5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne
Etter en periode med forbedring av industriens kostnadsmessige konkurranseevne i første halvdel av 1990-tallet, har timelønnskostnadene de siste årene økt sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Forskyvningen i det norske nivået for lønnskostnadene de siste årene er større enn den forbedringen som skjedde i første del av 1990-tallet. Fra 1997 til 2000 svekket norske kroner seg om lag tilsvarende økningen i relative lønnskostnader for norsk industri. Siden våren 2000 har imidlertid kronekursen styrket seg med innpå 15 prosent, klart mer enn svekkelsen fra 1997 til våren 2000.
I 2001 ble timelønnsveksten i norsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere. I tillegg bidro en styrking av kronekursen til en ytterligere forverring av konkurranseevnen. Beregningsutvalget anslår at timelønnsveksten i norsk industri, inklusive avsetningen til to nye feriedager, var 5½ prosent fra 2000 til 2001. Det danske finansdepartementet presenterte i mai EU-kommisjonens tall for lønnsveksten i industrien hos Norges viktigste handelspartnere. Når disse tallene veies sammen, anslås lønnsveksten hos handelspartnerne samlet til 3¾ prosent fra 2000 til 2001.
Lønnsomheten i industrien i Norge forbedret seg betydelig gjennom første halvdel av 1990-tallet, og i 1995 var lønnsomhetsnivået i norsk industri høyere enn nivået hos enkelte viktige handelspartnere. Denne utviklingen ble reversert i andre halvdel av 1990-tallet. Foreløpige nasjonalregnskapstall tyder på at lønnsomheten i norsk industri ble kraftig forverret fra 2000 til 2001
I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1989-97 økte den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene med om lag 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har sunket betydelig fra 1997 til 2001. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har falt jevnt og trutt i 20 år, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.
I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne 1 mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 5.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute.
Boks 5.1 Om konkurranseevnebegrepet
Landets konkurranseevne
Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.
Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert, hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.
Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å overleve over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.
For Norge vil utviklingen i oljesektoren ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I 2001 viste driftsregnskapet overfor utlandet et overskudd på vel 233 mrd. kroner, etter et overskudd på knapt 220 mrd. kroner året før. Eksporten av råolje og naturgass var 302 mrd. kroner i 2001, mot 307 mrd. året før.
Konkurranseutsatte og skjermede næringer
Skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer er viktig fordi økte lønnskostnader har ulik effekt på lokaliseringen av produksjonen, på prisene og på sysselsettingen i de to typene næringer.
Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer som regel har blitt assosiert med tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting etc.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.
Et forsøk på å avklare innholdet i begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er gitt i Holden-utvalgets rapport NOU 2000:21, vedlegg 8 (av professor Asbjørn Rødseth). I teorien blir skjermede næringer definert ved at de produserer varer eller tjenester som verken kan eksporteres eller importeres, mens konkurranseutsatte næringer produserer varer eller tjenester som kan eksporteres eller importeres. For de konkurranseutsatte næringene vil produsentprisene i stor grad bli bestemt på verdensmarkedet, mens produsentprisene i de skjermede næringene i større grad vil reflektere forholdet mellom tilbud og etterspørsel innenlands. I praksis er det imidlertid vanskelig å avgrense hvilke næringer som er konkurranseutsatte og hvilke som er skjermede, fordi mange næringer er i en mellomstilling.
Rene konkurranseutsatte næringer kjennetegnes av bedrifter som produserer for et internasjonalt marked ved hjelp av arbeidskraft som eneste lokale produksjonsfaktor. (Bedriftene bruker også kapital, men er ikke bundet til å investere denne i Norge). Rene konkurranseutsatte næringer har stor betydning i forhold til lønnsoppgjøret, fordi utviklingen i lønnsnivået over tid bestemmer om næringen blir værende i Norge eller ikke. Blir lønnsnivået for høyt sammenliknet med produktiviteten, reduseres lønnsomheten, noe som kan føre til at det ikke blir investert i nye arbeidsplasser. Lønnsnivået i de rene konkurranseutsatte næringene binder samtidig opp lønnsnivået i resten av økonomien dersom en skal ha samme lønn for samme arbeid uavhengig av næring.
Det største innslaget av rene konkurranseutsatte næringer finner man innenfor industrien, men det er slike næringer også innen tjenesteyting.
Industriens konkurranseevne
Økt produksjon i eksportkonkurrerende næringer og økte markedsandeler for importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeprisen. Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene, er industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne driftsbalansen ovenfor utlandet sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at norsk industri på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn industrien hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien spesielt og konkurranseutsatt sektor generelt, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes av nye. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som industrien hos våre handelspartnere. Spesielt må investeringer i norsk industri gi avkastning på linje med investeringer i andre land. Hvis avkastningen på investeringer i Norge blir lavere enn avkastningen i andre land, vil det ikke være mulig å opprettholde en tilstrekkelig stor industri i Norge.
Industriens konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte av faktorene er først og fremst knyttet til forhold i den enkelte bedrift, og vil i mindre grad påvirkes av endringer i de økonomiske rammevilkårene for bedriften. Dette gjelder i stor grad for produktivitet i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å utnytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring.
Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for offentlige avgifter og subsidier.
For viktige deler av norsk industri er energikostnadene, særlig knyttet til elektrisk strøm, av stor betydning for konkurranseevnen. Også endringer i prisforholdet mellom ulike energibærere kan få betydning for konkurransesituasjonen for norsk industri. Slike endringer kan finne sted i løpet av forholdsvis kort tid. Bruken av olje som energikilde er i de fleste næringer relativt sett mindre i Norge enn i andre land. Derfor vil lave oljepriser på kort sikt bidra til å svekke den relative konkurransesituasjonen for mange norske bedrifter.
Bedriftenes transport- og logistikkostnaderer også av betydning for konkurranseevnen. Undersøkelser indikerer at transportkostnadene i industrien utgjør om lag 8 prosent av omsetningen (per 1997).
Også kapitalkostnadene har betydning for konkurranseevnen. I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter, og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.
I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er fjernet, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.
Avgifter og subsidiersom knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.
Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv, særlig i de skjermede næringene. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.
5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling
Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke gir et fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men en antydning om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.
