg lokalt, blant annet som resultat av lokale forhandlinger. Dette medfører at all lønnsendring for disse betraktes som lønnsglidning i hht. Beregningsutvalgets definisjon av dette.

3.2 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

3.2.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i NHO-området

• For INDUSTRIARBEIDERE steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) fra 2000 til 2001 med 4,9 prosent, noe sterkere enn i de to foregående årene.

Lønnsveksten for kalenderåret i NHO-bedrifter bygger på lønnsstatistikk for de første 9 månedene av året og at lønnsnivået per 1. oktober 2001 gjelder fram til 31. desember 2001, på samme måte som for sammenligningsperioden i 2000. Få lønnstillegg kommer etter 1. oktober og disse betyr lite for årslønnen i kalenderåret.

Dette forholdet har større betydning for lønnsoverhenget. I den grad lønnsoverhenget inn i et år blir satt noe for lavt, vil bidraget fra lønnsglidningen i løpet av året bli desto høyere. Derfor er fordelingen mellom lønnsoverhenget og bidraget fra lønnsglidning det påløpende år mer usikkert enn tidligere.

Opptjening av 2 ekstra feriedager både i 2000 og 2001, som tas ut i året etter fører ikke til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter, men vil isolert øke de påløpte kostnadene per arbeidet time med ca. 0,8 prosentpoeng i hvert av årene.

Gjennomsnittlig timefortjeneste for de 9 første månedene av 2001 lå 5,2 prosent høyere enn for tilsvarende periode året før, mens veksten fra 1. oktober 2000 (data for bedriftens siste lønnsperiode rundt 1. oktober) til 1. oktober 2001 var 4,3 prosent. Dette tyder på at lønnsveksten avtok noe gjennom året. Hovedårsaken til dette skyldes at tarifftilleggene per 1. april var noe lavere enn året før og spesielle forhold innenfor deler av industrien med akkordoppgjør i første del av 2001.

Disse forhold bidro til et lavere lønnsoverheng for industriarbeidere på 1,3 prosent fra 2001 til 2002 i forhold til året før, hvor lønnsoverhenget var knapt 2 prosent.

Resultatene fra tariffoppgjørene våren 2002 tyder på at gjennomsnittlige tarifftillegg vil øke lønnsnivået per dato i gjennomsnitt med ca. 2¾ prosent. Dette tillegget bidrar til årslønnsveksten med ca. 2 prosentpoeng fra 2001 til 2002. Sammen med lønnsoverhenget anslås lønnsveksten fra 2001 til 2002 til 3¼ prosent før lønnsglidning i 2002.

Lønnsglidningen i løpet av året har i gjennomsnitt for de siste 5 årene bidratt med 1,8 prosentpoeng til årslønnsveksten. I 2001 var bidraget 2,2 prosentpoeng.

Tabell 3.5 viser utviklingen i timefortjenesten, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner) fra samme kvartal året før.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til(totale nivåtillegg):

På grunn av forbundsvise lønnsreguleringer både i 1994,1996,1998 og 2002, ble sentrale lønnstillegg gitt fra det tidspunkt de enkelte bransjeavtalene hadde utløp. De fleste har utløp 31. mars.

3.2.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET innenfor NHO-området var det en årslønnsvekst fra 2000 til 2001 på 5,2 prosent, mot 5,5 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge-og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Byggevirksomhet innenfor LO-NHO-området omfatter om lag 50 prosent av hele sektoren i Norge.

Etter flere år med lav gjennomsnittlig lønnsvekst for byggevirksomhet før 1994, var det en jevnt stigende lønnsvekst fram til 1998/99 (om lag 8 prosent fra 4. kvartal 1997 til 4. kvartal 1999). Lønnsveksten fra 1. oktober 2000 til 1. oktober 2001 var 5,5 prosent for arbeidere innenfor byggevirksomhet i LO-NHO-området.

Tarifftillegget for byggearbeidere i 2000 ble kr 1,70 per time og på vel kr 1,- per time i 2001, inklusive generelt tillegg og forbundsvise tillegg gjennom økning i minstelønnssatsene. Den gjennomsnittlige lønnsveksten i bransjen styres imidlertid i større grad av typen arbeidsoppdrag med akkordbestemt avlønning etc.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl. tunnelarbeider). Dette er en svært konjunkturavhengig bransje og lønnsveksten for arbeidere har vært 3,2 prosent fra 2000 til 2001.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett var lønnsveksten fra 2000 til 2001 4,9 prosent, mot 5,3 prosent året før.

For 2002 vil tarifftilleggene innenfor bygge- og anleggsvirksomhet, inklusive ulike revisjoner av lønnssystemene, endring av satser, akkordtariffer, skifttillegg etc. øke nivået med ca.2,6 prosent nivåøkning per dato, noe som bidrar med 1,8 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2001 til 2002, eller om lag på linje med industriarbeidere. Markedsforholdene innenfor byggesektoren vil bestemme hvor stor gjennomsnittsveksten for arbeiderne innenfor bransjen vil bli. Strukturelle endringer i sammensetning av arbeidskraften og utviklingen og omfanget av akkorder vil kunne bety mye for lønnsglidningen og lønnsutviklingen.

Samferdselsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer mv. For 2001 er også innenriks sjøfart med i veksttallene.

For arbeidere innenfor hele sektoren er det en lønnsvekst på 5,3 prosent fra 2000 til 2001. Rutebilsektoren, som omfatter vel halvparten av gruppen hadde en vekst på 4,6 prosent fra 2000 til 2001.

Usikkerheten i fordelingen av overheng og lønnsglidning er større i denne sektoren enn i andre, pga. strukturelle endringer i sammensetningen av arbeidskraften.

