5 «Motkultur til forbrukersamfunnet» – Kirken som etisk premissleverandør i samfunnet 1

Kirkerådet oppsummerer under Den norske kirkes holdning og arbeid med spørsmål knyttet til forbruk og rettferd. For mer info, se www.kirken.no/miljo.

5.1 Kirken som etisk premissleverandør

Den norske kirke har vært – og ønsker fortsatt å være – en viktig etisk premissleverandør i det norske samfunn. Over 86 % av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (pr.01.01.2000). Dette må bety en betydelig mulighet for bevisstgjøring i verdispørsmål. Forløperen til dagens Kirkemøtet – det frivillige kirkelige landsmøtet – diskuterte i 1980 samfunnets verdigrunnlag. I en uttalelse sier man om Grunnlovens § 2: «Paragrafen avspeiler imidlertid også grunnleggende verdier og normer som har preget vårt folk og vår historie. Det er kirkens oppgave å holde disse verdier levende i folket. På den måten kan disse verdier gjennom demokratiske prosesser også finne sitt uttrykk i samfunnets lover og holdninger.»

Et utvalg med nåværende Bjørgvin-biskop Ole D. Hagesæther i spissen skrev i 1984 «Verdiboka» som beskriver hva man mener med kristne verdier: «Kristne verdier er begreper som kan gi et samlet uttrykk for viktige sider ved den etiske veiledningen i Bibelen. Et kristent syn forankrer verdiene utenfor menneskene: i Gud og hans åpenbaring. Men det betyr ikke at verdiene er uavhengige av menneskene. Verken det subjektive eller det objektive verdisynet er fullt dekkende for en kristen oppfatning: … Verdiene er forankret utenom de enkelte menneskene i Guds åpenbaring, men de skal erkjennes av konkrete enkeltmennesker i bestemte situasjoner.» … «Det betyr at debatten om samfunnets verdigrunnlag må orientere seg i to retninger: Innover- mot begrunnelsen, og utover- mot de aktuelle samfunnsforhold.» «Verdiboka» fra 1984 nevner som sentrale verdier for samfunnet: Liv, forvaltning, fellesskap, frihet, fred.

Grunnlovens § 2 bekrefter Den norske kirke som statskirke. Dette forholdet er under utredning. «Samme kirke- ny ordning» heter» innstillingen fra Kirkerådets kirke-stat-utvalget som ble lagt frem våren 2002. Her foreslås å arbeide for en ny ordning (skille) mellom kirke og stat uten at det skal forandre kirkens karakter som åpen folkekirke. Selv om relasjonen mellom kirke og stat i fremtiden muligens blir endret, ønsker Den norske kirke fremdeles å være folkekirke og verdiformidler for sine medlemmer.

I den grad Den norske kirke i fremtiden vil lykkes med å målbære tydelige verdier som kan skape en motkultur mot en stadig akselererende forbrukerkultur blant sine medlemmer og i Norge generelt, innebærer dette et svært stort forandringspotensial i det norske samfunn.

5.2 Hvordan utløse dette potensialet?

Kirken må ha tydelige grunnverdier som definerer den enkeltes liv som uendelig verdifull, uavhengig av kjøpekraft, og som viser at «gleden er et annet sted» enn i forbruk av varer (blant annet ved å være del av et fellesskap). Disse verdiene må konsekvent formidles både gjennom kirkens liv og lære. Dette innebærer at hele kirkens praksis må reflektere dette. Derfor har Kirkemøtet i 2001 vedtatt at spørsmål rundt «Forbruk og rettferd» skal være et tverrgående perspektiv for alle kirkens satsingsområder 2002–2005.

5.3 Spørsmål om miljø, forbruk og rettferdighet i Den norske kirke

Hvordan har kirken engasjert seg i miljø- og rettferdsspørsmål?

• Kirkens Verdensråd programfestet arbeidet med «Justice, peace and integrity of Creation» i 1983 i Vancouver.

• I Den norske kirke er uttalelsen om «Vern om livet» fra Kirkemøtet 1989 en av de sentrale: «Vi må som samfunn handle ut fra den forutsetning at ekspertenes dystreste spådommer om tidspunkt for det økologiske sammenbrudd kan vise seg riktig. Hvis vi velger mindre radikale løsninger, løper vi en livsfarlig risiko.»

• I 1992 ble utredningen «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring» lagt fram for Bispemøtet.

• Bispemøtet vedtok en lengre uttalelse om emnet. Vårt forbruksnivå ble her problematisert både ut fra hensynet til rettferdig fordeling, ressurssituasjonen på jorden, menneskesyn og livskvalitet. Både utredningen og uttalelsen vakte oppsikt i så vel kirke, som det politiske miljø og i arbeidslivet.