Tabell 5.1 Enkelte indikatorer for industriens kostnadsutvikling i Norge i forhold til handelspartnerne1)2). Prosentvis endring fra året før
| Gj.snitt 1981-1990 | Gj.snitt 1991-2000 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Relative timelønnskostnader i felles valuta3) | 0,3 | -0,6 | -3,1 | -0,8 | -4,3 | -2,2 | 2,4 | -0,3 | 1,8 | -0,3 | 1,7 | -0,3 | 4,8 |
| Relative investeringspriser for industrien i felles valuta4) | -0,9 | -0,47) | -2,8 | -0,2 | -2,7 | -1,8 | 4,4 | -1,2 | -0,2 | -1,5 | -0,2 | .. | .. |
| Rentedifferanse5) for nominelle renter korr. for valutakursendringer | 1,9 | -0,2 | -1,1 | 2,9 | -2,3 | -1,5 | 1,4 | -0,2 | 0,0 | -2,6 | 1,9 | -0,2 | 6,2 |
| Relative konsumpriser i felles valuta | 0,8 | -1,0 | -3,3 | -0,1 | -3,1 | -2,5 | 2,3 | -0,8 | 1,6 | -2,9 | 0,1 | -1,2 | 3,7 |
| Memo: Valutakurs6) | 1,4 | 0,8 | 1,7 | -1,1 | 2,3 | 1,4 | -2,4 | 0,1 | -1,0 | 3,7 | 0,9 | 2,1 | -3,1 |
1)For de relative tallene inngår tall for Norge i telleren og handelspartnerne i nevneren. Ved omregning til felles valuta har en benyttet industriens effektive valutakurs. En sterkere kronekurs (dvs. et negativt endringstall for valutakursen) bidrar til å øke verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta. Motsatt vil en svakere kronekurs bidra til å redusere verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta.
2)Det er et brudd i tidsserien for konkurranseevnevektene fra 1992 til 1993 som følge av at OECD har revidert tallene for perioden 1993-1999, men ikke for perioden 1970-1992.
3)Differansen mellom vekst i timelønn i norsk industri justert for endringer i antall virkedager og timelønnsveksten hos handelspartnerne.
4)Tall for relative investeringspriser i industrien er i mangel av tall for 7 nye handelspartnere beregnet som et (vektet geometrisk) gjennomsnitt for 18 (de gamle handelspartnere) av totalt 25 handelspartnere. Disse 18 landene har en samlet vekt på 95,1 prosent av de 25 handelspartnerne. I 1999 er det bare data for 50 prosent av handelspartnerne.
5)
Rentenivået i Norge fratrukket rentenivået for gjennomsnittet av handelspartnerne i prosentpoeng.
6)Industriens effektive valutakurs (konkurransekursindeksen). Nominell effektiv kronekurs er beregnet på grunnlag av kursene på norske kroner (NOK) mot valutaene for Norges 25 viktigste handelspartnere (geometrisk gjennomsnitt veid med OECDs løpende konkurranseevnevekter, beregnet som en kjedet indeks). Indeksen er satt lik 100 i 1990. Positive tall innebærer en svekkelse av den norske kronen.
7)Årlig gjennomsnitt for perioden 1991-1999.
Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og enkelte nasjonale kilder.
5.1.1 Lønnskostnader
Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien utgjorde lønnskostnader mellom 70 og 80 prosent i perioden 1995-2001.
Tabell 5.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før1)
| Gj.snitt 1981-1990 | Gj.snitt 1991-2000 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Lønnskostnader per time: | |||||||||||||
| Norsk industri | 9,0 | 4,4 | 5,6 | 2,6 | 1,5 | 2,9 | 4,6 | 4,1 | 4,4 | 5,9 | 5,9 | 6,12) | 5,6 |
| Norsk industri, justert for endringer i antall virkedager | 9,0 | 4,4 | 5,6 | 3,6 | 1,5 | 2,9 | 3,9 | 4,1 | 4,4 | 6,2 | 6,2 | 5,4 | 5,3 |
| Handelspartnerne | 7,1 | 4,2 | 7,1 | 5,6 | 3,7 | 3,7 | 4,0 | 4,3 | 3,5 | 3,0 | 3,5 | 3,6 | 3,7 |
| Relative timelønnskostnader i nasjonal valuta3) | 1,8 | 0,2 | -1,4 | -1,9 | -2,1 | -0,8 | -0,1 | -0,1 | 0,8 | 3,1 | 2,6 | 1,8 | 1,5 |
| Relative timelønnskostnader i felles valuta3) | 0,3 | -0,6 | -3,1 | -0,8 | -4,3 | -2,2 | 2,4 | -0,3 | 1,8 | -0,6 | 1,7 | -0,3 | 4,8 |
| Memo: | |||||||||||||
| Valutakurs4) | 1,4 | 0,8 | 1,7 | -1,1 | 2,3 | 1,4 | -2,4 | 0,1 | -1,0 | 3,7 | 0,9 | 2,1 | -3,1 |
1)Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregning av industriens effektive valutakurs. Nasjonalregnskapets lønnsbegrep brukes i sammenlikninger av konkurranseevnen mellom land, og det inkluderer både funksjonærer og arbeidere i industrien. Dessuten inngår skifttillegg og overtidsbetaling i industriarbeiderlønningene, jf. avsnitt 3.1.
2)I nasjonalregnskapets tall for vekst i lønnskostnader per timeverk i 2000 er de påløpte kostnadene som følger av utvidelsen av ferien med 2 dager i 2001 ikke inkludert. Beregningsutvalget har her korrigert for dette ved å legge til 0,8 prosentpoeng til veksten i lønnskostnader per timeverk slik det registreres i Nasjonalregnskapet.
3)Differansen mellom vekst i timelønn i norsk industri justert for endringer i antall virkedager, og timelønnsveksten hos handelspartnerne.
4)Industriens effektive valutakurs, jf. tabell 5.1.
Kilde: OECD, IMF, EU-kommisjonen, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Beregningsutvalget.