Beregninger for omlag 2/3 av sektoren viser at tarifftilleggene bidrar med ca. 3,9 prosent til årslønnsveksten fra 2001 til 2002. Sammen med lønnsoverhenget gir dette en gjennomsnittlig lønnsvekst på omlag 6 prosent fra 2001 til 2002 for sektoren. Bidraget fra lønnsglidningen var 0,1 prosentpoeng i 2001. Innenriks sjøfart er ikke med i tallene da dette lønnsoppgjøret fortsatt pågår.

For arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore var det en gjennomsnittlig lønnsvekst på 6,9 prosent fra 2000 til 2001. Det har vært store endringer i lønnvekst mellom grupper av arbeidstakere og endring i omfanget av ulike avlønningsformer som betyr tillegg utover avtalt grunnlønn. Dessuten vil det i tallene være usikkerhet om alle innrapporterte timer er knyttet til offshoretimer.

Utvalget publiserte ikke tall for oljevirksomhet, offshore fra 1999 til 2000 pga. dårlig sammenlignbarhet mellom årene og usikkerhet om lønnsbegreper. I opplegget for statistikken for 2001 er det lagt stor vekt på å sikre sammenlignbarhet mellom 2000 og 2001. En spesiell usikkerhet i denne bransjen har vært periodiseringen av tillegg, og om tilleggene var kjent ved innrapporteringstidspunktet per 1. oktober de respektive årene.

Lønnstilleggene innenfor oljesektoren, offshore gis fra 1. juni 2002. Som følge av tillegg avtalt sentralt vil lønnsnivået per 1. juni 2002 øke med om lag 6 prosent i oljesektoren. Dette bidrar til årslønnsveksten med om lag 3½ prosent.

3.2.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For industrifunksjonærer (heltid) i NHO-bedrifter økte årslønn fra 2000 til 2001 med 5,3 prosent mot 4,7 prosent fra 1999 til 2000.

Lønnsveksten for industrifunksjonærene (som utgjør vel 60 prosent av alle funksjonærer innenfor NHO-området) viser at den gikk noe opp fra kalenderåret 2000 til 2001, men viser en noe avtakende tendens gjennom 2001.

Lønn "hittil i år" 2001(i praksis ca.3 første kvartaler av året) i forhold til tilsvarende periode av 2000 økte med 5,4 prosent, mens tilsvarende året før var 4,4 prosent. Lønnsveksten for ”siste lønnsperiode” ved rapporteringstidspunkt, som i praksis betyr fra ca. 1. oktober 2000 til ca. 1. oktober 2001 var 4,8 prosent, mot 5,5 prosent året før. Dette tyder på en noe mer avdempet vekst for industrifunksjonærene frem mot 1. oktober 2001 enn tilsvarende i 2000.

Beregnet lønnsoverheng inn i 2002 med basis i lønnsnivået per 1. oktober er 2,5 prosent mot 3,2 prosent året før. Funksjonærene i NHO-området har jevnt over lønnsreguleringer (anslagsvis over 50 prosent per 1. juli) senere i året enn arbeiderne, hvor store deler av lønnsveksten skjer fra april måned. Dette forhold bidrar isolert til at funksjonærene i NHO-området har et høyere lønnsoverheng enn arbeidere, selv med om lag samme årlig lønnsvekst.

Det samles ikke lenger inn data om reguleringstidspunkter i løpet av året (siste gang 1997). Sammenstillingen mellom lønnsnivåene per 1. oktober og "hittil i år" (3 første kvartaler) gjør at man kan beregne kalenderårslønnsveksten. Som i andre områder har man forutsatt ingen endringer etter 1. oktober. Bonus er med i tallene, mens overtid ikke er med.

Gjennomsnittlig lønn for alle funksjonærer innenfor NHO-området viser en vekst på 7,1 prosent fra 2000 til 2001. Foruten industrifunksjonærer består gruppen av funksjonærer innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraft- og vannforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, kunnskap- og undervisning og funksjonærer innenfor renholdsbedrifter og vaktselskaper.

Det er særlig funksjonærer innenfor oljevirksomhet og grupper innenfor samferdselssektoren (særlig innenfor flysektoren) som har en gjennomsnittlig lønnsvekst 3-4 prosent over gjennomsnittet, mens funksjonærer innenfor industri, bygge- og anleggsvirksomhet, renholdsbedrifter og vaktselskaper og innenfor kraft- og vannforsyning trekker ned.

Det er store endringer i gruppenes relative betydning fra 2000 til 2001, men også innenfor enkeltgrupper som for eksempel flybransjen, kraft- og vannforsyning har det vært store endringer i datamassen. Innenfor flybransjen skyldes dette i hovedsak store endringer i sammensetningen av funksjonærgruppene, mens for kraft- og vannforsyning skyldes dette en betydelig økning i antall medlemsbedrifter innenfor NHO-området.

Lønnsoverhenget til 2002 for alle funksjonærgrupper i NHO er beregnet til 2,7 prosent.

3.2.4 Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

For arbeidere i LO/NHO-området i hotell og restaurantvirksomhet ble det i lønnsoppgjøret våren 2000 for alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale avtalt kr 3,- per time fra 1. april 2001. Dette gir et bidrag til årslønnsveksten 2000-2001 på 2,2 prosentpoeng. Videre ble det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 2001 på kr 1,20 per time til alle fastlønte.

Lønnsstatistikken for 2001 viser at lønnsveksten fra oktober 2000 til oktober 2001 var 4,0 prosent for fastlønte, 4,3 prosent for prosentlønte. Pga. strukturendringer ble veksten 3,4 prosent for disse to gruppene samlet.

Utvalget har beregnet at gjennomsnittlig lønn per årsverk steg med 4,3 prosent for fastlønte fra 2000 til 2001 og med 4,6 prosent for prosentlønte. Andelen prosentlønte som har høyere lønn enn fastlønte, har gått ned fra 2000 til 2001. Dette trekker ned samlet lønnsvekst i bransjen. For fastlønte og prosentlønte under ett har lønnsveksten vært 3,6 prosent fra 2000 til 2001.