Biskopene slår blant annet fast: «Til alle tider har varehandel og forbruk preget menneskenes liv. Gode materielle kår gjør livet lettere og mer verdifullt å leve. Men i dag gjennomtrenger markedskrefter og kommersialisering våre liv på langt flere områder enn tidligere. Vår samfunnsform har utviklet seg til en trussel både mot enkeltmennesket og det menneskelige fellesskap. Også kirken er en del av det skjebnefellesskap som forbrukersamfunnet utgjør og er delaktig i ansvaret for dagens situasjon.

Forbrukerideologien bryter ned det menneskelige samfunn ved å definere alt i tilknytning til bruk, nytte, påvirkning og konkurranse. Mennesket tilbys en form for flukt fra den krevende og vanskelige del av virkeligheten. Vi påvirkes til å tro at lykken og det gode liv er noe som oppnås gjennom forbruk. Vår status og identitet som mennesker bestemmes for en stor del av hvordan vi forholder oss til markedets mange varer og tilbud.

Forbrukersamfunnet påvirker altså ikke bare våre innkjøpsvaner. Det griper langt dypere inn i våre liv, fordi det gjør oss mer påvirkelige og avhengige av impulser utenfra. Den som mangler trygghet i seg selv må prøve å finne trygghet andre steder, gjerne gjennom den sikkerhetsskapende magi som utgår fra tingene. Den utvikling vi her ser gjør mennesket ufritt og truer selve menneskeverdet.»

Fra kirkelig side ble forskjellige initiativ tatt for å følge opp anliggendet i utredningen og bispeuttalelsen. I 1994 ble saken tatt opp på Kirkemøtet, der det var et sterkt ønske om at emnet fortsatt måtte stå på den kirkelige dagsorden. Kirkemøtet ba derfor de sentralkirkelige råd om å arbeide videre med saken fram mot Kirkemøtet 1996.

Dette skjedde på flere måter. Blant annet utga Mellomkirkelig Råd artikkelsamlingen om Miljø og Forbruk «Fra preken til kompost» i 1994. Her ble avfallsproblematikken eksplisitt omtalt og satt i sammenheng med vår livsstil som privatpersoner og våre aktiviteter i kirken.

Boken definerer forbrukersamfunnet både som et etisk og et moralsk problem: «Forbrukersamfunnet er ikke bare en etisk, men også en moralsk utfordring … Den moralske utfordringen er å handle i tråd med de verdier og den overbevisning vi har. Det er å handle ut fra vissheten om at forbrukersamfunnet er i oppløsning, og om at et nytt samfunn må baseres på indre verdier og må være forankret i andre verdier enn de økonomiske.»

Kirkemøtet 1996 behandlet saken under betegnelsen «Forbruk og rettferd». Behandlingen av saken ble av mange i etterkant betegnet som et «vekkelsesmøte» og et enstemmig Kirkemøtet fattet et tydelig vedtak, formulert som en gudstjenesteliturgi, som man sendte til alle landets menigheter.

Før man nevner 9 konkrete oppfølgingsområder for Den norske kirke sier man:

«Fram mot 2000 års-markeringen for Jesu fødsel vil Den norske kirke søke å vekke en oppbrudds-, handlings- og håpsdimensjon: Vi ønsker som kirke å gå sammen med alle mennesker og organisasjoner av god vilje for å bygge brede allianser lokalt, nasjonalt og globalt, som kan utløse personlig forpliktelse og politisk handling for redusert forbruk og økt rettferdighet. Lokalmenighetenes deltakelse i lokalt miljøvernarbeid bør ses i sammenheng med innføring av Lokal Agenda 21, hvor samarbeid er en forutsetning for å lykkes. Vi oppfordrer derfor menighetene til å gå inn i et slikt samarbeid.»

Siste punkt i vedtaket sier:» Kirkemøtet ber de sentralkirkelige råd, men også bispedømmerådene og menighetsrådene, å følge opp de utfordringene som er beskrevet i brevet. Klare målsettinger må utformes for virksomheten i forhold til de nevnte utfordringer, med regelmessige rapporteringer for å vurdere fremdriften.»

5.4 Eksempler på nasjonalt, regionalt og lokalt engasjement

Det er mye som har skjedd i tiden etter 1996, og Den norske kirke har – ikke minst på nasjonalt nivå – blitt en tydelig aktør i spørsmål om miljø, forbruk og rettferd. Enkelte biskopers engasjement i Gasskraft-saken er bare et eksempel. Våren 2002 er en budstikke med et opprop mot forurensningen fra Sellafield sendt med Hurtigruten langs kysten og oppropet er underveis blitt undertegnet av biskopene langs kysten. Budstikka skal overleveres til britiske myndigheter.