Tabell 5.2 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 2. I årene 1989-1996 økte timelønnskostnadene i gjennomsnitt mindre i norsk industri i enn hos handelspartnerne, mens økningen var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1996 gikk relative timelønnskostnader i felles valuta ned med om lag 13 prosent. Fra og med 1997 har imidlertid timelønnsveksten for industriarbeidere vært klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Fra 1997 til 2000 økte de relative timelønnskostnadene i nasjonal valuta med 8½ prosent. Samtidig svekket kronen seg med nær 6 prosent. Målt i felles valuta økte de relative timelønnskostnadene dermed kun med 2½ prosent i perioden. Beregningsutvalget anslår at timelønnskostnadene i norsk industri justert for endringer i antall virkedager økte med drøyt 5 prosent fra 2000 til 2001. Ved å veie EU-kommisjonens tall for timelønnsvekst i industrien, anslås timelønnsveksten til handelspartnerne samlet til 3¾ prosent. Sammen med en styrking av kronen på 3 prosent tyder foreløpige og usikre tall på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri, målt i felles valuta, økte med knapt 5 prosent i 2001. Som beskrevet i boks 5.2, vil en rekke faktorer kunne bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og årslønnen, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utvikling i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 5.3 viser hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Pga. manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende dekomponering av lønnstallene for våre viktigste handelspartnere. Tallene i tabell 5.3 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftskostnader i tabell 5.3) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.
Tabell 5.3 Ulike faktorers bidrag til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i norsk industri. Bidrag i prosentpoeng
| 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Lønnskostnader per time, prosent | 4,1 | 4,4 | 5,9 | 5,9 | 6,11) | 5,61) |
| Lønn per normalårsverk, prosent | 4,1 | 4,3 | 6,1 | 5,8 | 3,8 | 4,9 |
| Avvik i prosentpoeng | 0,0 | 0,1 | -0,2 | 0,1 | 2,3 | 0,7 |
| Anslag på bidrag til avvik i prosentpoeng: | ||||||
| - Fravær | 0,40 | 0,30 | 0,15 | 0,40 | 0,30 | 0,20 |
| - Overtid | -0,30 | -0,30 | -0,05 | -0,10 | 0,40 | -0,60 |
| - Ferie | 0,00 | 0,00 | 0,00 | 0,00 | 0,80 | 0,80 |
| - Virkedager | 0,00 | 0,00 | -0,30 | -0,30 | 0,70 | 0,30 |
| - Andre arbeidskraftskostnader (inkl. strukturendringer) | -0,10 | 0,10 | 0,00 | 0,10 | 0,10 | 0,00 |
1)Utvalgets anslag på timelønnsvekst, jf. note 2 til tabell 5.2.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget.
Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 3 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på 3½ prosent i 2002. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til slike lønnsprognoser.
Boks 5.2 Timelønnskostnader og årslønn
Timelønnskostnadene som omtales i dette kapittelet utgjør samlede lønnskostnader regnet per utførte timeverk. Lønnskostnadene inkluderer i prinsippet direkte lønnskostnader (alle lønnsutbetalinger inklusive overtidsgodtgjørelse og lønn under sykdom, fødselspermisjoner mv. som betales av arbeidsgiver, samt naturallønn) og indirekte lønnskostnader (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter betalt av arbeidsgiver). Antall utførte timeverk regnes inklusive overtid, mens fravær holdes utenom.
Årslønn for en lønnstakergruppe er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Ved beregning av årslønn forutsettes det at det gis full lønn under ferie, sykefravær, permisjoner mv. Årslønnen kan dermed sies å gi et samlet uttrykk for veksten i de avtalte lønnssatsene for arbeidstakerne i gruppen som en betrakter.
Det følger av definisjonene ovenfor at bl.a. følgende forhold kan bidra til ulik utvikling i timelønnskostnader og årslønn:
endringer i overtid
endringer i betalt fravær, f.eks. sykefravær
endringer i antall virkedager, f.eks. pga. endringer i bevegelige helligdager og skuddår
endringer i arbeidsgiveravgift og pensjonspremier
endret sats for feriepenger
I tillegg til faktorene som er nevnt i strekpunktene ovenfor vil forskyvninger i sysselsettingen mellom ulike regioner med forskjellig arbeidsgiveravgift bidra til at de samlede timelønnskostnadene for en lønnstakergruppe utvikler seg forskjellig fra årslønnen. Forskyvning i alderssammensetningen og endringer i antall som mottar pensjonsytelser fra bedriftene, vil også bidra til at timelønnskostnadene utvikler seg forskjellig fra årslønnen.
Ifølge foreløpige tall var veksten i timelønnskostnadene fra 2000 til 2001 klart høyere enn årslønnsveksten. Dette skyldes bl.a. at det var en virkedag mindre i 2001 enn i 2000, og at kostnadene ved ferieutvidelsen med to dager i 2002 påløp i 2001. Mens virkedager og indirekte lønnskostnader er tatt hensyn til i tallene for norsk industri, er det uklart i hvilken grad dette er gjort i tallene for handelspartnerne. Anslaget for årslønnsvekst er nærmere omtalt i kapittel 3.
Utviklingen i industriens effektive valutakurs kan avvike betydelig fra kronens verdi mot enkeltvalutaer. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.
5.1.2 Kapitalkostnader
Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktige for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.4 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.
Tabell 5.4 Enkelte indikatorer for kapitalkostnader i industrien1)
| Gj.snitt 1981-1990 | Gj.snitt 1991-2000 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nominelle korte renter, nivå2): | |||||||||||||
| Norge | 13,3 | 6,9 | 10,6 | 11,8 | 7,3 | 5,9 | 5,5 | 4,9 | 3,7 | 5,8 | 6,5 | 6,7 | 7,2 |
| Handelspartnerne | 9,7 | 6,3 | 9,9 | 9,9 | 7,4 | 6,0 | 6,6 | 5,0 | 4,7 | 4,8 | 3,6 | 4,7 | 4,2 |
| Rentedifferanse korr. for endringer i valutakurs3) | 1,9 | -0,2 | -1,1 | 2,8 | -2,3 | -1,5 | 1,4 | -0,2 | 0,1 | -2,6 | 1,9 | -0,2 | 6,2 |
| Investeringspriser i industrien4): | |||||||||||||
| Norge | 5,6 | 1,1 | 1,7 | 0,7 | 3,6 | 0,2 | 2,8 | 0,5 | -2,0 | 2,1 | -0,9 | 2,4 | 0,5 |
| Handelspartnerne4)5) | 5,1 | 1,66) | 2,8 | 1,9 | 3,9 | 1,4 | 1,7 | 0,9 | 0,8 | 1,0 | 0,2 | .. | .. |
| Relative investeringspriser i nasjonal valuta4) 5) | 0,5 | -0,76) | -1,1 | -1,2 | -0,3 | -1,2 | 1,1 | -0,4 | -2,8 | 1,0 | -1,1 | .. | .. |
| Relative investeringspriser i felles valuta3) 4)5) | -0,9 | ) -1,36) | -2,8 | -0,1 | -2,5 | -2,6 | 3,6 | -0,5 | -1,8 | -2,5 | -2,0 | .. | .. |
1)Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
2)3-måneders renter.