Lønnsoppgjøret i hotell- og restaurantvirksomhet i 2002 endte i konflikt. Etter en streik som varte i 33 dager ble partene bl.a. enige om følgende tillegg for fastlønte:

• Det gis et generelt tillegg på kr 2,75 og et lavtlønnstillegg på kr 2,- per time til alle. Alle med minst fire års praksis får ytterligere kr 2,- i timen på minstelønnssatsene. Alle med fagbrev får kr 2,- i timen på minstelønnssatsene. Dessuten ble tilleggene for ubekvem tid økt og gitt for lengre tidsperioder. Tilleggene ble gitt senest fra 19. mai.

Overhenget til 2002 for fastlønte beregnet til 2,0 prosent og de sentrale tilleggene i 2002, gir en årslønnsvekst på om lag 5¼ prosent fra 2001 til 2002. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 2002 på kr 1,30 per time. Lønnsglidningen er vanligvis lav eller tilnærmet null. Pga. strukturelle endringer har lønnsglidningen i enkelte år vært negativ.

I forretnings- og sparebanker ble det våren 2000 avtalt et generelt tillegg på 1,2 prosent fra 1. mai 2001 som bidrar til årslønnsveksten 2000-2001 med 0,8 prosentpoeng. Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening foreligger det ikke opplysninger om lokale tillegg per 1. januar eller per 1. juni 2001. De lokale tilleggene har vanligvis ligget på om lag ½ prosent 1. januar og om lag 1 prosent 1. juli. Dette er lagt til grunn ved beregning av årslønnsveksten fra 2000 til 2001.

I følge lønnsstatistikken for 2001 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 4,4 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2000 til 1. september 2001. I denne perioden har lønnsglidningen bidratt til lønnsveksten med om lag 3¼ prosent.

Tidligere var det sentralt avtalebestemte lokale forhandlinger 1.1 og 1.7. Dette er nå endret slik at det er opp til de lokale partene å bestemme tidspunktene for de lokale forhandlingene, men mange banker holder fortsatt fast ved 1.1. og 1.7. En større del av glidningen har de siste årene kommet utenom disse to datoene, men det synes ikke å ha vært endringer i når på året den kommer. Utvalget har derfor holdt fast ved sine tidligere prinsipper for beregning av årslønn i forretnings- og sparebanker.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2001 og lønnstilleggene i 2001, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2000 til 2001 til 4,2 prosent for heltidsansatte. Lønn per beregnet årsverk har steget med 4,7 prosent i samme periode.

I lønnsoppgjøret våren 2002 ble det avtalt et generelt tillegg på 3,45 prosent fra 1. mai som bidrar til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 med 2,3 prosent.

Overhenget til 2002 beregnet til 1,6 prosent og de avtalte tilleggene i 2002, gir en årslønnsvekst på knapt 4 prosent fra 2001 til 2002. I tillegg kommer lokale tillegg og annen lønnsglidning (strukturendringer). I 2001 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen 2 prosentpoeng, mens bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt har vært 2,3 prosentpoeng i perioden 1997-2001.

I forsikringsvirksomhet ble det våren 2000 avtalt et generelt tillegg på 1,2 prosent fra 1. mai 2001 som bidrar til årslønnsveksten 2000-2001 med 0,8 prosentpoeng. Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening foreligger det ikke opplysninger om lokale tillegg per 1. januar 2001. De lokale tilleggene har vanligvis ligget på om lag 1 prosent 1. januar. Dette er lagt til grunn ved beregning av årslønnsveksten fra 2000 til 2001.

I følge lønnsstatistikken for 2001 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 4,1 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2000 til 1. september 2001. I denne perioden har lønnsglidningen vært knapt 3 prosent.

Lønnsglidning utover den avtalebestemte 1.1, har utvalget som i tidligere år lagt til 1.7.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2001 og lønnstilleggene i 2001, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2000 til 2001 til 4,2 prosent for heltidsansatte.

I lønnsoppgjøret våren 2002 ble det avtalt et generelt tillegg på 3,45 prosent fra 1. mai som bidrar til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 med 2,3 prosent.

Overhenget til 2002 beregnet til 1,2 prosent og de avtalte tilleggene i 2002, gir en årslønnsvekst på om lag 3½ prosent fra 2001 til 2002. I tillegg kommer lokale tillegg og annen lønnsglidning (strukturendringer). I 2002 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen 2,2 prosentpoeng, mens bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt har vært 2,1 prosentpoeng i perioden 1997-2001.

I varehandel ble det i lønnsoppgjøret våren 2000 mellom LO og HSH enighet om et generelt lønnstillegg til alle på kr 1,- per time fra 1. april 2001. Videre ble det etter mønster av avtalen i LO/NHO-området gitt lavlønns/likelønnstillegg på kr 1,50 per time for avtaleområder med lønnsnivå mellom 87,1 prosent og 92 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, dvs totalt kr 2,50 per time. For avtaleområder med lønnsnivå lavere enn 87 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn var lavlønns/likelønnstillegget på kr 2,- per time, dvs totalt kr 3,- per time. Dette er beregnet å bidra til årslønnsveksten 2000-2001 med 1,3 prosentpoeng. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2001.

Ved oppgjøret i 2002 på YS/HSH-området ble det enighet om den samme innretningen som i LO/HSH-området. Forhandlingene omfattet bl.a. Privatansattes Fellesorganisasjon og Norges Funksjonærforbund.

I følge lønnsstatistikken for 2001 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte for varehandelen under ett med 4,9 prosent fra 1. september 2000 til 1. september 2001. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var lønnsveksten i samme periode 3,9 prosent.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2001 og lønnstilleggene i 2001, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2000 til 2001 til 4,7 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen.