Et omfattende prosjekt om miljøriktig og energieffektiv oppvarming av kirkebygg er igangsatt i samarbeid med blant annet Riksantikvaren. Det er utviklet et sertifiseringsmodell for norske menigheter som beskriver flere trinn på vei til å bli en «grønn menighet».

I Bjørgvin bispedømme har man dannet en egen ressursgruppe som følger opp dette feltet regionalt i Hordaland og Sogn og Fjordane. Her har man blant annet i samarbeid med flere instanser etablert et eget prosjekt «Grønne menigheter» med en medarbeider ansatt i Miljøheimevernet, utelukkende for å arbeide mot menigheter lokalt. Her holdes kurs som viser hvordan kirken kan være «motkultur og veiviser i forbrukersamfunnet». Her engasjerer man også menigheten til å gjennomføre test av dagligvarebutikkene på deres grønne og etiske profil. Denne modellen skal nå overføres til andre bispedømmer.

Flere steder har man i samarbeid med blant annet LO engasjert seg mot søndagsåpne butikker.

Et godt eksempel på lokalt engasjement er Radøy menighet, hvor man har vedtatt økologisk kirkegårdsdrift, noe som blant annet innebærer forbud mot bruk av isopor i kranser. Dette sparer årlig flere container med isopor-avfall. Flere andre ansvarlige for kirkegårder har begynt å se på dette arbeidet.

5.5 Samarbeid

Vedtaket fra 1996 oppfordrer til samarbeid med «alle mennesker og organisasjoner av god vilje». Derfor er dette arbeide både økumenisk (i Norges kristne råd) og tverr-religiøs (i samarbeidsråd for tros- og livssynssamfunn). Dessuten deltar man i et utstrakt nettverks-samarbeid med mange organisasjoner og institusjoner både i Norge og internasjonalt.

5.6 «Grønn vekkelse?»

Arbeid med å etablere en motkultur mot markedskreftene er en enorm utfordring som muligens vil ta lang tid og kreve utholdenhet. Derfor er det gledelig å se at arbeidet med tema «Forbruk og rettferd» kan vise frukter:

De kirkeaktive som gruppe viser seg å være mer orientert mot miljøvern enn befolkningen samlet sett. Det er en hovedkonklusjon i en rapport med tittelen «Grønn vekkelse?» som ble presentert på Kirkemøtet 2001.

Stiftelsen Kirkeforskning ved forsker Pål Ketil Botvar har laget en rapport som viser at de kirkeaktive fremstod som ganske miljøbevisste også på begynnelsen av 1990-tallet. Siden den gang har engasjementet blant de kirkeaktive økt, i motsetning til den øvrige befolkningen hvor interessen har avtatt. Det ser ut til at Kirkemøtets behandling av temaet «Forbruk og rettferd» i 1996 og debatten og de tiltak som fulgte, har hatt betydning for hvordan de kirkelig aktive stiller seg til disse spørsmålene.

Kirkemøtet 2001 bekreftet enstemmig et fortsatt engasjement på dette feltet: «Vi er som enkeltmennesker og kirke fanget i et system vi ikke ser noen enkel utvei fra, og vi erkjenner at det ikke er lett å finne former for handling som fører til at vi får et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Men vi må forsøke å holde fast i overbevisningen om at vi kan fremme endringer, både i eget liv og i samfunnet. Derfor kaller vi på ny hele vår kirke til oppbrudd preget av engasjement, oppfinnsomhet, håp og trass – et oppbrudd fra forbrukersamfunnets bånd, og til det gode liv i etterfølgelse av Jesus Kristus.»

«Dette engasjementet må videreføres med en tydelig bibelsk forankring. Kampen mot forbrukersamfunnets dominerende verdier utspiller seg i kjernen av vår kristne tro, og må derfor tydelig løftes opp i forkynnelsen.» (Komitéens merknader).

5.7 Hvilke virkemidler og tiltak bør myndighetene bruke?

Det er ikke kirkens oppgave å anbefale virkemidler for staten/ myndighetene, men oppgavens omfang tilsier at man må tenke så helhetlig som mulig. Omlegging til «grønn skatt» var et av de konkrete oppfølgingspunktene som Kirkemøtet 1996 var opptatt av. Enkle støtteordninger for gode forsknings- og utviklingstiltak er et annet viktig virkemidler. Den norske kirke for eksempel. ikke nok egne midler til å gjennomføre flere av de prosjekter som har vist seg å være vellykket på et sted.