3)Valutakursendring er angitt i tabell 5.1.
4)Prosentvis endring fra året før.
5)Tall for investeringspriser i industrien er i mangel av tall for 7 nye handelspartnere beregnet som et (vektet geometrisk) gjennomsnitt for 18 (de gamle handelspartnerne) av totalt 25 land. Disse 18 landene har en samlet vekt på 95,1 prosent (1999). For 1999 er det brukt tall for land som sammenlagt tilsvarer om lag 50 prosent av handelspartnerne.
6)Årlig gjennomsnitt for perioden 1991-99.
Kilde: OECD, IMF, nasjonale kilder, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Som det framgår av tabell 5.4, har det vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen for kortsiktige pengemarkedsrenter, når en justerer for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet var det billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i en vektet kurv av handelspartnernes valutaer. Et unntak var 1992, da rentedifferansen var særlig stor i Norges disfavør som følge av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992. Også i 1995 og 1999 var det klart dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I 2000 var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt om lag 2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. På grunn av svekkelsen av kronekursen var imidlertid rentedifferansen regnet i felles valuta om lag lik null. I 2001 var det klart dyrere å låne i norske kroner, dels som følge av en relativt høy rentedifferanse mellom Norge og handelspartnerne og dels som følge av styrkingen av norske kroner målt ved industriens effektive valutakurs.
Boks 5.3 Renter og lånekostnader
Et problem med rentetallene som er brukt i tabell 5.3 er at det er usikkert hvor relevante kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter.
Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. Tabell 5.3 viser en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, viser den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.
5.1.3 Andre kostnader
Industriens kostnadssituasjon påvirkes også av prisen på andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft og kapital. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.5 ser vi at elektrisitetskostnadene er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble redusert i perioden 1980-1989, før den økte fram til 1993. Fra 1993 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. De siste årene har norsk industri betalt om lag en tredel for sin elektrisitet av det industrien hos handelspartnerne har gjort.
Tabell 5.5 Elektrisitetspriser for industrien
| 1984 | 1988 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Elektrisitetspriser i US dollar per kWh: | ||||||||||||
| Norge | 0,018 | 0,032 | 0,035 | 0,023 | 0,019 | 0,020 | 0,022 | 0,025 | 0,024 | 0,019 | 0,020 | 0,019 |
| Handelspartnerne | 0,044 | 0,064 | 0,074 | 0,080 | 0,072 | 0,071 | 0,077 | 0,074 | 0,065 | 0,067 | 0,065 | 0,055 |
| Relative elektrisitetspriser, prosent1) | 40,9 | 50,0 | 47,3 | 29,4 | 26,3 | 27,6 | 29,0 | 33,1 | 36,6 | 28,7 | 30,8 | 34,0 |
1)Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået for handelspartnerne.
Kilde: International Energy Agency, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Fellesorganisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 8 prosent av omsetningen i 1997. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 6 prosent av omsetningen i 1996. Tall fra European Logistics Association, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 2 prosent av omsetningen i 1997. Tallene kan derfor tyde på at norske transportkostnader er høye i internasjonal sammenheng.
Tabell 5.6 Konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne. Prosentvis endring fra året før1)
| Gj.snitt 1981-1990 | Gj.snitt 1991-2000 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konsumpriser | |||||||||||||
| Norge | 7,6 | 2,3 | 3,5 | 2,3 | 2,3 | 1,4 | 2,4 | 1,3 | 2,6 | 2,3 | 2,3 | 3,1 | 3,0 |
| Handelspartnerne | 5,3 | 2,6 | 5,2 | 3,5 | 3,2 | 2,6 | 2,6 | 2,0 | 2,0 | 1,7 | 1,2 | 2,3 | 2,5 |
| Relative konsumpriser i nasjonal valuta | 2,2 | -0,3 | -1,6 | -1,2 | -1,0 | -1,1 | -0,2 | -0,6 | 0,6 | 0,6 | 1,1 | 0,8 | 0,5 |
| Relative konsumpriser i felles valuta2) | 0,8 | -1,0 | -3,3 | -0,1 | -3,1 | -2,5 | 2,3 | -0,8 | 1,6 | -3,0 | 0,2 | -1,3 | 3,7 |
1Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
2)Valutakursutviklingen er angitt i tabell 5.1.
Kilde: OECD, Consensus Forecasts, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og enkelte nasjonale kilder.
Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv. For å utfylle dette bildet har tabell 5.6 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.
5.1.4 Rammebetingelser
Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan bidra til å styrke industriens konkurranseposisjon. Lav og stabil konsumprisvekst samt stabilitet i valutakursutviklingen kan være viktig i denne sammenheng. I tillegg til at konsumprisveksten har vært relativt lav viser tabell 5.6 at Norge gjennom flere år også har hatt en meget stabil konsumprisvekst. De siste fem årene har imidlertid prisveksten hos handelspartnerne falt og vært lavere enn i Norge. I 2000 og 2001 bidro bl.a. økt oljepris til at konsumprisveksten steg både i Norge og hos handelspartnerne.
Tallene i tabell 5.6 er basert på konsumprisindeksene i de enkelte land. Disse indeksene er ofte mindre egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen mellom land, bl.a. fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Basert på et enhetlig metodisk opplegg produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. En nærmere omtale av den harmoniserte konsumprisindeksen er gitt i vedlegg 6.
Betydningen av stabile rammebetingelser for næringslivet har vært en viktig grunn til at pengepolitikken i Norge gjennom mange år var rettet inn mot stabilitet i valutakursen. Utviklingen i den nominelle effektive valutakursen for utvalgte land viser at Norge, i likhet med Danmark og til en viss grad Sverige, har hatt en meget stabil valutakurs de siste 40 årene sammenliknet med bl.a. Storbritannia, Tyskland og USA, jf. figur 5.1. Dette reflekterer bl.a. at betydningen av å redusere usikkerheten omkring valutakursutviklingen er større i små og åpne økonomier enn i store økonomier med en relativt sett mindre konkurranseutsatt sektor. De siste to årene har det imidlertid vært store bevegelser i den norske kronen. Fra mai 2000 til juni i år har den norske kronen styrket seg med hele 15 prosent, noe som isolert sett innebærer en markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. En nærmere omtale av utviklingen i den norske valutakursen er gitt i vedlegg 7.