For varehandelen totalt kan årslønnsveksten 2000 -2001 beregnes til 5,5 prosent. For engroshandel har den vært 5,7 prosent og for detaljhandel 4,5 prosent. Dette er basert på utvalgets standardiserte beregningsopplegg for varehandel.

For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. Denne gruppen trakk opp total lønnsvekst for varehandel under ett i 2001. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

I varehandel ble det i lønnsoppgjøret våren 2002 mellom Handel og Kontor (HK) og HSH bl.a. enighet om et generelt tillegg på kr 3,- og et tillegg på kr 2,- per time fra 1. april på enkelte minstelønnssatser. Videre ble fagarbeidertillegget økt med på kr 1,- og ytterligere med kr 1,- per time 1. april 2003. Tilleggene i 2002 bidrar til årslønnsveksten med 2,3 prosentpoeng. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2002. Det er inngått en avtale mellom Handel og Kontor og Samfo som gir tilsvarende tillegg.

I varehandel foreligger det også en vedtatt avtale for grossistbedriftene mellom Norsk Transportarbeiderforbund og HSH. HSH har også inngått avtaler med Privatansattes Fellesorganisasjon og EL og IT-forbundet.

For HSH-bedrifter i varehandel gir overhenget til 2002 beregnet til 1,1 prosent og de avtalte tilleggene i 2002 inklusiv garantitillegget 1. februar 2002 en årslønnsvekst på knapt 3½ prosent fra 2001 til 2002. I tillegg kommer lønnsglidningen. For HSH-bedrifter i varehandelen under ett var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 1,5 prosentpoeng i 2001, mens bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt har vært 1,6 prosentpoeng i perioden 1997-2001.

Den kvartalsvise lønnsindeksen viser at det skjer lønnsvekst noe senere i året enn det som legges til grunn i utvalgets standardiserte beregningsopplegg for varehandelen. Utvalget har som nevnt satt i gang et arbeid for å se på om kvartalsstatistikken kan brukes til å beregne lønnsvekst og overheng for tariffområder. Dette arbeidet kan medføre at tallene for lønnsvekst og overheng de siste to-tre årene kan bli revidert for enkelte tariffområder. En slik revisjon vil ikke påvirke størrelsen på lønnsveksten sett over flere år, men gi en annen fordeling av lønnsveksten mellom år og dessuten gi en endret fordeling mellom overheng og bidrag fra lønnsglidningen i det enkelte år.

3.2.5 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

Arbeids- og administrasjonsdepartementet, LO Stat, Yrkesorganisasjonene Sentralforbund - Stat, Akademikerne og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon ble den 1. mai enige om ny hovedtariffavtale for perioden 1. mai 2002 – 30. april 2004. Avtalen har følgende hovedpunkter:

• Med virkning fra 1. mai 2002 gis det et tillegg på hovedlønnstabellen på kr 7 500 opp til og med lønnstrinn (ltr) 30, og et prosentvis tillegg på 3,1 prosent fra og med ltr 31 til og med ltr 70, og et fallende kronetillegg fra ltr 71 på kr 14 800 til 79 på kr 13 200.

• Det skal føres sentrale justeringsforhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 1,5 prosent per dato med virkning fra 1. august 2002.

• Det skal føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 1,9 prosent per dato med virkning fra 1. september 2002. På grunn av lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere, forhandles det innenfor 0,1 prosent per dato av lønnsmassen

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har også ført forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene ble enige om de samme tilleggene.

Skoleverket

De tilleggene som ble gitt i staten i 2002 er også gjeldende for skoleverket.

I boks 3.4 gis det en oversikt over lønnstilleggene i skoleverket siden 1. mai 2000.

Lønnsvekst for statsansatte

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2001 og de avtalte tilleggene i 2001, er lønnsveksten per årsverk beregnet til 4,2 prosent fra 2000 til 2001.

De avtalte tilleggene i 2002 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 på om lag 3¼ prosent.

Overhenget til 2002 i staten er beregnet til 1,7 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene gir dette en lønnsvekst for statsansatte fra 2001 til 2002 på knapt 5 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 2001 bidro lønnsglidningen til lønnsveksten fra 2000 til 2001 med 0,5 prosentpoeng. I perioden 1997-2001 var bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt 0,6 prosentpoeng.

Lønnsvekst for skoleverket.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2001 og de avtalte tilleggene i 2001, er lønnsveksten per årsverk beregnet til 7,8 prosent fra 2000 til 2001.

Overhenget til 2002 i skoleverket er beregnet til 1,3 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene gir dette en lønnsvekst fra 2001 til 2002 på om lag 4½ prosent. På grunnlag av særavtale mellom KUF og berørte lærerorganisasjoner (skolepakke 2) fikk lærerne ett lønnstrinn fra 1. januar 2002 og de får ytterligere to lønnstrinn fra 1. august 2002. Disse tilleggene bidrar til årslønnsveksten 2001-2002 med om lag 3 prosentpoeng. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 2001 var det ingen lønnsglidning i skoleverket. I perioden 1997-2001 var bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt 0,3 prosentpoeng.

Kommunene

I det kommunale tariffområdet endte hovedoppgjøret 2002 med brudd i forhandlingene mellom KS på den ene side og LO’s forhandlingssammenslutning, Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund på den annen side. Det ble imidlertid oppnådd enighet mellom KS og Akademikerne.