Figur 5-1 Utviklingen i nominell effektiv valutakurs for utvalgte land. Indeks 1995=100
Kilde: Norges Bank.
5.2 Produktivitetsutviklingen
Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten er viktig for utviklingen i kostnader per produsert enhet. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene. I juni ble det publisert nye nasjonalregnskapstall for perioden 1991-2001. I de nye tallene ble produktivitetsveksten revidert kraftig opp, særlig innen en del tjenesteytende næringer. Innenfor industrien var det kun små endringer.
Tabell 5.7 Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten. Prosentvis endring fra året før
| Gj.snitt 1981-1990 | Gj.snitt 1991-2000 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | 2001 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Produktivitet målt ved produksjon | |||||||||||||
| Fastlandsøkonomien | |||||||||||||
| - Norge | 2,3 | 3,2 | 2,5 | 2,7 | 2,8 | 4,0 | 3,0 | 3,3 | 4,8 | 3,0 | 3,1 | 2,9 | 2,5 |
| Markedsrettet virksomhet1) | |||||||||||||
| - Fastlands-Norge | 3,4 | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. |
| Industrien | |||||||||||||
| - Norsk industri | 3,8 | 2,8 | 2,3 | 2,8 | 0,7 | 3,9 | 1,8 | 3,8 | 3,9 | 3,9 | 3,8 | 1,1 | 0,4 |
| - Handelspartnerne2)3) | 4,9 | 6,64) | 3,4 | 5,1 | 3,5 | 9,0 | 8,2 | 5,9 | 7,6 | 8,2 | 8,2 | .. | .. |
| - Relativ produktivitet3) | -1,1 | -3,44) | -1,1 | -2,2 | -2,7 | -4,7 | -5,9 | -2,0 | -3,4 | -3,9 | -4,1 | .. | .. |
| Produktivitet målt ved bruttoprodukt | |||||||||||||
| Hele økonomien | |||||||||||||
| - Fastlands-Norge | 1,7 | 2,4 | 3,1 | 2,0 | 2,5 | 2,5 | 2,8 | 2,5 | 2,3 | 1,7 | 2,1 | 2,9 | 2,1 |
| - Handelspartnere | .. | 1,9 | 1,2 | 2,3 | 1,9 | 3,6 | 1,7 | 1,6 | 2,1 | 1,5 | 1,5 | 1,9 | .. |
| - Relativ produktivitet | .. | 0,5 | 1,9 | -0,3 | 0,5 | -1,0 | 1,0 | 0,9 | 0,3 | 0,2 | 0,6 | 0,9 | .. |
| Markedsrettet virksomhet | |||||||||||||
| - Fastlands-Norge | 3,4 | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. |
| - Handelspartnere | .. | 2,14) | 1,3 | 2,8 | 2,4 | 3,9 | 1,7 | 1,6 | 2,1 | 1,6 | 1,6 | 1,9 | 1,9 |
| - Relativ produktivitet | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. | .. |
| Industrien | |||||||||||||
| - Norsk industri | 2,3 | 0,7 | 0,7 | 1,8 | -0,4 | 0,0 | 1,1 | 1,9 | -0,6 | -2,0 | 3,7 | 0,8 | 0,8 |
| - Handelspartnerne2) | 3,1 | 3,64) | 2,0 | 3,1 | 3,0 | 6,9 | 4,1 | 2,6 | 4,4 | 3,2 | 3,1 | .. | .. |
| - Relativ produktivitet3) | -0,7 | -2,84) | -1,3 | -1,3 | -3,3 | -6,5 | -2,9 | -0,7 | -4,8 | -5,1 | 0,6 | .. | .. |
1)Markedsrettet virksomhet er samlingen av produksjonsenheter som henter mer enn 50 prosent av sine inntekter fra salg i markedet.
2)Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
3)Pga. problemer med måling av produktivitet er ikke tallene for Norge og handelspartnerne direkte sammenliknbare.
4)Årlig gjennomsnitt for perioden 1991-99.
Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Arbeidskraftsproduktiviteten måles vanligvis som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1986 til 1999 var svekkelsen av relativ produktivitet i industrien på knapt 30 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4. Også i 2000 og 2001 var produktivitetsveksten i norsk industri beskjeden ifølge de foreløpige nasjonalregnskapstallene.
En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet dels kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6. Forskjeller i produktsammensetning ser imidlertid ikke ut til å kunne forklare produktivitetsforskjellen mellom norsk og tysk industri. Selv om analysen bygger på nasjonalregnskapstall etter ny standard (ENS95), som tar sikte på å redusere måleproblemer og metodiske forskjeller, hefter det fortsatt tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet. Dette har sin forklaring i at forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå er så vidt store målt i faste priser.
Tallene i tabell 5.7 viser videre at produktivitetsveksten den norske fastlandsøkonomien ifølge de reviderte nasjonalregnskapstallene har vært sterkere enn hos handelspartnerne gjennom 1990-tallet. Store måleproblemer innebærer imidlertid at sammenlikninger i produktivitetsutviklingen mellom land må brukes med stor varsomhet. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er mer komplisert enn for vareproduserende næringer fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. SSB har nylig gjennomført en tallrevisjon hvis formål bl.a. var å utvide mulighetene til å rapportere produktivitetsutviklingen for tjenesteytende næringer. De nye tallene viser en klart høyere produktivitetsvekst innen en del tjenesteytende næringer gjennom 1990-tallet enn de gamle tallene. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er likevel viktig fordi tjenesteytende næringer utgjør en stadig økende andel av bruttonasjonalproduktet.
Boks 5.4 Produktivitetssammenlikninger
Usikkerheten i produktivitetstallene (bruttoprodukt i faste priser delt på antall utførte timeverk) er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering ser ut til å variere mellom ulike lands nasjonalregnskap, slik at det er vanskelig å finne gode sammenliknbare tall. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i løpende priser i felles valuta i grove trekk utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Ulike deflateringsmetoder slår dermed direkte ut i ulik produktivitetsutvikling. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.
For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til utviklingen i enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.
Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.
Figur 5-2 Relativ produktivitet i industrien målt ved produksjon og bruttoprodukt. Indeks 1980=100.
Kilde: OECD, IMF, BLS og Statistisk sentralbyrå.
5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten
Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Kravet til lønnsomhet har trolig økt som følge av økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse. Selv om lønnsomhetsutviklingen i norsk industri ser ut til å ha vært noe svakere enn hos handelspartnerne siden 1995, er forskjellen langt mindre enn det utviklingen i relative lønnskostnader og produktivitet isolert sett skulle tilsi. Dette henger antagelig sammen med at norsk industri trolig har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig ”terms of trade”-gevinst i samme periode. Se for øvrig avsnitt 1.1 for nærmere omtale av utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet de siste årene.
I dette avsnittet presenteres indikatorer for lønnsomhetsutviklingen, både i industrien og i øvrige næringer. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 5.5.
Boks 5.5 Indikatorer for lønnsomhetsutviklingen
Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. vedlegg 6 i beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital, og er basert på tall fra nasjonalregnskapet. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i kjente nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.
Makroøkonomiske lønnsomhetsmål
- I)
driftsresultatandel = driftsresultat/totale faktorinntekter
- II)
kapitalavkastningsraten = driftsresultat/verdien av kapitalbeholdningen
Driftsresultatandelen fanger opp sentrale forhold som påvirker lønnsomheten. F.eks. vil økende lønnskostnader føre til redusert driftsresultatandel, noe som isolert sett innebærer redusert lønnsomhet og svekket konkurranseevne. Kapitalavkastningsraten er en indikator for hvor mye kapitaleierne får igjen i forhold til innsatsen (innskutt realkapital).
Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål
- III)
driftsmargin = driftsresultat / driftsinntekter
- IV)
totalrentabilitet = (resultat før ekstraordinære poster + finanskostnader) / totalkapital
- V)
egenkapitalandel = egenkapital per 31.12 / sum eiendeler per 31.12
Driftsmarginen kan beregnes brutto eller netto, dvs. henholdsvis før og etter ordinære avskrivninger. I internasjonale sammenlikninger brukes ofte brutto driftsmargin pga. ulike avskrivningsregler i forskjellige land. Ulik kapitalinnsats og ulik omløpshastighet for kapitalen i ulike bransjer kunne innebære at identiske driftsmarginer kan gi forskjellig kapitalavkastning. Driftsmargin er dermed mer egnet til å analysere utviklingen i lønnsomheten innen en bransje, enn utviklingen i lønnsomheten mellom ulike bransjer. Bruk av driftsmargin bør kombineres med mål for kapitalavkastning for å ta hensyn til forskjeller i kapitalintensitet i de ulike næringene.
Totalrentabiliteten beregnes som resultatet i forhold til kapitalen i bedriften. Det er resultatet inklusive kostnader knyttet til lånefinansieringen som er relevant for å beregne avkastningen på hele kapitalen. For totalrentabiliteten måles resultatet uavhengig av om kapitalen er finansiert av egenkapitalen eller av lånte midler. Totalrentabilitetsmålet svarer i prinsippet til makro lønnsomhetsmålet kapitalavkastningsraten. Ulike metoder for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet bidrar imidlertid til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene.
God lønnsomhet ett bestemt år vil ikke nødvendigvis innebære noen garanti for god lønnsomhet i fremtiden dersom lønnsomheten i det bestemte året skyldes en forbigående oppgangskonjunktur. Generelt, og spesielt i sykliske og svært konkurranseutsatte bransjer eller i bransjer med stor forretningsmessig risiko, vil en tilfredsstillende soliditet være nødvendig for å sikre bedriftens eksistens gjennom konjunkturforløpet. Soliditeten måles ofte ved egenkapitalandelen. Ulike bransjer krever ulik soliditet fordi risikoen i ulike bransjer er forskjellig.
5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål
Vedleggstabell 8.12 i vedlegg 8 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten.
Tabellen viser at lønnsomheten gjennom 1990-tallet har utviklet seg noe ulikt mellom de forskjellige næringsgruppene. Industrien opplevde bedret lønnsomhet gjennom første halvdel av tiåret, før lønnsomheten falt i siste halvdel. Lønnsomhetsnivået for industrien var i 2000 er om lag på linje med nivået ti år tidligere. De tre næringsgruppene varehandel, hotell og restaurant og post- og telekommunikasjon har alle opplevd fallene lønnsomhet siden 1993/94 og fram til 2000. For alle tre gruppene er nivået i 2000 betydelig lavere enn nivået i 1990, både målt ved driftsresultatandelen og kapitalavkastningsraten. For personlig og forretningsmessig tjenesteyting har lønnsomhetsutviklingen vært relativt stabil de siste ti årene.
Vedleggstabell 8.12 viser at lønnsomheten i industrien, varehandelen, forretningsmessig tjenesteyting og personlig tjenesteyting bedret seg i perioden 1990-1995, målt ved driftsresultatandelen og kapitalavkastningsraten. Eksempelvis økte driftsresultatandelen i industrien fra 19 prosent i 1990 til vel 25 prosent i 1995. For hotell- og restaurantvirksomhet og post- og telekommunikasjon ble lønnsomheten redusert i samme periode. I perioden 1995-2000 var det en nedgang i lønnsomheten i industri, varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet, post og telekommunikasjon 5 og forretningsmessig tjenesteyting. Dette må ses i sammenheng med blant annet en relativt sterk økning i lønnskostnadene og en svak produktivitetsutvikling. For personlig tjenesteyting har lønnsomheten vært relativt stabil fra 1995 til 2000. Tabellen viser at hotell- og restaurantvirksomhet har hatt spesielt svak lønnsomhet i siste halvdel av 1990-tallet sammenliknet med første halvdel. Foreløpige tall tyder på en viss bedring i lønnsomheten i varehandelen fra 1999 til 2000. Vedleggstabell 8.12 viser at lønnsomhetsnivået i 2000 for varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet og post og telekommunikasjon var betydelig lavere enn ved begynnelsen av 1990-tallet. For industri, forretningsmessig tjenesteyting og personlig tjenesteyting var lønnsomheten i 2000 mer på linje med nivået ved inngangen til 1990-tallet.
Det er betydelig usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen mellom land, blant annet som følge av at landene bruker ulike metoder for å beregne kapitalslitet. Ved å sammenlikne bruttotall kan en unngå noe av denne usikkerheten. Selv om sammenlikningen av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnere baseres på bruttotall, vil det være usikkerhet som følge av måleproblemer knyttet til norske og utenlandske produktivitetstall, jf. boks 5.4.