For organisasjonene utenom Akademikerne gikk oppgjøret til mekling. Den 24. mai ble det satt fram et meklingsforslag med følgende hovedpunkter:

• et generelt tillegg på kr 6 000,- fra 1. mai

• økt minstelønn fra 1. mai for ufaglærte, fagarbeidere og høyskoleutdannede og ytterligere økning i minstelønnen etter 10 års ansiennitet fra 1. juli 2003, se vedlegg 2 for nærmere detaljer

• en pott på 0,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. mai

• en pott på 1,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. januar 2003

Akademikerne var som nevnt ikke i mekling, men har i ettertid sluttet seg til meklingsforslaget. Under meklingen ble en også enige om et forslag til nytt lønnssystem som Akademikerne godtok allerede under forhandlingene. Her fristilles rundt 15 prosent av stillingene. Disse fristilte stillingene er ikke omfattet av det generelle tillegget, de nye minstelønnssatsene eller de avsatte pottene til lokale forhandlinger. De skal få all lønn fastsatt lokalt, uten konfliktrett.

For kommuneansatte kan årslønnsveksten per årsverk beregnes til 3,5 prosent fra 2000 til 2001.

I 2002 gir de avtalte tilleggene et bidrag til lønnsveksten fra 2001 til 2002 på knapt 4½ prosentpoeng.

For kommuneansatte ekskl. de fristilte stillingene er overhenget til 2002 anslått til 1,3 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene i 2002 gir dette en årslønnsvekst fra 2001 til 2002 på om lag 5¾ prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 2001 bidro lønnsglidningen til lønnsveksten fra 2000 til 2001 med ¼ prosentpoeng (eksklusiv fristilte stillinger og sykehusene). I perioden 1997-2001 har bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt vært 0,4 prosentpoeng. Endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken i kommunene ved at spesialisthelsetjenesten (sykehusene) er overført til staten og at en del stillinger er fristilt, kan påvirke størrelsen av lønnsglidningen i kommunene. Partene i kommuneoppgjøret har for 2002 lagt til grunn et bidrag på om lag ¼ prosentpoeng.

3.2.6 Lønnsutviklingen for ledere i privat næringsvirksomhet

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 7,2 prosent fra 2000 til 2001 mot 6,0 prosent fra 1999 til 2000. Til sammenligning var gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett 4,8 prosent fra 2000 til 2001. Lønnsveksten fra 2000 til 2001 for toppledere varierte fra 4,3 prosent til 14,1 prosent avhengig av hvilke foretaksstørrelser en ser på. Lønnsveksten var høyest for ledere i de store foretakene (over 250 ansatte/lønnsforhold). Lønnsveksten fra 2000 til 2001 var 21,7 prosent blant den fjerdedelen som tjener mest av lederne i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold.

• Det er stor forskjell både i lønnsnivå og lønnsvekst mellom toppledere i små og mellomstore foretak og i de store foretakene. Særlig markert har forskjellen i lønnsvekst vært i perioden 1997-2001, se tabell 3.6.

• Innen de store foretakene er det en forholdsvis liten gruppe toppledere som trekker opp gjennomsnittlig lønnsvekst, se tabell 3.8

• Det er få kvinnelige toppledere i privat næringsvirksomhet. Det er om lag 11 prosent kvinnelige toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold og de tjener i gjennomsnitt om lag 70 prosent av det mannlige toppledere gjør.

Utvalget presenterer i dette avsnittet opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995-2001.

• aksjeselskapers årsregnskaper (noter i regnskapet) til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-2000

Det vises til boks 3.5 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

1. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Utvalget har i dette avsnittet sett på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper:

• Det første omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse,dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 111) og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 112), jf. boks 3.5.

• Det andre er et utvidet lønnsbegrep som i tillegg til postene i første strekpunkt også omfatter kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underpris.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i det første lønnsbegrepet, men hittil har fordelen ikke latt seg skille ut som egen post. En arbeider med å få fordelen registrert på egen kode i LTO. Fordel ved kjøp av aksjer til underpris er imidlertid registrert på egen kode og kan således behandles særskilt. Det første lønnsbegrepet er i store trekk det samme som vi bruker ellers i kapittel 3. Det inneholder imidlertid en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabellene 3.1 og 3.2. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 0,3 prosent av lønn og honorarer i gjennomsnitt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. “Leder” er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996, i 1996 og 1997 osv., jf. boks 3.5. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået for identiske ledere i foretak med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre foretak i tabell 3.6 enn i tabell 3.10 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Tabell 3.6 viser at sammenliknet med 1995-96 var det en tiltakende lønnsvekst fra 1996 til 1997 for toppledere etter LTO-registeret. Fra 1995 til 1996 hadde identiske ledere i foretak med over 25 lønnsforhold gjennomgående en lønnsvekst på om lag 6-7½ prosent, mens veksten var om lag 6-9 prosent fra 1996 til 1997.

Fra 1997 til 1998 var lønnsveksten for toppledere i de minste foretakene (25-49 lønnsforhold) lavere enn året før, 6,2 prosent mot 7,3 prosent. Denne gruppen omfatter over halvparten av lederne tabellen dekker. For topplederne i de andre størrelsesgruppene var lønnsveksten større i 1998 enn året før. Særlig gjaldt dette for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold som hadde en vekst på 18,1 prosent fra 1997 til 1998.

Fra 1998 til 1999 var lønnsveksten 16,5 prosent for ledere i foretak med over 250 lønnsforhold. For de andre størrelsesgruppene varierte lønnsveksten fra om lag 5½ til om lag 11 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var 5,1 prosent fra 1998 til 1999 mot 8,8 prosent for toppledelsen.

Fra 1999 til 2000 har gjennomsnittlig lønnsvekst avtatt for toppledere i alle foretaksstørrelsene under 250 lønnsforhold og i størrelsesgruppene 25-49 og 50-99 lønnsforhold var veksten om lag som for gjennomsnittet av lønnstakerne. I foretak med over 250 lønnsforhold hadde toppledere like høy gjennomsnittlig lønnsvekst i 2000 (16,8 prosent) som året før.