I vedleggstabell 8.13 presenteres tall for lønnsomhetsutviklingen på 1990-tallet for Fastlands-Norge og enkelte viktige land. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet »brutto driftsresultatandel», definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).
Vedleggstabell 8.13 viser følgende trekk ved utviklingen i lønnsomheten i Norge sammenliknet med enkelte av våre handelspartnere:
Fastlands-Norge har hatt et fall i lønnsomheten i perioden 1995-1997 mot en mer stabil utvikling hos handelspartnere. (Sverige har i likhet med Norge hatt en svak lønnsomhetsutvikling i denne perioden.)
Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-1997 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor.
For industrien i Norge har lønnsomheten gjennom 1990-tallet vært klart bedre enn i industrien i Tyskland. Også industrien i Danmark har hatt en svakere lønnsomhetsutvikling enn industrien i Norge gjennom store deler av 1990-tallet, men i 1999 var lønnsomheten klart høyere enn i Norge. Industrien i Finland har gjennom hele 1990-tallet hatt en vesentlig høyere lønnsomhet enn industrien i Norge.
Lønnsomhetsforskjellene mellom Norge og enkelte av våre handelspartnere i perioden 1995-1997 må ses i sammenheng med bl.a. følgende forhold:
En økning i relative timelønnskostnader
En nedgang i relativ arbeidskraftproduktivitet
I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike. Tall for kapitalavkastningsraten i ulike land vil trolig også være beheftet med betydelig usikkerhet som følge av at det er ulik praksis for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i nasjonalregnskapene.
5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål
Vedleggstabell 8.14 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.
Tabellen viser at lønnsomheten i industrien, varehandelen, hotell- og restaurantvirksomhet, annen tjenesteyting og andre næringer, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, har falt etter 1995 samtidig som egenkapitalandelen (soliditeten) i disse tre næringene har økt (industrien, hotell og restaurant, annen tjenesteyting og andre næringer) eller vært stabil (varehandelen).
Vedleggstabell 8.14 bekrefter inntrykket fra vedleggstabell 8.12; generelt fallende lønnsomhet i næringslivet gjennom siste halvdel av 1990-tallet. Bildet som tegnes av de bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmålene er imidlertid mindre dramatisk enn hva som antydes av de makroøkonomiske målene. En ser også at lønnsomhetsforskjellene mellom ulike næringsgruppene er mindre målt ved de bedriftsøkonomiske målene.
Vedleggstabell 8.15 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge for 1994-2000, og utvalgte land for perioden 1994-1998. 4
Sammenliknet med et gjennomsnitt av utvalgte handelspartnere hadde norske industribedrifter en lavere egenkapitalandel i perioden 1994-1998, jf. tabell 8.15. Samtidig har norske industribedrifter hatt en økning i egenkapitalandelen gjennom perioden 1994-1998 mot en mer stabil utvikling hos utvalgte land, noe som blant annet skyldes konjunkturoppgangen i Norge gjennom 1990-tallet. I 1998 er egenkapitalandelen i norske industribedrifter på linje med nivået hos handelspartnerne.
Utviklingen i brutto driftsmargin og totalrentabilitet for industrien i Norge sammenliknet med et gjennomsnitt av utvalgte land tyder på at norske industribedrifter har hatt en svakere lønnsomhetsutvikling i perioden 1994-1998. Videre har norske industribedrifter opplevd en nedgang i både driftsmarginen og rentabiliteten gjennom perioden 1994-1998, mot en mer stigende utvikling hos utvalgte land. Norske industribedrifter hadde høyere totalrentabilitet enn et gjennomsnitt for utvalgte land i begynnelsen av perioden. I 1998 var situasjonen motsatt.
5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.
Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. Endel industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.
Lønnskostnadene består av lønn per arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Beregningsutvalget vil imidlertid understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.
Konkurransevektene baserer seg på (som ellers i kapittel 5) flere land enn tidligere. Så langt man kan fremskaffe sammenliknbare tall forsøker man å ta disse inn i sammenlikningene. Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland, både tidligere Øst- og Vest-Tyskland er med i tallene fra 1993. Nivåsammenlikningene omfatter nå ca. 97 prosent av landene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn.
Anslått lønnskostnadsnivå for norske industriarbeidere for år 2000 lå 17 prosent høyere enn gjennomsnittet regnet i norske kroner for våre handelspartnere som er med i tabell 5.1 i vedlegg 5, jf. figur 5.3.
Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere gikk i løpet av første halvdel av 80-årene opp til et nivå på om lag 25 prosent høyere enn gjennomsnittsnivået for våre nærmeste konkurrentland, om lag en dobling i løpet av 5 år.
Deretter har lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere i forhold til våre viktigste konkurrentland i hele 90-årene ligget blant de 2-4 landene (i tabell 5.1) med høyeste lønnskostnadsnivå, sammen med Tyskland og tidvis Belgia og Sveits, mens gjennomsnittsforskjellene har blitt noe lavere.
Alle de europeiske land unntatt Storbritannia hadde i 2000 relativt lavere lønnskostnader enn 3 år tidligere, mens det for landene utenfor Europa var motsatt. Gjennomsnittlig var nivåforskjellene de samme i 1997 og 2000. I forhold til enkeltland og geografisk plassering har dette vært typisk strukturelle trekk mellom landene for siste halvdel av 90-årene frem mot 2000.
På grunn av problemer med tilgang til relativt sikre anslag på lønnskostnadsveksten for industriarbeidere fra 2000 til 2001, velger utvalget i denne rapporten å presentere sammenlikningene bare frem til 2000.
Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Mens bare Danmark hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge i 1997, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner. For flere detaljer vises det til vedlegg 5.
Funksjonærene slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag halvparten av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres som funksjonærer.
Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere være svært forskjellige. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området, peker fortsatt i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenlikningene for industrien.
Utvalget vil som følge av en stadig mer harmonisert lønnsstatistikk mellom en del land, se på alternative kilder for å sikre at dekningsgraden og kvaliteten på tall for lønnskostnadene i forhold til utlandet blir best mulig både innenfor enkeltgrupper og totalt.
Figur 5-3 Lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge i forhold til handelspartnerne. Handelspartnerne=100
Kilde: Statistisk sentralbyrå
5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene
Boks 5.6 Om markedsandeler
I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.
Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene.
I tillegg til en trendmessig nedgang som følge av økende grad av internasjonal arbeidsdeling, vil utviklingen i hjemmemarkedsandelene også kunne avhenge av utviklingen i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye av nedgangen i hjemmemarkedsandelene de siste årene som kan tilskrives de ulike forklaringsfaktorene. En analyse1) av de viktigste industrivarene kan imidlertid tyde på at vel halvparten av nedgangen i hjemmemarkedsandelene fra 1968 til 1994 skyldes økt internasjonal spesialisering. I tillegg har prisene på hjemmemarkedet økt klart kraftigere enn importprisene i denne perioden, noe som også har bidratt til tapet av hjemmemarkedsandeler. Utviklingen i dette prisforholdet kan imidlertid være påvirket av de samme bakenforliggende faktorer som tendensen til økende internasjonal arbeidsdeling. Spesielt kan lavere transportkostnader, bl.a. som følge av utviklingen innenfor informasjonsteknologi, ha bidratt til nedgang i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser i alle land over tid. Den samlede betydningen av internasjonal arbeidsdeling for nedgangen i hjemmemarkedsandelene er derfor trolig enda større enn antydet over.
Endringene i norsk industris eksportmarkedsandeler kan beregnes ved å sammenligne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer (ekskl. skip og oljeplattformer) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport.
Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport2). Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.
Markedsandeler på hjemmemarkedet er beregnet ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varer som delvis dekkes av import.
1)B. E. Naug (1999): ”Modelling the Demand for Imports and Domestic Output”, Discussion Papers No. 243, Statistisk sentralbyrå. 2)Denne forskjellen henger sammen med måten markedsandelene måles på. Eksportmarkedsandelene for norsk industri beregnes ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i vareimporten for gjennomsnittet av handelspartnerne. Med økt internasjonal handel vil det være en tendens til at både eksporten og importen i de enkelte land øker. Dersom eksporten av industrivarer i Norge øker med like mye som importen hos gjennomsnittet av handelspartnerne som følge av økt internasjonal arbeidsdeling, vil dette ikke slå ut i eksportmarkedsandelen slik denne beregnes. Først når norsk eksport øker mer enn handelspartnernes import kan en et stykke på vei tolke dette som at norske produsenter vinner markedsandeler på eksportmarkedet. Markedsandelene på hjemmemarkedet for industrivarer beregnes ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av industrivarer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av samme typer varer. Siden den samlede innenlandske anvendelsen inkluderer import som vil ha en tendens til å øke ved økt internasjonal arbeidsdeling, vil det også være en tendens til at hjemmemarkedsandelene faller. Det følger av dette at en bør sammenlikne utviklingen i hjemmemarkedsandelene mellom ulike land for å få et bilde på tap av markedsandeler på hjemmemarkedet som ikke kan tilskrives økt internasjonal arbeidsdeling.
I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.6.
Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte imidlertid hjemmemarkedsandelene for de fleste industrivarer med knapt 6 prosent fra 1997 til 2000. Markedsandelene økte i disse årene både for hjemmekonkurrerende og utekonkurrerende næringer. Fra 2000 til 2001 avtok hjemmemarkedsandelene igjen, med knapt 3 prosent.
Figur 5-4 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1). Volumandeler
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer falt med knapt 15 prosent fra 1997 til 2001. Siden 1990 har eksportmarkedsandelen samlet falt med om lag 5 prosent. Tapet av markedsandeler de siste fire årene er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringer, som bl.a. produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Opplysninger fra næringen tyder på at dette blant annet kan knyttes til kapasitetsproblemer i produksjonen, noe som vil gi fall i markedsandelen så lenge etterspørselen er høyere enn produksjonskapasiteten. Innen verkstedsindustrien har eksportmarkedsandelen økt med 9 prosent siden 1990.
Figur 5-5 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer. Volumindeks 1980=100
Kilde: Statistisk sentralbyrå
Fotnoter
Begrepet konkurranseevne kan defineres på flere ulike måter. Hvilken definisjon som vil være mest hensiktsmessig vil bl.a. være avhengig av tidsperspektivet. En definisjon av et lands langsiktige konkurranseevne er gitt i rapporten NOU 1996:17 I Norge for tiden? der en ekspertgruppe har analysert konsekvenser av økt internasjonalisering for en liten åpen økonomi: “Landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien.”Sett på bakgrunn av at denne definisjonen er gjort innenfor et langsiktig tidsperspektiv, er det lagt til grunn at prisene på innsatsfaktorene er fleksible og at de i stor grad avspeiler verdiskapingen. “Lang sikt” er imidlertid et rent teoretisk begrep. I praksis behøver det ikke være noe godt samsvar mellom faktorpriser og verdiskaping.
Videre vil lønnskostnadsutviklingen per time bli påvirket av endringer i antall virkedager som ikke gir uttrykk for de underliggende tendensene. En økning på 1 virkedag fra et år til et annet vil anslagsvis redusere veksten i timelønnskostnadene i norsk industri med ¼ prosentpoeng.
EU-kommisjonens anslag ble offentliggjort i det danske finansdepartementets Økonomisk Redegørelse i mai 2002.
Dataene for de utvalgte landene er hentet fra Business Accounts Harmonised Databank (BACH), en database som er utarbeidet i EU-kommisjonen. Databasen inneholder aggregert og harmonisert informasjon fra de årlige årsregnskapene til ikke-finansielle foretak, og dekker 11 europeiske land samt Japan og USA. Landene som omfattes av basen er Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og USA. Dataene kan i en viss utstrekning fordeles på næring, og gir balanseoppstilling og resultatregnskap. Harmonisering av regnskapstallene er sentralt i arbeidet med databasen, men det har foreløpig ikke lyktes å harmonisere dataene fullt ut på grunn av forskjeller i regnskapsprinsipper mellom de ulike landene og vanskeligheter med å sette sammen et felles regnskapsoppsett. Sammenlikninger av nivå mellom landene er derfor problematisk, mens sammenlikning av trender er enklere. Det fremgår av tabellene i vedlegget at omfanget av data varierer når det gjelder årgang og næringer. Sammen med de metodiske problemene nevnt ovenfor, kompliserer dette sammenlikning av tall for de ulike landene. Definisjonen av industrinæringen i BACH avviker også noe fra næringsinndelingen som er benyttet for de norske tallene.