Fra 2000 til 2001 var lønnsveksten fortsatt sterk for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold, 14,1 prosent mot 16,8 prosent året før. For størrelsesgruppen 100-249 lønnsforhold var lønnveksten 11,3 prosent i 2001 mot 6,3 prosent året før. I foretak med 25-49 og 50-99 lønnsforhold var lønnsveksten henholdsvis 5,7 og 4,3 prosent i 2001.

I perioden 1995-2001 har lønnsveksten i gjennomsnitt for lønnstakere vært 33,1 prosent eller 4,9 prosent per år. For topplederne har lønnsveksten i denne perioden vært til dels langt sterkere. I de enkelte størrelsesgrupper har lønnsveksten variert fra om lag 40 prosent for topplederne i foretak med 25-49 lønnsforhold til om lag 111 prosent for lederne i de største foretakene. For den siste gruppen var lønnsveksten særlig sterk fra 1997 til 2001 med en samlet vekst på 83,4 prosent.

Tabell 3.7 viser lønnsnivå og lønnsutvikling når en inkluderer kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i materialet.

Tabell 3.7 viser at i 1997 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mest for lederne i de større foretakene. Ved å inkludere fordel ved kjøp av aksjer til underkurs (kode 132) i lønnsbegrepet økte gjennomsnittlig lønnsvekst fra 9,2 prosent til 11,0 prosent for ledere i foretak med 100-249 lønnsforhold og fra 8,0 prosent til 9,5 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold, jf. tabellene 3.6 og 3.7.

Fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs vil i hovedsak svinge i takt med utviklingen i aksjekursene. I 1998 har fordelen for de gruppene som er med i tabell 3.7 i gjennomsnitt betydd mindre enn i 1997, noe som gir lavere vekst fra 1997 til 1998 enn når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs holdes utenom lønnsbegrepet. F. eks. ble veksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold redusert fra 18,1 til 17,0 prosent når fordel ved aksjekjøp til underkurs inkluderes i lønnsbegrepet.

Både i 1999, 2000 og 2001 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mindre for lønnsveksten til toppledere enn i 1997 og 1998 i alle størrelsesgrupper. Gjennomsnittlig lønnsvekst var uendret eller endret seg med 0,1-0,2 prosentpoeng når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs ble inkludert i lønnsbegrepet.

I boks 3.6 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skattemessige behandlingen.

I tabell 3.8 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 122 ledere i hvert kvartil. Tabell 3.8 viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på vel 2,2 mill. kroner i 2001 og at veksten har vært 21,7 prosent fra 2000 til 2001 etter en vekst på hele 28,2 prosent året før. Det er først og fremst lederne i denne gruppen som trekker opp gjennomsnittlig lønnsvekst for lederne i foretak med 250 lønnsforhold og over. I de andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 4,4 til 7,6 prosent i 2000 og fra 6,4 til 8,8 prosent i 2001.

Tabell 3.9 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2001 fra 12 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til 5 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsnivå i 2001 (ekskl. fordel ved kjøp av aksjer til underkurs) for kvinnelige toppledere var om lag 70 prosent av mannlige topplederes i størrelsesgruppene 25-49 og 50-99 lønnsforhold, om lag 74 prosent i gruppen 100-249 lønnsforhold og om lag 66 prosent i den største gruppen. I gjennomsnitt tjente kvinnelige toppledere om lag 70 prosent av mannlige i alle foretak med over 25 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2000 til 2001 var også lavere for kvinner unntatt for toppledere i størrelsesgruppen 50-99 lønnsforhold.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret

Lønnsbegrepet som skal brukes i årsregnskapene til aksjeselskaper (noter til regnskapet) og som skal innberettes til Brønnøysundregisteret, er hjemlet i regnskapsloven §7-31, hvor det bl.a. heter:

”Det skal opplyses om de samlede utgifter til henholdsvis lønn, pensjonsforpliktelser og annen godtgjørelse til daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Det skal opplyses om godtgjørelse til revisor og hvordan godtgjørelsen er fordelt på revisjon og andre tjenester.

Det skal opplyses om arten og omfanget av forpliktelser til å gi daglig leder eller leder av styret særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet. Tilsvarende gjelder avtaler om bonuser, overskuddsdelinger, opsjoner og lignende til fordel for daglig leder eller leder av styret”.

Dette er et omfattende lønnsbegrep og skal i prinsippet omfatte all godtgjøring til toppledere, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser. Det vises tall både for alle og for identiske ledere, dvs. ledere som er med i materialet to år etter hverandre.

Fra og med 1999 er opplysningene om lønn m.m. for daglig leder/administrerende direktør hjemlet i lov om årsregnskap mv. (regnskapsloven), mens opplysningene tidligere var hjemlet i aksjeloven.

Mange aksjeselskapene oppgir ikke lønn til administrerende direktør/daglig leder i årsregnskapene. Også for de større foretakene er det mange som ikke følger opp regnskapslovens krav på dette punktet. Det er derfor knyttet en del usikkerhet til tallene fra Brønnøysundregisteret, men i hovedsak gir de samme inntrykk av lønnsnivå og lønnsutvikling for toppledere som tallene fra LTO-registeret.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle administrerende direktører/daglige ledere fra 1995 til 2000 har variert en del etter foretaksstørrelse, jf. tabell 3.10. I 1996 og 1997 varierte lønnsveksten mellom i underkant av 3 og 8 prosent, mens den var mellom om lag 7 og 14 prosent i 1998. I 1999 økte lønnsveksten ytterligere og varierte fra om lag 9 til knapt 16 prosent. I 2000 avtok lønnsveksten. Den varierte fra om lag 2 prosent i de miste foretakene til om lag 10½ prosent i de med over 250 ansatte.

Den sterkeste gjennomsnittlige veksten i perioden 1995-2000 under ett har det vært for toppledere i foretak med over 250 ansatte og i foretak med 100 til 249 ansatte. I årene 1998 til 2000 var lønnsveksten spesielt sterk for ledere i foretak med over 250 ansatte med henholdsvis 14,2, 15,8 og 10,4 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var til sammenlikning 6,2 prosent fra 1997 til 1998, 5,1 prosent fra 1998 til 1999 og 4,5 prosent fra 1999 til 2000.

Tabell 3.10 viser at det var 5 835 ledere med oppgitt lønn i 2000 i foretak med 25 ansatte og over. Antall ledere i statistikken blir redusert til 4 829 (jf. tabell 3.11) når en går fra alle til identiske, dvs. ledere som var med både i 1999 og 2000. Avhengig av hvilke foretaksstørrelser en ser på, var lønnsveksten for identiske ledere i foretak med over 25 ansatte om lag 6-8 prosent i 1996, om lag 5½-10 prosent i 1997, om lag 10 til knapt 17 prosent i 1998 og om lag 11 til 22,5 prosent i 1999. I 2000 var lønnsveksten mellom 6,5 og om lag 10 prosent.

I perioden 1995-2000 har det jevnt over vært en tiltakende gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i alle foretaksstørrelser med unntak av 1999-2000. Topplederne i foretak med over 250 ansatte har også for identiske ledere hatt den sterkeste lønnsutviklingen fra 1995 til 2000.

3.3 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhengene i tabell 3.12 er regnet ut for tariffområder og/eller organiserte bedrifter. Det veide gjennomsnittet omfatter noen flere grupper, jf. fotnote 1 til tabell 3.12. Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen til Statistisk sentralbyrå viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som hittil ikke har vært fanget opp av beregningsoppleggene. Utvalget har derfor satt i gang et arbeid for å se på om kvartalsstatistikken kan brukes til å beregne lønnsvekst og overheng for tariffområder. Dette arbeidet kan medføre at tallene for lønnsvekst og overheng de siste to-tre årene kan bli revidert for enkelte tariffområder. En slik revisjon vil ikke påvirke størrelsen på lønnsveksten sett over flere år, men gi en annen fordeling av lønnsveksten mellom år og dessuten gi en endret fordeling mellom overheng og bidrag fra lønnsglidningen i det enkelte år.

Utvalget anslår overhenget til 2002 til 1,8 prosent for alle grupper under ett. Dette er 0,7 prosentpoeng lavere enn til 2001, men 0,5 prosentpoeng høyere enn til 2000. Overhenget til 2002 varierer fra 1,1 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 2,5 prosent for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

3.4 Lønnsvekst fra 2001 til 2002 for noen forhandlingsområder

Utvalget har sett på hva lønnsoverhenget og tarifftilleggene i vår samt særskilte tillegg for enkeltområder gir av lønnsvekst fra 2001 til 2002 for noen store forhandlingsområder.

I staten og kommunene gir lønnsoverhenget sammen med de sentrale tarifftilleggene som er gitt i vår, en anslått lønnsvekst fra 2001 til 2002 på henholdsvis knapt 5 prosent og om lag 5¾ prosent. I tillegg kommer lønnsglidning. I 2001 var bidraget fra glidningen til årslønnsveksten om lag 0,5 prosentpoeng i staten og om lag ¼ prosentpoeng i kommunene. Det gjennomsnittlige bidraget i årene 1997-2001 var henholdsvis 0,6 og 0,4 prosentpoeng i de to områdene. Endringer i sammensetningen av arbeidsstyrken i kommunene ved at spesialisthelsetjenesten (sykehusene) er overført til staten og at en del stillinger er fristilt, kan påvirke størrelsen av lønnsglidningen i kommunene. Partene i kommuneoppgjøret har for 2002 lagt til grunn et bidrag på om lag ¼ prosentpoeng.

I skoleverket gir lønnsoverhenget til 2002, de avtalte tarifftilleggene og de særskilte tilleggene fra 1. januar og 1. august 2002 en lønnsvekst fra 2001 til 2002 på om lag 7½ prosent. I 2001 var det ingen lønnsglidning i skoleverket. I perioden 1997-2001 var bidraget fra lønnsglidningen i gjennomsnitt 0,3 prosentpoeng.

For HSH-bedrifter i varehandel gir overhenget til 2002 og de avtalte tilleggene en lønnsvekst på knapt 3½ prosent fra 2001 til 2002. I 2001 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 1,5 prosentpoeng, mens bidraget i gjennomsnitt har vært 1,6 prosentpoeng i perioden 1997-2001.

For forretnings- og sparebanker gir overhenget til 2002 og de avtalte tilleggene en lønnsvekst på knapt 4 prosent fra 2001 til 2002. I 2001 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 2,0 prosentpoeng, mens bidraget i gjennomsnitt har vært 2,3 prosentpoeng i perioden 1997-2001.

For industriarbeidere kan lønnsoverhenget til 2002 og tarifftilleggene foreløpig anslås til 3¼ prosent. I de siste fem årene har det gjennomsnittlige bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten vært 1,8 prosentpoeng. I 2001 var bidraget 2,2 prosentpoeng. Det er grunn til å tro at fortsatt høy kronekurs og svekket kostnadsmessig konkurranseevne trekker i retning av lavere lokale tillegg enn i tidligere år.

3.5 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn (heltidsansatte)

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3. Tabell 3.13 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 2 kvinner og menn i en del hovedtariffområder. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn samt gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2001.

Tabellene 3.14 og 3.15 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på henholdsvis utdanning og alder. Her har man tatt utgangspunkt i lønnsstatistikk for det totale antall heltidsansatte i Norge. Det presenteres også et samletall for de totale lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på denne statistikken

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan avspeile forskjeller i utdanning og stillingsplassering. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom kan sammen med ulik sysselsettingsfordeling mellom kvinner og menn, også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 3.3, påvirke utviklingen. Lønnsforskjellene som omtales i dette avsnittet vil derfor uttrykke ”bruttoforskjeller”. I NOU 2000:4 vedlegg 5, presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere. Hovedkonklusjonene fra disse analysene er at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innenfor samme område i stor grad henger sammen med ulik stillingsplassering 3.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan imidlertid også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Vi kan her skille mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker) jf. NOU 2000:4 vedlegg 5.

Utviklingen fra 2000 til 2001

Fra 2000 til 2001 har det vært en ytterligere tilnærming mellom kvinner og menns gjennomsnittlige lønnsnivå i de fleste tariffområder/hovedgrupper utvalget har tall for (tabell 3.13). Den største tilnærmingen har det vært for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter. I staten er bildet uforandret fra 2000, mens det for kommunene er økt forskjell mellom kvinners og menns gjennomsnittlige lønn.

Vedleggstabell 8.11 viser utviklingen fra 1990 til 2001. Ifølge denne vedleggstabellen har det i denne perioden i gjennomsnitt vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Tabellen inneholder en del brudd i statistikken som gjør det vanskelig å tolke utviklingen på enkeltområder.

I hovedgruppene i tabell 3.13 nedenfor er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i forretnings- og sparebanker og i kommunene.

De største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har vi i forretnings- og sparebanker og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

I vedleggstabell 8.10 vises kvinners lønn som andel av menns fordelt på næringskoder (heltidsansatte). Tabellen viser at det er ansatte i skoleverket, bygge- og anleggsvirksomhet, kraftforsyning og ansatte i staten som har minst lønnsforskjeller mellom kjønnene.

Lønnsforskjellen mellom alle heltidsansatte kvinner og menn samt fordelt på utdanning og alder

Når vi veier alle gruppene sammen får vi et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn (tabell 3.14). I 1997 var heltidsansatte kvinners gjennomsnittslønn (totalt utbetalt lønn eksklusiv overtid) 85,4 prosent av heltidsansatte menns gjennomsnittslønn. I 2001 var andelen 85,9. Utvalget tar også sikte på etter hvert å legge fram totaltall inkludert deltidssysselsatte.

Tabell 3.14 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på utdanning. Vi ser at det er minst lønnsforskjeller på de laveste utdanningsnivåer, dvs. på grunnskolenivå og videregående skole nivå.

Størst lønnsforskjeller har vi på ansatte med universitet eller høgskoleutdanning til og med 4 år. Her har heltidsansatte kvinner i 2001 en lønnsandel på 80,1 prosent i forhold til menn. Fra 1997 til 1999 økte lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for alle utdanningsnivåer bortsett fra for ansatte med grunnskoleutdanning og lavere. Fra 1999 til 2001 har lønnsforskjellene blitt noe redusert igjen for de fleste utdanningsnivåene, men lønnsforskjellene er fremdeles større i 2001 enn de var i 1997. Dette gjelder spesielt for ansatte med universitet- og høgskoleutdanning utover 4 år.

Tabell 3.15 viser kvinners lønn i forhold til menns fordelt på alder. Her er lønnsforskjellen stigende dess eldre de ansatte er med unntak av de over 60 år. For perioden 1997 til 2001 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for aldersgruppene 35-39 år og 40-44 år blitt noe redusert. For aldersgruppen 55 år og eldre har lønnsforskjellene økt i denne perioden.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

• Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper mv. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

• Fordelingen av de lokale tilleggene.

• De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 2002 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor. Nærmere omtale av lønnsoppgjøret i 2002 finnes i vedlegg 2.

Privat sektor

Oppgjøret i LO/NHO-området i 2002 ble gjennomført ved forbundsvise forhandlinger. Fra 1. april 2002 ble det gitt et generelt tillegg på kr 2,75 per time i verkestedsoverenskomsten mellom Fellesforbundet og TBL. Resten av industrien har fulgt hovedmønsteret fra denne overenskomsten, men i typiske lavlønnsområder er det gitt høyere tillegg. Dette gir – som en følge av høyere kvinneandel i lavere lønte bransjer - oppgjøret en likelønnsprofil.

Avtalen mellom Handel og Kontor og HSH ga et generelt tillegg på kr 3,- per time og de laveste minstelønnssatsene heves ytterligere med kr 2,- per time.

I forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet ble partene enige om et generelt tillegg på alle trinn på lønnsregulativet fra 1. mai 2002 på 3,45 prosent, dog slik at det gis minimum 10 000 kroner og maksimalt 17 593 kroner på lønnstabellen.

Offentlig sektor

I staten ble det gitt et tillegg på kr 7500 opptil ltr 30 og et prosentvis tillegg på 3,1 prosent fra ltr 31-70 fra 1. mai 2002. For ltr 71-79 trappes det prosentvise påslag ned med 0,1 prosent per trinn. I tillegg ble det avsatt en pott til sentrale justeringsforhandlinger på 1,5 prosent med virkning fra 1. august 2002. Det skal føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på (samlet) 2 prosent med virkning fra 1. september 2002. Partene var bl.a. enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa.

I kommunene er følgende meklingsforslag fremsatt:

• et generelt tillegg på kr 6 000,- fra 1. mai

• økt minstelønn fra 1. mai for ufaglærte, fagarbeidere og høyskoleutdannede og ytterligere økning i minstelønnen etter 10 års ansiennitet fra 1. juli 2003, se vedlegg 2 for nærmere detaljer.

• en pott på 0,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. mai

• en pott på 1,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. januar 2003. I potten for 2003 er det avtalt at det bør tilstrebes å sikre en gunstig lønnsutvikling for kommunesektorens mange og store kvinnedominerte grupper.

For sykehusenehar NAVO, LO, YS og UHO etter mekling kommet frem til et resultat som ligner på meklingsforslaget fra kommunesektoren.